Sekundærforebygging av spiseforstyrrelser hos barn og unge i skolealder
Dette er en kunnskapsoppsummering om sekundærforebygging av spiseforstyrrelser hos barn og unge i skolealder i skolen og kommunehelsetjenesten. Den bygger på Arksey og O’Malleys metodiske rammeverk for scoping review og inkluderer 34 vitenskapelige publikasjoner fra mellom 2016 og februar 2025. Hensikten er å identifisere, beskrive og sammenfatte kunnskap om skolens og kommunehelsetjenestens ansvar for og arbeid med sekundærforebygging av anoreksi, bulimi og overspisingslidelse. Oppsummeringen gir også oversikt over juridiske, politiske og faglige dokumenter som regulerer og legger føringer for disse tjenestenes arbeid med slik sekundærforebygging.
Klikk her for å lese oppsummeringen av kunnskap Sammendrag på engelsk
De inkluderte publikasjonene er utviklet i USA, Australia, Tyskland, Japan, Singapore, Kypros, Storbritannia, Frankrike, Sverige og Norge. 20 publikasjoner gjelder forhold og tiltak som kan påvirke om spiseforstyrrelsesrisiko og symptomer blir kliniske spiseforstyrrelser. 14 gjelder forhold som kan påvirke om kliniske spiseforstyrrelser oppdages, diagnostiseres og behandles tidlig. Resultatene viser at sekundærforebygging basert på kognitiv dissonans-teori og aksept- og forpliktelsesterapi er blant temaene som er utforsket. Det samme gjelder digital forebygging i skoleregi, støttetiltak for foreldre og systematisk vektmålingsarbeid for tidligere oppdagelse av anoreksi. Noen studier gjelder aspekter ved tjenestene som kan påvirke om spiseforstyrrelser oppdages og behandles tidlig. Bruk av tidligere pasienters erfaringer som ressurs tematiseres også.
Lav kompetanse i tjenestene fremheves i noen studier som et hinder for tidlig oppdagelse. Også lave bevilgninger og lange ventetider beskrives som hindre. Digital veiledning har vært utprøvd for å gjøre kompetanse tilgjengelig lokalt med tanke på tidlig innsats. Betydningen av at de ansatte kjenner til henvisningsmuligheter og har faste avtaler med barna/ungdommene frem til behandlingsoppstart, fremheves også. Forebyggingsforskningen er imidlertid fortsatt i sin spede barndom. Det trengs mer forskning – om forebygging basert på aksept- og forpliktelsesterapi, om kognitiv dissonans-basert forebygging blant barn og unge under 15, om forebygging blant gutter, kjønnsminoriteter og dem som ikke bor hjemme, om forholdet mellom forebygging av overvekt og spiseforstyrrelser, og om forebygging i ulike faser av forløpet der risiko blir symptomer på klinisk sykdom.