Sykelig overvekt er en kompleks tilstand. Pasientgruppen er svært sammensatt. For å redusere vekt og følgesykdommer vil mange kunne ha behov for tiltak innenfor psykisk helsevern i tillegg til somatiske helsetjenester.

Mange pasienter som henvises til spesialisert overvektsbehandling, kan også ha spiseforstyrrelser. Personer med overspisningslidelse kan behandles med vanlige kost- og atferdsbehandling. Avhengig av tilstandens alvorlighetsgrad og typen av spiseforstyrrelse vil det være aktuelt å vurdere mer spesialisert psykologisk behandling.

Behandlingsforløpet for voksne pasienter med sykelig overvekt starter med utredning i tverrfaglig poliklinikk. Rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten vil som oftest være knyttet til slik utredning. Utredningen skal munne ut i konkrete forslag til tiltak tilpasset den enkelte pasient. Tiltakene (mestringsstøtte, kostveiledning og endring i fysisk aktivitet) vil som regel foregå i primærhelsetjenesten.

Spesialisthelsetjenestens helsehjelp ved sykelig overvekt hos barn og unge er tverrfaglig utredning. Utredningen skal munne ut i konkrete forslag til tiltak tilpasset barnet/ungdommen og pasientens familie. Selve tiltakene bør foregå i regi av primærhelsetjenesten. Pasienter med tilleggssykdommer bør få behandling for disse i spesialisthelsetjenesten, og kirurgisk behandling kan være aktuell helsehjelp for noen ungdommer.

På rett indikasjon kan et godt planlagt og teknisk vellykket kirurgisk inngrep med god oppfølging gi en forutsigbar og langvarig vektreduksjon, bedre livskvalitet og bedring av vektrelaterte følgesykdommer. Denne behandlingsstrategien egner seg ikke for pasienter med alvorlig psykisk lidelse, kognitiv dysfunksjon og misbruksproblematikk. Det kreves også at pasienten er villig til å gjennomføre livsstilsendringer som er nødvendige for å redusere risikoen for komplikasjoner. Pasienter med sykelig overvekt kan få tilbud om kirurgisk behandling når dette er faglig begrunnet. Sykelig overvekt i seg selv gir ikke rett til kirurgisk behandling.

Utdypende forklaring på tilstand

Definisjon: Barn (0-18 år, enkelte helseforetak har andre aldersangivelser), isoKMI større eller lik 35, isoKMI større eller lik 25 med komplikasjoner og/eller risikofaktorer:

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• tilgrunnliggende sykdom og høy isoKMI
• tilleggssykdommer
• mistanke om tilgrunnliggende sykdom som årsak til overvekt
• spiseforstyrrelse
• depresjon
• behandlingsmotivasjon hos barn/ungdom og familie
• vansker med dagligdagse gjøremål
• isoleringstendens med skolefravær og manglende utdanning som konsekvens

Klinisk erfaring tilsier at behandling bør starte i så ung alder som mulig

• mistanke om medisinsk årsak til fedme (kortvokst, dyskrine trekk, forsinket psykomotorisk utvikling, synsforstyrrelse og hodepine
• redusert glukosetoleranse
• hyperinsulinisme
• hypertensjon
• dyslipidemi
• søvnapné
• svært rask vektøkning
• alvorlig bekymring for vektoppgang
• alvorlig overspising

Utdypende forklaring på tilstand

Definisjon: Voksne 18 år og oppover, KMI større eller lik 40 eller KMI større eller lik 35, i tillegg til komplikasjoner relatert til fedme som for eksempel diabetes mellitus, søvnapné, PCOS, hypertensjon og/eller hjerte- og karsykdom, belastningslidelser med alvorlig funksjonsnedsettelse.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• KMI over 50 og ung alder
• pasienter som tidligere har fått kirurgisk behandling for fedme og som er gravide
• pasienter med KMI større eller lik 35 og alvorlige fedmerelaterte følgesykdommer (eksempelvis diabetes type 2, søvnapnè og hypertensjon) eller som er genetisk disponert for komplikasjoner og tidlig død
• pasienter som har utviklet komplikasjoner til fedmen (for eksempel type 2 diabetes, obstruktiv søvnapnè, alvorlig hypertoni) og der komplikasjonen i tillegg har påført pasienten organsvikt som ved for eksempel type 2 diabetes med diabetisk nefropati eller retinopati, eller hypertoni og hyperkolesterolemi komplisert medmanifest hjertekarsykdom
• pasienter som er gravid og har KMI større eller lik 35, i samarbeid med svangerskapspoliklinikk

Pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven og forskrift om prioritering av helsetjenester er det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten. Prioriteringsreglene skal bidra til at de pasientene som trenger det mest, skal komme raskest til den riktige helsehjelpen.

Prioriteringsveilederne

Prioriteringsveilederne skal bidra til økt forståelse av prioriteringsvilkårene og mer lik praktisering av dem. Målet er at pasientrettighetene blir oppfylt i lik grad uavhengig av hvor pasientene bor og uavhengig av hvilken sykdom de har. Prioriteringsveilederne er ment å dekke 75–80 prosent av problemstillingene som tas opp i henvisninger til fagområdene, men alle henviste pasienter skal uansett vurderes.

Veilederne skal være en beslutningsstøtte for dem som vurderer henvisninger til spesialisthelsetjenesten. De gir råd om tildeling av rettighetsstatus og om maksimumsfrist for start helsehjelp for de pasientene som tildeles «rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».

Innhold og bruk av prioriteringsveilederne

Veilederen Om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften informerer om pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og forklarer hvordan prioriteringsveilederne er ment som beslutningsstøtte ved vurdering av henvisninger i spesialisthelsetjenesten.

Den enkelte prioriteringsveileder inneholder en fagspesifikk innledning som er spesifikk for hvert fagområde. I tillegg inneholder den anbefaling av rettighetstildeling og fristfastsettelse for de vanligste henvisningstilstandene innenfor hvert fagområde. I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. Ved vurdering av den enkelte henvisning skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne gjelder den aktuelle pasienten. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering, og eventuell frist, enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.

Prioriteringsveilederne har status som faglige veiledere og er, som direktoratets øvrige veiledere, ikke bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederne gir imidlertid uttrykk for den felles oppfatningen som Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har om god faglig praksis i prioriteringsarbeidet. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederne, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering.

Om arbeidsprosessen ved utarbeiding av prioriteringsveilederne

De første prioriteringsveilederne ble publisert i desember 2008, og flere ble utviklet årene etter.

Prioriteringsveilederne ble utarbeidet av nasjonale arbeidsgrupper, med én gruppe for hvert av de fagområdene som inngikk i prosjektet. Hver arbeidsgruppe bestod av spesialister fra ulike typer sykehus, og alle helseregionene var representert. Fastleger, representant fra annet fagområde og brukerrepresentanter var også med.

I tillegg deltok gruppelederne fra arbeidsgruppene i arbeid med å harmonisere anbefalingene. Dette foregikk ved at anbefalinger om rett og frist for hver enkelt tilstand ble satt opp mot arbeidsgruppens gradering av prioriteringsvilkårene for denne tilstanden. Dette ble gjort for alle tilstandene i alle fagområdene. Arbeidsgruppene kunne dermed speile egne vurderinger og anbefalinger mot andres. Dette resulterte i revurdering av noen anbefalinger.

Tverrfaglighet ble ivaretatt gjennom innspillene innad i gruppene fra representantene fra annet fagområde og fra allmennlegerepresentanten, samt gjennom plenumsdiskusjoner med spesialistene fra de andre faggruppene.

Systematikk, åpenhet, refleksjon og dokumentasjon var grunnleggende i hele arbeidsprosessen.

Arbeidsgruppene laget en liste over tilstander, eller kliniske bilder, som de antok ville dekke de vanligste henvisningene innenfor hvert fagområde.

Deretter ble hver tilstand systematisk vurdert i forhold til ulike dimensjoner av hovedvilkårene i prioriteringsforskriften (forventet nytte og kostnadseffektivitet ved vurdering av rettighet, og alvorlighet og hastegrad ved vurdering av frist)[1]. For å sikre at alle vilkår og dimensjoner ble vurdert og dokumentert, måtte arbeidsgruppene fylle ut et vurderingsskjema der konklusjoner ble begrunnet og dokumentert og eventuell uenighet ble notert.

Biblioteket i Helsedirektoratet var tilgjengelig for hjelp med dokumentasjon i første utgave av prioriteringsveilederne. Prioriteringsvurderinger vil imidlertid alltid inneholde skjønnsmessige vurderinger basert på legens kunnskap om naturlig sykdomsutvikling, pasientens totale situasjon og om effekten av behandlingen. Kravet til dokumentasjon har derfor vært mindre strengt enn det som normalt vil gjelde for nasjonale faglige retningslinjer.

I samarbeidsprosjektet fulgte en prosjekt- og ekspertgruppe hele arbeidsprosessen. Medlemmene i gruppa bidro med vurderinger, ga råd om prosesser, og ga innspill til forståelse av prioriteringsforskriften og prioritering generelt.

Prioriteringsveilederne var på åpen høring der helsetjenesten og alle aktuelle fag- og brukermiljøer kunne gi innspill.

Om metode

Rapport: Metode ved utarbeiding av Helsedirektoratets prioriteringsveiledere (PDF).
 

[1] Dimensjonene som gruppene vurderte er tatt fra prioriteringsforskriften § 2, merknadene til prioriteringsforskriften § 2 i rundskriv IS-12/2004 og fra NOU 1997:18 Prioriteringer på ny (Lønning II).