Tilstander i prioriteringsveilederen

Ved valg av hvilke tilstand som skal omfattes i prioriteringsveilederen, er det tenkt i diagnostiske kategorier i henhold til ICD 10. Samtidig er det et stort spekter av alvorlighet innenfor hver diagnostiske gruppe. Henvisningene inneholder ikke alltid tilstrekkelige opplysninger til at en med sikkerhet kan sette en tentativ diagnose. En må da tenke negative maksimalutslag, som for eksempel at det ved mistanke om nyoppstått psykose vurderes mulig schizofren lidelse.

Vurdering av tvangstiltak overfor pasienter er ikke tatt med i prioriteringsveilederen fordi slike tiltak vurderes særskilt etter lov om psykisk helsevern (lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern).

Forventet nytte av helsehjelpen

Vurdering av forventet nytte av helsehjelpen bygger på nasjonale og internasjonale retningslinjer. Dette utelukker ikke at bruk av andre evidensbaserte/dokumenterte behandlingsformer også kan gi god effekt. Det er ikke gitt referanser til disse fordi de fort blir utdatert.

Pasientens forståelse av egen tilstand og hans/hennes motivasjon for behandling er viktige faktorer i vurderingen av forventet nytte, og den tidlige delen av behandlingsforløpet vil ofte ha fokus på dette. Pasienter som tilsynelatende har mangelfull motivasjon når henvisningen vurderes, kan i løpet av kort tids oppfølging fremstå som motiverte.

Kostnadseffektivitet

Kostnadseffektivitet, og spørsmål om behandling er tilstrekkelig utprøvd og om adekvat behandling er gitt, er ofte vanskelig å svare på. Her bør en ikke bare ta i betraktning tid og antall konsultasjoner, men også om det er gitt spesifikk behandling. Det bør kunne dokumenteres at denne er i henhold til nasjonale retningslinjer.

Individuelle forhold som bør vurderes ved den individuelle rettighets- og fristtildelingen

Funksjonsfall

Det er lagt vekt på fall i funksjon som alvorlighetskriterium, uansett diagnose. Hvor raskt et eventuelt funksjonsfall har oppstått er viktig i vurdering av hastegrad og fastsettelse av frist.

Varighet vil ha betydning for sannsynligheten for spontan bedring.

Alder

Pasientens alder kan påvirke alvorligheten av tilstanden. Den vil også kunne påvirke forventet nytte ved ulike typer behandlingstiltak.

Behandling og tiltak som kan bedre livskvalitet, symptom- og funksjonsnivå til de eldste, skal ikke begrenses på grunn av høy alder per se.

Komorbide tilstander

Komorbiditet er et viktig aspekt ved vurdering av alvorlighet og ved vurdering av om pasienten er i stand til å nyttiggjøre seg den aktuelle behandlingen. Det har også betydning for vilkåret om kostnadseffektivitet. Et eksempel er rusmisbruk og samtidig psykisk lidelse. Innenfor alle tilstandene i prioriteringsveilederen vil dette være skjerpende for vurdering av alvorligheten.

Rus

Rus er i dag et vanlig problem hos mange pasienter i psykisk helsevern og er en kompliserende faktor ved psykiske lidelser.

Det foreligger retningslinjer for hvor pasienter med rusproblemer skal tilbys behandling. Der rus er hovedproblem, skal TSB gi behandlingstilbud, også der det foreligger lettere psykiske lidelser.

Pasienter med mer alvorlige psykiske lidelser som alvorlige depresjoner, bipolare lidelser og psykoser og med et samtidig rusproblem, skal tilbys behandling i psykisk helsevern. Ved alvorlig psykisk lidelse og omfattende rusproblem har psykisk helsevern ansvar i henhold til retningslinjer for rus og psykiatri (ROP). En del pasienter vil kunne trenge kompetanse fra begge fagområder. Pasienter med psykosesymptomer utløst av rus skal i første rekke ha behandlingstilbud i psykisk helsevern, se veileder for ROP-lidelser.

Spilleavhengighet behandles innenfor TSB dersom dette er hovedproblemet. For øvrig tilstrebes integrert behandling.

Omsorg for barn

Omsorg for barn bør gi kortere frist. Det er godt dokumentert at barn av psykisk syke utsettes for belastninger som kan få konsekvenser senere.

Graviditet

Psykiske lidelser under svangerskapet kan være alvorlige for mor og barn. En må vurdere de enkelte tilstandene og individuelle forhold, men generelt bør gravide gis kortere frist.

Suicidalitet

Dersom henvisningen gir opplysninger om suicidrisiko, skal fristen være kortere, og behovet for øyeblikkelig hjelp bør vurderes.

Selvskading

Selvskading er en tilleggsfaktor som kan påvirke alvorlighet og frist.

Traumereaksjoner

I utgangspunktet bør personer som har vært utsatt for traumer ha støttende oppfølging i primærhelsetjenesten. Ved henvisning til spesialisthelsetjenesten bør symptomene overskride det som forventes å ligge innenfor normalreaksjoner på alvorlige livsbelastninger. Ved rettighetsvurdering og fristfastsetting skal alvorlighet av symptomnivå, ikke alvorlighet av hendelsen, tillegges vekt.

Mange av traumepasientene henvises med symptomer på angst og/eller depresjon og skal vurderes med utgangspunkt i disse symptomene. Ved mistanke om utvikling av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) eller en underliggende PTSD bør spesialisthelsetjenesten utrede og iverksette behandling og/eller gi veiledning til førstelinje. PTSD kan være en alvorlig lidelse med tap av funksjon og livskvalitet.

Tilsvarende vurdering bør gjelde ved opplevde barndomstraumer i form av vold eller seksuelle overgrep, samt ved krigsopplevelser og tortur.

Personlighetspatologi

Henvisningen kan være utilstrekkelig til å vurdere om personlighetspatologi er en tilleggsfaktor, eller om det skal vurderes som en selvstendig lidelse. Mange pasienter blir henvist på grunnlag av en symptomdiagnose, og eventuell personlighetspatologi kan da vurderes ut fra denne. Personlighetsforstyrrelser er derfor ikke med som egen tilstand i prioriteringsveilederen.

Pasienter som har en utredet personlighetsforstyrrelse bør vurderes med utgangspunkt i alvorlighet av tilstanden nå og gis frist i henhold til individuelle forhold. Symptomlidelser kan få et mer alvorlig forløp og forsterkes der pasienten også har en personlighetsforstyrrelse. Pasienter med personlighetsforstyrrelse og komorbid lidelse som kan behandles etter gjeldende retningslinjer, bør få kortere frist.

Autisme-spekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser

Kjent, eller spørsmål om, utviklingsforstyrrelse er ikke med prioriteringsveilederen fordi gruppen er heterogen og det er vanskelig å sette frist og ventetider vil være vanskelig å sette på et gruppenivå. Alder, funksjonsnivå og livssituasjon vil være viktige variabler.

En del pasienter vil kunne trenge kompetanse fra både habiliteringstjeneste og psykisk helsevern.

Psykisk utviklingshemming og psykisk lidelse

Dette er en heterogen gruppe pasienter, og graden av psykisk utviklingshemning spenner fra lett til dyp. Dette er ikke en egen tilstand i prioriteringsveilederen. Men det presiseres at mennesker med en utviklingshemning, på lik linje med andre, har rett til utredning og behandling av psykisk lidelse i spesialisthelsetjenesten for psykisk helsevern.

De enkelte psykiske lidelser vil variere, og en må ta hensyn til symptomutforming, alvorlighet av grunntilstand, pasientens evne til medvirkning i behandlingen og komorbiditet. Pasienter med lett psykisk utviklingshemming bør vurderes etter psykisk tilstand. Psykisk utviklingshemmede har en forhøyet sårbarhet for psykiske lidelser, og de kan gis rett til kortere frist.

Behandling av pasienter med psykisk utviklingshemming vil ofte kreve samarbeid på tvers av fagområder og spesialiteter.

Smertetilstander

Pasienter med smertetilstander henvises til ulike fagområder. De har ofte komplisert og sammensatt somatisk og psykiatrisk problematikk. Det er viktig at det samarbeides om hjelp til pasientene og at smerteklinikker og psykisk helsevern kan trekke veksler på hverandres kompetanse.

Ervervet hjerneskade

Pasienter med ervervet hjerneskade etter sykdom og ulykker kan utvikle atferdsforstyrrelser. Dette er utfordrende å utrede og behandle og krever tverrfaglig samarbeid og veiledning. Behandling av pasienter med ervervet hjerneskade vil ofte kreve samarbeid på tvers av fagområder og spesialiteter.

Livsløpsforløp

Det bør være smidige overganger mellom psykisk helsevern for barn og unge og for voksne. Ungdom med mistanke om alvorlig psykisk lidelse (for eksempel psykose eller bipolar lidelse) bør kunne tas inn i psykisk helsevern for voksne noe tidligere enn ved fylte 18 år dersom det forventes et lengre pasientforløp. Tilsvarende bør ungdom som har et etablert behandlingsforløp i psykisk helsevern for barn og unge i større grad enn i dag tilbys kontinuitet utover fylte 18 år. Vurdering av forventet nytte av helsehjelpen bygger på nasjonale og internasjonale retningslinjer. Dette utelukker ikke at bruk av andre evidensbaserte/dokumenterte behandlingsformer også kan gi god effekt. Det er ikke gitt referanser til disse, fordi de fort blir utdatert.

Pasientens forståelse av egen tilstand og hans/hennes motivasjon for behandling er viktige faktorer i vurderingen av forventet nytte, og den tidlige delen av behandlingsforløpet vil ofte ha fokus på dette. Pasienter som tilsynelatende har mangelfull motivasjon når henvisningen vurderes, kan i løpet av kort tids oppfølging fremstå som motiverte.

Utdypende forklaring på tilstand

Det henvises mange pasienter til utredning av mulig hyperkinetisk forstyrrelse. Spesialisthelsetjenesten bør konsentrere seg om utredning av de som har betydelige funksjonsproblemer på skole, arbeid og i hjemmet.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

26 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• suicidalitet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Det vises til fagspesifikk innledning for utdypning av ovenstående kulepunkter.

Utdypende forklaring på tilstand

Uttalt grad av ulike angstlidelser og tvangstanker og/eller handlinger som medfører tap av funksjon og gir høyt lidelsestrykk.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• suicidalitet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Det vises til fagspesifikk innledning for utdypning av ovenstående kulepunkter.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• positiv familieanamnese
• tidlig debut
• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• suicidalitet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Det vises for øvrig til fagspesifikk innledning for andre individuelle forhold.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

1 uke

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• positiv familieanamnese
• tidlig debut
• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• suicidalitet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Ved mani med psykose og blandet tilstand i en bipolar I lidelse må øyeblikkelig hjelp vurderes.

Det vises for øvrig til fagspesifikk innledning for andre individuelle forhold.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• positiv familieanamnese
• tidlig debut
• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• suicidalitet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Det vises for øvrig til fagspesifikk innledning for andre individuelle forhold.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

2 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• akutt oppstått depresjon eller tilbakefall
• somatisk syndrom
• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• suicidalitet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Det vises forøvrig til fagspesifikk innledning.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

8 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• akutt oppstått depresjon eller tilbakefall av tidligere depressiv episode
• mistanke om utvikling av psykotiske symptomer
• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• suicidalitet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Det vises til fagspesifikk innledning for utdypning av ovenstående kulepunkter.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

2 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• suicidalitet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse.

Det vises til fagspesifikk innledning for utdypning av ovenstående kulepunkter.

Det bør vurderes om det er behov for øyeblikkelig hjelp.

Utdypende forklaring på tilstand

Der pasienten har adekvat oppfølging i førstelinjetjenesten kan behandling i første omgang forsøkes på et lavere omsorgsnivå enn i spesialisthelsetjenesten.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

4 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• suicidalitet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Det vises til fagspesifikk innledning for utdypning av ovenstående kulepunkter.

Utdypende forklaring på tilstand

Pasienter med symptomer som kan gi mistanke om en prodromalfase, med tilbaketrekning, isolasjon, endret atferd og endret opplevelse av omgivelsene. Angst og affektive symptomer kan være tilstede.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

2 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• suicidalitet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autisme-spekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Det vises til fagspesifikk innledning for utdypning av ovenstående kulepunkter.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

8 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• nyoppståtte tilstander
• økt renselse atferd
• alvorlige somatiske tilleggssymptomer
• KMI under 15
• stor og rask vektreduksjon
• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Det vises til fagspesifikk innledning for utdypning av ovenstående kulepunkter.

Øyeblikkelig hjelp ved livstruende somatiske symptomer og suicidalitet.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

4 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• økt renselse atferd
• alvorlige somatiske tilleggssymptomer
• KMI under 15
• stor og rask vektreduksjon
• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Det vises til fagspesifikk innledning for utdypning av ovenstående kulepunkter.

Øyeblikkelig hjelp ved livstruende somatiske symptomer og suicidalitet.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• nyoppstått tilstand
• økt renselse atferd
• alvorlige somatiske tilleggssymptomer
• funksjonsfall
• alder
• komorbiditet
• rus
• omsorg for barn
• graviditet
• suicidalitet
• selvskading
• traumereaksjoner
• personlighetspatologi
• autismespekter lidelser og andre utviklingsforstyrrelser
• psykisk utviklingshemmede med psykisk lidelse

Det vises til fagspesifikk innledning for utdypning av ovenstående kulepunkter.

Pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven og forskrift om prioritering av helsetjenester er det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten. Prioriteringsreglene skal bidra til at de pasientene som trenger det mest, skal komme raskest til den riktige helsehjelpen.

Prioriteringsveilederne

Prioriteringsveilederne skal bidra til økt forståelse av prioriteringsvilkårene og mer lik praktisering av dem. Målet er at pasientrettighetene blir oppfylt i lik grad uavhengig av hvor pasientene bor og uavhengig av hvilken sykdom de har. Prioriteringsveilederne er ment å dekke 75–80 prosent av problemstillingene som tas opp i henvisninger til fagområdene, men alle henviste pasienter skal uansett vurderes.

Veilederne skal være en beslutningsstøtte for dem som vurderer henvisninger til spesialisthelsetjenesten. De gir råd om tildeling av rettighetsstatus og om maksimumsfrist for start helsehjelp for de pasientene som tildeles «rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».

Innhold og bruk av prioriteringsveilederne

Veilederen Om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften informerer om pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og forklarer hvordan prioriteringsveilederne er ment som beslutningsstøtte ved vurdering av henvisninger i spesialisthelsetjenesten.

Den enkelte prioriteringsveileder inneholder en fagspesifikk innledning som er spesifikk for hvert fagområde. I tillegg inneholder den anbefaling av rettighetstildeling og fristfastsettelse for de vanligste henvisningstilstandene innenfor hvert fagområde. I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. Ved vurdering av den enkelte henvisning skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne gjelder den aktuelle pasienten. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering, og eventuell frist, enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.

Prioriteringsveilederne har status som faglige veiledere og er, som direktoratets øvrige veiledere, ikke bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederne gir imidlertid uttrykk for den felles oppfatningen som Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har om god faglig praksis i prioriteringsarbeidet. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederne, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering.

Om arbeidsprosessen ved utarbeiding av prioriteringsveilederne

De første prioriteringsveilederne ble publisert i desember 2008, og flere ble utviklet årene etter.

Prioriteringsveilederne ble utarbeidet av nasjonale arbeidsgrupper, med én gruppe for hvert av de fagområdene som inngikk i prosjektet. Hver arbeidsgruppe bestod av spesialister fra ulike typer sykehus, og alle helseregionene var representert. Fastleger, representant fra annet fagområde og brukerrepresentanter var også med.

I tillegg deltok gruppelederne fra arbeidsgruppene i arbeid med å harmonisere anbefalingene. Dette foregikk ved at anbefalinger om rett og frist for hver enkelt tilstand ble satt opp mot arbeidsgruppens gradering av prioriteringsvilkårene for denne tilstanden. Dette ble gjort for alle tilstandene i alle fagområdene. Arbeidsgruppene kunne dermed speile egne vurderinger og anbefalinger mot andres. Dette resulterte i revurdering av noen anbefalinger.

Tverrfaglighet ble ivaretatt gjennom innspillene innad i gruppene fra representantene fra annet fagområde og fra allmennlegerepresentanten, samt gjennom plenumsdiskusjoner med spesialistene fra de andre faggruppene.

Systematikk, åpenhet, refleksjon og dokumentasjon var grunnleggende i hele arbeidsprosessen.

Arbeidsgruppene laget en liste over tilstander, eller kliniske bilder, som de antok ville dekke de vanligste henvisningene innenfor hvert fagområde.

Deretter ble hver tilstand systematisk vurdert i forhold til ulike dimensjoner av hovedvilkårene i prioriteringsforskriften (forventet nytte og kostnadseffektivitet ved vurdering av rettighet, og alvorlighet og hastegrad ved vurdering av frist)[1]. For å sikre at alle vilkår og dimensjoner ble vurdert og dokumentert, måtte arbeidsgruppene fylle ut et vurderingsskjema der konklusjoner ble begrunnet og dokumentert og eventuell uenighet ble notert.

Biblioteket i Helsedirektoratet var tilgjengelig for hjelp med dokumentasjon i første utgave av prioriteringsveilederne. Prioriteringsvurderinger vil imidlertid alltid inneholde skjønnsmessige vurderinger basert på legens kunnskap om naturlig sykdomsutvikling, pasientens totale situasjon og om effekten av behandlingen. Kravet til dokumentasjon har derfor vært mindre strengt enn det som normalt vil gjelde for nasjonale faglige retningslinjer.

I samarbeidsprosjektet fulgte en prosjekt- og ekspertgruppe hele arbeidsprosessen. Medlemmene i gruppa bidro med vurderinger, ga råd om prosesser, og ga innspill til forståelse av prioriteringsforskriften og prioritering generelt.

Prioriteringsveilederne var på åpen høring der helsetjenesten og alle aktuelle fag- og brukermiljøer kunne gi innspill.

Om metode

Rapport: Metode ved utarbeiding av Helsedirektoratets prioriteringsveiledere (PDF).
 

[1] Dimensjonene som gruppene vurderte er tatt fra prioriteringsforskriften § 2, merknadene til prioriteringsforskriften § 2 i rundskriv IS-12/2004 og fra NOU 1997:18 Prioriteringer på ny (Lønning II).