Loven skal både ivareta hensynet til den gravides selvbestemmelse og rett til abort, og sikre respekt for fosteret.

Med abort menes en avbrytelse av et svangerskap i den hensikt å hindre fødsel av ett eller flere barn. Dette omfatter alle provoserte aborter. Provoserte aborter kan utføres med legemidler eller ved et kirurgisk inngrep.

Å redusere antallet fostre i et flerlingsvangerskap (fosterantallsreduksjon) regnes også som en abort. Fosterantallsreduksjon skiller seg fra andre aborter ved at fosterantallsreduksjon gjøres med mål om å fortsette et svangerskap og føde ett eller flere barn.

Loven skal gjelde for alle som oppholder seg i Norge. Det stilles ikke krav om fast opphold. Virkeområdet er det samme som etter pasient- og brukerrettighetsloven § 1-2.

Abort før utgangen av 18. svangerskapsuke

Første ledd sier at den gravide har rett til å få utført abort dersom inngrepet kan utføres før utgangen av 18. svangerskapsuke. Før utgangen av 18. svangerskapsuke er det ikke krav om tillatelse fra en nemnd. Gravides rett til å få utført abort der antallet fostre reduseres (fosterantallsreduksjon) reguleres i § 4.

Kvinnen kan sette frem krav om abort direkte overfor et sykehus uten henvisning.  

Behandling av krav om abort og selve abortinngrepet skal gjøres så raskt som mulig. Dersom kvinnen først henvender seg til fastlegen, kan legen bistå kvinnen i å få sendt krav om abort til sykehuset.

Dersom abortinngrepet av hensyn til forsvarlig medisinsk praksis må utsettes i kortere tid, fører ikke det til at kravet må nemndbehandles, selv om aborten da må gjennomføres litt etter 17 uker og 6 dager. 18-ukersfristen må i slike tilfeller ikke være passert på det tidspunktet kvinnen satte fram kravet om abort.

Årsaker til slik utsettelse kan for eksempel være nødvendige undersøkelser av kvinnen, eller interne forhold på sykehuset.

Hva som ligger i «kortere tid» må vurderes konkret ut fra bakgrunnen for utsettelsen. Kravet om abort må som hovedregel behandles i nemnd dersom det er snakk om utsettelse av inngrepet i over en uke etter at grensen for selvbestemt abort er overskredet.

Abortloven gir ikke hjemmel for bruk av tvang i forbindelse med selve gjennomføringen av inngrepet. Se også merknader til §§ 8 og 9.

Vilkår for abort etter 18. svangerskapsuke

Andre ledd fastsetter adgangen til å utføre abort, og den gravides rett til å få utført abort etter 18. svangerskapsuke. Etter 18. svangerskapsuke kan abort bare utføres dersom en abortnemnd har gitt tillatelse til det. Dersom nemnda kommer til at vilkårene er oppfylt skal nemnda gi tillatelse til abort. Dersom den kommer til at vilkårene ikke er oppfylt, kan ikke nemnda gi tillatelse. Dersom det foreligger tillatelse fra en abortnemnd, har den gravide rett til å få utført aborten.

Kvinnen kan på ethvert tidspunkt trekke sitt krav om abort.

Vilkåret i andre ledd bokstav a skal fange opp tilfeller der det er stor risiko for at svangerskap, fødsel eller omsorg vil forårsake fysisk eller psykisk skade på den gravide, eller føre til en forverring av eksisterende sykdom. Det må foreligge en årsakssammenheng mellom svangerskap, fødsel eller omsorgen for barnet og belastningen på den gravide.

For å få innvilget abort etter andre ledd bokstav b er det ikke krav om at forholdet er anmeldt til politiet. Nemnda må på bakgrunn av de opplysningene den mottar, vurdere om det er sannsynlig at vilkåret er oppfylt. Nemnda skal også her legge betydelig vekt på hvordan den gravide selv oppfatter situasjonen. Normalt vil det være tilstrekkelig til å innvilge abort at opplysningene den gravide gir tilsier at graviditeten kan ha oppstått på tidspunktet for overgrepet og at overgrepet var av en slik karakter at det kan ha gjort kvinnen gravid.

Vilkåret i andre ledd bokstav c omfatter sykdom eller funksjonsnedsettelse som med stor sannsynlighet vil medføre vesentlig smerte, smertefulle behandlinger og inngrep, gjentatte sykehusinnleggelser, stor avhengighet og kort forventet levetid. Slike tilstander kan medføre store påkjenninger for den gravide og paret i form av psykiske påkjenninger, omsorgsoppgaver langt ut over det normale, og praktiske utfordringer. Omsorg for et barn med alvorlige tilstander kan påvirke hverdag og familieliv i vesentlig grad. Når det gjelder begrepet "kort tid etter fødsel", se kommentarene til § 3 fjerde ledd.

Selv om lovens ordlyd i bokstav c innebærer en direkte sammenheng mellom fosterets tilstand og egenskaper, og adgang til abort, er også dette vilkåret begrunnet i den gravides selvbestemmelse over egen kropp og vurdering av den gravides og eventuelt familiens fremtid og livssituasjon. Av hensyn til den gravide og en skånsom prosess vil hun ikke måtte begrunne sitt valg om abort. Det er tilstrekkelig at medisinske forhold dokumenteres.

Vurderingen etter andre ledd bokstav d om at fremtidig omsorg vil være krevende på grunn av medisinske forhold ved fosteret, bør først og fremst hvile på en objektiv vurdering. For en del forhold ved fostre må det kunne legges til grunn, uten videre vurdering, at disse forholdene normalt medfører langvarig og omfattende omsorg. Dette vil blant annet gjelde tilstander som krever hyppig oppfølging i helsetjenesten i en ikke ubetydelig periode. Det vil også gjelde tilstander som normalt vil kreve særlige tilrettelagte tiltak under oppveksten. Et grunnlag kan også være svært forsinket eller ingen selvstendiggjøring. Både fysiske og intellektuelle avvik kan gi grunnlag for abort.

Vilkåret avgrenses mot utseende og gravides eventuelle frykt for stigmatisering. Frykt for utenforskap, trakassering og mobbing på grunn av barnets funksjonsnedsettelse kan heller ikke vektlegges i vurderingen av om abort skal tillates.

Abortnemndene skal også gi tillatelse til abort dersom forhold ved den gravide kan gjøre svangerskap, fødsel, barnets oppvekst eller fremtidig omsorg for barnet særlig krevende. Dette kan handle om forhold som rusmiddelavhengighet, kognitive og intellektuelle forhold eller psykiske lidelser. Det er ikke krav om direkte årsakssammenheng mellom funksjonsnedsettelse eller egenskaper hos den gravide og adgang til abort, men det skal være en konkret vurdering av om svangerskap, fødsel, barnets oppvekst eller fremtidig omsorg for barnet vil være særlig krevende for den gravide.

Forhold ved den gravides livssituasjon som gjør svangerskap, fødsel, barnets oppvekst eller fremtidig omsorg for barnet særlig krevende vil inkludere en rekke forhold. For det første kan økonomiske forhold gjøre svangerskap, fødsel, oppvekst eller fremtidig omsorg særlig krevende. Det bør her legges til grunn en objektiv standard, slik at for eksempel lavinntekt eller fattigdom kan begrunne abort.

Forhold ved den gravides livssituasjon kan også dreie seg om den gravides sosiale nettverk og familieforhold. En vanskelig livssituasjon med manglende støtte fra nettverk og familie og sosialt stigma kan gjøre fremtidig oppvekst og omsorg for barnet krevende. Vilkåret stiller ikke krav om at slike forhold skal foreligge før svangerskapet, men det omfatter også reaksjoner og forhold som følger av svangerskap, fødsel eller omsorg for barn.

Omsorg for barn kan være særlig krevende, både fysisk, psykisk og emosjonelt for personer og familier som er utsatt for vold.

I WHO sin definisjon av vold inngår både fysisk vold, seksuelle og psykiske overgrep og omsorgssvikt. Personer som har vært, eller er utsatt for vold og overgrep, opplever ofte skam og skyld. Mange unnlater å fortelle andre om det de opplever. Terskelen for å fortelle kan være svært høy. Informasjon om vold vil i mange tilfeller ikke komme uten at det stilles direkte spørsmål. Se veileder for helse- og omsorgstjenesten om vold i nære relasjoner (nkvts.no).

Nemnda skal ta hensyn til sosiale forhold på lik linje med kvinnens fysiske og psykiske tilstand. Sosiale og helsemessige grunner som ligger til grunn for kravet om abort kan ofte foreligge samtidig.

Ved vurderingen av hva som skal anses som forhold ved den gravide eller hennes livssituasjon som gjør fremtidig omsorg for barn “særlig krevende” skal nemnda legge vekt på om det foreligger krevende forhold av en viss varighet og omfang. Det skal tas hensyn til hvilke konsekvenser det å få et barn vil ha for kvinnens fremtidige situasjon og fungeringsevne.

Ved vurderingen kan det derfor også legges vekt på:

• Kvinnens alder. Unge kvinner vil kunne påføres både fysiske og psykiske belastninger utover det et svangerskap og omsorgen for et barn vanligvis medfører. Dette kan også være situasjonen for kvinner i slutten av sin fruktbare periode.
• Antall barn kvinnen har omsorg for. Kvinner med omsorg for mange barn kan settes i en særlig vanskelig livssituasjon hvis hun uønsket får ansvaret for ytterligere ett barn.
• Om et svangerskap og omsorgen for et barn vil forverre kvinnens livssituasjon, og dette ikke kan avhjelpes på en tilfredsstillende måte med sosiale hjelpetiltak.

Etter tredje ledd skal nemnda legge betydelig vekt på den gravides oppfatning av den situasjonen hun er i. Det er kvinnen som vet mest om hvordan hun ut fra sine forutsetninger og livsforhold vil kunne klare å fullføre svangerskapet, fødselen og å ha omsorg for barnet, og hvilken påvirkning det å få barnet vil få for hennes livssituasjon. Den gravides oppfatning av de objektive vilkårene som følger av loven skal ikke vektlegges. Det er bare den gravides oppfatning av den situasjonen hun er i som nemnda skal legge vekt på. Den betydelige vekten nemnda skal legge på den gravides oppfatning skal ikke innebære et press om å si mer om seg selv og egen livssituasjon enn det som kreves for å belyse saken tilstrekkelig. Nemndas plikt til å legge vesentlig vekt på den gravides opplevelse vil ikke frita nemnda for en viss undersøkelsesplikt. Hvor omfattende plikten til å undersøke vil være, er en skjønnsmessig vurdering som må vurderes konkret fra sak til sak.

Det fremgår av fjerde ledd at nemndene bare kan gi tillatelse etter aborter som utføres etter utgangen av 22. svangerskapsuke dersom det er klart at fosteret vil dø under svangerskapet, eller kort tid etter fødsel. I noen tilfeller vil fosteret ha en tilstand som er uforenlig med liv utenfor livmoren uansett tidspunkt for forløsning. Tilstanden vil kunne være forenlig med overlevelse i minutter, timer, dager eller noen uker. Tilstanden kan her likevel være uforenlig med liv dersom erfaringer klart tilsier at overlevelsesmulighetene er tilnærmet ikke-eksisterende utover en slik tidsperiode. Det kan i disse tilfellene for eksempel dreie seg om fostre med manglende utvikling av skallen (akrani) eller hjernen (anencefali) eller en del andre utviklingsavvik som er entydig uforenlige med liv. I slike tilfeller kan nemnda innvilge abort også etter utgangen av 22. svangerskapsuke. Abortnemndene fatter vedtak i slike saker. Bestemmelsen er en videreføring av tidligere rett.

Unntak fra 22-ukersgrensen kan også følge av § 5 om avbrudd på grunn av akutt og alvorlig fare for den gravides liv eller helse. Se nærmere i kommentarene til § 5.

Beregning av svangerskapets lengde

Svangerskapets lengde beregnes ut fra første dag i den gravides siste menstruasjon[1], eller ved hjelp av ultralyd og måling av fosterets størrelse. Det er godt dokumentert at ultralydmålinger gir mer nøyaktig termin- og aldersfastsettelse av fosteret enn menstruasjonsdata i andre trimester. I andre trimester bør ultralydundersøkelse utføres hvis det er mulig, og er viktigere jo lenger svangerskapet er kommet. Før nemndbehandling bør det foreligge en ultralyd med beregning av svangerskapslengde. Dersom det tidligere i svangerskapet er utført ultralydundersøkelse med alders-/terminbestemmelse av fosteret, skal denne dateringen legges til grunn ved behandlingen av kravet om abort.

En ultralydundersøkelse er både viktig for korrekt datering av svangerskapet, og for å oppdage eventuelle utviklingsavvik hos fosteret. 

Svangerskapets lengde angis i uker og dager fra siste menstruasjons første dag eller ut fra ultralydkorrigert alder. Første uke varer til utgangen av dag 6. Dag 7 er det samme som 1 fullgått uke og deretter begynner svangerskapets 2. uke. Presis svangerskapslengde i uker og dager kan ha stor betydning ved nemndavgjørelser.

Den gravide har rett til å få utført abort dersom inngrepet kan utføres før utgangen av 18. svangerskapsuke, det vil si til og med svangerskapsuke 17 uker og 6 dager (125 dager).

Levedyktighetsbegrepet knyttes til utgangen av 22. svangerskapsuke, som er til og med uke 21+6 (dag 153).

Dersom det er utført første-trimester prenataldiagnostisk ultralyd før uke 13+6, eller eventuelt andre-trimester rutineundersøkelse, legges denne dateringen til grunn for vurderingen av svangerskapslengde senere i svangerskapet. Hvis en ikke har tidligere sikre ultralydundersøkelse(r) å basere seg på, vil en biparietal diameter (BPD) på 44 mm være veiledende for når fosteret er 17+6 uker. Dette samsvarer med en femurlengde (FL) på 27 mm. Ved utgangen av 22. Svangerskapsuke vil følgende mål være veiledende: BPD 57 mm, som samsvarer med FL 39 mm.

De oppgitte grenseverdiene anvendes bare ved nyoppdagede svangerskap tett opp mot fristen, eller der det tidligere ikke er utført kvalitetssikret ultralydundersøkelse. Ettersom fostre kan variere i størrelse ved samme svangerskapslengde oppgis ultralydmålene i yttergrensen av normalområdet for å sikre at alle kvinner som er innenfor aktuell lovgrense får tilgang til abort.

Abort kan etter § 3 siste ledd ikke utføres etter utgangen av 22. svangerskapsuke. En medikamentell abort regnes som utført ved inntak av legemiddelet mifepriston. Legemiddelet blokkerer hormonet progesteron, som er nødvendig for å opprettholde graviditeten. Når legemiddelet er tatt regnes abortprosessen derfor som utført selv om selve utstøtingen av graviditetsvevet starter senere, etter inntak av misoprostol (rundt to dager etter inntak av mifepriston).

Melding til Folkehelseinstituttet, Medisinsk fødselsregister og Abortregisteret

Institusjoner som tilbyr abort skal melde opplysninger om aborter til Folkehelseinstituttet, Abortregisteret og til Medisinsk fødselsregister, jf.  kravene i abortregisterforskriften og medisinsk fødselsregisterforskriften.

Første ledd fastslår gravides rett til å få utført selvbestemt fosterantallsreduksjon frem til utgangen av 18. svangerskapsuke. Se mer om hva som menes med «utgangen av 18. svangerskapsuke» og om beregning av svangerskapets lengde i kommentarene til § 3.

Retten til fosterantallsreduksjon vil imidlertid ikke gjelde dersom det er konkrete forhold ved den gravide eller svangerskapet som innebærer at det ikke er teknisk mulig å gjennomføre inngrepet på en forsvarlig måte. I konkrete tilfeller kan retten til fosterantallsreduksjon derfor måtte vike av hensyn til forsvarlighet. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom fostrene har felles morkake. Det kan også være tilfeller der overvekt hos den gravide gjør det svært vanskelig å gjennomføre inngrepet på en sikker måte.

Etter andre ledd første punktum kan fosterantallsreduksjon etter utgangen av 18. svangerskapsuke bare utføres dersom det foreligger en tillatelse fra en abortnemnd. Vilkårene for å tillate fosterantallsreduksjon etter utgangen av 18. svangerskapsuke er i hovedsak de samme som for øvrige aborter. Vilkårene for fosterantallsreduksjon etter 18. svangerskapsuke følger av andre ledd bokstavene a til d. Dersom nemnda finner at vilkårene etter andre ledd er oppfylt skal den gi tillatelse til fosterantallsreduksjon. Dersom nemnda gir tillatelse, har den gravide rett til å få utført fosterantallsreduksjon. Retten til fosterantallsreduksjon gjelder imidlertid ikke dersom det ikke er forsvarlig å utføre inngrepet på den gravide.

Tredje ledd fastslår at nemnda skal gjøre en interesseavveining når den vurderer krav om fosterantallsreduksjon etter bokstav d. For å gi tillatelse til fosterantallsreduksjon etter dette alternativet må nemnda komme til at begrunnelsen for fosterantallsreduksjon veier tyngre enn risikoen for skade, for tidlig fødsel eller død for gjenværende foster. Bakgrunnen er at å redusere antall fostre i noen tilfeller kan redusere risiko for spontanabort eller for tidlig fødsel for gjenværende fostre.

Etter fjerde ledd gjelder bestemmelsen i § 3 tredje og fjerde ledd også ved fosterantallsreduksjon. Se nærmere veiledning i § 3.

Videre kan nemnda bare gi tillatelse til fosterantallsreduksjon som utføres etter utgangen av 22. svangerskapsuke, dersom det er klart at fosteret vil dø under svangerskapet, eller kort tid etter fødsel. I noen tilfeller kan ett av fostrene ha en tilstand som er uforenlig med liv utenfor livmoren uansett tidspunkt for forløsning. Se nærmere veiledning i kommentarene til § 3 fjerde ledd.

Med utgangen av 22. svangerskapsuke menes 21 uker og 6 dager. Se om beregning av svangerskapets lengde i kommentarene til § 3.

Alle primærnemnder kan motta og behandle krav om fosterantallsreduksjon. Krav om fosterantallsreduksjon kan sendes til behandling ved abortnemnda ved St. Olavs hospital, dersom kvinnen ønsker dette. Eventuelle avslag sendes Abortklagenemnda.

Ved krav om fosterantallsreduksjon på grunn av medisinske tilstander hos fosteret (selektiv fosterantallsreduksjon), gjøres undersøkelse og utredning ved et fostermedisinsk senter. Ved krav om fosterantallsreduksjon uten medisinsk indikasjon (uselektiv fosterantallsreduksjon), kan undersøkelsen gjøres ved lokalsykehus eller ved et fostermedisinsk senter. I forbindelse med disse undersøkelsene vil kvinnen vil få tilbud om videokonsultasjon med lege fra den nasjonale behandlingstjenenesten.

Fosterantallsreduksjoner er et avansert medisinsk inngrep som krever spesialisert kompetanse. I Norge utføres derfor disse inngrepene ved den nasjonale behandlingstjenesten for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs hospital HF.

Ved fosterantallsreduksjoner uten medisinsk indikasjon (uselektiv fosterantallsreduksjon) er det legen som utfører inngrepet som avgjør hvilket foster som skal aborteres, basert på plassering i  i livmoren. Legen velger ikke ut fra fosterets kjønn, med mindre det er medisinsk indikasjon for dette.

Bestemmelsen omfatter nødrettssituasjoner hvor svangerskapet kan avbrytes for å avverge vesentlig helseskade eller tap av liv hos den gravide. Dersom vilkårene er oppfylt, kan svangerskapet avbrytes på ethvert tidspunkt, uavhengig av abortgrensene som ellers fremgår av loven.

Bestemmelsen tar sikte på tilfeller der det på grunn av akutt og alvorlig fare for kvinnens liv eller helse er påkrevd å utføre svangerskapsavbrudd etter utgangen av 18. svangerskapsuke uten nemndbehandling. Formålet med bestemmelsen er å ta hensyn til tidskritiske situasjoner, hvor svangerskapet må avbrytes raskt og det ikke vil være tid til å fremsette krav om abort. Vurderingen skal inkludere både et tidsmoment og et alvorsmoment. Bestemmelsen er kun ment å regulere nødrettssituasjoner, hvor det ikke er tid til å følge den fremgangsmåten loven krever. Dersom fortsettelse av svangerskapet etter 22. svangerskapsuke ikke innebærer en akutt fare, må situasjonen avventes. Dersom faren for den gravides liv eller helse blir akutt kan legen etter en konkret vurdering sette i gang en tidlig fødsel. I slike tilfeller vil det ikke være tale om en abort etter abortloven.

Informasjonen og veiledningen skal ha som mål å hjelpe og støtte den gravide i valgsituasjonen, og gi den gravide et godt grunnlag for å kunne ta en selvstendig beslutning om hun ønsker å avslutte eller fullføre svangerskapet. Den gravide har rett til slik veiledning dersom hun ønsker dette. Informasjon og veiledning skal gis på en objektiv og nøytral måte, med respekt for at beslutningen om abort er kvinnens. Se også veiledning og kommentarer til pasient- og brukerrettighetsloven i rundskriv om pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer.

Første ledd klargjør at den gravide har rett på informasjon og veiledning med sikte på at den gravide skal få et best mulig vurderingsgrunnlag for å kunne ta en beslutning Det er ikke krav om at den gravide har satt frem krav om abort. Informasjonen kan omfatte aktuelle tjenester, økonomiske ytelser som den gravide vil ha rett til, og eventuelle andre aktuelle sosiale hjelpetiltak.

Retten til informasjon og veiledning skal gjelde alle gravide som vurderer abort, uavhengig av hvor langt i svangerskapet hun er kommet, uavhengig av om hun velger å fullføre svangerskapet eller ta abort og uavhengig av hvilket grunnlag det er aktuelt for den gravide å søke om abort på.

Kvinnen kan også få opplyst at hun kan finne informasjon om abort på helsenorge.no.

Den enkelte helsearbeiders individuelle vurderinger skal ikke ha innvirkning på hvorvidt den gravide skal få informasjon og veiledning. Helsepersonellets reservasjonsrett gjelder kun for personell som utfører eller assisterer ved selve abortinngrepet, ikke for plikten til å gi informasjon og veiledning.

I henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 (lovdata.no) skal informasjonen være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger. Det skal brukes tolk ved behov, se nærmere i tolkeloven (lovdata.no).

Nemndene skal ikke ha ansvar for å gi den gravide råd og veiledning i valgsituasjonen.

Etter andre ledd har den gravide rett på informasjon om selve aborten, hvordan denne foregår og om medisinske virkninger og mulige komplikasjoner. 

Tredje ledd gir alle som har gjennomgått en abort etter loven, rett til inntil to oppfølgingssamtaler i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller i spesialisthelsetjenesten. 

Både kommuner og de regionale helseforetakene har plikt til å sørge for et tilbud om oppfølgingssamtaler for kvinner som ønsker dette etter abort. Samtalen kan gjøres hos fastlege, sykepleier, jordmor, lege eller sosionom.

Konsultasjonene skal være gratis (konsultasjoner uten egenandel hvis samtalen skjer hos fastlege eller ved poliklinisk konsultasjon, ved helsestasjon er tilbudet uansett gratis). I slike samtaler vil det ofte være behov for mer tid enn ved vanlige konsultasjoner på 20 minutter. I hvilken grad det vil være behov for ytterligere oppfølging må vurderes konkret av det enkelte helsepersonellet.

Bestemmelsen innebærer ikke en plikt for sykehus eller fastlege til automatisk å kalle inn alle gravide som har gjennomgått abort til slike samtaler. Mange som har gjennomgått en abort ønsker ikke oppfølgingssamtaler i helsetjenesten. Alle som har gjennomgått en abort skal imidlertid få informasjon om at de kan få slike samtaler dersom de ønsker det.

Det bør gis informasjon om instanser som kan gi oppfølging utover det sykehuset tilbyr. Det gjelder blant annet fastlege, helsestasjon og helsestasjon for ungdom, sosialkontor og familievernkontor, samt organisasjoner som Amathea.

Første ledd skal tydeliggjøre at krav om abort skal være frivillig og basert på den gravides egne ønsker. Det er derfor den gravide som har kompetanse til å fremme krav om abort. Med mindre det er unntak i loven, er utgangspunktet at alle gravide selv skal fremsette krav om abort uavhengig av alder, evner eller egenskaper.

Den gravide kan sette frem kravet om abort til sin fastlege eller direkte til et sykehus som utfører aborter.

I henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 om pasienters rett til valg av behandlingssted, kan den gravide selv bestemme ved hvilket sykehus aborten skal foretas. Kvinners rett til fritt sykehusvalg ved abort omfatter kun virksomheter som tilbyr abort, og som eies av eller har avtale med et regionalt helseforetak. 

Det er St. Olavs Hospital HF som har nasjonal behandlingstjeneste for avansert fostermedisin og som tilbyr fosterantallsreduksjoner i Norge.

§ 7 må ses i sammenheng med §§ 8 og 9, se kommentarene nedenfor.

Det er utarbeidet et skjema for krav om abort. Legen skal ikke underskrive kravet.

Andre ledd har som formål at de gravide skal ha likeverdig tilgang til aborttjenester. Helsepersonell skal derfor gi den gravide bistand med å fremme krav, dersom den gravide har behov for det. Bistanden skal ta utgangspunkt i den gravides individuelle forutsetninger. Bistanden kan innebære hjelp til å fylle ut og sende krav på grunn av språkutfordringer, rus, fysisk eller sensorisk funksjonsnedsettelse, analfabetisme eller andre lignende forhold.  Helsepersonell som kan bistå kan for eksempel være fastlege, personell på helsestasjon eller sykehus.

Bestemmelsen gjelder både for krav som er satt frem før tidsgrensen for selvbestemt abort, og for krav som må nemndbehandles.

Første ledd gjelder gravide under 16 år som selv krever abort. Hovedregelen i § 7 om at det er den gravide som skal sette frem krav om abort, gjelder også mindreårige. Dette betyr at barn og unge kan kreve abort på egne vegne, uavhengig av alder. Den gravide har rett til informasjon og veiledning etter abortloven § 6 og etter pasient- og brukerrettighetsloven. Dette må tilpasses den enkeltes modenhet og evne, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 og abortloven § 23. Se kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5. 

Når en gravid under 16 år krever abort, skal foreldrene eller andre som har foreldreansvaret som hovedregel informeres om kravet. Dette gjelder ikke dersom den gravide er over 12 år og av «grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette» eller «tungtveiende hensyn» til den gravide taler mot det, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 andre og tredje ledd. Et viktig hensyn bak unntakene er at barn og unge skal kunne oppsøke helsetjenesten uten frykt for at foreldrene skal involveres og få informasjon mot barnets vilje. Barnets egen vurdering og beskrivelse av årsakene til at barnet ikke ønsker at foreldrene informeres, skal vektlegges. Alle typer begrunnelser for å holde tilbake opplysninger fra foreldrene må vurderes. Unntakene fra informasjonsplikten gjelder likevel ikke dersom informasjonen er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, jf. § 3-4 fjerde ledd. Se kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4.

Relevante hensyn er blant annet barnets forhold til foreldrene og barnets alder og modenhet.  Dersom barnet aktivt motsetter seg at foreldrene eller andre med foreldreansvar skal få informasjon og det er gode grunner for det, bør barnets ønske respekteres. Et eksempel kan være at informasjon til foreldrene eller andre med foreldreansvar vil kunne skape konflikter.

Andre ledd første punktum fastsetter en adgang for foreldre og andre med foreldreansvar til å kreve abort på vegne av det gravide barnet dersom hun ikke er i stand til å forstå valgsituasjonen eller til selv å fremsette krav om abort.

Etter andre ledd andre punktum gjelder pasient- og brukerettighetsloven § 4-4 om samtykke på vegne av barn tilsvarende. Dette betyr blant annet at begge foreldre som hovedregel må kreve abort. Unntak gjelder dersom helsepersonell mener at abort er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade, jf. § 4-4 tredje ledd. Er foreldrene uenige i slike tilfeller kan en beslutning påklages til statsforvalteren. Se kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4.

Det gravide barnet har rett til medbestemmelse og til å bli hørt når foreldrene krever abort på barnets vegne. Barnet skal få informasjon, veiledning og støtte i likhet med dem som krever abort selv, jf. tredje punktum. Informasjonen og veiledningen må tilpasses den enkeltes modenhet og evne. Det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. fjerde punktum. Dette samme følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 første ledd, og bestemmelsen skal forstås på samme måte. Disse kravene retter seg mot alle som er involvert i beslutningen, både foreldre og helsepersonell.

Andre ledd femte punktum setter en tydelig skranke mot å tvinge barn til å ta abort når foreldre eller andre med foreldreansvar krever abort på barnets vegne. Dette skal sikre at dersom den gravide etter informasjon og veiledning ønsker å beholde barnet, så skal abortinngrepet bare kunne tvinges gjennom dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade, jf. sjette punktum. Selv om den gravide er svært ung og kanskje ikke er moden nok til å forstå situasjonen og konsekvensene av å gjennomføre svangerskapet og å få et barn, skal et abortinngrep ikke gjennomføres mot hennes vilje. Begrepet «inngrepet» omfatter både medikamentell og kirurgisk abort og gjennomføring av fosterantallsreduksjon.

Dersom den gravide ikke har fått tilbud om informasjon og veiledning eller motsetter seg abortinngrepet, kan aborten bare gjennomføres dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade om svangerskapet fullføres, jf. sjette punktum. Bestemmelsen skal tolkes på samme måte som pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-3. Se kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-3. Helseskade omfatter både fysisk og psykisk skade. Begrepet «motsetter seg» skal tolkes på samme måte som etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 og 4A. Se Samtykke til helsehjelp.

Bestemmelsen gjelder gravide over 16 år som mangler samtykkekompetanse, jf. henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre til fjerde ledd om manglende samtykkekompetanse for personer som «på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter». Se Kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Om gravide under 16 år, se § 8.

Hovedregelen er at den gravide selv skal kreve abort, jf. § 7. Alle kan selv kreve abort etter loven. Dette gjelder uavhengig av om man vurderes å ha samtykkekompetanse, eller om rettslig handleevne er i behold. Verge, pårørende, helsepersonell eller andre kan ikke begrense den gravides selvbestemmelsesrett i spørsmålet om abort.

Det er ikke adgang til å frata noen deres rettslige handleevne i spørsmål knyttet til abort. Abortloven § 9 gir bare hjemmel til alminnelig vergemål i slike spørsmål.

Det følger av første ledd første punktum at vergen kan kreve abort på vegne av den gravide dersom hun ikke har samtykkekompetanse, se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 og kommentarene til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Det er tre kriterier som rettslig sett er avgjørende for om en person har samtykkekompetanse: et sykdoms- eller diagnosevilkår, et krav om årsakssammenheng og et krav om manglende forståelsesevne. Uttrykket «fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming», sikter til ulike typer funksjonsnedsettelser, samt andre mer midlertidige svekkelser som påvirker forståelsen og vurderingsevnen.

Adgangen for en verge til å kreve abort på vegne av den gravide gjelder bare dersom det omfattes av vergens mandat å bistå i spørsmålet om abort, jf. første ledd første punktum. Se tredje ledd om oppnevning av verge eller justering av vergens mandat.

Det at en person har en verge, betyr ikke at hun mangler samtykkekompetanse. Vergemål er et frivillig støttetiltak. Det presiseres i bestemmelsen at vergen skal legge den gravides ønske til grunn, jf. første ledd tredje punktum. Den gravide kan uansett kreve abort selv og kan heller ikke tvinges til å ta en abort. Vergen kan med andre ord ikke overstyre den gravide.

Før vergen kan fremme krav om abort, skal den gravide ha fått (tilbud om) informasjon og veiledning etter § 6, slik at hun selv gis mulighet til å vurdere om hun ønsker å beholde barnet, jf. § 9 første ledd andre punktum. Informasjon om retten til å kreve abort selv, jf. § 7, og til å motsette seg inngrepet, jf. § 9 andre ledd, må inngå som en del av veiledningen. Det vil være helsepersonellets oppgave å sørge for informasjon og veiledning, jf. § 23. En verge som har mandat til å bistå i spørsmål om abort skal også gi veiledning til den gravide, jf. vergemålsloven § 33 som sier at vergen skal «gi støtte til personens utøvelse av den rettslige handleevnen i samsvar med personens ønsker». Støtten skal respektere den gravides vilje og preferanser, og interessekonflikter og utilbørlig påvirkning må unngås, jf. konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter artikkel 12 nr. 4. Informasjonen må være tilrettelagt for kvinnens individuelle forutsetninger for å kunne forstå informasjonen, jf. § 23 og pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5. Opplysning om den informasjonen som er gitt og helsepersonellets vurdering av samtykkekompetansen, skal nedtegnes i kvinnens journal, jf. § 3-5 tredje ledd og pasientjournalforskriften § 7 bokstav c. Se Rett til medvirkning og informasjon.

Ved vurderingen av om abort skal kreves, skal vergen legge til grunn den gravides ønsker ut fra den beste tolkningen av hennes vilje og preferanser. Dette i motsetning til å legge avgjørende vekt på hva vergen selv mener er i den gravides beste interesse. Det samme følger av vergemålsloven § 33, som sier at vergen så vidt mulig skal høre personen, og ikke kan foreta handlingen dersom det etter en samlet vurdering må legges til grunn at den er i strid med personens ønsker.

Dersom den gravide har opprettet en fremtidsfullmakt som gir fremtidsfullmektigen kompetanse til det, jf. vergemålsloven kapittel 10, kan fremtidsfullmektigen kreve abort på vegne av den gravide. Fullmektigens mandat vil da være angitt i fullmakten, som er et uttrykk for den gravides ønsker.

I andre ledd første punktum er det fastsatt en tydelig skranke mot å tvinge noen til å ta abort når vergen krever abort på den gravides vegne. Dette skal sikre at dersom den gravide etter informasjon og veiledning ønsker å beholde barnet, så kan abortinngrepet ikke gjennomføres. Dette gjelder likevel ikke dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade, jf. andre ledd andre punktum.

Dersom den gravide ikke har fått tilbud om informasjon eller veiledning eller motsetter seg abortinngrepet, kan aborten bare gjennomføres dersom den gravide risikerer vesentlig helseskade om svangerskapet fullføres. Bestemmelsen skal tolkes på samme måte som pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-3. Helseskade omfatter både fysisk og psykisk skade. Begrepet «motsetter seg» skal tolkes på samme måte som etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 og 4A. Se Samtykke til helsehjelp. Begrepet «inngrepet» omfatter både medikamentell og kirurgisk abort og gjennomføring av fosterantallsreduksjon.

Det følger av tredje ledd at dersom den gravide mangler samtykkekompetanse, og ikke har verge eller fremtidsfullmektig som har et mandat som omfatter bistand i spørsmålet om abort, kan statsforvalteren oppnevne verge eller eventuelt justere vergemandatet så fremt vilkårene for dette etter vergemålsloven ellers er oppfylt. Hvem som kan begjære opprettelse av vergemål følger av vergemålsloven § 56. Dette kan være blant annet den gravide selv, partner, søsken eller behandlende lege. Oppnevning av verge eller endring av vergemandat til å omfatte abort skal behandles som hastesak av statsforvalteren.

Reglene i § 9 gjelder både ved krav før tidsgrensen for selvbestemt abort og ved krav som må nemndbehandles.

Bestemmelsen fastsetter at abortnemndene avgjør krav om abort etter 18. svangerskapsuke.

Første ledd fastsetter at abortnemndene er uavhengige organer. Dette innebærer at nemndene ikke kan instrueres verken av den sentrale abortklagenemnda, helseforetaket som nemndene er tilknyttet, det regionale helseforetaket som har opprettet nemnda eller av departementet. Det innebærer videre at Abortklagenemnda ikke kan omgjøre vedtak fra abortnemndene av eget tiltak.

Klagenemnda skal bare kunne omgjøre vedtak fra abortnemndene gjennom behandlingen av klagesaker. I disse sakene vil tilbakemelding til abortnemnda skje gjennom klagenemndas orientering om utfallet av sin klagebehandling. Gjennom sin behandling av enkeltsaker, vil klagenemnda ta stilling til tolkning av lovens vilkår for å tillate abort. Den aktuelle abortnemnda som har fattet vedtaket som omgjøres vil få konkret tilbakemelding om klagenemndas vedtak og begrunnelse. I tillegg skal også klagenemnda være åpen om sin praksis, jf. § 21. Denne praksisen vil fungere som en veiledning for alle abortnemndene.

At abortnemndene er faglig uavhengige innebærer at de ikke kan instrueres om innholdet i sine avgjørelser verken i enkeltsaker eller generelt. De kan ikke instrueres i verken lovforståelse, lovanvendelse eller skjønnsutøvelse. De kan heller ikke instrueres om sin saksbehandling verken i enkeltsaker eller generelt.

Behovet for kontroll med abortnemndenes virksomhet vil skje gjennom tilsyn. Nemndene er underlagt tilsyn fra statsforvalterne og Statens helsetilsyn etter helsetilsynsloven. Videre er abortnemndene omfattet av Sivilombudets mandat for kontroll med forvaltningen, jf. sivilombudloven § 1.

Andre ledd sier hvor mange medlemmer nemndene skal ha og hvilken kompetanse de skal ha, inkludert nemndenes leder. To av medlemmene i nemndene skal være kvinner.

Medisinskfaglige vurderinger vil være sentrale i behandlingen av søknader om abort. Nemndene må ta stilling til blant annet hvor langt i svangerskapet den abortsøkende er kommet, og må ofte ta stilling til medisinske tilstander hos fosteret eller helsemessige forhold hos den gravide. I saker om fosterantallsreduksjon må nemnda også ta stilling til medisinske vurderinger av risiko for blant annet for tidlig fødsel ved flerlingsvangerskap og ved gjennomføring av fosterantallsreduksjon.

Etter tredje ledd skal det oppnevnes personlige varamedlemmer for nemndmedlemmene. For varamedlemmene stilles samme krav til kompetanse som til de faste medlemmene.

Dette skal sikre at nemndene alltid har medisinsk, helse- eller sosialfaglig og juridisk kompetanse ved behandlingen av abortsøknader.

Fjerde ledd regulerer ansvar for å oppnevne abortnemndene, lengden på oppnevningene og muligheten for gjenoppnevning. Medlemmer som har vært oppnevnt en gang og gjenoppnevnt en gang, kan oppnevnes på nytt på et senere tidspunkt forutsatt at det har vært et opphold på minst 4 år siden medlemmet sist hadde vervet. Begrensningen om kun en gjenoppnevning gjelder også selv om medlemmet ikke satt fulle 4 år i første periode, for eksempel fordi medlemmet trådte inn midt i en periode på grunn av frafall.

Det følger av andre ledd at legen i nemnda skal ha kompetanse innen fostermedisin når abortnemnda behandler krav om fosterantallsreduksjon. Dersom nemndas leder ikke har slik kompetanse, skal nemndas leder byttes ut med en lege som har kompetanse i fostermedisin når en sak om fosterantallsreduksjon behandles.

Femte ledd regulerer adgangen for de regionale helseforetakene til å løse et medlem fra sitt verv før perioden utløper.

Dersom et medlem ønsker avløsning bør det aktuelle regionale helseforetaket som har oppnevnt medlemmet kunne gi slik avløsning. Det kan også være andre grunner til at det regionale helseforetaket som har oppnevnt et medlem kan avløse dette ved behov, for eksempel dersom et medlem ikke fungerer i vervet, eller har opptrådt sterkt klanderverdig. Av hensyn til abortnemndenes uavhengighet bør terskelen være høy for å avløse et medlem som ikke selv ønsker det.

Rask saksbehandling er viktig for å unngå at den øvre grensen for når abort kan tillates passeres. Selve gjennomføringen av aborten vil også kunne bli mer belastende for den gravide jo lengre utover i svangerskapet hun er kommet. Krav til saksbehandlingstiden følger også av forvaltningsloven § 11. Forvaltningsorgan skal etter denne bestemmelsen «forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold.»

Normalt bør en søknad behandles innen neste dag, men i noen tilfeller kan det være behov for å innhente flere opplysninger. Abortnemndene må her også ta hensyn til det ulovfestede kravet om at saksbehandlingen skal være forsvarlig og kravet etter forvaltningsloven § 17 om at saken skal være tilstrekkelig opplyst.

Etter første ledd skal abortnemndene behandle krav om abort i møte og treffe vedtak i sakene i møte. Møtene bør hovedsakelig skje ved fysisk oppmøte, men bestemmelsen stenger ikke for helt eller delvis digitale møter.

Etter andre ledd må alle medlemmene være til stede for at nemnda skal være vedtaksfør. Vedtak treffes med alminnelig flertall. Med alminnelig flertall menes flere enn halvparten av de avgitte stemmene. Det vil si at minst to av nemndas medlemmer må stemme for.

Etter tredje ledd har nemndas leder kompetanse til å innvilge abort dersom grunnlaget er § 3 andre ledd bokstav c eller § 4 andre ledd bokstav c. Det vil si dersom det er sannsynlig at fosteret har en alvorlig tilstand, eller at fosteret vil dø under svangerskapet, eller kort tid etter fødsel.

For å treffe vedtak om avslag etter dette grunnlaget må saken behandles av en samlet nemnd. Da må også den abortsøkende få mulighet til å møte for nemnda og uttale seg dersom hun ønsker det.

Behandling i møte gir den abortsøkende en mulighet for å legge frem sin sak og presentere sine synspunkter muntlig. Dersom den gravide ønsker det, kan deltakelsen skje digitalt. Den gravide har ikke plikt til å møte. Hun kan også velge å presentere sine synspunkter skriftlig overfor nemnda.

Den gravide har rett til å møte fysisk for abortnemnda. Ettersom det blir færre nemnder enn tidligere, vil en del abortsøkende få lengre reisevei. For de som med den nye nemndsstrukturen får veldig lang reisevei, kan ulempene med dette avhjelpes ved muligheten til å delta digitalt. I noen tilfeller vil imidlertid digital deltakelse ikke være hensiktsmessig. Helse- og omsorgsdepartementet har i brev 12. mai 2025 uttalt at den gravides rett til å møte fysisk for abortnemnda ikke innebærer en rettighet for kvinnen til at nemnda reiser til et sykehus nært hennes bosted. Samtidig er det viktig å legge til rette for at den gravide får møte fysisk i nemnda dersom hun ønsker det, også gravide med lang reisevei, se Prop. 117 L (2023-2024) Lov om abort punkt 15.2.4.4. I spesielle tilfeller kan nemda reise ut for at gravide med lang reisevei får møte fysisk.

Departementet skriver videre at i hvilke spesielle tilfeller det vil være behov for at nemnda reiser ut, vil være opp til nemnda å avgjøre. Her kan nemnda blant annet se hen til typen sak og kvinnens situasjon. At nemnda unntaksvis i disse sakene reiser ut, må ses som en forlengelse av Stortingets føringer om tilretteleggelse. Departementet gjør oppmerksom på muligheten for hybride løsninger, der eksempelvis ett eller to av medlemmene reiser til et sykehus nærmere kvinnens bosted og holder møtet der – mens andre medlemmer deltar digitalt.

Den abortsøkende vil etter forvaltningsloven ha rett til å ha med seg en fullmektig i møtet, jf. forvaltningsloven § 12. Hun har i tillegg rett til å ha med seg en støtteperson dersom hun ønsker dette. Hun velger selv hvem denne personen skal være. Den abortsøkende kan altså velge å ha med både en fullmektig og en støtteperson.

Reiseutgifter

Gravide som reiser for å delta ved behandling av krav om abort i primærnemnd eller Abortklagenemnda, har rett til å få dekket nødvendige reiseutgifter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 , og er unntatt fra kravet om å betale egenandel, jf. pasientreiseforskriften § 24 andre ledd bokstav j.

Støtteperson som er med den gravide til nemndbehandling, har rett til reisestønad uten egenandel, jf. pasientreiseforskriften § 17.

Mer informasjon finnes på Pasientreiser.

Eksempel på forberedelse i nemndsmøtet

I møtet med den gravide bør nemnda orientere om rammene for nemndsmøtet. Presenter nemndsmedlemmene med navn og yrkestittel. Informer kort om formålet med møtet, møtets forløp, saksgangen og regelverket. Fortell hva nemnda vet og spesifiser hva det er ønskelig at den gravide sier noe om.

Hvis den gravide møter sammen med en annen person, må dennes rolle avklares, og det må avklares om det er den gravides ønske at vedkommende er til stede.

At vedtakene skal være skriftlige, er noe strengere enn forvaltningsloven § 23 som åpner for unntak fra kravet om skriftlig vedtak dersom skriftlighet «av praktiske grunner» vil være «særlig byrdefullt». Skriftlighet er sentralt for at den abortsøkende skal kunne sette seg inn i vedtaket og begrunnelsen. Det er også viktig for dokumentasjon.

Første og andre ledd fastslår at kravene til begrunnelse er de samme uansett saksutfall. Dersom saksutfallet er opplagt, kan imidlertid begrunnelsen gjøres kort, særlig dersom den gravide får medhold.

I saker etter § 8 og § 9 skal det angis i begrunnelsen at nemnda har vurdert den gravides samtykkekompetanse og hvilken informasjon som er innhentet i den forbindelse.

Det faktiske grunnlaget for nemndas vedtak må fremstilles slik at det er mulig for den gravide å forstå grunnlaget for nemndas vedtak. Begrunnelsen skal vise hvilke hensyn nemnda har lagt vekt på. Ved avslag må både det faktiske grunnlaget og begrunnelsen være slik at Abortklagenemnda kan behandle saken.  

Mal for vedtak i abortnemnd (DOCX).

Det er flere skjønnsmessige bestemmelser i loven, og dette kan føre til ulik praksis. Målet er at like saker skal behandles likt, både i den enkelte nemnd og på tvers.  

Både primærnemndene og Abortklagenemnda bør ha et system for å sikre lik praksis.

Tredje ledd har krav til skriftlig underretning om vedtaket så snart som mulig. Den gravide bør om mulig uansett få muntlig informasjon om vedtaket umiddelbart etter at det er fattet. Slik orientering er ikke det samme som underretning om vedtaket etter loven.

I underretning om avslag må abortnemnda også orientere om at saken sendes Abortklagenemnda til automatisk overprøving hvis ikke den gravide trekker kravet om abort.

Se også kommentarene til § 17.

Nemnda skal føre en egen protokoll som dokumenterer selve møtet og nemndas behandling av saken. Plikten til å føre møteprotokoll gjelder også ved digitale møter. Formålet med en møteprotokoll er å dokumentere hvem som var til stede, hvordan medlemmene stemte, hva de fattet vedtak om og når.

Veiledning om forvaltningssakens dokumenter og dokumentasjon av disse 

Kravet om abort og alle sakens dokumenter i forbindelse med behandlingen av kravet (inkludert vedtaket) er ikke del av den gravides pasientjournal, og skal oppbevares atskilt fra pasientjournalen. 

Kravet om abort og sakens dokumenter skal oppbevares på sykehuset separat fra den gravides pasientjournal i 10 år. Sykehuset må ha et system som sikrer at saksdokumenter oppbevares etter reglene i arkivloven (lovdata.no) med tilhørende forskrifter. Arkivverket har mer informasjon om dette regelverket.

Journalopplysninger

Opplysninger som er relevante og nødvendige for å yte helsehjelp skal dokumenteres i pasientjournalen, i henhold til reglene i forskrift om pasientjournal (pasientjournalforskriften) §§ 4 til 8. Hva som anses som "relevant og nødvendig" er en konkret vurdering.

Begrunnelsen i vedtaket skal bare stå i journalen dersom opplysningene er relevante for å yte helsehjelp. 

Oppsummering

Dokumentasjonen fra nemndas behandling av forvaltningssaken skal omfatte:

• Kravet om abort
• Vedtaket, inkludert begrunnelsen
• Sakens øvrige dokumenter i forbindelse med behandlingen av kravet om abort

Journalen skal inneholde:

• Kravet om abort
• Opplysninger som er relevant og nødvendig for å yte helsehjelpen.

Veiledning

Begreper

Møteprotokoll: En nedtegnelse (protokollføring) over opplysninger om selve saksbehandlingen i møte av kravet om abort.

Vedtak: Innvilgelse eller avslag av kvinnens krav om abort etter 18. svangerskapsuke. Vedtaket skal også stå i møteprotokollen. 

Begrunnelse: Primær- og klagenemndas begrunnelse ved behandling av den gravides krav om abort etter 18. svangerskapsuke. Begrunnelsen skal beskrive de regler og/eller faktiske forhold vedtaket bygger på.

Journal: opplysninger om pasienten og helsehjelpen, jf. helsepersonelloven § 40 første ledd.

Melding om behandling av krav om svangerskapsavbrudd og utførte svangerskapsavbrudd til abortregisteret

Meldingene om behandling av kravet om abort skal sendes inn elektronisk via helseinstitusjonens egne nettsider. Meldingene sendes fortløpende, og senest etter en uke.

Brukerveiledning for elektronisk melding av svangerskapsavbrudd (fhi.no).

Innsyn i saksdokumenter fra primær- og klagenemnd

Spørsmål om innsyn i saksdokumenter fra primær- og klagenemnd reguleres av reglene i offentleglova.

I offentleglova § 13 (lovdata.no) første ledd står det at "Opplysningar som er underlagde teieplikt i lov eller medhald av lov, er unntekne frå innsyn." Det innebærer en plikt til å nekte innsyn i opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Det er ikke adgang til å vurdere merinnsyn i slike opplysninger.

Allmennheten kan kun få innsyn i opplysninger uten navn, fødselsnummer, adresse og andre opplysninger som kan identifisere den enkelte. Anonymiserte opplysninger kan kun utleveres i de tilfeller der det ikke er noen fare for at opplysningene kan knyttes til identifiserbare personer. Det er nemnda som har behandlet saken som må vurdere en eventuell innsynsbegjæring.

Offentliggjøring av nemndenes praksis kan for eksempel skje i form av årsrapporter som presenterer statistikk, og gjerne også noen eksempler fra praksis (anonymisert). Medlemmene i abortnemndene vil ha taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 til 23, jf. abortloven § 25. Informasjonen må skje innenfor rammene av denne taushetsplikten, noe som krever at opplysningene er anonyme. Flere nemnder kan eventuelt gå sammen om å lage årsrapporter.

Nemnda som avslår søknaden, skal straks sende sakens dokumenter til Abortklagenemnda til fornyet behandling. Ordningen innebærer at saken tas til behandling dersom ikke den gravide trekker kravet om abort. Den gravide må selv trekke kravet. Dette kan ikke gjøres av for eksempel en verge. Nemnda skal underrette den gravide om at saken vil bli prøvet av Klagenemnda, hvis ikke hun trekker søknaden om abort.

Kvinnen kan legge frem nye opplysninger for Klagenemnda.

Abortklagenemnda skal prøve alle sider av saken. Forvaltningslovens regler om saksbehandling gjelder også for Abortklagenemnda, men ikke alle bestemmelsene passer i abortsaker. Det vil for eksempel bare helt unntaksvis være aktuelt å gjøre bruk av muligheten etter forvaltningsloven til å sende saken tilbake til abortnemnda for ny behandling der.

Rutiner for oversendelse av sakspapirer til Abortklagenemnda

1. Dersom kvinnen får avslag i primærnemnd, skal saken umiddelbart sendes til klagebehandling i Abortklagenemnda. Saken skal sendes i henhold til egen rutinebeskrivelse fra Oslo universitetssykehus for oversendelse av sakspapirer til Abortklagenemnda.

2. Sykehuset hvor kvinnen har fått avslag i primærnemnd, tar kontakt med sekretær/møteforbereder ved Abortklagenemnda, Oslo universitetssykehus. Saken redegjøres kort for på telefon.

Saksdokumenter som skal oversendes er:

• Krav om abort
• Nemndas behandling av kravet om abort: Nemndas vedtak, begrunnelse for vedtaket
• Journalpapirer inkludert ultralydskjema/ultralydbeskrivelser
• Øvrige dokumenter som belyser saken, for eksempel sosialrapport  

3. Møteforbereder ved Oslo universitetssykehus tar kontakt med kvinnen om dato og klokkeslett for møtet med Abortklagenemnda.

4. Kvinnens reiseutgifter skal dekkes av helseforetaket hvor kvinnen er hjemmehørende. Ledsagers rett til dekning av reiseutgifter reguleres av pasientreiseforskriften, kapittel 2 (lovdata.no).

Bestemmelsen i første ledd fastsetter at klagenemnda er uavhengig. Nemnda skal ikke kunne instrueres av departementet om innholdet i avgjørelsen eller saksbehandlingen i enkeltsaker eller generelt om lovforståelse, rettsanvendelse, skjønnsutøvelse eller saksbehandling.

Etter andre ledd ligger kompetansen til å oppnevne klagenemnda til departementet. Lengden på oppnevningsperioden er 4 år. Medlemmene kan gjenoppnevnes en gang.

I tredje ledd reguleres antall medlemmer og varamedlemmer i klagenemnda og krav til medlemmenes og leders kompetanse. Varamedlemmene i klagenemnda er personlige (vara for et bestemt nemndsmedlem).

I fjerde ledd reguleres departementets kompetanse til å avløse medlemmer av nemnda fra sitt verv, både når medlemmet ber om det og i tilfeller der medlemmet selv ikke ønsker avløsning. Av hensyn til klagenemndas uavhengighet skal terskelen være høy for å avløse et medlem som ikke selv ønsker det. Det er derfor kun anledning til å avløse medlemmer som ikke selv ber om det, dersom medlemmet «grovt har krenket plikter som følger med vervet», eller «i særlige tilfeller hvis det er nødvendig for at nemnda skal ivareta sine oppgaver.»

Bestemmelsen fastslår at Klagenemnda kan gi informasjon om sitt vedtak og begrunnelsen for vedtaket til den abortnemnda som har fattet vedtak i første instans. Dette kan gjøres uten hinder av taushetsplikt, også selv om vedtaket bygger på nye opplysninger som første instans ikke tidligere er kjent med.

Formålet med denne bestemmelsen er at abortnemndene skal kunne korrigere sin praksis i kommende saker dersom Klagenemnda omgjør deres vedtak på grunn av uenighet om lovforståelsen eller rettsanvendelsen. Det er også viktig at abortnemndene får informasjon dersom en omgjøring ikke skyldes lovforståelsen eller rettsanvendelsen, men nye opplysninger i saken. Se også kommentarene til § 11 første ledd.

Gjennom sin behandling av enkeltsaker, vil Klagenemnda ta stilling til tolkning av lovens vilkår for å tillate abort. Den aktuelle abortnemnda som har fattet vedtaket som omgjøres vil få konkret tilbakemelding om Klagenemndas vedtak og begrunnelse. I tillegg skal Klagenemnda være åpen om sin praksis, jf.  § 21. Denne praksisen vil også fungere som en veiledning for alle abortnemndene.

Bestemmelsen fastsetter at saksbehandlingsreglene i §§ 12, 13 første og andre ledd, 14, 15, 16 og 17 gjelder også for Abortklagenemndas behandling av klagesaker.

Det gjelder samme saksbehandlingsregler for klagenemnda som for abortnemndene når det gjelder rett for den abortsøkende til å møte for nemnda, rett til å ha med seg en støtteperson, krav om skriftlig vedtak, skriftlig begrunnelse og skriftlig underretning. Videre skal også klagenemnda føre møteprotokoll og være åpen om sin praksis. Se kommentarene til i §§ 12, 13 første og andre ledd, 14, 15, 16 og 17.

Som for abortnemndene skal klagenemnda behandle sakene og fatte vedtak i møte. Møtene kan gjennomføres fysisk eller med digital deltakelse fra en eller flere. For at klagenemnda skal være vedtaksfør, må alle medlemmene delta. Dersom et medlem har forfall, må dennes personlige vara kalles inn. Vedtak fattes med alminnelig flertall, det vil si at tre eller flere av medlemmene stemmer for.

Bestemmelsen sier at de regionale helseforetakene har ansvar for å sørge for et tilbud om abort til personer som oppholder seg i helseregionen, jf. også spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a første ledd.

Det tidligere kravet om at abort bare kunne utføres i sykehus er opphevet, og lovens ordlyd stenger ikke lenger for et eventuelt fremtidig tilbud om abort utenfor sykehus. Et eventuelt tilbud om abort utenfor sykehus må utredes nærmere før det eventuelt kan etableres. Per i dag er det ikke etablert noe tilbud om abort utenfor sykehus.

Første ledd angir hvem som har ansvar for å sørge for tilbud om den informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler som den gravide har rett på etter § 6. Andre ledd sier at informasjonen og veiledningen skal være objektiv og nøytral. Se kommentarene til § 6.

Bestemmelsen viderefører innholdet i tidligere abortforskrift § 15. Bestemmelsen må tolkes i lys av bestemmelsene om trosfrihet i menneskerettsloven.

Retten til fritak av samvittighetsgrunner gjelder alle former for abort etter loven, også fosterantallsreduksjoner. Det er ikke anledning til å reservere seg for eksempel bare mot kirurgisk abort eller fosterantallsreduksjoner. Fritaket kan ikke gjøres gjeldende for enkelttilfeller, men mot å utføre eller bistå ved abort generelt. At fritaket skal gjelde generelt og ikke kan påberopes i enkeltsaker, skaper forutberegnelighet og gjør en slik organisering mulig. Retten til fritak omfatter også rekvirering og ordinering av medikamenter ved medikamentell abort. Reservasjonsretten gjelder bare helsepersonell som deltar ved selve avbruddet.  Helsepersonell kan ikke be om fritak for annen helsehjelp i forbindelse med aborten, for eksempel henvisning, mottaking, journalskriving, for- og etterbehandling samt vanlig pleie og stell.

For å få fritak, er det tilstrekkelig at helsepersonellet oppgir at en ønsker dette av samvittighetsgrunner.

For at eier av sykehus og institusjoner som utfører svangerskapsavbrudd skal ha oversikt over hvor mange ansatte som har reservert seg og hvor mange som deltar ved svangerskapsavbrudd, bør sykehuset eller institusjonen årlig underrette det regionale helseforetaket om dette.

I avdelinger hvor bruk av reservasjonsretten kan føre til store arbeidsmessige belastninger for andre ansatte, kan helseforetakene ta hensyn til dette ved tilsetting av nye leger og sykepleiere.

For å opprettholde en reell adgang for kvinner til å få utført abort, kan det ved ansettelse av helsepersonell derfor tas hensyn til om vedkommende søker er villig til utføre eller assistere ved abort.

Bestemmelsen fastsetter at medlemmene i abortnemndene og i Abortklagenemnda har taushetsplikt etter helsepersonelloven. Opplysninger om abort er svært sensitivt, og det er viktig med strenge taushetspliktbestemmelser. Derfor klargjøres det at det er helsepersonellovens taushetspliktbestemmelser som skal gjelde. Loven legger til grunn at helsepersonell aktivt skal hindre at andre får adgang til helseopplysninger.

I bestemmelsen presiseres at forvaltningslovens regler gjelder for abortnemndenes og Abortklagenemndas saksbehandling og virksomhet ellers så lenge ikke noe annet følger av bestemmelser i abortloven.

Et vedtak om tillatelse til abort vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven siden det gir den gravide rett til abort. Dermed gjelder de særlige reglene i kap. IV-VI, jf. forvaltningsloven § 3.

På noen punkter har abortloven regler som fraviker de generelle reglene i forvaltningsloven, for eksempel reglene om automatisk overprøving ved abort, jf. lovforslaget § 18.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om organisering og saksbehandlingen i abortnemndene og Abortklagenemnda. Det innebærer blant annet at det kan gis bestemmelser om godtgjørelse til nemndmedlemmer og utfyllende regler om saksbehandlingen. Det kan også gis nærmere bestemmelser om hvordan abortnemnda skal oppfylle kravet om åpenhet om sin praksis etter § 17.

Det kan også gis utfyllende bestemmelser om helsepersonells reservasjonsrett, for eksempel regler om stillingsutlysning og opplysning om reservasjonsrett.

Loven trådte i kraft 1. juni 2025. Samtidig ble tidligere lov om svangerskapsavbrudd opphevet.