Klikk her for å lese oppsummeringen av kunnskap

I fellesskap med oppdragsgiveren formulerte vi følgende forskningsspørsmål, som var styrende for arbeidet:

1. Mellom hvilke yrkesgrupper skjer oppgaveglidning?
2. Hvor ofte skjer oppgaveglidning?
3. Hvilke oppgaver gjelder det?
4. Hva er begrunnelsen for oppgaveglidningen?
5. vilke erfaringer er gjort med oppgaveglidningen?

I hurtigoversikten er det inkludert 61 publikasjoner, hvorav 57 er vitenskapelige originalstudier og 4 er norske forskningsrapporter. I alt 29 av studiene har kvalitativt design, 18 har kvantitativt, mens 14 har anvendt både kvalitativt og kvantitativt design. De fleste studiene er gjennomført i Norge (12), men også Canada (10) og Sverige (8) er godt representert, etterfulgt av England (5), USA (4), Belgia (3), Australia (3), Nederland (2), Irland (1), Tyskland (2), Danmark (1), Italia (1), Sveits (1), Polen (1), Skottland (1) og Spania (1). I tillegg kommer 5 studier hvor flere land er representert. Arbeidene er publisert i perioden 2005–2021, hvorav de fleste (72 %) har kommet i løpet av de siste seks årene.

Resultatene beskriver vi gjennom fem hovedkategorier med tilhørende subkategorier:

1) Yrkesgrupper: Oppgaveglidning fra leger til sykepleiere; Oppgaveglidning fra sykepleiere til personell med lavere kompetanse. 2) Forekomst: Forekomst av oppgaveglidning i Norge; Forekomst av oppgaveglidning internasjonalt. 3) Oppgaver: Oppgaver overført fra leger til sykepleiere; Oppgaver overført fra sykepleiere til personell med lavere kompetanse. 4) Begrunnelser: Begrunnelser for oppgaveglidning i norske omsorgstjenester; Begrunnelser i omsorgstjenester internasjonalt. 5) Erfaringer: Erfaringer med oppgaveglidning mellom leger og sykepleiere; Erfaringer med oppgaveglidning mellom sykepleiere og andre pleiere; Pasienter og pårørendes erfaringer med oppgaveglidning; Helsetjenestens erfaringer som organisasjon og leverandør av tjenester.

Oppsummeringen viser at vertikal oppgaveglidning, enten fra leger til sykepleiere eller fra sykepleiere til andre pleiere med lavere utdanning, er vanlig både nasjonalt og internasjonalt. Internasjonalt er det stor oppmerksomhet på oppgaveglidningen fra leger til sykepleiere med spesialistutdanning. Denne oppgaveglidningen er i mindre grad etablert i Norge og Skandinavia. Oppgaveglidning fra sykepleiere til andre pleiere, med eller uten fagutdanning, skjer i utstrakt grad både nasjonalt og internasjonalt. Inntrykket er at oppgaveglidningen i nordiske land i størst grad skjer mellom sykepleiere og andre pleiere med en viss faglig bakgrunn eller lisens. I andre land er inntrykket at flere ufaglærte eller ulisensierte pleiere utfører delegerte oppgaver fra sykepleiere. Dette må imidlertid tolkes med forsiktighet. Mange land har en rekke underkategorier av pleiere og ulike titler som ikke nødvendigvis er lett å sammenholde med den norske kategoriseringen av pleiere.

Oppgavene som overføres, er både medisinskfaglige og pleiefaglige og av mer eller mindre teknisk art. Det er også eksempler på at oppgaver som angår beslutningstaking og administrasjon, delegeres både fra leger til sykepleiere og fra sykepleiere til personell med lavere kompetanse.

Oppgaveglidningen i norske omsorgstjenester er lite formalisert eller kommunisert som en styrt eller eksplisitt begrunnet strategi. Den vertikale oppgaveglidningen observeres som en umiddelbar respons på manglende kompetanse (særlig sykepleiekompetanse), mens den horisontale glidningen kan ses mer langsiktig og i sammenheng med behovet for spesialisering; den skal styrke tjenestens kvalitet og samhandling samt tilrettelegge for at ansatte får brukt sin kompetanse best mulig. Internasjonalt begrunnes oppgaveglidningen i kapasitetsutfordringer relatert til økte behov hos en voksende eldre befolkning samt økt satsing på primærhelsetjenester. Endringene har ført til krav om å finne den mest effektive sammensetningen av kompetanse innenfor de tilgjengelige ressursene. Både tradisjonen for å dele oppgaver og eksplisitte styringsmekanismer er framtredende internasjonalt. Satsingen på vertikal oppgaveglidning både fra leger til sykepleiere og fra sykepleiere til ulike pleiegrupper med lavere eller ingen utdanning er tydelig og proaktiv og gjenstand for økende forskning.

Erfaringene med oppgavedeling er blandede. For den som delegerer, kan det knyttes usikkerhet til hvilke oppgaver som kan delegeres og ikke, og til ansvaret for de delegerte oppgavene. Det kan også være uro omkring vurderingen av kompetansen til den som blir delegert, og hvordan delegeringen påvirker kvaliteten og pasientsikkerheten i tjenesten. Den som får delegert oppgaver, kan samtidig være usikker på sin egen kompetanse og tilstrekkelighet. Det å få delegert oppgaver kan ellers representere anerkjennelse, virke stimulerende og øke jobbtilfredsheten. Delegering reduserer arbeidsmengden til den som delegerer, reduserer stress og frigjør tid til andre oppgaver. For den som blir delegert, kan virkningen være motsatt. Uansett om delingen av oppgaver skjer mellom leger og sykepleiere eller sykepleiere og andre pleiere, er samarbeid, rolleavklaring og ledelse elementer som enten fremmer eller hemmer oppgaveglidningen. Pasienter og pårørende er overveiende positive til oppgaveglidningen og trekker særlig fram gevinster som mer personorientering og helhetlig omsorg, men forskningen er begrenset.

Oppgaveglidning kan representere besparelser av lønnskostnader for leger versus sykepleiere, men også sparte ressurser gjennom økt pasientsikkerhet og kvalitetsmessige gevinster som mer og tryggere hjemmetid for pasienter og pårørende. Kunnskapen om effekter på organisasjonsnivå er sparsom, og få studier har eksplisitte funn fra lederes perspektiv.

Litteratursøket identifiserte få norske studier om temaet. Samtidig står omsorgstjenesten overfor kapasitets- og kvalitetsutfordringer som aktualiserer oppgaveglidning, og inntrykket er at det også i norsk sammenheng foregår en utstrakt deling og delegering av oppgaver. Kunnskap fra andre land, der oppgaveglidning i langt større grad er en bevisst og styrt strategi, angir både potensial og hindringer. Dette impliserer at oppgaveglidning i større grad bør tematiseres i Norge både forskningsmessig og helsepolitisk.