Lovens formål er tredelt: Den skal bidra til sikkerhet for pasienter, til kvalitet i helse- og omsorgstjenesten og den skal danne grunnlaget for befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten. For at lovens formål skal oppfylles, må helsepersonell innrette seg i samsvar med lovens krav.

Bestemmelsen pålegger ikke helsepersonell særskilte rettigheter eller plikter, men gir veiledning om hvilke hensyn og momenter som er relevante ved tolkning og utfylling av de øvrige bestemmelsene i loven.

Første ledd:

Første ledd fastslår lovens personelle, saklige og stedlige virkeområde; dvs. hvem som omfattes av loven, hvilke handlinger som omfattes og hvor loven gjelder.

Loven omfatter primært helsepersonell, men enkelte bestemmelser omfatter virksomheter som yter helsehjelp, for eksempel §§ 16, 32 tredje ledd, 33 fjerde ledd og 39 andre ledd. Hvem som er helsepersonell er definert i helsepersonelloven § 3 første ledd, mens begrepet helsehjelp er definert i § 3 tredje ledd.

Loven gjelder all yrkesutøvelse der man opptrer i kraft av å være helsepersonell. Loven gjelder uansett helsepersonellets profesjonstilhørighet eller helsehjelpens art. Den gjelder også uavhengig av hvilken del av helse- og omsorgstjenesten helsepersonellet arbeider i, om det er i offentlig eller privat regi eller om arbeidet er fast eller leilighetsvis. Loven gjelder også for helsepersonell i bedriftshelsetjeneste, men særskilt i forhold til taushetsplikt er det viktig å være oppmerksom på at taushetsplikten overfor arbeidsgiver er avhengig av om helsepersonellet yter helsehjelp eller opptrer som sakkyndig, rådgiver eller lignende for arbeidsgiver. Se også Helsedirektoratets brev med avklaring av virkeområdet for helsepersonelloven (2008).

Helsepersonelloven omfatter videre alle som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1. Det gjelder også personell som ikke er autorisert eller yter tjenester som er helsehjelp. Unntatt er personer som mottar omsorgslønn etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6, jf. forskrift 16. desember 2011 nr. 1393 om helsepersonellovens anvendelse for personell som yter tjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 1.

Begrepet "yrkesutøvelse" må ikke tolkes for snevert, det er ment å dekke helsepersonells handlinger og unnlatelser som helsepersonell utfører i kraft av å være helsepersonell, og kan også omfatte helsepersonells handlinger og unnlatelser i private sammenhenger.

For eksempel vil taushetsplikten kunne omfatte opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet såfremt helsepersonellet får opplysningene i egenskap av å være helsepersonell. Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp kan også oppstå utenom arbeidssituasjon.

Også handlinger som ikke faller inn under begrepet helsehjelp, men som utføres i kraft av å være helsepersonell vil kunne omfattes. I en konkret sak (10/119) vurderte Statens helsepersonellnemnd (HPN) at kosmetisk behandling uten medisinsk indikasjon utført av helsepersonell, falt innenfor helsepersonellovens virkeområde. Saken gjaldt omsorgsarbeider som hadde anvendt laserbehandling til hårfjerning i ansiktet. Et avgjørende moment var at betjening av laserapparat for hårfjerning var forbeholdt helsepersonell, jf. daværende strålevernforskrift § 40.

Helsepersonelloven gjelder også når alternativ behandling utøves i helsetjenesten eller av autorisert helsepersonell. Dette gjelder selv om den alternative behandlingen innebærer bruk av metoder som i all vesentlighet vanligvis anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten. Dette følger av alternativ behandlingsloven § 2 femte ledd. Når autorisert helsepersonell yter alternativ behandling vil pasienten kunne ha forventninger om at de regler som gjelder for helsepersonell også gjelder for alternativ behandling. Det vil særlig være tilfelle der behandleren benytter helsepersonelltittelen eller fremhever sin bakgrunn som helsepersonell i markedsføringen. (Se sak fra Statens helsepersonellnemnd 06/108).

Helsepersonell som i sitt arbeid utfører oppgaver som ikke er helsehjelp, jf. § 3 tredje ledd, vil i begrenset grad være omfattet av loven. For eksempel vil helsepersonell som arbeider for tilsynsmyndighetene eller i helseadministrasjon ikke omfattes av kravet til faglig forsvarlig virksomhet i helsepersonelloven § 4, siden de ikke yter helsehjelp. Det understrekes imidlertid at autorisert helsepersonells handlinger utenfor yrkesutøvelsen også vil kunne rammes av helsepersonellovens reaksjonsbestemmelser i kapittel 11, for eksempel dersom helsepersonell gjør seg skyldig i alvorlig straffbare forhold. Dette er begrunnet ut fra lovens formål om at befolkningen skal kunne ha tillit til helsepersonell og helsetjenesten.

Loven gjelder "i riket", dvs. den omfatter alt helsepersonell som yter helsehjelp i riket, uavhengig om vedkommende er norsk statsborger eller hvor lenge vedkommende oppholder seg i Norge. Loven gjelder også helsepersonell fra EØS-land som har norsk autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning eller rett til midlertidig å utøve yrke som helsepersonell i Norge, jf. forskrift 8. oktober 2008 nr. 1130 om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits §§ 3 og 20.

Andre ledd:

I andre ledd er Kongen derfor gitt hjemmel til å fastsette forskrift om helsepersonellovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt forskrift 22. juni 2015 nr. 747 om anvendelse av helselover og forskrifter for Svalbard og Jan Mayen. Helsepersonelloven mv. gjelder med noen tilpasninger for Svalbard og for Jan Mayen, jf. §§ 4 og 19. Sykehuset i Longyearbyen, som er en del av Universitetssykehuset Nord-Norge HF, ivaretar helse- og omsorgstjenester til den norske bosetningen og til besøkende på Svalbard. Statsforvalteren i Troms og Finnmark skal føre tilsyn med helsepersonell og helsetjeneste på Svalbard.

Tredje ledd:

Tredje ledd er hjemmel for å gi forskrift om og i hvilken utstrekning loven skal gjelde for norske skip i utenriksfart, sivile norske luftfartøyer i internasjonal trafikk, på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel og i norsk redningsansvarsområde. Forskriftshjemmelen er anvendt til å gi forskrift 12. februar 2010 nr. 158 om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg (rammeforskriften).

Kongen er også gitt kompetanse til å bestemme i hvilken grad loven skal gjelde i norsk redningsansvarsområde. Dette området strekker seg utover territorialgrensen. I rednings-ansvarsområdet har Norge gjennom internasjonale konvensjoner (IMO- og ICAO-konvensjonene) forpliktet seg til å yte redningstjeneste med tilgjengelige ressurser.

Spørsmål om helsepersonellovens rekkevidde utenfor Norge har dessuten vært reist blant annet i forbindelse med norsk helsepersonell som yter helsehjelp via netthelsetjenester som er etablert i utlandet, i forbindelse med helseinstitusjoner etablert i utlandet av norske eiere og for norske pasienter, for eksempel sykehjem eller rehabiliteringsinstitusjoner, og i forbindelse med norsk helsepersonell som yter humanitær bistand til utlandet gjennom norske organisasjoner.

Løsningene etter gjeldende rett må bero på en konkret vurdering av den enkelte situasjon, selv om det generelle utgangspunktet er at helsepersonell som oppholder seg og yter helsetjenester til pasienter som oppholder seg i utlandet, ikke vil falle inn under helsepersonellovens virkeområde. Imidlertid kan helsepersonells yrkesutøvelse i utlandet få betydning for senere vurdering av tildeling og tilbakekall av norsk autorisasjon mv.

Enkelte spørsmål knyttet til grenseoverskridende netthelsetjenester er behandlet i en juridisk betenkning fra 2007 vedrørende bruk av moderne former for telekommunikasjon. Se nærmere omtale under kommentarene til helsepersonelloven § 3.

Denne bestemmelsen inneholder definisjoner på noen sentrale begreper som anvendes i loven; helsepersonell, helsehjelp og helseinstitusjon.

Første ledd:

Første ledd definerer helsepersonell.

Første ledd nr. 1. Helsepersonell er for det første personell som har autorisasjon eller lisens etter reglene i helsepersonelloven §§ 48-49, se kommentarene til disse bestemmelsene.

Første ledd nr. 2. Videre regnes personell i helse- og omsorgstjenesten og apotek som ikke har autorisasjon eller lisens, som helsepersonell når de yter helsehjelp. Her er det tilknytningsforholdet til helse- og omsorgstjenesten eller apotek i kombinasjon med ytelsen av helsehjelp som avgjør om personellet faller inn under definisjonen. Begrepet helse- og omsorgstjenesten er ikke definert i helsepersonelloven. Begrepet omfatter virksomhet i spesialisthelsetjenesten, den kommunale helse- og omsorgstjenesten og tannhelsetjenesten slik disse er definert i tjenestelovene, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav d.

Hvorvidt personell uten autorisasjon og lisens faller inn under helsepersonellbegrepet, må likevel vurderes konkret etter stillingens og oppgavens karakter. Intensjonene tilsier at personell i helse- og omsorgstjenesten som har pasientkontakt må innrette sin yrkesutøvelse som helsepersonell, dvs. etter kravene til forsvarlighet mv. Sosionomer og barnevernspedagoger vil kunne være helsepersonell når de utfører pasientrettet, klinisk arbeid innenfor helse- og omsorgstjenesten. Eksempler på annet personell som vil kunne omfattes, er medisinske fysikere i sykehus, ufaglært personell eller andre som med spesiell kompetanse eller etter opplæring yter helsehjelp. Helsedirektoratet har i brev uttalt at portører etter en konkret vurdering kan regnes som helsepersonell (PDF).

Personell i apotek som ikke har autorisasjon eller lisens, er også omfattet av helsepersonell-begrepet dersom de utfører helsehjelp. Apotek er definert i apotekloven § 1-3. Der apotek-personell utfører tjenester som innebærer individrettet oppfølgning eller behandlingstilbud, vil dette kunne være helsehjelp. Slike tjenester må være basert på kunnskap om den aktuelle pasienten. Videre må den inneholde en individuell faglig vurdering som er av kvalifisert handlingsrettet karakter. Generell veiledning og informasjon til kunden om et legemiddel vil typisk være å anse som produktinformasjon og ikke som helsehjelp.

Når frivillige organisasjoner, for eksempel Røde Kors, driver tjenester med karakter av helsehjelp etter avtale med helse- og omsorgstjenesten og tjenestene er en del av det planlagte helsetilbud til befolkningen, er disse en del av helse- og omsorgstjenesten. Eventuelt uautorisert personell som yter helsehjelp som ledd i disse tjenestene, vil være omfattet av helsepersonelloven. Se Helsedirektoratets brev om anvendelse av helsepersonelloven for hjelpekorpset og ambulansetjeneste.

Personell i helse- og omsorgstjenesten som typisk ikke yter helsehjelp og som derfor ikke omfattes av helsepersonellbegrepet, er blant annet rengjøringspersonale, transportører og sjåfører. For barnehagepersonell, lærere og andre som bistår barnehagebarn, elever mv. med praktisk hjelp til håndtering av legemidler gjelder rundskriv om håndtering av legemidler i barnehage, skole og skolefritidsordning 1-5/2008. Sykehusprester ansatt i helsetjenesten er ikke å anse som helsepersonell, med mindre de yter helsehjelp.

Første ledd nr. 3. Elever og studenter regnes også som helsepersonell når de i forbindelse med helsefaglig opplæring, for eksempel praksisperioder, yter helsehjelp. Når helsefaglige elever/studenter er ansatt i helse- og omsorgstjenesten for å yte helsehjelp, for eksempel som sommervikarer eller ekstravakter, vil de faller inn under § 3 første ledd nr. 2, jf. ovenfor.

Andre ledd:

Departementet kan bestemme at hele loven eller enkeltbestemmelser skal gjelde for personell som ikke er omfattet av første ledd. Departementet har gitt forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits. Se omtale under helsepersonelloven § 65a.

Tredje ledd:

Tredje ledd definerer begrepet helsehjelp. Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell.

Med forebygging menes tiltak som tar sikte på å forebygge at sykdom, skade, lidelse eller funksjonshemning oppstår.

Med diagnostisering menes de tiltak som, basert på pasientens sykehistorie og objektive funn, foretas for å fastslå pasientens sykdom.

Helsehjelp med behandlende formål (terapeutisk) tar sikte på hel eller delvis helbredelse, og således endring i pasientens helsesituasjon, både somatisk og psykisk. Også tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a, omfattes av begrepet helsehjelp. Utprøvende eller eksperimentell behandling faller også under begrepet helsehjelp.

Helsebevarende hjelp innebærer å holde pasienten så frisk som mulig og hindre at tilstanden forverrer seg eller å lindre tilstander eller smerter, for eksempel terminalpleie. Også helse- og omsorgstjenester som ikke tar sikte på forandring, for eksempel til personer med fysiske eller psykiske varige funksjonshemninger, er helsehjelp. Dette vil typisk være tilfelle for personer med kroniske lidelser. For disse personene er det viktig at de sikres helsehjelp som kan bidra til å holde lidelsen i sjakk og til å leve så normalt som mulig.

Formålet med handlingen kan videre være rehabilitering eller habilitering, det vil si gjenoppretting av tapte funksjoner etter sykdom eller skade og oppbygging av manglende funksjoner hos utviklingshemmede.

Med pleie og omsorg menes blant annet hjelp til å opprettholde et best mulig liv til tross for sykdom, funksjonssvikt eller alderdom.

Også abortinngrep, uttak av organer for transplantasjon og blodgivning omfattes av begrepet helsehjelp.

For at noe skal framstå som helsehjelp må rådgivningen være individuelt tilpasset, av handlingsrettet karakter og basert på informasjon som pasienten gir fra seg. Dersom det først ytes helsehjelp, er det et krav at tjenestene som ytes er forsvarlige, og at helsepersonellovens plikter vedrørende informasjon, journalføring mv. overholdes av helsepersonellet. Se mer i Aslak Syses betenkning om helsetjenester ved bruk av moderne former for telekommunikasjon (2007). 

Sakkyndig virksomhet på oppdrag fra tredjepart, for eksempel domstoler, fylkesnemnder, forsikringsselskap, arbeidsgiver, Nav mv., faller som hovedregel utenfor helsehjelpsbegrepet.

Alternativ behandling faller også utenfor helsehjelpsbegrepet. Med alternativ behandling menes helserelatert behandling som utøves utenfor helse- og omsorgstjenesten, og som ikke utøves av autorisert helsepersonell, se alternativ behandlingsloven § 2 tredje ledd. Som nevnt i kommentarene til helsepersonelloven § 2 vil imidlertid helsepersonelloven gjelde når alternativ behandling utøves i helsetjenesten eller av autorisert helsepersonell. Det gjelder selv om den alternative behandlingen innebærer bruk av metoder som i all vesentlighet vanligvis anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten. Dette følger av alternativ behandlingsloven § 2 femte ledd.

Ytelser fra barnevernstjenesten, PP-tjenesten og sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen faller også utenfor helsehjelpsbegrepet.

Fjerde ledd:

Fjerde ledd første punktum definerer begrepet helseinstitusjon. Helseinstitusjon er i denne loven definert som institusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Dette vil derfor omfatte institusjoner både innen somatikk, psykisk helsevern og behandling for rusmiddelmisbruk, og offentlige så vel som private institusjoner.

I fjerde ledd andre punktum har departementet hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om hvilke institusjoner som skal omfattes av begrepet. Slike bestemmelser er gitt i forskrift 16. desember 2011 nr. 1254 om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 2. Der regnes sykehjem og døgnplasser som kommunen oppretter for å sørge for tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp som helseinstitusjon i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Helsepersonelloven § 4 er en sentral bestemmelse i helseretten. Bestemmelsen stiller krav til helsepersonells utførelse av arbeidet. Dette skal være faglig forsvarlig og helsepersonellet skal gi omsorgsfull hjelp. Bestemmelsen er grunnlag for de vurderinger som gjøres i tilsynssaker mot helsepersonell.

Det enkelte helsepersonells plikt til forsvarlig yrkesutøvelse må sees i sammenheng med den plikt helse- og omsorgstjenesten har til forsvarlig virksomhet, se spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og tannhelsetjenesteloven § 1-3a. Kravet til forsvarlighet i tjenestelovgivningen pålegger virksomheten en plikt til organisering og etablering av rutiner og prosedyrer som sikrer forsvarlige helsetjenester. Plikten innebærer også at virksomhetens eier og ledelse har ansvar for å legge forholdene til rette slik at det enkelte helsepersonell kan utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte. Se nærmere om dette under kommentarene til helsepersonelloven § 16. Se også forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten og Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-2/2013 Lederansvaret i sykehus (regjeringen.no).

Første ledd

Første ledd stiller krav til helsepersonell om å utøve arbeidet sitt i samsvar med krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp.

Helse- og omsorgstjenester som tilbys og ytes skal være forsvarlige. I dette ligger at kvaliteten på tjenestene skal ligge på et visst nivå. Forsvarlighetskravet gjelder på alle nivåer i helse- og omsorgstjenester i både privat og offentlig sektor for det enkelte helsepersonell og virksomheten.

Kravet til forsvarlighet som rettes mot virksomheter omfatter en plikt til å tilrettelegge tjenestene slik at personell som utfører tjenestene, blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, og slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud.

Begrepet forsvarlighet er en rettslig standard. Med rettslig standard menes at rettsregelens innhold kan variere over tid, og ikke knytter avgjørelsen til bestemte og entydige kriterier, men gir anvisning på en bestemt målestokk til bruk ved bedømmelsen. For det enkelte helsepersonell innebærer forsvarlighetskravet i utgangspunktet en plikt til å opptre i samsvar med de til enhver tid gjeldende faglige normer og lovbestemte krav til yrkesutøvelsen. I dette ligger blant annet forventning om at nasjonale veiledere og retningslinjer følges. Begrepets innhold varierer derfor med faglig utvikling, verdioppfatninger og lignende. Det er ikke et absolutt krav om at en skal gjøre alt som er mulig å gjøre for den enkelte pasient, for eksempel ved å ta alle tilgjengelige ressurser i bruk.

Hva som skal til for at et helsepersonell anses å handle faglig forsvarlig, skal bedømmes ut fra det en kan forvente på bakgrunn av helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Med kvalifikasjoner siktes det til både formelle og reelle kvalifikasjoner, dvs. helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring. Fag- og yrkesorganisasjoners normer og yrkesetiske regler vil også være veiledende for hvilke forventninger man kan ha til kvalifikasjoner hos de respektive helsepersonellgrupper. Videre må forventninger knyttes til innholdet i den enkelte helsepersonellgruppes utdanning og til kravene til autorisasjon mv. Autorisasjon, lisens, grenselisens og spesialistgodkjenning stiller visse krav til utdanning mv., og bidrar til å sikre at grupper av helsepersonell har særskilt kyndighet for yrkesutøvelse innen sine områder, men er ikke nødvendigvis tilstrekkelig til at det enkelte autoriserte helsepersonell er kvalifisert til å utføre en bestemt oppgave i enhver sammenheng. Hva den enkelte er kvalifisert til, er en objektiv vurdering, men forsvarlighetskravet tilsier at det enkelte helsepersonell vurderer om det har tilstrekkelige kvalifikasjoner eller om pasienten bør videre-henvises, eventuelt spesialistkompetanse innhentes. Forventningene til handlemåte vil være annerledes for en erfaren spesialist enn til helsepersonell med kort tids erfaring.

Hva som kan forventes ut fra kvalifikasjoner vil dessuten variere med den konkrete situasjon, dvs. med arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Det sentrale er hvordan helsepersonellet burde ha opptrådt i situasjonen på bakgrunn av egne kvalifikasjoner, ikke hvordan helsepersonellet burde opptrådt i en ideell situasjon. De forutsetninger og handlingsalternativer som helsepersonellet har i den konkrete situasjon vil kunne medføre modifikasjoner i forsvarlighetskravet. Det innebærer blant annet en avgrensning mot forhold som helsepersonellet ikke har herredømme over eller kan lastes for, for eksempel fordi det skyldes en systemsvikt. Det innebærer også at helsepersonell ikke kan anses å opptre uforsvarlig når de yter helsehjelp ut over området for egne kvalifikasjoner, dersom det ville innebærer en uforsvarlig unnlatelse eller en uforsvarlig handling ikke å yte helsehjelpen.

En rekke momenter kan trekkes inn i den konkrete vurderingen av hva som kan anses å være forsvarlig opptreden fra helsepersonellets side:

Det må vurderes om vedkommende har innrettet yrkesutøvelsen etter sine faglige begrensninger og om vedkommende har holdt seg tilstrekkelig oppdatert på det fagfeltet vedkommende beveger seg på.

Helsedirektoratet har i flere brev uttalt seg om hvorvidt fysioterapeuter kan benytte injeksjonsbehandling, se blant annet brev 12. april 2013 og brev 16. mai 2017. Hvorvidt det er faglig forsvarlig at fysioterapeuter med tilleggsutdanning utfører behandling med injeksjonsterapi kan det ikke gis noe entydig svar på. Det må foretas en konkret vurdering av om en fysioterapeut har tilstrekkelig kompetanse og kvalifikasjoner til å sette injeksjoner på pasienter.

Videre kan det utstyret, de legemidler og det personell osv. som helsepersonellet har hatt til rådighet, få betydning for bedømmelsen av forsvarligheten. Dersom bruken av teknisk utstyr eller legemidler i den konkrete situasjonen utgjør en risiko for feil, må det foretas en avveining mot de fordeler som kan tenkes oppnådd ved bruk av utstyret. Dersom nødvendige hjelpemidler ikke er tilgjengelig, kan forsvarlig handlemåte være å overføre pasienten til et alternativt behandlingssted med bedre forutsetninger for å yte helsehjelpen.

Forsvarligheten bedømmes videre ut fra om det er innhentet samtykke til helsehjelp fra pasienten og hvilken informasjon han eller hun har fått, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-1 og 3-2. Samtykke er hovedregelen for all ytelse av helsehjelp. Gyldig samtykke forutsetter at pasienten forstår hva han eller hun gir samtykke til, dvs. at vedkommende har fått tilstrekkelig informasjon om diagnosen og helsehjelpen. Hvor inngående informasjonen må være, beror på en skjønnsmessig avveining. Unnlatelse av å innhente samtykke eller å gi pasienten opplysninger på en måte som pasienten kan forstå og nyttiggjøre seg, kan være uforsvarlig. For eksempel kan manglende informasjon om legemiddelbruk og bivirkninger som pasienten skal være oppmerksom på, få fatale følger. Kravet til informasjon og samtykke skjerpes ved utprøvende og eksperimentell behandling. Likeledes skjerpes kravet til informasjon dersom nasjonale veiledere og retningslinjer fravikes.

Videre forventes det at helsepersonellet innhenter tilstrekkelige opplysninger fra og om pasienten før det gis helsehjelp. Forsvarlig diagnostisering vil for eksempel primært bero på om tilstrekkelige og adekvate tiltak er satt i verk for å stille diagnosen, herunder om tilstrekkelige opplysninger er innhentet, og ikke på om det er stilt riktig diagnose. Dersom det settes i verk omfattende inngrep på usikker indikasjon, vil dette øke kravet til innhenting av opplysninger og utredning før behandling iverksettes.

Forsvarlig yrkesutøvelse innebærer også at helsepersonell ikke utnytter det avhengighetsforhold som kan oppstå mellom pasient og helsepersonell. Helsepersonell har ansvar for å skille mellom private og profesjonelle relasjoner.

Forsvarlighet forutsetter som utgangspunkt videre at helsepersonellet holder seg til anerkjente og utprøvde metoder for helsehjelp. Hva som ligger innenfor det forsvarlige, vil bero på pasientens helsetilstand og hvilke behandlingsalternativer som er tilgjengelige. Hovedkravet til forsvarlig behandling er at den metoden som anvendes er egnet til å gi kurativ eller lindrende effekt. Valg av behandlingsmetoder beror på faglig skjønnsmessig avveining. Viktige hensyn vil være pasientens sykdom, alder, allmenntilstand, inngrepets omfang og behandlingsutsikter.

I denne forbindelse er det viktig å merke seg at helsepersonelloven kommer til anvendelse når alternativ behandling utøves av autorisert helsepersonell eller innenfor helse- og omsorgstjenesten. Dette følger av alternativ behandlingsloven § 2 femte ledd. Helsepersonell som utøver alternativ behandling vil altså bli bedømt etter de krav til faglig forsvarlighet som følger av helsepersonelloven.

Behandlingens skadepotensial vil også være et moment i forsvarlighetsbedømmelsen. Jo større risiko for skade, desto større krav til forsvarlig utøvelse. Forsvarligheten må bedømmes ut fra helsepersonellets mulighet til å forstå skaderisikoen, samt hvilke handlingsalternativ vedkommende hadde i den konkrete situasjonen.

De generelle rammebetingelser som helsepersonellet er bundet av, vil også påvirke vurderingen av forsvarligheten. Kompetanse, utstyr og ressurser for øvrig må tas i betraktning og kan begrense omfanget av den helsehjelpen som kan ytes forsvarlig. Der ressursene er begrenset kan viderehenvisning, for eksempel til et større sykehus, være den forsvarlige handlemåten.

Den tiden helsepersonellet har til rådighet er også relevant for forsvarlighetsbedømmelsen, for eksempel vil helsepersonell ofte måtte handle raskt for å hindre at skade eller akutt sykdomstilstand medfører alvorlig fare for pasientens liv eller helse. I en slik situasjon skal det mer til for at feil fra helsepersonellets side vil anses som uforsvarlig. Helsepersonellet har likevel en selvstendig plikt til å unngå for stort tidspress; det kan for eksempel innebære at en fastlege må henvise pasienter til annen lege.

Plikten til omsorgsfull hjelp innebærer å gi helsehjelpen på en måte som yter pasienten omtanke og respekt og ikke krenker vedkommendes personlige integritet. Konkret gir dette seg uttrykk i måten helsepersonell opptrer overfor og kommuniserer med pasienten, så vel som med pasientens pårørende. Se 08/103 og 08/161. Plikten til omsorgsfull hjelp vil kunne overlappe med forsvarlighetskravet, da det kan være uforsvarlig ikke å opptre omsorgsfullt overfor en pasient. Noen tjenester og helsehjelpssituasjoner kan kreve en særlig respekt og omsorg for at behandlingen eller pleien skal kunne anse å være forsvarlig.

På samme måte som forsvarlighet, bedømmes omsorgsfullhet på grunnlag av hva som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

For eksempel vil forventningene til samhandling og kommunikasjon med pasienten kunne være mindre i en øyeblikkelig hjelp-situasjon enn i en planlagt helsehjelpssituasjon, og vurderingen av om hjelpen ble gitt på en omsorgsfull måte kan bli ulik i de to situasjonene.

Forventningene vil også kunne være ulike avhengig av helsepersonellets rolle eller arbeidsoppgaver. Noen pasientgrupper vil i større grad enn andre være prisgitt helsepersonellets behandling og pleie, og for personellgrupper som er i befatning med disse pasientgruppene det vil det kunne kreves at det utvises en særlig respekt og omsorg for at helsehjelpen skal vurderes som omsorgsfull. Kravet kan også ses i sammenheng med helse- og omsorgstjenestens plikt til å tilrettelegge for et verdig tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd bokstav b og pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 tredje ledd.

Andre ledd

Andre ledd første punktum forutsetter at helsepersonell innhenter nødvendig bistand og viderehenviser pasienter der egne kvalifikasjoner ikke strekker til.

Mange metoder og behandlingsformer krever medisinsk kyndighet og kravet til forsvarlighet tilsier da at annet helsepersonell henviser til leger, eventuelt med spesialistkompetanse, for å diagnostisere, undersøke og behandle pasienten. Eksempelvis ble en hjelpepleier som hadde gitt råd og behandling i strid med legens forordninger ilagt en advarsel. Vedkommende hadde gitt råd som lå utenfor vedkommendes kompetanseområde, se sak 14/290 fra Statens helsepersonellnemd.

Bestemmelsen utelukker ikke at helsepersonell uten autorisasjon eller nødvendig fagkompetanse kan gå utover sin kompetanse i nødssituasjoner, for eksempel ved å forsøke å gi livreddende helsehjelp. Det kan neppe sies at forsøk på å redde pasientens liv kan medføre alvorlig helserisiko - alternativet blir ikke å forsøke livreddende hjelp. Dette er i overensstemmelse med alminnelige nødrettsbetraktninger og den interesseavveining som da finner sted.

Andre ledd andre punktum krever at yrkesutøvelsen skjer ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell dersom pasientens behov tilsier det. Dersom det er nødvendig for å oppfylle forsvarlighetskravet og for å gi pasienten et adekvat og helhetlig tjenestetilbud, skal helsepersonell samarbeide om pasientbehandlingen. Det vises til helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e som pålegger kommunene og de regionale helseforetakene å legge til rette for samhandling og samarbeid.

Andre ledd tredje punktum pålegger helsepersonell å delta i arbeidet med individuell plan når en pasient eller bruker har rett til plan etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5. Plikten til å delta i arbeidet med individuell plan er særlig viktig for å ansvarliggjøre helsepersonell som ikke har noen tilknytning til kommune eller regionalt helseforetak gjennom driftsavtaler mv., som for eksempel privatpraktiserende kiropraktorer. Bestemmelsen må ses i sammenheng med helsepersonells plikt til å melde fra om pasienters og brukeres behov for individuell plan i helsepersonelloven § 38a.

Tredje ledd

Tredje ledd presiserer at leger og tannleger skal ta beslutninger i medisinske og odontologiske spørsmål når de samarbeider med annet helsepersonell om undersøkelse og behandling av den enkelte pasient.

Hensikten er at den som har de beste faglige kvalifikasjoner tar beslutningen når flere personellgrupper virker sammen og å hindre at helsepersonell overprøver beslutninger fattet av personell med bedre faglige forutsetninger.

Det vil være leger som bestemmer behandlingsregimet ved sykehusinnleggelser, og herunder tar avgjørelser om operative inngrep, medikamentell behandling, bruk av anestesi, og andre undersøkelses- og behandlingsformer som krever medisinsk kyndighet. Andre tilfeller der det kan tenkes at legen bør ha et særskilt beslutningsansvar, kan være nødrettssituasjoner der flere typer helsepersonell blir stilt overfor en felles oppgave. Kravet om at legen tar beslutninger i medisinske spørsmål, utelukker imidlertid ikke at annet helsepersonell kan utføre enkel diagnostikk og ta beslutninger om pleie og omsorg.

Bestemmelsen om at lege og tannlege tar beslutninger i medisinske og odontologiske spørsmål gjelder kun i konkrete behandlingssituasjoner, og regulerer ikke spørsmål av mer organisatorisk karakter, som for eksempel ledelse. Normalt tas det sikte på situasjoner der samarbeid mellom lege/tannlege og annet helsepersonell foregår innen en organisatorisk ramme. Dersom for eksempel sykehusavdelinger er organisert med ulike faggrupper på ulike avdelinger, er utgangspunktet at en lege ikke kan disponere personell på andre avdelinger, uten at dette eventuelt fremgår av stillingsinstrukser og organisasjonskart innen det enkelte sykehus. Her vises for øvrig til spesialisthelsetjenesteloven § 3-9 og rundskriv om lov om spesialisthelsetjenester (IS-5/2013).

På samme måte som helsepersonell ikke plikter å rette seg etter instrukser fra arbeidsgiver eller andre som kan innebære lovbrudd, plikter helsepersonell heller ikke å rette seg etter instrukser fra lege eller tannlege dersom instruksene er ulovlige eller uforsvarlige.

Fjerde ledd

I fjerde ledd har departementet fått hjemmel til å gi forskrifter om at visse behandlings-metoder bare kan utøves av nærmere angitt personell som har gjennomgått særskilt opplæring. Med hjemmel i denne bestemmelsen har departementet gitt enkelte forskrifter om kvalifikasjonskrav, bl.a. i forbindelse med kosmetisk kirurgi. Det er følgende forskrifter:

• Forskrift om lystgass ved tannbehandling
• Forskrift om kosmetisk kirurgi
• Blodforskriften
• Akuttmedisinforskriften
• Forskrift om håndtering av humane celler og vev

Bestemmelsen fastslår at bare helsepersonell kan utføre kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling som kan påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger. Dette innebærer at slik virksomhet ikke kan utføres av aktører uten helsefaglig kompetanse.

Formålet med denne bestemmelsen er ivaretakelse av pasientsikkerhet ved å hindre at personer uten forsvarlig helsefaglig kompetanse tilbyr behandling som kan påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning.

Grensen mellom skade og sykdom kan være uklar. Med begrepet sykdom menes både tilfeller som kan diagnostiseres som en spesifikk sykdom og tilfeller som betegnes som syndromer. «Sykdom» er en fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens normale organiske eller mentale funksjoner og forandrer dem på en skadelig måte. Med syndrom sikter man grovt sett til situasjoner hvor man påviser en gruppe eller ett sett av symptomer, tegn og funn som til sammen peker mot eller danner en klinisk enhet og som karakteriserer en sykdom eller tilstand. Med «skade» siktes det særlig til situasjoner hvor uventede hendelser påvirker helsetilstanden på en negativ måte.

Både skade og sykdom behøver likevel ikke bare være resultat av en uønsket eller uventet hendelse. Sykdom eller skade kan også oppstå som en kjent eller påregnelig «komplikasjon» eller «bivirkning» knyttet til det aktuelle inngrepet, injeksjonen eller behandlingen. En kjent eller påregnelig komplikasjon eller bivirkning knyttet til det aktuelle inngrepet, injeksjonen eller behandlingen, vil derfor likestilles med «skade eller sykdom».

Krav om «alvorlig» skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning innebærer at ikke enhver skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning vil være relevant. I vurderingen vil det være relevant å legge vekt på både fysiske og psykiske aspekter. Ved vurderingen av om det i denne sammenheng skal sies å foreligge en «alvorlig» skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning skal det foretas en helhetsvurdering. Det må blant annet legges vekt på hvor smertefull tilstanden normalt er, hvor syke pasienter med den aktuelle tilstanden normalt vil være, om tilstanden medfører eller vil komme til å medføre funksjonsnedsettelse, invaliditet eller nedsatt livsutfoldelse og om tilstanden vil medføre tap av viktige kroppsfunksjoner eller sanser.

Ved vurderingen av om det er snakk om en alvorlig skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning må det også legges en viss vekt på i hvilken grad det innenfor helse- og omsorgstjenesten finnes effektiv helsehjelp eller andre tiltak som kan settes i verk, enten når det gjelder å behandle skaden, sykdommen, komplikasjonen eller bivirkningen eller holde tilstanden i sjakk. Dersom det foreligger risiko for skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning som ikke lar seg behandle, eller som er komplisert å behandle, vil dette lettere bli å anse for «alvorlig» sammenlignet med tilstander som enkelt lar seg behandle eller som kanskje ikke behøver behandling i det hele tatt.

Det må også ses hen til om aktuelle skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning er forbigående eller varig. Varig skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning vil lettere anses for alvorlig, sammenlignet med tilstander som er forbigående eller helt kortvarige. I den forbindelse må det også ses hen til om det vil være behov for helsehjelp for å fjerne skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning, eller dens følger, eller om dette forsvinner av seg selv over tid uten behov for helsehjelp.

Bruk av betegnelsen «kan påføre» innebærer at det må være en viss sannsynlighet for at skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger kan oppstå som følge av virksomheten. Dersom det er usannsynlig at dette kan oppstå som følge av aktuell form for kosmetisk inngrep, injeksjon eller behandling, er det mindre grunn til å forbeholde slik virksomhet for helsepersonell.

«Kosmetisk kirurgi/inngrep» forutsetter som hovedregel kompetanse som lege. Begrepet kosmetiske inngrep omfatter kosmetisk kirurgi og plastisk kirurgi, men det kan også omfatte virksomhet som ikke nødvendigvis vil betegnes som kirurgi, for eksempel ulike prosedyrer som ligger svært tett inntil det som i dag defineres som kosmetisk kirurgi hvor skaderisiko og bivirkningsprofil for en del av behandlingsformene kan være like store som for inngrep som er definert som kosmetisk kirurgi.

Med «kosmetiske injeksjoner» menes primært injeksjoner i hud og underhud med legemidler eller substanser med hudfyllstoff, ofte betegnet som fillere eller «fillers». Kosmetiske injeksjoner vil også kunne utføres av annet helsepersonell enn lege, enten alene eller som leges medhjelper.

«Kosmetisk behandling» vil være virksomhet som ikke er å anse for kosmetisk kirurgi/inngrep eller kosmetiske injeksjoner, og hvor virksomheten i større grad også utføres av personer som ikke er helsepersonell. Begrepet skal forstås som ulike former for virksomhet eller behandling som har et kosmetisk formål, men som i henhold til regelverk, medisinsk terminologi og praksis ikke anses som «kosmetisk kirurgi/inngrep» eller «kosmetiske injeksjoner».

Inndelingen over vil stort sett også samsvare med hvilken kompetanse som er nødvendig for å kunne utøve virksomheten forsvarlig. Kosmetisk kirurgi/inngrep forutsetter som klar hovedregel kompetanse som lege, mens kosmetiske injeksjoner til en viss grad også vil kunne utføres av annet helsepersonell, enten alene eller som leges medhjelper. Kosmetisk behandling vil i en slik inndeling være virksomhet som ikke er å anse for kosmetisk kirurgi/inngrep eller kosmetiske injeksjoner, og hvor virksomheten i større grad også utføres av personer som ikke er helsepersonell.

Som eksempel på behandling som ofte anses som helsehjelp, viser vi til  Prop. 221 L (2020–2021) pkt. 2.6 der det framgår:

Når ren kosmetisk behandling uten medisinsk grunnlag utføres av helsepersonell, må spørsmålet om behandlingen anses som helsehjelp eller ikke bero på en konkret og helhetlig vurdering, jf. helsepersonelloven § 3.

All plastikkirurgisk virksomhet og prosedyrer, inkludert kosmetisk kirurgi og prosedyrer som er spesifikke for slik virksomhet, er helsehjelp på linje med prosedyrer i andre kirurgiske fag. I tillegg utvikles stadig en rekke forskjellige prosedyrer og teknikker som kan vurderes konkret med tanke på om de er å anse som helsehjelp eller ikke.

Noen eksempler på hva som ofte er vurdert til å være helsehjelp er:

• Skleroterapi
• Mesolipoterapi
• Lipolyse
• rynkebehandling med botulinumtoksin
• peeling med kjemiske stoffer som virker dypere ned i huden
• laserbehandling fra styrke 3b og oppover

Se mer om avgrensningen i Prop. 221 L (2020-2021). 

Hva som menes med «helsepersonell» er definert i helsepersonelloven § 3.

Nærmere om behandling med laser

Når det skal tas stilling til om en behandling med laser omfattes av helsepersonelloven, vil det, som for andre behandlinger, være et sentralt moment om det benyttes metoder eller prosedyrer som krever medisinsk eller helsefaglig kompetanse. Det vil være en konkret vurdering av om den aktuelle laserbehandlingen kan "påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger", og om den derfor bare kan utføres av helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 4 a.

Det fremgår av Prop. 221 L (2020–2021)pkt. 2.2 at

Det finnes også en rekke typer kosmetiske behandlinger som ikke påvirker hud og underhud i særlig grad og der risiko for alvorlige komplikasjoner er liten. For denne type behandlinger er det ofte heller ikke strengt nødvendig at den som utøver virksomheten er helsepersonell. Et eksempel på slik virksomhet kan være tatovering og rynkebehandlinger med relativt milde kremer.

All bruk av sterke lasere, det vil si styrke 3b og oppover, er imidlertid risikofylt, og det er derfor klare krav til kompetanse. Der det kreves autorisert helsepersonell for å betjene laserapparatet, vil helsepersonellovens bestemmelser gjelde.

I tilsynspraksis har en person som hadde anvendt laserbehandling til hårfjerning i ansiktet blitt ansett for å tilby behandling omfattet av helsepersonelloven og denne lovens krav til kompetanse. Et avgjørende moment var at betjening av laserapparat for hårfjerning var forbeholdt helsepersonell.

Det er flere myndigheter som fører tilsyn ved laserbehandlinger. Helsetilsynets ansvarsområde knytter seg til forsvarligheten av laserbehandlingen.

DSA (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet) har utarbeidet informasjon om kravene til bruk av laser, se deres veiledning her: Laser og lys - DSA.

Det fremgår DSAs veiledning under overskriften Må det vere helsepersonell som utfører laserbehandlinga at

Dei fleste laserar som nyttast til behandlingar som hårfjerning og tatoveringsfjerning, er klasse 3B eller 4. Då er det krav til at den som utfører laserbehandlinga, skal vere autorisert helsepersonell. Laser klasse 1C vil reknast som ei sterk ikkje-ioniserande strålekjelde når han er sterk nok til å brukast til hårfjerning eller tatoveringsfjerning, og må betenast av autorisert helsepersonell. Det skal vere lege knytt til verksemda ved behandling med laser klasse 3B, 4, IPL eller andre sterke ikkje-ioniserande strålekjelder, og legen har ansvaret for at behandlinga blir utført forsvarleg. 

Laser innebærer bruk av stråler som også er regulert i strålevernforskriften (forskrift om strålevern og bruk av stråling (strålevernforskriften) - Lovdata). 

Bestemmelsen fastslår at helsepersonell i de situasjoner som bestemmelsen omfatter, ikke vil kunne tilby eller utføre kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling.

18-årsgrensen er absolutt og gjelder uavhengig av om pasienten selv ønsker å samtykke til slik virksomhet, eller uavhengig av om pasientens foreldre eller andre med foreldreansvar for pasienten ønsker å samtykke på vegne av pasienten.

For mindre risikofylte former for kosmetisk behandling som ikke kan påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger, typisk hudpleie o.l., vil det ikke være 18-årsgrense dersom behandlingen utføres av andre enn helsepersonell. For helsepersonell som vurderer å utføre denne typen kosmetisk behandling vil aldersgrensen gjelde.

Kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling som ikke omfattes av denne bestemmelsen vil falle utenfor helsepersonelloven, når det ikke utføres av helsepersonell. Dette vil gjelde for mindre risikofylte former for kosmetisk behandling, typisk hudpleie o.l. som andre enn helsepersonell kan utføre. For denne type inngrep vil dermed heller ikke kravet om 18-årsgrense gjelde dersom de utføres av andre enn helsepersonell. Aldersgrensen vil imidlertid gjelde for helsepersonell som vurderer å utføre denne typen kosmetisk behandling.

Eksempel på hva slags behandling som etter en konkret vurdering kan sies å ha en medisinsk begrunnelse til tross for at behandlingen i hovedsak har et estetisk eller kosmetisk formål, kan være operasjon for å korrigere utstående ører, behandling for å redusere skjemmende arr eller andre hudlidelser, fjerning av overflødig hud etter nødvendige kirurgiske inngrep, korrigering av defekter etter medisinsk indiserte inngrep, korrigering av funksjonelt hemmende skjevstillinger av fingre/tær og kosmetiske inngrep for behandling av medfødte dysmelier. Hvorvidt det skal sies å foreligge medisinsk begrunnelse/indikasjon for slik behandling må vurderes konkret for den enkelte pasient.

Når det gjelder begrepene «kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling», vises det til Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 4 a over.

Bestemmelsen speiles i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-5 a. Se kommentarene til denne bestemmelsen i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-5 a.

 

Adgangen til å benytte medhjelpere følger av den handlefrihet man som profesjonsutøver har til å utøve virksomhet innen eget fagområde. § 5 stiller som vilkår for å overlate oppgaver til andre at dette er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis. Bestemmelsen plasserer ansvaret for kontroll og tilsyn med medhjelperen hos den som har overlatt oppgaven til vedkommende.

§ 5 har først og fremst betydning når et helsepersonell har behov for å overlate oppgaver til annet personell utenfor rammen av vedkommendes stillingsbeskrivelse eller den ordinære arbeidsfordelingen i virksomheten. Den som får oppgaven kan være helsepersonell, så vel som annet personell.

Adgangen til å benytte medhjelper gjelder uavhengig av organisatoriske grenser. I enkelttilfeller kan helsepersonell overlate oppgaver til personer som ikke er underlagt samme arbeidsgiver som helsepersonellet selv. Helsepersonell på utrykning kan for eksempel bruke personer på et ulykkessted som medhjelpere.

Første ledd:

Første ledd første punktum forutsetter at helsepersonell bare overlater en oppgave til annet personell når dette er forsvarlig ut fra oppgavens art og kvalifikasjonene til den som får oppgaven.

Om det er forsvarlig å overlate oppgaven til en annen, skal bedømmes ut i fra kvalifikasjonene til den man overlater oppgaven til. Det forutsettes at vedkommende har de nødvendige kvalifikasjonene til å utføre oppgaven forsvarlig, selv om vedkommende ikke har formelle kvalifikasjoner. Det presiseres at helsepersonell fortsatt har et selvstendig ansvar for å opptre faglig forsvarlig også når de benyttes som medhjelpere. I dette ligger blant annet at den som får en oppgave tildelt som medhjelper, må foreta en selvstendig vurdering av om han/hun har tilstrekkelige kvalifikasjoner til at det er forsvarlig å påta seg oppgaven.

Den som har fått tildelt en oppgave som medhjelper, kan ikke gi oppgaven videre til annet personell. Det åpnes m.a.o. ikke for videretildeling. Denne begrensningen skal hindre uklare ansvarsforhold.

Helsepersonellet kan kun overlate oppgaver som vedkommende selv, på bakgrunn av utdanning, stilling eller lovbestemte forhold, har kvalifikasjoner til å utføre. Helsepersonell kan med andre ord ikke overlate til en medhjelper å utføre oppgaver på vegne av seg når vedkommende selv ikke har nødvendige faglige og formelle kvalifikasjoner på det aktuelle området. Dette henger sammen med at den som overlater oppgaven skal kunne føre forsvarlig kontroll og tilsyn med medhjelperen.

Videre skal oppgavetildeling med hjemmel i helsepersonelloven § 5 være personlig. Et helsepersonell kan altså ikke overlate sine oppgaver til en generell gruppe av helsepersonell. Imidlertid kan arbeidsgiver etablere rutiner for hvordan ulike oppgaver skal utføres i en virksomhet, herunder tildele bestemte typer oppgaver til grupper av personell.

Første ledd andre punktum presiserer at medhjelpere er underlagt instruksjoner og annet overoppsyn fra det helsepersonellet som har tildelt oppgaven.

Det må sikres at medhjelperen har de nødvendige kvalifikasjoner for å utføre oppgavene han/hun får overlatt til seg på en faglig forsvarlig og adekvat måte (forhåndskontroll). Kontrollen består i å forvisse seg om at medhjelperen har reelle kvalifikasjoner, og at eventuell nødvendig opplæring blir gitt.

Det må videre bli gitt nødvendige instruksjoner og føres et visst tilsyn med medhjelperen (løpende kontroll). Dette innebærer at man er tilgjengelig for å gi råd, veiledning og instruksjon underveis. En typisk situasjon kan være når sykepleiere setter injeksjoner med botuliniumtoxin (Botox) som kun kan rekvireres av lege. Sykepleiere må da ikke bare ha kompetanse til å bruke legemidlet, men må også opptre adekvat når det skjer uventet utvikling etter bruk, for eksempel ved allergiske reaksjoner, anafylaktisk sjokk, mv.

Andre ledd:

Andre ledd presiserer formålet med å benytte elever og studenter som medhjelpere. Elever og studenter skal som regel tildeles oppgaver i læringsøyemed. Det er imidlertid mulighet for at også disse deltar i rutinepregede aktiviteter. Elever og studenter bør gis ekstra oppfølgning. Oppfølgning og veiledning i praktisk helsehjelp er et viktig bidrag i kvalitetssikring av kvalifikasjoner og dermed også en sikkerhet for pasienter.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell å unngå unødig ressursbruk og gjelder i alle deler av tjenesten.

Formålet er effektiv utnyttelse av offentlige og private ressurser. Hverken pasienter, helsetjenesten eller trygdesystemet skal bruke unødige ressurser. "Andre" kan være andre offentlige instanser eller private, for eksempel forsikringsselskaper. Helsepersonellnemnda fattet i 2017 vedtak om at en fysioterapeut fikk tilbakekalt sin autorisasjon fordi vedkommende urettmessig hadde fått utbetalt kroner 76 000,- for mye i refusjonskrav fra Helfo (se sak 2016/10954).

Plikten til hensiktsmessig ressursbruk gjelder ved organisering av virksomheten, herunder prioritering av pasienter, og ved ytelse av helsehjelp.

Plikten til å unngå unødig ressursbruk, omfatter ikke bare penger, men også tid. Det innebærer at helsepersonells arbeidstid skal brukes effektivt, og at pasienten ikke må påføres unødig venting eller utsettes for tidsspille som følge av mer intensiv eller langvarige behandling enn nødvendig. Se for eksempel sak 06/141 fra Statens helsepersonellnemd, hvor pasientene fikk intensiv og til dels langvarig behandling uten at behandleren i samråd med dem hadde vurdert effekten av behandlingen opp mot de plager og symptomer pasientene oppsøkte behandleren for.

Hva som er unødvendig ressursbruk er gjenstand for en viss grad av skjønn, men hensynet til å begrense ressursbruken må vike for kravet til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp der det måtte oppstå konflikt mellom disse to hensynene.

Der det er faglig uenighet eller tvil om diagnostisering på grunn av usikre symptomer, vil derfor hensynet til faglig forsvarlighet vanligvis måtte gå foran hensynet til å redusere helsetjenestens ressursbruk i vurderingen av om det skal iverksettes ytterligere utredninger og undersøkelser. Dersom uriktig diagnose blir satt på grunnlag av utilstrekkelig utredning og dette utløser trygdeutgifter, har Statens helsepersonellnemnd (HPN) vurdert dette som brudd på § 6. HPN har også vurdert at rekvirering av prøver med manglende relevans kan være brudd på § 6, se sak 06/59.

Behandling som iverksettes etter en forsvarlig utredning og som er medisinsk indisert, kan i utgangspunktet ikke anses å være unødvendig ressursbruk. Helsepersonellet må imidlertid ta plikten etter § 6 i betraktning, dersom valg av behandlingsmetode i konkrete tilfeller står mellom likeverdige behandlingsmetoder som krever ulik ressursbruk. Det understrekes at ressursbruk ikke vil være det eneste momentet helsepersonellet skal ta hensyn til i valget mellom behandlingsmetoder; et annet moment vil være pasienten egne ønsker, jf. pasientens rett til medvirkning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1. En lege fikk advarsel blant annet fordi han benyttet seg av utenlandske laboratorier og påførte pasientene unødvendige utgifter ved at de betalte for dyre utenlandske laboratorietester som det, etter tilsynsmyndighetenes vurdering, ikke var medisinsk grunnlag for (se sak 15/287).

Når behandlingen er iverksatt, forutsettes det at helsepersonell vurderer effekt opp mot ressursbruk. Dette kan være aktuelt i relasjon til legemiddelrekvirering, fysikalske behandlinger, sykemeldinger osv. HPN og Statens helsetilsyn har ved flere anledninger fattet vedtak om brudd på helsepersonelloven § 6 fordi helsepersonell har påført trygden unødvendige utgifter til legemidler som ikke har vist ønsket effekt, fordi behandlinger har blitt gitt ut over det som har vært medisinsk nødvendig ( se for eksempel sak 05/14) og fordi behandlinger har måttet gjentas på grunn av dårlig kvalitet på tidligere behandlinger.

Tidligere måtte pasienter som mottok helsehjelp som helt eller delvis finansieres av trygden, selv legge ut for behandlingen og deretter søke om refusjon fra HELFO dersom behandler ikke hadde direkte oppgjør med trygden. Som følge av endringer i folketrygdloven § 5-1 fjerde ledd om krav til direkte oppgjør, må helseaktører nå ha avtale om direkteoppgjør med HELFO hvis pasienten skal få dekning for behandlingen.

Dette innebærer at pasient må velge tjenesteyter som har direkteoppgjør for å få helt eller delvis dekning av utgiftene som de har krav på. Dersom pasient oppsøker en tjenesteyter uten direkte oppgjør (altså uten rett til refusjon) vil ikke bruker ha rett på stønad etter de aktuelle bestemmelsene. Dersom bruker ønsker å motta helsehjelp fra tjenesteyter uten direkte oppgjør, vil bruker måtte betale for dette selv. For at pasienter skal kunne ta et informert valg må han eller hun før oppstart av helsehjelpen få informasjon dersom behandler ikke har avtale om direkteoppgjør og helsehjelpen i utgangspunktet finansieres av trygden.

Helsepersonell som yter helsehjelp som helt eller delvis finansieres av trygden og som ikke opplyser pasienten om at vedkommende ikke har direkteoppgjør med trygden vil påføre pasienten en unødvendig utgift etter bestemmelsen, og dermed innebære et brudd på helsepersonelloven § 6.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell plikt til å yte øyeblikkelig hjelp. Formålet er å sikre at personer i akutt fare skal få behandling så fort som mulig.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med pasientens rett til øyeblikkelig hjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1 første leddog 2-2 første ledd, og tjenestens plikt til å yte øyeblikkelig hjelp og forsvarlige tjenester også i forbindelse med øyeblikkelig hjelp, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a.

Første ledd

Første ledd første punktum fastslår hvem som har hjelpeplikt, omfanget av hjelpeplikten og vilkåret for at hjelpeplikten skal inntre.

Hjelpeplikten er en personlig plikt for alt helsepersonell og gjelder uansett arbeidssted. En rekke helsepersonell vil som ledd i sine ordinære arbeidsoppgaver eller som følge av instruks eller avtale, være forpliktet til å motta øyeblikkelig hjelp-pasienter. For disse vil § 7 ha mindre selvstendig betydning, da hjelpeplikten uansett følger av ansettelsesforholdet mv. I andre sammenhenger vil plikten imidlertid ha selvstendig betydning, for eksempel for helsepersonell i privat praksis hvor man ikke har avtale om å ta imot øyeblikkelig hjelp-pasienter. Eksempelvis fikk en lege begrenset autorisasjon etter å ha gitt mangelfull hjelp etter at ett spebarn som var omskåret ble alvorlig syk og døde. Legen var alene på legekontoret og ble kritisert for å ha mangelfulle kunnskaper, og for ikke å ha gitt barnet nødvendig livreddende helsehjelp. Vedkommende hadde heller ikke gitt ambulansepersonellet tilstrekkelig informasjon ved ankomst på legekontoret. Se sak 14/225 fra Statens helsepersonellnemd. For autorisert helsepersonell gjelder hjelpeplikten også i fritiden.

Hvilken helsehjelp det enkelte helsepersonell plikter å gi, vil imidlertid avhenge av vedkommendes kvalifikasjoner og hva som kan forventes på bakgrunn av disse, jf. formuleringen "den hjelp de evner". For noen grupper vil plikten ha liten eller ingen betydning utover den alminnelige hjelpeplikten i straffeloven § 287 fordi de ikke er bedre kvalifisert enn folk flest til å gi den hjelp som er nødvendig.

Vilkåret for at hjelpeplikten skal inntre er at hjelpen er "påtrengende nødvendig". Vilkåret refererer seg både til pasientens helsetilstand, helsepersonellets mulighet til å gi adekvat hjelp og tidsperspektiv. Vilkåret innebærer et visst skjønn.

Både somatiske og psykiske tilstander kan utløse hjelpeplikten. Formuleringen "påtrengende nødvendig" tilsier at det skal ganske mye til for at plikten skal inntre. I vurderingen må det legges vekt på om det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av en helsetilstand. 

Som et alminnelig utgangspunkt vil øyeblikkelig hjelp-plikten gjelde i situasjoner der det oppstår et akutt behov for undersøkelse og behandling, blant annet for å gjenopprette og/eller vedlikeholde vitale funksjoner, for å forhindre eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade og sykdom eller for å gi akutt smertelindring.

Helsehjelp kan også være påtrengende nødvendig av hensyn til andres liv enn pasientens. For eksempel når en pasient er til fare for andre pga. sin psykiske tilstand. I slike tilfeller kan § 7 anvendes som hjemmel for akutt avhjelping av situasjonen. Det er ikke aktuelt å benytte bestemmelsen som hjemmel for tvangsinnleggelser. Da anvendes psykisk helsevernloven. Se vårt svar av 16 mars 2021 om forholdet mellom psykisk helsevernloven § 3-1 og helsepersonelloven §7 for ambulansepersonell. Nødrett kan også være hjemmel for akutte skadeavvergende tiltak.

At hjelpen er "påtrengende nødvendig" innebærer også at den hjelpen som gis, kan ha en effekt på helsetilstanden. Bestemmelsen forplikter altså bare helsepersonellet så langt de har muligheter for å gi adekvat hjelp.

Selv om helsepersonellet ikke kan gi behandling med effekt, vil helsepersonellet fortsatt være forpliktet til faglig forsvarlig og omsorgsfull opptreden etter helsepersonelloven § 4.

Videre innebærer kravet om at hjelpen må være "påtrengende nødvendig" en tidsavgrensning. Når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp og faren er over, eller pasienten er døende uten at det kan ytes adekvat hjelp, opphører øyeblikkelig hjelp-plikten. Hjelpeplikten vil derfor gjelde på alle stadier i hendelsesforløpet såfremt det fortsatt foreligger en fare og hjelpen anses påtrengende nødvendig.

Første ledd andre punktum pålegger helsepersonell å gi hjelp også dersom pasienten ikke er i stand til å samtykke eller han eller hun motsetter seg helsehjelpen. Helsepersonell kan imidlertid ikke overprøve pasienters rett til å motsette seg helsehjelp med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9. Paragraf 4-9 gir pasienten rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller å avbryte en sultestreik på grunn av alvorlig overbevisning. Videre gir den en døende rette til å motsette seg livsforlengende behandling som innebærer forlengelse av en pågående dødsprosess. Helsepersonell må i slike tilfeller forsikre seg om at pasienten har fått informasjon og forstår konsekvensene, samt at pasienten er myndig (over 18 år) og har full samtykkekompetanse. Se nærmere om pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 i rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9

Andre ledd

Andre ledd pålegger helsepersonell å foreta nødvendige undersøkelser dersom det er tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig. Med dette menes undersøkelser som ansees nødvendige for å avdekke om det foreligger en øyeblikkelig hjelp-situasjon, og som helsepersonellet er kvalifisert til og i stand til å utføre under de rådende omstendigheter. Undersøkelsesplikten går lenger enn hjelpeplikten.

Tredje ledd

Tredje ledd opphever hjelpeplikten dersom annet kvalifisert personale påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen. Forutsetningen er at den som overtar oppgaven har kvalifikasjoner for å gi helsehjelpen. Et helsepersonell kan med andre ord ikke fritas for hjelpeplikten ved å overlate pasienten til helsepersonell som ikke har faglige kvalifikasjoner til å gi den samme hjelpen som han eller hun selv evner. Det kan derimot ikke stilles absolutt krav om at den som påtar seg ansvaret har like gode kvalifikasjoner som den som overlater ansvaret. Ved prioritering mellom flere pasienter og bruk av kompetanse kan pasienten overlates til helsepersonell med dårligere kompetanse enn en selv, for eksempel til å bli holdt i live eller for å begrense smerte i påvente av hjelp.

Det ligger i øyeblikkelig hjelp-plikten at hjelpen skal ytes så snart som mulig. Dette tilsier at hjelpeplikten ikke opphører ved at pasienten besluttes overført til annet tjenestenivå, såfremt hjelpen kan ytes av helsepersonellet der pasienten oppholder seg.

Bestemmelsen forbyr helsepersonell å innta eller være påvirket av alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden.

Formålet er å unngå uforsvarlig yrkesutøvelse og svekket tillit til helse- og omsorgstjenesten.

Misbruk av rusmidler er en vanlig årsak til at tilsynsmyndighetene reiser tilsynssak mot helsepersonell og den vanligste årsaken til tilbakekalling av autorisasjon. Se for eksempel Statens helsepersonellnemnds vedtak i sak 15/145 som gjelder nyutdannet lege som mistet autorisasjonen på grunn av forskrivning av vanedannende legemidler til seg selv og som hadde møtt ruset på jobb.

Første ledd:

Første ledd fastslår at helsepersonell ikke skal innta eller være påvirket av alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden.

Med rusmidler menes alle stoffer som gir rus på grunn av sin virkning på hjernen. Disse omfatter alkohol, illegale stoffer (cannabis, amfetamin, heroin, osv.), løsemidler og visse legale legemidler (sovemidler, beroligende midler). Felles for alle er at rusen vil være kjennetegnet av oppstemthet, konsentrasjonssvekkelse, hukommelses- og innlæringssvikt, kritikkløshet, sløvhet eller endret stemningsleie.

Forbudet gjelder både det å innta og det å være påvirket av rusmidler. Det er altså likegyldig om rusmiddelet er inntatt før eller i arbeidstiden, dersom helsepersonellet er påvirket i arbeidstiden.

Ved mistanke om at noen er påvirket av rusmidler, vil det være symptomer som ustø gange, uklar tale, lukt av alkohol, sløvet blikk mv. som utløser mistanken. I neste omgang vil det være prøvetaking som forteller om helsepersonellet er påvirket i strid med § 8.

Andre ledd:

Andre ledd bestemmer at nødvendige legemidler i forbindelse med sykdomsbehandling, ikke skal anses som rusmidler. Helsepersonell skal imidlertid snarest varsle arbeidsgiver om slik bruk. Varslingen bør om mulig skje før vedkommende gir helsehjelp. Sak 10/10 er eksempel på reaksjon mot helsepersonell fordi arbeidsgiver ikke ble varslet om helsepersonellets bruk av legemidler.

Tredje ledd:

Med hjemmel i tredje ledd har departementet fastsatt nærmere bestemmelser om håndhevingen i forskrift 4. mai 2012 om pliktmessig avhold for helsepersonell.

Forskriften § 1 regulerer tidsrommet for pliktmessig avhold. Det fremgår at helsepersonell ikke skal innta alkohol eller andre rusmidler i et tidsrom av 8 (åtte) timer før arbeidstidens begynnelse.

Med arbeidstiden menes tidsrommet fra helsepersonell i henhold til sin tjenesteplikt skal påbegynne utførelse av slikt arbeid som stillingen krever og til arbeidet er avsluttet. Som arbeidstid regnes også de tidsperioder hvor helsepersonell mot godtgjøring og i henhold til vaktordninger og arbeidsavtaler har forpliktet seg til å møte på arbeid på kort varsel eller til å gi råd og veiledning på telefon eller ved annen form for elektronisk kommunikasjon.

Forskriften § 2 bestemmer at arbeidsgiver eller statsforvalteren kan pålegge helsepersonell å avgi utåndingsprøve, blodprøve eller lignende prøver dersom det foreligger mistanke om at personellet har overtrådt forbudet mot å innta eller være påvirket av alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden. Dersom helsepersonellet nekter eller på annen måte unndrar seg, kan politiet anmodes om bistand til å fremstille personellet for prøvetaking.

Prøvetaking skal foretas av lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør etter reglene i helsepersonelloven § 12. Paragraf § 12 regulerer i utgangspunktet helsepersonells plikt til å foreta prøver som avlegges på anmodning av politi eller påtalemyndighet i forbindelse med mistanke om straffbare forhold, men gjelder nå altså tilsvarende for rusprøver som avlegges på begjæring av arbeidsgiver eller statsforvalteren etter forskriften § 2. Se § 12 og kommentarene til denne.

I forskriften §§ 3 og 4 heter det at helsepersonellet ikke på noe tidspunkt i løpet av arbeids-tiden må ha høyere konsentrasjon av rusmidler i blodet enn tilsvarende 0,2 promille alkohol. Villfarelse om rusmiddelkonsentrasjon fritar ikke for administrativ reaksjon eller straff etter helsepersonelloven.

Bestemmelsen forbyr helsepersonell å motta gaver mv. som kan påvirke tjenestlige handlinger. Formålet er å sikre at helsepersonell opptrer i tråd med pasientens eller brukerens interesser, og ikke handler ut fra hensynet til egen vinning eller andre utenforliggende hensyn.

Bestemmelsen omfatter alt helsepersonell og alle deler av helse- og omsorgstjenesten.

Lignende bestemmelser finnes i legemiddelforskriften § 13-7, der det heter at reklame til helsepersonell ikke må være forbundet med utdeling av gjenstander, gaver, tjenester mv. av økonomisk verdi.

Første ledd:

Første ledd forbyr helsepersonell å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke deres tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av hvem som gir ytelsen. Det kan være pasienter eller brukere, legemiddelindustrien, forsikringsselskaper eller andre som har interesser i at helsepersonellet handler på en bestemt måte, for eksempel ved avgivelse av attester, sykmeldinger og erklæringer, rekvirering av legemidler eller innkjøp av medisinsk utstyr.

Forbudet omfatter ytelser med økonomisk verdi, så vel som ytelser som ikke har et økonomisk aspekt.

For å rammes av forbudet, kreves at ytelsen "er egnet til å påvirke" helsepersonell. I dette ligger ikke et krav om at helsepersonellet faktisk har blitt påvirket, men bare at ytelsen har en slik karakter at den innebærer en mulighet for påvirkning. Helsepersonellets subjektive vurdering av om ytelsen påvirker dem er altså ikke avgjørende

Videre er det "tjenestlige handlinger" som må påvirkes. Om ytelsen mottas i eller utenfor tjeneste er i prinsippet uten betydning, men det er i første rekke ytelser som gis til helsepersonell i kraft av at de er helsepersonell og som kan påvirke deres handlinger som helsepersonell, som rammes.

Ikke enhver ytelse rammes; ytelsen må være egnet til å påvirke på en "utilbørlig måte". I dette ligger et krav om påvirkning som medfører at helsepersonell kan komme til å vektlegge utenforliggende hensyn som fører til usaklig forskjellsbehandling av pasienter eller brukere, urettmessige utstedelser av attester, erklæringer og sykemeldinger, behandling som ikke er helsefaglig begrunnet eller systematisk valg av legemidler fra en bestemt produsent/leverandør selv om det finnes likeverdige (og billigere) produkter fra andre.

Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av om en ytelse påvirkes utilbørlig. Momenter i en slik vurdering kan være helsepersonellets stilling og fullmakt, ytelsens innhold og økonomiske verdi, hensikt, sammenheng og tidspunkt for ytelsen og om det er åpenhet om den.

Hvem mottakeren av ytelsen er, vil kunne ha betydning. Enkelte helsepersonellgrupper er i større grad enn andre i slike posisjoner at deres tjenestlige handlinger vil kunne påvirkes. En ytelse fra en leverandør av legemidler eller medisinsk utstyr vil for eksempel først og fremst være egnet til å påvirke helsepersonell som er ansvarlig for innkjøp av henholdsvis legemidler og medisinsk utstyr.

Ytelsens innhold vil også være et moment i vurderingen av om den er utilbørlig. Det skal mer til for at ytelser som dyktiggjør helsepersonellet i deres yrkesutøvelse vil være omfattet. Ytelse i form av betaling av reiseutgifter mv. til internasjonale kongresser, forskningssamlinger og kurs som helsepersonell har et faglig utbytte av, vil i utgangspunktet ikke rammes, mens det motsatte gjelder samlinger der det faglige utbyttet fremstår som lavt.

Videre er ytelsens økonomiske verdi et moment i vurderingen av utilbørligheten. Mindre gaver av typen kulepenner, notatblokker osv. vil sjelden være egnet til å påvirke. Det vil imidlertid være en glidende overgang mot materiell som har økonomisk verdi for mottakeren.

Eksempelvis ble en hjelpepleier fratatt sin autorisasjon som følge av at vedkommende hadde mottatt gave i det vedkommende mente var en privat relasjon. Helsepersonellnemnda mente imidlertid at forholdet oppsto som en direkte følge av en profesjonell relasjon og fant at dette var et grovt pliktbrudd (se sak 10/65).

Dersom ytelsen er gitt for å påvirke, vil man også lettere gå ut i fra at den er egnet til å påvirke. For ansatt helsepersonell vil det også være av betydning om arbeidsgiver er informert om ytelsen og har samtykket.

Forbudet i første ledd rammer ikke bare ytelser til helsepersonell selv, men også ytelser til andre personer. Mest praktisk er ytelser som tilgodeser helsepersonells familie eller nærstående; for eksempel med feriereiser i tilknytning til kongresser og konferanser.

Bestemmelsen suppleres av etiske regler, retningslinjer eller lignende fastsatt av ulike helsepersonellorganisasjoner og foreninger for produsenter/leverandører av legemidler og medisinsk utstyr. I Avtale mellom Legemiddelindustriforeningen og Den norske lægeforening om retningslinjer for samarbeid og samhandling mellom leger, Legeforeningen og legemiddelindustrien er det gitt mer detaljerte bestemmelser for hvilke ytelser - i form av bl.a. arrangementer, reiser, gaver og reklamegjenstander - som lege kan ta imot fra legemiddelindustrien.

Andre ledd:

Andre ledd forbyr helsepersonell å motta ytelser som ikke er av ubetydelig verdi, fra pasienter eller brukere. Bestemmelsen supplerer første ledd, som altså rammer de ytelser som er egnet til å påvirke, men som ikke nødvendigvis har stor økonomisk verdi. Ytelser vil i denne sammenhengen også kunne være testamentariske disposisjoner.

I forholdet mellom helsepersonell og pasient eller bruker bør det som utgangspunkt ikke gis gaver. Formålet med bestemmelsen er å beskytte pasienten eller brukeren mot utnyttelse, men den skal likevel ikke å hindre vedkommende i å gi en mindre påskjønnelse som takk 
for god pleie og behandling. Regelen gjør det også lettere for helsepersonell å avvise gavetilbud som kan utsette dem for utilbørlig påvirkning eller for mistanke om utnyttelse av avhengighetsforhold.

Forbudet knytter seg til ytelser fra pasienter og brukere til helsepersonell, og bestemmelsen gjelder derfor ytelser mottatt på bakgrunn av virksomheten som helsepersonell. Bestemmelsen gjelder også etter at en pasient-/brukerrelasjon er avsluttet. Se sak 10/65 fra Statens helsepersonellnemd. Det kan i noen tilfeller være et skjønnsspørsmål hvorvidt det foreligger en pasient-/brukerrelasjon. Eksempel kan være dersom det har gått lang tid siden relasjonen ble avsluttet, eller der relasjonen mellom pasient eller bruker og helsepersonell har utviklet seg til et vennskapsforhold eller der det var et vennskapsforhold før pasient-/brukerrelasjonen oppsto. I slike tilfeller må det bero på en konkret vurdering om ytelsen er motivert av vennskapsforhold eller pasient-/brukerrelasjonen. I slike tilfeller kan det imidlertid være at ytelsen kommer i konflikt med forbudet mot utilbørlig påvirkning etter § 9 første ledd.

Forbudet omfatter ytelser som har "mer enn en ubetydelig verdi". Hva som er ubetydelig vil være preget av et visst skjønn, der blant annet pasientens eller brukerens helsetilstand og økonomi, så vel som anledningen for ytelsen, må vektlegges. Se merknad til forskrift 29.august 2005 nr 941 hvor grensen for hva som er å regne som ubetydelig verdi er omtalt. Helsepersonell bør særlig utvise aktsomhet dersom de tilbys ytelser fra pasienter eller brukere som er mentalt svekket, for eksempel på grunn av alder eller sykdom. Vanlige påskjønnelser for utført arbeid i form av blomster og konfekt vil normalt antas å være av "ubetydelig verdi".

Selv om arv ikke uttrykkelig er nevnt i lovteksten, kom Statens Helsepersonellnemnd i en avgjørelse fra 2015 (sak 15/298) til at arv også omfattes av forbudet, blant annet med henvisning til helsepersonellovens formålsbestemmelse. I saken hadde klageren mottatt arv etter en bruker som hun over flere år hadde vært brukerstyrt personlig assistent for. Arven omfattet i alle fall en bolig. Klageren ble kjent med testamentet kort tid før pasienten døde, og arven var derfor ikke egnet til å påvirke hennes tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte. Det forhold at klageren mottok arven ble imidlertid omfattet av forbudet mot å motta «gave [ ... ] eller annen ytelse» av mer enn ubetydelig verdi.

Tredje ledd:

Med hjemmel i tredje ledd har departementet gitt forskrift 29. august 2005 nr. 941 om begrensninger i helsepersonells adgang til å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse. Forskriften presiserer og utdyper denne lovbestemmelsen, og gir en rekke eksempler på ytelser som kan være forbudt å motta. Forståelsen av § 9 og av forskriften er utdypet i rundskriv I-13/2005.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell å gi informasjon til den som har krav på det etter pasient- og brukerrettighetsloven. Formålet er å sikre at pasient eller bruker og pårørende får den informasjon som er nødvendig for å kunne samtykke og medvirke til tjenesten.

Første ledd:

Første ledd første punktum legger den som yter helse- og omsorgstjenester plikt til å gi informasjon.

Den som skal informeres er pasient eller bruker, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2. Dersom pasienten eller bruker er under 16 år, skal også vedkommendes foresatte informeres, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3. Dersom pasienten/brukeren ikke ønsker at foresatte skal ha informasjon, må helsepersonellet vurdere om dette skal respekteres. I vurderingen skal det legges vekt på opplysningenes art og barnets alder og modenhet. Også foresatte til barn mellom 16 og 18 år skal ha informasjon dersom dette er nødvendig for at de skal kunne ivareta foreldreansvaret. Dersom barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, er det denne som skal ha informasjonen. Den som yter helsehjelp har også plikt til å informere nærmeste pårørende til pasient som samtykker til dette, og til pasient over 16 år som ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser på grunn av demens, psykisk utviklingshemning eller fysiske eller psykiske forstyrrelser, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3.

Hvilken informasjon helsepersonellet plikter å gi, fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. Plikten til å gi informasjon henger nær sammen med pasientens rett til å samtykke og til å medvirke til helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 flg. og § 4-1 flg.

Pasienten skal ha tilstrekkelig med informasjon til at han/hun kan avgi et informert samtykke til helsehjelpen. Pasienten skal ha informasjon om sin helsetilstand og om innholdet i helsehjelpen, dvs. den behandling, pleie, omsorg, diagnostikk eller undersøkelse som tilbys eller ytes. Det skal også gis informasjon om eventuelle risikoer og bivirkninger av helsehjelpen. Ved behandling som ikke er alminnelig anerkjent (utprøvende) skjerpes informasjonsplikten. Se sak 02/169 fra Statens helsepersonellnemd.

Informasjonsplikten omfatter også tilfeller der helsepersonell har grunn til å tro at pasienten kan få eller ha fått skader som følge av helsehjelpen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 fjerde ledd. Denne informasjonsplikten er knyttet til helsehjelpsituasjonen eller umiddelbar ettertid. Informasjonsplikt om skader som først oppdages etter et lengre tidsrom er et virksomhetsansvar, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-11.

I en konkret sak om erstatning etter pasientskadeloven ble rekkevidden av informasjonsplikten vurdert av Høyesterett. Se Høyesteretts dom HR-2017-687-A.

Brukere av andre helse- og omsorgstjenester enn helsehjelp, skal ha den informasjon som er nødvendig for å få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet og for å kunne ivareta sine rettigheter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 femte ledd.

Helsepersonell skal så langt mulig sikre seg at mottakeren av informasjonen har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Det er en forutsetning at informasjonen tilpasses mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Dette kan innebære at det er nødvendig å bruke tolk eller tekniske hjelpemidler, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5.

Pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser om rett til informasjon er nærmere kommentert i rundskriv IS-8/2015 Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer og veileder IS-2442 Saksbehandling og dokumentasjon for pleie og omsorgstjenester.

Plikten til å gi informasjon er begrenset til eget fagområde der helsepersonellet ut fra sin faglige kompetanse er i stand til å bedømme innholdet i den informasjon som gis. Dersom informasjonen blir gitt av annet helsepersonell, for eksempel der virksomheten har faste rutiner eller instrukser for hvem som skal gi informasjon, faller plikten bort.

Helsepersonellet skal journalføre de råd og den informasjon som er gitt og hovedinnholdet i dette, jf. pasientjournalforskriften § 7 a).

Første ledd andre punktum pålegger helseinstitusjoner å utpeke en person som skal gi informasjon til den enkelte pasient. For definisjon av helseinstitusjon, se helsepersonelloven § 3 fjerde ledd. Virksomheten må vurdere konkret hvordan dette best kan gjennomføres ut i fra interne organisasjonsforhold o.l. Denne personen må foreta en samordning samt en viss styring med hvilken informasjon pasienten får. Hensikten er å forhindre at informasjonen gir pasienten et uklart og forvirrende bilde av egen helsetilstand, noe som lett ville kunne bli tilfelle hvis for mange personer gir informasjon.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med spesialisthelsetjenesteloven § 2-5a som pålegger helseinstitusjoner å utpeke koordinator for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester. Koordinator bør være lege, men annet helsepersonell kan være koordinator når det anses hensiktsmessig og forsvarlig. Koordinator skal sørge for nødvendig oppfølgning av den enkelte pasient, sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsoppholdet og overfor andre tjenesteytere samt sikre fremdrift i arbeidet med individuell plan. Ofte vil det være hensiktsmessig at koordinator også har rollen som informasjonsansvarlig overfor pasienten. Kombinasjonen av rollen som koordinator og informasjonsansvarlig gir koordinator et mer helhetlig ansvar overfor pasienten og minsker faren for ansvarspulverisering, mange kontaktpunkter og uklare ansvarsforhold. For øvrig er det opp til arbeidsgiver å utarbeide adekvate og forsvarlige informasjonsrutiner for virksomheten.

I de tilfellene pasienten har fått oppnevnt kontaktlege etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5c kan det være naturlig at kontaktlegen ivaretar oppgaven med å informere.

Bestemmelsen i andre punktum fritar imidlertid ikke det enkelte helsepersonell for å gi informasjon innenfor sitt ansvarsområde og som de er nærmest til å gi.

Andre ledd:

Andre ledd inneholder hjemmel for å gi nærmere bestemmelser om informasjonsplikten. Det er ikke gitt særskilt forskrift etter denne bestemmelsen. Se imidlertid forskrift om habilitering og rehabilitering og koordinator om innholdet i koordinatorfunksjonen.

Helsepersonell skal bidra til å ivareta mindreårige barns behov for informasjon og oppfølging som følge av foreldres sykdom, skade eller rusmiddelavhengighet. Fra 1. januar 2018 er bestemmelsen utvidet til også å gjelde mindreårige barn som pårørende til søsken med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med spesialisthelsetjenesteloven § 3-7a som pålegger helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten å ha barneansvarlig personell med nødvendig kompetanse til å fremme og koordinere oppfølging av denne gruppen barn.

Bestemmelsen regulerer altså helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging mindreårige barn som pårørende kan ha. Dette gjelder ikke bare når forelderen til barnet er pasient med alvorlige helseproblem, men også når søsken til barnet er pasient med alvorlige helseproblem.

Formålet er at det raskt blir satt i gang prosesser som setter barn og foreldre i stand til å mestre situasjonen og å forebygge problemer.

Første ledd:

Første ledd pålegger helsepersonell å vurdere hvilken oppfølgning pasientens mindreårige barn eller søsken kan ha behov for, og om nødvendig medvirke til å ivareta disse behovene.

Bestemmelsen gjelder for helsepersonell som yter helsehjelp til pasienten i forbindelse med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Den som for eksempel behandler en psykiatrisk pasient for en brukket fot eller utfører tannbehandling, har ingen plikter etter denne bestemmelsen.

Plikten gjelder primært helsepersonell med ansvar for behandling av pasienten. Dette er som oftest lege eller psykolog. Disse bør ta avgjørelsen om når og på hvilken måte situasjonen til barna skal tas opp. Det kan likevel ikke utelukkes at annet helsepersonell kan være ansvarlig for behandlingen. Det kan også være nødvendig med bistand fra annet helsepersonell når barn skal ivaretas. Det er viktig å avgrense hvem som skal ta initiativ overfor foreldre og barn. Annet helsepersonell må melde fra om behov som blir fanget opp, og ved tvil gjøre sitt for å finne ut om situasjonen er klarlagt.

Pasienter med en alvorlig sykdom, skade eller lidelse som har behov for behandling eller oppfølging av spesialisthelsetjenesten av en viss varighet har rett til å få oppnevnt kontaktlege. Kontaktlege er en rett for pasienten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5aog en plikt for spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5c. Kontaktlegeordningen skal sørge for at oppfølgingen av pasientene blir bedre, tryggere og mer effektiv. Ordningen gjelder innen somatikk, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet.

Kontaktlegen skal være involvert i behandlingen og oppfølgningen av pasienten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c. Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder IS-2466 «Kontaktlege i spesialisthelsetjenesten» hvor det blant annet fremgår at konktaktlegen skal informere pasient og pårørende. I de tilfeller hvor det er oppnevnt en kontaktlege vil det være opp til Helseforetaket å vurdere om plikten etter § 10a også bør ivaretas av kontaktlegen.

Med barn i denne sammenheng menes barn som pasienten har omsorgsansvar for, uavhengig av formalisert omsorgssituasjon. Bestemmelsen omfatter både biologiske barn, adoptivbarn, stebarn og fosterbarn. Søsken omfatter både biologiske søsken og andre barn som lever med pasienten som søsken i en familie. Med foreldre menes alle som har omsorgsansvar for barn, både barnets foreldre, fosterforeldre, steforeldre og eventuelt andre så sant de fyller foreldrerollen for et barn.

Med mindreårige menes barn og søsken under 18 år. Mindreårige søsken er omfattet selv om pasienten er over 18 år.

For at plikten skal inntre er det et vilkår at pasienten har psykisk sykdom, alvorlig somatisk sykdom eller skade eller er rusmiddelavhengig. Det kan for eksempel dreie seg om kreft eller store skader etter ulykker. Plikten omfatter også pasienter med alvorlig psykisk utviklingshemming eller fysisk funksjonshemming. Innsatte i fengsler og beboere ved asylmottak som mottar helsehjelp for en eller flere av de ovennevnte tilstander, omfattes også av bestemmelsen.

Avgjørende for vurderingen vil være om helsetilstanden til pasienten er slik at den får, eller må antas å få, vesentlige konsekvenser for nær familie generelt og barna til pasienten spesielt. Man må vurdere om forelderens helsetilstand kan medføre at barn blir usikre og sårbare, får mestringsproblemer eller opplever frykt. Det skal være lav terskel for å igangsette undersøkelser om hvilke behov barn har for informasjon og oppfølging. Barn trenger ikke å utvise symptomer før plikten gjør seg gjeldende. Også tilsynelatende ressurssterke familier skal få tilbud om hjelp og råd. 

Terskelen for å vurdere hvilke behov mindreårige søsken har for informasjon og nødvendig oppfølging, skal være den samme som overfor mindreårige barn av pasienter. En viktig rettesnor vil slik sett være om helsetilstanden til pasienten er egnet til å gjøre et søsken utrygt, sårbart, skape mestringsproblem eller redsel. Helsepersonell skal generelt ha en lav terskel for å vurdere hvilke behov barnet har for informasjon og oppfølging.

Normalt bør helsepersonellet foreta seg noe dersom foreldrene ikke er eller ser seg i stand til å ta hånd om behovene til barna. Videre skal erfaringer deles med foreldrene i tilfeller der foreldrene søker råd om hvordan de bør forholde seg overfor barna eller i tilfeller der det er tydelig at de vil ha nytte av det. Hva som skal til for å dekke behovet til barnet må vurderes i det enkelte tilfellet. Mange barn vil kunne få tilstrekkelig oppfølgning av foreldrene sine, og i disse tilfellene kan det være nok å gi foreldrene generell informasjon om tilbudet.

Andre ledd:

Andre ledd pålegger helsepersonellet en plikt til å forsøke å avklare om pasienten har mindreårige barn eller mindreårige søsken. Med dette menes at helsepersonell med enkle tiltak skal forsøke å finne ut av om pasienten har mindreårige barn eller mindreårige søsken som bør følges opp. Normalt vil det være nok å spørre pasienten eller eventuelt følge. Det er etablert tilgang direkte mot sentralt folkeregister i de fleste sykehus slik at helsepersonellet kan finne opplysninger om eventuelle barn når det ikke er mulig å spørre pasienten selv. Epikrise og journal kan også inneholde opplysninger om barn og behovene deres. Det forventes ikke at helsepersonellet skal drive oppsporende virksomhet ut over dette. Ved akutte innleggelser og andre situasjoner der pasienten ikke kan følge opp deler av omsorgsansvaret, bør helsepersonellet avklare om andre ivaretar omsorgen.

Helsepersonell skal dokumentere i journalen om pasienter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade har mindreårige barn eller søsken, jf. pasientjournalforskriften § 8 b).

Tredje ledd:

I tredje ledd bokstav a)-c) gis eksempler på tiltak for å ivareta barnas behov. Oppregningen er ikke fullstendig, men dekker de mest aktuelle og relevante tiltak. Eksemplene gir en indikasjon på hvor langt en kan forvente at helsepersonellet bidrar.

Helsepersonelloven § 25 tredje ledd gir hjemmel for utlevering av taushetsbelagte opplysninger til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til pasientens barn, med mindre pasienten motsetter seg dette. Se mer om dette i merknaden til § 25 tredje ledd.

Etter tredje ledd bokstav a) skal helsepersonellet samtale med pasienten om hva barnet trenger av informasjon eller oppfølgning og tilby informasjon og veiledning om aktuelle tiltak. Spesielt ved innleggelser er det viktig å spørre om hvordan barna blir tatt vare på.

Innenfor rammene av taushetsplikten skal helsepersonellet også tilby barnet og andre som har omsorg for barnet å være med på en slik samtale. Dersom det er hensiktsmessig kan samtalen skje med pasienten, barnet og annen omsorgsperson til stede samtidig. Helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten må legge til rette for at barnet kan si sin mening om egne behov, kontakt med andre tjenester og hjelpetilbud, jf. barnelova § 31.

Omsorgspersoner kan være den andre forelderen, pasientens ektefelle, samboer eller andre som faktisk har omsorgen over kortere eller lengre tid som følge av forelderens sykdom, så som besteforeldre, søsken, venner eller barnevernet når de har overtatt omsorgen. Så lenge helsepersonellet overholder taushetsplikten og baserer informasjonen på samtykke fra pasienten, er det i forhold til pasienten uproblematisk at plikten til helsepersonellet omfatter en så vid personkrets.

Tredje ledd bokstav b) pålegger helsepersonell å innhente samtykke til å følge opp barnet. Samtykke skal innhentes fra den som har foreldreansvaret, jf. barnelova § 30. Dersom barnevernet har tatt over omsorgen, skal barnevernet samtykke. Noen avgjørelser om tiltak vil kreve samtykke fra begge foreldrene dersom de begge har del i foreldreansvaret, jf. barnelova §§ 30 og 37. Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnet høres. Barnet har rett til informasjon om tiltak som helse- og omsorgstjenesten har planlagt for å ivareta det. Informasjon er nødvendig for at barnet skal kunne si sin mening.

Tredje ledd bokstav c) pålegger helsepersonellet å bidra til at barnet og omsorgspersonen, i samsvar med reglene om taushetsplikt, får informasjon om pasientens sykdomstilstand, behandling og hvilket samvær som er mulig.

Hvilken informasjon som skal gis, omfang og detaljeringsgrad beror på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle og på taushetsplikten. Taushetsplikten gjelder ikke opplysninger som barnet allerede er kjent med, jf. helsepersonelloven § 23 nr.1. Dersom foreldrene samtykker skal barna få vite om pasientens helsetilstand, diagnose, behandling og annen konkret informasjon. Barna bør normalt ikke få mer informasjon enn omsorgspersonen. Eksempel på informasjon som kan gis uavhengig av taushetsplikt, er at barnet ikke kan lastes for forelderens sykdom, at forelderen får god hjelp, besøksmuligheter, hva man kan vente seg av behandlingsinstansen og hvordan barna kan få hjelp til å mestre situasjonen.

Informasjonen skal primært gis dersom barnet, pasienten eller en omsorgsperson ber om det. Helsepersonellet skal uavhengig av dette vurdere barnets behov og om nødvendig oppfordre pasienten til å gi informasjon eller innhente samtykke til selv å gi informasjonen.

Bestemmelsen pålegger ikke helsepersonellet en plikt til selv å gi barnet informasjonen. Det kan ofte være hensiktsmessig at informasjonen blir gitt til omsorgspersonen, som i sin tur informerer barnet. Alternativt kan barnet delta i en familiesamtale med pasienten.

Informasjonen skal være tilpasset barnets individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5, og gis på en omsorgsfull måte. Helsepersonellet bør så langt som mulig sikre seg at barnet har forstått informasjonen og hva den innebærer. Bruk av tolk må vurderes overfor fremmedspråklige barn dersom det ikke er naturlig av foreldrene eller andre pårørende hjelper til.

Fjerde ledd:

Av fjerde ledd følger at når det er nødvendig for å ivareta behovet til pasientens mindreårige søsken så skal helsepersonellet blant annet tilby informasjon og veiledning om aktuelle tiltak. Så langt det er mulig, skal det gjøres i samråd med foreldre eller andre som har omsorgen for søskenet.

Tredje ledd gir eksempler på hva som kan være aktuelt for å ta hånd om behovene til barna. Alternativene i tredje ledd bokstav b (innhente samtykke til å foreta oppfølging som helsepersonellet anser som hensiktsmessig) og bokstav c (bidra til at barnet og personer som har omsorg for barnet, i overensstemmelse med reglene om taushetsplikt, gis informasjon om pasientens sykdomstilstand, behandling og mulighet for samvær) skal gjelde tilsvarende når barnet er pårørende til søsken, jf. fjerde ledd tredje punktum.

Alternativet etter tredje ledd bokstav a er derimot ikke relevant når pasienten er et søsken og ikke en forelder, ettersom dette alternativet gjelder å samtale med pasienten om barnet sitt informasjons- eller oppfølgingsbehov og tilby informasjon og rettledning om aktuelle tiltak. At alternativet etter tredje ledd bokstav a ikke er relevant, innebærer ikke at helsepersonellet nødvendigvis skal la være å involvere pasienten. De vanlige reglene om samtykke til å videreformidle informasjon vil også gjelde når pasienten er søsken. Det kan videre i enkelte tilfelle være gode grunner til å samtale med pasienten om egen situasjon, hvordan pasienten tror hun eller han vil virke inn på søsken, m.m.

Når det gjelder oppfølging bør helsepersonell samarbeide med andre tjenester i en overgangsfase ved henvisning og kontakt, men ikke ta på seg oppgaver som andre tjenester har ansvaret for. Det innebærer at helsepersonell ikke alene skal ha ansvar for å gi søskenet et helhetlig tilbud eller koordinere innsatsen fra flere tjenester.

Et eventuelt behov barnet måtte ha for helhetlig, spesialisert og mer langvarig hjelp, er ikke omfattet av denne oppfølgingen. Behov for helsehjelp må følges opp på vanlig måte av helse- og omsorgstjenesten.

Femte ledd:

Femte ledd gir departementet adgang til å gi forskrifter for å utdype innholdet i bestemmelsen. Slik forskrift er foreløpig ikke gitt, men det er gjort omfattende redegjørelse for forståelsen av bestemmelsen i Pårørendeveileder – Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten om barn som pårørende. Veilederen beskriver pårørendes rettigheter og helse- og omsorgstjenestens plikter og gir anbefalinger om god praksis.

Første ledd:

Første ledd innfører en plikt for helsepersonell til å bidra til å ivareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn som etterlatte kan ha, som følge av at en forelder eller et søsken dør.

Mindreårige er barn under 18 år. Barn tolkes vidt og uavhengig av formalisert omsorgssituasjon. Bestemmelsen omfatter derfor både biologiske barn, adoptivbarn, stebarn og fosterbarn. Også søsken tolkes vidt, slik at det omfatter både biologiske søsken, og andre barn som lever med pasienten som søsken i en familie. Foreldre omfatter både barnets foreldre, fosterforeldre, steforeldre og eventuelle andre, så framt de fyller foreldrerollen for ett barn.

Andre ledd:

Det følger av andre ledd at helsepersonellet sitt ansvar i etterkant av dødsfallet består i å prøve å avklare barnet sitt informasjons- eller oppfølgingsbehov og tilby informasjon og rettledning om aktuelle tiltak, tilsvarende som for barn som pårørende, jf. helsepersonelloven § 10 a.

Normalt bør helsepersonellet bidra dersom foreldre eller andre med omsorgen for barnet, ikke selv er i stand til, eller ikke ser seg i stand til å ta hånd om behovene til barnet. Videre skal erfaringer deles med foreldre eller andre med omsorgen for barnet i tilfelle der de selv søker råd om hvordan de skal ta vare på barnet, eller i tilfelle der det er klart at de vil ha nytte av råd. Hva som skal til for å dekke barnet sitt behov, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. En del barn vil få tilstrekkelig oppfølging fra foreldrene eller andre med omsorgen for barnet, og i disse situasjonene kan det være nok å gi foreldrene eller andre med omsorgen for barnet generell informasjon om tilbudet.

Dette er et ansvar som skal bidra til å sikre at barn blir sett og ivaretatt av helsepersonell i tilknytning til dødsfallet. Det er ikke ment som et ansvar som skal strekke seg over tid. Har barnet behov for oppfølging over tid, vil det være naturlig å innhente nødvendig samtykke og sørge for at barnet blir henvist videre i hjelpeapparatet. Helsepersonellet kan likevel ta vare på barnet ved å svare på spørsmål som barnet måtte ha i forbindelse med dødsfallet, og ved å vurdere barnet sitt eventuelle behov for videre oppfølging. Avklaringene og oppfølgingen bør så langt det er mulig, gjøres i samråd med foreldre eller andre med omsorgen for barnet.

Plikten ligger først og fremst på helsepersonellet som har ansvaret for å behandle pasienten. Men når det trengs for å hjelpe til med å ta vare på barnet, skal likevel også annet helsepersonell melde fra om behovet til barnet og ved tvil prøve å finne ut om situasjonen til barnet er klarlagt. I de tilfeller der det er oppnevnt en kontaktlege, vil det være opp til helseforetaket å vurdere om plikten etter § 10 b bør ligge hos kontaktlegen. Se omtalen av dette under § 10 a.

I de tilfellene der helsepersonell i forkant av dødsfallet har hatt ansvar for å ta vare på det mindreårige barnet som pårørende etter § 10 a, vil det å ta vare på barnet også i tilknytning til dødsfallet etter § 10 b være en naturlig videreføring av dette ansvaret.

Det store flertall av dødsfall skjer på pleie- og omsorgsinstitusjon eller på sykehus. I tilfeller foreldre eller søsken dør utenfor pleie- og omsorgsinstitusjon eller sykehus, kan forelderen eller søskenet være fulgt opp poliklinisk. Det kan for eksempel gjelde for pasienter som dør som følge av rusmiddelmisbruk. I slike tilfelle vil helsepersonellet som følger opp poliklinisk, ha hatt ansvar etter § 10 a i forkant av dødsfallet. Da vil det å ta vare på barnet også i tilknytning til dødsfallet være en naturlig videreføring av dette ansvaret.

Når foreldre eller søsken dør brått og uventet utenfor pleie- og omsorgsinstitusjon eller sykehus, vil det i enkelte tilfelle i utgangspunktet ikke ligge plikt etter forslaget til § 10 b på noe spesifisert helsepersonell. Når foreldre eller søsken dør brått og uventet, oppstår vanligvis en krise for de pårørende. I slike tilfeller følger det av helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 3-2 at kommunen har et ansvar for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester. Måten dette ansvaret blir ivaretatt på, kan variere fra kommune til kommune og variere avhengig av det enkelte tilfellet. Kommunene velger selv hvordan de ønsker å organisere dette. For enkelte kommuner er det naturlig å organisere det som en del av kriseteamet i kommunen, mens andre legger ansvaret til barnets fastlege, som en person som naturlig kan komme inn for å hjelpe en familie i krise. Når mindreårige barn mister foreldre eller søsken brått og uventet, vil dessuten vanligvis det nærmeste nettverket og/eller barnehagen eller skolen til barnet sørge for at barnet blir fulgt opp av helsepersonell. Det helsepersonellet som kommer i kontakt med barnet etter at det har vært utsatt for en slik krise har ansvar etter § 10 b. Det er viktig at alle kommuner både har planer og gode rutiner som sikrer at disse barna blir fanget opp og tatt vare på.

Tredje ledd:

Det følger av tredje ledd at «informasjonen skal gis i en form som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger». Det følger videre at «opplysninger om avdøde skal gis innenfor de rammer som følger av § 24». Ut fra helsepersonelloven § 24 første ledd er ikke helsepersonells taushetsplikt til hinder for at de kan gi opplysninger om en avdød person videre, dersom vektige grunner taler for dette. Når en vurderer å gi opplysninger eller ikke, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje (det en tror avdøde hadde ønsket), opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser. Se kommentarene til § helsepersonelloven § 24.

Fjerde ledd:

Fjerde ledd gir departementet adgang til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om innholdet i helsepersonellets plikter etter § 10 b. Slik forskrift er foreløpig ikke gitt. Bestemmelsen er imidlertid omtalt i pårørendeveilederen.

Bestemmelsen regulerer adgangen til å rekvirere reseptbelagte legemidler. Formålet med bestemmelsen er å sikre forsvarlig rekvirering av slike legemidler.

Rekvirering er muntlig, skriftlig eller elektronisk bestilling av legemidler ved resept eller rekvisisjon, jf. forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. Rekvirering kan være til egen praksis, rekvirenten selv, en helseinstitusjon eller en pasient.

Første ledd:

Første ledd første punktum gir som utgangspunkt bare leger og tannleger rett til å rekvirere reseptbelagte legemidler.

Med hjemmel i første ledd andre punktum har departementet gitt bestemmelser om begrenset rekvireringsrett for annet helsepersonell med autorisasjon eller lisens, jf. forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. kapittel 3-7. Formålet er å tilrettelegge for en hensiktsmessig arbeidsfordeling i helsetjenesten og bidra til klare ansvarsforhold.

Begrenset rekvireringsrett er gitt til blant annet helsesøstre, jordmødre, tannpleiere, skipsfører og virksomhetsledere.

Begrenset rekvireringsrett etter denne forskriften vil oftest forutsette at rekvirenten også har anledning til å ordinere et legemiddel til pasient, det vil si bestemme individuell bruk og dosering av legemiddel, men dette gjelder ikke alle rekvirenter. Farmasøyter, skipsfører 
og virksomhetsledere har ikke uten videre adgang til å ordinere.

Enkelte helsepersonellgrupper uten rekvireringsrett kan ved virksomhets interne prosedyrer gis rett til å ordinere legemidler. Dette følger av forskrift om legemiddelhåndtering § 7 som er hjemlet i helsepersonelloven § 11 første ledd andre punktum og § 16 andre ledd.

Forskrift om legemiddelhåndtering § 7 regulerer prosedyrer for administrering av legemidler for enkelte helsepersonellgrupper uten rekvireringsrett. I virksomheter som yter helsehjelp, vil det ikke alltid være praktisk mulig at rekvirent (i hovedsak lege) er til stede for enhver igangsetting og instruering av legemiddelbehandling av den enkelte pasient. Et eksempel er i ambulansetjenesten. Slike prosedyrer vil kunne erstatte en individuell ordinering til enkeltpasienter gjort av rekvirerende lege. Ordinering gjennom prosedyrer kan da skje til grupper av pasienter som er definert ut fra nærmere bestemt helsetilstand. Virksomhetsleder må vurdere i hvilke situasjoner det er nødvendig med ordinering gjennom prosedyre fordi helsepersonell med rekvireringsrett ikke er tilgjengelig for ordinering av legemiddelet. Se Helsedirektoratets rundskriv om Legemiddelhåndtering. 

Andre ledd:

Andre ledd er en hjemmel for å gi forskrift med nærmere bestemmelser om rekvirering. All rekvirering av legemidler skal skje i samsvar med krav fastsatt i lov og forskrift. Den viktigste er forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m., som blant annet har regler om hvordan resepter og rekvisisjoner skal fylles ut og sendes til apoteket.

Bestemte legemidler eller kategorier av legemidler kan helt eller delvis unntas fra retten til rekvirering når overordnede helsefaglige hensyn tilsier det, for eksempel kan resistensproblematikk gjøre det nødvendig å begrense adgangen til å rekvirere visse antibiotika.

Videre kan det stilles særskilte betingelser for å rekvirere et legemiddel, for eksempel forutsetter retten til å rekvirere sentralstimulerende legemidler at rekvirenten har nærmere bestemte faglige kvalifikasjoner. For å kunne rekvirere legemidler til substitusjonsbehandling ved narkotikaavhengighet er det et krav at pasienten er innvilget legemiddelassistert rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, jf. forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. og forskrift om legemiddelassistert rehabilitering (LAR-forskriften). I forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. § 3-1 sjette ledd er Helsedirektoratet gitt myndighet til å fastsette særskilte rekvireringsbestemmelser, herunder om rekvirering av forbudt narkotikum til medisinsk bruk, substitusjonslegemidler og botulinumtoksin. Slike bestemmelser er gitt i forskrift om rekvirering av forbudt narkotikum og bestemte legemidler til humanmedisinsk bruk. 

Forskrift 12. juni 2015 nr. 646 om helseforetaksfinansierte reseptlegemidler til bruk utenfor sykehus regulerer legenes rekvirering og riktig økonomisk oppgjør mellom apotek og helseforetak, ved utlevering av legemidler som finansieres av et regionalt helseforetak. Helsedirektoratet har fått delegert myndighet fra Helse- og omsorgsdepartementet til å beslutte hvilke legemidler som skal finansieres av de regionale helseforetakene (Se forskrift 26. juni 2015 nr. 1153 om delegering av myndighet til Helsedirektoratet (h-resept).

Det er i folketrygdloven § 5-14 bestemt at Trygden skal yte stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell når trygdens medlem har behov for langvarig bruk av legemidlet, det medisinske utstyret eller forbruksmateriellet. Legemidlet, det medisinske utstyret og forbruksmateriellet må være rekvirert av lege til bruk utenom sykehus. Det er i den forbindelse gitt en forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler mv. (blåreseptforskriften), der det er gitt nærmere regler om hvordan leger skal rekvirere legemidler med stønad fra Trygden.

Bestemmelser om et legemiddels reseptstatus, dvs. om et legemiddel krever resept eller 
er reseptfritt, er regulert i legemiddelforskriften kapittel 7. Statens legemiddelverk kan treffe vedtak om å endre et legemiddels reseptstatus, jf. legemiddelforskriften § 7-8.

Når det gjelder tap av retten til å rekvirere legemidler vises det til helsepersonelloven § 63.
 

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 11:

• Forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. 
• Forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp 
• Forskrift om legemiddelassistert rehabilitering (LAR-forskriften)
• Forskrift om rekvirering av forbudt narkotikum og bestemte legemidler til humanmedisinsk bruk
• Forskrift om helseforetaksfinansierte reseptlegemidler til bruk utenfor sykehus

Bestemmelsen pålegger nærmere definerte helsepersonellgrupper å ta blodprøver, foreta kroppsundersøkelser mv. på anmodning av politi, påtalemyndighet og kriminalomsorgen.

Formålet er å bidra til at myndighetene får nødvendige opplysninger til bruk i etter-forskningen av et mulig straffbart forhold.

Det er ikke gitt føringer i ordlyden eller forarbeidene som tilsier at helsepersonellet kan nekte å utføre blodprøvetakingen på grunn av kapasitetsproblemer. Det følger for øvrig av helsepersonelloven § 16 at virksomheten skal organisere sine helse- og omsorgstjenester slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.

Første ledd:

Første ledd retter seg mot leger, sykepleiere, helsesekretær og bioingeniører. Annet helsepersonell kan ikke gis pålegg etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsen gjelder ikke bare blodprøver, men også "lignende undersøkelser", for eksempel prøver av urin og spytt. Blodprøvetaking vil imidlertid være veiledende for hvor inngripende tiltak som kan iverksettes overfor den enkelte person uten samtykke. Bestemmelsen i første ledd gir ikke hjemmel for å foreta operative inngrep eller undersøkelser i kroppens hulrom.

Det forutsettes at det foreligger en anmodning fra politiet, og at anmodningen gjelder en person som er mistenkt for å ha begått et straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Det kan ikke kreves mer av anmodningen enn at politiet har mistanke om at vedkommende har begått en straffbar handling. Det kan heller ikke kreves at politiet kan avgrense nærmere hvilket berusende eller bedøvende middel vedkommende kan være under påvirkning av.

Blodprøven eller undersøkelsen må ha hjemmel i lov. Dette vil typisk kunne være vegtrafikkloven § 22a, som gir politiet adgang til å fremstille fører av motorvogn for lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør for å ta blod- eller spyttprøve ved mistanke om ruspåvirkning. Etter samme hjemmel kan politiet fremstille føreren for klinisk legeundersøkelse.

Undersøkelsen skal foretas selv om personen det gjelder ikke samtykker. Helsepersonellet skal likevel nekte hvis undersøkelsen innebærer fare for personen, det kan for eksempel være tilfelle hvis pasienten er bløder e.l.

Helsepersonellet har plikt til å gjennomføre undersøkelsene så snart som mulig, men øyeblikkelig hjelp plikten går foran plikten til å foreta undersøkelser e.l. etter denne bestemmelsen. Dette kan være relevant for eksempel i forbindelse med en trafikkulykke.

Gjennom rettspraksiser bestemmelsen presisert dit hen at den ikke pålegger helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten å utlevere annet prøvemateriale enn det som er fremskaffet som en direkte følge av anmodning fra politiet. For eksempel kan ikke en blodprøve som er tatt av et sykehus for behandlingsformål, utleveres til politiet med hjemmel i denne bestemmelsen. Se Rt. 2005 s. 1329 hvor en person mistet livet i en trafikkulykke. Sjåføren ble brakt til sykehus alvorlig skadet. Det var mistanke om promillekjøring og overtredelse av straffeloven § 239. Av uklare årsaker ble ikke rekvirert blodprøve tatt i tide, jf. helsepersonelloven § 12, jf. vegtrafikkloven § 22a. Under henvisning til taushetsplikten kom Høyesteretts flertall til at helsepersonelloven § 12 ikke hjemlet en rett for politiet til å kreve å få utlevert andre blodprøver som var tatt som ledd i den ordinære medisinske behandling av vedkommende.

Andre ledd:

Etter andre ledd kan lege pålegges å foreta kroppslige undersøkelser. Dette vil typisk være undersøkelser av kroppens hulrom. Radiologiske undersøkelser kan også omfattes. Forutsetningen er at det skjer på anmodning av henholdsvis påtalemyndigheten eller kriminalomsorgen. Det må foreligge en rettslig kjennelse (eventuelt en beslutning fra påtalemyndigheten dersom det er fare for bevisforspillelse ved å avvente rettens kjennelse) etter straffeprosessloven § 157 eller en administrativ beslutning etter straffegjennomføringsloven § 29. Rettslig kjennelse og administrative beslutninger skal som utgangspunkt være skriftlige, og den som beordrer en kroppslig undersøkelse bør derfor kunne fremvise dokumentasjon. I enkelte tilfelle kan likevel beslutning bli nedtegnet i etterkant, fordi gjennomføringen av undersøkelsen ikke kan vente.

En lege plikter å foreta kroppslig undersøkelse av mistenkte når det er besluttet etter straffeprosessloven § 157 a, som gir adgang til slik undersøkelse for å avklare mistenktes smittestatus i saker om visse seksuallovbrudd. Det kan foretas blodprøve og andre undersøkelser som kan skje uten fare eller betydelig smerte. Det vil i første rekke være blodprøve som er aktuelt. Det er et vilkår at undersøkelsen ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Ved skjellig grunn til mistanke om seksuallovbrudd som innebærer samleie, skal det relativt mye til for at det vil anses som et uforholdsmessig inngrep å ta blodprøve av mistenkte. Undersøkelse kan etter påtalemyndighetens ordre foretas uten mistenktes samtykke. Det er ikke nødvendig med rettens kjennelse. Som hovedregel skal ordren fra påtalemyndigheten være skriftlig og grunngitt. Er det fare ved opphold, kan ordren gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.

Tredje ledd:

Tredje ledd etablerer en plikt for lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør til å foreta rusprøve av unge lovbrytere som har fått vilkår om avholdenhet i betinget påtaleunnlatelse eller dom. Plikten omfatter også rusprøver ved gjennomføring av ungdomsstraff, der ruskontroll kan inngå som et ledd i ungdomsplanen. En slik plikt er viktig for å sikre den individuelle oppfølgingen av, og et helhetlig og rehabiliterende opplegg for, unge lovbrytere som har utfordringer knyttet til rus.

Fjerde ledd:

I henhold til fjerde ledd kan ikke den enkelte lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør pålegges å foreta undersøkelser som nevnt i første og andre ledd av egne nærstående. Som nærstående regnes ektefelle, samboer, registrert partner, forlovede eller slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken eller like nær besvogrede. Likt med slektskap regnes adoptiv- og fosterforhold. Etter samme ledd kan heller ikke helsepersonell pålegges å utføre slike undersøkelser av en person som helsepersonellet har til behandling. Dette skal sikre at pasientens tillit til helsetjenesten ikke svekkes.

Femte ledd:

Femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om plikten til å foreta undersøkelser etter denne bestemmelsen. Slik forskrift er ikke gitt.

Bestemmelsen er vedtatt ved lov 16. juni 2017 nr. 56, men har ikke trådt i kraft.

Det er vedtatt en ny lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten. Formålet er å bedre pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenesten gjennom undersøkelser av alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold. Helsepersonell får plikt til å medvirke eller underkaste seg undersøkelser etter pålegg fra undersøkelseskommisjonen.

Det følger av bestemmelsen at helsepersonell har en plikt til å medvirke til en utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse som pålegges av undersøkelseskommisjonen. I tillegg har helsepersonell en plikt til selv å underkaste seg slike prøver eller undersøkelser dersom undersøkelseskommisjonen pålegger dem det.

Vilkåret for at undersøkelseskommisjonen skal kunne pålegge slike prøver og undersøkelser er at tiltaket er nødvendig for at undersøkelseskommisjonen skal kunne gjennomføre sine oppgaver og at det er forholdsmessig, jf. lov om Statens undersøkelseskommisjonen § 9 andre ledd. Dersom tiltaket ikke er nødvendig eller forholdsmessig vil undersøkelseskommisjonen ikke ha adgang til å iverksette tiltaket.

Bestemmelsen stiller krav til hvordan markedsføring av helse- og omsorgstjenester og virksomheter som utfører helse- og omsorgstjenester skal skje. Bestemmelsen er en særregulering til markedsføringslovens bestemmelser.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasientene får nøktern og saklig informasjon om helse- og omsorgstjenester. Det gjelder særlig tjenester som ikke tilbys ut i fra en vurdering av pasientens helsetilstand eller som ikke vil innebære en endring av pasientens helse. Dette kan værekosmetisk plastikk-kirurgi, tilbud om gentester, kosmetisk tannbehandling m.m.

Første ledd:

Første ledd setter vilkår for markedsføring av helse- og omsorgstjenester. Markedsføring skal være forsvarlig, nøktern og saklig.

Bestemmelsen inneholder et objektivt krav til at resultatet av markedsføringen er forsvarlig. Det vises til kommentarene til det generelle forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4.

Videre må innholdet i markedsføringen være nøkternt og saklig. Det innebærer at markedsføringen ikke må inneholde opplysninger som kan villede pasientene eller befolkningen. I vurderingen av hva som er villedende skal det blant annet legges vekt på om markeds-føringen kan bidra til å utnytte befolkningens mangelfulle kunnskap, eksempelvis om det er et misforhold mellom tilbudet slik det fremgår av markedsføringen, påregnelig resultat og eventuelle uheldige skader eller bivirkninger. Markedsføring av plastikkirurgiske tjenester med udokumenterte påstander om effekten, som for eksempel "bli kvitt fettet for godt", vil være et eksempel på villedende markedsføring som rammes av paragrafen. Helsepersonell skal heller ikke på en utilbørlig måte undergrave eller svekke tilliten til andre helse- og omsorgstjenester, for eksempel ved å markedsføre egen virksomhet som den eneste kvalifiserte på et felt.

I vurderingen av markedsføring etter denne bestemmelsen bør det også sees hen til normer innenfor den enkelte yrkesgruppe, som for eksempel de respektive profesjonenes yrkesetiske regler. Statens helsepersonellnemnd (HPN) konstaterte brudd på § 13 i en sak der en lege annonserte for spesialitet i en bestemt sykdom, på tross av at vedkommende ikke var godkjent spesialist. (Se sak 09/160)

Dersom helsepersonell anvender sin profesjonstittel eller sin bakgrunn som autorisert helsepersonell til å markedsføre tjenester innen alternativ medisin, bedømmes markedsføringen etter kravene i helsepersonelloven § 13, og ikke etter forskrift 11. desember 2003 nr. 1501 om markedsføring av alternativ behandling av sykdom. Dette innebærer blant annet krav til at påstander om effekten av behandlingen er vitenskapelig dokumenterbare. Det anses ikke som tilstrekkelig dokumentasjon på behandlingseffekt at tidligere pasienter har gitt uttalelser om effekten (se sak 06/108 fra Statens helsepersonellnemd). 

Bestemmelsen gjelder annonsering og markedsføring av enhver art og i ethvert medium. Dette kan omfatte en bruk av et bredt spekter av virkemidler fra personlig rettet markedsføring - for eksempel i form av mer eller mindre personlige brev, e-poster, tekstmeldinger 
og telefoner til uadressert reklamemateriell og annonsering i trykte og elektroniske medier. Forskrift om markedsføring av kosmetiske inngrep, forbyr markedsføring av kosmetiske inngrep ved hjelp av individuelt rettet elektronisk kommunikasjon som e-post og tekstmeldinger over telefon, se nærmere nedenfor.

Første ledd gjelder helsepersonellet som markedsfører sine helsetjenester. Disse har et ansvar for å påse at markedsføringen oppfyller kravene etter første ledd.

Andre ledd:

Andre ledd presiserer at første ledd også gjelder markedsføring av en virksomhet som tilbyr helsehjelp.

Tredje ledd:

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om markedsføring og om forbud mot visse former for markedsføring. Departementet har gitt forskrift 1. juli 2005 nr 749 om markedsføring av kosmetiske inngrep.

Forskriftens formål er å bidra til at markedsføring av kosmetiske inngrep skjer på en forsvarlig, nøktern og saklig måte, og slik at pasientens sikkerhet blir ivaretatt. Forskriften omfatter plastikkirurgiske inngrep og inngrep i hud og underhud, og injeksjoner eller deponering av fillere og legemidler, hvor kosmetiske eller estetiske hensyn er en avgjørende indikasjon for inngrepet. Markedsføringen skal ikke virke støtende eller krenkende eller spille på lyter eller fordommer mot normale kroppsvariasjoner. Markedsføringen må ikke nedtone risikoen ved inngrep, og omtalen av inngrepene må reflektere forsvarlige metoder. Markedsføringen må ikke inneholde pre- og postoperative bilder. Helsepersonell skal være særlig varsomme i utformingen av sin markedsføring slik at markedsføringen ikke oppfattes å være rettet mot barn under 18 år, eller slik at markedsføringen på annen måte bidrar til kroppspress blant barn. Statsforvalteren fører tilsyn med at forskriften overholdes.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasienter får tilgang til nødvendig helsehjelp uansett tidspunkt på døgnet, året rundt. Bestemmelsen gjelder alt helsepersonell.

Bestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med kommunenes plikt til å ha legevaktordning, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd nr. 3.

Første ledd:

Første ledd gir departementet direkte hjemmel for å pålegge helsepersonell å delta i vaktordninger på eget bosted eller arbeidssted. Bestemmelsen omfatter alle helsepersonellgrupper.

Bestemmelsen er ikke en hjemmel for beordring til tjeneste i krig og i krise- og katastrofesituasjoner. I slike tilfeller gir helseberedskapsloven de nødvendige hjemler. Smittevernloven inneholder bestemmelser om beordring av helsepersonell ved alvorlige utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom.

Andre ledd:

Andre ledd er hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter om gjennomføring mv. av vaktordninger som nevnt i første ledd. Bestemmelsen er én av flere hjemler for fastlegeforskriften.  Av § 33 følger det blant annet at fastlegen plikter å delta i kommunal eller interkommunal legevakt utenom ordinær åpningstid. Kommunen kan frita fastlegen fra plikt til legevaktdeltakelse når legen av helsemessige eller vektige sosiale grunner ber om det. Kommunen foretar en skjønnsmessig vurdering, og kommunens beslutning vil være et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav b.

Fastlegen plikter også å delta i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelp-tjeneste i kontortiden/åpningstiden. Denne plikten innebærer også å være tilgjengelig i nødnett. I tillegg skal fastlegen ivareta uttrykningsplikten dersom kommunen ikke har organisert legevakt i arbeidstiden på annen måte.

Bestemmelsen stiller krav til utforming av og innhold i attester, erklæringer o.l. som utstedes av helsepersonell.

Formålet med bestemmelsen er å bidra til å sikre god kvalitet og høy legitimitet på attester og erklæringer som helsepersonell utsteder. Bestemmelsen skal også bidra til at opplysninger om pasienter ikke misbrukes av helsepersonell eller av andre.

Med attester, erklæringer o.l. menes som utgangspunktet enhver skriftlig bevitnelse, bekreftelse, vurdering e.l. som helsepersonell utsteder. Bestemmelsen omfatter også utstedelse av attest, erklæring o.l. vedrørende en person som ikke er helsepersonellets pasient. Eksempel på dette kan være sakkyndige erklæringer.

Ordinær kommunikasjon med samarbeidende helsepersonell eller pårørende, arbeids-notater og dokumentasjon i pasientjournal omfattes ikke av begrepet attester, erklæringer o.l. Arbeidsnotater utarbeidet i forbindelse med organisasjonsintern utredning og hvor helsefaglige vurderinger inngår, vil derfor ikke være omfattet. Eksempel på dette kan være at helsepersonell i Nav eller Norsk Pasientskadeerstatning NPE utarbeider helsefaglige vurderinger som skal inngå i sakens beslutningsgrunnlag.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av om attest, erklæring o.l. bestilles fra pasienten selv eller en tredjeperson.

Bestemmelsen sier ikke noe om helsepersonell i enkelte situasjoner skal eller bør utarbeide attester og erklæringer. Helsedirektoratet har uttalt seg til en konkret problemstillinger om spesialisthelsetjenestens oppgave med utstedelse av helseattest for førerkort i brev 13/2422.

Det stilles strenge krav til hva en attest skal inneholde. Kravene er de samme om behandler – pasient konsultasjonen foregår på nettet eller ved et fysisk møte. Se Statens helsetilsyns uttalelse 7. november 2017.

Det er den enkelte lege som må gjøre en konkret vurdering med tanke på hvilket vurderingsgrunnlag han eller hun behøver for å kunne utferdige en erklæring i tråd med § 15. Forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 stiller krav om at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra vedkommendes kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Det er opp til den enkelte leges faglige skjønn om det i det enkelte tilfelle kan skrives ut legeerklæring uten fysisk oppmøte av pasienten. Flere faktorer vil i denne sammenheng være avgjørende, for eksempel hvor godt legen kjenner pasienten, og sykdommen og sykdomsforløpet som er årsak til legeerklæringen.

Første ledd:

Det følger av første ledd første punktum at helsepersonell som utsteder attest, erklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv.

Med objektiv menes at attesten, erklæringen o.l. skal gi en objektiv, faglig beskrivelse av pasientens helsetilstand, samt redegjøre for premisser og konklusjoner på en etterprøvbar måte. Det må blant annet fremgå av utsagnene i erklæringen om de bygger på skadelidtes fremstilling, bakgrunnsinformasjon eller på helsepersonellets egne funn og vurderinger.

I en sak fra 2013 fant Statens helsepersonellnemd (HPN) at en lege ved utstedelse av en legeerklæring som omhandlet tilregnelighet og kognitiv svikt/aldringsendring, ikke hadde vært tilstrekkelig varsom, nøyaktig og objektiv. Legen hadde ikke foretatt tilstrekkelige undersøkelser, men bygget sin uttalelse på generell kjennskap til pasienten gjennom sporadisk pasientkontakt over ca. 15 år. Videre hadde legen unnlatt å opplyse i spesialisterklæringen at pasienten bodde i hans hjem da erklæringen ble utstedt, og var nabo og venninne med hans kone. Dette skulle det vært opplyst om i henhold til § 7 i forskrift av 18. desember 2008 om krav til helsepersonells attester, erklæringer og lignende. Det fremkom heller ikke av erklæringen hva som var formålet med erklæringen og hvem som var oppdragsgiver (se sak 13/71).

Kravet til varsomhet knytter seg til omtale av sensitive opplysninger, og innebærer at helsepersonellet bør ta kontakt med pasienten dersom utstedelse av attest, erklæring o.l. innebærer å utlevere slike opplysninger.

Kravet til nøyaktighet tilsier at helsepersonellet skal bygge attester, erklæringer o.l. på nødvendig innhentet informasjon og på så omfattende undersøkelser som formålet tilsier. Hva som er nødvendig undersøkelse og informasjon vil kunne variere ut i fra formålet. I en sak om utstedelse av psykologerklæring i forbindelse med en prøveløslatelse fant Statens helsepersonellnemnd (HPN) at psykologen, ved å unnlate å sette seg inn i alle sider av saken, hadde utstedt en mangelfull erklæring med feilaktige konklusjoner (se sak 07/133).

Helsepersonelloven § 15 gir i seg selv ikke hjemmel for å utlevere taushetsbelagte opplysninger. Til det kreves pasientens samtykke eller særskilt lovhjemmel. Se helsepersonell-loven kapittel 4 om taushetsplikt.

Dersom helsepersonellet opptrer som sakkyndig, handler vedkommende som hovedregel på vegne av en annen oppdragsgiver enn pasienten. Det fremgår av helsepersonelloven § 27 at opplysninger som helsepersonellet innhenter som sakkyndig i utgangspunktet ikke vil være taushetsbelagte i forhold til oppdragsgiver. Den som opptrer som sakkyndig skal gjøre pasienten oppmerksom på oppdraget og at opplysninger som skriver seg fra sakkyndigoppdraget vil bli utlevert til oppdragsgiver.

Første ledd andre punktum. Attester, erklæringer o.l. skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Dette gjelder både den faktiske fremstillingen, vurderinger av denne, samt faglige vurderinger. Hvilke opplysninger som er nødvendige for formålet må avgjøres etter en konkret vurdering.

Første ledd tredje punktum. Attest, erklæring o.l. skal inneholde opplysninger som helsepersonellet bør forstå er av betydning for mottakeren og formålet med attesten, erklæringen o.l. Det må foretas en konkret og til en viss grad skjønnsmessig vurdering av hva som er av betydning. Momenter i vurderingen vil blant annet være hva slags attest, erklæring o.l. som skal utstedes, hvilket formål denne skal fylle og hvilke opplysninger helsepersonellet har om bruken/formålet, hvordan mottakeren eller pasienten beskriver bruken/formålet osv. Med "bør forstå" indikeres at helsepersonellet ikke har en plikt til å undersøke alle tenkelige eventualiteter som kan ha betydning for mottakeren og formålet og dermed for hva attesten, erklæringen o.l. bør inneholde.

Kravene til innhold må også sees i sammenheng med taushetsplikten. Dersom helsepersonellet utleverer flere opplysninger enn strengt tatt nødvendig, vil dette kunne medføre brudd på taushetsplikten.

Første ledd fjerde punktum. Helsepersonell skal opplyse om en attest, erklæring o.l. kun bygger på en begrenset del av de relevante opplysninger helsepersonellet har. Formålet er blant annet å gi mottakeren mulighet til å ta stilling til hvilken vekt attesten, erklæringen o.l. kan tillegges. Opplysningsplikten gjelder ikke dersom de utelatte opplysningene er irrelevante i forhold til formålet med attesten, erklæringen o.l.

Hvordan opplysningsplikten skal oppfylles må vurderes konkret. I de fleste tilfeller kan det fremgå av attesten, erklæringen o.l. at den kun bygger på en begrenset del av de opplysninger helsepersonellet har. Andre ganger kan dette skje ved at oppdragsgiver eller mottaker gjøres oppmerksom på dette muntlig eller ved en tilleggsuttalelse.

Hvorvidt helsepersonellet kan redegjøre nærmere for karakteren av de opplysninger som helsepersonellet er kjent med, men som attesten, erklæringen o.l. likevel ikke bygger på, må bero på en konkret vurdering. I den grad det er snakk om taushetsbelagte opplysninger vil det måtte bero på samtykke fra den opplysningene gjelder eller lovhjemmel.

Første ledd femte punktum er en habilitetsbestemmelse. Helsepersonell som er inhabilt etter reglene i forvaltningsloven § 6 skal ikke utstede attest, erklæring o. l., for eksempel ved slektskap eller svogerskap i opp- eller nedstigende linje mellom helsepersonellet og den som dokumentasjonen utstedes for. Helsepersonell skal selv opplyse om forhold som gjør eller kan gjøre ham/henne inhabil.

Den norske legeforenings «Etiske regler for leger» har også gitt visse føringer for legers utstedelse av attester og andre legeerklæringer.

Andre ledd:

Dersom helsepersonellet forstår at det kan ha særlig betydning hvordan spesielt sensitive opplysninger beskrives i en attest, erklæring o. l. til et forsikringsselskap, skal helsepersonellet konferere med pasienten. Dette er en presisering av varsomhetskravet i første ledd første punktum og gjelder bare i relasjon til forsikringsselskap. Vilkåret for at plikten skal inntre er at forholdet er spesielt sensitivt, altså mer enn normalt sensitivt. Pasientens syn vil være sentralt. Synet på hvilke opplysninger som er sensitive vil variere fra person til person, og er man i tvil om pasientens syn, skal man spørre.

Tredje ledd:

Helsepersonell som skal utlevere helseopplysninger til et forsikringsselskap, skal orientere pasienten først dersom forsikringsselskapet kan oppfatte opplysningene som uttrykk for alvorlig sykdom og det må antas at pasienten ikke er kjent med forholdet. Hensynet til pasienten tilsier at man i tvilstilfeller tar opp forholdet med denne, for eksempel hvis man er i tvil om sykdommen er alvorlig eller om pasienten kjenner til dette allerede.

Hensikten er å forhindre at en forsikringstaker først blir kjent med mistanke om en alvorlig sykdom fra sitt forsikringsselskap.

Opplysninger som ikke kan utleveres til pasienten selv, kan heller ikke utleveres til et forsikringsselskap, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd, siste punktum. Dette gjelder opplysninger som det er nødvendig å unndra fra pasientens innsyn for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade på pasienten, eller hvor innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd.

Fjerde ledd:

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om utforming av og innhold i attester, erklæringer o.l. Slike bestemmelser er gitt i forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l. med kommentarer. Forskriften § 4 inneholder en eksempelliste over forhold det kan være relevant å ta med i en attest, erklæring o.l., avhengig av formålet. Forskriften § 8 setter krav om at attest, erklæring o.l. så langt det er mulig og forsvarlig skal utformes slik at de kan forstås av pasienten eller pasientens representant og mottakeren, og at unødvendig bruk av faguttrykk bør unngås.

Formålet med bestemmelsen er å sikre helsepersonell arbeidsforhold som gjør at de kan gi faglig forsvarlig helsehjelp.

§ 16 skiller seg fra helsepersonellovens øvrige bestemmelser ved at den retter seg mot tjenesten og ikke mot det enkelte helsepersonell. Bestemmelsen er tatt inn i loven av pedagogiske årsaker. Systematisk hører en slik pliktbestemmelse rettet mot tjenesten hjemme i tjenestelovgivningen, og plikten finnes derfor også nedfelt i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og tannhelsetjenesteloven § 1-3a.

Første ledd

Pålegger virksomhet som yter helse- og omsorgstjenester å organisere seg slik at helsepersonellet gis handlefrihet til å overholde sine lovpålagte plikter, dvs. plikter som følger av helsepersonelloven og av andre lover og forskrifter.

Bestemmelsen representerer derfor en begrensning i arbeidsgivers styringsrett og frie organisering av virksomheten.

Bestemmelsen retter seg til alle deler av helsetjenesten, offentlige, så vel som private virksomheter.

Bestemmelsen medfører i praksis at virksomheten skal sørge for tilstrekkelige personal-ressurser med nødvendige kvalifikasjoner, tilstrekkelig og adekvat utstyr, tydelig fordeling av ansvar, oppgaver og myndighet, nødvendige instrukser, rutiner og prosedyrer for de ulike 
oppgavene mv., dvs. organisatoriske elementer som tilrettelegger for at helsepersonell kan utføre sine oppgaver i tråd med lovpålagte plikter og faglig forsvarlighet.

Brudd på § 16 kan for eksempel være mangelfulle rutiner for organisering og tilkalling av ekstra hjelp ved stort arbeidspress. Et annet eksempel på brudd kan være at det samlede kompetanse- og erfaringsnivået hos personalet på en vakt er for lavt til at det kan ytes faglig forsvarlig helsehjelp. Et tredje eksempel er mangelfulle rutiner for dokumentasjon og mangelfulle journalsystemer. Virksomheten kan straffes for brudd på § 16 med hjemmel i helsepersonelloven § 67, jf. straffeloven § 27 om straffeansvar for foretak.

Det enkelte helsepersonellet har plikt til å varsle tilsynsmyndighetene dersom organiseringen av virksomheten kan medføre fare for pasientenes eller brukernes sikkerhet. Dette følger av helsepersonelloven § 17.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med forskrift 28.oktober 2016 nr. 1250 om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Forskriften erstatter tidligere forskrift om internkontroll i helse- og omsorgstjenesten, men viderefører de fleste kravene i den tidligere forskriften. Det går nå tydeligere frem at internkontroll er en integrert og naturlig del av virksomhetenes styringssystem. Ansvaret for og kravene til styringssystemet er tydeliggjort og utdypet. Lovbestemte krav til systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet er også presisert. Helsedirektoratet har utgitt en veileder til forskriften,(IS-2620). Veilederen handler om hvordan ledere i helse- og omsorgstjenesten kan forstå og etterleve krav i forskriften. 

Andre ledd

Andre ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift som regulerer prosedyrer for administrering av legemidler for enkelte helsepersonellgrupper uten rekvireringsrett. Slik bestemmelse er gitt i forskrift 3. april 2008 nr. 0320 om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp (legemiddelhåndteringsforskriften) § 7.

Formålet med bestemmelsen er å sikre forsvarlig helsehjelp i situasjoner der rekvirent ikke er tilgjengelig for å igangsette og instruere legemiddelbehandling av den enkelte pasient. At rekvirent ikke er tilgjengelig innebærer at personell med rekvireringsrett ikke kan nås for skriftlig eller muntlig ordinering av legemidler, eller at hastegraden i situasjonen er av en slik art at det å kontakte rekvirent for ordinering forsinker og hindrer faglig forsvarlig behandling av pasienten.

Virksomhetsleder må vurdere i hvilke situasjoner det er nødvendig med ordinering gjennom prosedyre fordi helsepersonell med rekvireringsrett ikke er tilgjengelig for ordinering av legemiddelet. For noen virksomheter vil ordinering gjennom prosedyre være en nødvendig del av driften, for eksempel i ambulansetjenesten, mens det i andre typer virksomheter er mindre behov for å ta ordningen i bruk.

Der det er nødvendig for å kunne yte forsvarlig helsehjelp til pasientene, kan virksomheten organiseres slik at ordinering av legemidler kan skje i henhold til på forhånd fastsatte helsefaglige prosedyrer. Slike prosedyrer vil kunne erstatte en individuell ordinering til enkeltpasienter gjort av rekvirerende lege. Ordinering gjennom prosedyrer kan da skje til grupper av pasienter som er definert ut fra nærmere bestemt helsetilstand. Se også Helsedirektoratets rundskriv om Legemiddelhåndtering. 

I tillegg til legemiddelhåndteringsforskriften er følgende forskrifter gitt med hjemmel i § 16 andre ledd:

• Forskrift 4. februar 2005 nr. 0080 om tapping, testing, prosessering, oppbevaring, distribusjon og utlevering av humant blod og blodkomponenter og behandling av helseopplysninger i blodgiverregistre (blodforskriften)
• Forskrift 12. februar 2012 nr. 0158 om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg (rammeforskriften) (AD)
• Forskrift 29. april 2010 nr. 0611 om styring og opplysningsplikt i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg (styringsforskriften) (AD)
• Forskrift 29. april 2010 nr.0613 om utføring av aktiviteter i petroleumsvirksomheten (aktivitetsforskriften) (AD)
• Forskrift 29. april 2010 nr. 634 om utforming og utrustning av innretninger med mer i petroleumsvirksomheten (innretningsforskriften) (AD)
• Forskrift 7. desember 2015 nr. 1430 om krav til kvalitet og sikkerhet ved håndtering av humane celler og vev (forskrift om håndtering av humane celler og vev)

Helsepersonell skal på eget initiativ gi tilsynsmyndighetene opplysninger om forhold som kan sette pasienters- og brukeres helse og liv i fare. Plikten gjelder alt helsepersonell. Bestemmelsen gjelder helse- og omsorgstjenester generelt, ikke bare helsehjelp.

Dersom helsepersonell mener intern instruksjon medfører uforsvarlig virksomhet, plikter helsepersonellet å gjøre ledelsen oppmerksom på forholdene. Foreligger det forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet skal helsepersonellet gi informasjon til tilsynsmyndighetene om dette, jf. helsepersonelloven § 17. Se Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-2/2013 (Lederansvaret i sykehus), pkt. 4.

Det er tilstrekkelig at forholdet representerer en fare. Skade behøver ikke å ha inntrådt, men plikten inntrer først når forholdet må være av en slik art at det er påregnelig/sannsynlig at pasienters helsetilstand kan forverres eller at pasienter påføres skade, smitte o.l.

Med "forhold" menes tiltak, rutiner, teknisk utstyr, svikt og mangler i organiseringen av tjenesten, herunder manglende helsepersonell. Det kan også være enkeltpersoner som 
på bakgrunn av manglende personlige eller faglige kvalifikasjoner er til alvorlig fare for pasienters- og brukeres sikkerhet, for eksempel på grunn av psykiske lidelser, rusmisbruk, manglende oppdatering av faglige kvalifikasjoner eller vilje til å innrette seg etter egne kvalifikasjoner.

Andre punktum tydeliggjør hvordan opplysningsplikten er å forstå. Det presiseres at det ikke skal gis informasjon om taushetsbelagte opplysninger når helsepersonell av eget tiltak gir tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan føre til fare for sikkerheten til pasienter.

Opplysningsplikten fritar ikke for taushetsplikt som helsepersonell har i en behandlingssituasjon, samtidig som den heller ikke stenger for at unntak fra lovbestemt taushetsplikt kan brukes.

Bestemmelsen i § 17 opphever altså ikke helsepersonells taushetsplikt om pasienters eller brukeres helsemessige - eller personlige forhold. Bestemmelsen kan derfor ikke anvendes til å melde fra om taushetsbelagte forhold som helsepersonell er blitt kjent med i kraft av å yte helsehjelp til annet helsepersonell. Det kan for eksempel gjelde en fastlege som blir oppmerksom på at en av hennes pasienter, som er anestesisykepleier ved et sykehus, har et rusmisbruks-problem i et slikt omfang at det er en fare for pasientsikkerheten. I slike tilfeller er det eventuelt helsepersonelloven § 23 nr. 4 som etter en konkret vurdering kan gi legen adgang til å melde fra om sykepleierens rusmisbruk til virksomheten der vedkommende er ansatt eller til helsemyndighetene.

Også anonym informasjon blir vurdert av tilsynsmyndighetene, selv om anonymitet ofte vil gjøre det vanskelig å undersøke forholdet og følge det opp tilsynsmessig. Men dersom det senere skulle komme tilsvarende opplysninger fra andre, vil den anonyme informasjonen kunne være av stor betydning.

Helsepersonell kan alternativt ta opp risikoforhold internt via tjenestevei. Det er imidlertid ikke et krav at helsepersonellet har gått tjenestevei for at saken skal kunne følges opp av tilsynsmyndighetene.

Retten til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten følger for øvrig også av arbeidsmiljøloven § 2-4. For annet personell enn helsepersonell vil det være denne bestemmelsen som regulerer retten til å varsle. Arbeidsmiljøloven § 2-5 gir varsleren beskyttelse mot gjengjeldelse fra arbeidsgiver.

En virksomhet som yter helse- og omsorgstjenester, skal straks varsle Statens helsetilsyn og Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten, om dødsfall eller svært alvorlig skade på pasient eller bruker som følge av tjenesteytelsen eller ved at en pasient eller bruker skader en annen. Varslingsplikten gjelder dersom utfallet er uventet ut fra påregnelig risiko.

Plikten til å varsle er lagt til virksomheten og ikke til det enkelte helsepersonell. En virksomhet kan likevel bestå av ett enkelt helsepersonell, for eksempel fastlege eller privatpraktiserende legespesialist, tannlege eller psykologspesialist i solopraksis.

Virksomheter som skal varsle alvorlige hendelser skal bruke meldeportalen www.melde.no. Varslingsplikten framkommer av helsetilsynsloven § 6 og av spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3 a. Pasient, bruker og pårørende har i tillegg en rett til å varsle om alvorlige hendelser, hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell i privat virksomhet å melde om åpning, overtakelse, inntreden eller opphør i virksomhet som yter helsetjenester.

Formålet med første ledd er å gi myndighetene oversikt over helsepersonelldekningen, og dermed ha mulighet til å iverksette styringstiltak ved behov. Andre ledd skal gi tilsynsmyndigheten mulighet til å vurdere tilsynsmessig oppfølgning.

Første ledd

Omfatter alt helsepersonell med autorisasjon og lisens når disse utøver arbeid som helsepersonell i privat virksomhet. Meldeplikten er for eksempel aktuell når en fysioterapeut, kiropraktor eller tannlege starter selvstendig virksomhet i en kommune.

Meldeplikten er obligatorisk. Helsepersonell i privat spesialisthelsetjeneste skal gi melding 
til regionalt helseforetak, mens helsepersonell i annen virksomhet skal gi melding til kommunen. Dette gjelder også for eksempel spesialister i sykehus som påtar seg oppgaver i privat virksomhet utenfor spesialisthelsetjenesten.

Andre ledd

Andre ledd første punktum er en pliktbestemmelse for helsepersonell. Det følger av bestemmelsen at helsepersonell som åpner, overtar eller trer inn i virksomhet som skal yte helsehjelp til barn eller personer med utviklingshemming, skal fremlegge politiattest for kommune eller regionalt helseforetak. Plikten til å fremlegge politiattest følger av helsepersonelloven § 20 a. Andre punktum er en pliktbestemmelse for kommune og regionale helseforetak. Bestemmelsen pålegger kommunen eller helseforetaket straks å sende en politiattest med anmerkninger videre til statsforvalteren.

Tredje ledd

Tredje ledd er en forskriftshjemmel for å kunne gi utfyllende bestemmelser om meldeplikten etter første ledd. Det er ikke gitt slik forskrift.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell å informere hovedarbeidsgiver om bierverv, engasjement, eierinteresser mv. som kan komme i konflikt med hovedarbeidsgivers interesser.

Formålet er å avdekke lojalitetskonflikter, inhabilitet og forhold som hindrer faglig forsvarlig yrkesutøvelse. Det er viktig for tilliten til den offentlige helsetjenesten at det ikke oppstår 
tvil om at avgjørelser tas av hensyn til pasienten og en fornuftig forvaltning av offentlige interesser, og ikke av hensyn til helsepersonellets egne interesser.

Likeledes kan en arbeidsgiver i privat virksomhet begrense en ansatts bierverv for eksempel for å sikre at den totale arbeidsbelastningen ikke går ut over hovedstillingen.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med arbeidsgivers styringsrett. Arbeidsgiver vil i kraft av alminnelige arbeidsrettslige prinsipper ha adgang til å hindre helsepersonell i å ha engasjement/bierverv som innebærer en konflikt med hovedarbeidet.

Bestemmelsen begrenser i seg selv ikke helsepersonells adgang til å inneha bierverv mv.; slike begrensninger kan imidlertid følge av for eksempel arbeidsavtale. Arbeidsgiver kan i kraft av sin styringsrett ha adgang til å nekte helsepersonell å ha bierverv mv. som kommer i konflikt med arbeidet.

Første ledd

Første ledd pålegger helsepersonell å opplyse hovedarbeidsgiver om bierverv mv. som vil kunne innebære en interessekonflikt med arbeidsgiver. Plikten omfatter helsepersonell med autorisasjon eller lisens.

Med bierverv og engasjement menes arbeid som helsepersonell utfører i selvstendig næringsvirksomhet eller for privat eller offentlig arbeidsgiver i Norge eller i utlandet. Bierverv og engasjementer kan også omfatte enkeltstående oppdrag som sakkyndig e.l., deltakelse i forskningsprosjekter med ekstern finansiering mv. Det er først og fremst helsefaglige bierverv og engasjementer som vil omfattes av meldeplikten, men også andre bierverv kan komme i konflikt med hovedarbeidsgivers interesser, for eksempel fordi de har et omfang som kan hemme eller sinke arbeidet for hovedarbeidsgiver. Også selvstendig erverv, samarbeidsforhold, så vel som eierskap, for eksempel i form av aksjer, vil være omfattet.

Helsepersonellet har plikt til å melde fra på eget initiativ. Det innebærer at den enkelte selv må vurdere om deres bierverv kan føre til en interessekonflikt med arbeidsgiver.

Begrepet interessekonflikt tolkes vidt og dekker alle slags habilitets- og lojalitetskonflikter. Plikten omfatter enhver potensiell interessekonflikt i forhold til arbeidsgiver som helhet, ikke bare det som dreier seg om ens egen yrkesutøvelse.

Vurderingen av mulig interessekonflikt er objektiv. Det innebærer at det ikke er den enkeltes subjektive oppfatning av om det foreligger potensial for interessekonflikt som er avgjørende. Det er heller ikke avgjørende om det eksisterer en aktuell interessekonflikt. Dersom det foreligger en mulighet for det, enten nå eller i overskuelig fremtid, inntrer meldeplikten. For eksempel hvis en lege har betydelige eierinteresse i et legemiddelfirma, vil dette kunne reise spørsmål ved vedkommendes habilitet ved legemiddelforskrivning. Helsepersonell skal under hele arbeidsforholdet være oppmerksom på mulige interessekonflikter.

Et eksempel på en interessekonflikt hvor meldeplikten inntrer er der helsepersonellet kommer i en direkte konkurransesituasjon med arbeidsgiver. En lege på et sykehus sender for eksempel prøver til analyse i et privat laboratorium der han har eierinteresser fremfor å 
få prøvene analysert ved arbeidsgivers eget laboratorium. Det avgjørende er ikke om en slik handling er faktisk faglig forsvarlig ut ifra hensynet til pasienten, men om eierinteressene i laboratoriet kan være egnet til å skape en lojalitetskonflikt med arbeidsgiver. Et annet eksempel på interessekonflikt er at en offentlig ansatt lege henviser til en privat virksomhet der hun selv arbeider på kveldstid. Henvisningen kan være faglig kurant. Det som kan utløse plikten til å melde etter første ledd er om legens bierverv i den private virksomheten er egnet til å svekke tilliten til henne som offentlig ansatt lege og til hennes beslutninger, eller om det kan reises tvil om hennes lojalitet overfor arbeidsgiver. Slik lojalitetskonflikt kan også oppstå i forhold til andre offentlig arbeidsgivere.

Andre ledd

Andre ledd gir arbeidsgiver adgang til å kreve opplyst om all helsefaglig virksomhet som helsepersonellet utfører som selvstendig næringsdrivende og for andre arbeids- eller oppdragsgivere i Norge eller i utlandet, og om eierinteresser, samarbeidsforhold o.l. Helsepersonellet skal gi opplysninger når arbeidsgiver ber om det, uavhengig av egen vurdering av konfliktpotensialet. Dette gjelder også ulønnet virksomhet.

Helsepersonells meldeplikt etter første ledd gjelder uavhengig av om arbeidsgiver benytter muligheten etter andre ledd til å be om opplysninger eller ikke. Der arbeidsgiver har bedt om opplysninger, er helsepersonell like fullt forpliktet til å melde fra om potensiell interesse-konflikter som oppstår etter at arbeidsgiver har fått den informasjonen han/hun har bedt om. Velger arbeidsgiver ikke å be om opplysninger, har dette altså ingen konsekvenser for helsepersonellets plikt til å melde fra etter hovedregelen i første ledd. Som etter første ledd plikter helsepersonell å foreta en løpende egenvurdering av sine biervervs potensial for interessekonflikter med hovedarbeidsgiver.

Arbeidsgiver kan be om opplysninger både fra arbeidstakere enkeltvis, fra enkelte helse-personellgrupper og fra virksomhetens ansatte samlet sett.

Tredje ledd

Tredje ledd angir hvilke opplysninger som skal gis. Det skal opplyses om virksomhetens navn og arten og omfanget av helsepersonells bierverv eller engasjement. Unnlatelse av å oppfylle meldeplikten kan medføre sanksjoner fra både arbeidsgiver og tilsynsmyndigheter. Helsepersonell fritas ikke for ansvar på grunn av manglende kunnskap om meldeplikten.

Fjerde ledd

Fjerde ledd presiserer at bestemmelsen ikke begrenser helsepersonells plikt til å informere om bierverv som følger av avtale eller annet regelverk. De regionale helseforetakene har fastsatt interne retningslinjer for bierverv, herunder plikt til å melde om dette til arbeidsgiver. Se blant annet styresak Helse Sør-Øst nr. 030-201.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp utenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten å melde fra og yte tilskudd til Norsk pasientskadeerstatning (NPE). Private helsetjenester ble inkludert i pasientskadeordningen fra 1. januar 2009. Dette ble gjort for å sikre pasientenes rettigheter ved skader som oppstår i forbindelse med helsehjelp, uavhengig av om hjelpen er blitt gitt av den offentlige helse- og omsorgstjenesten eller av private virksomheter.

Bestemmelsen er en henvisning til pasientskadeloven §§ 1 og 8. Hvem som har plikt til å betale tilskudd må utledes av disse bestemmelsene sammen med øvrige bestemmelser i pasientskadeloven og forskrift om pasientskadelovens virkeområde og tilskuddsplikt for den som yter hjelp utenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten.

Plikten etter helsepersonelloven § 20, jf. pasientskadeloven § 8, omfatter enhver virksomhet som utenfor den offentlige helse- og omsorgstjenesten yter helsetjenester som nevnt i pasientskadeloven § 1 andre ledd. Den gjelder helsetjenester i form av veiledning, undersøkelse, diagnostisering, behandling, ekspedisjon av legemidler fra apotek, pleie, vaksinasjon, prøvetaking, analyse av prøver, røntgen, forebygging av helseskader, medisinsk forsøksvirksomhet samt donasjon av organer, blod og vev.

Plikten gjelder uavhengig av hvordan virksomheten er organisert og uavhengig av ansvars- og eierform.

Det er ansvarlig for virksomheten som har ansvar for å melde inn alt helsepersonell som jobber i virksomheten, enten de er ansatt eller jobber på avtalebasis. Virksomheter som formidler helsepersonell skal ikke melde fra til NPE: Meldeplikten for disse ligger hos den virksomheten som sysselsetter helsepersonellet, for eksempel hos sykehjemmet som leier sykepleiere fra et vikarbyrå. Helsepersonell som er sysselsatt i bedriftshelsetjeneste i private virksomheter skal også meldes inn. Dette gjelder også om helsepersonellet utfører andre typer oppgaver i bedriften, slik som for eksempel opplæring, veiledning og lignende.

Fastleger, som er ansatt i kommunen eller har avtale med kommunen, vil komme inn under definisjonen av offentlig helsetjeneste, og skal ikke melde inn sin virksomhet. Slik virksomhet vil være finansiert gjennom felles tilskudd fra kommunen. Driver man privat virksomhet ved siden av et arbeidsforhold i den offentlige helsetjenesten eller ved siden av en fastlegeavtale, skal slik virksomhet meldes inn til NPE.

Det er derimot ikke plikt til å melde fra eller betale tilskudd for helsehjelp som ytes på fritiden, utenfor virksomhet, for eksempel helsehjelp til venner og familie eller sporadisk helsehjelp. NPE vil likevel kunne bli ansvarlig for fritidsskader selv om en skadevolder ikke er tilskuddspliktig.

Bestemmelsen gjelder også helsepersonell som utøver alternativ behandling integrert i ordinær helsevirksomhet, for eksempel som privatpraktiserende lege eller fysioterapeut.

Dersom alternativ behandling utøves av en person som har autorisasjon som helsepersonell, men i en rent privat virksomhet hvor det utelukkende eller i det alt vesentlige utøves alternativ behandling, må det bero på en tolkning av pasientskadeloven § 1 første ledd bokstav c og en konkret vurdering av virksomheten hvorvidt pasientskadeloven vil gjelde skader som voldes i virksomheten. Der det må antas at pasientskadeloven vil gjelde, foreligger det melde- og tilskuddsplikt til NPE. Et viktig moment vil være om hjelpen ytes ut fra den kompetanse vedkommende besitter som helsepersonell, jf. ordlyden i pasientskadeloven § 1 første ledd bokstav c; " helsepersonell som yter helsehjelp i henhold til offentlig autorisasjon eller lisens." Fra 1. juli 2017 gjelder også pasientskadeloven skader voldt av helsepersonell i forbindelse med helserelatert behandling etter lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv. § 2 tredje ledd, som ytes i tilknytning til ordinær helsehjelp, som en integrert og sammenhengende del av behandlingen. Se pasientskadeloven § 1 første ledd bokstav c andre punktum.

Melding til NPE skal sendes årlig på eget skjema. Meldingen skal inneholde de opplysninger som er nødvendig for at NPE skal kunne beregne og kreve tilskudd fra virksomheten.

Den som forsettlig unnlater å oppfylle melde- eller tilskuddsplikten til NPE, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Det samme gjelder den som i meldingen gir feil opplysninger slik at det betales for lavt tilskudd.

Mer informasjon og meldeskjema finnes på NPEs nettsider www.npe.no.

Bestemmelsen pålegger i første og andre ledd den som skal yte spesialisthelsetjenester og tannhelsetjenester til barn og til personer med psykisk utviklingshemming å fremlegge politiattest. Sjette ledd utvider plikten til å fremlegge politiattest til å gjelde alle som yter kommunale helse- og omsorgstjenester. Plikten korresponderer med arbeidsgivers og tjenestens plikt til å kreve politiattest ved tilbud om stilling, inngåelse av avtale eller liknende.

Pliktsubjektet «den som skal yte» innebærer at bestemmelsen også omfatter personer som ikke har autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven §§ 48, 48a og 49, og dermed ikke omfattes av begrepet helsepersonell før de tiltrår stillingen eller yter tjenesten.

Formålet er å forebygge seksuelle overgrep mot barn og personer med utviklingshemming, og beskytte sårbare pasient- og brukergrupper i helse- og omsorgstjenesten.

Kravet til politiattest erstatter ikke nødvendigheten av økt bevissthet om forebygging av seksuelle overgrep i helsetjenesten. En politiattest skal ikke erstatte gode ansettelsesrutiner, et godt fungerende internkontrollssystem/styringssystem, veiledning og oppfølging av ansatte etc.

Se forskrift 28. oktober 2016 nr. 1250 om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten og veilederen til forskriften.

Første ledd

Første ledd bestemmer at den som skal yte spesialisthelsetjenester og tannlegetjenester til barn har plikt til å fremlegge politiattest etter politiregisterloven § 39 første ledd, dvs. en såkalt barneomsorgsattest. En barneomsorgsattest inneholder noen flere straffeovertredelser enn en politiattest etter annet ledd. En barneomsorgsattest omfatter, i tillegg til de bestemmelsene som er nevnt i annet ledd, også overtredelse av straffeloven(lov av 20. mai 2005 nr. 28 - Lov om straff): § 231 (narkotikaovertredelse), § 232 (grov narkotikaovertredelse), § 257(menneskehandel), § 258 (grov menneskehandel), § 274 (grov kroppsskade), § 275 (drap), § 282 (mishandling i nære relasjoner), § 283 (grov mishandling i nære relasjoner), § 327 (ran) og 328 (grovt ran), samt overtredelse av bestemmelsene i tidligere straffelov (lov av 22. mai 1902 nr. 10 – Almindelig borgelig Straffelov): § 162 (narkotikaforbrytelser), § 201 a (møte et barn med forsett om å begå seksuelt overgrep), § 219 (vold i nære relasjoner), § 224 (menneskehandel), § 229 annet og tredje straffalternativ (legemsbeskadigelse), § 231 (grov legemsbeskadigelse), § 233 (drap) og § 268 jf. § 267 (ran og grovt ran).

Kravet om politiattest gjelder helsepersonell i privat virksomhet uavhengig av om de har avtale med regionale helseforetak etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a syvende ledd eller etter tannhelsetjenesteloven § 4-2 første ledd.

Plikten inntrer først når vedkommende faktisk får tilbud om stilling, ved inngåelse av fastlege- eller driftsavtale samt ved melding om åpning, overtagelse og inntreden i privat virksomhet, jf. helsepersonelloven § 18, og ikke på et tidligere stadium i ansettelses­prosedyren.

Arbeidsgiver har ansvar for å foreta en konkret vurdering for hver enkelt stilling eller hvert ansettelsesforhold av om politiattest skal kreves. Det bør framgå av utlysningen av stillingen/anbudet at politiattest vil bli avkrevd, slik at søker har kunnskap om kravet.

Begrepet "stilling" skal forstås vidt og omfatter arbeid, tjeneste, jobb, vikariat osv. både i offentlig og privat virksomhet. Kravet om politiattest er ment å gjelde alle tilfeller hvor personell skal yte tjenester til barn eller utviklingshemmede, ikke bare ved ordinære ansettelser.

Det avgjørende for om politiattest skal kreves eller ikke, er om vedkommende i sin utøvelse av tjenesten vil kunne komme i en situasjon med barn eller utviklingshemmede der en seksualforbrytelse kan finne sted. Det samme gjelder ved inngåelse av avtale mellom helsepersonell og kommune eller helseforetak. 

Politiattesten skal oppbevares utilgjengelig for uvedkommende og så lenge det er nødvendig for formålet med politiattesten, men ikke utover det tidspunkt vedkommende slutter i den stillingen som ga grunnlaget for vandelskontroll. Politiattest som ikke lenger er nødvendig for formålet skal tilintetgjøres, jf. politiregisterforskriften § 37-2. Hva som oppfattes som nødvendig vil variere. Utgangspunktet er at nødvendighetskravet vil være oppfylt når ansettelsesprosessen er avsluttet. Tilsvarende notat skal gjøres ved inngåelse av fastlege- eller driftsavtale med helsepersonell.

Andre ledd

Etter andre ledd første punktum skal politiattesten vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller dømt for brudd på visse nærmere bestemte straffebud. Den 1. oktober 2015 trådte den nye straffeloven i kraft (lov av 20. mai 2005 nr. 28 Lov om straff). Siden straffattester vil kunne inneholde henvisninger til både gammel og ny lov er bestemmelsene i begge lovene tatt inn i paragrafen. Det dreier seg om overtredelser etter gammel straffelovs bestemmelser: (lov av 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov) § 192 (voldtekt), § 193 (seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighets-forhold eller tillitsforhold), § 194 (seksuell omgang med noen som er innsatt eller plassert i anstalt eller institusjon under kriminalomsorgen eller i politiet eller i institusjon under barnevernet og som der står under vedkommendes myndighet eller oppsikt), § 195 (seksuell omgang med barn under 14 år), § 196 (seksuell omgang med barn under 16 år), § 197 (seksuell omgang med slektning i nedstigende linje, biologiske og adopterte etterkommere), § 199 (seksuell omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen annen person under 18 år som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt), § 200 andre ledd (seksuell handling med barn under 16 år), § 201 bokstav c (seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år), § 203 (seksuell omgang eller handling med en person under 18 år mot vederlag) og § 204a (barnepornografi). Videre dreier det seg om overtredelser etter någjeldende straffelovs bestemmelser: § 291 (voldtekt), § 293 (grov voldtekt), § 294 (grovt uaktsom voldtekt), § 295 (misbruk av overmaktsforhold og lignende), § 296 (seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon), § 299 (voldtekt av barn under 14 år), § 301 (grov voldtekt av barn under 14 år), § 302 (Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år), § 303 (grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år), § 304 (seksuell handling med barn under 16 år), § 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år), § 309 (kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige), § 310 (fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn), § 311 (fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn), § 312 (incest) og § 314 (seksuell omgang mellom andre nærstående).

Det fremgår av andre ledd annet punktum at dette er en avgrenset uttømmende politiattest.

Tredje ledd

Tredje ledd omhandler unntak fra plikten til å legge fram politiattest. Ikke enhver stilling eller avtale som innebærer at helsepersonell kan ha yrkesmessig kontakt med barn eller personer med utviklingshemming medfører krav om politiattest. Plikten omfatter ikke personell som bare sporadisk yter slike tjenester og som i alminnelighet ikke vil være alene med pasientene slik at det sjelden er noen reell fare for misbruk.

Fjerde ledd

Fjerde ledd bestemmer at politiattestene ikke må være eldre enn tre måneder.

Femte ledd

Femte ledd fastslår at den som har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelser som nevnt i annet ledd, er utelukket fra å yte helse- og omsorgstjenester til barn eller personer med utviklingshemming. Et forelegg som er ilagt, men ikke vedtatt, er å anse som en verserende sak, som ikke er endelig avgjort. En slik avgjørelse kan derved ikke danne grunnlag for et yrkesforbud.

Utelukkelse etter femte ledd gjelder bare for overtredelser av bestemmelser som nevnt i annet ledd. Merknader på en barneomsorgsattest om overtredelse av en av bestemmelsene nevnt i første ledd, innebærer ikke dette i seg selv et yrkesforbud. I disse tilfellene må konsekvensene av merknader vurderes konkret.

Politiattest skal ikke fremlegges når man søker autorisasjon. Politiattestregelen kan derfor ikke brukes til å innsnevre autorisasjonsbestemmelsen. Det innebærer at helsepersonell med merknad på politiattesten kan gis/beholde autorisasjonen. Eventuelt tap av eller nektelse av autorisasjon krever en uegnethetsvurdering etter helsepersonelloven §§ 57 eller § 48 andre ledd bokstav d.

Sjette ledd

Sjette ledd fastslår at den som skal yte kommunale helse- og omsorgstjenester skal fremlegge politiattest som nevnt i helse- og omsorgstjenesteloven § 5-4. Plikten til å fremlegge politiattest korresponderer dermed med kommunens eller annen arbeidsgivers plikt til å innhente slik attest etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Kravet skal gjelde uavhengig av hvilke pasient- eller brukergrupper personellet skal yte tjenester til. Alt personell som yter kommunale helse- og omsorgstjenester, inkludert leger og personell som yter personlig brukerstyrt assistanse (BPA), skal fremlegge samme type attest.

I begrunnelsen for å utvide plikten til å fremlegge politiattest i denne sektoren er det lagt vekt på at en plikt til å kreve politiattest kan bidra til at pasienter og brukere gis økt grad av trygghet og føler tillit til at tjenesteyter ikke vil påføre dem skade på noen måte. Tillit til tjenesteyter er et sentralt kvalitetselement og en forutsetning for god samhandling mellom pasient/bruker og tjenesteyter. Mistillit og redsel kan bidra til at pasienter og brukere kvier seg for å be om helse- og omsorgstjenester de har behov for, og kan ha negativ effekt på helse og livskvalitet. Hensynet til at kommunen skal kunne tilby pasienter og brukere helse- og omsorgstjenester av god kvalitet tilsier at kommunen gis adgang til å innhente politiattest av personell som skal yte slike tjenester.

Et krav om politiattest kan imidlertid gi en begrenset trygghet for at vedkommende helsepersonell ikke har gjort noe straffbart, er tillitverdig eller til å stole på. Dersom arbeidsgiver nøyer seg med å kreve politiattest og ikke innhenter andre referanser, ikke bestreber seg på å skape et godt arbeidsmiljø og gode holdninger, ikke følger opp og kontrollerer arbeidstakerne etc., kan et krav om politiattest virke som en «sovepute» og gi pasienter og brukere en falsk trygghet.

Bestemmelsen er hovedregelen om helsepersonells yrkesmessige taushetsplikt og korresponderer med pasienters rett til vern mot spredning av opplysninger etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsene om taushetsplikt i pasientjournalloven § 15 og helseregisterloven § 17. Det er også gitt bestemmelser om taushetsplikt i spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1. Disse to bestemmelsene om forvaltningsmessig taushetsplikt har først og fremst selvstendig betydning for ansatte innen den offentlige helsetjeneste som ikke har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21.

Formålet med helsepersonells taushetsplikt er å sikre befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten slik at personer ikke unnlater å oppsøke hjelp av frykt for at uvedkommende skal få tilgang til opplysninger. Tillitsforholdet er viktig for at pasienten skal føle det trygt å gi fra seg nødvendige opplysninger om seg selv og sin helsetilstand for at helse- og omsorgstjenesten/helsepersonellet skal kunne yte best mulig helsehjelp. Pasienten skal føle seg trygg på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke benyttes i andre sammenhenger og utleveres til eller tilkommer uvedkommende.

Taushetsplikten er i utgangspunktet til hinder for at det enkelte helsepersonell gir opplysninger videre til pasientens familie, andre profesjonsutøvere, etater eller andre personer.

Taushetsplikten gjelder alt helsepersonell som yter helsehjelp. Helsehjelp er definert i helsepersonelloven § 3. Også personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er å anse for helsehjelp, har taushetsplikt, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1.

Taushetsplikten er begrenset til å gjelde opplysninger man har fått kjennskap til i egenskap av å være helsepersonell. Taushetsplikten omfatter også opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, så lenge helsepersonellet mottar disse i egenskap av å være helsepersonell. Dette er i tråd med domstolenes tolkning av taushetsplikten (Rt.1989 s.1363) på et beslektet saksfelt (tidligere sosialtjenesteloven).

Bestemmelsen er i tillegg gjort gjeldende for alle som behandler helseopplysninger i helse- og omsorgsforvaltningen og i helse- og omsorgstjenesten, jf. helseregisterloven § 17 og pasientjournalloven § 15 Dette innebærer at også personell som kun utfører pasientadministrative oppgaver i helse- og omsorgstjenesten også er underlagt helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt når de behandler helseopplysninger. Eksempler på dette kan være rent merkantilt personell og personell som har til oppgave å motta helseopplysninger for videreformidling eller rådgivning ved for eksempel akuttmottak eller i kommunikasjonssystemer i helse- og omsorgstjenesten.

Autorisert helsepersonell som er ansatt i offentlig forvaltning, men som jobber utenfor helseforvaltningen og helse- og omsorgstjenesten er underlagt forvaltningslovens taushetsplikt og eventuell taushetsplikt hvis slik er gitt i særlovgivning. Det vil for eksempel gjelde for ansatte i barneverntjenesten, Nav, PP-tjenesten eller politiet.

Helsepersonell skal "hindre" at andre får kjennskap eller tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Dette innebærer ikke bare en passiv plikt for helsepersonellet til å tie, men også en aktiv plikt til å hindre uvedkommende i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten. Dette korresponderer med virksomhetseiers plikt i helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven til å sørge for forsvarlige journal- og informasjonssystemer i virksomheten.

En sak fra rettspraksis (Rt. 2013 s.1443) omhandler helsepersonells aktivitetsplikt. For å overholde sin taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 i forhold til en pasient som hadde en pose med narkotika på seg da han ble brakt bevisstløs til sykehuset, hadde en sykehuslege gnidd posen mellom hendene for å fjerne DNA før han overleverte den til politiet. Sykehusets retningslinjer fastsatte at narkotika skulle overleveres anonymisert til politiet. Objektivt sett hadde legen overtrådt strl. § 132 første ledd om bevisforspillelse. Høyesterett kom allikevel til at han hadde handlet innenfor taushetsplikten. Fjerningen av DNA fra posen hadde da et lovlig formål og ble ikke rammet av strl. § 132 første ledd. Anken over lagmannsrettens frifinnende dom ble forkastet.

Taushetsplikten omfatter opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Med "legems- eller sykdomsforhold" menes opplysninger om den enkeltes helsesituasjon og sykdomsforhold, enten det er av psykisk eller fysisk karakter. Sivilombudsmannen uttalte i en sak fra 2016 hvor det var uenighet om barnets helsetilstand, at «opplysninger om fravær av sykdom, som er basert på opplysninger i journalen, omfattes av helsepersonells taushetsplikt». Spørsmålet var om psykologen hadde brutt taushetsplikten ved å informere barnehagen om at et barn var friskt basert på psykologens kjennskap til sykehusjournalen. En opplysning om at noen som anføres å være syk, likevel skal være frisk, må anses som en opplysning om personens «helsesituasjon».

I tillegg til helserelaterte opplysninger omfattes også opplysninger om andre personlige forhold. Med det menes det opplysninger om forhold som er knyttet til den enkelte person. Det vil typisk være opplysninger om sosiale forhold, sivilstand, økonomiske forhold mv. 
Som eksempler kan nevnes opplysninger om pasientens fødested, fødselsdato, person-nummer, statsborgerforhold, sivilstand, bopel og arbeidssted, yrke og økonomisk situasjon, slektskaps-, familie- eller hjemforhold og lignende type opplysninger. Det vises også 
til bestemmelsene om taushetsplikt i pasientjournalloven § 15 og helseregisterloven § 17, spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1.

Også informasjon om at en pasient er innlagt på sykehus eller har oppsøkt helsepersonell er som utgangspunkt taushetsbelagt. Dette utgangspunktet må likevel modifiseres i forhold til nærmeste pårørende, som har en rett til informasjon etter pasient- og brukerrettighetsoven §§ 3-3 og 3-4, jf. også helsepersonells korresponderende opplysningsplikt etter helsepersonelloven § 10. Også uten pasientens samtykke har pårørende en rett til informasjon dersom forholdene tilsier det og det ikke er grunn til å tro at pasienten ville ha motsatt seg det. Det kan typisk være når pasienten er bevisstløs etter en ulykke.

Helsedirektoratet har også lagt til grunn at sykehus i en krise- eller katastrofesituasjon kan utlevere opplysninger om identiteten til innlagt pasient til politiet i den hensikt at politiet skal ivareta varsling av pårørende. I rettspraksis er det lagt til grunn at opplysninger om det forhold at en pasient har oppsøkt psykolog er å anse som taushetsbelagt informasjon (Rt.1955 s. 191). Er man i tvil om informasjon kan videreformidles, bør man så langt som mulig avklare dette med pasienten.

Taushetsplikten gjelder også mellom helsepersonell. Utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell kan kun skje når det er nødvendig for behandling og oppfølgning av pasienten, jf. helsepersonelloven §§ 25 og 45, dersom pasienten samtykker, eller hvor det foreligger annet rettslig grunnlag for å gi slik informasjon.

Se også www.helsedirektoratet.no/taushetsplikt.

Bestemmelsen fastslår at det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i helsepersonelloven § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel 
i lov eller forskrift.

Formålet med bestemmelsen er å gi et klart forbud mot å tilegne seg pasientopplysninger uten tjenstlig behov og å kunne sanksjonere slik tilegnelse. Bestemmelsen skal styrke vernet om taushetsbelagte opplysninger. Det vil si opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som helsepersonell får vite om i egenskap av å være helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 21. Behovet for et slikt forbud er blitt mer aktuelt som følge av den tekniske utviklingens muligheter og av at behandling av helseopplysninger i stor grad skjer med elektroniske hjelpemidler.

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse i de tilfeller det foreligger særskilt hjemmel i lov eller forskrift for å kunne tilegne seg opplysningene. Det mest aktuelle eksemplet på lovlig tilgang til helseopplysninger, er når tilgangen er nødvendig for å yte helsehjelp, eventuelt administrasjon av slik hjelp til en pasient. Relevant lovhjemmel vil i slike tilfeller være helsepersonelloven §§ 25 og 45.

Det sentrale i vurderingen av om det er rettmessig å utveksle, videreformidle eller tilegne seg taushetsbelagte helseopplysninger i en behandlingssituasjon, vil være om opplysningene er nødvendige for at helsepersonellet skal kunne yte forsvarlig helsehjelp til pasienten. Dette vil være en konkret vurdering som blant annet avhenger av helsehjelpens karakter og arten av opplysninger. Innholdet i den konkrete helsehjelpen vil tilsi hvilke opplysninger og av hvilket omfang den enkelte har behov for opplysningene.

Det er ikke tillatt å lese i journalen til en pasient man ikke har noe ansvar for å yte helsehjelp til, eventuelt administrere slik hjelp til. Bestemmelsen innebærer at helsepersonell ikke kan lese i journalen til en tidligere pasient, hvis helsepersonellet ikke lenger har noe ansvar for helsehjelpen til pasienten, med mindre slik lesing er hjemlet i lov eller forskrift. Pasientens samtykke kan være eksempel på en slik hjemmel, jf. helsepersonelloven § 22. Et annet eksempel kan være helsepersonelloven § 26 første ledd som åpner for at opplysninger kan brukes for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Hjemmelen i § 26 forutsetter at formålet med bruken er ledelsesforankret som en del av virksomhetens kvalitetssikring og internkontroll.

På samme måte som erfaringsoverføring og kvalitetssikring er en viktig del av det å drive helsetjenestevirksomhet, vil undervisning være en viktig oppgave, særlig for universitetssykehusene. Bestemmelsen kan derfor neppe tolkes så strengt at helsepersonell ikke kan ta ut pasientopplysninger for å anonymisere dette til bruk i undervisning av studenter og elever.

Forbudet mot å besitte opplysninger innebærer at dersom man mottar en feilforsendelse enten i elektronisk form eller i papirform, så plikter man å tilbakelevere eller destruere opplysningene på betryggende måte. Ved klare feilsendinger bør man også gjøre avsender oppmerksom på at opplysningene er blitt sendt til feil person.

Statens helsetilsyn har i sine vurderinger av brudd på bestemmelsen lagt vekt på at pliktbruddet er egnet til å påføre pasienter en betydelig belastning, svekker tilliten til helsepersonellet og helsetjenesten, at det er misbruk av tilgangsrettigheter i elektronisk pasientjournal og et alvorlig brudd på den tillit helsepersonellet er gitt av arbeidsgiver og samfunnet. I de saker Statens helsetilsyn har konkludert med at § 21a er brutt, har helsepersonellet fått en advarsel. Reaksjonen har blitt gitt uavhengig av omfanget av "snokingen", se blant annet Statens helsetilsyns vedtak 4. november 2010.

Det følger av helsepersonelloven § 67 at det kreves forsettlig eller grov uaktsom overtredelse av forbudet for å kunne straffes. Brudd på § 21 a vil normalt være forsettlige, og uansett grovt uaktsomme, slik at skyldkravet i helsepersonelloven som regel vil være oppfylt. Se Statens helsetilsyns uttalelse i sak 2015/2105.

Bestemmelsen fastslår at taushetsplikten ikke gjelder overfor den personen som opplysningene gjelder. Videre fastslår den at helsepersonell kan gi opplysningene videre til tredjemann dersom personen som opplysningene gjelder samtykker til dette.

Helsepersonells rett til å gi opplysninger videre til tredjemann ved samtykke korresponderer med pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 andre ledd om rett til å samtykke.

Første ledd

Første ledd første punktum fastslår at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, samt at taushetsplikten ikke gjelder i den grad det foreligger samtykke fra den opplysningene gjelder.

Samtykket skal være avgitt av en person med samtykkekompetanse, og det skal være frivillig og informert. Et gyldig samtykke gir helsepersonell rett til å gi opplysninger videre så langt samtykket gjelder. Helsepersonell kan likevel nekte eller avstå fra å gi opplysninger videre uten nærmere begrunnelse for det.

Om pasienten har samtykkekompetanse og mulighet for å avgi et gyldig samtykke, avhenger av en konkret vurdering av pasientens modenhet, psykiske og somatiske tilstand. Det innebærer at vedkommende fysisk og psykisk må være i stand til både å forstå og vurdere konsekvenser av samtykket.

Hvis det åpenbart er i pasientens interesse, men vedkommende av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi samtykke, kan slikt samtykke presumeres (forutsettes). Med "åpenbart" menes utvilsomt. Det må vurderes ut fra opplysningenes art og vedkommendes formodede (antatte) vilje. Den mest aktuelle situasjonen er hvor en pasient er bevisstløs og hvor opplysningene er nødvendige for en adekvat medisinsk behandling av vedkommende. Det kan også være opplysninger som er nødvendige av hensyn til etterforskning av en alvorlig forbrytelse begått mot pasienten.

Videre kreves det at samtykket er informert. Det forutsettes derfor at den opplysningene gjelder har fått tilstrekkelig informasjon til å forstå rekkevidden av samtykket. Dette innebærer informasjon om hvilke opplysninger det er aktuelt å videreformidle, til hvem opplysningene skal gis, hva som er formålet med videreformidlingen og eventuelle konsekvenser av denne. Kravene til informasjon må også ses i sammenheng med de generelle kravene til informasjon og innsyn som er gitt i pasientjournalloven § 18. Loven gjelder for behandling av helseopplysninger som er nødvendig for å yte, administrere eller kvalitetssikre helsehjelp til enkeltpersoner, og skal bidra til å sikre pasienters og brukeres personvern, pasientsikkerhet og informasjon og medvirkning.

Det stilles ingen formkrav til samtykket etter § 22 og det behøver ikke å være skriftlig. Også indirekte og underforstått samtykke vil kunne være tilstrekkelig i konkrete situasjoner, som for eksempel hvor pasienten kommer til konsultasjon sammen med sin ektefelle eller annen nær pårørende og pasienten med sin adferd må anses å samtykke til at informasjon utveksles med ektefelle/pårørende til stede.

I en tilsynssak hvor et av forholdene gjaldt en fjernsynskanal som filmet en pasient som var bevisstløs uten at samtykke forelå, men som senere gav sin tilslutning til bruk av anonymisert billedmateriale, uttalte Statens helsetilsyn at taushetsplikten ble brutt i det filmopptaket ble tatt og at et etterfølgende samtykke til publisering av filmopptak ikke kunne reparere et brudd på taushetsplikten.Statens helsetilsyn uttalte videre at et hypotetisk samtykke i utgangspunktet ikke er tilstrekkelig som hjemmel i denne type saker (Statens helsetilsyns brev jnr. 2008/919, se Del III – andre forhold).

Første ledd siste punktum begrenser forsikringsselskapers adgang til å få utlevert opplysninger på grunnlag av samtykke. Opplysninger forsikringstakeren/pasienten selv nektes innsyn i etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd kan heller ikke utleveres til et forsikringsselskap. Dette gjelder opplysninger som det anses påtrengende nødvendig å nekte pasienten innsyn i for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade på pasienten selv, eller hvor innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær. Dette innebærer en viss begrensning i forsikringsselskapers tilgang til informasjon, men vil trolig gjelde i meget få tilfeller. I avveiningen mellom selskapenes behov for informasjon og behovet for å beskytte liv og helse, må sistnevnte hensyn veie tyngst.

Andre ledd

Andre ledd viser til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 om representasjon på vegne av pasienter under 16 år. Foreldre eller andre som har foreldreansvar har rett til å samtykke på vegne av barn under 16 år. Dette utgangspunktet modifiseres på flere punkter. Barn over 12 år skal ha økende grad av selvbestemmelse i helsespørsmål og det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet. Slik sett kan det oppfattes som en "delt samtykkekompetanse" mellom foreldre og barn mellom 12 og 16 år. Er pasienten et barn mellom 12 og 16 år, skal informasjonen ikke gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 andre ledd. Dette får naturlig nok også betydning for foreldre eller andre som har foreldreansvarets rett til å samtykke på barnets vegne til at samme informasjon videreformidles til andre.

Tredje ledd

Tredje ledd gir nærmeste pårørende rett til å samtykke i at opplysninger videreformidles på vegne av personer over 16 år som ikke er i stand til å vurdere spørsmål om samtykke av grunner som er nevnt i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 andre ledd. Det vil gjelde for pasienter som åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming. For hvem som kan være nærmeste pårørende vises det til pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.

Det er grunn til å merke seg at mens § 22 tredje ledd gir pasientens pårørende myndighet til å samtykke til at opplysninger gis videre på vegne av voksne pasienter som ikke kan avgi eget samtykke, er det etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 behandlende helsepersonell som kan samtykke til helsehjelp på vegne av den samme pasientgruppen.

Bestemmelsen regulerer unntak fra hovedregelen om taushetsplikt i helsepersonelloven § 21. Den gir en oppregning av situasjoner hvor taushetsplikten ikke er til hinder for utlevering av pasientopplysninger. I disse situasjonene inntrer en opplysningsrett for helsepersonellet. I noen tilfeller vil det foreligge en opplysningsplikt etter bestemmelsens punkt 6, se nedenfor. Opplysningsrett innebærer at helsepersonell selv kan avgjøre om de vil gi opplysninger eller ikke. Loven gir i slike tilfeller anvisning på to handlingsalternativer; rett til å tie og rett til å tale. Hvilket alternativ man velger vil bero på en faglig og skjønnsmessig vurdering. For at det skal foreligge opplysningsplikt må plikten være hjemlet i lov, jf. for eksempel helsepersonelloven §§ 30-34a.

Det gis ytterligere unntak fra taushetsplikten i de følgende bestemmelsene i kapittelet, som for eksempel unntak fra taushetsplikt ved samarbeid med annet personell etter helsepersonelloven § 25.

Når loven i gitte situasjoner fritar helsepersonell fra taushetsplikten, skyldes det at andre hensyn i disse tilfellene må veie tyngre enn de hensyn som begrunner taushetsplikten. Det presiseres at det, så langt det er mulig, må tas hensyn til pasienten også når taushetsplikten fravikes.

Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som i utgangspunktet er undergitt lovbestemt taushetsplikt skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det, informeres om hvilke opplysninger som er gitt. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6.

Punkt 1

Taushetsplikten gjelder ikke i forhold til den som fra før av er kjent med opplysningene. Dette unntaket fra taushetsplikten begrenser seg til å gjelde konkrete opplysninger som er kjent fra før. Taushetsplikten vil fortsatt gjelde for opplysninger og informasjon som ikke er gjort kjent. Det er imidlertid ikke helsepersonells oppgave å bekrefte andres kunnskaper om pasienten.

Punkt 2

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold. Et eksempel kan være opplysning om at en person har en funksjonshemming som vanskelig lar seg skjule. Unntakets rekkevidde vil være begrenset. Momenter i vurderingen vil være opplysningenes karakter, hensynet til pasientens integritet og hensyn til vern av pasientens privatliv. Videre vil det være et moment hvordan vedkommende pasient selv vurderer opplysningene.

Punkt 3

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse er betryggende ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt og opplysningene er anonyme. Det må vurderes konkret om enkeltpersoner kan identifiseres på grunnlag av opplysningene. Det avgjørende er om opplysningene inneholder tilknytningspunkter (kommunenavn, kjønn, alder, diagnose etc.) som til sammen er tilstrekkelig for å kunne identifisere enkeltpersoner. Opplysninger der navn, fødselsnummer og andre personentydige kjennetegn er fjernet, slik at opplysningene ikke lenger kan knyttes til en enkeltperson, anses for eksempel som anonyme. Men det er ikke alltid en sletting av slike opplysninger kan hindre en identifisering av personen. Det kan være andre opplysninger, som utdannelse, yrke, bosted etc. som kan identifisere personen. Opplysningene kan da knyttes til en enkeltperson og er ikke anonyme. Det er et strengt krav om at identifikasjon ikke skal være mulig, verken direkte eller indirekte, for at kravet til anonymitet skal være oppfylt. Det er lagt til grunn at opplysninger er anonymiserte når de kan knyttes til fire-fem personer eller flere.

Punkt 4

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Unntaket er en videreføring av tidligere rett og angir den interesseavveining som skal foretas før videreformidling av opplysninger kan skje. Hensynene og interessene som taler for å sette taushetsplikten til side, må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Begrunnelsen for å videreformidle informasjon vil være at det skal motvirke risiko for skader av et visst omfang. Bestemmelsens unntak omfatter i hovedsak truende farer eller situasjoner der det er fare for en skadevoldende handling, og vil i utgangspunktet gjelde fare for menneskeliv og helse. Vurderingstemaet "tungtveiende private eller offentlige interesser" vil imidlertid også kunne omfatte interesser utover menneskeliv og helse.

I alminnelighet vil de vurderinger helsepersonell må foreta langt på vei være sammenfallende med de vurderinger som foretas i nødretts- og nødvergesituasjoner.

Dersom helsepersonell har grunn til å tro at pasienten har utført eller er i ferd med å utføre kriminelle handlinger og på denne bakgrunn vurderes å være til fare for sine omgivelser, vil det være aktuelt å vurdere unntak etter bestemmelsen. Det kreves ikke at helsepersonellet skal ha sikker kunnskap, men det må foreligge mer enn en anelse. Det kan for eksempel dreie seg om situasjoner hvor en psykiatrisk pasient er i besittelse av våpen eller hvor en pasient er i ferd med å kjøre i ruspåvirket tilstand. Hvor stor risikoen er for at en skadevoldende handling vil inntre, må vurderes opp mot hensynene som taushetsplikten er ment å ivareta. Det må baseres på en konkret vurdering av påregneligheten for at handlingen skal skje, og alvorligheten av faren og det potensielle skadeomfang. Ikke ethvert brudd på straffelovgivningen og vegtrafikkloven er tilstrekkelig for å tilsidesette taushetsplikten. Hensynene bak taushetsplikten tilsier at helsepersonell har taushetsplikt til tross for fare for at pasienten vil kjøre ulovlig. I situasjoner hvor pasienten er synlig beruset og sann-synligheten for at kjøringen vil medføre stor risiko for skade, vil dette stille seg annerledes.

Helsepersonell bør så langt det er mulig informere pasienten om at opplysningsretten vil bli benyttet, for eksempel dersom helsepersonellet observerer at pasienten setter seg bak rattet for å kjøre til tross for ruspåvirkning.

Bestemmelsen i § 23 nr. 4 vil også kunne komme til anvendelse i situasjoner hvor helsepersonellet selv har behov for den beskyttelse som ligger i at andre er orientert om pasientens tilstand og oppholdssted, for eksempel ved et hjemmebesøk hos en truende person. Tilsvarende vil unntaket også kunne komme til anvendelse dersom helsepersonell, i kraft av å yte helsehjelp til annet helsepersonell blir kjent med forhold hos helsepersonellet som representerer en fare for pasienters sikkerhet.

Ved spørsmål om helsepersonells opplysningsplikt ved mishandling av partner har Justis-departementets lovavdeling (Uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 10. februar 1984) lagt til grunn at taushetsplikten først kan vike i helt spesielt alvorlige tilfeller og at det vil ha betydning om det er fare for fortsatt mishandling. Vurderingen ble gjort i forhold til tidligere legelov § 31. Lovavdelingen uttalte at lege bør være ytterst varsom med å informere uten nærmere kjennskap til den aktuelle sak. Blant annet kan det være vanskelig for helsepersonell å vurdere om en mishandlingssituasjon er et enkeltstående tilfelle eller er en del av systematisk voldsbruk. Det vil være naturlig å legge de samme vurderinger til grunn for adgangen til å informere politiet etter någjeldende § 23 nr. 4.

Opplysningsplikten til barnevernet etter § 33 gjelder bare for fødte barn. Helsedirektoratet legger til grunn at § 23 nr. 4 i noen tilfeller kan gi helsepersonell hjemmel for å melde fra om bekymringsfulle forhold under svangerskapet. Det må da foretas en konkret vurdering av om det foreligger tungtveiende private eller offentlige interesser som gjør det rettmessig å gi opplysningene videre.

I en annen konkret sak ble det reist spørsmål om lege og ambulansesjåførs rett til å forklare seg om hvem som satt bak rattet etter en utforkjøring med bil hvor begge som var med i bilen var alkoholpåvirket. Justisdepartementets lovavdeling (Uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 9. august 1982) la til grunn at det ikke forelå "særlige grunner", jf. tidligere legelov § 31, som gjorde det rettmessig å videreformidle opplysningene.

Helsepersonelloven § 31 pålegger helsepersonell en plikt til å varsle politi og brannvesen dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Retten til å gi opplysninger etter § 23 nr. 4 er imidlertid ikke begrenset til politi og brannvesen, men åpner for å gi opplysninger også til andre for eksempel barnevernet. Bestemmelsen går lenger enn den generelle avvergingsplikten etter straffeloven § 196 som gjelder enhver borger, fordi den ikke er begrenset til de forbrytelser som er oppregnet i straffeloven § 196. Både helsepersonelloven § 31 og straffeloven § 196 innebærer en presisering av nødrett og i likhet med § 23 nr. 4 vil det være nødrettsbetraktninger som i hovedsak ligger til grunn for vurderingen av om opplysninger skal videreformidles, eller ikke. Plikten til å varsle etter § 31 vil inntre i situasjoner der dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på liv og helse, eller for å hindre store materielle skader. I stor grad vil det dreie seg om samme type skadevoldende situasjoner som beskrevet i forhold til § 23 nr. 4. Retten etter § 23 nr. 4 vil imidlertid inntre noe før plikten til å gi opplysninger foreligger. Det vil stilles større krav til påregnelighet for at den skadevoldende hendelsen er i ferd med å skje, før plikten etter § 31 inntrer, selv om det ikke heller etter denne bestemmelsen kan kreves visshet eller sikker kunnskap om at situasjonen kommer til å medføre alvorlig skade på liv og helse, eller store materielle skader.

Dersom det foreligger en plikt til å utlevere opplysninger til politiet, er ikke det til hinder for at helsepersonellet i tillegg har opplysningsrett og kan melde ifra til andre i medhold av § 23 nr. 4. Det kan tenkes tilfeller hvor situasjonens hastegrad tilsier at andre står nærmere til å avverge en alvorlig situasjon og derfor bør få informasjon før eller samtidig med politi og brannvesen. Det kan for eksempel dreie seg om informasjon til pårørende, skole, barnehage, den kommunale omsorgstjenesten, tilsynsmyndigheter eller personer i sivil beredskap. Et eksempel kan være en pasient som truer med å dra til barnehagen for å drepe barna sine og situasjonen tilsier at det er grunn til å ta truslene alvorlig. Også i situasjoner som ikke vil innebære en plikt til å varsle politiet, vil det kunne være mulig å ha opplysningsrett til andre, dersom vilkårene for dette er til stede.

Det understrekes at hvorvidt en situasjon tilsier at taushetsplikten kan settes til side etter § 23 nr. 4 må baseres på en konkret vurdering av den aktuelle situasjon.

Det er bare anledning til å utlevere de opplysninger som er nødvendige for å avverge en skade. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å videreformidle informasjon som er nødvendig for politiets etterforskning av straffbare forhold.

I tilfeller hvor helsepersonellet utsettes for lovbrudd, som for eksempel alvorlige trusler eller vold fra pasient, kan helsepersonelloven § 23 nr. 4 gi adgang til å utgi taushetsbelagt informasjon som er nødvendig for å anmelde forholdet. Se mer om dette i kapittel 11 i Utveksling av helse- og personopplysninger mellom helsetjenesten og politiet - Helsedirektoratet.

Punkt 5

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når helsepersonell gjennom sin yrkesutøvelse har grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet eller politiet. Bestemmelsen gir bare helsepersonellet en opplysningsrett, ikke en opplysningsplikt.

Det kreves ikke at helsepersonellet skal ha sikker kunnskap, men det må foreligge en berettiget mistanke. Ved vurderingen av om det er grunn til å tro at dyrene utsettes for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, må helsepersonellet blant annet se hen til pasientens sykdom eller helsetilstand, og hvilken betydning dette vil ha for pasientens evne til å ta seg av dyrene på en forsvarlig måte. Opplysningsretten vil først inntre dersom forholdene er å karakterisere som "mishandling" av dyr eller dersom den foreliggende svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell er å karakterisere som "alvorlig".

Det kan tenkes situasjoner hvor hensynet til taushetsplikten likevel går foran, selv om situasjonen er av en slik karakter at varsling burde skje. Det kan for eksempel være hvor bruk av opplysningsretten vil forverre eller ødelegge mulighetene for videre behandling eller oppfølging av alvorlig sykdom eller helsetilstand hos pasienten, eller der hvor situasjonen må antas å være av raskt forbigående art dersom nødvendig helsehjelp blir gitt eller hvor helsepersonellet har forsikret seg om at pasienten selv vil iverksette nødvendige tiltak for å sikre god dyrevelferd.

Det vises for øvrig til dyrevelferdsloven §§ 4 og 5 om hjelpeplikt og varslingsplikt.

Punkt 6

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre hvis det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt i lov eller i medhold av lov at taushetsplikten ikke skal gjelde. En rekke bestemmelser gjør innskrenkninger i helsepersonells taushetsplikt. Det gjelder blant annet meldepliktbestemmelser, se for eksempel denne lovs kapittel 6 og smittevernloven § 2-3, bestemmelser om å gi opplysning til trygden i folketrygdloven § 21-4 eller bestemmelser om å gi opplysninger til andre offentlige formål, som for eksempel unntaket i legemiddelloven § 25. Plikten til å utgi opplysninger til Statens havarikommisjon er et annet eksempel på innskrenkinger i helsepersonells taushetsplikt. Plikten til å dele nærmere angitte opplysninger er hjemlet i luftfartsloven § 12-6, jf. EU-forordning 2010/996 artikkel 11 nr. 2.

De lovbestemmelser som gjør innskrenkning i taushetsplikten har ulik rekkevidde. De gir sjelden rett til å gi alle opplysninger om pasienten helsepersonell sitter inne med, og taushetsplikten blir regelmessig bare opphevet for bestemte formål og i relasjon til bestemte grupper eller organer, som for eksempel for Statens helsetilsyn og folketrygdens organer.

Bestemmelsen regulerer unntak fra taushetsplikten etter en persons død.

Hensynene som begrunner taushetsplikt gjør seg også gjeldende etter en persons død. Avdøde personer har i utgangspunktet samme krav på personvern som de hadde mens de levde. Etter et persons død kan imidlertid andre hensyn og interesser veie vel så tungt 
og tilsi at opplysninger kan videreformidles. I situasjoner hvor det er behov for å gi helseopplysninger videre om døde og samtykke ikke lenger er praktisk mulig, gir bestemmelsen adgang til å gi opplysninger videre dersom "vektige grunner" taler for det. Bestemmelsen nevner hvilke hensyn som skal legges til grunn i vurderingen.

Bestemmelsen åpner for at opplysninger kan gis til andre enn pårørende, som for eksempel til politi, påtalemyndighet eller domstolene.

Første ledd

Første ledd fastslår at opplysninger om en avdød person kan gis videre dersom vektige grunner taler for det.I vurderingen skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.

Avdødes antatte vilje innebærer en hypotetisk konstruksjon av hva pasienten ville ha ment i situasjoner hvor vedkommende ikke har gitt uttrykk for dette. Har avdøde etterlatt seg en viljeserklæring eller på annen måte uttrykt ønske om håndteringen av helseopplysninger etter sin død, skal det gode grunner til for å handle mot et slikt ønske. I de tilfeller det ikke foreligger noen holdepunkter for hva avdøde mente, må man legge alminnelige oppfatninger til grunn for vurderingen.

Opplysningenes art skal også legges til grunn i vurderingen. Omhandler utleveringen sensitive opplysninger det er grunn til å tro at pasienten ville holdt for seg selv, skal hensynene for utlevering være tunge.

Pårørendes interesser er også et vurderingstema før utlevering. Det vises til definisjonen av pårørende i pasient og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b. Det er ofte grunn til å tro at pårørendes interesser sammenfaller med avdødes ønske. Det er imidlertid ikke alltid tilfelle, og i enkelte tilfelle opplever man at det er interessemotsetninger pårørende i mellom.

Med "samfunnets interesser" menes det ikke bare offentlige interesser, men også private interesser som er av en slik art at vår rettsorden og vårt samfunn støtter dem. Det kan for eksempel dreie seg om opplysninger om feilbehandling, straffbare forhold, smittsomme sykdommer, testasjonsrettslig handleevne eller annet som av hensyn til allmenn samfunns-interesse bør undersøkes eller følges opp.

For at opplysninger skal kunne utleveres må hensynene som taler for å utgi informasjonen veie tyngre enn hensynet til å bevare taushet. Det er helsepersonellet som sitter med opplysningene, som skal foreta vurderingen om utlevering.

Andre ledd

Andre ledd regulerer journalinnsyn etter en pasients død. Hovedregelen er at nærmeste pårørende har rett til innsyn, med mindre særlige grunner foreligger. "Særlige grunner" kan være hvor pasienten har gitt uttrykk for at pårørende ikke skal gis innsyn i konkrete opplysninger, eller det er grunn til å anta at pasienten hadde motsatt seg at nærmeste pårørende får kjennskap til opplysninger. Bestemmelsen korresponderer med pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 femte ledd. For innholdet i begrepet "nærmeste pårørende" vises det til pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.

Helse- og omsorgsdepartementet har i brev 13. september 2017 (PDF) uttalt at pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 femte ledd også gjelder når pårørende ber om innsyn i deler av en død pasients journal som er skrevet før pasient- og brukerrettighetsloven trådte i kraft (dvs. før 1. januar 2001). Tilsvarende gjelder for nærmeste pårørendes innsynsrett etter helsepersonelloven § 24 andre ledd.

Bestemmelsen er et unntak fra taushetsplikten og åpner for å gi helseopplysninger til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Bestemmelsen må ses i sammenheng med helsepersonelloven § 45. Helsepersonelloven § 25 regulerer de situasjoner der helsepersonell samarbeider om helsehjelpen til en pasient uavhengig av om dette skjer innenfor eller på tvers av virksomheter, mens helsepersonellloven § 45 regulerer plikten til å gi helseopplysninger til andre som yter eller skal yte helsehjelp til samme pasient.

Formålet med bestemmelsen er å ivareta pasientens behov for oppfølging og for å bidra til forsvarlige, rasjonelle og hensiktsmessigbehandling og oppfølgning av den enkelte pasient i helse- og omsorgstjenesten.

Første ledd

Første ledd åpner for at taushetsbelagte opplysninger kan videreformidles til samarbeidende personell når det er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Samarbeidende helsepersonell kan for eksempel være helsepersonell i andre avdelinger, i andre sykehus eller helsepersonell utenfor sykehuset eller i andre virksomheter som samarbeider om helsehjelpen til den konkrete pasienten. Også andre enn helsepersonell kan være samarbeidende personell i den grad de samarbeider med det helsepersonell som yter behandling til pasienten. Samarbeidende personell får da tilsvarende taushetsplikt som helsepersonell.

Unntaket i denne bestemmelsen omfatter ikke annet samarbeid om enkeltpasienter enn i forbindelse med helsehjelp, og gjelder derfor ikke samarbeid mellom helsepersonell og skole, PP-tjenesten og barnevern.

Vilkåret for å gi opplysninger er at formidlingen er nødvendig for å kunne yte forsvarlig helsehjelp. Det må med andre ord foretas en konkret vurdering av nødvendigheten av formidlingen og hvilke opplysninger det er behov for å utlevere i den konkrete situasjonen. Kommunikasjonen skal tjene den konkrete pasientbehandling og behovet for kommunikasjon må vurderes i lys av dette.

I vurderingen må også hensynet til pasientens selvbestemmelsesrett ivaretas. Pasienten skal så langt råd er, være kjent med at det utleveres opplysninger om ham/henne i samarbeidsøyemed, og kan motsette seg dette. Det er imidlertid ikke nødvendig med et eksplisitt samtykke fra pasienten. Pasienter har rett til å reservere seg mot at opplysninger gis, selv om opplysningene kan være nødvendig for å yte helsehjelp. Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 første punktum (sperring av journal). Helsedirektoratet har uttalt seg om denne retten i brev av 20.02.13. Helsedirektoratet har tolket det slik at pasienten både kan gis rett til å sperre enkelte opplysninger, og til å sperre hele eller deler av journalen mot at enkelte helsepersonell gis innsyn. Pasienten kan både i den konkrete situasjonen motsette seg at helsepersonell gis innsyn, og pasienten har på forhånd rett til å sperre hele eller deler av journalen for innsyn for enkelte helsepersonell eller grupper av helsepersonell. Pasientens rett til å sperre omfatter også opplysninger som nedtegnes i journal fremover i tid. Dersom pasienten på et gitt tidspunkt sperrer journalen mot at for eksempel enkelte helsepersonell gis innsyn, vil sperringen også omfatte opplysninger som nedtegnes etter dette tidspunkt. Sperringen vil gjelde inntil pasienten gir beskjed om at den skal opphøre.

Etter bestemmelsen skal opplysninger heller ikke utleveres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det ved forespørsel, jf. bestemmelsens andre punktum. Pasientens antatte samtykke vil være sentralt, og ved tvil bør pasienten spørres.

Det kan likevel tenkes tilfeller der helsepersonell, ut fra kravet til forsvarlig helsehjelp, kan utlevere opplysninger til samarbeidende personell selv om pasienten motsetter seg slik utlevering. Det vises til kommentarene til § 45 om dette.

Den dataansvarlige( jf. helseregisterloven § 2e og pasientjournalloven § 2e) skal innenfor taushetsplikten sørge for at relevante og nødvendige helseopplysninger er tilgjengelig for helsepersonell og annet samarbeidende personell når dette er nødvendig for å yte, administrere eller kvalitetssikre helsehjelp til den enkelte, jf. pasientjournalloven § 19. Den dataansvarlige bestemmer på hvilken måte opplysningene skal gjøres tilgjengelige. Dette omfatter både utlevering av opplysningene, og adgang til å søke opp de aktuelle opplysningene i journalsystemet. Kravet er at dette skjer på en måte som ivaretar taushetsplikten og informasjonssikkerheten. Det er kun de som har tjenstlig behov som skal få opplysningene, og de skal ikke få flere opplysninger enn det som er relevant og nødvendig for å yte helsehjelpen.

Andre ledd

Andre ledd åpner for at teknisk personell kan få tilgang til taushetsbelagt informasjon dersom det anses "nødvendig" for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon. Dette tilsier at det både må være nødvendig med teknisk bistand og at den tekniske bistanden forutsetter at taushetsbelagt informasjon må gis. Det vil m.a.o. ikke anses nødvendig hvis opplysningene kan anonymiseres. I denne sammenheng har lovgiver funnet det nødvendig å nevne IT-personell særskilt. Dette er begrunnet i at helsepersonell i praksis vil være avhengig av hjelp fra IT-personell til bl.a. vedlikehold og oppgradering av systemene og til gjenfinning av tapte data.

Opplysninger til bruk i forskning faller utenfor denne bestemmelsen, se regulering av dette i helsepersonelloven §§ 29 og 29 b.

Tredje ledd

Tredje ledd åpner for å kunne informere samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til pasientens mindreårige barn eller mindreårige søsken, under forutsetning av at pasienten ikke motsetter seg det. Pasienten skal i så fall være kjent med at informasjon gis til samarbeidende personell. Se kommentarer til helsepersonelloven § 10 a om helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn og mindreårige søsken som pårørende.

Eksempler på opplysninger det kan være nødvendig å gi er at pasienten har barn, alderen til barnet, om det finnes andre omsorgspersoner og andre opplysninger som er nødvendige for å gjøre helsepersonellet i stand til å ivareta barna som pårørende. Det skal normalt ikke gis detaljert informasjon om behandlingen eller helsetilstanden til pasienten.

Fjerde ledd

Fjerde ledd er en påminnelse om at personell som nevnt i første, andre og tredje ledd og som mottar helseopplysninger har samme taushetsplikt som helsepersonell. Dette gjelder enten det er samarbeidende personell eller IT-personell som bistår med elektronisk bearbeiding av opplysninger eller andre som bistår med service og vedlikehold av utstyr. Det vises til pasientjournalloven § 15 og helsepersonelloven § 21 flg.

Bestemmelsen gir helsepersonell anledning til å utveksle taushetsbelagte opplysninger om en pasient for å støtte helsepersonell i å treffe beslutninger om helsehjelp til en annen pasient i et helsefaglig arbeidsfellesskap. Formålet med bestemmelsen er å øke kvaliteten på helsehjelpen og styrke pasientsikkerheten, og kan også bidra til forsvarlig opplæring av helsepersonell.

Det skal ikke deles flere opplysninger om pasienten enn hva som er nødvendig for å oppnå formålet med delingen.  Opplysningene skal så langt det er mulig gis uten individualiserende kjennetegn. Det vil være pasientens helsetilstand og tilhørende medisinske problemstillinger som er nyttig å dele erfaringer om. I hvilken utstrekning det i konkrete tilfeller må gis direkte identifiserbare opplysninger, som navn, må i stor grad bli opp til helsepersonellets faglige skjønn å vurdere. Identifiserende opplysninger kan ikke deles dersom formålet med informasjonsdelingen kan oppnås ved å la være å dele individualiserende kjennetegn.

Forskjellen mellom helsepersonelloven § 25 og § 25 a er at mens § 25 gjelder samsnakk mellom helsepersonell som yter helsehjelp til samme pasient, omfatter § 25 a også helsepersonell som yter helsehjelp til andre pasienter.

Første ledd

Helsepersonell kan dele taushetsbelagte opplysninger i helsefaglige arbeidsfellesskap til formålene som følger av bestemmelsen. Taushetsbelagte opplysninger kan ikke deles til andre formål. Ett av formålene er å kunne støtte helsepersonell i å treffe beslutninger om helsehjelp til en pasient. Helsepersonell har etter helsepersonelloven § 4 annet ledd en plikt til å innhente bistand fra kolleger der dette er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp. Bestemmelsen sikrer at kolleger som gir bistand vil kunne dele opplysninger om tidligere pasienter for å yte forsvarlig helsehjelp til den aktuelle pasienten. 

For det andre kan formålet være å sikre forsvarlig opplæring av helsepersonell. Dette kan for eksempel omfatte læringssituasjoner hvor uønskede hendelser gjennomgås, hvor det deles helseopplysninger knyttet til de uønskede hendelsene, og opplæring av leger i spesialisering. Bestemmelsen tydeliggjør også at taushetsplikten ikke er til hinder for at studenter er til stede på for eksempel morgenmøter og i andre vaktskifter, hvor ulike pasientsituasjoner diskuteres. Videre vil det også være klart at taushetsplikten ikke er til hinder for at studenter diskuterer og reflekterer rundt vanskelige tilfeller med for eksempel en veileder uten behandlingsansvar for den aktuelle pasienten. Informasjonsdeling kan kun skje i helsefaglige arbeidsfellesskap, slik at undervisning av studenter i klasserom eller lignende ikke er omfattet.

For det tredje kan formålet være å gjennomføre helsehjelp i virksomheten. Det vil være anledning til å dele opplysninger selv om helsepersonellet som mottar opplysningene ikke har behov for opplysningene for selv å yte helsehjelp eller selv å lære, for eksempel under morgenmøter og vaktskifte. Deling av opplysninger skal bidra til å sikre forsvarlige prosesser i helsetjenesten.

Bestemmelsen er begrenset til å gjelde i helsefaglig arbeidsfellesskap. Begrepet skal ikke tolkes snevert og hvilke fellesskap som inngår vil kunne variere over tid. Det er ikke krav om at man samarbeider om samme pasient. Det er tilstrekkelig at man arbeider med samme grupper eller typer pasienter eller helsefaglig oppgaver. Helsefaglige arbeidsfellesskap vil kunne omfatte ulike typer arbeidsfellesskap og ulike typer organisasjonsstrukturer. Ofte vil det være innen samme virksomhet, men det kan også være på tvers av virksomheter, på tvers av nivåene i helse- og omsorgstjenesten eller på tvers av offentlige og private virksomheter. Personell som arbeider i for eksempel tverrfaglige team vil også kunne anses som et helsefaglig arbeidsfellesskap.

Eksempler på helsefaglige arbeidsfellesskap er morgenmøter og andre vaktskiftesituasjoner. Andre eksempler er fellesmøte mellom en gruppe helsepersonell fra flere virksomheter hvor oppgaven kan være å tolke røntgenbilder av bestemte organer eller fellesmøte mellom en gruppe hjemmesykepleiere som skal diskutere behandling av vanskelige sår.

Erfaringsutvekslingen kan skje mellom personell som befinner seg fysisk i samme rom, per telefon eller det kan være samtaler i digitale rom.

Det er helsepersonellet som deler helseopplysningene som må vurdere om vilkårene for deling etter bestemmelsen er oppfylt.

Pasienten kan motsette seg deling av opplysningene. Reservasjonsrett for pasienten til å motsette seg å dele opplysninger følger også av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3. 

Andre ledd

Bestemmelsen åpner ikke opp for å gjøre oppslag i pasientens journal. Det innebærer at helsepersonellet kun kan dele de opplysninger som allerede er kjent, uten å måtte slå opp i pasientens journal. Det innebærer også at en ikke kan gjøre oppslag i deler av journaler, journalnotater etc. Tilgjengeliggjøring etter denne bestemmelsen vil derfor først og fremst være muntlig.

For å gjøre oppslag i en pasients journal, inkludert deler av pasientens journal, må man ha et annet rettsgrunnlag. Eksempler på rettslig grunnlag kan være at man skal yte helsehjelp til en konkret pasient, at man skal lære av tidligere ytt helsehjelp, se helsepersonelloven § 29 c, eller eventuelt har behov for å gjøre oppslag for å oppfylle et anmodningskrav etter helsepersonelloven § 25 b.

Første ledd

Bestemmelsen gir en begrenset adgang til å gjøre oppslag i en pasients journal for å yte helsehjelp til en annen pasient i en konkret behandlingssituasjon. Bestemmelsen er snever ved at det må anmodes om opplysninger fra lege eller tannlege. Det er kun lege eller tannlege som kan anmode om opplysninger. Bestemmelsen er relevant både i egen og annen virksomhet.

Bestemmelsen er relevant i de tilfeller hvor lege eller tannlege har behov for pasientopplysninger fra en annen lege eller tannleges behandling av andre pasienter. Det vil si i de tilfellene leger og tannleger ikke tidligere har ytt helsehjelp til en pasient, men har behov for opplysninger om pasienten.

Et typisk eksempel på hvor adgangen kan benyttes, er ved tolkning av genetiske varianter. Etter å ha sett hvordan en genetisk variant har blitt tolket ved et annet helseforetak i for eksempel registeret for genetiske varianter jf. pasientjournalloven § 9 a, kan det være nødvendig å kjenne til flere opplysninger om pasienten(e) som har denne varianten for å kunne yte forsvarlig helsehjelp til egen pasient. Oppslag i journal om egne tidligere pasienter reguleres av helsepersonelloven § 29 c.

Dersom det ikke er behov for å gjøre oppslag i journal, kan deling av opplysninger i helsefaglige arbeidsfellesskap etter helsepersonelloven § 25 a være en aktuell bestemmelse.

Det vil alltid være den virksomheten som mottar og vurderer anmodningen som bestemmer på hvilken måte tilgjengeliggjøringen skal skje. Bestemmelsen gjelder henvendelser fra lege eller tannlege både utenfor og innenfor virksomheten.

Andre ledd

Det er opp til virksomheten å bestemme hvilke leger eller tannleger som kan besvare anmodningen. Virksomheten skal til enhver tid ha en oppdatert liste over utpekt personell.

Det er ikke noe krav om at navnet på vedkommende fremgår av listen, det kan også oppgis som personell som innehar en bestemt funksjon, innenfor et bestemt helsefaglig område, hvor virksomheten mener at det er behov for en slik tilgang. Aktuelle personer som skal besvare anmodningen må kunne identifiseres (for eksempel ut fra sin rolle), og vedkommende må kjenne til at de er tildelt denne oppgaven. Det kan gjerne være journalansvarlig etter helsepersonelloven § 39 som har denne funksjonen. Det kan også være vakthavende lege ved den eller de aktuelle avdelingene. Det er opp til virksomheten å vurdere hva som er hensiktsmessig.

Tredje ledd

Det skal dokumenteres i pasientens journal hvem opplysningene har blitt utlevert til og hvilke opplysninger som har blitt utlevert.

Fjerde ledd

Pasienten kan motsette seg deling av opplysningene. Reservasjonsrett for pasienten til å motsette seg å dele opplysninger følger også av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3.

 

Bestemmelsen er et unntak fra taushetsplikten og gir adgang til å gi helseopplysninger til virksomhetens ledelse for å kunne gi helsehjelp, for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Bestemmelsen pålegger også helsepersonell en plikt til å gi opplysninger til virksomhetens pasientadministrative systemer.

Formålet med bestemmelsen er å tilrettelegge for nødvendige pasientsystemer slik at tjenesten kan planlegges og gjennomføres på en rasjonell og kvalitativt forsvarlig måte. Hensynet til pasienters personvern vil fortsatt gjøre seg gjeldende, og adgangen til å bruke taushetsbelagte opplysninger er begrenset. Bestemmelsen skal videre tilrettelegge for virksomheter i helse- og omsorgstjenesten som har behov for et betydelig administrativt apparat med behov for systematisering av pasientdata og oversikter i forbindelse med ventelister, økonomiske oppgjørsordninger, refusjonsordninger og egenandeler m.m.

Bestemmelsen retter seg mot den som yter helsehjelp, og i prinsippet behandlende hersepersonell. Bestemmelsen må imidlertid ses i lys av pasientjournalloven § 20, der det fremgår at den dataansvarlige kan gjøre helseopplysninger tilgjengelig for andre formål enn helsehjelp dersom den enkelte samtykker eller dette er fastsatt i lov eller i medhold av lov. Den dataansvarlige i virksomheten som yter helsehjelp, kan dermed utgi opplysningene i tråd med pasientjournalloven § 20, så lenge vilkårene i § 26 er vurdert oppfylt. Dataansvarlige kan delegere utførelsen av oppgaven til konkrete personer eller til et fagmiljø i linjen i virksomheten.

Ledelsens behandling av opplysningene er omfattet av reglene i pasientjournalloven. Det innebærer blant annet at ledelsen har samme taushetsplikt som helsepersonell som avgir opplysningene, og at pasientjournalloven §§ 22 og 23 om informasjonssikkerhet og internkontroll også gjelder for ledelsens behandling av opplysningene.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å behandle eller etablere helseregistre som reguleres av helseregisterloven.

Første ledd

Første ledd første punktum gir helsepersonell adgang til å gi helseopplysninger til virksomhetens ledelse for å kunne gi helsehjelp, og for kvalitetssikrings- og internkontrollformål. Utleveringsadgangen er begrenset ut fra disse formålene. Det er kun opplysninger som trengs for å gi helsehjelp eller for å gjennomføre internkontroll og kvalitetssikring som kan gis videre.

Bestemmelsen henviser til bruk av personidentifiserbare opplysninger internt i en virksomhet, jf. uttrykket "virksomhetens ledelse" i første ledd. Med virksomhetens ledelse innen den offentlige spesialisthelsetjenesten menes helseforetaket. Tilsvarende vil bestemmelsen gjelde innenfor den enkelte kommune.

Bestemmelsen gjelder for virksomheter på alle nivåer, og vil også gjelde for helsepersonell som driver selvstendig virksomhet. I den grad samme kvalitetsutviklingsprosjekt omfatter flere virksomheter, kan ikke opplysninger fra de ulike virksomhetene sammenstilles med hjemmel i denne bestemmelsen. Slik sammenstilling må da i tilfelle fremstilles anonymt i statistikkform. For innsamling av pasientopplysninger til bruk i kvalitetsprosjekter fra flere virksomheter vises det til adgangen til å søke dispensasjon fra taushetsplikten i medhold av helsepersonelloven § 29.

Først ledd andre punktum begrenser bruken av taushetsbelagt informasjon. Det kreves at opplysningene så langt det er mulig skal gis uten individualiserende kjennetegn. Normalt vil det ikke være nødvendig å gi opplysninger om pasientens identitet og bestemmelsen gir 
i slike tilfeller ikke hjemmel for adgang til videreformidling av taushetsbelagt informasjon. Dersom det likevel er nødvendig å videreformidle personidentifiserende opplysninger kan pasienten motsette seg utleveringen. 

Det innebærer imidlertid ikke at det er påkrevd å spørre pasienten i det enkelte tilfelle, med mindre man har grunn til å tro at pasienten ville ha innvendinger hvis han/hun ble spurt, for eksempel at ved at pasienten har brukt retten til å sperre opplysninger i journalen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3.

Virksomheten kan både innhente og behandle helseopplysninger med hjemmel i helsepersonellovens § 26. Bestemmelsen gir dermed også et behandlingsgrunnlag for opplysningene.

Andre ledd

Det følger av andre ledd at der virksomheter samarbeider om behandlingsrettede helseregistre etter pasientjournalloven § 9, kan helsepersonell også gi opplysninger til ledelsen i samarbeidende virksomhet, på samme vilkår som etter første ledd.

Det betyr at formålet med å gi opplysningene til ledelsen må være nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for internkontroll eller kvalitetssikring av tjenesten. Opplysningene skal også her så langt det er mulig, gis uten individualiserende kjennetegn. Dersom det er aktuelt å gi opplysninger om pasientens identitet, kan pasienten motsette seg utleveringen.

Tredje ledd

Tredje ledd pålegger helsepersonell plikt til å utlevere opplysninger til virksomhetens pasientadministrative system. Pasientadministrative system er systemer som etableres for å administrere den enkelte behandlingsenhet. Slike systemer er i ulik grad koblet opp til pasientjournalsystemer. Pasientadministrative system inneholder ofte opplysninger som også ligger i den enkelte pasientjournal. Dette kan være diagnosekoder, operasjonskoder, henvisningsårsak osv. Som eksempel kan nevnes systemer for venteliste-føring hvor sykehusene har oversikter over pasienter som venter på behandling. Pasientadministrative systemer omfatter systemer innen den enkelte behandlingsenhet, og både systemer innen spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten omfattes. Det er kun opplysninger fra helsepersonell til virksomhetens system som reguleres i bestemmelsen.

Bestemmelsens opplisting av pasientopplysninger er uttømmende. Det vil si at det ikke er adgang til å lagre andre pasientopplysninger i sykehusets pasientadministrative system enn de opplysninger bestemmelsen omtaler. Bakgrunnen for dette er at det er ønskelig å ha en viss kontroll med hvilke data sykehusenes og den kommunale helse- og omsorgstjenestens registreringssystemer har tilgang til.

Fjerde ledd

Bestemmelsens fjerde ledd er en påminnelse om at de alminnelige taushetspliktbestemmelsene i helsepersonelloven også gjelder for personell i pasientadministrasjonen som behandler helseopplysninger, jf. pasientjournalloven § 15. Andre som utfører tjeneste eller arbeid for en helseinstitusjon uten at de behandler helseopplysninger omfattes av taushetsplikten etter spesialisthelsetjenesteloven § 6-1, jf. forvaltningsloven § 13 til 13 e. For ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten gjelder helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 tilsvarende.

Bestemmelser omhandler taushetsplikten for helsepersonell som opptrer som sakkyndige.

Første ledd

Første ledd fastslår at helsepersonell som opptrer som sakkyndige ikke har taushetsplikt overfor oppdragsgiveren vedrørende opplysninger som mottas i forbindelse med og som har betydning for sakkyndighetsoppdraget.

Når helsepersonell opptrer som sakkyndige foreligger det ikke et tosidig behandler-pasientforhold. Oppdragsgiveren bestemmer formålet med vurderingene den sakkyndige skal gjøre og den sakkyndiges oppgaver inngår ikke i behandlingen av pasienten. De opplysningene den sakkyndige mottar omfattes derfor ikke av lovens bestemmelser om taushetsplikt, dokumentasjonsplikt og innsynsrett. Opplysninger som refererer seg til sakkyndighetsoppdraget blir undergitt oppdragsgivers rådighet, og oppdragsgiver har i kraft av dette rett til å bestemme over opplysningene. Dette innebærer blant annet at eventuelle krav fra pasienter om innsyn i aktuelle opplysninger må fremsettes for oppdragsgiver, og avgjøres av denne.

Det er ikke vanlig at helsepersonell påtar seg sakkyndighetsoppdrag vedrørende pasienter de allerede er i et behandlingsforhold til. Helsepersonell i bedriftshelsetjenesten vil imidlertid kunne komme i situasjoner hvor de i tillegg til sakkyndighetsoppdraget også opptrer som behandler for samme pasient. Det forutsettes at pasienten er kjent med hvilken rolle helsepersonellet har og det er viktig at helsepersonellet i slike tilfeller skiller mellom hvilke opplysninger som har fremkommet i rollen som behandler og hvilke opplysninger vedkommende har mottatt som sakkyndig, jf. Helsedirektoratets brev jnr. 08/8538. Det avgjørende for adgangen til å formidle opplysninger til oppdragsgiver må i tvilstilfelle være om helsepersonellet foretar undersøkelsen eller vurderingen på initiativ fra pasienten eller på vegne av oppdragsgiver. Det vil også være av betydning hvordan pasienten har oppfattet relasjonen. Opplysninger som helsepersonellet blir kjent med under ytelse av helsehjelp, er taushetsbelagt etter reglene i helsepersonelloven § 21 flg. Det er spesielt viktig at helsepersonell tydeliggjør sin rolle i situasjoner hvor grensene mellom sakkyndighetsrollen og behandlerrollen erfaringsmessig er glidende, som f.eks. hvor psykologer får oppdrag fra en arbeidsgiver om å kartlegge og analysere arbeidsmiljøet og som ledd i dette gjennomfører personlige samtaler med de ansatte.

Andre ledd

Andre ledd pålegger den sakkyndige å informere pasienten om sakkyndighetsoppdraget og hva dette innebærer. I dette ligger det en forutsetning om at pasienten skal gjøres kjent med at helsepersonellet opptrer som sakkyndig og at opplysningene som fremkommer i sakkyndighetsoppdraget ikke er taushetsbelagt overfor oppdragsgiver.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift som regulerer helsepersonells adgang til å gi opplysninger til arbeidsgiver om arbeidstakeres helseforhold.

Slik forskrift er ikke gitt og helsepersonell har ingen adgang til å gi opplysninger etter bestemmelsen.

Helseopplysninger i pasientjournaler mv. er taushetsbelagte, jf. helsepersonelloven §§ 21 flg. Dersom opplysninger i pasientjournaler eller andre behandlingsrettede helseregistre skal tilgjengeliggjøres må enten de registrerte ha samtykket til tilgjengeliggjøringen eller så må tilgjengeliggjøringen være i samsvar med unntak eller dispensasjon fra taushetsplikten. Helsepersonelloven § 29 regulerer vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten.

Formålet med bestemmelsen er å fremme helse, forebygge sykdom og skade eller gi bedre helse- og omsorgstjenester ved bruk av helseopplysninger til statistikk, helseanalyser, forskning, utvikling og bruk av klinisk beslutningsstøtteverktøy, kvalitetsforbedring, planlegging, styring eller beredskap.

Et vedtak med hjemmel i denne bestemmelsen vil gi både virksomheter og helsepersonell et unntak fra taushetsplikt, og utgjør et supplerende rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 og gjør unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger i tråd med artikkel 9 nr. 2 bokstav j. Det kan fastsettes vilkår for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser, jf. forordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav j.

Dispensasjonsadgangen etter helsepersonelloven § 29 omfatter ikke bare opplysninger som allerede er innsamlet til helse- og omsorgstjenesten, men kan etter omstendighetene også omfatte opplysninger som vil bli innsamlet i fremtiden. Lovens vilkår gjelder både søknad om enkeltutleveringer og flere (eller periodiske) utleveringer av opplysninger.

Dispensasjonsmyndigheten kan gi dispensasjon fra taushetsplikten for overføring av helseopplysninger fra pasientjournaler mv. til varige registre. Etter lovens ordlyd er det ikke krav om lagringsbegrensning eller sletting, og det er ikke til hinder for at det gis dispensasjon uten særlige krav om sletting. Dispensasjonsmyndigheten kan imidlertid pålegge særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Hvorvidt dispensasjon skal gis, og om det skal gis en konkret og kortere frist for sletting enn det som følger av personvernforordningen artikkel 5, må bero på en helhetsvurdering der det blant annet legges vekt på formålet med registeret og hvor personverninngripende registeret er. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev om dispensasjon fra taushetsplikten til varige registre (PDF). 

Bestemmelsen inneholder ikke begrensninger i hvem som kan søke om å få dispensasjon fra taushetsplikt.

Hvorvidt opplysninger skal utleveres til forskere eller andre i utlandet, avgjøres etter reglene i helsepersonelloven, helseregisterloven og helseforskningsloven. Adgangen til å overføre helseopplysninger til utlandet reguleres ellers av personvernforordningen. Prinsippet er at personopplysninger bare kan overføres til stater som sikrer en forsvarlig behandling av opplysningene. Reglene er ulike avhengig av om opplysningene overføres til EU/EØS eller til land utenfor EU/EØS (tredjeland). Det gjelder ingen særlige begrensninger med hensyn til å tilgjengeliggjøre opplysninger mellom EU/EØS-stater, utover de alminnelige vilkårene som også gjelder ved tilgjengeliggjøring til virksomheter i Norge. Overføring til tredjestater (utenfor EU/EØS) reguleres blant annet av artiklene 44 til 50 i personvernforordningen.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å gjøre unntak fra helse- og personvernlovningens regler om informasjon til pasienten. Selv om det treffes vedtak om dispensasjon fra taushetsplikten, er utgangspunktet at pasienten skal informeres om at informasjon blir henholdsvis utlevert og samlet inn, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd og pasientjournalloven § 18 første ledd.

Deltakende observasjon hvor en forsker ønsker å observere helsepersonells yrkesutøvelse, og dermed også vil kunne få tilgang til taushetsbelagte opplysninger om pasienter, ligger utenfor anvendelsesområdet til helsepersonelloven § 29. Dispensasjon fra taushetsplikt kan ikke anvendes i slike situasjoner, da vilkårene retter seg mot tilgjengeliggjøring av opplysninger fra pasientjournaler og andre behandlingsrettede helseregistre. Deltakende observasjon må som hovedregel gjennomføres på grunnlag av informasjon til og samtykke fra pasienter som berøres. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev om dispensasjon fra taushetsplikten ved deltakende observasjon (PDF).

Ved tilgjengeliggjøring av opplysninger fra helseregistre som reguleres av helseregisterloven, gjelder dispensasjonsbestemmelsen i helseregisterloven § 19 e.

For over hva slags helseopplysninger det kan søkes om å få tilgang til, hvor søknadene skal sendes, og hvordan det søkers, se Søknad om dispensasjon fra taushetsplikt - Helsedirektoratet 

Første ledd

Vilkårene for å innvilge en søknad om dispensasjon står i første ledd. Dispensasjonsmyndigheten må vurdere hva søkeren skal bruke opplysningene til, om søkeren har rettslig grunnlag for sin behandling, hvordan informasjonssikkerheten i søkerens virksomhet skal ivaretas mv. Alle vilkårene må være oppfylt. Dersom det bestemmes at opplysningene skal brukes til det aktuelle formålet, vil dataansvarlig i virksomheten som er ansvarlig for opplysningene i deres pasientjournaler og behandlingsrettede helseregistre ha en plikt til å utlevere opplysningene, i henhold til vilkårene.

Bokstav a fastsetter hvilke formål det kan gis dispensasjon for. De opplistede formålene er statistikk, helseanalyser, forskning, utvikling og bruk av klinisk beslutningsstøtteverktøy, kvalitetsforbedring, planlegging, styring eller beredskap.

Statistikk

Opplistingen av formål i § 29 ble fra 1. juli 2021 supplert med statistikk, slik at bestemmelsen korresponderer med formål og virkeområde til helseregisterloven, jf. § 1 og § 3.

Planlegging og styring

Planlegging og styring omfatter også blant annet finansiering.

Forskning

Utviklingsarbeid regnes som medisinsk og helsefaglig forskning og vil dermed omfattes av dispensasjonshjemmelen. Med utviklingsarbeid menes «systematisk virksomhet som anvender eksisterende kunnskap fra forskning og praktisk erfaring som er rettet mot å utvikle nye eller forbedrede produkter, prosesser, systemer og tjenester, og som det er naturlig å karakterisere som forskning», jf. forarbeidene til helseforskningsloven (Ot.prp.nr.74 (2006–2007) punkt 9.3.3.1).

Helseanalyser

Helseanalyser omfatter å beskrive og analysere risikofaktorer og utbredelsen av sykdom og skader i befolkningen og fordelingen av risikofaktorer for sykdom, skade og død i ulike befolkningsgrupper. Kunnskapen fra helseanalyser brukes blant annet i folkehelsearbeidet, som grunnlag for prioriteringer og til planlegging og styring lokalt, regionalt og nasjonalt. Helseanalyser grenser opp mot og overlapper delvis med epidemiologisk forskning, helsetjenesteforskning, behandlingsforskning og studier av kvalitet i helsetjenestene.

Utvikling og bruk av klinisk beslutningsstøtteverktøy

Dispensasjonsadgangen for bruk av helseopplysninger i beslutningsstøtteverktøy basert på kunstig intelligens vil både omfatte utvikling, inkludert trening av systemet, og videre bruk av treningsdataene i systemet etter at det er satt i drift.

Begrepet «beslutningsstøtteverktøy» i denne bestemmelsen er et vidt begrep og omfatter i utgangspunktet alle typer kunnskapsbaserte hjelpemidler eller støttesystemer, som kan gi råd og støtte, og veilede helsepersonell ved ytelse av helsehjelp. Det omfatter utvikling og bruk av systemer som bygger på kunstig fintelling og systemer som bygger på maskinlæring. I begrepet «klinisk» ligger at formålet med utviklingen av verktøyet skal være ytelse av helsehjelp og praktisk medisin.

Begrepet klinisk beslutningsstøtteverktøy kan i tillegg til å være datasystemer som oppsummerer kunnskap, omfatte systemer som gir anbefalinger basert på den kunnskapen systemet har. Slike beslutningsstøtteverktøy er ofte basert på maskinlæring. Det innebærer at algoritmer lærer av samme type opplysninger, eller data, som verktøyets virkeområde, for eksempel tekst eller bilder. Ved hjelp av maskinlæring avdekkes mønstre i opplysningene. Resultatet av læringen eller treningen er beslutningsstøtteverktøyet. Slike beslutningsstøtteverktøy vil trenge store mengder helseopplysninger for å kunne læres opp (trenes) og vedlikeholdes.

Formålet knyttet til beslutningsstøtteverktøy inkluderer både utvikling, herunder utprøving, av slike verktøy og innføring av slike verktøy, i klinikk, og bestemmelsen ikke er ment å forstås snevert. Begrepet innføring skal heller ikke forstås snevert. Innføring er ment å omfatte både selve prosessen med å rulle ut et verktøy i tjenesten, og også en viss periode etter at verktøyet er tatt i bruk. Dette innebærer at bestemmelsen er ment å legge opp til at det kan gis relativt langvarige dispensasjoner knyttet til innføring av et beslutningsstøtteverktøy i helse- og omsorgstjenesten.

Beslutningsstøtteverktøy basert på maskinlæring vil utvikle seg etter hvert som verktøyet analyserer og får tilgang til flere helseopplysninger. Dette innebærer at verktøyet ikke bare vil ha behov for å lære av helseopplysninger som er lagret i for eksempel en pasientjournal på tidspunktet hvor det søkes om en dispensasjon fra taushetsplikten, men at verktøyet også vil ha behov for opplysninger som først vil bli lagret på et senere tidspunkt. Bestemmelsen åpner for dispensasjoner som omfatter opplysninger som går inn i et maskinlærende beslutningsstøtteverktøy, herunder at det gis dispensasjon fra taushetsplikten til å løpende få tilgjengeliggjort opplysninger som omfattes av dispensasjonsvedtaket. Dispensasjonsvedtaket må imidlertid angi rekkevidden av unntaksadgangen, for eksempel typen opplysninger vedtaket omfatter og hvilken tidsperiode vedtaket gjelder.

En dispensasjonssøknad etter bestemmelsen må på en tydelig måte redegjøre for databehovene i de ulike fasene av verktøyets utvikling og videre bruk. En dispensjonsadgang vil i utgangspunktet gis tidsbegrenset, men forutsettes fornyet og endret etter hvert som verktøyet tas i bruk og en vinner erfaring med systemet, risikoforhold etc., selvfølgelig innenfor rammen av kravet til faglig forsvarlighet.

Formålet omfatter ikke bruk av helseopplysninger til merkantile eller rent kommersielle formål.

I bokstav b stilles det vilkår om at mottakeren skal gjøre rede for hvilke egnede tekniske og organisatoriske tiltak som skal settes i verk for å ivareta informasjonssikkerheten, før opplysningene kan tilgjengeliggjøres.

Mottakeren skal ha en dokumentert evne til å håndtere dataene på en sikker måte. Opplysningenes konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet er sentrale elementer i informasjonssikkerheten. Kravet om konfidensialitet i behandlingssystemene og tjenestene innebærer at opplysningene må være sikret mot at uvedkommende får kjennskap til dem. Med integritet menes beskyttelse mot utilsiktede endringer av opplysningene. Informasjonsinnholdet skal være korrekt, relevant, oppdatert og fullstendig. Opplysningene skal sikres mot utilsiktede endringer.

Den dataansvarlige som gir fra seg opplysningene har ikke et ansvar for informasjonssikkerheten hos mottakeren. Dette er mottakerens ansvar. Mottakeren vil som dataansvarlig ha plikt til å sørge for informasjonssikkerheten når opplysningene mottas. Kravet om at informasjonssikkerhetstiltakene skal beskrives, vil imidlertid gjøre det mulig å forhindre at opplysninger leveres ut til mottakere som ikke er seriøse. I slike tilfeller skal opplysningene ikke tilgjengeliggjøres fordi det ikke er ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn, jf. § fjerde ledd.

I bokstav c stilles det vilkår om at behandlingen av opplysningene skal være av vesentlig interesse for samfunnet.

Dispensasjonsmyndigheten må foreta en konkret helhetsvurdering der en rekke hensyn må veies opp mot hverandre, så som samfunnets nytteverdi av forskningen, etiske hensyn, ulempen for den enkelte og hvor vanskelig det vil være å innhente samtykke.

Andre ledd

Graden av personidentifikasjon skal ikke være større enn nødvendig for det aktuelle formålet, og det presiseres i bestemmelsen at det ikke skal tilgjengeliggjøres flere opplysninger enn det som er nødvendig for formålet. Det følger av kravet om dataminimering i personvernforordningen artikkel 5 at personopplysninger skal være adekvate, relevante og begrenset til det som er nødvendig for formålet de behandles for. Helseopplysninger skal tilgjengeliggjøres anonymt dersom mottakerens formål kan oppnås med slike opplysninger.

Dersom mottakeren må ha personidentifiserbare opplysninger for å oppnå formålet med behandlingen, skal opplysningene i utgangspunktet tilgjengeliggjøres som indirekte identifiserbare opplysninger, det vil si uten navn, fødselsnummer eller andre direkte personentydige kjennetegn. Kun dersom særlige grunner gjør det nødvendig, kan opplysningene tilgjengeliggjøres med personentydige kjennetegn.

Dersom det ikke er nødvendig å behandle direkte personentydige kjennetegn, skal disse fjernes fra datasettet. Tilfeller hvor det kan være nødvendig med personentydige kjennetegn er dersom opplysninger fra et lovbestemt helseregister skal kobles til pasientjournaler. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig at fødselsnummeret brukes som koblingsnøkkel.

Søker må vurdere hvilke variabler eller grupper av variabler det er nødvendig å behandle, slik at muligheten for bakveisidentifisering blir minst mulig. Som eksempel vil opplysninger om kjønn ofte anses som en nødvendig opplysning, selv om det øker risikoen for bakveisidentifikasjon. Når det gjelder opplysning om alder derimot, er det grunn til å tro at opplysninger om fødselsdag og fødselsmåned i mange tilfeller ikke vil være en nødvendig opplysning. I stedet kan man eventuelt gruppere fødselsår, for eksempel i fem eller ti års intervaller, uten at det begrenser muligheten til å nå formålet med behandlingen av opplysningene.

Det er søkeren som må begrunne at opplysningene er nødvendige for det aktuelle formålet.

Tredje ledd

Dispensasjonsmyndigheten kan pålegge søker særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Dette kan benyttes etter en konkret vurdering der det anses nødvendig for å sikre de registrertes personvern. For eksempel kan lagringstiden for opplysningene begrenses, med en konkret og kortere frist for sletting enn det som følger av den generelle sletteplikten i forordningen artikkel 5. Andre tiltak kan være krav til lagring av opplysningene eller særlige vilkår for deling av opplysningene med prosjektdeltakere fra land utenfor EU/EØS.

Fjerde ledd

Det skal bare gis dispensasjon dersom tilgjengeliggjøringen er ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn.

Tilgjengeliggjøring vil være ubetenkelig blant annet dersom mottakeren har forhåndsgodkjenning fra REK etter helseforskningsloven § 33. I øvrige tilfeller skal dette vilkåret kun være en sikkerhetsventil som gir mulighet for å la være å tilgjengeliggjøre opplysninger dersom dispensasjonsmyndigheten av ulike grunner ikke er trygg på mottakeren eller prosjektet. Hensynene bak taushetsplikten og den registrertes rett til vern mot spredning av opplysninger skal veie tungt i denne vurderingen.

Dette vilkåret kan for eksempel brukes for å unngå at opplysninger leveres ut til mottakere som ikke har løsninger for å ivareta informasjonssikkerheten. Dette betyr likevel ikke at det skal gjøres en full vurdering av de organisatoriske og tekniske tiltakene hos mottakeren. Det vises til at vilkåret kun er en sikkerhetsventil, at vedtak om tilgjengeliggjøring ikke er en forhåndsgodkjenning av mottakerens behandling og at informasjonssikkerheten er mottakerens selvstendige ansvar.

Det er presisert i loven at mottakeren må ha REKs forhåndsgodkjenning ved medisinsk og helsefaglig forskning. Dette betyr at REKs forhåndsgodkjenning må innhentes før det fattes vedtak om tilgjengeliggjøring og opplysningene tilgjengeliggjøres. I noen tilfeller kan det være vanskelig å vurdere om et prosjekt skal regnes som medisinsk og helsefaglig forskning etter helseforskningsloven slik at det krever REKs forhåndsgodkjenning. Det er REK som i konkrete saker skal ta stilling til dette spørsmålet. Dersom den som søker om tilgjengeliggjøring har søkt REK om forhåndsgodkjenning, men fått avvist søknaden fordi REK mener at prosjektet faller utenfor helseforskningsloven, må det legges til grunn at vilkåret om REK-godkjenning ikke er nødvendig å oppfylle. Det kan eventuelt kreves at søkeren fremviser REKs avvisning av søknaden.

Helseforskningsloven gjelder kun for forskning eller norske forskningsinstitusjoner i Norge, jf. § 3. Utenlandske forskningsinstitusjoner vil derfor ikke ha mulighet til å få REK-godkjenning. Samme problemstilling kan også oppstå i prosjekter der norske forskere skal samarbeide med forskere i andre land som også skal bruke opplysningene. I slike situasjoner bør det gjøres en vurdering av søkerens prosjekt i samsvar med vilkåret om at behandlingen skal være ubetenkelig ut fra etiske, medisinske og helsefaglige hensyn. Det kan eventuelt settes vilkår etter helsepersonelloven § 29 tredje ledd om at mottakeren innhenter en ekstern forskningsetisk vurdering, for eksempel fra et organ i eget land som tilsvarer REK.

Femte ledd

Det følger av denne bestemmelsen at mottakeren har taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 flg.

Vilkåret er ikke til hinder for at opplysninger overføres til utlandet med hjemmel i helsepersonelloven § 29. Ved overføring til andre land, vil imidlertid ikke de norske taushetspliktreglene gjelde. I slike tilfeller bør det stilles krav, jf. tredje ledd, om at mottakeren har taushetsplikt som gjelder i det landet opplysningene skal behandles. Dersom taushetsplikten ikke kan ivaretas ved tilgjengeliggjøring av helseopplysninger til utlandet, bør dispensasjonssøknaden avvises. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev om overføring av pasientopplysninger til utlandet (PDF).

Sjette ledd

Dispensasjonsmyndigheten er i loven lagt til Helse- og omsorgsdepartementet. Av informasjonshensyn presiseres det at myndigheten kan delegeres til et underordnet forvaltningsorgan. Myndigheten kan også legges til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK).

Syvende ledd

Myndigheten til å treffe vedtak etter helsepersonelloven § 29 når det gjelder tilgjengeliggjøring av opplysninger til formål knyttet til forskning overføres til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. Det samme gjelder tilgjengeliggjøring til utvikling og bruk av klinisk beslutningsstøtteverktøy som inngår i et forskningsprosjekt, se forskrift om overføring av myndighet til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk etter helsepersonelloven § 29 sjette ledd, helseregisterloven § 19e femte ledd og forvaltningsloven § 13d første ledd.

Helsedataservice ved FHI har fått myndighet til å fatte vedtak om dispensasjon fra taushetsplikt for søknader om tilgang til helseopplysninger fra behandlingsrettede helseregistre som skal sammenstilles med opplysninger fra de lovbestemte helseregistrene som er omfattet av løsningen, se forskrift om nasjonal løsning for tilgjengeliggjøring av helsedata § 7.

Myndigheten til å vedta bruk av opplysninger til de øvrige formål er delegert til Helsedirektoratet. Det gjelder også tilgjengeliggjøring til utvikling og bruk av klinisk beslutningsstøtteverktøy som ikke inngår i et forskningsprosjekt, se forskrift om delegering av myndighet fra Helse- og omsorgsdepartementet til Helsedirektoratet.

Første ledd

Første ledd slår fast at taushetsbelagte opplysninger kan gis videre til utlendingsmyndighetene i Norge til bruk i den aktuelle utvisningssaken. Det er dessuten presisert at det ikke omfatter alle opplysninger i saken, men de som er «nødvendige». Utenfor denne bestemmelsen faller dessuten avgivelse av opplysninger til bruk i andre utlendingssaker som utlendingsmyndighetene har til vurdering. Bestemmelsen avgrenser endelig mot andre organers behov for helseopplysninger om den særreaksjonsdømte utlendingen, for eksempel NAV. Derimot dekkes politiet som utlendingsmyndighet, for eksempel slik at Politiets utlendingsenhet kan motta de opplysninger som er nødvendige for å planlegge og gjennomføre en uttransportering på en sikker måte.

Helsepersonell som er ansatt i offentlig virksomhet, vil i tillegg til helsepersonelloven § 21 også være underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. For dem vil det derfor være viktig at et unntak fra taushetsplikten for helseopplysninger ikke forhindres av forvaltningslovens regler. Lovforslaget henviser derfor til «lovbestemt taushetsplikt» for å understreke at unntaket gjelder taushetsplikten etter både helsepersonelloven og forvaltningsloven.

Andre ledd

Andre ledd åpner for videreformidling av taushetsbelagte opplysninger til myndighetene i den staten vedkommende skal utvises til. Adgangen er også her begrenset til «nødvendige» opplysninger. Hva som er nødvendig må vurderes ut fra behovet for å tilrettelegge for et godt behandlingstilbud i mottakerstaten. Unntaket skal også omfatte opplysninger som er nødvendige for å opprettholde samfunnssikkerheten i mottakerstaten, herunder beskytte den særreaksjonsdømte mot å begå nye lovbrudd.

Begrepet «helse- og omsorgstjenesten» skal som utgangspunkt bare omfatte tjenester som tilsvarer definisjonen i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav d. Etter denne definisjonen omfatter begrepet den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester. I og med at det her er tale om tjenester i utlandet, må det imidlertid i nødvendig grad tas høyde for at det vil variere fra stat til stat hvordan slike tjenester er organisert.

Det understrekes imidlertid at det må foretas en konkret vurdering ved utveksling av opplysninger slik at ikke utlendingens sikkerhet ved tilbakekomsten settes i fare.

Helsedirektoratet har i brev av 20. juni 2016 redegjort for helseforetakens rolle og oppgaver i saker om utvisning av pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern.

Bestemmelsen gjør unntak fra taushetsplikten ved helsepersonells bruk av opplysninger til læringsarbeid og kvalitetssikring knyttet til helsehjelpen helsepersonellet selv har ytt.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med helsepersonelloven §§ 26 og § 29, som åpner for at en på systemnivå kan samle inn opplysninger til bruk i læringsarbeid og kvalitetssikring, og da særlig tilgang til opplysninger «oppover» i egen virksomhet, og «på tvers» av virksomheter. Bestemmelsen i § 29 c åpner for tilgang til opplysninger «nedover» i systemet, til helsepersonell som tidligere har gitt helsehjelp til pasienten, når formålet er å bruke opplysningene til kvalitetssikring og læringsarbeid.

Tilgjengeliggjøring vil gi supplerende rettsgrunnlag for behandling av opplysningene i samsvar med personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 og unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger i artikkel 9 nr. 1.

Første ledd

Første punktum slår fast at taushetsbelagte opplysninger kan tilgjengeliggjøres for annet helsepersonell som tidligere har gitt helsehjelp til pasienten i et konkret behandlingsforløp, dersom dette er begrunnet i lærings- eller kvalitetssikringshensyn. Det at en i andre sammenhenger har ytt helsehjelp til pasienten, vil ikke åpne for tilgjengeliggjøring av opplysninger knyttet til behandlingsforløp som en selv ikke har deltatt i.

Det er ikke et vilkår for oppslag i journal at det er innhentet et eksplisitt samtykke fra pasienten, men dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det ved forespørsel, skal opplysningene ikke gis ut. Pasientens antatte samtykke vil være sentralt, og ved tvil bør pasienten spørres. Hensynene bak dette er blant annet at opplysningene gis til personell som har vært med før innleggelse i sykehus, eller personell som har vært med på den innledende undersøkelsen eller behandlingen av pasienten på sykehuset. Dette helsepersonellet er allerede kjent med pasienten og pasientens sykehistorie ved at det tidligere er gitt helsehjelp til pasienten. De tilleggsopplysningene som det vil være aktuelt å innhente, vil som hovedregel bare være opplysninger som skal avkrefte eller bekrefte om de helsefaglige undersøkelsene, vurderingene og behandlingstiltakene som ble gjort, var korrekte.

Lovregelen vil blant annet gi hjemmel for tilgjengeliggjøring av opplysninger om faktisk diagnose. Dette er opplysninger som i mange sammenhenger vil være relevante ut fra lærings- og kvalitetssikringshensyn. Det kan her for eksempel dreie seg om differensialdiagnoser som det er viktig at helsepersonellet har kunnskap om, og som kan være avgjørende ved fremtidig ytelse av helsehjelp. Dersom det for eksempel er snakk om helt nye opplysninger som kommer fram etter en behandlingsperiode, for eksempel dersom det viser seg at pasienten i tillegg til det som i utgangspunktet var årsak til innleggelsen, også har en tilleggsdiagnose, vil dette i mange tilfelle være opplysninger som ikke kan utleveres.

Det er ikke noe krav om at helsepersonell særskilt må anmode om tilgjengeliggjøring. Det innebærer at helsepersonellet selv må vurdere om vilkårene for tilgjengeliggjøring etter bestemmelsen er oppfylte. Det forutsetter også at helsepersonellet har nødvendig tilgang til journalsystemet. Dersom helsepersonellet ikke har direkte tilgang til pasientjournalen, er det nødvendig med anmodning til annet helsepersonell om å få utlevert opplysningene. I et slikt tilfelle er det den som utleverer opplysningene som må ta stilling til om vilkårene er oppfylte.

Dersom det fremsettes anmodning om utlevering av opplysninger, kan denne fremsettes muntlig eller skriftlig, og en må gjøre rede for den tilknytningen helsepersonellet tidligere har hatt til pasienten, eller den tidligere ytelsen av helsehjelp. Forespørselen må også inneholde tilstrekkelig med opplysninger til at den som får forespørselen, kan identifisere den aktuelle pasienten som forespørselen gjelder, og ta stilling til om vedkommende har tatt del i behandlingsforløpet. Forespørselen må også forklare hvilke opplysninger en ønsker utlevert. Forespørselen må videre inneholde nok opplysninger til at den som tar imot den, kan ta stilling til om vilkårene for utlevering er oppfylt.

Dersom opplysningene tilgjengeliggjøres ved utlevering, kan utlevering skje muntlig eller skriftlig. I mange tilfeller vil det bare være ønskelig med en tilbakemelding på om de helsefaglige undersøkelsene, vurderingene og behandlingstiltakene som ble utført, var korrekte. I slike tilfeller vil muntlig forespørsel og tilbakemelding både være hensiktsmessig og spare tid og arbeid. I andre tilfeller kan det være behov for en noe mer detaljert eller omfattende orientering om undersøkelser, vurderinger, behandlingstiltakene eller effekten av behandlingstiltakene. Her kan det i mange tilfelle være mest hensiktsmessig med skriftlig forespørsel og/eller tilbakemelding.

Helsepersonell som får en muntlig forespørsel om å utlevere helseopplysninger, må som nevnt forsikre seg om at den som spør etter opplysninger, virkelig har vært involvert i tidligere ytelse av helsehjelp til pasienten. I mange tilfeller vil dette gå klart fram av omstendighetene, fordi vedkommende er kjent med opplysninger som bare involvert helsepersonell kunne ha vært kjent med. Dersom en likevel er i tvil, vil en i mange tilfeller kunne avkrefte slik tvil ved å ringe tilbake, for på den måten å få bekreftet rett identitet. I de tilfellene der en fremdeles er i tvil om den personen som tar kontakt, virkelig er den han eller hun utgir seg for å være, bør utlevering av opplysninger enten avslås eller skje skriftlig og ikke muntlig.

Bestemmelsen åpner videre opp for at nåværende behandler av pasient på eget initiativ gjør opplysninger tilgjengelige for tidligere behandler. Dette kan for eksempel være tilfellet der helsepersonell overtar behandlingen av en pasient og oppdager forbedringspotensialet i tidligere behandling. Nåværende behandler kan gi opplysninger som er nødvendige og relevante for den tidligere behandlerens egen læring eller kvalitetssikring av helsehjelpen.

I andre punktum presiseres det at opplysningene må være nødvendig og relevant for helsepersonells egen læring eller kvalitetssikring av helsehjelpen. Hvilke opplysninger som kan gis ut, må vurderes konkret. Ved denne vurderingen må det blant annet legges vekt på hvor lang tid det har gått siden helsepersonellet medvirket i helsehjelpen til pasienten. Desto lenger tid som har gått, jo mindre er trolig læringspotensialet. Det vil også være naturlig å vurdere relevansen mellom de opplysningene som ønskes tilgjengeliggjort og den tidligere kontakten med pasienten. Dersom helsepersonellet kommer til at vilkårene ikke er oppfylt, vil det ikke være adgang til å tilgjengeliggjøre opplysninger.

Det aksepteres at helsepersonellet søker etter relevante og nødvendige opplysninger i journal, og slik sett får tilgang til opplysninger som ut strengt talt ikke er relevante og nødvendige for læringsarbeid eller kvalitetssikring av helsehjelpen, såkalt overskuddsinformasjon.

I bestemmelsens tredje punktum fremgår det at helsepersonellet som mottar opplysningene må ha autorisasjon eller lisens etter §§ 48 og 49.

Andre ledd

I andre ledd presiseres det at tilgjengeliggjøring etter første ledd skal dokumenteres. Slik dokumentasjon vil gjøre at det i ettertid er mulig å finne fram til hvem som har fått utlevert opplysninger, hvilke opplysninger som konkret ble utlevert, og å etterprøve om det var adgang til å utlevere denne typen opplysninger til det aktuelle helsepersonellet. I de tilfellene hvor helsepersonellet kommer til at det ikke er adgang til å utlevere opplysninger, vil det ikke være nødvendig å dokumentere dette i journalen til pasienten.

Dokumentasjonen skal minst inneholde informasjon om identitet og organisatorisk tilhørighet til den som helseopplysninger har blitt gjort tilgjengelige for, at grunnlaget for tilgjengeliggjøringen er læring og kvalitetssikring knyttet til tidligere pasient, tidsperioden for tilgjengeliggjøringen og hvilke opplysninger som blir tilgjengeliggjort.

Helsepersonellet som mottar opplysningene må på vanlig måte vurdere i hvilken grad det er relevant og nødvendig å dokumentere opplysningene i pasientjournalen, jf. helsepersonelloven § 40. I de tilfellene der opplysningene for eksempel viser at helsepersonellet vurderte feil eller skulle ha gjort andre behandlingsvalg, må dette ofte regnes som opplysninger som det er nødvendig å dokumentere.

Når det gjelder spørsmål om eventuell dokumentasjonsplikt for det helsepersonellet som mottar opplysningene etter § 29 c, vil ikke helsepersonelloven § 40 gi hjemmel for mottakeren av opplysningene til å behandle opplysninger om pasienten og helsehjelpen. Dette tilsier at opplysningene ikke kan lagres i personidentifiserbar form, og at mottatte opplysninger i personidentifiserbar form må slettes fortløpende. Formålet med å få utlevert opplysninger er læring og kvalitetssikring, og etter at kunnskapen er mottatt, vil opplysningene ikke lenger være relevante for formålet, jf. pasientjournalloven § 6. Mottatte opplysninger skal heller ikke kunne danne grunnlag for et register der det inngår opplysninger om flere pasienter vedkommende helsepersonell tidligere har ytt helsehjelp til.

Det helsepersonell som tilegner seg taushetsbelagte opplysninger, vil også være pålagt taushetsplikt knyttet til disse opplysningene, jf. særlig helsepersonelloven kapittel 5.

Bestemmelsen gir helsepersonell en hjemmel til å dele opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 med medlemmene i en klinisk etikkomité, når vilkårene i første ledd er oppfylt. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å gjøre tilgjengelig direkte personidentifiserbare opplysninger som for eksempel navn eller fødselsnummer.

Første ledd

Bestemmelsen gjør unntak fra taushetsplikten for å gjøre opplysninger tilgjengelige for en klinisk etikkomité. Bestemmelser oppstiller flere vilkår for å kunne gjøre unntak fra taushetsplikten.

For det første må de taushetsbelagte opplysningene være nødvendige for at komiteen skal kunne bistå helsepersonellet med råd eller drøftelse av etiske utfordringer i et konkret tilfelle. Helsepersonellet må vurdere hva som er nødvendig å dele for å få belyst og drøftet de etiske utfordringene på en tilstrekkelig og god måte.

For det andre må det være behov for råd eller drøftelse av etiske utfordringer. Helsepersonellet må vurdere om det foreligger en etisk utfordring som det er behov for å drøfte.

Videre er det et vilkår om at det ikke er praktisk mulig eller klart uhensiktsmessig å innhente samtykke fra pasienten. Hovedregelen etter helsepersonelloven § 22 er krav om samtykke til å gi opplysninger til andre. Kravet om at det ikke er praktisk mulig å innhente samtykke kan være tilfelle for eksempel der pasienten ikke er fysisk eller psykisk i stand til å vurdere konsekvensene av et samtykke eller der det ikke er mulig å innhente samtykke fra andre som har kompetanse til å gi samtykke på pasientens vegne. Kravet om at det er klart uhensiktsmessig å innhente samtykke kan være tilfelle for eksempel ved konflikt mellom helsepersonellet og pasienten eller der det gjelder forhold som pasienten ikke ville ønske å få informasjon om eller som vil skape stor unødvendig usikkerhet eller utrygghet hos pasienten.

Tilgjengeliggjøring av opplysningene kan bare skje dersom pasienten ikke har motsatt seg tilgjengeliggjøring, hensynet til pasientens integritet og velferd er ivaretatt, og det ikke dreier seg om direkte personidentifiserbare opplysninger som for eksempel navn eller fødselsnummer.

Årsaken til at samtykke ikke er innhentet skal registreres i pasientjournalen.

Andre ledd

Personidentifikasjon skal ikke skje i større grad enn nødvendig for det aktuelle formålet. Det betyr at helsepersonellet kun skal dele pasientopplysninger som er relevant og nødvendig for å belyse den etiske problemstillingen i saken.

Mottakere av opplysningene i den kliniske etikkomiteen vil ha taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21.

Første ledd

Bestemmelsen åpner for å gjøre oppslag i taushetsbelagte opplysninger om en pasient for å finne ut om opplysningene kan egne seg i undervisning. Bestemmelsen avgrenses til å kun omfatte leger eller tannleger. Det er ikke noe vilkår om at legen eller tannlegen tidligere har gitt helsehjelp til pasienten, men vedkommende må arbeide ved en sykehusavdeling eller tannklinikk der pasienten får eller har fått helsehjelp. Det betyr at det ikke kan gjøres oppslag på tvers av fagområder eller helseforetak.

Første ledd åpner kun opp for at personellet kan gjøre oppslag i journal for å se om opplysningene egner seg til undervisning. Bestemmelsen åpner ikke opp for å gjøre unntak fra taushetsplikten for å dele opplysningene. Dersom opplysningene skal benyttes i undervisning, må det foreligge samtykke fra pasienten etter annet ledd, eller at opplysningene anonymiseres.

Andre ledd

Pasienten kan motsette seg tilgjengeliggjøring av opplysninger etter første ledd. Bestemmelsen åpner ikke opp for å gjøre identifiserbare helseopplysninger tilgjengelige uten pasientens samtykke. Anonymiserte opplysninger kan gjøres tilgjengelige i undervisning uten pasientens samtykke.

Det er kun opplysninger som er relevante og nødvendige for å oppnå formålet som kan tilgjengeliggjøres.

Tredje ledd

Krav til loggføring følger allerede av pasientjournalforskriften § 14. Tredje ledd innebærer en presisering. Oppslag i journal etter bestemmelsens første ledd skal dokumenteres og av dokumentasjonen skal det fremgå informasjon om:

1. identiteten og den organisatoriske tilhørigheten til den som får helseopplysningene
2. grunnlaget for tilgjengeliggjøringen
3. tidsperioden for tilgjengeliggjøringen
4. hvilke opplysninger som blir tilgjengeliggjort.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell å gi tilsynsmyndigheten adgang til virksomhetens lokaler, samt å gi opplysninger som anses påkrevd for utøvelse av tilsyn med helsepersonells virksomhet. Bestemmelsen fritar helsepersonell fra taushetsplikten etter § 21.

Formålet med bestemmelsen er å tilrettelegge for helsemyndighetenes tilsyn med helsepersonells yrkesutøvelse.

Virksomheter i helsetjenesten har en korresponderende plikt til å gi adgang til lokaler og utlevering av opplysninger, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-2 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3, jf. kommuneloven § 60c.

Bestemmelsen inneholder to pålegg. For det første skal helsepersonell gi statsforvalteren og Statens helsetilsyn adgang til virksomheten. Dette innebærer å gi fysisk adgang til virksomhetens lokaler ved tilsynsbesøk.

For det andre skal helsepersonell forklare seg om fakta og utlevere opplysninger i enhver form til tilsynsmyndigheten når dette kreves. Dette omfatter alle slags opplysninger som finnes i dokumenter, pasientjournaler, røntgenbilder, lyd- og bildeopptak samt opplysninger lagret på mikrofilm, diskett, CD eller lignende. Bestemmelsen er forutsatt å skulle omfatte den tekniske utvikling med hensyn til fremtidige muligheter for å lagre opplysninger.

Helsepersonell er pliktige til å gi faktaopplysninger for å avklare for eksempel et hendelsesforløp, men er ikke pliktig til å gi egne, subjektive vurderinger av et forhold.

Det er et vilkår for utlevering av opplysninger etter denne bestemmelsen at tilsynet er rettet mot helsepersonells virksomhet. Bestemmelsen gir ikke adgang til å kreve utlevert pasientopplysninger om helsepersonellet. Helsepersonell har krav på samme beskyttelse rundt sin private sfære som andre pasienter. Dersom tilsynsmyndigheten ønsker utlevert pasientopplysninger om helsepersonell, kreves vedkommendes samtykke eller hjemmel i andre unntaksbestemmelser fra taushetsplikten; for eksempel helsepersonelloven § 60 om plikt for helsepersonell til å underkaste seg sakkyndig undersøkelse.

Plikten etter bestemmelsen inntreffer først når myndigheten har henvendt seg til helsepersonellet, dvs. at denne bestemmelsen ikke gir helsepersonell en plikt eller rett til uoppfordret å gi opplysninger til tilsynsmyndighetene. Pålegg om utlevering av opplysninger etter denne bestemmelsen kan påklages etter forvaltningsloven § 14. Klagen kan omfatte hvorvidt klager har plikt til eller det er lovlig adgang til å utlevere disse opplysningene. Klagen må fremsettes innen tre dager og kan også være muntlig.

I andre punktum gis et uttrykkelig unntak fra taushetsplikten. Unntaket gjelder ikke ubetinget. Det er kun opplysninger som er relevante og nødvendige for det konkrete tilsynet som det er anledning til å utlevere.

Bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd om retten til vern mot spredning av opplysninger, kan også komme til anvendelse når helsepersonell utleverer helseopplysninger etter denne bestemmelsen. Det vil at der helsepersonell utleverer helseopplysninger om en pasient i medhold av lovbestemt opplysningsplikt, skal pasienten, så langt forholdene tilsier dette, informeres om både utleveringen og hva som har blitt utlevert. Dette kan gjøre ved at pasienten for eksempel får gjenpart av opplysningene helsepersonellet og/eller virksomheten sender tilsynet.

Se nærmere om tilsynsmyndighetens bruk av bestemmelsen i Statens helsetilsyns Veileder i behandling av hendelsesbaserte tilsynssaker del I (Internserien 2/2009).

Bestemmelsen er vedtatt ved lov 16. juni 2017 nr. 56, og trådte i kraft 1. mai 2019.

Formålet med lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten er å bedre pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenesten gjennom undersøkelser av alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold.

Det følger av første ledd at helsepersonell skal gi undersøkelseskommisjonen adgang til virksomhetens lokaler og opplysninger i samsvar med § 9 i lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten.

Det følger av andre ledd at helsepersonell skal forklare seg i samsvar med § 10 i lov om Statens undersøkelseskommisjonen for helse- og omsorgstjenesten.

I likhet med pålegg gitt av Statens helsetilsyn eller statsforvalteren, anses avgjørelser fra Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten om undersøkelse av lokaler, beslag i gjenstander, pålegg om utlevering av dokumenter eller pålegg om å medvirke til eller underkaste seg utåndingsprøve, blodprøve eller klinisk legeundersøkelse, som prosessledende avgjørelser. Slike avgjørelser kan påklages etter forvaltningsloven § 14. Klageadgangen er begrenset til lovligheten av pålegget, og er dermed snevrere enn klageadgangen etter de alminnelige klagebestemmelsene i forvaltningsloven.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell plikt til å videreformidle opplysninger til politi og brannvesen når det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Helsepersonell har opplysningsplikt i situasjoner hvor det er nødvendig med informasjonsformidling for å ivareta andre mer tungtveiende interesser enn taushetsplikten, som å verne om liv og helse eller å hindre store materielle skader.

I motsetning til helsepersonelloven § 23 nr. 4 som gir helsepersonell en generell rett til å videreformidle opplysninger uten at opplysningsretten er knyttet til konkrete situasjoner eller konkrete mottakere, pålegger denne bestemmelsen helsepersonell en plikt til å gi politi og brannvesen informasjon når det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Nødetater anses som avgjørende for å kunne avverge eller begrense situasjoner hvor det er fare for alvorlig skade på person eller eiendom. Det vil i stor grad dreie seg om de samme typene skadevoldende situasjoner som det vil være aktuelt å melde fra om både etter § 23 nr. 4 og § 31. Retten etter § 23 nr. 4 vil imidlertid inntre noe før plikten til å gi opplysninger etter § 31 foreligger. Det vil stilles større krav til påregnelighet for at den skadevoldende handlingen er i ferd med å skje, før plikten etter § 31 inntrer, selv om det heller ikke etter § 31 kan kreves visshet eller sikker kunnskap om at situasjonen kommer til å medføre alvorlig skade på liv og helse, eller få store materielle skader.

Opplysningsplikten gjelder helsepersonell generelt. Helsepersonell har opplysningsplikt i situasjoner hvor varsling er nødvendig for å avverge alvorlig skade. Det omfatter også å avverge en allerede inntrådt skade fra å forverre seg til en alvorlig skade dersom det ikke varsles. Dette kan være aktuelt ved behov for sikring av skadested, behov for utrykning til ulykke på trafikkert vei, eller utrykning for å hjelpe en person som er blitt utsatt for vold, uten visshet om gjerningspersonen fortsatt utøver vold.

Vilkåret om at skaden som kan avverges skal være alvorlig innebærer at bestemmelsen i hovedtrekk er en presisering av nødrett.

Om opplysningsplikt foreligger må baseres på en konkret vurdering av påregneligheten for at handlingen kommer til å skje, og alvorligheten av det potensielle skadeomfanget. Graden av usikkerhet med hensyn til om handlingen vil gjennomføres eller gjentas og graden av usikkerhet i forhold hvor stor skade handlingen vil kunne forårsake, vil være viktige momenter i vurderingen av om det foreligger plikt til å melde fra til politiet. Helsepersonellet må legge vekt på hvilken betydning de taushetsbelagte opplysninger vil ha for å kunne avverge skaden eller for å begrense skadeomfanget i den konkrete sak.

Varslingsplikten kan inntre både i og utenfor akutte situasjoner. Det vil imidlertid ofte dreie seg om akutte situasjoner hvor det er liten tid til rådighet, og hvor tiden vil være avgjørende for muligheten til å begrense skadeomfanget. Av den grunn kan det ikke alltid kreves visshet om at det foreligger en situasjon hvor det er plikt til å melde og taushetsplikten må vike. Det vil være tilstrekkelig at det ut i fra situasjonen er gjort adekvate forsøk på å få klarhet i situasjonen, for eksempel ved å stille spørsmål til de som tar kontakt med helsetjenesten for å få helsehjelp eller ved at vurderingene baseres på hva som er erfaringsmessig påregnelig utvikling av risiko, blant annet på bakgrunn av erfaring med pasienten (nå eller tidligere) vurderer om det er en rimelig mulighet for at vedkommende vil foreta den alvorlige handlingen det er aktuelt å søke avverget. Hvis det på denne bakgrunnen vurderes nødvendig med bistand fra brannvesen eller politi, skal disse varsles.

Bestemmelsen innebærer en handleplikt dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Det innebærer at politi eller brannvesen skal kontaktes selv om pasienten ikke ønsker det.

Utenom akuttsituasjoner er kravet til vurdering og visshet større før plikten til å varsle andre nødetater inntrer, dette begrunnes i at man da normalt vil ha bedre tid til å få klarhet i situasjonen.

Bestemmelsen innebærer en opplysningsplikt for helsepersonell utover det som følger av avvergingsplikten enhver borger har etter straffeloven § 196. Bestemmelsen i § 31 er rettet direkte mot helsepersonell og har et videre anvendelsesområde enn bestemmelsen i straffeloven fordi den ikke er begrenset til de forbrytelser som er oppregnet i straffeloven § 196.

I forbindelse med en sak som omhandlet spørsmål om å tolke straffeloven 1902 § 227 innskrenkende når trussel var fremsatt i forbindelse med konsultasjon hos psykiater, uttalte Høyesterett i Rt. 2008 side 1492 at psykiateren som meldte fra til politiet om at en asylsøker under konsultasjon hadde sagt at han skulle skaffe seg hagle og ta livet av en politibetjent, hadde både rett og plikt til å varsle politiet om trusselen, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4 og § 31.

Se også rundskriv IS-9-2015 Helsepersonellets taushetsplikt- rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet. Rundskrivet presiserer reglene for når helsepersonell har taushetsplikt, når de har plikt til å varsle politiet og når de har adgang til å utlevere pasientopplysninger til politiet.

Bestemmelsens pålegger helsepersonell opplysningsplikt til den kommunale helse- og omsorgstjenesten på nærmere bestemte vilkår.

Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for god og hensiktsmessig oppfølgning av pasienter i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Første ledd

Første ledd pålegger helsepersonell å være oppmerksom på slike forhold som bør føre til tiltak fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Plikten påligger det helsepersonell som yter helsehjelp. Dersom helsepersonellet blir oppmerksomme på slike forhold, skal vedkommende på eget initiativ gi nødvendige opplysninger om pasienten til den kommunale helse- og omsorgstjenesten for at den skal kunne iverksette tiltak. Det er imidlertid et vilkår at pasienten, eller noen som kan samtykke på vegne av vedkommende, har gitt sitt samtykke til dette.

Andre ledd

Etter andre ledd har helsepersonell opplysningsplikt til den kommunale helse- og omsorgstjenesten når en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at barnet med overveiende sannsynlighet blir født med skade. Hensynet til barnet veier altså tyngre enn hensynet til å bevare taushet om kvinnens helseforhold.

For at opplysningsplikten skal inntreffe må to forhold være oppfylt. For det første må helsepersonellet har grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler. Helsepersonell trenger ikke med sikkerhet vite at kvinnen misbruker rusmidler, det er tilstrekkelig at helsepersonellet har holdepunkter for dette. For det andre må det være overveiende sannsynlig at kvinnens misbruk av rusmidler vil føre til barnet vil bli født med skade. For eksempel vil opplysningsplikten ikke foreligge ved inntak av en veldig liten mengde rusmidler ved en sjelden anledning. I dette ligger at det må dreie seg om rusmidler som vanligvis medfører skade på fosteret ved en bestemt bruk.

Helsepersonellet bør så langt det er mulig og hensiktsmessig informere pasienten før opplysninger videreformidles. Dette for, så langt det lar seg gjøre, å bevare tillitsforholdet med pasienten. Dette er imidlertid ikke et lovbestemt krav, men følger av prinsippet om at pasienter så langt mulig bør rådspørres og delta i beslutningsprosessen. Samtykke bør forsøkes innhentet på en slik måte at det ikke kommer i strid med formålet med bestemmelsen, som er å avhjelpe en situasjon som kan medføre skade på fosteret. Dersom det er fare for at den gravide rusmiddelmisbrukeren forsvinner eller lignende, vil innhenting av samtykke kunne være i strid med bestemmelsens formål.

Etter andre ledd andre punktum kan helsepersonell i visse tilfeller bli pålagt å utlevere informasjon til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I påleggstilfellene bør helsepersonellet få informasjon slik at formålet med bestemmelsen på en best mulig måte ivaretas. All den tid den kommunale helse- og omsorgstjenesten ikke vet hvilke opplysninger som helsepersonellet besitter, må helsepersonellet selv foreta en viss vurdering med hensyn til om vilkårene for utlevering er tilstede. Det må for eksempel vurderes om kvinnen faktisk er gravid, og hvilke opplysninger som skal gis i den forbindelse. Pålegg om utlevering av opplysninger kan påklages til statsforvalteren etter forvaltningsloven § 14.

Tredje ledd

Tredje ledd pålegger institusjoner å utpeke en person som skal ha ansvaret for utleveringen av opplysninger til formål som nevnt. Det innebærer at en person skal sørge for at opplysninger blir gitt etter at det er foretatt en grundig vurdering av om vilkåret for utleveringen er til stede. Denne personen må foreta en praktisk samordning samt en viss styring med hva slags informasjon som gis. Bestemmelsen tar sikte på å forhindre at flere personer melder om samme forholdet. Den ansvarlige personen skal ikke foreta en ny vurdering av om vilkårene for å gi opplysninger videre til den kommunale helse- og omsorgstjenesten er til stede. Ved uenighet mellom den som ønsker å gi opplysninger og institusjonens ansvarlige, skal det helsepersonellet som mener at opplysningsplikten har inntrådt, gå direkte til den kommunale helse- og omsorgstjenesten dersom den ansvarlige ikke vil gå videre med opplysningene.

Bestemmelsen regulerer helsepersonells oppmerksomhetsplikt i første ledd. I andre ledd reguleres helsepersonellets opplysningsplikt til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker. I tredje ledd reguleres opplysningsplikten ved pålegg fra barnevernstjenesten eller andre barnevernsmyndigheter. I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for å videreformidle opplysninger til barnevernet. I fjerde ledd fremgår denne personens ansvar og oppgaver.

Barnevernet er gitt et særlig ansvar for å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse- og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg. For å kunne ivareta denne oppgaven, er de avhengig av at andre som er bekymret for barnets omsorgs- eller livssituasjon, er oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten og vurderer om vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt. Formålet med opplysningsplikten er å sikre at barn som trenger det, får nødvendig oppfølging, omsorg og beskyttelse fra barnevernstjenesten.

Det er viktig at helsepersonell ivaretar taushetsplikten. Opplysningsplikten overfor barnevernet går likevel foran taushetsplikten, fordi opplysningene kan være nødvendige for at utsatte barn og unge får hjelp.

Hvem er barn?

Barn defineres i denne bestemmelsen på samme måte som i barnevernsloven § 1-2. Dette vil si barn og ungdom under 18 år. Bestemmelsen gjelder ikke ufødte barn. Helsepersonell vil imidlertid kunne ha opplysningsplikt ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3.

Første ledd: Oppmerksomhetsplikt

Første ledd beskriver helsepersonells særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten. Plikten gjelder både der barn er pasienter og der foreldre er det.

Andre ledd: Opplysningsplikt av eget tiltak

Andre ledd regulerer helsepersonellets meldeplikt til den kommunale barnevernstjenesten. Dette er et selvstendig og personlig ansvar som hvert enkelt helsepersonell har. Det innebærer at vurderingen av om melding skal sendes til barnevernstjenesten verken kan overlates til andre tjenester eller til andre ansatte i den enkelte tjenesten.

Der flere har den samme kunnskapen, fritas ikke den enkelte for plikten. Med andre ord har hvert enkelt helsepersonell en opplysningsplikt også der andre helsepersonell har samme kunnskap. Det vil kunne føre til reaksjoner fra tilsynet for helsepersonell med kunnskap som unnlot å melde. Se sak 11/35, sak 11/36 og sak 11/37 fra Statens helsepersonellnemd.

Selv om meldeplikten er et individuelt og selvstendig ansvar er det også er et myndighetsansvar. Det innebærer at både staten, fylkeskommunene og kommunene har ansvar for å sikre at både ansatte og andre som utfører oppgaver på deres vegne har tilstrekkelig kunnskap om meldeplikten, hva den innebærer og at de er trygge på praktiseringen av den.

Det er også et ledelsesansvar i den enkelte tjeneste. Dette innebærer at ledelsen holder seg løpende orientert og har nødvendig oversikt. Ledelsen skal også sikre at hver enkelt medarbeider har tilstrekkelig kompetanse om regelverk og om ansvaret for å melde fra til barnevernstjenesten, og sørge for at nødvendige interne rutiner er på plass. Ledelsen i den enkelte tjeneste har videre plikt til å legge til rette for en kultur der den enkelte ansatte kan formidle sin bekymring til barnevernstjenesten, også når det er faglig uenighet. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev av 21. juni 2018 hvor det understrekes at ledelsen må sørge for at helsepersonell har god nok kunnskap om opplysningsplikten, og at rutinene for å melde er godt kjent.

Opplysningsplikten retter seg mot helsepersonell, som er definert i helsepersonelloven § 3. Plikten til å gi opplysninger gjelder uavhengig av om helsepersonellet arbeider i det offentlige eller i det private. For privatpraktiserende helsepersonell er det imidlertid en forutsetning at vedkommende utfører oppgaver som profesjonsutøver. For eksempel gjelder opplysningsplikten for leger som driver pasientbehandling, men ikke for leger som arbeider med administrative oppgaver i et privat legemiddelfirma.

Dersom vilkårene for meldeplikt er vurdert som oppfylt skal helsepersonellet «melde fra til barnevernstjenesten» i den kommunen barnet oppholder seg i (eller antas å oppholde seg i). Dette innebærer at plikten kun kan oppfylles ved melding til den kommunale barnevernstjenesten. Når vilkårene for meldeplikt er oppfylt, finnes det med andre ord ingen andre handlingsalternativer, og opplysningsplikten faller ikke bort selv om helsepersonellet selv forsøker å avhjelpe situasjonen.

Bestemmelsen presiserer at melding skal sendes «uten ugrunnet opphold». Som et utgangspunkt skal meldingen sendes barnevernstjenesten straks etter at den bekymringen som er grunnlaget for å sende meldingen har oppstått. Helsepersonellet skal ikke foreta ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte innholdet i sin bekymring når opplysningsplikten foreligger. Det er barnevernstjenesten som har ansvaret for å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov for barneverntiltak.

Det kan imidlertid tenkes tilfeller der det er hensiktsmessig og samtidig fullt ut forsvarlig å ikke sende meldingen straks bekymringen oppstår. Det siktes særlig til tilfeller der det av hensyn til barnet er grunn til å planlegge meldingstidspunktet. Vilkåret «uten ugrunnet opphold» er ment å tolkes strengt. Den praktiske hovedregelen er at meldingen skal sendes til barnevernstjenesten umiddelbart. Bestemmelsen åpner bare for mer kortvarige utsettelser av hensyn til barnet.

Det er en forutsetning for oppfyllelse av meldeplikten at den som sender meldingen gir seg til kjenne, slik at barnevernstjenesten kan vurdere innholdet i bekymringsmeldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. Plikten kan dermed ikke oppfylles ved å sende melding til barnevernstjenesten anonymt. Meldingen må også inneholde nødvendige opplysninger om barnets identitet og hva bekymringen går ut på.

Bestemmelsen stiller imidlertid ingen krav til hvordan bekymringsmeldingen skal være utformet. Dette innebærer at meldingen i utgangspunktet kan formidles både muntlig og skriftlig, og at barnevernstjenestens plikt til å vurdere innholdet i meldingen gjelder uavhengig av hvordan meldingen er utformet. Av hensyn til notoritet og dokumentasjon bør muntlige bekymringsmeldinger likevel som hovedregel dokumenteres og sendes til barnevernstjenesten skriftlig i etterkant.

Meldingen bør inneholde personopplysninger om barnet og foreldrene. Navn på melder, virksomhetens navn og opplysninger om telefonnummer og hvem barnevernstjenesten kan henvende seg til for å innhente ytterligere opplysning må fremgå. Helsetjenesten bør beskrive sin bekymring for barnet mest mulig konkret. De bør gi en beskrivelse av observasjoner og utredning som er gjort, hvor lenge de har hatt barnet i behandling og hvilke forhold ved barnet og/eller foreldrene som gir grunn til bekymring. Det bør også vises til samtaler med barnet, familien eller andre som har ført til bekymringen. I tillegg bør meldingen inneholde informasjon om hva helsetjenesten selv har foretatt seg for å hjelpe barnet.

Helsepersonell har plikt til å nedtegne i pasientjournalen om det er gitt opplysninger til barnevernstjenesten og hvilke opplysninger som er gitt, jf. pasientjournalforskriften § 7 b. 

Ved tvil om barnets situasjon er så alvorlig at den utløser en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten, kan det være nyttig å legge fram saken anonymt og diskutere den med andre fagpersoner. Det kan også være aktuelt å legge frem saken anonymt og diskutere problemstillinger med, eller få konkrete råd, fra barnevernstjenesten. Taushetsplikten er ikke til hinder for å drøfte saken anonymt med barnevernstjenesten eller annet helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 3.

Det er den enkeltes faglige vurdering og de opplysningene vedkommende har om barnet og barnets situasjon som er utgangspunktet for vurderingen av om vilkårene for å melde fra til barnevernstjenesten er oppfylt. Deretter er det barnevernstjenesten som skal gjennomføre de undersøkelsene som er nødvendig for å avklare barnets situasjon og behov nærmere. Dersom det senere viser seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt, eller at mistanken som førte til bekymringsmelding blir avkreftet, har helsepersonellet ikke brutt den lovbestemte taushetsplikten, men gjort sin lovpålagte plikt. Den som etter en faglig vurdering har vurdert vilkårene for meldeplikt som oppfylt, og sendt melding til barnevernstjenesten ut fra denne vurderingen, har derfor ikke brutt taushetsplikten. Dersom helsepersonellet hadde unnlatt å melde hadde helsepersonellet i stedet brutt opplysningsplikten.

Meldeplikten omfatter tilfeller der et barn kan være utsatt for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, samt tilfeller der barnets egen atferd gir grunn til alvorlig bekymring. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til e. Situasjonsbeskrivelsen i de ulike delene av bestemmelsen kan være delvis overlappende, slik at flere deler av bestemmelsen kan være oppfylt samtidig.

Bokstav a

Det fremgår av bokstav a at meldeplikten gjelder når det er «grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt».

Kravet «grunn til å tro» innebærer at det ikke kreves sikker viten om at situasjonen er så alvorlig som beskrevet, men at det samtidig må foreligge mer enn en vag og udefinerbar mistanke. Kravet er oppfylt dersom det foreligger en bekymring eller mistanke som er begrunnet i konkrete forhold knyttet til det enkelte barnets situasjon. Dette innebærer at det ikke er et krav om sannsynlighetsovervekt eller sikker viten for å utløse meldeplikten. Det må gjøres en konkret vurdering av barnets situasjon. Utgangspunktet for vurderingen vil være en kombinasjon av helsepersonellets egne faglige vurderinger og observasjoner, samt tilgjengelige opplysninger og dokumentasjon om barnets situasjon.

Det er "alvorlig omsorgssvikt" som omfattes av meldeplikten. Situasjoner med mishandling og alvorlige mangler ved den daglige omsorgen vil være alvorlig omsorgssvikt, og er tatt inn i bestemmelsen for å utfylle innholdet i begrepet.

Hva som omfattes av begrepet "alvorlig omsorgssvikt", og som dermed utløser en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten, vil alltid avhenge av forholdene rundt det enkelte barnet. I en del tilfeller vil det være klart at barnet befinner seg i en situasjon som utløser plikt til å melde fra til barnevernstjenesten. I andre tilfeller vil dette være vanskeligere å vurdere. Det må gjøres en konkret vurdering. Alvorlighetsgraden og de eventuelle forsømmelser barnet utsettes for, må vurderes.

Begrepet «mishandling» innebærer alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som kan ha vart over tid. Alvorlig omsorgssvikt innebærer en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse.

Emosjonell omsorgssvikt omfattes også. Det innebærer at det foreligger alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling.

Det fremgår av forarbeidene at det ikke er mulig eller hensiktsmessig fullt ut å definere i lovteksten hva som kan sies å utgjøre «annen alvorlig omsorgssvikt». Det er imidlertid lagt til grunn at begrepet "annen alvorlig omsorgssvikt" blant annet omfatter seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. I forarbeidene til ny barnevernslov vises det til at bokstav a også ut fra de konkrete omstendighetene kan omfatte tilfeller der det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utsatt for negativ sosial kontroll.

Det er presisert i bestemmelsen at meldeplikten gjelder i situasjoner der barn «blir eller vil bli» utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Dette innebærer en tydelig presisering av at meldeplikten ikke bare omfatter tilfeller der et barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt på vurderingstidspunktet, men også tilfeller der barnet kan havne i en slik situasjon. Presiseringen er primært ment å omfatte tilfeller der det er grunn til å tro at et barn kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid. Bestemmelsen gjelder i tilfeller der det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Typiske eksempler på aktuelle tilfeller er ved bekymring eller mistanke om at et barn kan bli utsatt for kjønnslemlestelse eller tvangsgiftet. Se mer om kjønnslemlestelse i veileder IS-1746 Forebygging av kjønnslemlestelse - tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse.

Det må gjøres en konkret og individuell vurdering av om vilkårene for å melde er oppfylt i det enkelte tilfelle. Det kan for eksempel ikke rutinemessig sendes melding til barnevernet kun på bakgrunn av at et barn uteblir fra en time hos tannlege, lege eller helsestasjon.

Bestemmelsen inneholder ingen henvisning til at meldeplikten er knyttet til forholdene i «hjemmet». Dette tydeliggjør at meldeplikten ikke er knyttet til et bestemt sted, men til barnets situasjon og behov for beskyttelse og ivaretakelse. Meldeplikten omfatter også tilfeller der barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt fra andre primære omsorgspersoner, herunder fra fosterforeldre. Meldeplikten omfatter også tilfeller der barnet ikke beskyttes mot ulike former for mishandling eller overgrep fra andre.

Bokstav b

Det fremgår av bokstav b, at meldeplikten også gjelder når det er «grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling».

Begrepet «alvorlig omsorgssvikt» i bokstav a omfatter også tilfeller der et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til nødvendig undersøkelse eller behandling.

Situasjoner der det er et udekket behov for medisinsk undersøkelse eller behandling, skiller seg likevel såpass fra andre former for alvorlig omsorgssvikt at det er presisert at meldeplikten også omfatter slike tilfeller. Bestemmelsen er knyttet til de tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til nødvendig undersøkelse eller behandling.

Bokstav b vil også kunne omfatte tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barn eller ungdom med alvorlig selvskading eller spiseforstyrrelse kommer til undersøkelse og behandling.

Meldeplikt på bakgrunn av slik manglende oppfølgning fra foreldrenes side har sammenheng med at barnevernsloven § 3-7 åpner for å gripe inn i foreldrenes bestemmelsesrett i tilfeller der foreldrene ikke makter eller evner å ivareta barnets behov for nødvendig medisinsk undersøkelse eller behandling. Bestemmelsene innebærer at barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om at barnet skal motta undersøkelse eller behandling, samtidig som foreldrene beholder omsorgen og foreldreansvaret for barnet.

Bokstav c

Det fremgår av bokstav c, at meldeplikten også gjelder når det er «grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring».

Bestemmelsen omfatter også barn med spesielle psykiske utfordringer.

Begrepet «alvorlig omsorgssvikt» i bokstav a omfatter også tilfeller der foreldrene ikke sørger for at et barn som har sykdom, funksjonsnedsettelse eller spesielt hjelpebehov får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.

Det understrekes samtidig at det er det offentlige som har det overordnede ansvaret for at barn med funksjonsnedsettelser og spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov. Bestemmelsen er knyttet til de tilfellene der foreldrene ikke i tilstrekkelig grad følger opp barnets behov.

Meldeplikt på bakgrunn av slik manglende oppfølgning fra foreldrenes side har sammenheng med at barnevernsloven § 3-8 åpner for å gripe inn i foreldrenes bestemmelsesrett i tilfeller der foreldrene ikke makter eller evner å ivareta barnets særlige behov for behandling og opplæring. Bestemmelsene innebærer at barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om at barnet skal motta behandling eller opplæring med bistand fra barnevernstjenesten.

Bokstav d

Det fremgår av bokstav d, at meldeplikten også gjelder når et barn "utsetter sin utvikling for alvorlig fare ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, ved problematisk bruk av rusmidler, eller ved andre utpregete skadelige handlinger".

Bestemmelsen er utformet slik at den omfatter de bestemte handlingene hvor barnets utvikling utsettes for alvorlig fare, som kan gi grunnlag for opphold i barnevernsinstitusjon etter barnevernsloven § 6-2. I denne sammenhengen dreier det seg derfor om adferdsvansker i en snever forstand, sammenlignet med hvordan begrepet adferdsvansker er benyttet i enkelte andre sammenhenger. Selv om det ikke er fastsatt noen nedre aldersgrense for å anvende barnevernsloven § 6-2, er den i praksis forbeholdt ungdom som på bestemte måter utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Dette innebærer at også plikten til å melde fra til barnevernstjenesten grunnet barnets egen atferd på tilsvarende måte er begrenset til ungdom med slike atferdsvansker. For eksempel er atferd hos barn i barnehagen ikke omfattet av denne delen av bestemmelsen, uavhengig av om barnet utviser en atferd som fremstår som svært alvorlig og som gir grunn til stor bekymring for barnets situasjon. Videre omfatter meldeplikten etter bokstav d heller ikke mer innadvendte utfordringer som selvskading og spiseforstyrrelser. Slike former for atferd må i stedet vurderes med utgangspunkt i om atferden kan gi grunn til å tro at barnet er utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelle overgrep, manglende oppfølging av alvorlig eller livstruende sykdom, eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. bokstav a og b.

Bestemmelsen stiller ikke krav om at barnet vedvarende eller over tid har utsatt sin utvikling for alvorlig fare, for at plikten til å melde skal være oppfylt. Helsepersonell som observerer barnet eller ungdommen vil ofte verken ha mulighet til eller forutsetninger for å kunne observere atferden over tid. Atferden kan likevel være så alvorlig og objektivt bekymringsfull at behovet for å involvere barnevernstjenesten er like stort som i tilfeller der atferden er blitt observert over tid. Tidsdimensjonen kan likevel ha betydning i vurderingen av om barnets atferd vurderes som så vidt alvorlig at vilkårene for å melde fra til barnevernstjenesten er oppfylt.

Kriteriet «alvorlige lovbrudd» omfatter blant annet en rekke volds- og sedelighetsforbrytelser av alvorlig karakter, mens «gjentatte lovbrudd» blant annet omfatter serier av tyverier og hærverk.

Heller ikke i forbindelse med «problematisk bruk av rusmidler» stilles krav om at rusmiddelbruken må ha vært vedvarende. Kriteriet «problematisk bruk av rusmidler» omfatter likevel ikke enhver form for rusmiddelbruk, men må ses i lys av at institusjonsopphold forutsetter at rusmiddelbruken har vært relativt omfattende både i omfang og i tid. Dette må likevel til en viss grad vurderes i lys av barnets alder. Bestemmelsen omfatter både bruk av legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika. Meldeplikten etter bokstav d er begrenset til tilfeller hvor barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Hvorvidt rusmiddelbruket utløser meldeplikten vil særlig avhenge av barnets alder og hvilken form for rusmiddelbruk som er blitt observert.

Kriteriet «andre utpreget skadelige handlinger» omfatter blant annet prostitusjon, men kan også omfatte mer sammensatte livsutfordringer som for eksempel kan gi seg utslag i en kombinasjon av kriminalitet, rus, ugyldig skolefravær og ungdom i drift. Grunnvilkåret om at barnet må ha utsatt sin utvikling for alvorlig fare gjelder også ved anvendelse av dette kriteriet.

Bokstav e

Det fremgår av bokstav e at meldeplikten gjelder når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel. Menneskehandel er en form for alvorlig omsorgssvikt, og vil også omfattes av bokstav a.

For mer informasjon: Mindreårige ofre for menneskehandel - veileder for barnevernet | Bufdir.

Tredje ledd: Opplysningsplikt etter pålegg

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barnevernstjenesten eller andre barnevernsmyndigheter. I bestemmelsen er det en henvisning til barnevernsloven § 13-4 som regulerer innholdet i plikten nærmere. Den har en opplisting av saker etter barnevernsloven der barnevernstjenesten eller andre barnevernsmyndigheter kan gi pålegg om at helsepersonell skal gi taushetsbelagte opplysninger.

De organer som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernsloven kan gi pålegg til helsepersonell om å gi taushetsbelagte opplysninger etter nærmere bestemte vilkår. Dette fremgår av barnevernsloven § 13-4 femte ledd.

Adgangen til å gi pålegg om innhenting av opplysninger omfatter de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernsloven og innebærer at også statlige barnevernsmyndigheter som statsforvalteren og barneverns- og helsenemnda i gitte tilfeller kan gi pålegg om å gi opplysninger. Adgangen til å gi pålegg gjelder også ved rettslig prøving av barneverns- og helsenemndas vedtak, jf. barnevernsloven § 13-4 tredje ledd. Det innebærer at domstolene både kan pålegge helsepersonell å gi opplysninger og at de kan motta taushetsbelagte opplysninger uavhengig av om disse tidligere er blitt fremlagt for barneverns- og helsenemnda eller ikke.

Barnevernsloven § 13-4 første og andre ledd presiserer nærmere i hvilke tilfeller barnevernet har anledning til å innhente opplysninger ved pålegg. Det fremgår at barnevernet kan gi pålegg om innhenting av opplysninger der dette er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av nærmere spesifiserte saker i barnevernsloven. Nødvendighetskravet omfatter både hvilke tilfeller opplysninger kan innhentes ved pålegg, og hvilke opplysninger pålegget omfatter.

Helsepersonellet kan også få opplysningsplikt ved pålegg fra barnevernet i saker der det er adgang for barnevernet å pålegge hjelpetiltak for barn og familier. Hjelpetiltaket må i disse tilfellene være nødvendig for å unngå at barnet havner i en så alvorlig situasjon at det kan bli aktuelt å treffe vedtak om å overta omsorgen for barnet, se barnevernsloven § 13-4 andre ledd.

Når helsepersonell får pålegg om å gi opplysninger til barnevernet skal det opplyses i pålegget hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernsloven som er bakgrunnen for pålegget. I den grad det er mulig bør det også konkretiseres hvilke opplysninger som skal gis.

Ved innhenting av opplysninger er det det organet i barnevernet som gir pålegget som vurderer om vilkårene for å gi pålegget er oppfylt og som definerer hvilke opplysninger det er nødvendig og relevant å innhente. Det kan ikke kreves utlevert en fullstendig pasientjournal fordi den som gir pålegget ikke på forhånd kan vurdere om alle opplysninger i journalen er av betydning for saken. Både den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig.

Adgangen til å gi pålegg er begrenset til opplysninger den som skal gi opplysninger sitter inne med. Helsepersonellet som pålegges å gi opplysninger kan derfor ikke pålegges å innhente nye opplysninger på vegne av barnevernet.

Helsepersonell som mottar et pålegg har rett til å klage over pålegget. Det organet som gir pålegget skal gjøre oppmerksom på klageadgangen, jf. forvaltningsloven § 14. Dersom barnevernstjenesten finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter barnevernsloven, kan opplysningene likevel kreves gitt før klagesaken er avgjort.

Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen. Barnevernet skal som hovedregel informere sakens parter om at pålegg gis og hva dette omfatter, jf. barnevernsloven § 13-4 fjerde ledd.

I enkelte saker vil det imidlertid ikke være mulig å informere partene i saken i forbindelse med at pålegg gis. Dette vil særlig være tilfellet i saker som på det tidspunktet pålegget gis fremstår som alvorlige, og der det å informere partene kan hindre barnevernet i å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg. Dette unntaket er særlig relevant i saker der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller andre former for alvorlige overgrep. I slike tilfeller kan det være nødvendig både å innhente opplysninger og å sikre at barnet er beskyttet og tilstrekkelig ivaretatt før foreldrene blir informert.

Se også Helsepersonells vitneplikt for domstolene og barneverns- og helsenemnda, og Bufdir sitt saksbehandlingsrundskriv der både opplysningsplikten og plikten til å gi opplysninger etter pålegg er omtalt. 

Fjerde ledd: Oppgaver for personen i helseinstitusjoner som skal ha ansvar for å videreformidle opplysninger

Fjerde ledd inneholder en særregel om at det i helseinstitusjoner skal utpekes en person som skal ha ansvaret for videreformidling av opplysninger. Denne personen skal uten ugrunnet opphold gi melder tilbakemelding på om meldingen er videreformidlet. Dersom meldingen ikke er videreformidlet skal dette begrunnes.

Det er presisert at melder fortsatt har et ansvar for å melde dersom melder mener at vilkårene etter andre ledd er oppfylt.

Barnevernstjenesten skal gi den som har sendt melding til barnevernstjenesten tilbakemelding. Det er regulert i barnevernsloven § 13-3. Den som har sendt melding skal få en bekreftelse på at meldingen er mottatt og det skal opplyses om hvorvidt det er igangsatt undersøkelse. Innen tre uker etter at undersøkelsen er avsluttet, skal barnevernstjenesten gi ny tilbakemelding om hvorvidt den følger opp barnet og familien videre. Barnevernstjenesten skal også gi tilbakemelding om hvordan barnet og familien følges opp, dersom det er nødvendig av hensyn til melderens videre oppfølging av barnet.

Personen som har ansvaret for videreformidling av opplysningene til barnevernsmyndighetene skal også påse at barnevernstjenestens tilbakemelding etter barnevernsloven § 13-3 uten ugrunnet opphold videreformidles til melder/den som har plikt til å melde fra til barnevernstjenesten av eget tiltak. På denne måten sikres at melder gjøres kjent med barnevernstjenestens oppfølging av meldingen.

Mer informasjon på Avvergingsplikten - plikt.no.

Avvergingsplikten

Helsepersonell vil også kunne ha plikt til å avverge et straffbart forhold, jf. straffeloven § 196. Avvergingsplikten omfatter blant annet ulike former for vold og overgrep mot barn.

Plikten inntrer når man holder det for sikkert eller mest sannsynlig at den aktuelle straffbare handlingen vil bli eller er begått. Den primære avvergingshandlingen er anmeldelse til politiet, men avverging kan også skje på annen måte, for eksempel ved å melde fra til barnevernstjenesten.

Helsepersonelloven § 31 pålegger helsepersonell plikt til i å varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom, se omtale av bestemmelsen i rundskrivet til helsepersonelloven.

Formålet med bestemmelsen er å ivareta trafikksikkerheten på veiene og i luftfarten.

Første ledd

Leger, psykologer og optikere har meldeplikt når pasienter ikke oppfyller helsekrav for føring av motorvogn, luftfartøy eller har tjeneste som flygeleder

§ 34 første ledd pålegger leger, psykologer og optikere å gjøre pasienter som ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles, oppmerksom på at det er forbudt å føre motorvogn eller luftfartøy eller være i tjeneste som flygeleder så lenge de helsemessige kravene ikke er oppfylt. Plikten til å informere om dette er begrenset til pasienter som har førerkort for motorvogn eller sertifikat for luftfartøy eller som flygeleder. Dersom pasientens helsetilstand antas ikke å være kortvarig, skal lege, psykolog og optiker sende melding til offentlige myndigheter. Det oppstår en meldeplikt når helsesvekkelsen antas å være varig. Helsesvekkelsen er varig når den varer mer enn seks måneder.

Listen over hvilke helsepersonell plikten etter helsepersonelloven § 34 gjelder for, er uttømmende. Av hensyn til trafikksikkerheten på vei og i luften anses det hensiktsmessig at leger, psykologer og optikere som normalt undersøker pasienter og i den forbindelse finner at pasienten har en helsetilstand som vil kunne ha en negativ innvirkning på trafikksikkerheten, har meldeplikt etter denne bestemmelsen.

Melding skal gis uten hinder av taushetsplikt

Meldinger til offentlig myndighet etter helsepersonellovens § 34 skal gis uten hinder av taushetsplikt, jf. forskrift om melding fra lege, psykolog eller optiker ved helsesvekkelse av betydning for trafikksikkerheten § 6 (meldeforskriften).

Meldeplikt og meldeadgang med hjemmel i andre lovbestemmelser

Leger, psykologer og optikere, samt andre helsepersonell har også i noen konkrete situasjoner både en meldeplikt og meldeadgang med hjemmel i andre bestemmelser i helsepersonelloven, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4 og § 31:

• Helsepersonelloven § 23 nr. 4: Denne bestemmelsen sier at helsepersonells taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Bestemmelsen gir, med andre ord, en melde- /varslingsadgang. Se rundskrivet til helsepersonelloven § 23 for mer informasjon.
   
• Helsepersonelloven § 31: Denne bestemmelsen sier at helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Bestemmelsen gir, med andre ord, en meldeplikt. Se rundskrivet til helsepersonelloven § 31 for mer informasjon.

Meldeplikt når pasient har førerkort for motorvogn

Helsekravene til førere av motorvogn

Helsekrav til førere av motorvogn er gitt i forskrift om førerkort m.m. (førerkortforskriften) vedlegg 1.

I helsepersonelloven § 34 første ledd første setning er det bestemt at opplysnings-/meldeplikten utløses av at personen «ikke oppfyller de helsekrav som stilles».

I meldeforskriftens § 2 fremgår det at meldeplikten utløses dersom «nevnte helsepersonell finner det av helsemessige grunner uforsvarlig at pasienten fortsetter å kjøre motorvogn».

For å harmonisere tolkingen av ordlyden i helsepersonelloven § 34 første ledd og meldeforskriften § 2, skal det legges til grunn at meldeplikten utløses av at det av helsemessige grunner er uforsvarlig å fortsette å kjøre motorvogn når de helsekrav som stilles ikke er oppfylt.

Det er også viktig å understreke at enhver person har en selvstendig plikt til ikke å føre motorvogn når helsekravene ikke er oppfylt, jf. vegtrafikkloven § 21. Denne plikten er også gitt førerkortforskriften vedlegg 1 § 2.

Informasjon, advarsel og muntlig kjøreforbud når helsesvekkelsen er kortvarig

I § 34 første ledd første setning fremgår det at dersom pasienten ikke fyller de helsemessige krav som stilles skal pasienten gjøres oppmerksom på at det er forbudt å føre motorvogn så lenge disse kravene ikke er oppfylt. I meldeforskriftens § 2 første ledd er det presisert at lege, psykolog og optiker har plikt til å advare innehaver av førerkort mot føring av motorvogn dersom legen, psykologen og optikeren ved undersøkelse av pasienten finner at det av helsemessige grunner er uforsvarlig at pasienten fortsetter å kjøre motorvogn.

Meldeplikt når helsesvekkelsen er varig

Av første ledd andre setning fremgår det at det for tilstander som «antas ikke å være kortvarig» skal det sendes melding til offentlig myndighet.

I meldepliktforskriften § 2 tredje ledd fremgår om meldeplikten knyttet til førerkort for motorvogn at det med «kortvarig» menes tilstander av varighet på 6 måneder eller mindre. Følgelig utløses meldeplikten til offentlig myndighet etter § 34 første ledd andre setning ved helsetilstander som antas å ha varighet lengre enn 6 måneder.

Ved varige helsesvekkelser, dvs. helsetilstander med varighet utover 6 måneder, skal det sendes melding til statsforvalteren. Kopi av melding sendes til førerkortinnehaver, jf. meldeforskriftens § 2 fjerde ledd siste setning.

Helsepersonellets meldeplikt gjelder fra det tidspunktet helsepersonellet ble kjent med den helsesvekkelsen som gjør at helsekravet ikke er oppfylt. Selv om denne helsesvekkelsen har oppstått tidligere, starter seksmånedersperioden å løpe når helsepersonellet faktisk blir kjent med helsesvekkelsen.

Et eksempel for å illustrere dette:
En person kommer til legen 1. januar og forteller om en synssvekkelse han/hun har. Dersom legen, etter undersøkelse av pasienten, finner at synssvekkelsen gjør at helsekravet for å føre motorvogn ikke lenger er oppfylt, har legen plikt til samme dagen å gi pasienten muntlig kjøreforbud. Dersom legen 1. januar antar at helsesvekkelsen vil vare utover seks måneder (det vil si vare utover 30. juni), skal legen samme dag også sende melding til statsforvalteren. Dersom legen antar at synssvekkelsen vil bedre seg slik at helsekravet igjen er oppfylt innen 6 måneder (altså etter 30. juni) er det tilstrekkelig med muntlig kjøreforbud. Dersom det i løpet av de kommende 6 månedene likevel blir klart at tilstanden vil vedvare utover 30. juni utløses meldeplikten. Meldeplikten utløses altså den dagen legen antar at helsekravet ikke vil være oppfylt etter 30. juni. Da skal legen samme dag sende melding til statsforvalteren.

Melding til statsforvalter

Meldingen til statsforvalter skal inneholde en vurdering av om føreretten bør tilbakekalles helt eller delvis, opplysninger om helsekrav som ikke anses oppfylt og eventuelle andre opplysninger som kan belyse forholdet, jf. meldeforskriftens § 2 femte ledd.

Det er gitt nærmere informasjon om meldeplikten i Helsedirektoratets veileder til førerkortforskriftens bilag 1 om helsekrav. I veilederen finner man også maler til brev til fører når det skal gis advarsel om at helsekravene ikke er oppfylt og mal til brev til statsforvalteren der det gis melding om at helsesvekkelsen er varig og at førerkortet bør inndras.

Det som i helsepersonellovens § 34 gjelder for førerkort gjelder også for kjøreseddel for buss eller taxi der det er gitt bestemmelser om helsekrav, jf. yrkestransportlova § 37b og § 37c. Dette fremgår av meldeforskriften § 4.

Melding skal sendes til Statsforvalteren. Her er en liste med statsforvalternes postadresser (Helsetilsynet).

Når optiker, lege eller psykolog vurderer at helsekravene til førerkort for motorvogn ikke er oppfylt, og at tilstanden vil eller antas å vare mer enn seks måneder, skal vedkommende sende melding til statsforvalteren med kopi til førerkortinnehaver. Begrunnelsen i oversendelsen til statsforvalteren skal gis i samsvar med de punktene om dette som er angitt i malen for brev til statsforvalteren, se Helsedirektoratets førerkortveileder kapittel 2 om meldeplikten.

Statsforvalterens anmodning til politiet om tilbakekall av førerrett

Når statsforvalteren mottar en melding fra lege, psykolog eller optiker skal statsforvalteren vurdere om det skal sendes melding til politiet, jf. meldeforskriften § 3. Statsforvalteren skal vurdere om opplysningene i meldingen gir rettslig og faktisk grunnlag for å sende saken til politiet med anmodning om tilbakekall av førerrett. Er faktaopplysningene og/eller vurderingene i meldingen ikke tilstrekkelige, skal statsforvalteren be melder om å utdype innholdet i meldingen. Når statsforvalteren finner grunnlaget godt nok, sendes saken til politiet med anmodning om tilbakekall av førerrett.

I anmodningen skal det redegjøres nærmere for hvilket faktagrunnlag, herunder helseopplysninger om førerkortinnehaver, vurderingen er bygget på og hvilke medisinskfaglige vurderinger melder og statsforvalter har foretatt. Disse opplysningene skal gis til politiet uten hinder av taushetsplikt. De er unntatt fra taushetsplikt for melders vedkommende i meldeforskriftens § 6 og for statsforvalters vedkommende i forvaltningsloven § 13 b nr. 5.

Meldeplikt når pasient har sertifikat for luftfartøy og tjeneste som flygeleder

Helsekrav for pasienter med sertifikat for luftfartøy og flygeledere

For personer med sertifikat for luftfartøy og flygeledere er det følgende regelverk som gir kravene til helse:

1. Piloter – kommersielle og privatflygere, samt fører av lette luftfartøy (LAPL):

For innehavere av legeattest klasse 1 (kommersielle), legeattest klasse 2 (privatflygere) og legeattest for LAPL (fører av lette luftfartøy) gjelder forskrift om sertifisering av besetningsmedlemmer. Forskriften gjennomfører forordning (EU) nr. 1178/2011 (samt senere endringsforordninger), og de konkrete helsekravene fremgår av forordningens Annex IV – Part-MED. 

2. Førere av mikrofly, ballong og seilfly:

For innehavere av legeattest/legeerklæring utstedt i henhold til forskrift om medisinske undersøkelser av seilflygere, mikroflygere, førere av friballong og kabinbesetningsmedlemmer (BSL C 1-2), er gjeldende helsekrav fastsatt i forskrift om medisinske krav for seilflygere, mikroflygere, førere av friballong og kabinbesetningsmedlemmer (BSL C 1-3). 

Vi gjør oppmerksom på at både C 1-2 og C 1-3 er under revisjon.

3. Flygeledere

For innehavere av legeattest klasse 3 gjelder forskrift om utdanning og sertifisering av flygeledere. Forskriften gjennomfører forordning (EU) 2015/340 (samt senere endringsforordninger), og de konkrete helsekravene fremgår av forordningens Annex IV ATCO.MED.  

Reglene for førere av luftfartøy gjelder både når flygingen skjer i privat regi og når vedkommende fører luftfartøy i yrkessammenheng som profesjonell pilot.

I helsepersonelloven § 34 første ledd første setning er det bestemt at opplysnings-/meldeplikten utløses av at personen «ikke oppfyller de helsekrav som stilles» i meldeforskriftens § 1 og det av helsemessige grunner er uforsvarlig at pasienten fortsetter i tjeneste som betinger luftfartssertifikat eller i tjeneste som flygeleder.

For å harmonisere tolkingen av ordlyden i helsepersonelloven § 34 første ledd og meldeforskriften § 1, skal det legges til grunn at det av helsemessige grunner er uforsvarlig å fortsette i tjeneste som betinger luftfartssertifikat og i tjeneste som flygeleder når de helsekrav som er stilt ikke er oppfylt.

Informasjon, advarsel og muntlig kjøreforbud når helsesvekkelsen er kortvarig

I helsepersonelloven § 34 første ledd første setning fremgår det at ved midlertidig (kortvarig) helsesvekkelse som antas å ikke vare utover seks måneder skal lege, psykolog og optiker informere pasienten om at han/hun ikke har lov til å fortsette i tjeneste som betinger luftfartssertifikat eller i tjeneste som flygeleder før helsekravet igjen er oppfylt, jf. også meldeforskriften § 1.

I merknadene til § 34 i lovproposisjonen til lovendringen, Prop. 121 L (2020-2021), punkt 9 s. 35 venstre spalte annet avsnitt skrev Helse- og omsorgsdepartementet:

«Meldeplikten inntrer når lege, psykolog eller optiker «finner» at pasienten ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles og helsetilstanden ikke anses å være kortvarig. Begrepet «finner» er i praksis tolket slik at det må foreligge en sannsynlighetsovervekt for at helsekravene ikke er oppfylt. Det må legges til grunn at helsepersonellet har større innsikt i helsekravene som gjelder for førerkort for motorvogn enn i helsekravene som gjelder for piloter og flygeledere.»

Når lege, psykolog og optiker vurderer å sende melding, må de derfor gjøre seg kjent med helsekravene som gjelder for å fortsette i tjeneste som betinger luftfartssertifikat eller i tjeneste som flygeleder, slik at de blir i stand til å vurdere om det foreligger en sannsynlighetsovervekt for at helsekravene ikke er oppfylt.

Meldeplikt ved varig helsesvekkelse

Dersom pasientens helsetilstand antas ikke å være kortvarig, skal melding om at advarsel er gitt, samtidig gis til Luftfartstilsynet, jf. meldeforskriften § 1.

Begrepet "ikke kortvarig" må forstås på samme måte som for føring av motorkjøretøy, dvs. at helsesvekkelsen antas å vare mer enn seks måneder.

Melding sendes direkte til Luftfartstilsynet

Meldingen skal sendes direkte fra melder til Luftfartstilsynet.

Luftfartstilsynet har opplyst at de på grunn av taushetsplikt ikke vil anmode statsforvalteren om faglig bistand i disse sakene, slik de har anledning til etter meldeforskriften § 3 tredje ledd.

Luftfartstilsynets adresse er:
Att: FMU, postboks 243, 8001 Bodø.

Andre ledd

I andre ledd er det gitt hjemmel til å gi forskrift med bestemmelser som utdyper bestemmelsene i helsepersonellovens § 34, samt gir bestemmelser om gjennomføring av meldepliktbestemmelsene. Slik forskrift om melding fra lege, psykolog eller optiker ved helsesvekkelse av betydning for trafikksikkerheten (meldeforskriften) er gitt 4. mars 2022. Meldeforskriften trådte i kraft 1. april 2022.

Første ledd

Meldeadgang når lege, psykolog eller optiker har grunn til å tro at pasient som fører skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utfører tjeneste som los, har en helsesvekkelse som kan føre til skade på person.

I § 34 a første ledd første setning er det bestemt at lege, psykolog eller optiker, uten hinder av taushetsplikt, kan å gi melding (har meldeadgang) til offentlige myndigheter når det er grunn til å tro at en pasient som fører skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utfører tjeneste som los, har en helsesvekkelse som kan føre til skade på person.

Listen over hvilke helsepersonell som har meldeadgang, er uttømmende. Det anses hensiktsmessig, av hensyn til sikkerheten, at de legene, psykologene og optikerne som normalt undersøker pasienter som fører skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utfører tjeneste som los, har adgang til å melde fra til offentlige myndigheter når helsepersonellet finner at pasienten har en helsesvekkelse som kan føre til skade på person.

Formålet med meldeadgangen er trafikksikkerhet for skinnegående kjøretøy (tog, T-bane, trikk mv.), fartøy på sjøen og for skip som seiler med los ombord.

Melding kan skje uten hinder av taushetsplikt

Meldinger kan gis uten hinder av taushetsplikt, jf. helsepersonellovens § 34 a første ledd første setning og forskrift om melding fra lege, psykolog eller optiker ved helsesvekkelse av betydning for trafikksikkerheten § 6 (meldeforskriften). Meldeadgangen gjelder kun i situasjoner der helsepersonellet har fått bekreftet fra pasienten at vedkommende fører skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utfører tjeneste som los.

Meldeadgangen etter helsepersonellovens § 34 a første ledd første punktum gjelder kun dersom føreretten forutsetter helseattest. Dersom helsepersonellet er i tvil om pasienten må ha helseattest, skal det avklares direkte med pasienten selv om vedkommende plikter å levere helseattest for å føre skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utføre tjeneste som los. Pasienten skal få beskjed når melding blir sendt.

Meldingen skal inneholde nødvendige og relevante opplysninger for å belyse helsesvekkelsen

Når det gjelder hvilke faglige vurderinger som må foretas før det sendes melding er det i § 34 a bestemt at lege, optiker eller psykolog kan melde når det er grunn til å tro at pasienten har en helsesvekkelse som kan føre til skade på person. Legen, optikeren eller psykologen må komme til at det er en meldeadgang fordi pasientens helsesvekkelse er av en slik art at fortsatt føring av skinnegående kjøretøy eller fartøy på sjø, eller utøvelse av yrket som los kan forårsake personskade.

I merknadene til § 34 a i lovproposisjonen, Prop. 121 L (2020-2021) skrev Helse- og omsorgsdepartementet:

«Det foreslås i første ledd en adgang for leger, psykologer og optikere til å kunne melde uten hinder av taushetsplikten til offentlige myndigheter når det er grunn til at tro at en pasients helsesvekkelse kan føre til skade på person ved at pasienten fører skinnegående kjøretøy eller fartøy på sjøen, eller ved at pasienten utfører tjeneste som los. «Skade på person» omfatter både skade på pasienten selv og skade på andre personer.

«Grunn til å tro» gir i anvisning om at helsepersonellet ikke trenger å ha sikker kunnskap om at skade vil kunne inntreffe for å kunne melde, samtidig må det foreligge mer enn en anelse. Det er ikke krav om sannsynlighetsovervekt, men helsepersonellet må ha konkrete holdepunkter for at helsesvekkelsen vil kunne føre til skade ved at pasienten fører framkomstmiddel på sjø eller skinner, eller er i tjeneste som los. Videre gjenspeiler begrepet «grunn til å tro» at det ikke stilles krav til at leger, psykologer og optikere har inngående kjennskap til de særskilte helsekravene som gjelder for de ulike gruppene og alle helsesvekkelser som kan føre til hendelser som innebærer skade på person.»

Som et eksempel på vurderingen av helsesvekkelse som gjør at helsekravene ikke er oppfylt og sammenhengen dette har med faren for personskade, har Kystverket skrevet følgende om loser:

"Losens primære rolle er å gi veiledning ved navigering og manøvrering av skip for å unngå kollisjoner og grunnstøtinger og kravet til helseerklæring er gitt for å sikre at losen er helsemessig skikket til tjeneste som los. På et lospliktig fartøy er losen den eneste som har den spesialkompetansen som en los har. Dersom losen ikke er helsemessig skikket og dette får følger for losens evne til å utføre sin oppgave som los vil sannsynligheten for en ulykke øke. Personskade for de som er på skipet er en mulig konsekvens av en grunnstøting eller kollisjon med skip, det samme er tilfelle for personer om bord på det (de) andre fartøy som er involvert i en kollisjon."

Pasienten bør informeres om mulige konsekvenser av helsesvekkelsen

Det er ikke gitt bestemmelser i helsepersonellovens § 34 a om at lege, psykolog og optiker skal vurdere om helsesvekkelsen er av midlertidig varighet eller om den vil være varig, dvs. varer mer enn seks måneder. Helsedirektoratet anbefaler imidlertid at det gjøres en vurdering av om helsesvekkelsen er midlertidig eller varig fordi det vil kunne ha betydning i vurderingen av om melding skal gis.

Det er heller ikke gitt bestemmelser i helsepersonelloven § 34 a eller meldeforskriften om at lege, psykolog og optiker skal gi pasienten informasjon om at helsesvekkelsen kan føre til svekket evne til å utføre yrket. Det er heller ikke gitt bestemmelse om at det kan gis muntlig forbud mot å utøve yrket inntil helsesvekkelsen er helbredet og helsekravene igjen er oppfylt.

Helsedirektoratet ser det imidlertid slik at lege, psykolog og optiker, for å opptre faglig forsvarlig, jf. helsepersonelloven § 4, bør orientere pasienten om negative konsekvenser av helsesvekkelsen, også for føring av skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller for å utføre tjeneste som los. Det samme gjelder om å gi informasjon om at føring av skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utføring av tjeneste som los ikke bør utøves inntil helsesvekkelsen er over. Dersom slik informasjon gis skal det journalføres. Dette gjelder også i tilfeller der helsepersonellet etter vurdering av helsesvekkelsen velger å ikke benytte seg av meldeadgangen.

At pasienten skal ha informasjon om sin helsetilstand fremgår av helsepersonelloven § 10, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 første ledd. Dette gjelder også alvorlige konsekvenser av helsetilstanden som at pasienten ikke kan føre skinnegående kjøretøy, fartøy på sjøen eller utføre arbeid som los om bord i skip.

Helsepersonell har meldeplikt og meldeadgang etter andre lovbestemmelser

Alt helsepersonell kan i noen konkrete situasjoner, i tillegg til meldeadgangen i § 34 a, både ha en meldeplikt og meldeadgang med hjemmel i andre bestemmelser i helsepersonelloven, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4 og § 31:

• Helsepersonellovens § 23 nr. 4: Denne bestemmelsen sier at helsepersonells taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Bestemmelsen gir, med andre ord, en melde- /varslingsadgang. Se rundskrivet til helsepersonelloven § 23 for mer informasjon. 
   
• Helsepersonellovens § 31: Denne bestemmelsen sier at helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Bestemmelsen gir, med andre ord, en meldeplikt. Se rundskrivet til helsepersonelloven § 31 for mer informasjon. 

Meldinger etter helsepersonelloven § 34 a skal sendes direkte fra lege, psykolog eller optiker til offentlig myndighet og ikke gjennom statsforvalteren. Meldingen skal inneholde nødvendige og relevante opplysninger for å belyse helsesvekkelsen, jf. meldeforskriften § 5 andre ledd.

Pasient som er fører av skinnegående kjøretøy

Når det gjelder førere av skinnegående kjøretøy er førere av alle typer jernbanekjøretøyer som er omfattet av jernbaneloven, og som er underlagt krav til medisinsk og eventuelt yrkespsykologisk skikkethet omfattet av meldeadgangen:

Det gjelder:

1. Fører av trekkraftkjøretøy på det nasjonale jernbanenettet, der helsekravene er gitt i førerforskriften, se nedenfor.
2. Fører av sporvogn, bybane, t-bane og annet sporbundet transportmiddel, der helsekravene er gitt i kravforskriften, se nedenfor.
3. Fører av museumsbanetog, der helsekravene er gitt i museumsbaneforskriften.
4. Fører på sidespor og godsbane, der helsekravene er gitt i sidesporforskriften.

Det stilles følgende helsekrav til disse profesjonene:

(Forskriftene med helsekravene er tilgjengelig fra Statens jernbanetilsyns hjemmeside, eller direkte fra Lovdata).

• Førerforskriften

• Kravforskriften

• Sidesporforskriften

• Museumsbaneforskriften

Melding sendes direkte til Statens jernbanetilsyn

Elektronisk skjema (med sikker innlogging og forsendelse) «Melding om helsesvekkelse (helsepersonelloven § 34a.)» er tilgjengelig på Statens jernbanetilsyns hjemmeside.

Direkte adresse til skjema «Melding om helsesvekkelse (helsepersonelloven § 34a.)» finnes her.

Pasient som er fører av fartøy på sjøen

Når det gjelder fører av fartøy på sjøen er dette førere innen sjøfart som har sitt arbeid på fartøy i næringsvirksomhet, og som skal ha helseerklæring etter forskrift om helseundersøkelse av arbeidstakere på norske skip og flyttbare innretninger (helseforskriften), omfattet av ordningen.

Dette gjelder følgende profesjoner:

1. Førere med kompetansesertifikat dekksoffiser klasse 1 til 6, jf. forskrift om kvalifikasjoner og sertifikater for sjøfolk (kvalifikasjonsforskriften) §§ 23a til 28.
2. Førere med kompetansesertifikat fiskeskipper klasse A, AB eller B, jf. kvalifikasjonsforskriften §§ 32, 32a og 32b.

At helsekravet er oppfylt dokumenteres med gyldig helseerklæring etter helseforskriften § 4.

Melding sendes direkte til Sjøfartsdirektoratet

Melding etter helsepersonelloven § 34a som omfatter førere av fartøy på sjø sendes direkte fra legen, psykologen og optikeren til Sjøfartsdirektoratet. Sjøfartsdirektoratets adresse er: Postboks 2222, 5509 Haugesund.

Pasient som er los

Alle loser i Norge er statsansatte loser, ansatt i Kystverket, Lostjenesten, og de er sertifisert som los i henhold til forskrift om opplæring og sertifisering av loser.

Losene er underlagt helsekrav tilsvarende som sjømenn, men tilpasset yrket som los. Informasjon om helsekravene er gitt på Kystverkets hjemmesider.

Helsekravene inkluderer synskrav, krav til hørsel, krav til fysisk funksjonsevne (som er strengere enn for sjøfolk), krav ved bruk av legemidler og helsekrav for vanlige medisinske tilstander (inkludert blant annet infeksjonssykdommer, svulster, endokrine sykdommer, psykiske lidelser, sykdommer i blod og immunsystem, nervesystemet, sirkulasjonssystemet, åndedrettssystemet, fordøyelsessystemet, øyet, øret, huden og muskel/skjelettsystemet).

Melding sendes direkte til Losdirektøren

Melding etter helsepersonelloven § 34 a som omfatter loser sendes direkte fra legen, psykologen og optikere til Losdirektøren, som er øverste leder for Kystverkets lostjeneste. Losdirektørens adresse er: Losdirektøren, Kystverket, postboks 1502, 6025 Ålesund.

Andre ledd

I andre ledd er det gitt hjemmel for å gi forskrift med bestemmelser som utdyper bestemmelsene i § 34 a første ledd, samt bestemmelser om gjennomføring av meldeadgangsbestemmelsene. Slik forskrift om melding fra lege, psykolog eller optiker ved helsesvekkelse av betydning for trafikksikkerheten er gitt 4. mars 2022 (meldeforskriften). Forskriften trådte i kraft 1. april 2022.

 

Bestemmelsen pålegger visse profesjonsgrupper meldeplikt til folkeregistermyndigheten og Medisinsk fødselsregister i forbindelse med fødsel. I likhet med øvrige bestemmelser i kapittel 7 er bestemmelsen et unntak fra taushetsplikten.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at alle barn som blir født i Norge, registreres i folkeregisteret sammen med opplysninger om hvem som er barnets juridiske foreldre. Melding til Medisinsk fødselsregister skal blant annet bidra til å avklare årsaker til og konsekvenser av helseproblemer i forbindelse med svangerskap og fødsel, samt overvåke forekomst av medfødte misdannelser.

Første ledd

I første ledd reguleres meldeplikten til folkeregistermyndigheten. Pliktsubjektene er leger og jordmødre. Det er normalt disse to helsepersonellgruppene som vil være tilstede og ansvarlig helsepersonell under fødsler.

I meldingen skal oppgis hvem som er far til barnet. Hvem som anses som far til barnet, bestemmes av barnelova.

Hvis barnets mor og far er gift med hverandre ved fødselen, registreres han automatisk som barnets far i folkeregisteret. Helsepersonell trenger da ikke å spørre om hvem som er far til barnet, jf. barnelova § 3. Hvis mor ikke er gift med barnets far, vil farskapet vanligvis fastsettes ved at moren oppgir navnet på faren, som så erklærer farskapet, jf. barnelova § 4. Hvis hun ikke oppgir navnet på barnets far, og en mann erklærer farskapet, må hun godta erklæringen før den er gyldig. Far, kan erklære farskap både før fødselen, i forbindelse med fødselen og etter fødselen. Erklæring av farskap skal gjøres skriftlig på fastsatt blankett utarbeidet av NAV. Far må møte personlig og vise legitimasjon. Dette kan gjøres hos jordmor eller lege ved svangerskapskontroll eller i forbindelse med fødselen. Det kan også gjøres hos NAV, på Skattekontor eller hos en dommer.

Se mer informasjon på:

www.nav.no/no/Person/Familie/Farskap+og+morskap

https://www.nav.no/no/person/familie/farskap-og-morskap/farskap-og-foreldreansvar

Helsedirektoratet anbefaler at farskap erklæres under svangerskapet av foreldre som ikke har inngått ekteskap i god tid før termin for fødselen. Dette blant annet for å trygge barnet best mulig, blant annet av hensyn til retten til arv. (Se retningslinjen for svangerskapsomsorgen). Det er derfor viktig at jordmor og lege orienterer om ordningen og tar i mot slik erklæring i god tid før termin for fødselen.

Dersom faren til barnet ikke har erklært farskap under svangerskapsomsorgen, er imidlertid jordmor og lege forpliktet til å motta og videresende informasjon om erklæring av farskap til Skattedirektoratet i forbindelse med fødselsomsorgen.

Det ligger også informasjon om fødselsmelding og farskapserklæring på www.helsenorge.no/etter-fodsel/fodselsmelding-og-farskapserklaring

Medmorskap fastsettes etter nærmere vilkår og ved søknad til Folkeregistermyndigheten, se her http://www.skatteetaten.no/no/Person/Folkeregister/Fodsel-og-navnevalg/Soknad-om-medmorskap/

Andre ledd

Andre ledd pålegger jordmødre og leger også å sende fødselsmelding til bidragsfogden dersom foreldrene ikke lever sammen eller dersom farskapet ikke er klarlagt, for eksempel hvis mor ikke gir opplysninger om hvem som er far. Oppgaven som bidragsfogd ivaretas av NAV.

Tredje ledd

Tredje ledd presiserer at fødselsmelding til folkeregisteret også skal gis når barnet er dødfødt. Som dødfødt i denne sammenheng menes dødfødte etter 28 ukers svangerskap.

Fjerde ledd

Fjerde ledd regulerer melding av fødsel og svangerskapsavbrudd etter tolvte uke til Medisinsk fødselsregister. Også spontanaborter etter tolvte uke skal meldes.

Pliktsubjektene er også her lege og jordmor. Etter medisinsk fødselsregisterforskriften § 2-1 gjelder plikten også for en videre personkrets. I tillegg til leger og jordmødre, gjelder den alt helsepersonell som yter helsehjelp til en kvinne under svangerskapet og fødsel. I henhold til forskriften § 2-3 har virksomheten ansvar for at meldeplikten overholdes. Dersom det ikke fremkommer av virksomhetens rutiner hvem som har dette ansvaret, må det etter konkret vurdering avgjøres hvem som er nærmest til å gi en slik melding.

Forskrift 21. desember 2001 nr. 1483 om innsamling og behandling av helseopplysninger i Medisinsk fødselsregister (Medisinsk fødselsregisterforskriften) er gitt med hjemmel i helseregisterloven §§ 8 og 9.

Mer informasjon om hvilke opplysninger som registreres i Medisinsk fødselsregister, registerets formål og hva opplysningene brukes til, finnes på Folkehelseinstituttets nettside www.fhi.no.

Bestemmelsen pålegger leger å gi legeerklæring om dødsfall og å melde til politiet ved mistanke om unaturlig dødsfall. Retten kan pålegge en lege å gi taushetsbelagte opplysninger for å avklare om døden er forvoldt ved en straffbar handling.

Formålet er at myndighetene skal få kjennskap til at et dødsfall har funnet sted, og at det kan iverksettes etterforskning dersom det foreligger unaturlig grunn for dødsfallet.

Første ledd

Første ledd første punktum pålegger leger å gi erklæring om dødsfall de blir kjent med i sin virksomhet. Bestemmelsen pålegger leger som blir tilkalt til en døende eller til en som er død å vurdere den døde for å utferdige melding om dødsfall.

Det er bare leger som kan stadfeste døden. For å kunne fylle ut dødsmeldingen på forskriftmessig måte (blant annet krav om at dødsårsaken skal oppgis), må legen selv syne liket. I Helsedirektoratets brev av 12. mars 2018 åpnes det for at syning av lik i visse situasjoner kan gjennomføres ved hjelp av elektronisk overføring av lyd og bilde. Helselovgivningens alminnelige regler for behandling av helse- og personopplysninger vil gjelde ved bruk av video-, lyd- og bildeopptak. Helsedirektoratet forutsetter at dersom syning av lik gjennomføres ved hjelp av elektronisk overføring av lyd og bilde, så vil hensynet til de pårørende bli ivaretatt. Videre forutsettes det at dødsmeldingen undertegnes av den lege som syner liket via den elektroniske overføringen.

Fra 1. januar 2022 er det obligatorisk for leger å melde inn dødsfall elektronisk. Den elektroniske innmeldingsløsningen sikrer at personopplysninger blir sendt Folkeregisteret, og person- og helseopplysninger blir sendt Dødsårsaksregisteret. Andre aktører som tingrett, kirkegårdsmyndigheter og NAV kan hente personopplysninger fra Folkeregisteret.    

Se mer informasjon om løsningen og veiledningsmateriell: Elektronisk melding om dødsfall og dødsårsak (nhn.no).

Etter første ledd andre punktum kan departementet gi forskrift om erklæringene. Slik forskrift er ikke gitt.

Andre ledd

Andre ledd pålegger legen plikt til å gi Dødsårsaksregisteret opplysninger om dødsårsaken. Plikten kan også omfatte leger som har ytt helsehjelp til pasienten rett forut for dødsfallet. Dette fordi disse kan besitte verdifull kunnskap om både pasienten og hendelsesforløpet. Det må forutsettes at dette er de tilfellene hvor andre leger ikke har de samme opplysningene om pasienten.

Dødsårsaksregisterforskriften gir bestemmelser om innsamling og annen behandling av dødsårsaker i det nasjonale helseregisteret Dødsårsaksregisteret.  

Se mer informasjon om løsningen og veiledningsmateriell: Elektronisk melding om dødsfall og dødsårsak (nhn.no).

Tredje ledd

Tredje ledd pålegger legen å melde fra til politiet om unaturlige dødsfall. Meldeplikten går foran taushetsplikten, men gjelder i første omgang bare det objektive faktum at legen har grunn til å tro at det foreligger et unaturlig dødsfall. Meldeplikten innebærer at politiet må varsles selv om legen har få opplysninger om dødsfallet. Legen er ikke pålagt å innhente ytterligere opplysninger til meldingen, men har rett til å supplere meldingen med flere opplysninger i etterkant. Legens plikt til å gi opplysninger er begrenset til faktaopplysninger. Legen har likevel rett til å gi politiet opplysninger som han mener har betydning for saken, og som vil kunne lette og påskynde oppklaring av saken. Dette kan også spare ham selv for å måtte møte til rettsmøte under sakens etterforskning.

Helsepersonellet skal ikke selv vurdere om det kan ha skjedd noe straffbart eller ikke – dette er en oppgave for politi og påtalemyndighet.

Hva som ligger i begrepet "unaturlig dødsfall" fremkommer av forskrift 21. desember 2000 nr. 1378 om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall og lignende. Dødsfall anses unaturlig dersom det kan skyldes forlis, brann, skred, lynnedslag, drukning, fall, trafikkulykke og lignende.

Etter straffeprosessloven § 224 fjerde ledd har politiet etterforskningsplikt i alle tilfeller der en person under 18 år dør plutselig og uventet.

Fjerde ledd

Etter fjerde ledd har legen plikt til å gi retten opplysninger av betydning for saken, dersom etterforskning settes i gang. Plikten går lenger enn underretningsplikten til politiet etter tredje ledd, og den går foran taushetsplikten. Plikten utløses bare dersom retten krever opplysninger av legen, det er ikke legens plikt å ta initiativet. Legen plikter ikke å forklare seg til politiet etter denne bestemmelsen, men legen har rett til også å gi politiet slik forklaring, se kommentarene til tredje ledd.

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 36:

• Forskrift 21. desember 2000 nr. 1378 om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall o.l.
• Forskrift 21.desember 2001 nr. 1476 om innsamling og behandling av helseopplysninger i Dødsårsaksregisteret (Dødsårsaksregisterforskriften)

Formålet med denne bestemmelsen er innsamling av informasjon fra helsetjenesten til helseregistre med det formål å bedre befolkningens helsetilstand, utvikle effektive forebyggende tiltak og planlegge en rettferdig og effektiv helsetjeneste. Kunnskap om hvordan pasienten beveger seg i behandlingssystemet, hva helsehjelpen går ut på, resultater og kostnader er nødvendig for å nå disse mål.

Helsepersonell kan ikke utlevere opplysninger til helseregistre direkte i medhold av denne bestemmelsen – den gir kun hjemmel for å fastsette forskrifter om at slik utlevering skal finne sted. Det er gitt en rekke forskrifter med hjemmel i denne bestemmelsen som pålegger helsepersonell å utlevere opplysninger til helseregistre.

• 2017.08.25 nr 1292: (HOD) Forskrift om kommunalt pasient- og brukerregister (KPR)
• 2000.12.21 nr 1369: (HOD) Forskrift om melding fra patologilaboratorier til sentralenheten for masseundersøkelse for livmorhalskreft
• 2001.12.21 nr 1476: (HOD) Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Dødsårsaksregisteret (Dødsårsaksregisterforskriften)
• 2001.12.21 nr 1477: (HOD) Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Kreftregisteret (Kreftregisterforskriften)
• 2001.12.21 nr 1483: (HOD) Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Medisinsk fødselsregister (Medisinsk fødselsregisterforskriften)
• 2003.11.14 nr 1353: (HOD) Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk overvåkingssystem for resistens hos bakterier, sopp og virus (Resistensregisterforskriften)
• 2005.06.17 nr 0611: (HOD) Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk overvåkingssystem for infeksjoner i sykehustjenesten (NOIS-registerforskriften)
• 2005.09.02 nr 1010: (FD) Forskrift om innsamling og behandling av opplysninger i Forsvarets helseregister
• 2007.12.07 nr 1389: (HOD) Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk pasientregister (Norsk pasientregisterforskriften)
• 2007.12.21 nr 1610: (HOD) Forskrift om behandling av helseopplysninger i nasjonal database for elektroniske resepter (Reseptformidlerforskriften)
• 2011.12.16 nr 1250: (HOD) Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Nasjonalt register over hjerte og karlidelser (Hjerte og karregisterforskriften)
• 2013.05.31 nr 0563: (HOD) Forskrift om nasjonal kjernejournal (kjernejournalforskriften)
• 2009.12.18 nr 1639: (HOD) Forskrift om behandling av helseopplysninger i Egenandelsregisteret (egenandelsregisterforskriften) 

En tilsvarende hjemmel til å pålegge helsepersonell en meldeplikt til helseregistre, finnes i helseregisterloven § 13 og pasientjournalloven § 14.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell en plikt til å gi melding om pasienters og brukeres behov for individuell plan og koordinator.

Formålet med bestemmelsen er å bidra til en bedre samordning av tjenestetilbudet til pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med helsepersonells plikt til å delta i arbeidet med individuell plan, jf. helsepersonelloven § 4 andre ledd siste punktum.

Første punktum

Første punktum pålegger helsepersonell en selvstendig plikt til snarest mulig å melde fra om en pasient eller brukers behov for individuell plan eller koordinator. Retten til individuell plan og koordinator følger av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-5 og 2-5 b. Kommunen har plikt til å tilby individuell plan og koordinator til pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven §§ 7-1 og 7-2. Tilsvarende skal spesialisthelsetjenesten tilby individuell plan og koordinator etter spesialisthelsetjenesteloven §§ 2-5 og 2-5 a.

Andre og tredje punktum

Andre og tredje punktum utpeker mottakere for melding etter første punktum. Helsepersonell som yter spesialisthelsetjenester skal melde fra om behov til koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet i spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 b. Annet helsepersonell skal gi melding til koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet i kommunen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-3.

Nærmere bestemmelser finnes i forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator og forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester.

Bestemmelsen pålegger den som yter helsehjelp en plikt til å føre journal og helseinstitusjoner å utpeke én overordnet ansvarlig for pasientens journal dersom flere helsepersonell samarbeider om en pasient. Bestemmelsene gjelder også for personell i apotek når de yter helsehjelp. Se rundskriv om dokumentasjonsplikt i apotek.

Det påligger virksomhetene å sette helsepersonell i stand til å overholde journalføringsplikten. Alle virksomheter som yter helsehjelp må derfor opprette pasientjournalsystemer, jf. journalforskriften § 4.

Formålet med journalføringsplikten er å sikre at opplysninger som er nødvendige og relevante for en forsvarlig behandling av pasienten blir nedtegnet og kan gjenfinnes. Journalføringsplikten har også til formål å gi tilsynsmyndigheter og andre relevante instanser innsyn i helsehjelpen som er gitt.

Første ledd

Første ledd første punktum pålegger den som yter helsehjelp å nedtegne eller registrere de opplysningene som er nevnt i helsepersonelloven § 40, i en journal for den enkelte pasient.

Den som yter helsehjelp, har ansvar for pasientens journal. Det innebærer at det er helsepersonellet som gjør observasjoner eller forestår behandling og oppfølgning osv., som skal føre journalen. En lege vil for eksempel være ansvarlig for journalføring i etterkant av en operasjon for å dokumentere årsaker og forutsetninger for operasjonen, spesielle forholdsregler, hva han/hun har utført under operasjonen og hvordan eventuelle komplikasjoner ble håndtert. Anestesisykepleieren vil være ansvarlig for å journalføre data om hva slags anestesi pasienten har fått, herunder dosering og hvordan pasienten har reagert på dette. Andre sykepleiere vil for eksempel kunne være ansvarlig for å dokumentere at pasientens blodtrykk eller temperatur er målt og resultatene av dette, hvordan sårbehandlingen utvikler seg eller hva som er gjort av observasjoner hos en intensivpasient. Fysioterapeutene vil kunne være ansvarlig for å dokumentere hvilke undersøkelser som er gjort, hvilke øvelser som er utført og hvordan pasienten har reagert på dette. Jordmødre vil være ansvarlig for å dokumentere symptomer og funn ved svangerskapskontroll, hendelsesforløp under fødselen, hvilke smertestillende medikamenter og metoder som ble benyttet, hvilke vurderinger som ble foretatt på hvilke tidspunkt og hvorledes morens tilstand var under fødselen. Ortopediingeniører vil være ansvarlig for å journalføre hvilke proteser som blir laget til pasienten, hvordan den er tilpasset, hvordan pasienten fungerer med protesene, komplikasjoner og slitasjeskader. På samme måte vil tannpleier og tannlege måtte dokumentere hva som var formålet med undersøkelsen, objektive funn og subjektive symptomer, hvilke undersøkelser, røntgenbilder og prøver som er tatt, diagnose og aktuell behandling, hvilke materialer og utstyr som er benyttet og eventuelle komplikasjoner under behandlingen.

Den som har journalføringsplikten kan overlate utførelsen til andre. Dette innebærer for eksempel at en lege som er ansvarlig for diagnostisering, kan overlate til en sykepleier eller annet personell å journalføre dette. Legen har imidlertid fortsatt hovedansvaret og må sørge for å kontrollere journalen hvis han mener dette er nødvendig. På samme måte kan alt helsepersonell som er ansvarlig for journalføring overlate selve utførelsen til andre, dvs. til annet helsepersonell eller til andre medhjelpere. Det må imidlertid vurderes i hvert enkelt tilfelle om det er hensiktsmessig og forsvarlig å overlate utførelsen til andre. Helsedirektoratet har i brev uttalt at helsepersonell som yter helsehjelp selv skal signere journalnotatet, også der de overlater til andre å nedtegne opplysningene i journalen. Signeringen kan ikke overlates til annet personell. (PDF).

Det gjøres særlig oppmerksom på at alle som utfører tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som utgangspunkt er omfattet av helsepersonelloven og dermed også av journalføringsplikten i helsepersonelloven kapittel 8. For de som yter tjenester etter kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven følger journalføringsplikten direkte av § 9-10. I forskrift 16. desember 2011 nr. 1393 om helsepersonellovens anvendelse for personell som yter tjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester er det gjort to særskilte unntak fra hovedregelen om dokumentasjonsplikt. For det første er personer som mottar omsorgslønn etter helse- og omsorgstjenesteloven unntatt fra helsepersonelloven, og de har følgelig heller ikke journalføringsplikt etter helsepersonelloven, jf. forskriften § 1. For det andre er personer som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er å anse som helsehjelp foreløpig unntatt fra journalføringsplikt, jf. forskriften § 2. Dette vil typisk kunne være personell som yter praktisk bistand eller er støttekontakter.

Helsepersonell vil som utgangspunkt ikke ha journalføringsplikt for tilfeldige helseråd som gis i en privat sammenheng.

Kravet om journalføring knytter seg til ytelse av helsehjelp. For en nærmere omtale av begrepet helsehjelp vises til kommentarene til helsepersonelloven § 3 tredje ledd. Avgrensningsspørsmål kan blant annet reise seg i forhold til nettbaserte helsetjenester. For at noe skal framstå som helsehjelp, må rådgivningen være individuelt tilpasset av handlingsrettet karakter og basert på informasjon som personen som henvender seg (pasienten) gir fra seg. Rammene for virksomheten (krav og tilbud om profesjonell hjelp), betalingsordninger og hvilke tjenester som konkret blir tilbudt, vil også være viktige momenter i den helhetsvurderingen som må foretas. Dersom det først ytes helsehjelp, er det et krav at tjenestene er forsvarlige, og at helsepersonellovens plikter, herunder journalføringsplikten, ivaretas av helsepersonellet.

Når den som yter helsehjelp innhenter faglige råd fra annet helsepersonell i en situasjon hvor det ikke etableres noen pasientrelasjon mellom pasienten og det rådgivende helsepersonellet, vil det normalt ikke være grunnlag for å opprette journal hos den som gir råd. Derimot må den som er ansvarlig for å yte helsehjelpen dokumentere hva de innhentede rådene går ut på, dersom de er relevante og nødvendige for den videre helsehjelpen. Se Helsedirektoratets brev jnr. 08/8165.

Når pasienter deltar i forskningsprosjekter som ledd i helsehjelpen, skal opplysninger som er relevante og nødvendige for helsehjelpen både journalføres i pasientjournal og dokumenteres som ledd i forskningsprosjektet. Dersom opplysningene ikke er relevant og nødvendig for helsehjelpen, skal opplysningene ikke dokumenteres i pasientjournal. Det må derfor vurderes konkret om det er behov for å dokumentere deltakernummer i pasientjournal dersom denne typen opplysning kan ha betydning for helsehjelpen til pasienten. 

Det skal opprettes journal for hver enkelt pasient. Dette innebærer for det første at "samlejournaler", dvs. nedtegnelser om flere pasienter i samme dokument ikke er tillatt. Separate journaler for hver pasient er en forutsetning for å kunne ivareta taushetsplikten. Videre innebærer kravet om journal for hver enkelt pasient, at det som hovedregel skal være én samlet journal for pasienten selv om helsehjelp ytes av flere innen en virksomhet, for eksempel i en institusjon eller innen den hjemmebaserte omsorgstjenesten. Det skal altså ikke opprettes flere separate journaler bestående av for eksempel "legejournal", "sykepleiejournal", "fysioterapijournal" mv. Dette utgangspunktet kan fravikes dersom virksomhetens enheter faglig og organisatorisk klart fremstår som separate deltjenester. Det kan for eksempel være aktuelt i sykehus med både somatiske og psykiatriske avdelinger. Her kan blant annet personvernhensyn tale for separate journaler.

Dersom det finnes både papirbaserte og elektroniske journaler for en pasient, må det i begge journaler fremgå at det finnes ytterligere en journal, henholdsvis papirbasert og elektronisk.

Første ledd andre punktum unntar samarbeidende personell som gir hjelp etter instruksjon eller rettledning fra annet personell, fra journalføringsplikt. Helsepersonell som gir helsehjelp etter instruksjon eller rettledning fra annet helsepersonell, vil imidlertid ha journalføringsplikt dersom de rent faktisk er alene om å gi den aktuelle helsehjelpen, eller for øvrig har en selvstendig rolle – det vises blant annet til det som er sagt ovenfor vedrørende personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Slikt personell kan også tildeles journalføringsoppgaver på vegne av den ansvarlige for journalføringen, og plikten beror da på instruksjon fra den ansvarlige, se ovenfor.

Andre ledd

Andre ledd pålegger helseinstitusjoner der flere helsepersonell samarbeider om en pasient, å utpeke én overordnet ansvarlig for den enkelte pasients journal (journalansvarlig). Se definisjon av helseinstitusjoner i helsepersonelloven § 3 fjerde ledd.

Det er virksomheten som må ta stilling til hvem som skal ha det overordnede ansvaret for den enkelte journal. Etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5a skal det i helseinstitusjoner utpekes koordinator for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester. Koordinator skal sørge for nødvendig oppfølgning av den enkelte pasient, sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsoppholdet og overfor andre tjenesteytere, samt sikre fremdrift i arbeidet med individuell plan. Det vil ofte være hensiktsmessig at koordinator også har et overordnet ansvar for pasientens journal.

Å ha det overordnede ansvaret for en pasientjournal innebærer blant annet å påse at det opprettes journal, og at journalen struktureres og oppbevares på forsvarlig vis i henhold til virksomhetens journalsystem. Dette innebærer at journalen må ordnes slik at den fungerer som et hensiktsmessig arbeidsverktøy i samsvar med blant annet formålet med dokumentasjonsplikten og bestemmelsene om taushetsplikt. Journalen må gjøres lett tilgjengelig for dem som skal anvende opplysningene som grunnlag for beslutninger om helsehjelp og annen oppfølgning av pasienten. Det er den som har det overordnede ansvaret for journalen som avgjør hvilke opplysninger som skal tas inn i journalen.

Regler om oppbevaring av journal finnes i pasientjournalloven § 25. Se også de andre bestemmelsene i pasientjournalloven kapittel 4 om virksomhetens plikter ved behandling av helseopplysninger.

Tredje ledd

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å pålegge helsepersonell plikt til å føre journal som pasienten bringer med seg (egenjournal). Egenjournal skiller seg fra sykehusjournal først og fremst ved at det er pasienten selv som oppbevarer og har ansvaret for egenjournalen. Slikt pålegg er ikke gitt. Dette hindrer imidlertid ikke at helsepersonell kan gjøre dette. Egenjournal erstatter ikke helsepersonellets generelle dokumentasjonsplikt.

Bestemmelsen stiller krav til innhold og form i pasientjournalene. Formålet med bestemmelsen er å sikre at journalen oppfyller sin funksjon som redskap for ytelse av forsvarlig helsehjelp, og som dokumentasjon til bruk i tilsynssaker, erstatningssaker og lignende.

Kravet til form og innhold er ytterligere presisert i forskrift 1. mars 2019 nr. 168 om pasientjournal (pasientjournalforskriften).

Dokumentasjonsplikten for helsehjelp som ytes i apotek er nærmere beskrevet i Helsedirektoratet rundskriv, se Dokumentasjonsplikt i apotek - Helsedirektoratet.

Første ledd

Første ledd første punktum stiller krav om at journalene føres i samsvar med god yrkesskikk og inneholder relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle lovpålagte melde- og opplysningsplikter.

"Relevante og nødvendige opplysninger" er for det første de opplysningene som helsepersonellet må ha tilgjengelige i den aktuelle situasjonen for å kunne gi helsehjelp. Det er videre opplysninger det kan bli aktuelt å hente fram i forbindelse med helsehjelp som ytes på et senere tidspunkt. Journalopplysningene skal også bidra til å dokumentere at man som helsepersonell har handlet i samsvar med forsvarlighetskravet og andre lovpålagte krav.

Definisjonen av pasientjournal er all informasjon om pasienten som lagres som grunnlag for undersøkelser, diagnostisering, behandling eller annen oppfølgning av pasienten. Pasientjournalforskriften §§ 4-8 utdyper hvilke opplysninger som skal nedtegnes i journalen såfremt de er relevante og nødvendige.

Journalen skal blant annet inneholde opplysninger om pasientens tilstand og årsak til kontakt med helse- og omsorgstjenesten, hvilke undersøkelser som har blitt utført, aktuell diagnose, hvilken behandling og pleie pasienten har mottatt, medisinering, opplysninger om henvisninger og vurdering av henvisninger til spesialisthelsetjenesten og eventuelt andre forhold som viser hva som har blitt gjort med pasienten. Journalen skal også inneholde opplysninger om råd og informasjon pasienten har fått. Dokumentasjonskravet øker dersom helsepersonellet velger å gi en behandling som avviker fra gjeldende retningslinjer eller veiledere. Dette er påpekt av tilsynsmyndighetene i flere saker.

Dokumentasjon i form av røntgenbilder, prøvesvar, fotografier, videoopptak, lydopptak, lydlogg, sporsikringsblankett i voldssaker (se Helsedirektoratets brev jnr. 06/1971) mv. regnes som del av journalen inntil informasjonen fra disse kildene er skriftlig nedtegnet i journalen, jf. pasientjournalforskriften § 12 første ledd.

Første ledd andre punktum stiller som vilkår at journalen skal være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell.

Der virksomheten har utpekt en overordnet ansvarlig for journalen, har vedkommende ansvar for å strukturere journalen slik at den fungerer som et arbeidsverktøy i samsvar med intensjonene. Journalen må gjøres lett tilgjengelig for de som skal anvende opplysningene som grunnlag for beslutninger om undersøkelser, behandling og annen oppfølgning av pasienten. Den som har ansvaret for journalen kan på dette grunnlaget beslutte at opplysninger tas ut på grunn av irrelevans eller dobbeltføring. Dette vil særlig være nødvendig når flere gjør nedtegnelser i samme journal. Det vises for øvrig til kommentarene under § 39.

Krav til innhold og form er blitt nærmere presisert gjennom retts- og forvaltningspraksis. I en lagmannsretts dom ble det konstatert brudd på § 40 da det ikke var dokumentert tidspunkt for eller innhold i konsultasjoner og undersøkelser, LoD 2009-99-33 (Lovdata LB-2008-28434). Statens helsepersonellnemnd (HPN) har vurdert at stikkordsmessige, svært kortfattede journalnotater og journaler uten struktur og sammenheng er i strid med helsepersonelloven § 40, da journalene ikke er egnet arbeidsverktøy for vedkommende som har nedtegnet dem eller for annet helsepersonell. Se sak 07/37, sak 08/142 og sak 06/141.

Mangelfull og utilstrekkelig journalføring kan få konsekvenser i form av administrative reaksjoner og straff, så vel som erstatningsmessig. I en erstatningssak på grunn av feilbehandling under operasjon, vurderte Høyesterett at bevistvil som følge av mangelfull journalføring (operasjonsbeskrivelse) måtte slå ut i disfavør av sykehuseier. Ettersom sykehuset ikke kunne sannsynliggjøre gjennom journalen at operasjonen var gjennomført på en aktsom og forsvarlig måte, ble sykehuset kjent erstatningsansvarlig. (se Rt. 1989 s. 674 )

Andre ledd

I henhold til andre ledd skal det fremgå av journalen hvem som har ført inn opplysningene. Kravet er gjentatt i pasientjournalforskriften § 10 andre ledd, hvor det står at nedtegningen i journalen skal dateres og signeres av den som har gitt helsehjelpen. I sak HR-2026-372-A konkluderer Høyesterett med at helsepersonelloven § 40 andre ledd skal forstås slik at pasientjournalen må inneholde informasjon som gjør det mulig å identifisere den som har ført de ulike journalnotatene. I utgangspunktet skal fullt navn fremgå. Dersom det av praktiske årsaker er brukt initialer for å identifisere hvem som har ført journalen, må dette kunne godtas, forutsatt at innsynsreglene praktiseres slik at pasienten får opplyst hvem som har ført journalen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 første ledd. Elektronisk signatur kan benyttes.

Tredje ledd

Tredje ledd gir hjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om pasientjournalens innhold mv. Slike regler er gitt i forskrift 1. mars 2019 nr. 168 om pasientjournal (pasientjournalforskriften).

Det vises også til saksbehandlingsveilederen som er av særlig relevans for den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Forskrift 3. november 2009 nr. 1327 om provisorfarmasøyters og reseptarfarmasøyters rett til rekvirering av oseltamivir og zanamivi er også gitt med hjemmel i § 40.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell og virksomheter i helse- og omsorgstjenesten å gi innsyn i journal til de som har innsynrett etter pasient- og brukerrettighetsloven.

Formålet med innsynsretten er å gi pasienter muligheter til å ivareta sine interesser. Innsynsretten er et viktig virkemiddel for å realisere pasientens rett til informasjon om og medvirkning i helsehjelpen, så vel som retten til å klage på rettighetsbrudd, søke pasientskadeerstatning mv.

Pasient har rett til innsyn i journalen med bilag, og på forespørsel rett til kopi, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 første ledd.

Pasienten har som utgangspunkt rett til innsyn i alle opplysninger i journal. Dette gjelder også lydlogger, røntgenbilder, videoopptak etc. Dersom slikt materiale - etter at nødvendige og relevante opplysninger fra materialet er nedtegnet i journalen – oppbevares av hensyn til for eksempel kvalitetssikring i virksomheten, har pasienten innsynsrett etter pasientjournalforskriften § 11. Helse- og omsorgsdepartementets brev av 10. oktober 2011, Helsedirektoratets jnr. 10/2494

For at innsynsretten skal bli reell, må helsepersonell på anmodning gi en forklaring på faguttrykk o.l. Det skal legges til rette for at samiskspråklige, fremmedspråklige og personer med funksjonshemninger kan utøve innsynsretten. Dette følger av pasientjournalforskriften § 11 andre ledd.

Utgangspunktet er at alle pasienter over 16 år har selvstendig innsynsrett i sin journal. Barn mellom 12 og 16 år har en viss grad av selvstendig innsynsrett. Barn under 12 år har ikke innsynsrett, men foreldre eller andre med foreldreansvaret har innsynsrett på vegne av barnet.

Det er den databehandlingsansvarlige ( jf. pasientjournalloven § 2 e og helseregisterloven § 2e) som skal ivareta innsynsretten. Det skal klart fremkomme hvor pasienten eller andre kan be om innsyn dersom databehandlingsansvaret er delt mellom flere. Den databehandlingsansvarlige må sørge for å etablere enkle muligheter for at den enkelte kan få adgang til egne opplysninger. Det må legges til rette for at slikt innsyn også kan utføres ved bruk av elektroniske hjelpemidler. De elektroniske løsningene må imidlertid ivareta de konkrete vurderingene som skal ligge til grunn for innsynsretten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1.

Det går frem av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd at pasienter kan nektes innsyn i opplysninger i journalen dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står vedkommende nær. Det skal mye til for at innsyn skal nektes, og det må være en reell fare for konsekvenser av et visst omfang. Høyesterett (Rt. 1984 s. 59) har lagt til grunn at en pasient normalt ikke vil kunne kreve innsyn i opplysninger i egen journal når dette vil krenke taushetsplikt overfor tredjemann.

Begrensinger i innsynretten gjelder ikke hele journalen. Det er bare de deler som det på grunn av farevurderingen er påtrengende nødvendig å hindre innsyn i eller de opplysninger som er underlagt taushetsplikt som kan unntas fra innsyn. Begrensninger i innsyn skal nedtegnes i journal med begrunnelse for at innsyn nektes.

Pasienter uten innsynsrett har adgang til å oppnevne en representant som skal få innsyn, jf. pasient og brukerrettighetsloven § 5-1 tredje ledd. Det er viktig at pasienten får utpeke en person vedkommende har tillit til. På den annen side må personen som utpekes være egnet til oppgaven og ha evne til diskresjon og ansvarsfølelse. Helsepersonellet som er ansvarlig for journalføring, vil kunne avvise en representant hvis denne anses uskikket. En ny representant vil også kunne avvises på dette grunnlag.

Innsyn kan ikke nektes når representanten er en lege eller en advokat. Begrunnelsen er at disse har taushetsplikt i tillegg til yrkesetisk og rettslig ansvar. Er imidlertid en advokat eller lege selv pasient og ønsker å se sin egen journal, står vedkommende prinsipielt i samme stilling som en annen pasient. Foreligger særlige forhold, vil også advokat eller lege kunne nektes innsyn av den som er ansvarlig for journalføringen. Dette vil kunne være tilfelle der legen eller advokaten er i nær slekt med pasienten.

Det er også viktig å merke seg at et forsikringsselskap ikke kan få adgang eller kjennskap til opplysninger som den opplysningen direkte gjelder, selv kan nektes innsyn i etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd. Helsepersonell skal altså ikke utlevere informasjon til forsikringsselskap i slikt tilfelle, selv om den som opplysningene gjelder gir sitt samtykke til dette.

Pårørendes adgang til journalinnsyn følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 fjerde ledd. Nærmeste pårørende har rett til innsyn i den grad pasienten samtykker. Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har likevel nærmeste pårørende rett til innsyn. Nærmeste pårørende er den som pasienten oppgir. Dersom pasienten ikke har oppgitt annet, vil nærmeste pårørende være den/de som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende orden; ektefelle, registrert partner, person som i minst to år har levd i ekteskapsliknende eller partnerskapsliknende samboerskap med vedkommende, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller hjelpeverge.

Foreldre eller andre med foreldreansvaret har rett til innsyn i journal til pasient under 16 år, men innsyn skal ikke gis dersom barnet av grunner som bør respekteres, ikke ønsker at foreldrene skal få innsyn.

Etter en pasients død har de nærmeste pårørende rett til innsyn i journalen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 sjette ledd. Helsepersonell som er ansvarlig for journalføring, kan nekte innsyn hvis det foreligger særlige grunner for å unnta opplysninger. Dette vil kunne være aktuelt hvis journalen inneholder opplysninger som er svært støtende for de pårørende. Helsepersonellet må avgjøre om noen av de pårørende eller eventuelt ingen bør få innsynsrett.

Innsyn skal være gratis. Det kan derfor ikke kreves betaling for kopiering, porto eller liknende. Dersom pasienten ber om flere kopier, kan den dataansvarlige kreve et rimelig gebyr basert på administrasjonskostnadene.

For ytterligere utdypning av innsynretten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 vises til Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer.

Bestemmelsen inneholder regler om retting i journal. Formålet med bestemmelsen er å bidra til korrekte journaler som sikrer pasienten forsvarlig helsehjelp og beskytter vedkommendes integritet.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med helsepersonelloven § 43 om muligheten til sletting av journalopplysninger.

Bestemmelsen korresponderer med pasientens rett til å kreve journalopplysninger rettet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-2.

Første ledd

Første ledd første punktum regulerer hvem som har plikt til å rette, hvem som kan kreve retting og på hvilke vilkår retting kan foretas.

Det er det helsepersonell som har ført journalen, eller den som etter § 39 andre ledd har det overordnede ansvaret for journalen, som er pliktig til å foreta rettingene.

Er vedkommende ansvarlige helsepersonell fraværende eller er det skjedd et personskifte, vil den som har overtatt den ansvarliges arbeidsområde være rette vedkommende.

I helseinstitusjon besluttes retting av journalansvarlig, jf. helsepersonelloven § 39 andre ledd. Der det er praktisk mulig skal det gjøres i samråd med det helsepersonellet som har gjort nedtegnelsene.

Retting kan bare skje der opplysningene eller utsagnene i journalen er feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige. Opplysninger som kan rettes, vil for eksempel være åpenbare feil som ukorrekt fødselsdato eller navn, men også feildiagnoser eller mangelfulle opplysninger om en pasients helsetilstand eller behandling vil kunne rettes. Ved utilbørlige utsagn som for eksempel er belastende for pasienten, skal det også foretas retting. Det er helsepersonellet som må ta den endelige vurderingen av om opplysningene har en slik karakter at de må rettes.

Helsepersonell som er ansvarlig for journalføring vil kunne rette journaler etter eget initiativ eller etter anmodning fra pasienten eller andre som er nevnt i journalen. Opplysninger i barns journal om personer med foreldreansvar vil etter dette kunne rettes. Dette kan f eks være opplysninger om overgrep som viser seg å være ubegrunnede. I disse situasjonene kan foreldre eller andre med foreldreansvar som er nevnt i journalen, kreve retting.

Første ledd andre punktum bestemmer hvordan eventuell retting skal skje. Retting skal skje ved ny journalføring eller datert og signert rettelse, og ikke ved overstrykninger eller på annen måte som medfører at journalen eller deler av den blir uleselig.

Andre ledd

Andre ledd bestemmer at dersom pasientens krav om retting ikke etterkommes, skal dette nedtegnes i journalen sammen med en begrunnelse for hvorfor retting nektes.

Tredje ledd

Tredje ledd bestemmer at avslag på krav om retting kan påklages til statsforvalteren. Pasienten skal orienteres om klageadgangen.

Fjerde ledd

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om retting av journalopplysninger. Slike bestemmelser er gitt i forskrift 21. desember 2000 nr. 1385 om pasientjournal.

Bestemmelsen inneholder regler om sletting i journal. Formålet med bestemmelsen er å bidra til korrekte journaler som sikrer pasienten forsvarlig helsehjelp og beskytter pasientens integritet.

Hensynet til dokumentasjon medfører at det er strengere vilkår for sletting enn retting av journal.

Bestemmelsen korresponderer med pasientens rett til å kreve journalopplysninger slettet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-2.

Første ledd

Første ledd første punktum regulerer hvem som har plikt til å slette, hvem som kan kreve sletting og på hvilke vilkår sletting kan foretas.

Det er det helsepersonell som har ført journalen som skal foreta slettingene. I helseinstitusjon besluttes sletting av journalansvarlig, jf. helsepersonelloven § 39 andre ledd. Der det overhodet er praktisk mulig skal det gjøres i samråd med det helsepersonellet som har gjort nedtegnelsene.

Helsepersonell skal slette journalopplysninger av eget tiltak eller hvis pasienten eller andre som er nevnt i journalen krever det.

Det er flere vilkår som alle må være oppfylt for at sletting skal kunne finne sted (kumulative vilkår).

For det første må sletting være ubetenkelig ut fra allmenne hensyn. I dette ligger at det ikke er hensynet til den konkrete pasient som skal vurderes, men hensynet bak dokumentasjonsplikten. Et viktig hensyn er tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre kontroll med helse- og omsorgstjenesten. Også hensynet til pasienters mulighet til å fremme erstatningskrav ved skade tilsier at det kan være betenkelig å slette journalopplysninger som objektivt sett er riktige. Opplysninger som det ut fra allmenne hensyn vil være ubetenkelig å slette, vil derfor være opplysninger som ikke er eller har vært av betydning for dokumentasjonen av helsehjelpen. Eksempelvis kan det tenkes opplysninger om etnisk opprinnelse eller politisk tilhørighet, som pasienten har opplyst om, men ikke ønsker å ha i journalen.

For det andre må sletting ikke være i strid med arkivloven § 6 bokstav b, § 13 eller § 20.

Arkivloven § 6 bokstav b gir hjemmel til å fastsette vilkår i forskrift for retting av feilopplysninger i arkiv. Arkivloven § 13 gir offentlige myndigheter en rett til å kassere dokumentasjon som de ikke plikter å ta vare på etter bestemmelsens bokstav a og b. Kassasjon er et arkivfaglig begrep som betyr sletting. Kassasjon kan gjelde hele arkiv, deler av et arkiv eller enkeltdokumenter. Etter § 13 bokstav a fastsetter Nasjonalarkivet i forskrift nærmere regler om hva som skal bevares og hva som skal kasseres, jf. arkivloven § 12 andre ledd. Etter § 13 bokstav b kan et offentlig organ kassere dokumentasjon som Nasjonalarkivet har gitt tillatelse til å kassere.

Arkivloven § 20 gjelder for særskilt bevaringsverdige privatarkiv. Nasjonalarkivet har kompetanse til å definere hvilke private arkiv som anses som særskilt bevaringsverdige, og et vedtak om at et arkiv er særskilt bevaringsverdig vil innskrenke eiers rett til å råde over arkivet.

Arkivloven gjelder for statlige, fylkeskommunale og kommunale organer, se lovens § 3. Lovens krav til sletting vil for eksempel omfatte journalarkiv i statlige, fylkeskommunale eller kommunale helsetjenester. Journaler fra spesialisthelsetjenesten skal behandles som bestemt i helsearkivforskriften. Arkivloven antas å få betydning når det dreier seg om sletting av et større omfang, som innebærer at vi mister informasjon av historisk kildemessig interesse.

For det tredje må opplysningene som skal slettes enten være feilaktige eller misvisende og føles belastende for den de gjelder, jf. punkt 1, eller åpenbart ikke være nødvendige for å gi pasienten helsehjelp, jf. punkt 2.

Punkt 1 gjelder - i likhet med § 42 om retting – situasjonen der feilaktige eller misvisende opplysninger er ført i journalen, men inneholder i tillegg et krav om at opplysningene skal føles belastende for den de gjelder. Vilkårene for å slette feilaktige opplysninger er altså strengere enn for retting av journal etter § 42. Sletting av hele eller deler av journal vil kunne være aktuelt der journalen inneholder fakta eller diagnoser som er feil.

Punkt 2 gjelder situasjonen der opplysningene i journalen åpenbart ikke er nødvendige for å gi pasienten helsehjelp. Opplysninger som kan være til nytte i videre helsehjelp til pasienten må ikke slettes. Et mulig behov for opplysningene i forbindelse med fremtidig helsehjelp må imidlertid ikke framstå som altfor hypotetisk.

Dersom et krav om sletting fra pasientens side ikke kan etterkommes, bør det undersøkes om man i stedet kan rette opplysningene og om pasienten ønsker dette.

Andre ledd

Andre ledd bestemmer at dersom pasientens krav om sletting ikke etterkommes, skal dette nedtegnes i journalen sammen med en begrunnelse for hvorfor sletting nektes.

Tredje ledd

Det følger av tredje ledd at avslag på krav om sletting kan påklages til statsforvalteren. Pasienten skal orienteres om klageadgangen.

Nasjonalarkivet har uttalerett i de tilfellene der statsforvalteren mener at sletting kan være i strid med arkivloven § 6 bokstav b, § 13 eller § 20. Statsforvalteren har endelig avgjørelsesmyndighet, det vil si at det kan fattes vedtak i strid med Nasjonalarkivets uttalelser dersom man finner de medisinskfaglige begrunnelsene tungtveiende nok.

Fjerde ledd

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om sletting av journalopplysninger. Slike bestemmelser er gitt i Forskrift 1. mars 2019 nr. 168 om pasientjournal (pasientjournalforskriften) § 15.

Helsepersonell som er ansvarlig for at det føres pasientjournal, skal slette journaler opprettet på feil person hvis ikke allmenne hensyn tilsier at journalen bør bevares. Sletting vil for eksempel kunne nektes hvis det er aktuelt å samle dokumentasjon for å kunne reagere overfor helsepersonell som har gjort feilen.

Nektes sletting, kan avgjørelsen klages inn til statsforvalteren, som behandler klagen i medhold av reglene i helsepersonelloven § 43 andre og tredje ledd og bestemmelsene i pasientjournalforskriften § 15.

Paragrafen er en pliktbestemmelse som pålegger helsepersonell å gi helseopplysninger om en pasient til annet helsepersonell som skal yte eller yter helsehjelp til pasienten.

Formålet med § 45 er å tilrettelegge for effektiv kommunikasjon mellom helsepersonell og sikre pasienten god og forsvarlig helsehjelp, samtidig som hensynet til pasientens integritet og personvern ivaretas.

Plikten til å gi helseopplysninger til annet helsepersonell gjelder både innenfor egen virksomhet og på tvers av virksomheter. Bestemmelsen åpner både for at journal og journalopplysninger kan utleveres til annet helsepersonell og for at annet helsepersonell kan gis elektronisk tilgang til journal og journalopplysninger.

Se for øvrig også § 25 som gir helsepersonells adgang til å utlevere helseopplysninger til samarbeidende personell, i motsetning til § 45 som regulerer plikten til å gi opplysninger til andre som yter helsehjelp til pasienten, dvs. utenfor samarbeidssituasjoner.

Første ledd

Første ledd første punktum regulerer vilkårene for å gi opplysninger. Det understrekes at dersom vilkårene er til stede, plikter helsepersonellet å gi nødvendige og relevante opplysninger dersom det er nødvendig for å gi helsehjelpen på en forsvarlig måte.

Det er for det første et vilkår at pasienten ikke motsetter seg at opplysningene blir gitt til annet helsepersonell. Pasienten har rett til å reservere seg mot at opplysninger gis, selv om opplysningene er nødvendige for å yte helsehjelp, jf. også pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 første punktum. Opplysningene skal heller ikke utleveres dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 andre punktum. Det kan for eksempel dreie seg om opplysninger om tidligere psykiske lidelser, visse smittsomme sykdommer eller andre spesielt følsomme opplysninger. Helsepersonellet har med andre ord i utgangspunktet ikke plikt til å innhente et eksplisitt samtykke før opplysningene utleveres, men pasientens antatte samtykke vil være sentralt, og ved tvil bør pasienten forespørres.

I tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å gi noe bevisst samtykke, vil det ofte være grunnlag for å forutsette at pasienten ville ha gitt slikt samtykke dersom vedkommende var i stand til det.

Det kan også tenkes tilfeller hvor opplysninger bør utleveres eller det bør gis tilgang selv om pasienten motsetter seg dette. Det vil fortrinnsvis være aktuelt der det er fare for liv og alvorlig helseskade. Som eksempel kan nevnes tvangsinnleggelser av psykiatriske pasienter, der pasienten kan tenkes å motsette seg utlevering av journalopplysninger samtidig som det kan være av stor betydning at behandlende personell får kjennskap til tidligere sykdomshistorie eller behandling. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 tredje ledd og helsepersonelloven § 23 nr. 4, at helseopplysninger kan utleveres tross pasientens motstand dersom tungtveiende grunner taler for dette. Dette må i så fall besluttes av det helsepersonell som har ansvaret for helsehjelpen, da disse er nærmest til å vurdere om det foreligger tilstrekkelig vektige grunner til at opplysningene kan videreformidles.

Pasientens rett til å motsette seg forutsetter at pasienten er kjent med at opplysninger kan gis til annet helsepersonell som skal yte helsehjelp. Bestemmelsen forutsetter at virksomheten utarbeider gode rutiner for informasjon om regelverket til pasienter. Pasienten må blant annet informeres om at han/hun kan be om at særlig sensitive opplysninger sperres for innsyn fra annet helsepersonell og at opplysninger ikke utleveres til andre virksomheter uten samtykke. Informasjonen kan gis som generell informasjon eller som individuell informasjon. Skriftlig informasjon bør følges opp muntlig.

Videre er det et vilkår at de opplysningene som gis, er nødvendige og relevante for at annet helsepersonell skal kunne yte pasienten forsvarlig helsehjelp.Det må med andre ord foretas en konkret vurdering av nødvendigheten av å utlevere eller gi tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Utleveringen skal tjene den helsehjelpen som pasienten gis.

Når det gjelder utlevering av epikrise vises det til kommentarene til helsepersonelloven § 45a.

Helseopplysningene kan gis muntlig eller skriftlig, herunder elektronisk, så framt dette er teknisk mulig og informasjonssikkerhet og personvern ivaretas. Det vises for øvrig til pasientjournalloven § 19.

I henhold til første ledd andre punktum skal det fremgå av journalen at annet helse-personell har fått opplysninger utlevert eller er gitt tilgang.

Andre ledd

Andre ledd bestemmer hvem som har adgang til å utlevere opplysningene.

Helseopplysninger kan for det første gis av det helsepersonell som har dokumentert opplysningene i henhold til journalføringsplikten i helsepersonelloven § 39. Vedkommende vil imidlertid ikke til enhver tid kunne sørge for at annet helsepersonell i nødvendig grad gis nødvendige og relevante opplysninger. Vedkommende kan ha ferie, ha sluttet i virksomheten, være syk osv. Derfor kan helseopplysninger også gis av den databehandlings-ansvarlige for opplysningene, jf. helsepersonelloven § 39. Med databehandlingsansvarlig menes ansvarlig for virksomheten. Dersom det ikke er praktisk at den databehandlingsansvarlige selv gir ut opplysningene, må oppgaven delegeres til andre i virksomheten.

Hvordan den databehandlingsansvarlige nærmere vil organisere hvordan opplysningene skal kommuniseres - for eksempel i hvilken grad det skal legges opp til meldingsutveksling, tilgang, utlevering av kopier osv., må vurderes av den enkelte databehandlingsansvarlige. Vurderingen må ta utgangspunkt i formålet med utleveringen, informasjonssikkerhet, den interne organisasjonen, ressurser, infrastruktur osv. Et overordnet krav er at pasientens rett til nødvendig helsehjelp, taushetsplikten og pasientenes krav på konfidensialitet skal overholdes. Det henvises til pasientjournalloven § 19 og § 22 for nærmere informasjon om krav til organiseringen av tilgang.

Tredje ledd

I tredje ledd er departementet gitt hjemmel til å gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd, herunder å bestemme at annet helsepersonell kan gis opplysninger også i de tilfeller som faller utenfor første ledd, dvs. uten at utlevering er begrunnet i helsehjelpen.

Bestemmelsen regulerer utarbeidelse og oversendelse av epikrise ved utskrivning fra helseinstitusjon eller ved utført behandling hos spesialist

Formålet er å sikre pasienten forsvarlig helsehjelp etter utskrivningen og å bidra til læring og kvalitetssikring hos innleggende/henvisende helsepersonell.

Første ledd

Etter bestemmelsen er det ikke krav om samtykke fra pasienten før epikrisen blir sendt. Av første ledd første punktum fremgår det likevel at pasienten bør ha anledning til å opplyse hvem epikrisen skal sendes til. Dette må ses i sammenheng med andre punktum, der det er opplistet hvem epikrisen som hovedregel skal sendes til. Pasienten kan be om at epikrisen blir sendt til annet helsepersonell enn de som er nevnt der.

Av første ledd andre punktum går det fram at epikrisen som hovedregel skal sendes til innleggende/henvisende helsepersonell, til det helsepersonellet som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølging, og til pasientens faste lege. I mange tilfelle er det én og samme person som utgjør alle disse tre kategoriene. I de tilfellene der innleggende/henvisende helsepersonell ikke er den faste legen til pasienten, men for eksempel legevaktslege, fastlege i vikarordning eller sykehjemslege, må epikrisen i tillegg sendes til pasientens faste lege, eventuelt også til det helsepersonellet som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølging.

I og med at pasientens faste lege og innleggende/henvisende helsepersonell som hovedregel skal få utlevert epikrisen, er det for disse bare i mindre utstrekning behov for å be om ytterligere opplysninger. I de tilfellene der pasientens faste lege eller innleggende/henvisende helsepersonell også skal stå for den videre behandlingen av pasienten, kan ytterligere utlevering av opplysninger uansett skje med hjemmel i helsepersonelloven § 25 første ledd.

Pasienten kan motsette seg at det blir sendt epikrise til de personellgruppene som er nevnt i bestemmelsen. Adgangen til å motsette seg epikriseutsending må ses i sammenheng med annen regulering i helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Av helsepersonelloven §§ 25 og 45 fremgår det at en som hovedregel kan gi opplysninger til annet helsepersonell som har behov for disse opplysningene for å kunne yte forsvarlig helsehjelp. Ifølge disse bestemmelsene og pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 kan likevel pasienten motsette seg at journalen eller opplysninger fra journalen blir gitt til annet helsepersonell. I henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 tredje punktum kan utlevering likevel skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Tilsvarende følger det av helsepersonelloven § 23 nr. 4 at helsepersonells taushetsplikt etter § 21 ikke er til hinder for at opplysninger blir gitt videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig. Dette kan være situasjoner der utlevering av opplysninger blir oppfattet som nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade. Hensynene som taler for å utlevere opplysningene mot pasientens vilje, bør i så fall veie vesentlig tyngre enn de hensynene som taler imot dette.

Av første ledd andre punktum går det videre fram at epikrisen skal sendes når pasienten blir utskrevet fra helseinstitusjon, se nærmere om dette i kommentarene til andre ledd. «Helseinstitusjon» definert som institusjon som hører inn under spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven, jf. helsepersonelloven § 3 fjerde ledd.

Forskrift 16. desember 2011 nr. 1254 om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon fastsetter hva som skal være å regne som helseinstitusjon i den kommunale helse- og omsorgstjenesten etter helsepersonelloven § 3. Av § 2 i forskriften går det fram at sykehjem og døgnplasser som kommunene oppretter for å sørge for tilbud om døgnopphold for akutt hjelp, er å regne som helseinstitusjon. Det innebærer for eksempel at når en pasient blir utskrevet fra et sykehjem, skal det sendes epikrise. Dette kan være aktuelt når pasienten blir utskrevet fra et korttidsopphold på et sykehjem og tilbake til hjemmet.

Det er ikke fastsatt egen forskrift om hva som er å regne som helseinstitusjon etter spesialisthelsetjenesteloven. Typiske eksempel på helseinstitusjoner er sykehus, sykehjem, opptreningsinstitusjoner og poliklinikker. Momenter i vurderingen av om en virksomhet er en institusjon, kan være størrelsen på virksomheten, om helsehjelp blir ytt av flere grupper helsepersonell, og om pasientene har tilbud om heldøgnsopphold. At det skal sendes epikrise når pasienten blir utskrevet fra sykehus, går også fram av forskrift 18. november 2011 nr. 1115 om kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter, jf. § 12 andre ledd.

Første ledd tredje punktum bestemmer at epikrise også skal sendes ved poliklinisk behandling eller behandling hos spesialist.

Andre ledd

Andre ledd åpner for at det kan gjøres unntak fra hovedregelen om når epikrise skal sendes, se første ledd andre punktum hvor det fremgår at epikrise skal sendes «ved utskriving». At epikrise eller tilsvarende informasjon skal sendes når pasienten blir utskrevet fra sykehus er som nevnt også presisert i forskrift om kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter, jf. § 12 andre ledd. I forskriften er det presisert at dersom epikrise ikke foreligger på utskrivningstidspunktet, så skal «tilsvarende informasjon» sendes det helsepersonellet som skal følge opp den utskrivningsklare pasienten. Dette er begrunnet med at epikrise i en del tilfelle ikke vil være ferdig på utskrivningstidspunktet, for eksempel fordi det mangler noen prøvesvar.

Som hovedregel skal epikrisen altså sendes samtidig med utskrivningen fra helseinstitusjonen. I enkelte tilfelle er dette likevel ikke mulig, for eksempel fordi en er avhengig av svar på gjennomførte undersøkelser eller uttalelser fra annet involvert helsepersonell før en kan ferdigstille epikrisen. I andre tilfelle kan det være slik at helsepersonellet på grunn av andre arbeidsoppgaver ikke greier å ferdigstille epikrisen samtidig med at pasienten blir utskrevet. Dersom det av slike grunner ikke er mulig å etterleve hovedregelen om å sende epikrisen ved utskrivningen, åpnes det for at epikrise kan sendes noe senere. Som det framgår skal epikrise uansett sendes innen forsvarlig tid etter at helsehjelpen er avsluttet.

Hva som skal anses å være forsvarlig tid i de tilfellene der epikrisen ikke blir sendt samtidig med utskrivningen, må vurderes konkret. Hensynet til annet helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølging, vil her være et sentralt vurderingstema. Det kan være variasjoner i hvor rask oppfølging en pasient har behov for. I noen tilfelle kan dette være straks etter utskrivningen eller utredningen/behandlingen, for eksempel der pasienten skrives ut fra sykehus til sykehjem for videre oppfølging og behandling, og epikrisen må ikke sendes senere enn at nødvendig oppfølging kan settes i verk. Det må som nevnt vurderes konkret i hver enkelt situasjon hva som er forsvarlig, men i alle fall bør epikrisen sendes innen rimelig tid etter utskrivningen, normalt innen en uke.

I situasjoner der det ikke er mulig å ferdigstille epikrisen ved utskrivningen, vil krav om forsvarlig behandling ofte tilsi at en alt ved utskrivningen må gi nødvendig og tilstrekkelig informasjon til helsepersonell som skal stå for den videre helsehjelpen. I slike situasjoner kan helsepersonellet ikke vente med å gi informasjon til epikrisen er skrevet og sendt.

Tredje ledd

I tredje ledd første punktum er det tatt inn en definisjon av hva som menes med epikrise. En epikrise er en kort skriftlig og sammenfattende framstilling av gjennomført undersøkelse eller behandling av en pasient, basert på tilgjengelige journalopplysninger.

Hvilke opplysninger en epikrise skal inneholde, vil måtte avgjøres etter en konkret vurdering av hvilke opplysninger som er nødvendige for at videre behandling eller oppfølging av pasienten annet sted i helse- og omsorgstjenesten kan skje på en forsvarlig måte. I mange tilfeller vil det i epikriser blant annet bli gjort rede for forhistorien eller foranledningen til ytelsen av helsehjelp, hvordan sykdommen eller skaden har oppstått eller utviklet seg, hvilke undersøkelser som er gjort, diagnostisering og hvilken behandling som er gjort eller anbefalt. En epikrise kan også inneholde faglige råd om videre oppfølging og behandling eller opplysninger om komplikasjoner som kan inntreffe etter behandlingen.

I tredje ledd andre punktum er departementet gitt hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om plikten etter første og andre ledd, blant annet hvem epikrisen skal sendes til, hvilke opplysninger epikrisen skal inneholde, og når epikrisen skal være sendt.

Bestemmelsen gir adgang til å kreve opptegnelse, journal eller journalmateriale framlagt som bevis i rettssak eller forvaltningssak om helsepersonells yrkesutøvelse.

Det vil være behov for å kunne anvende journalopplysninger som bevis både i saker om autorisasjon eller lisens, saker om rekvireringsrett, og tilsynssaker m.m. vedrørende helsepersonell. Dette gjelder både saker for domstolene og saker som behandles administrativt. Loven spesifiserer ikke nærmere de ulike typer av saker. Det er likevel grunn til å understreke at de opplysninger som kan kreves fremlagt, må referere seg til helsepersonells yrkesutøvelse.

Bestemmelsen åpner ikke for å kreve fremlagt pasientopplysninger om helsepersonellet. Dersom for eksempel tilsynsmyndighetene ønsker vedkommende helsepersonells egen pasientjournal fremlagt som bevis i en sak, må det foreligge samtykke fra vedkommende. Alternativt kan sakkyndig anvendes for å få belyst vedkommendes helsetilstand, jf. blant annet helsepersonelloven § 60 om bruk av sakkyndige undersøkelser i saker om tilbakekall av autorisasjon og lisens.

Paragraf 48 gir en opplisting av helseyrkene som omfattes av autorisasjonsordningen.

Offentlig godkjenning av helsepersonell omfatter autorisasjon, lisens og spesialist-godkjenning. En autorisasjon er en bekreftelse fra offentlige myndigheter på at de formelle og faglige krav til yrkestittelen er oppfylt. Offentlig autorisasjon gir rett til å benytte beskyttet tittel etter § 74 og er et styringsmiddel for helsemyndighetene, jf. § 3.

Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å ivareta pasienters sikkerhet. Ordningen skal sikre at helsepersonellet har nødvendige kvalifikasjoner til å inneha en bestemt yrkesrolle. Det skal også være en sikkerhet for at helsepersonell med en bestemt tittel har en bestemt type kompetanse. I tillegg skal autorisasjonsordningen ivareta søkerens rettssikkerhet og behov for forutsigbarhet.

Rettsvirkning av offentlig godkjenning er i hovedsak at innehaver får en rett til tittelbeskyttelse etter § 74 og at helsepersonellet blir underlagt offentlig tilsyn, herunder at det utøver sin virksomhet i samsvar med de krav som følger av helsepersonelloven. I tillegg innebærer autorisasjon en rekke plikter for personellet og deres yrkesutøvelse. Tilsynsmyndighetene får adgang til å tilbakekalle eller begrense autorisasjonen som ledd i en tilsynssak etter kapittel 11. Dette innebærer i realiteten helt eller delvis yrkesforbud og er et sterkere virkemiddel enn det som følger av adgangen til oppsigelse/avskjed i et arbeidsforhold. I arbeidet med helsepersonelloven var dette er sentralt argument for å videreføre ordningen med offentlig godkjenning av helsepersonell.

Helsepersonellovens krav til forsvarlig virksomhet i § 4 stiller et generelt krav til helsepersonellets yrkesutøvelse, herunder at yrket skal utøves innen rammene av den enkeltes faglige kompetanse. Forsvarlighetskravet gjelder alle som defineres som helsepersonell etter § 3 og uansett om han eller hun har offentlig godkjenning eller ikke.

Autorisasjon er ikke et vilkår verken for å tilsettes i helse- og omsorgstjenesten for å yte helsehjelp eller for å defineres som helsepersonell. Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning innebærer ikke at innehaveren har metodemonopol eller eksklusiv rett til å benytte særlige behandlingsmetoder eller behandle visse pasientgrupper. Dette kan imidlertid være regulert i særlov eller som følge av organiseringen i helse- og omsorgstjenesten, arbeidsgivers styringsrett, betalingsordninger mv.

Første ledd

Lister opp hvilke grupper helsepersonell som er omfattet av autorisasjons-ordningen og som har beskyttet tittel, jf. § 74. De norske autorisasjonsgivende utdanningene er på ulike nivå, fra videregående skole til høyskole og universitet. Felles for utdanningene er den direkte innretningen på yrkesutøvelse i helse- og omsorgstjenesten med pasientkontakt. Utdanningene inneholder derfor et betydelig innslag av praksisundervisning i tillegg til teoretisk undervisning.

Andre ledd

Fastslår at departementet ved forskrift kan bestemme at helsepersonell som ikke omfattes av første ledd, kan gis autorisasjon etter loven. Bestemmelsen åpner for at Helse- og omsorgsdepartementet kan foreta en hensiktsmessighetsvurdering av om nye grupper skal gis autorisasjon eller ikke. Vilkår som skal vektlegges i denne vurderingen er hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formål med utdanningen, i hvilken grad yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land.

I henhold til bestemmelsen skal det foretas en hensiktsmessighetsvurdering av om nye grupper skal gis autorisasjon eller ikke. Ved vurderingen står departementet forholdsvis fritt. Sentrale vurderingstemaer er blant annet behovet for å autorisere en eller flere bestemte personellgrupper, personellgruppenes «likhet» med allerede autoriserte grupper, tilsynsmyndighetenes mulighet til å føre tilsyn med nye grupper som autoriseres, gruppens størrelse og utbredelse osv. Det vil også være adgang til å legge vekt på mer praktiske hensyn, for eksempel om man ønsker en utvikling mot stadig flere autoriserte personellgrupper, eller om man ønsker en restriktiv praksis når det gjelder å utvide antallet autoriserte grupper. Ingen personellgrupper har rettskrav på å omfattes av § 48 andre ledd. Dette gjelder selv om vilkårene som eksplisitt framgår av bestemmelsen vurderes å være oppfylt.

Departementet har mottatt en rekke søknader fra nye personellgrupper som ønsker å bli omfattet av autorisasjonsordningen. Samtlige søknader er avslått.

Paragraf 48 a angir grunnvilkårene for å få autorisasjon og hjemmel for å forskriftsfeste krav om praktisk tjeneste og tilleggskrav for autorisasjon.Ved lovendring i 2015 ble autorisasjonsbestemmelsen i § 48 splittet. De delene av bestemmelsen som omhandler vilkår for autorisasjon ble samlet i ny § 48 a. Samtidig ble det foretatt endringer for å klargjøre vilkårene for autorisasjon og departementets hjemmel for å fastsette tilleggskrav og praktisk tjeneste i forskrift. Mens § 48 lister opp de 29 helsepersonellgruppene som i dag er autorisert og vilkårene for å innlemme nye personellgrupper i autorisasjonsordningen, regulerer § 48 a første og andre ledd de hoved- og tilleggsvilkår som det enkelte helsepersonellet må oppfylle for å oppnå autorisasjon. En søker som kan dokumentere at bestemmelsens hoved- og tilleggsvilkår er oppfylt, har rettskrav på å få sin søknad innvilget.

Første ledd

Fastslår at autorisasjon tildeles etter søknad. I bokstavene a til d fremgår alternative vilkår avhengig av om søker er utdannet i eller utenfor Norge. Søknaden skal vedlegges nødvendig dokumentasjon. Helsedirektoratet innvilger autorisasjon dersom søker kan dokumentere at vilkårene er oppfylt.

Første ledd bokstav a fastslår hovedregelen om at søkere som har gjennomført utdanning og bestått eksamen i det aktuelle faget ved norsk universitet, høyskole eller videregående opplæring, har rett til autorisasjon. Søker må dokumentere bestått eksamen. Helsedirektoratet og utdanningsinstitusjonene har utarbeidet særlige prosedyrer som vil sikre at avgangsstudenter/-elever ved helsefaglige utdanninger kan motta sin autorisasjon samtidig med vitnemålet.

Første ledd bokstav b viser til at autorisasjon også kan gis på bakgrunn av internasjonale avtaler om gjensidig godkjenning. Formålet med slike avtaler er å lette adgangen for at kvalifisert helsepersonell kan utøve et regulert yrke på tvers av medlemsstatene. Helsepersonell utdannet og/eller kvalifisert for å utøve et yrke i en medlemsstat, skal, om yrket omfattes av avtalen, på en enklere måte kunne godkjennes som helsepersonell i en annen medlemsstat. Helsepersonellet vil derved ha adgang til å utøve det samme yrket og benytte beskyttet tittel i de øvrige landene.

Norge har inngått to internasjonale avtaler om gjensidig godkjenning av helsepersonell: den nordiske Arjeplogavtalen (Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer) og EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv (direktiv 2005/36/EF, godkjenning av yrkeskvalifikasjoner). Yrkeskvalifikasjonsdirektivet omfatter samtlige EØS-stater. Etter at alle de nordiske landene har tilsluttet seg direktivet, har den nordiske avtalen mistet mye av sin betydning, og den forventes å falle bort som hjemmel for gjensidig godkjenning av helsepersonell.

I Norge er yrkeskvalifikasjonsdirektivet gjennomført ved forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell fra EØS-land og Sveits (EØS-forskriften).

Forskriften regulerer godkjenning av helsepersonell som er ferdig kvalifisert til å utøve sitt yrke i en annen medlemsstat og som ønsker å arbeide i Norge. Det er to hovedsystemer for godkjenning av disse søkerne: automatisk godkjenning på grunnlag av dokumentert harmonisert utdanning, og den generelle godkjenningsordningen.

Automatisk godkjenning gjelder fem helsepersonellgrupper der samtlige medlemsstater er forpliktet til å oppfylle de minimumskravene EU har satt til utdanningene. Kravene gjelder utdanningenes nivå, omfang, innhold og fordeling av teori og praksis. Disse «harmoniserte utdanningene» omfatter lege, tannlege, sykepleier, jordmor og provisorfarmasøyt (sektoryrkene). Søker innen disse profesjonene, som kan legge fram nærmere bestemt dokumentasjon på bestått harmonisert utdanning fra en medlemsstat, har automatisk rett til autorisasjon, se EØS-forskriften kapittel 2.

Direktivets generelle system for godkjenning er regulert i EØS-forskriften kapittel 3 og omfatter de ikke-harmoniserte autoriserte helsepersonellgruppene, for eksempel fysioterapeut, psykolog, helsefagarbeider. Systemet innebærer at søkers utenlandske utdanning og eventuelt ytterligere kvalifikasjoner, vurderes opp mot tilsvarende norsk utdanning. Helsedirektoratet foretar en konkret sammenligning. For å få godkjenning etter det generelle system, må søker ha et kvalifikasjonsbevis som gir rett til yrkesutøvelse av det samme yrket i en EØS-stat. Dersom søkers utdanning vesentlig forskjellig fra tilsvarende norsk utdanning, eller dersom er yrkesutøvelsen vesentlig forskjellig i søkerens utdanningsland, kan Helsedirektoratet pålegge søker å gjennomføre en prøveperiode på inntil tre år eller bestå en egnethetstest, se EØS-forskriften § 15, jf. § 13.

Første ledd bokstav c er et annet unntak fra kravet om norsk utdanning. Søker med utenlandsk utdanning kan gis autorisasjon etter bokstav c dersom søkers utdanning og eksamen anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk utdanning og eksamen.

Tidligere var det ikke nærmere angitt i loven eller tidligere forarbeider hva som skulle anses som jevngod utdanning. Lovendringen i 2015 presiserer at det er bestått utenlandsk eksamen som er grunnlaget for autorisasjon etter bokstav c. Det er også presisert i bestemmelsen at gjennomført utenlandsk utdanning og bestått utenlandsk eksamen skal sammenlignes med tilsvarende norsk utdanning og eksamen. Forarbeidene til denne lovendringen (prop 99 L (2014-2015) side 15, og Innst.318 L (2014-2015) omtaler Jevngodhetskriteriet, og hvilke vurderinger som ligger til grunn for dette kriteriet. Departementet viser til at det i praksis er lagt til grunn at det ikke er et krav at den utenlandske utdanningen er helt sammenfallende med den norske i innhold. Det avgjørende for vurderingen er om søkers utdanning samlet sett er av en slik kvalitet og et slikt omfang at den må anses som faglig jevngod med tilsvarende norsk utdanning. Utenlandsk utdanning på et lavere utdanningsnivå enn den norske vil som hovedregel ikke kunne anses som jevngod.

Søkers utenlandske utdanning bør i det vesentlige ha teori og praksis som tilsvarer norsk utdanning. Den må også ha tilstrekkelig bredde og fordypning i det enkelte faget. De mest sentrale fagene og emnene må være dekket. Det er derimot ikke avgjørende hvilken yrkestittel en utdanning gir i utdanningslandet, men utdanningen må være rettet inn mot og kvalifisere for å utøve samme yrke som det søkes autorisasjon for. En utdanning som i utdanningslandet gir tittelen sykepleier, kan i enkelte tilfeller anses som jevngod med norsk utdanning som helsefagarbeider.

Helsedirektoratet foretar en vurdering på bakgrunn av den dokumentasjonen som er vedlagt søknaden. Ved tvil om søkers utdanning kan anses som jevngod, kan det, for å få opplyst saken best mulig, innhentes sakkyndig råd fra utdanningssektoren. Det kan også innhentes en generell vurdering fra NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen), som foretar en akademisk vurdering av søkers utenlandske utdanning opp mot det norske utdanningssystemets gradsstruktur. NOKUT foretar ingen vurdering av utdanningens innhold, noe som er av vesentlig betydning i en profesjonsgodkjenning. For helsemyndighetene er begrepet jevngod med tilsvarende norsk eksamen spørsmål om utdanningen har et faglig innhold, nivå og omfang som berettiger til yrkesutøvelse i Norge.

Eksamen og utdanning fra et land utenfor EØS-området vil ofte være svært ulik tilsvarende norsk utdanning. Ved behandling av disse søknadene foretas en konkret og individuell vurdering av søkers utdanning sammenlignet med tilsvarende norsk utdanning. De vesentlige elementene i denne vurderingen er utdanningenes nivå, varighet og innhold. Forskjeller i utdanning, med ulik vektlegging av de enkelte fag, er ofte kulturelt betinget. Statens helsepersonellnemnd (HPN) som er klageinstans på vedtak etter § 48 a, vurderer at det ikke er et vilkår at utdanningene skal være av helt sammenfallende eller identisk i innhold. Det avgjørende må være om søkerens/klagerens utdanning samlet sett er av et slikt omfang og kvalitet at den kan anses faglig jevngod med tilsvarende norsk utdanning i dag (se sak 15/268).

Det er søkers ansvar å fremlegge den dokumentasjon som er nødvendig for å kunne vurdere om utdanningen gir rett til norsk autorisasjon. Er ikke søknaden tilstrekkelig opplyst ved opprinnelig tilsendt dokumentasjon, kan Helsedirektoratet innhente ytterligere dokumenter, primært fra søker, men også fra utenlandsk utdanningsinstitusjon. Dette kan eksempelvis være detaljert oversikt over utdanningens innhold, de enkelte fagområder som er dekket, timefordeling, fordeling mellom teoretisk og praktisk undervisning mv. Dersom tilfredsstillende dokumentasjon ikke kan fremskaffes, skal søknaden avslås (se sak 14/325 og 14/259).

Første ledd bokstav d fastslår at «nødvendig kyndighet» er det tredje alternative kriteriet som gir grunnlag for autorisasjon. Det må foretas en samlet, konkret og individuell vurdering av om søkers samlete kvalifikasjoner gir «nødvendig kyndighet». Det framgår tydelig av bestemmelsen at det er søkers beståtte eksamen i helsefaglig utdanning som sammen med tilleggsutdanning og/eller yrkeserfaring kan godtgjøre at søkeren har nødvendig kyndighet. I vurderingen av hvorvidt det foreligger «nødvendig kyndighet» må det ses hen til kravene som stilles til den norske utdanningen i vedkommende fag. For den som ikke har en utdanning og eksamen som er jevngod med tilsvarende norsk eksamen, jf. første ledd bokstavene a til c, kan tilleggsutdanning og/eller yrkeserfaring veie opp for enkelte mangler i søkers utdanning, slik at søkerens samlede kvalifikasjoner bedømmes som jevngode med tilsvarende norsk utdanning og eksamen. Søker har ansvaret for å dokumentere at vilkårene for autorisasjon er oppfylt.

Andre ledd

Omhandler de tilleggsvilkår for autorisasjon som gjelder for alle søkere.

Andre ledd bokstav a fastsetter at aldersgrensen for autorisasjon er 80 år. Dette er en utvidelse fra tidligere 75 år. Personer over 80 år kan likevel benytte yrkestittelen, jf. § 54. Selv om autorisasjonen automatisk bortfaller, vil ikke helsepersonell over 80 år være avskåret fra ethvert arbeid innen sin profesjon. Det er fortsatt adgang til å påta seg oppdrag som sakkyndig, drive undervisning mv. Det er i første rekke den kliniske, pasientrettede virksomheten de vil være avskåret fra. I § 54 andre ledd er hjemmel for å gi lisens til helsepersonell over 80 år, slik at vedkommende kan yte helsehjelp. Lisens til helsepersonell over 80 år er nærmere beskrevet i rundskrivet til § 49 og § 54.

Andre ledd bokstav b stiller som vilkår for autorisasjon at søker ikke er uegnet til yrket. Søker anses som uegnet dersom det foreligger forhold som ville medført tilbakekall av autorisasjon etter § 57. Eksempler kan være at søker vurderes som uegnet til å utøve yrket på grunn av rusproblemer, atferdsavvik, psykisk lidelse, straffbare forhold eller langt fravær fra yrket. I praksis har godkjenningsmyndigheten begrenset mulighet til å vurdere søkers egnethet dersom det ikke foreligger informasjon fra utdanningsinstitusjon, rettsapparatet eller andre om forhold som kan tilsi at vedkommende er uegnet. Dette innebærer at den samme egnethetsvurdering som Statens helsetilsyn foretar etter § 57 for helsepersonell som innehar autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, skal foretas av Helsedirektoratet dersom det fremkommer opplysninger om forhold ved søkere som gir holdepunkter for mulig uegnethet. Se også merknadene til § 57.

Helsedirektoratet er i følge lovens forarbeider (prop 99 L s. 17) ikke ment å skulle gjennomføre egnethetsvurdering ved behandlingen av søknad om autorisasjon eller lisens, med mindre det fremkommer opplysninger om mulig uegnethet.

Det er ikke hjemmel for at søker skal legge fram politiattest ved søknad om autorisasjon. Universitet og høyskoler skal vurdere om den enkelte student er skikket for det yrket han eller hun utdanner seg til. Et vitnemål for fullført utdanning forutsetter at studenten er vurdert som skikket for yrket, se universitets- og høyskoleloven § 4-10. Det er ikke tilsvarende bestemmelse for helsefaglige utdanninger på videregående skoles nivå.

Søker som er utdannet i en annen EØS-stat må legge frem en bekreftelse, Certificate of current professional status (CCPS), utstedt av landets myndigheter. Sertifikater bekrefter at søkeren har rett til å utøve yrket i det aktuelle landet. Også søkere utdannet utenfor EØS må legge frem tilsvarende bekreftelse fra myndighetene på at de er offentlig godkjent til å utøve det aktuelle yrket, dersom det er en offentlig godkjenningsordning for yrkesgruppen. Helsemyndighetene i Norden og enkelte andre land har i flere år utvekslet informasjon om tilbakekall eller begrensning i autorisasjoner eller lisenser for helsepersonell. EU har innført nye og skjerpete rutiner for varsling av slike forhold i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56 a. Disse vil også gjelde Norge.

Andre ledd bokstav c fastslår at dersom det er fastsatt vilkår om praktisk tjeneste eller tilleggskrav, må søkeren oppfylle også disse for å få autorisasjon.

Praktisk tjeneste gjennomføres etter fullført grunnutdanning og bestått avsluttende eksamen. For å kunne gjennomføre praksisperioden får vedkommende en lisens for å utøve yrket under veiledning i et arbeidsforhold. Praktisk tjeneste (turnustjeneste) er et vilkår for å få autorisasjon som fysioterapeut, ortopediingeniør og kiropraktor. Tjenesten er nærmere regulert i forskrifter (forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som ortopediingeniør og kiropraktor, forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som lege og forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som fysioterapeut) og utdypet i rundskriv.

Fra og med 1. januar 2017 stilles det nye krav for å oppnå autorisasjon som helsepersonell i Norge for søkere med utdanning fra land utenfor EØS og Sveits (forskrift om tilleggskrav for rett til autorisasjon for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner utenfor EØS og Sveits).

Det er lagt opp til at autorisasjonsprosessen skal bestå av to trinn: først en vurdering av jevngodhet og deretter et løp hvor søker må oppfylle enkelt tilleggskrav. Utgangspunktet er at helsepersonell med utdanning fra land utenfor EØS skal ha en utdanning som er vurdert å være jevngod med tilsvarende norsk utdanning etter første ledd bokstav c, eller ha nødvendig kyndighet etter første ledd bokstav d for å gjennomføre tilleggskrav.

Følgende tilleggskrav må være oppfylt før autorisasjon kan gis:

• Norske språkferdigheter som tilsvarer nivå B2 på Europarådets nivåskala for språk (CEFR) (Bergenstesten) (alle helsepersonellgrupper)
• Bestått kurs i nasjonale fag (alle helsepersonellgrupper)
• Bestått kurs i legemiddelhåndtering (gjelder kun for sykepleiere, leger, tannleger og farmasøyter)
• Bestått fagprøve (gjelder kun for helsefagarbeidere, sykepleiere, leger og tannleger) 

I forskrift om tilleggskrav er det en absolutt frist på tre år for å gjennomføre tilleggskravene. Språkkravet må være oppfylt for å kunne få opptak til de øvrig(e) tilleggskrav. 
Det er videre satt en grense på tre forsøk for å gjennomføre og bestå de enkelte tilleggskravene.

Tredje ledd

Gir hjemmel for at Helse- og omsorgsdepartementet i forskrift kan fastsette krav om praktisk tjeneste og tilleggskrav for autorisasjon.

Paragraf 49 gir regler om lisens til helsepersonell.

Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon, kan få lisens dersom de er skikket ut fra lisensens art og omfang. Lisens er en begrenset autorisasjon og gir rett til yrkesutøvelse og tittelbeskyttelse innenfor angitte begrensninger. Adgangen til å gi lisens gjelder for alle yrkesgrupper som er opplistet i § 48. Lisens kan utstedes både til nye søkere og til helsepersonell som allerede er gitt en autorisasjon. Lisens er ikke ment å være et varig alternativ til autorisasjon for søkere som ikke fyller utdanningskravene for autorisasjon etter § 48 a.

Pasienter og andre skal kunne stole på at helsepersonell med samme tittel har den samme grunnutdanning og samme yrkesforståelse. Yrkestittelen er en bekreftelse på at lisensinnehaver har de nødvendige faglige og personlige kvalifikasjoner for å utøve yrket, men innen rammene for de gitte begrensningene.

Første ledd

Fastslår at lisens kan utstedes til personer som ikke fyller vilkårene for autorisasjon. Det kan være ulike årsaker til at vilkårene for autorisasjon ikke er oppfylt. Lisens vil i første rekke være aktuelt for helsepersonell som anbefales å gjennomføre kvalifiseringstiltak for senere å kunne oppnå rett til autorisasjon. Dette gjelder f.eks. de gruppene helsepersonell der praktisk tjeneste (turnustjeneste) er et vilkår for autorisasjon, eller for personell med utdanning fra utlandet, og som etter en jevngodhetsvurdering viser seg kun å ha mindre mangler (se sak 15/268 fra Statens helsepersonellnemd) i utdanningen sammenlignet med tilsvarende norsk utdanning. Dette tilsier at slik lisens bare skal gis for den periode som normalt trengs for å reparere manglene i utdanningen, særlig i praksis. For de færreste helsepersonellgruppene vil det være behov for lisens for kunne gjennomføre kvalifiseringstiltak. For de helsepersonellgruppene som har rekvireringsrett, er det imidlertid nødvendig med lisens, så som lege og tannlege. Det avgjørende er om en lisens er nødvendig for å kunne utøve alle sider av yrket i kvalifiseringsperioden.

Videre kan lisens gis til helsepersonell som har nådd aldersgrensen for autorisasjon, og helsepersonell som f.eks. på grunn av individuelle fysiske eller psykiske begrensninger (sykdom o.l.) ikke kan utføre yrket slik det forutsettes for en som har autorisasjon.

Det følger av første ledd andre punktum at lisens bare kan gis til helsepersonell som er skikket ut fra lisensens art og omfang. Med skikkethet siktes det både til faglige kvalifikasjoner og til personlige egenskaper, psykisk og fysisk helse o.l. Søker er selv ansvarlig for å legge fram nødvendig dokumentasjon. Er ikke saken tilstrekkelig opplyst for å fatte vedtak, kan Helsedirektoratet innhente ytterligere dokumentasjon. Den som søker lisens har, i motsetning til hva som gjelder en søker som oppfyller vilkårene for rett til autorisasjon, ikke et rettskrav på lisens.

Andre ledd

Fastslår at lisens også kan gis til helsepersonell med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52. Ordlyden kan trekke i retning av at dersom en søker oppfyller kravet til yrkesgodkjenning i utdanningslandet, og Norge har en forpliktelse til gjensidighet, kan det være tilstrekkelig at søker gis en lisens, dvs. en begrenset autorisasjon, til å utøve yrket i en prøveperiode etter EØS-forskriften § 15.

Tredje ledd

Angir at lisensen kan begrenses på ulike måter. 
Begrensningene kan tilpasses etter hva som er årsaken til at det gis lisens. Lisensen kan være tidsbegrenset, f.eks. fordi den er knyttet til et bestemt oppdrag, engasjement eller kvalifiseringsperiode. Tidsbegrensning kan også benyttes i forbindelse med sykdom mv. I slike tilfeller kan en tidligere gitt autorisasjon erstattes av en lisens som begrenses i tid, arbeidssted eller visse arbeidsoppgaver. Lisens kan også utstedes for en bestemt stilling, uten at den tidsbegrenses. Lisensen kan videre begrenses til å gjelde arbeid hos en bestemt arbeidsgiver. Det kan f.eks. være aktuelt i tilfeller hvor søkeren med tidligere rusproblemer gis lisens etter en periode med rustesting.

Fjerde ledd

Gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om betingelser for å få lisens og de vilkår som kan knyttes til den, jf. forskrift om lisens til helsepersonell. Endringer i betingelsene kan også gjøre gjeldende overfor personell som allerede har lisens.

I forskriften om lisens til helsepersonell er enkelte typer lisens særskilt regulert. Forskriften omhandler studentlisens til medisinske studenter og farmasistudenter, turnuslisens til medisinske kandidater (men ikke turnuslisens til fysioterapeut, ortopediingeniør og kiropraktor) og lisens til helsepersonell over 80 år. Forskriften gir ikke en uttømmende opplisting eller regulering av hvilke typer lisenser som kan utstedes.

Studentlisens er regulert i forskriften kapittel 1 og 1b, og kan gis til medisinerstudent og hovedfagstudent i farmasi som ved norsk eller utenlandsk universitet har gjennomført den vesentlige delen av studiet. Lisensen gir ikke rett til å benytte beskyttet tittel. Lisens til medisinsk student gir heller ikke rett til å utøve legevirksomhet av selvstendig karakter, være bakvakt, delta i legevaktordninger eller i eget navn sende regning til trygden for legehjelp. Lisensen gir rett til å forskrive legemidler i gruppe B og C i forbindelse med yrkesutøvelsen, men ikke i gruppe A. Lisens til hovedfagstudent i farmasi gir selvstendig ekspedisjonsrett.

Fra 1.12.2012 er autorisasjonstidspunktet for lege flyttet til etter bestått grunnutdanning i medisin og før gjennomført turnustjeneste. For å få turnusstilling, må legen som hovedregel ha autorisasjon.

Lisens til medisinske kandidater (turnuslisens) etter forskriften kapittel 1 a gis hovedsakelig til søkere med utdanning fra EØS som må gjennomføre norsk turnustjeneste som en del av den grunnleggende legeutdanningen i utdanningslandet for å få rett til autorisasjon. Lisensen er tidsbegrenset og gir ikke rett til å utøve selvstendig legevirksomhet.

Ved lovendring 1.7.2015 ble aldersgrensen for autorisasjon endret fra 75 til 80 år. Når autorisasjonen bortfaller ved fylte 80 år, kan helsepersonellet søke om lisens til å utøve virksomheten. Lisens gis etter en konkret vurdering og normalt for ett år av gangen. Videre kan lisensen begrenses til en bestemt stilling, visse typer helsehjelp eller på andre måter, se kommentarene til § 54.

Den som søker om lisens etter fylte 80 år skal i søknaden gi opplysninger om hva slags type virksomhet/yrkesutøvelse som skal drives, for eksempel som medisinsk rådgiver eller i pasientrettet arbeid, og hvilket omfang denne virksomheten skal ha.

Søker skal vedlegge legeattest der attestutstederen både skal vurdere søkers helsetilstand generelt, og om søker er fysisk og psykisk i stand til å ivareta den virksomheten som det søkes lisens for. Et vurderingstema ved tildeling av lisens er helsepersonellets egnethet i forhold til den virksomheten som det er søkt om lisens for. I søknaden om lisens må legen fremlegge opplysninger som er nødvendige for å vurdere egnethet for den aktuelle virksomheten. Godkjenningsmyndigheten skal videre legge stor vekt på hvordan søker har holdt og vil holde seg faglig oppdatert.

Forskrift om lisens til helsepersonell § 8 andre ledd åpner for at helsepersonell over 80 år skal kunne gis lisens med, uten eller med delvis rekvireringsrett. Det slås fast at det å rekvirere legemidler ikke er en selvfølgelig del av det å få lisens, men at lisens med rekvireringsrett bare skal gis der lisensen blir gitt for å drive pasientrettet arbeid av et visst omfang. Bestemmelsen er utpreget skjønnsmessig, og godkjenningsmyndigheten skal legge vekt på art og omfang av søkers tidligere virksomhet, hvilken virksomhet søker har til hensikt å utøve, forhold ved faglig oppdatering, og andre forhold som kan ha betydning for lisensutstedelsen.

For alle typer lisenser må det komme klart fram av vedtaket hvilke begrensninger som gjelder.

Paragraf 50 gir regler om grenselisens.

Bestemmelsen er et unntak fra hovedregelen om at den som benytter beskyttet tittel, skal ha norsk autorisasjon eller lisens.

Bestemmelsen gjelder helsepersonell med autorisasjon/legitimasjon i Sverige eller Finland som er offentlig ansatt og som arbeider langs grensen til Norge. Disse kan uten norsk autorisasjon eller lisens utøve sin virksomhet også i tilgrensende norske kommuner. Grenselisens vil særlig kunne ha betydning i grensestrøk med lange avstander og spredt befolkning der helsehjelp raskest kan ytes av offentlig ansatt svensk eller finsk helsepersonell.

Paragraf 51 gjelder vilkår for rett til spesialistgodkjenning.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om vilkår for godkjenning av autorisert helsepersonell som spesialister innen en avgrenset del på det helsefaglige området.

Av helsepersonellgruppene som har rett til autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 første ledd, er det kun leger, tannleger og sykepleiere som på fastsatte vilkår kan få offentlig spesialistgodkjenning. 

Spesialistgodkjenning for leger og tannleger er regulert i spesialistforskriften. Legespesialitetene er listet opp i spesialistforskriften vedlegg 1. Forskriften trådte i kraft 1. mars 2017 for spesialistutdanningens første del for leger. Bestemmelsene som gjelder utdanningens andre og tredje del for leger, trådte i kraft 1. mars 2019. Spesialistgodkjenning for tannlegespesialitetene er også regulert her: Regler for spesialistutdanning av tannleger.

Spesialistgodkjenning for sykepleiere er regulert i forskrift om spesialistutdanning for sykepleiere. Etter denne forskriften kan det gis spesialistgodkjenning i klinisk allmennsykepleie. Forskriften trådte i kraft 1. februar 2020.

Paragraf 52 gjelder rett til godkjenning som følge av internasjonale avtaler.

Bestemmelsen fastslår at internasjonale avtaler kan være et rettslig grunnlag for utstedelse av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning og for å få rett til midlertidig tjenesteyting. Videre er bestemmelsen hjemmel for å gi forskrift som er nødvendig for å oppfylle internasjonale avtaler.

Bestemmelser i direktiv 2005/36/EF (yrkeskvalifikasjonsdirektivet) er tatt inn som del av norsk rett i forbindelse med Norges tilslutning til EØS-avtalen. Se forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits.

Første ledd 

Bestemmelsen fastslår at autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning kan gis på bakgrunn av utenlandsk utdanning etter internasjonal avtale om gjensidig godkjenning av helsepersonell. Dette er også regulert i bestemmelsen om autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav b, og om lisens, jf. § 49 andre ledd og i bestemmelsen om spesialistgodkjenning i spesialistforskriften § 33 andre ledd.

Bestemmelsen fastslår også at helsepersonell som utøver yrket sitt i et annet EØS-land, kan ha rett til å tilby tjenester innen samme yrket under midlertidig opphold i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Det er her snakk om helsepersonell som er lovlig etablert for å utøve yrket sitt i et EØS-land, og som i begrensede perioder tilbyr helsehjelp i Norge. «Lovlig etablert» er definert som at yrkesutøveren oppfyller alle vilkårene for å utøve et yrke og ikke har fått forbud mot eller begrensninger i retten til å utøve et yrke i en EØS-stat eller Sveits (departementets høringsnotat om gjennomføring av endringer i yrkeskvalifikasjonsdirektivet, forslag til endring i forskriften). Vilkårene for midlertidig tjenesteyting er nærmere regulert i forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits kapittel 4. Denne ordningen blir i praksis nesten ikke benyttet i Norge, da direktoratet i stedet gir autorisasjon eller lisens når vilkårene for dette er oppfylt. Dette er en løsning som er mer gunstig for yrkesutøverne.

Andre ledd er hjemmel for å i forskrift fastsette særskilte krav for å oppfylle internasjonale avtaler, se forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits. Forskriften gjelder rett til autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning for søkere som har tilegnet seg yrkeskvalifikasjoner i et annet EØS-land og som gir rett til å benytte bestemt tittel i Norge. Forskriften gjelder også rett til midlertidig tjenesteyting i Norge.

Paragraf 53 regulerer myndigheten til å gi eller nekte autorisasjon, lisens, og spesialistgodkjenning, rett til midlertidig yrkesutøvelse og til å gi pålegg om sakkyndig undersøkelse. Videre gir bestemmelsen hjemmel for i forskrift å pålegge utdanningsinstitusjoner å gi autorisasjon.

Første ledd

Gir Helsedirektoratet myndighet til å gi autorisasjon, lisens og spesialist-godkjenning, samt til å gi rett til å utøve yrke som helsepersonell midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Helsedirektoratet kan delegere denne myndigheten til underliggende organ. Myndigheten er ikke delegert.

Bestemmelsen gir hjemmel for å kreve gebyr ved alle søknader om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Dersom helsepersonell søker ny autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning innen samme eller ny profesjon, kreves også gebyr.

Bestemmelsens annet punktum presiserer at Helsedirektoratet, eller den det bemyndiger, gir rett til midlertidig tjenesteyting uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Rett til midlertidig tjenesteyting kan gis på grunnlag av folkerettslige forpliktelser, jf. helsepersonelloven § 52 og EØS-forskriften.

Bestemmelsens tredje punktum er hjemmel for at departementet i forskrift kan pålegge utdanningsinstitusjoner og andre med ansvar for utdanning, å gi autorisasjon. Hjemmelen omfatter ikke utdanninger der det er krav om praktisk tjeneste for å få autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 48 andre ledd bokstav b. Det er ikke gitt slik forskrift.

Andre ledd

Helsedirektoratet kan nekte helsepersonell autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning eller rett til å utøve yrke midlertidig uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom det foreligger forhold som ville gitt anledning til å kalle tilbake en autorisasjon etter § 57. Tilbakekallsgrunner etter § 57 foreligger dersom helsepersonellet er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter helsepersonelloven eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen, se kommentarene til § 57. I likhet med § 57 er § 53 en kan-bestemmelse, dvs. at autorisasjon mv. kan nektes dersom dette er formålstjenlig.

Tredje ledd

Fastslår at vedtak om å nekte helsepersonell autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning eller midlertidig tjenesteyting er enkeltvedtak etter forvaltningsloven og kan påklages til Statens helsepersonellnemnd, jf. helsepersonelloven § 68 andre ledd. Dette gjelder uansett hvilken begrunnelse som er gitt for å nekte autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning eller midlertidig tjenesteyting.

Fjerde ledd

Helsedirektoratet pålegge søkere å underkaste seg medisinsk, herunder psykiatrisk, eller psykologisk undersøkelse av sakkyndige dersom det er grunn til å tro at tilbakekallsgrunn foreligger (se kommentarene til § 60). 

Paragraf 54 gir regler om bortfall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning.

Første ledd

Fastslår at autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning automatisk faller bort når innehaveren fyller 80 år. At yrkestittel fortsatt kan benyttes, er et unntak fra § 74.

Andre ledd

Er et unntak fra første ledd ved at helsepersonell over 80 år på visse vilkår kan gis lisens og spesialistgodkjenning. Lisens til helsepersonell over 80 år er regulert av (forskrift om lisens til helsepersonell kapittel 2). Lisensen er tidsbegrenset og kan gis for inntil ett år av gangen. Videre kan lisensen begrenses til en bestemt stilling, visse typer helsehjelp eller på andre måter.

Søker skal i søknaden gi opplysninger om hva slags type virksomhet/yrkesutøvelse som skal drives, for eksempel som medisinsk rådgiver eller i pasientrettet arbeid, og hvilket omfang denne virksomheten skal ha. Omfanget kan være et fast antall timer eller dager pr. uke, av mer tilfeldig karakter eller periodevis virksomhet. I praksis er det et vilkår at "pasientrettet arbeid av et visst omfang" skal tilsvare minst 20 % stilling. Lisens for å drive pasientrettet virksomhet som kun omfatter familie, venner og andre nærstående, samt lisens som ikke skal benyttes til pasientrettet virksomhet, gis uten rekvireringsrett.

Søker skal vedlegge legeattest der attestutstederen både skal vurdere søkers helsetilstand generelt, og om søker er fysisk og psykisk i stand til å ivareta den virksomheten som det søkes lisens for. Godkjenningsmyndigheten skal videre legge stor vekt på hvordan søker har holdt og vil holde seg faglig oppdatert.

Lisensforskriften § 8 andre ledd åpner for at de gruppene det gjelder, skal kunne gis lisens med, uten eller med delvis rekvireringsrett. Det slås fast at det å rekvirere legemidler ikke er en selvfølgelig del av det å få lisens, men at lisens med rekvireringsrett bare skal gis der lisensen blir gitt for å drive pasientrettet arbeid av et visst omfang. Bestemmelsen er utpreget skjønnsmessig, og godkjenningsmyndigheten skal legge vekt på art og omfang av søkers tidligere virksomhet, hvilken virksomhet søker har til hensikt å utøve, forhold ved faglig oppdatering, og andre forhold som kan ha betydning for lisensutstedelsen. 

Leger som har mindre enn 20 % stilling får i henhold til praksis rekvireringsrett begrenset til C-preparater.

Anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd er nå regulert i pasient- og 
brukerrettighetsloven § 7-4.

Bestemmelsen gir Statens helsetilsyn og statsforvalteren hjemmel for å ilegge faglig pålegg til alle som er definert som helsepersonell etter helsepersonelloven § 3.

Formålet med bestemmelsen er å bidra til å forhindre fremtidige pliktbrudd av samme art og å sikre kvalitet i og tillit til helsetjenesten. Bruk av reaksjonen skal øke helsepersonellets kunnskaper, ferdigheter, forståelse og/eller innsikt. Faglige pålegg kan være aktuelt i saker der pliktbruddet dreier seg om faglig svikt, og det er usikkert om helsepersonellet har eller vil sørge for å inneha faglig gode nok kvalifikasjoner, men hvor en begrensning av autorisasjonen etter helsepersonelloven § 59 vil være for inngripende. Det faglige pålegget kan for eksempel være å gjennomgå et kurs eller motta veiledning.

Helsepersonelloven § 56 er en kan-bestemmelse. Det vil si at i de tilfeller der vilkårene for å gi faglig pålegg er oppfylt, må tilsynsmyndighetene foreta en skjønnsmessig vurdering av om pålegg skal gis.

Faglig pålegg skal bare gis når det er tjenlig ut fra formålet å reagere, og ellers ikke. I hver sak må det derfor vurderes om bruk av faglig pålegg er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. I denne vurderingen kan tilsynsmyndighetene legge vekt på for eksempel hvor alvorlig pliktbruddet var, om det var et enkeltstående tilfelle, om pliktbruddet ligger langt tilbake i tid, om arbeidsgiveren til helsepersonellet ikke sørget for å legge forholdene til rette for at helsepersonellet kunne oppfylle sine plikter, om helsepersonellet fulgte instrukser fra overordnet, om helsepersonellet har erkjent pliktbruddet, viser ny faglig innsikt og har forbedret sin virksomhet i tråd med lovkravene.

Faglig pålegg som reaksjon kan i alvorlighetsgrad grense opp mot en begrensning i autorisasjonen etter helsepersonelloven § 59. Hovedskillet mellom bestemmelsene er at et faglig pålegg ikke innskrenker helsepersonellets yrkesutøvelse, men pålegger nye plikter de skal følge. Helsepersonellet kan fortsette i stillingen.

I de tilfellene der helsepersonellet er ansatt i en virksomhet, vil arbeidsgiver være forpliktet til å tilrettelegge for at det kompetansehevende tiltaket kan gjennomføres, for eksempel sørge for at helsepersonellet får deltatt på et relevant kurs i arbeidstiden og dekke kostnadene ved kurset. Det vises til arbeidsgivers ansvar for at virksomheten drives forsvarlig etter blant annet spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1.

Dersom arbeidsgiver ikke følger opp det faglige pålegget, vil tilsynsmyndighetene kunne pålegge dette. Tilsynsmyndighetens adgang til å pålegge arbeidsgiver å legge til rette for og følge opp det faglige pålegget framgår av helsetilsynsloven § 8 tredje ledd.

Faglig pålegg kan ilegges helsepersonell uavhengig av ansettelsesforhold. Selvstendig næringsdrivende vil som regel være ansatt i egen virksomhet, og det økonomiske ansvaret for oppfølgingen av et faglig pålegg vil ligge på virksomheten på samme måte som for helsepersonell ansatt i annen virksomhet. Utformingen og oppfølgingen av det faglige pålegget må fra tilsynsmyndighetenes side tilpasses helsepersonellets arbeidssituasjon, for eksempel ved bruk av en ekstern veileder og tettere oppfølging fra tilsynsmyndighetene av at de faglige påleggene blir gjennomført.

Første ledd

Første ledd angir vilkårene for at reaksjonen faglig pålegg skal kunne gis. Hvis vilkårene er oppfylt, kan tilsynsmyndighetene ilegge pålegg.

Vilkårene for pålegg er de samme som gjaldt for den tidligere reaksjonen advarsel, men alle de samme lovbruddene som før ble ilagt advarsel skal ikke medføre et faglig pålegg. Det er derfor i tillegg til vilkårene nevnt i første ledd, et krav etter andre ledd om at pålegget skal være nødvendig for å forebygge nye overtredelser. Faglig pålegg skal bare gis når det er tjenlig ut fra formålet. I tilfeller der det er åpenbart at helsepersonellet allerede har lært av hendelsen slik at lignende pliktbrudd ikke vil gjenta seg, vil ikke vilkåret for å gi pålegg være oppfylt. I hver sak må det derfor vurderes om bruk av faglig pålegg er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. Se nærmere om kravet til at pålegg skal være nødvendig for å forebygge nye lovovertredelser og eksempler på faglig pålegg i kommentarene til andre ledd.

Vilkårene for faglig pålegg er både at helsepersonell forsettlig eller uaktsomt har overtrådt plikter i helsepersonelloven eller bestemmelser gitt i medhold av den, og dessuten at pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, påføre pasient eller bruker en betydelig belastning eller i vesentlig grad svekker tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.  

Både handling og unnlatelse av å handle rammes. En handling/unnlatelse er forsettlig dersom den er villet, og uaktsom dersom helsepersonellet burde ha visst at det han eller hun foretok seg – eller ikke foretok seg - var et brudd på lovens bestemmelser. Uaktsomhetsregelen omfatter både bevisst og ubevisst uaktsomhet, dvs. at både den hensynsløse og den uoppmerksomme handlingen eller unnlatelsen rammes. Det er tilstrekkelig at helsepersonellet har utvist simpel uaktsomhet. I uaktsomhets¬vurderingen må det sees hen til hvorvidt helsepersonellet i den aktuelle situasjon hadde handlings-alternativer. Hvis det ikke var mulig å handle på noen annen måte, kan ikke helsepersonellet bebreides for resultatet.

Når det gjelder overtredelse av plikter i henhold til lov eller forskrift, er helsepersonells rettsvillfarelse med hensyn til hvilke regler som gjelder innenfor deres yrkesområde som hovedregel ikke unnskyldelig. Helsepersonell plikter å sette seg inn i de bestemmelsene som gjelder for yrkesutøvelsen.

For at det skal gis et faglig pålegg til et helsepersonell, må som nevnt flere vilkår være oppfylt samtidig (såkalt kumulative vilkår). Overtredelsen av plikter er ikke i seg selv tilstrekkelig for å gi pålegg. I tillegg må pliktbruddet være egnet til å medføre fare for sikkerheten, påføre pasienten en betydelig belastning eller i vesentlig grad svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.

Formuleringen «egnet til» sikter til en objektiv vurdering av overtredelsens art. Det er ikke et vilkår for å gi faglig pålegg at handlingen eller unnlatelsen faktisk har medført fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, har påført pasienter/brukere en betydelig belastning eller i vesentlig grad har svekket tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten. Det er handlingens skadepotensial som er avgjørende, ikke om handlingen eller unnlatelsen faktisk fikk følger.

Dersom helsepersonell begår grove feil som på grunn av tilfeldigheter ikke får noen alvorlig følge som nevnt i første ledd, kan det likevel gis faglig pålegg dersom handlingen/unnlatelsen er av en slik art at den vanligvis ville ha ført til fare for sikkerheten, skade på pasienten eller i vesentlig grad svekket tillit. Faglig pålegg kan da gis dersom helsepersonellet hadde reelle handlingsalternativer.

Det må foretas en konkret vurdering av om alle vilkårene foreligger. Generelt kan sies at det kreves mer enn den daglige risikoen eller den belastningen en normalt må regne med ved undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade. Det må også være direkte årsakssammenheng mellom helsepersonellets uaktsomme pliktbrudd og den risiko som oppsto eller den belastning som ble påført pasienten mv.

Tilsynsmyndighetene må utøve skjønn, dette fremgår av bestemmelsen ved at ordet «kan» er benyttet. Hvert enkelt forhold må av tilsynsmyndighetene vurderes konkret og ut fra de omstendigheter som forelå på det tidspunktet det påståtte pliktbruddet skjedde.

Andre ledd

Det er i tillegg til vilkårene nevnt i første ledd, et krav etter andre ledd om at pålegget skal være nødvendig for å forebygge nye overtredelser. I tilfeller der det er åpenbart at helsepersonellet allerede har lært av hendelsen slik at lignende pliktbrudd ikke vil gjenta seg, vil ikke vilkåret for å gi pålegg være oppfylt.

Faglig pålegg vil kun være aktuelt der tilsynsmyndighetene vurderer at påpekning av pliktbrudd og veiledning mest sannsynlig ikke vil bidra til nødvendig endring hos helsepersonellet.

Faglig pålegg skal bare gis når det er tjenlig ut fra formålet. I hver sak må det derfor vurderes om bruk av faglig pålegg er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. Ved vurdering av aktuelle faglige pålegg, skal ordet «faglig» ikke tolkes innskrenkende, det vil si at et helsepersonell for eksempel kan bli pålagt å få nødvendig norskopplæring. Et faglig pålegg vil kunne gå ut på både praktiske og teoretiske ferdigheter og kunnskap som det er forventet at det aktuelle helsepersonellet har. Områder som kan ligge til grunn for et faglig pålegg kan være legemiddelhåndtering/rekvirering av legemidler, kunnskap/ferdigheter på et bestemt område av faget, kommunikasjons- og samarbeidsevner, rolleforståelse og journalføring eller dokumentasjon. Mangler på disse områdene kan for eksempel avhjelpes ved opplæring, kurs, samtaler og ulike former for veiledning, både praktisk og teoretisk.

Utformingen av hvert pålegg må vurderes konkret og i dialog mellom tilsynsmyndighetene og helsepersonell og/eller arbeidsgiver.

Et eksempel på faglig pålegg kan være i en situasjon hvor en sykepleier ved flere anledninger har vist mangelfull kunnskap om hva som er å anse som tvang ved ytelse av helsehjelp. For eksempel ved å skjule legemidler i mat eller gi et annet legemiddel enn pasienten ba om uten å informere om det.

I en slik situasjon kan helsepersonellet få følgende faglige pålegg:

• Du må øke kunnskapene dine om hva som er å anse som tvang overfor pasienter/brukere, og når det er anledning til å gi helsehjelp ved bruk av tvang.
• Du må ha regelmessig veiledning i et omfang på minst to timer annenhver uke, over en periode på seks måneder.
• Veileder må være en sykepleier eller vernepleier med erfaring og kompetanse på dette området.
• Veiledningen må bestå av både kunnskapsformidling/undervisning og veiledning i konkrete arbeidssituasjoner.
• Veiledningsordningen må være etablert innen én måned. Du må innen denne dato oversende Statens helsetilsyn/statsforvalteren en bekreftelse fra veileder om at denne har påtatt seg oppdraget, og en kort redegjørelse for veileders kompetanse.
• Veileder må lage en plan for veiledningen og Statens helsetilsyn/statsforvalteren må godkjenne planen.
• Når veiledningen er gjennomført, må du sende inn rapport til Statens helsetilsyn/statsforvalteren med en beskrivelse av veiledningen, hvilke temaer som er gjennomgått og hva du har tilegnet deg av kunnskap og forståelse. Du må vedlegge eventuelle kursbevis. Veileder må bekrefte rapporten, samt gi en vurdering av din progresjon.

Det vil være tilsynsmyndighetene som vurderer og evaluerer gjennomføringen av det faglige pålegget. Det vil i denne forbindelse stilles krav til dokumentasjon av utbytte, resultat og/eller oppnådd endring. Tilsynsmyndighetene kan også be om en skriftlig vurdering fra arbeidsgiver. Tilsynsmyndighetene vil på bakgrunn av dokumentasjonen vurdere behovet for nye faglige pålegg eller om det vil være nødvendig å vurdere en strengere administrativ reaksjon.

Virksomheten/arbeidsgiver vil være pålagt å legge til rette for gjennomføringen av et faglig pålegg, og dekke kostnader til aktuelle kurs mv. Tilsynsmyndighetene bør samarbeide med arbeidsgiver/virksomhet/kommunen slik at pålegget blir mulig å gjennomføre i praksis.

Faglige pålegg som ikke etterkommes kan gi grunnlag for vurdering av mer inngripende administrative reaksjoner som for eksempel begrensing av autorisasjon eller tilbakekall.

Manglende oppfølging av faglige pålegg er særskilt lovfestet som grunnlag for tilbakekall av autorisasjon i helsepersonelloven § 57 andre ledd.

Tredje ledd

Her fremgår det at faglige pålegg er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket og de faktiske forhold som ligger til grunn for vedtaket er undergitt allmenn offentlighet etter offentleglova. Det innebærer bl.a. at helsepersonells navn kan oppgis. Underliggende forhold som er taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 13 første ledd punkt 1, vil også være unntatt innsynsrett etter offentleglova § 13, for eksempel helsepersonellets personlige forhold, rusmiddelmisbruk, psykiske, sosiale, eller familiemessige problemer.

At en opplysning ikke er undergitt taushetsplikt, innebærer ikke at opplysninger trenger å gis ut utover det som følger av offentleglova eller annet regelverk om opplysningsplikt.

Både statsforvalteren og Statens helsetilsyn har myndighet til å ilegge et faglig pålegg. Dette vil i praksis bety at det som regel vil være statsforvalteren som fatter vedtak om og følger opp et faglig pålegg.

Statens helsepersonellnemnd er klageinstans for vedtak om faglige pålegg, uavhengig om vedtaket er fattet av Statens helsetilsyn eller statsforvalteren. Dette følger av helsepersonelloven § 68 andre ledd.

Bestemmelsen gir hjemmel for tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning fra alle grupper autorisert helsepersonell.

Formålet med bestemmelsen er å reagere på alvorlige overtredelser av helsepersonelloven, å bidra til å forhindre fremtidige pliktbrudd av samme art og å sikre kvalitet og tillit til helsetjenesten.

Statens helsetilsyn har bevisbyrden for at tilbakekallsgrunn foreligger. Som hovedregel er beviskravet alminnelig sannsynlighetsovervekt, slik at Statens helsetilsyn skal bygge på det faktum den finner mest sannsynlig. I noen tilfeller kan det være aktuelt å operere med kvalifisert sannsynlighetsovervekt, for eksempel dersom «det er tale om eldre forhold av sterkt infamerende karakter, og disse forhold ikke har noen umiddelbar tilknytning til den aktuelle yrkesutøvelse» (Rt. 2007 s. 1851).

Også begrenset autorisasjon kan tilbakekalles etter § 57. Høyesterett har konkludert med at slik bestemmelsen er utformet, kan § 57 også gjelde tilbakekall av begrensede autorisasjoner (Rt. 2010 s. 1613).

§ 57 kommer videre til anvendelse som grunnlag for avslag på søknad om utstedelse av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, eller rett til å utøve yrket midlertidig, jf. § 53 andre ledd. Avgjørelser fra SHPN finnes på Helsetilsynets nettsider og Helseklages nettsider (se bl.a. SHPN 10/120, 14/336, 14/364).

§ 57 er en kan-bestemmelse, dvs. at i de tilfeller der vilkårene for å tilbakekalle autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er oppfylt, må Statens helsetilsyn foreta en skjønnsmessig vurdering av om reaksjonen skal ilegges.

Tilbakekall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning skal bare foretas når det er tjenlig ut fra formålet å reagere og ellers ikke. I hver sak må det derfor vurderes om tilbakekall er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. I denne vurderingen kan Statens helsetilsyn legge vekt på for eksempel hvor alvorlig pliktbruddet var, om det var et enkeltstående tilfelle, om pliktbruddet ligger langt tilbake i tid, om arbeidsgiveren til helsepersonellet ikke sørget for å legge forholdene til rette for at helsepersonellet kunne oppfylle sine plikter, om helsepersonellet fulgte instrukser fra overordnet, om helsepersonellet har erkjent pliktbruddet, viser ny faglig innsikt og har forbedret sin virksomhet i tråd med lovkravene.

I sak vedrørende betydningen av straffbare forhold begått utenfor yrkesutøvelsen, uttalte Høyesterett at det «følger av entydig praksis at de to hensyn som særlig må vektlegges ved denne vurderingen, er om vedkommende i dag representerer en fare for pasientsikkerheten, og om helsevesenet vil bli svekket om vedkommende gis anledning til fortsatt å praktisere på tross av de alvorlige straffbare handlinger som er begått» (Rt. 2007 s. 1851).

Første ledd

Angir de ulike tilbakekallsgrunnene. Grunnvilkåret er at helsepersonellet er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter helsepersonelloven eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. I tillegg til at disse forholdene kan gi grunnlag for tilbakekall, er de også vilkår for godkjenningsmyndighetene til å nekte autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, jf. § 53.

Uegnethet vurderes på vedtakstidspunktet. Hvis vedtak om tilbakekall påklages til Statens helsepersonellnemd, er det situasjonen på det tidspunktet nemda fatter vedtak som er avgjørende.

Alvorlig sinnslidelse skal forstås med utgangspunkt i psykisk helsevernlovens begrepsbruk (Ot.prp. nr.11 (1998-1999) Etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykiatriloven), merknader til § 3-3), dvs. i nær tilknytning til psykoselidelsene (schizofreni, schizoaffektiv lidelse, bipolar lidelse). Personlighetsforstyrrelser, angst og depresjoner vil normalt ikke være tilstrekkelig grunnlag. Men pasientens funksjonsnivå vil være avgjørende for vurderingen, det vil si de hvorvidt lidelsen medfører tap av mestrings- og realitetsvurderingsevnen. Det er eksempler der helsepersonell med svært avvikende atferd, for eksempel Asperger syndrom, er funnet uegnet for yrket.

Eksempler på psykisk svekkelse kan være mental reduksjon forårsaket av hendelser, traumer eller organiske forhold.

Langt fravær fra yrket har så langt ikke vært benyttet som en selvstendig tilbakekallsgrunn. Imidlertid har langt fravær alene vært tilstrekkelig til å nekte autorisasjon etter § 54. I en sak vurderte Statens helsepersonellnemnd at klagers utenlandske utdanning var jevngod med norsk hjelpepleierutdanning, men fant at 19 års fravær fra yrket gjorde klager uegnet som hjelpepleier. Det avgjørende for nemnda var at klager aldri hadde praktisert som sykepleier/hjelpepleier (se sak 02/176).

Uegnethet på grunn av rusmiddelmisbruk (alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning) er årsak til de fleste autorisasjonstap. Det vil her ofte være avgjørende om personellet har opptrådt ruset på arbeidsplassen, om det har foregått tyveri av legemidler gruppe A og B, eller om rusmisbruket på annen måte har hatt innvirkning på yrkesutøvelsen. Også omfattende rusmiddelmisbruk på fritiden og/eller alvorlige rusproblemer kan tilsi tilbakekall av autorisasjon selv om vedkommende ikke har opptrådt i ruset tilstand på jobb.

Grov mangel på faglig innsikt kan foreligge om helsepersonell i vesentlig grad svikter i forhold til grunnleggende krav til yrkesutøvelse. Her vil det blant annet være av betydning om helsepersonell evner å lære av egne feil og tilbakemeldinger/råd fra for eksempel tilsynsmyndighetene, med andre ord evner å korrigere uforsvarlig virksomhet. Det legges vekt på om det dreier seg om alvorlig brist i kunnskap og hvilken risiko den manglende faglige innsikt utsetter pasientene for.

En viktig grunn for tilbakekall er knyttet til alvorlig rollesammenblanding og/eller seksuell relasjon til pasient. Dette vil ofte være både grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet og atferd uforenlig med yrkesutøvelsen. I slike saker blir det lagt vekt på hvilken rolle helsepersonellet hadde i forhold til pasienten.

Uforsvarlig virksomhet er et vidt begrep som brukes om virksomhet som strider med de til enhver tid gjeldende faglige krav og regler. Uforsvarlig virksomhet kan foreligge dersom helsepersonellets virksomhet gjennomgående er preget av mangelfull journalføring eller hvor forsvarlighetskravene til organisering av tjenesten generelt ikke blir forstått og fulgt. Mange av de vurderingene som gjelder ved grov mangel på faglig innsikt gjelder også uforsvarlig virksomhet, som alvorlig brist på basiskunnskap. I tillegg vil alvorlig rolle-sammenblanding og seksuell relasjon til pasient anses som uforsvarlig virksomhet.

Eksempler på grove pliktbrudd som har medført tilbakekall, er brudd på bestemmelsen om forbud mot gaver mv. i tjenesten (§ 9), eller brudd på opplysninger til Statens helsetilsyn og Statsforvalteren (§ 30) og journalføringsplikten (§ 39 og § 40). Andre eksempler er brudd på bestemmelsen om ressursbruk (§ 6), for eksempel ved å skaffe seg urettmessig refusjon fra NAV, eller tyveri fra pasient/bruker, som anses som brudd på plikten til å yte omsorgsfull hjelp (§ 4).

Avgjørende for om atferden kan anses uforenlig med yrkesutøvelsen, er om tilliten til helsepersonellet og/eller tilliten til helsetjenesten som sådan må anses svekket i betydelig grad. De fleste sakene som gjelder atferd uforenlig med yrkesutøvelsen gjelder tyveri av legemidler fra arbeidsplassen. Det skilles mellom atferd i og utenfor yrkesutøvelsen. Innenfor yrkesutøvelsen vil tilbakekallsgrunn for eksempel kunne være tyveri/underslag fra pasient, vold mot pasient, grovt trygdebedrageri, salg av resepter til narkomane. Utenfor yrkesutøvelsen skal det mer til. Eksempler på dette er incest eller seksuelle overgrep overfor barn (se også Rt. 2007 s. 1851).

Adferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen omhandler også forhold utenfor yrkesutøvelsen som helsepersonell.

Helsemyndighetene skal i utgangspunktet ikke gripe inn overfor kritikkverdig adferd som ikke har tilknytning til yrkesutøvelsen. Likevel er det forutsatt i helsepersonellovens forarbeider, samt etablert forvaltningspraksis, at svært alvorlige forhold som f.eks. straffbare handlinger som tyveri, underslag, legemsbeskadigelser, legemskrenkelser og brudd på straffelovens sedelighetsbestemmelser vil være relevant for vurdering av egnethet etter dette alternativet. Dersom kritikkverdig adferd også utenfor yrkesutøvelsen dreier seg om alvorlige forhold, kan disse innebære at vilkåret om egnethet ikke er oppfylt. Begrunnelsen er at disse forhold kan indikere uegnethet som vil få betydning for yrkesutøvelsen som helsepersonell og også for tilliten til vedkommende helsepersonell.

Det følger av entydig praksis (Rt. 2007 s. 1851) at de to hensyn som særlig må legges vekt på, er om helsepersonellet i dag representerer en fare for pasientsikkerheten, og om tilliten til helsevesenet vil bli svekket om vedkommende gis anledning til fortsatt å praktisere på tross av det aktuelle forholdet.

Adferd utenfor yrkesutøvelsen som kan få betydning for yrkesutøvelsen, kan etter forholdene falle inn under denne tilbakekallsgrunnen, som for eksempel gjentatte tilfeller av promillekjøring.

Andre ledd

Bestemmelsen i andre ledd gir hjemmel for at autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning på visse vilkår kan kalles tilbake for alltid (varig tilbaketrekking). Bestemmelsen supplerer den generelle bestemmelsen om tilbaketrekking av autorisasjon mv. i § 57 første ledd.

Bokstav a og b angir vilkårene for varig tilbaketrekking av autorisasjon mv. Vilkårene er kumulative, noe som innebærer at alle vilkårene i andre ledd må være oppfylt.

For det første må minst ett av grunnlagene for tilbaketrekking etter bestemmelsen i § 57 første ledd være oppfylt, jf. bokstav a. Flertallsformuleringen «vilkårene» betyr ikke at alle grunnlagene for tilbaketrekking som er nevnt i første ledd må være oppfylt. Det er tilstrekkelig at én av tilbaketrekkingsgrunnene i første ledd foreligger, og at dette forholdet gjør helsepersonellet uegnet til å utøve yrket sitt forsvarlig.

For det andre må det aktuelle helsepersonellet for fremtiden enten utgjøre en alvorlig fare for pasientsikkerheten, eller alvorlig svekke tilliten til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten, jf. bokstav b. Formuleringen «for fremtiden» innebærer at Statens helsetilsyn må gjøre en risikovurdering, selv om muligheten blir avgrenset av at det kan være vanskelig å sannsynliggjøre fremtidig farepotensial.

Bestemmelsen skal tolkes restriktivt og bør bare brukes helt unntaksvis. Selv om vilkårene i bokstav a og b er oppfylt, har Statens helsetilsyn anledning til å la være å fatte vedtak om varig tilbaketrekking, jf. begrepet «kan». Statens helsetilsyn må gjøre en konkret vurdering av om det foreligger forhold som tilsier at det likevel ikke bør fattes vedtak om varig tilbaketrekking.

Bestemmelsen er ment for de aller mest alvorlige sakene. Det kan være aktuelt der helsepersonell har utført alvorlige seksuelle grenseoverskridelser i form av overgrep, voldtekt eller utvist annen grenseoverskridende seksualisert atferd overfor pasienter, både i og utenfor behandlingsrommet. Dette vil typisk gjelde handlinger som er klare brudd på bestemmelsene i straffeloven, der handlingene er svært skadelige og traumatiske for pasienten, det finnes stor fare for gjentakelse og befolkningen har et klart behov for vern. Forhold som ligger innenfor den nedre grensen for hva som etter omstendighetene kan omfattes av bestemmelsen i andre ledd, er blant annet handlinger som innebærer en avvikende og seksuelt motivert behandlingsmetodikk med fysisk kontakt forkledd som avkledning og berøring. Videre kan bestemmelsen omfatte annen seksualisert rollekonflikt og grenseoverskridende atferd overfor pasienter som for eksempel invitasjon eller antydning om seksuelt samkvem, oversending av intime bilder, oppsøking av pasienten på andre arenaer, trakassering mv. Dette er atferd som er ubehagelig, skadelig og potensielt traumatisk for pasienten, som kan påvirke befolkningens tillit til helse- og omsorgstjenesten og hvor også befolkningen kan ha behov for vern.

Bestemmelsen er generelt utformet og kan også omfatte andre alvorlige saker enn seksualisert rollekonflikt og grenseoverskridende atferd overfor pasienter. Dette kan blant annet være saker der helsepersonellet har utført alvorlige straffbare handlinger på fritiden, som for eksempel drap og grov vold. Slike handlinger kan virke svært støtende på allmennheten og kan føre til at pasienter unngår å oppsøke helse- og omsorgstjenesten på grunn av manglende tillit.

Om alvorskriteriet er oppfylt må vurderes konkret i den enkelte saken. I den grad alvorlige handlinger som ikke har noe med yrkesutøvelsen å gjøre kan gi grunnlag for tilbaketrekking etter første ledd, vil de også kunne gi grunnlag for varig tilbaketrekking etter andre ledd. Bestemmelsen er ikke ment å utvide grunnlagene for tilbaketrekking etter første ledd. I praksis vil det i hovedsak være handlinger som er straffbare, som er omfattet av bestemmelsen om varig tilbaketrekking. Dette er ikke til hinder for at også andre tilfeller kan være omfattet. Varig tilbaketrekking bør også kunne brukes i saker der helsepersonellet gjentatte ganger viser seg uegnet til å utøve yrket. Dette kan være tilfeller der helsepersonellet tidligere har fått trukket tilbake autorisasjonen og deretter fått innvilget ny, men likevel ikke innretter seg ved å endre atferd i tråd med den tilliten som gjentatte ganger er vist vedkommende fra samfunnet.

Ordlyden i bestemmelsen innebærer at helsepersonellet som utgangspunkt mister autorisasjonen «for alltid». Vedkommende kan likevel søke om ny autorisasjon når det er gått minst ti år etter vedtak om tilbaketrekking, jf. helsepersonelloven § 62 tredje ledd.

Tredje ledd

Gir hjemmel for tilbakekall når helsepersonell til tross for pålegg unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav, eller manglende oppfølging av ilagte pålegg.

Tredje ledd gir også hjemmel for tilbakekall når helsepersonell bryter vilkårene for en begrenset autorisasjon etter helsepersonelloven § 59.

I motsetning til første ledd, er det etter tredje ledd ikke et grunnvilkår at helsepersonellet anses som uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig.

Vilkår for tilbakekall etter tredje ledd er at tilsynsmyndigheten har gitt et pålegg etter helsepersonelloven § 56 eller begrenset helsepersonellets autorisasjon etter helsepersonelloven § 59. Grunnlaget for tilbakekall opphører derfor når vedkommende helsepersonell har innrettet seg etter de lovbestemte krav som var bakgrunnen for pålegget eller begrensningen av autorisasjonen.

Eksempler på tilbakekall etter tredje ledd er at helsepersonell, til tross for ilagt pålegg ikke har lært av hendelsen, og lignende pliktbrudd gjentar seg. For eksempel dersom helsepersonellet unnlater å endre metoder tilsynsmyndigheten finner uforsvarlige eller unnlater å føre journal i samsvar med regelverket.

Eksempel på brudd på en begrenset autorisasjon er at helsepersonell fortsetter å utføre nærmere bestemte inngrep til tross for begrensningen i autorisasjonen.

Tilsynsmyndighetene vurderer og evaluerer gjennomføringen av faglige pålegg, og om det er nødvendig med en strengere administrativ reaksjon.

Det vil ikke være aktuelt å ilegge et faglig pålegg for brudd på opplysningsplikten etter helsetilsynsloven § 7 og helsepersonelloven § 30. Tidligere praksis med at Statens helsetilsyn kan tilbakekalle en autorisasjon mv. dersom et helsepersonell ikke innretter seg etter en advarsel gitt grunnet manglende overholdelse av opplysningsplikten, gjelder derfor ikke lenger. Hjemmelen for denne reaksjonen framgår nå av helsepersonelloven § 58 a, se Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 58 a.

Fjerde ledd

Gir hjemmel for å tilbakekalle autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning dersom innehaveren ikke oppfyller forskriftsfestede tilleggsvilkår. Dette kan være krav til etterutdanning, fastsatt i forskrift med hjemmel i § 48 a (autorisasjon), § 49 (lisens) eller § 51 (spesialistgodkjenning). Slike krav til etterutdanning er bare gitt for legespesialiteten allmennmedisin.

Femte ledd

Bestemmer at autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning som er gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land, kan kalles tilbake hvis godkjenningen gitt i det andre landet taper sin gyldighet. Hvis ikke annet følger av internasjonal overenskomst (se kommentarene til § 52), skal et slikt tilbakekall så langt det er mulig vurderes konkret.

Plikt til gjensidig informasjon til andre lands myndigheter om tilbakekall mv. følger av helsepersonelloven § 66 og internasjonale avtaler.

Sjette ledd

Slår fast at tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova (se kommentarene til § 56 tredje ledd).

§ 57a trådte i kraft 1. januar 2025. Bestemmelsen gir tilsynsmyndighetene hjemmel til å forby personer som har mistet autorisasjonen eller lisensen å yte helsehjelp dersom de utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Videre gir bestemmelsen hjemmel for å fastsette tvangsmulkt i tilfeller der forbudet ikke overholdes, og vedkommende fortsetter sin virksomhet.

Det legges til grunn at verken varig tilbaketrekking av autorisasjon, etterfølgende tap av retten til å bruke en beskyttet tittel, eller en eventuell strafferettslig reaksjon i form av dom på tap av retten til fremtidig stilling eller virksomhet, kan hindre det enkelte helsepersonell fra å yte helsehjelp uten autorisasjon eller lisens. Det er derfor vurdert som nødvendig å ha hjemmel til ytterligere tilsynsmessige reaksjoner i de alvorligste sakene der helsepersonell fortsetter å yte helsehjelp uten autorisasjon eller lisens, når det utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse og omsorgstjenesten.

Bestemmelsen gir kun et forbud mot helsepersonell som tidligere har hatt autorisasjon og som fortsatt utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Et forbud mot å yte helsehjelp er en streng reaksjon som vil ramme hardt, siden det innebærer at personen blir utestengt fra mange stillinger i helse- og omsorgstjenesten ved at vedkommende ikke lenger kan ha arbeid der det ytes helsehjelp. Det er derfor viktig at forbudet treffer riktig og kun brukes i tilfeller der det er nødvendig.

Første ledd

Formålet med bestemmelsen er å skjerme pasienter og brukere fra helsepersonell som utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Begrepet «helsepersonell som ikke lenger har autorisasjon eller lisens» innebærer at bestemmelsen ikke gjelder for helsepersonell som aldri har hatt lisens eller autorisasjon etter helsepersonelloven §§ 48 og 48 a, som for eksempel ufaglærte eller personer fra andre faggrupper som arbeider i helse- og omsorgstjenesten. Et forbud vil derfor bare være aktuelt for tidligere autorisert helsepersonell, der autorisasjonen eller lisensen har blitt trukket tilbake eller helsepersonellet frivillig har gitt avkall på den etter helsepersonelloven §§ 57 og 61.

Begrepet «helsehjelp» følger definisjonen i helsepersonelloven § 3 tredje ledd som omhandler alle handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som blir utført av helsepersonell. Dette innebærer blant annet at også omsorgstjenester blir omfattet av forbudet.

Vilkårene om at helsepersonellet er til «alvorlig fare for pasientsikkerheten» eller «alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten» angir en høy terskel for å gi forbud, men det kan også hende at vilkåret er oppfylt av samme årsaker som at autorisasjonen eller lisensen er trukket tilbake eller gitt frivillig avkall på. Forhold som kan føre til forbud vil både være straffbare handlinger som overgrep, men kan også være grove brudd på helselovgivningen som urettmessig bruk av tvang eller alvorlig mangel på faglig innsikt. Også atferd utenfor yrkesutøvelsen som kan svekke tilliten til helse- og omsorgstjenesten kan være grunnlag for et forbud mot å yte helsehjelp. Dette vil som regel være alvorlige straffbare forhold som nedlastning av overgrepsmateriale eller vold i nære relasjoner.

Forbudet skal fremgå av helsepersonellregisteret, se helsetilsynsloven § 10 første ledd. Videre skal arbeidsgiver varsles og Statens helsetilsyn skal uten hinder av taushetsplikten underrette de landene Norge er folkerettslig forpliktet til å varsle dersom et forbud blir vedtatt, jf. helsetilsynsloven § 10 andre ledd og helsepersonelloven § 66 tredje ledd.

Andre ledd

Bestemmelsen i andre ledd tar høyde for at det i enkelte situasjoner vil være nødvendig å fastsette tvangsmulkt for å skjerme pasienter fra helsepersonell som fortsetter å utgjøre en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten, selv om de er gitt et forbud mot å yte helsehjelp. For å fatte vedtak om tvangsmulkt må det foreligge brudd på forbudet mot å yte helsehjelp i første ledd. Videre må det være høy risiko for at helsepersonellet vil fortsette med denne praksisen som enten vil føre til fare for pasientsikkerheten eller at tilliten til helse- og omsorgstjenesten vil bli alvorlig svekket. Nærmere regulering av tvangsmulkt fremgår av helsetilsynsloven § 9.

Tredje ledd

Det følger av tredje ledd at forbudet blir opphevet dersom søknad om ny autorisasjon eller lisens etter § 62 blir innvilget. Det vil si at når et helsepersonell er gitt forbud mot å yte helsehjelp, vil forbudet gjelde så lenge vedkommende ikke har autorisasjon eller lisens, og det vil ikke være mulig isolert sett å søke om at forbudet blir opphevet.

Fjerde ledd

I likhet med andre administrative reaksjoner, er et forbud mot å yte helsehjelp et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, noe som innebærer at reglene i forvaltningsloven om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Dette slås fast i bestemmelsens fjerde ledd. Det er Statens helsepersonellnemnd som er klageinstans, jf. helsepersonelloven § 68.

Bestemmelsen gir hjemmel for at Statens helsetilsyn kan suspendere helsepersonells autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning i de tilfeller der det foreligger en tilsynssak, men før vedtak om tilbakekall foreligger. Bestemmelsen regulerer vilkårene for begrenset suspensjon (første ledd), og full suspensjon (andre ledd).

Første ledd

Første ledd gir Statens helsetilsyn adgang til å ilegge helsepersonell et midlertidig forbud mot utøvelse av bestemt virksomhet eller bestemte arbeidsoppgaver under bestemte vilkår i en periode (begrenset suspensjon). Dette skal være et foreløpig tiltak der tilsynsmyndigheten av hensyn til sikkerhet og befolkningens tillit til helse- og omsorgstjenesten må begrense en del av helsepersonellets yrkesutøvelse inntil det er avklart om det foreligger en svikt som gir grunnlag for en administrativ reaksjon. Formålet med denne bestemmelsen er å redusere risikoen for pasientenes sikkerhet og øke kvaliteten og tilliten til helse- og omsorgstjenesten i perioden en tilsynssak er under behandling.

Full suspensjon (andre ledd) av autorisasjon er et inngripende tiltak som i praksis vil medføre at helsepersonellet på uavklart grunnlag ikke vil kunne utøve yrket sitt i den perioden vedtaket gjelder for, inntil et helt år. Dersom det i stedet fattes vedtak om en midlertidig begrensning i autorisasjonen, vil helsepersonellet kunne være i yrket mens tilsynssaken er under behandling. Samtidig vil et midlertidig forbud mot å utføre enkelte arbeidsoppgaver redusere risikoen for flere uønskede hendelser i denne perioden.

I visse situasjoner vil det under behandlingen av en tilsynssak foreligge tvil om et helsepersonell er faglig skikket til å utføre enkelte oppgaver der feil vil medføre en særlig fare for pasientsikkerheten. Eksempler på slike oppgaver vil være å utføre en spesiell type behandling eller operasjoner, behandling av en særskilt gruppe pasienter eller håndtering av medikamenter. Samtidig vil kanskje helsepersonellet kunne utføre andre arbeidsoppgaver innenfor yrket sitt uten at det foreligger en tilsvarende risiko.

Et eksempel på en slik sak kan være en sykepleier som gjentatte ganger har gitt pasienter feil legemiddel eller feil mengde av et legemiddel. Inntil tilsynssaken er ferdig behandlet, vil det foreligge en risiko for at andre pasienter blir feilbehandlet dersom sykepleieren fortsetter å håndtere medisiner, samtidig som det ikke er noe i veien for at sykepleieren kan utføre de andre arbeidsoppgavene sine. Et midlertidig forbud mot medikamenthåndtering kan i dette tilfellet redusere risikoen for pasientskade samtidig som helsepersonellet vil kunne fortsette i arbeidet inntil saken er avgjort.

Et annet eksempel er dersom det har forekommet flere uventede pasientskader i forbindelse med operasjoner utført av samme kirurg. I dette tilfellet kan legen få en midlertidig begrensning i autorisasjonen til å kun utføre arbeid under veiledning fra en lege utpekt av leder eller til ikke å gjennomføre operasjoner så lenge suspensjonen varer.

I de fleste slike tilfeller vil en avtale med arbeidsgiver være tilstrekkelig for å forhindre helsepersonellet fra å utføre enkelte oppgaver. Det er imidlertid ikke alltid mulig å opprette slike avtaler, for eksempel i de tilfellene der helsepersonellet ikke har en arbeidsgiver.

Det vil imidlertid fremdeles være tilfeller der forholdene er så alvorlige at full suspensjon av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er den riktige løsningen. I andre tilfeller vil det være mulig å redusere risikoen tilstrekkelig ved andre tiltak, for eksempel oppfølging gjennom arbeidsgiver eller faglige pålegg slik at full suspensjon eller midlertidig begrensning ikke vil være nødvendig.

Andre ledd

Andre ledd gir Statens helsetilsyn adgang til full suspensjon hvis det er grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er til stede. I tillegg må helsepersonellet ansees å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten. Det stilles ikke like strenge krav til bevis for full suspensjon som for tilbakekall etter helsepersonelloven § 57, men det må foreligge faktiske forhold av en slik karakter at det er holdepunkter for å si at helsepersonell er uegnet til å utøve forsvarlig virksomhet.

Suspensjonsadgangen er begrunnet i hensynet til sikkerheten til pasienter og brukere. Bestemmelsen gjelder alt helsepersonell med autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Eksempelvis benytter Statens helsetilsyn full suspensjon der helsepersonell har et rusmisbruksproblem og det er fare for at helsepersonell kan være ruset på jobb eller kan skaffe seg rusmidler på jobb. Faren for pasient og brukers sikkerhet er særlig stor der helsepersonellet ikke har en fast arbeidsplass, men tar oppdrag gjennom vikarbyråer.

Andre eksempler på bruk av full suspensjon er overfor helsepersonell med alvorlig sinnslidelse som ikke innretter seg etter sykdommen, helsepersonell som har begått seksuelle overgrep overfor pasienter, helsepersonell som utøver uforsvarlig virksomhet eller har så dårlige hygienerutiner at det er smittefare for pasienter og helsepersonell (SHPN 09/23).

Det kan stilles spørsmål om hvor langt bestemmelsen kan hjemle suspensjon når det ikke kan sies å foreligge direkte fare for sikkerhet i helse- og omsorgstjenesten, men helsepersonell har foretatt så alvorlige handlinger at det må anses støtende om vedkommende får utøve sin virksomhet frem til et tilbakekallsvedtak. Eksempler på saker er incest og seksuelle overgrep mot barn. I forvaltningspraksis er farekriteriet tolket utvidende i alvorlig støtende saker. Dette er også en lovforståelse som SHPN har lagt til grunn. Se SHPN 14/238: «Pasienter kan føle seg truet dersom de kommer i kontakt med helsepersonell som er siktet for denne type alvorlige straffbare handlinger, og at dette i ytterste konsekvens kan medføre at pasienter som har behov for helsehjelp unnlater å oppsøke helsetjenesten. Nemnda har kommet til at klageren anses å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten.» Se også SHPN 13/200: «Klagerens handling er av en så alvorlig karakter at det kan anses støtende om han får utøve sin virksomhet frem til et eventuelt vedtak om tilbakekall av autorisasjon, og nemnda mente farekriteriet i en slik situasjon kunne tolkes utvidende. Pasienter som kommer i kontakt med og/eller får kjennskap til at helsepersonell har hatt seksuell omgang med en mindreårig, vil kunne unnlate å benytte eller oppsøke helsetjenesten.»

Statens helsepersonellnemnd kan oppheve suspensjon dersom de vurderer at det ikke er fare for sikkerheten i helsetjenesten (SHPN 05/51, som gjaldt narkotikaomsetning).

Tredje ledd

Av hensyn til helsepersonells rettssikkerhet, er det en tidsfrist for hvor lenge en suspensjon etter første og andre ledd kan gjøres gjeldende. Fristen er seks måneder, med adgang til forlengelse i ytterligere seks måneder. Det er ikke adgang til å forlenge suspensjonen med seks måneder mer enn en gang. Dersom helsepersonellet er blitt suspendert etter andre ledd i forbindelse med en tilsynssak og det i ettertid har vist seg at det ikke var grunnlag for tilbakekall, kan vedkommende søke erstatning for økonomisk tap i forbindelse med suspensjonen. Det vil da være avgjørende om det var tilstrekkelig grunnlag for å suspendere ut fra den foreliggende informasjonen, se helsepersonelloven § 73.

Fjerde ledd

Slår fast at suspensjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkelt-vedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Ved vedtak om suspensjon vil den tilsynssaken gjelder få kortere uttalefrist og det er mindre strenge krav til å få saken opplyst enn det som er tilfelle ved endelig vedtak. Dette fordi lovens ordlyd ved suspensjon er grunn til å tro at vilkårene foreligger og at vedtak om suspensjon må fattes raskt av hensyn til pasient og brukers sikkerhet.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 56 tredje ledd.

Bestemmelsen gir adgang til å ilegge suspensjon av autorisasjon mv. ved brudd på opplysningsplikten.

Helsepersonell har i henhold til helsetilsynsloven § 7 og helsepersonelloven § 30 en plikt til å gi opplysninger. Dersom helsepersonell motsetter seg å utlevere opplysninger som tilsynsmyndigheten mener er nødvendige for at de skal kunne utføre sine oppgaver i medhold av lov, forskrift eller instruks, eller unnlater å svare på henvendelsene fra tilsynsmyndigheten, kan Statens helsetilsyn suspendere autorisasjonen mv. inntil opplysningene er overlevert tilsynsmyndigheten.   

Første ledd

Statens helsetilsyn kan etter denne bestemmelsen suspendere en autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved brudd på opplysningsplikten. Prosessen ved å innhente nødvendige opplysninger i tilsynssaker kan dermed forenkles og saksbehandlingstiden kan bli kortere.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at dersom helsepersonell av ulike grunner ikke svarer på henvendelser fra tilsynsmyndigheten eller nekter å etterkomme krav om utlevering av opplysninger, vil dette kunne føre til at kritikkverdige og uforsvarlige forhold ikke blir avdekket og dermed heller ikke rettet, noe som kan tilsi en fare for pasientsikkerheten. I tillegg til dette utgjør det en ekstra påkjenning ved et lengre saksforløp for pasienter, brukere, pårørende eller helsepersonell involvert i tilsynssaken. Prosessen med purringer, pålegg, advarsel og tilbakekall er også tid- og ressurskrevende for tilsynsmyndighetene.

En suspensjon av autorisasjonen, lisens eller spesialistgodkjenning vil føre til at helsepersonellet ikke vil ha rett til å utføre yrket sitt inntil opplysningsplikten er oppfylt, og helsepersonellet vil raskere se seg nødt til å utlevere opplysningene.

I praksis vil helsepersonellet få flere purringer før autorisasjonen mv. suspenderes, slik at det ikke vil være en fare for at et helsepersonell midlertidig får autorisasjonen suspendert ved en forglemmelse eller villfarelse. I de tilfeller der helsepersonellet er forhindret fra å utlevere opplysninger grunnet egen sykdom eller lignende, vil tilsynsmyndigheten ta hensyn til dette ved å gi en fristutsettelse.

Vedtaket om suspensjon skal oppheves når opplysningene er overlevert til tilsynsmyndighetene.  

Andre ledd

Fastslår at suspensjon ved brudd på opplysningsplikten er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Bestemmelsen gir Statens helsetilsyn adgang til å gi autorisert helsepersonell en begrenset autorisasjon til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår. Ved brudd på vilkårene for begrenset autorisasjon, kan autorisasjonen tilbakekalles etter helsepersonelloven § 57 andre ledd (Rt. 2010 s. 1613).

Første ledd

Første ledd gir tilsynsmyndighetene adgang til å begrense autorisasjonen til utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår.

Et vedtak om begrenset autorisasjon kan bidra til å opprettholde pasientsikkerheten. For eksempel kan helsepersonell få begrensninger slik at de ikke lenger kan utføre nærmere bestemte inngrep hvor de tidligere har opptrådt uforsvarlig. Vedtaket kan også bidra til å sikre kvalitet i helsetjenesten. For eksempel kan det stilles krav om faglig oppdatering som vilkår for fortsatt autorisasjon. Endelig vil vedtak om begrenset autorisasjon kunne bidra til å opprettholde tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.

Autorisasjonen kan begrenses i tid, til visse funksjoner eller behandlingsmåter, til en bestemt arbeidsgiver og stilling, og på vilkår om kontroll og veiledning fra kolleger eller andre.

Statens helsetilsyn kan begrense helsepersonellets autorisasjon til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår. Hva slags begrensninger det kan fattes vedtak om, vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak. Det sentrale vil være hva som er nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til den aktuelle saks alvorlighet.

Statens helsetilsyn kan blant annet fatte vedtak om at personellets yrkesutøvelse skal begrenses til nærmere bestemte arbeidsoppgaver eller til nærmere bestemt arbeidssted. Begrensningene kan også være i form av tap av rettigheter som helsepersonellet etter helsepersonelloven vil ha i kraft av sin autorisasjon. Eksempler på dette er tap av retten til å utstede nærmere bestemte typer attester eller erklæringer eller tap av retten til å utstede attester eller erklæringer overfor bestemte etater eller mottakere, for eksempel overfor trygden eller utlendingsmyndighetene, jf. helsepersonelloven § 15.

Begrensninger kan også skje ved at Statens helsetilsyn fastsetter nærmere vilkår som helsepersonellet må overholde i sin videre yrkesutøvelse. Slike vilkår kan være krav om faglig oppdatering eller videreutdanning, veiledning fra overordnet, at helsepersonellet gjennomgår behandling eller forplikter seg til å delta i kontrollopplegg i regi av arbeidsgiver, for eksempel i form av blod- eller urinprøvetaking.

Begrensninger kan variere i tid. Hensikten med å fatte vedtak om begrensninger i helsepersonellets autorisasjon er som nevnt å sikre ivaretakelse av lovens formål. Hensikten er imidlertid også at helsepersonellet blant annet skal gis en anledning til å dokumentere skikkethet, at tidligere problemer er overvunnet eller at fagkompetanse er oppdatert. Hvor lang tid begrensninger skal gjelde for vil derfor måtte vurderes konkret. Også her vil det måtte ses hen til hva som anses som nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til sakens alvorlighet.

Det er ikke krav om at det skal fastsettes en bestemt tidslengde for begrensningene eller at begrensningene skal knyttes opp mot et bestemt fremtidig tidspunkt. I mange saker kan det imidlertid være naturlig at dette gjøres, for eksempel at det i saker om rusmisbruk fastsettes en tidsperiode hvor helsepersonellet må dokumentere rusfrihet ved blod- eller urinprøver. I andre saker vil det imidlertid være slik at begrensningene bør gjelde inntil helsepersonellet igjen kan dokumentere at det ikke er behov for begrensninger, men uten at det på ved-takstidspunktet er mulig å fastsette noe bestemt tidspunkt for dette, for eksempel i saker hvor autorisasjonsbegrensningen består i krav om faglig oppdatering. Det enkelte helsepersonell må selv sørge for å iverksette tiltak som anses nødvendige for å oppfylle de vilkår som tilsynsmyndighetene setter for den begrensede autorisasjonen, for eksempel tiltak i form av nødvendig videreutdanning eller behandling. I mange tilfeller vil dette forutsette at helsepersonellet inngår avtale med sin arbeidsgiver slik at det kan legges til rette for videre arbeid med de begrensninger som følger av tilsynsmyndighetenes vedtak. Helsepersonellet må selv bekoste slike tiltak.

Tilsynsmyndighetene fører kontroll med at fastsatte begrensninger eller vilkår overholdes eller følges opp. Hvilke forholdsregler som skal tas fra tilsynsmyndighetens side i så måte, må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet.

Eksempler på begrensninger gitt etter bestemmelsen er:

• Helsepersonellet kan ikke jobbe innen den delen av helse- og omsorgstjenesten der de har manglende kunnskaper og innsikt, for eksempel psykisk helsevern, legevakt, kirurgi
• Helsepersonell fratas spesialistgodkjenning
• Helsepersonellet kan på grunn av fysisk svekkelse eller psykisk sykdom ikke jobbe mer enn et visst omfang/ antall timer
• Fastlegen må redusere sin pasientliste og kan ikke påta seg ekstraoppgaver som for eksempel praksiskonsulent
• Helsepersonellet kan ikke jobbe på en arbeidsplass der det oppbevares og brukes legemidler i gruppe A og/eller B på grunn av tidligere rusproblemer
• Lege/tannlege kan ikke lenger rekvirere A og B preparater
• Helsepersonellet kan ikke jobbe med barn eller personer med psykisk utviklingshemming, jf. helsepersonelloven § 20 a
• Helsepersonellet må motta jevnlig veiledning fra en fagperson som er godkjent av Statens helsetilsyn
• Helsepersonellet må gå til psykologisk eller psykiatrisk behandling hos behandler som er godkjent av Statens helsetilsyn
• Helsepersonellet har pålegg om rusmiddeltesting etter kriterier angitt i rundskriv IK-2/2017
• Helsepersonellet må følge AKAN-avtale
• Helsepersonellet er pålagt å melde fra ved bytte av arbeidsgiver/ arbeidssted/avdeling
• Arbeidsgiver må være kjent med årsaken til at begrensningene ble gitt
• Arbeidsgiver eller andre har rapporteringsplikt til Statens helsetilsyn

Andre ledd

Andre ledd angir grunnvilkårene for å begrense en autorisasjon.

Begrensning av helsepersonellets autorisasjon vil være en inngripende reaksjon. Slike begrensninger vil oppleves som inngripende fordi helsepersonellet ilegges en administrativ reaksjon basert på antagelser om fremtidig utvikling dersom helsepersonellet får fortsette uten noen begrensninger i sin autorisasjon.

Ved vurdering av administrativ reaksjon etter denne bestemmelsen, kreves det et kvalifisert grunnlag for å mene noe om den fremtidige utviklingen dersom helsepersonellet får fortsette uten noen begrensninger i sin autorisasjon. I så måte vil det ofte være nødvendig å se hen til sakens forhistorie, for eksempel om det foreligger lignende tilsynssaker mot helsepersonellet fra tidligere, om det er snakk om gjentatte pliktbrudd eller gjentatte tilfeller av kritikkverdig opptreden, om helsepersonellet har unnlatt å overholde tidligere inngåtte avtaler med arbeidsgiver om endring av yrkesutøvelsen osv. Som hovedregel vil det derfor måtte tas utgangspunkt i kritikkverdige hendelser som allerede har funnet sted, et rusmisbruk som allerede er etablert eller en svekket fysisk eller psykisk helsetilstand som allerede er dokumentert mv.

I forkant av vurderingen skal tilsynsmyndigheten ha avklart at et faglig pålegg etter helsepersonelloven § 56 ikke vil avhjelpe forholdet. I dette ligger det også en farevurdering, det vil si at et fremtidig tiltak ikke vil kunne gjenopprette sikkerheten og tilliten til helse- og omsorgstjenesten.

Hva slags begrensninger det kan fattes vedtak om vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak. Det sentrale vil være hva som er nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til den aktuelle saks alvorlighet. Se kommentarene til § 59 første ledd over.

Tredje ledd

Tredje ledd presiserer at Statens helsetilsyn etter søknad kan oppheve begrensninger etter § 59. Dersom helsepersonellet kan dokumentere at det ikke lenger er grunnlag for begrensningene, eller at vilkår som er stilt er oppfylt, kan tilsynsmyndigheten etter en skjønnsmessig vurdering oppheve begrensningen.

Fjerde ledd

Fjerde ledd innebærer at begrensning av en autorisasjon vil bli truffet i form av et enkeltvedtak som angir på hvilke områder helsepersonellet ansees skikket til å utøve virksomhet, og hvordan tilsyn og veiledning skal foregå. Vedtak om begrensning og avslag på søknad om opphevelse av begrensninger er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal få uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og at vedtaket kan påklages, se Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 56 tredje ledd.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 56 tredje ledd.

Bestemmelsen ble opphevet 1. juli 2022.

Paragraf 60 gir Statens helsetilsyn hjemmel til å pålegge helsepersonell å underkaste seg medisinsk eller psykologisk undersøkelse av sakkyndig i saker der det vurderes å tilbakekalle autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Det er av stor betydning for dokumentasjonen i tilbakekallsaker at det foreligger adgang til å pålegge sakkyndig undersøkelse. I enkelte tilfeller vil det også kunne fremstå som betryggende for helsepersonell at deres helsetilstand vil bli faglig vurdert av eksterne sakkyndige forut for vurdering om tilbakekall. Pålegg om sakkyndig undersøkelse er en kan-bestemmelse som bare unntaksvis benyttes.

Første ledd

Begrenser bestemmelsen til å gjelde saker der det er grunnlag for tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Det kan ikke gis slikt pålegg hvis det kun er snakk om å treffe vedtak om begrenset autorisasjon etter helsepersonelloven § 59 a.

§ 60 brukes i all hovedsak der saken ikke er tilstrekkelig opplyst og helsepersonellet ikke samtykker til at Statens helsetilsyn innhenter journalopplysninger fra deres behandlere. Videre benyttes bestemmelsen i saker der det er tvil om helsepersonells funksjonsevne og egnethet.

I mandatet fra Statens helsetilsyn vil den sakkyndige bli bedt om å vurdere ulike forhold som har innvirkning på helsepersonellets utøvelse av sin virksomhet. Eksempler på dette kan være å vurdere helsepersonellets psykiske og somatiske helsetilstand, om det foreligger alvorlige psykiske lidelser eller personlighetsforstyrrelser, om helsepersonellets bruk av rusmidler kan ha konsekvenser for yrkesutøvelsen og om helsepersonellet viser evne til nødvendig refleksjon rundt sin egen virksomhet.

Helsetilsynets pålegg om å underkaste seg en sakkyndig undersøkelse, er enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningsloven § 28.

Dersom helsepersonellet mener den sakkyndige ikke har opptrådt i samsvar med kravene i helsepersonelloven § 15, kan vedkommende be statsforvalter om en vurdering av den sakkyndiges arbeid, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4.

Andre ledd

Gir Statens helsetilsyn suspensjonsadgang når helsepersonell nekter å underkaste seg til sakkyndig undersøkelse. Det finnes få andre muligheter til å kunne kartlegge og dokumentere forhold rundt helsepersonells helsetilstand til bruk i tilbakekallsvurderinger, og det er derfor viktig at en slik undersøkelse kan bli gjennomført. Suspensjonen er ikke tidsbegrenset, men gjelder helt til helsepersonellet fremstiller seg for den sakkyndige undersøkelsen.

Helsetilsynets vedtak om administrativ reaksjon kan påklages av helsepersonellet, jf. helsepersonelloven §§ 68 og 69.

Paragraf 61 omhandler frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Helsepersonell kan selv gi avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved å sende inn en skriftlig erklæring til Statsforvalteren. Dersom helsepersonellet ikke har opplyst om grunnen til avkallet, ber Statsforvalteren helsepersonellet om en begrunnelse. Helsepersonellet kan også sende erklæringen direkte til Statens helsetilsyn.

Erklæringen oversendes til Statens helsetilsyn, som informerer aktuelle berørte instanser om at helsepersonellet ikke lenger er autorisert (nordiske lands helsemyndigheter, Helsedirektoratet, relevant fagforening, Statsforvalteren, eventuelt NAV og arbeidsgiver).

Konsekvensen av frivillig avkall er at helsepersonellet ikke vil kunne få autorisasjonen tilbake uten å søke Statens helsetilsyn om ny autorisasjon. Helsepersonellet kan når som helst etter avkallet søke om ny autorisasjon, men må da selv dokumentere at de er skikket, jf. § 62. 

Paragraf 62 omhandler behandling av søknad om ny autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning fra helsepersonell som har tapt eller gitt frivillig avkall på disse.

Statens helsetilsyn kan gi helsepersonell som dokumenterer å være skikket, tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Første ledd

Gir Statens helsetilsyn myndighet til å gi ny autorisasjon mv. enten autorisasjonen er tilbakekalt eller helsepersonellet frivillig har gitt avkall på denne. Vilkåret er at Statens helsetilsyn finner det dokumentert at helsepersonellet kan anses som skikket. Bestemmelsen synliggjør at i slike situasjoner er det helsepersonellet og ikke tilsynsmyndigheten som har bevisbyrden for å vise at de igjen er skikket til å utøve yrket. Statens helsetilsyn gir nærmere informasjon om vilkårene for å få tilbake autorisasjon mv. (Rundskriv IK-2/2017 Informasjon til deg som har mistet din autorisasjon eller som frivillig har gitt avkall på den).

Første ledd siste punktum sier at ny autorisasjon kan begrenses. Begrensningene kan være knyttet til yrkesutøvelse ved et bestemt arbeidssted, jevnlig rusmiddeltesting, tett oppfølging og kontroll fra arbeidsgiver, plikt til å motta behandling, ikke arbeide med barn, ikke ha selvstendig behandlingsansvar mv. Begrensninger i autorisasjon er nærmere beskrevet i kommentarene til § 59 og § 59 a.

Andre ledd

Andre ledd første punktum fastslår at det gjelder en generell karantenetid på to år før helsepersonell som har mistet autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning tidligst kan søke om ny autorisasjon mv. Bestemmelsen tar høyde for at det vanligvis vil gå noe tid etter at autorisasjonen er trukket tilbake før helsepersonellet igjen kan regnes som skikket.

Bestemmelsen skal brukes ved tilbaketrekking av autorisasjon etter § 57 første ledd. I tillegg skal bestemmelsen brukes når helsepersonellet frivillig har gitt avkall på autorisasjonen etter § 61 i forbindelse med en pågående tilsynssak.

Starttidspunktet for utregning av karantenetiden er tidspunktet for vedtak om tilbaketrekking eller frivillig avkall. Bestemmelsen innebærer at søknader som blir fremmet før det er gått to år, som hovedregel kan avvises uten realitetsbehandling. Det er anledning til å klage på vedtak om avvisning. Dersom helsepersonellet søker om ny autorisasjon etter utløpet av karantenetiden og søknaden blir avslått, gjelder det ingen ny karantenetid på to år for eventuelt enda en ny søknad.

Andre ledd andre punktum gir Statens helsetilsyn anledning til å gjøre unntak fra kravet om to års karantenetid for ny søknad om autorisasjon når «særlige grunner» tilsier det. Bestemmelsen skal tolkes restriktivt. Om det bør gjøres unntak fra karantenetiden, avhenger av en konkret vurdering av den enkelte saken på tidspunktet for behandling av søknaden om ny autorisasjon.

Unntaksadgangen omfatter tilfeller der kravet til karantenetid kan slå særlig uheldig ut. Unntak kan være aktuelt dersom helsepersonellet har tatt tak i egen situasjon og kan godtgjøre at vedkommende igjen er skikket før det har gått to år. Dette kan for eksempel være aktuelt der autorisasjonen er trukket tilbake på grunn av rusmiddelbruk og helsepersonellet i etterkant gjennomgår et langvarig og omfattende testregime for å dokumentere rusfrihet, og kan godtgjøre at vedkommende er skikket før det har gått to år.

Unntak kan også tenkes der autorisasjonen er trukket tilbake som følge av alvorlig psykisk sykdom, men der helsepersonellet viser stabilt godt funksjonsnivå og tilstrekkelig sykdomsinnsikt før det er gått to år. De nevnte eksemplene er på linje med dagens praksis for å innvilge ny autorisasjon, jf. Helsetilsynets rundskriv IK-2/2017. Eksempel på en tredje type saker der det kan være aktuelt å gjøre unntak fra karantenetiden, er der det er fattet vedtak om tilbaketrekking av autorisasjon for helsepersonell som ikke har et ansettelsesforhold, men der det samtidig er formidlet til helsepersonellet at Helsetilsynet vil vurdere en søknad om begrenset autorisasjon dersom vedkommende får tilbud om en stilling og arbeidsgiver er villig til å etablere de rammene og tiltakene som er nødvendige for å ivareta hensynene til forsvarlig virksomhet, pasientsikkerhet og kvalitet.

Tredje ledd

I bestemmelsens tredje ledd fastsettes det en egen karantenetid på ti år for å kunne søke om ny autorisasjon etter vedtak om varig tilbaketrekking etter § 57 andre ledd. Dersom vilkårene for varig tilbaketrekking er oppfylt, er utgangspunktet at helsepersonellet mister autorisasjonen for alltid. Bestemmelsen i § 62 tredje ledd åpner likevel for at vedkommende kan søke om ny autorisasjon når det har gått ti år etter vedtaket. Bestemmelsen tar høyde for at et vedtak om varig tilbaketrekking av autorisasjonen er svært inngripende og at situasjonen kan endre seg over tid, selv i de alvorligste sakene. Det er anledning til å klage på vedtak om avvisning av søknad som er fremmet før det er gått ti år.

Adgangen til å søke om ny autorisasjon etter ti år betyr ikke at søknaden blir innvilget. For å få ny autorisasjon må helsepersonellet dokumentere at vedkommende igjen er skikket. I de alvorligste sakene vil helsepersonellet aldri mer kunne regnes som egnet til å utøve yrket sitt forsvarlig og tilbaketrekkingen vil derfor i praksis kunne bli livsvarig. Dersom helsepersonellet søker om ny autorisasjon etter utløpet av karantenetiden og søknaden blir avslått, gjelder det ingen ny karantenetid for eventuell enda en ny søknad.

Fjerde ledd

Bestemmer at avslag på søknad om ny autorisasjon eller lisens er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Selv om spesialistgodkjenning ikke er eksplisitt omtalt, antas det at også avslag på søknad om slik godkjenning er å anse som enkeltvedtak. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Det innebærer at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

§ 62a gir hjemmel for å pålegge helsepersonell innlevering av pasientjournalarkiv i forbindelse med tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasienter fortsatt kan få innsyn i journalen sin etter at helsepersonellets virksomhet er innstilt og å sikre forsvarlig håndtering de taushetsbelagte opplysningene i arkivet.

Lovendring 1. oktober 2021

• Fra 1. oktober 2021 etableres ny ordning for oppbevaring av pasientjournaler ved overdragelse og opphør av virksomhet, og ved suspensjon av autorisasjon, lisens eller spesialgodkjenning.
• Helsedirektoratet tar over rollen som dataansvarlig etter Statsforvalteren, og Norsk helsearkiv (NHA) blir databehandler.
• Den nasjonal ordningen skal blant annet ivareta pasientens rettigheter og vil ha følgende tjenester:
  • Innsyn i journal
  • Retting og/eller sletting i journal
  • Flytting av journal til en annen behandler

Første ledd

Slår fast at Statens helsetilsyn, ved tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, kan pålegge helsepersonell å levere inn pasientjournalarkivene sine til Statsforvalteren eller Norsk helsearkiv.

Pålegg gis etter en konkret vurdering av behovet for innlevering. Sak om inndragning eller suspensjon kan ha pågått over lang tid og det vil ofte være gitt advarsel til helsepersonellet på et tidligere tidspunkt. I noen av disse sakene vil Statens helsetilsyn ha kunnskap om forhold som kan ha betydning for pasientenes mulighet til å få tilgang til egne journaler og risiko for at pasientjournalarkivet blir håndtert på en slik måte at taushetsbelagte opplysninger kan komme uvedkommende i hende.

Pålegg om innlevering kan skje både i forbindelse med tilbakekall og suspensjon. Arkivene tilbakeleveres dersom helsepersonellet får tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Arkivene forutsettes primært innlevert til statsforvalteren, men kan også pålegges innlevert til Norsk helsearkiv dersom Statens helsetilsyn finner dette formålstjenlig. Statsforvalteren kan etter en tids oppbevaring deponere innleverte arkiv hos Norsk helsearkiv. Norsk helsearkiv vil kunne oppbevare arkivene på en trygg måte og ha kompetanse og utstyr til å ta hånd om ulike forespørsler om tilgang, blant annet vil Norsk helsearkiv ha utstyr til å lese og ta hånd om elektroniske pasientjournaler utarbeidet med ulike typer programvare.

Pasientjournalarkiv som innleveres til Norsk helsearkiv etter pålegg med hjemmel i § 62a, skal oppbevares med det formål å sikre pasientens rett til innsyn og til bevaring av taushet om sensitive opplysninger. De skal derfor ikke inngå i Helsearkivregisteret eller blandes sammen med annen dokumentasjon i Norsk helsearkiv.

Ettersom et av hensynene bak pålegget om innlevering etter § 62a er å hindre at taushetsbelagte opplysninger kommer på avveie, kan helsepersonellet ikke beholde kopi av pasientjournalarkivet når det innleveres til statsforvalteren eller Norsk helsearkiv. I de tilfellene helsepersonellet har behov for opplysninger fra pasientjournalene for å dokumentere et forhold, for eksempel i en erstatningssak, vil vedkommende på samme måte som pasientene måtte henvende seg til statsforvalteren eller Norsk helsearkiv.

Andre ledd

Det følger av andre ledd at helsepersonellet ved vedtak om tilbaketrekking av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjennelse for alltid etter § 57 andre ledd, straks plikter å innlevere pasientjournalarkivet sitt til Helsedirektoratet. Dette gjelder likevel ikke tilfelle hvor pasientjournalarkivet blir overført til et bestemt helsepersonell eller til en bestemt virksomhet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 57 andre ledd om varig tilbaketrekking av autorisasjon.

Tredje ledd

Slår fast at departementet i forskrift kan gi vilkår for pålegg om innlevering, innsyn i og bruk av pasientjournalarkiv og hvilken depotstatus arkivene har i Norsk helsearkiv. Det er foreløpig ikke gitt slik forskrift.

Paragraf 63 regulerer tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B, enten etter vedtak i Statens helsetilsyn eller ved at helsepersonellet skriftlig gir avkall på rekvireringsretten.

A- og B-preparater kan omfatte både narkotiske og andre vanedannende legemidler og er nærmere omtalt i Statens helsetilsyns nasjonal veileder for vanedannende legemidler.

Rekvireringsretten innebærer at rekvirenten kan rekvirere og få utlevert legemidler fra apotek til pasient, lager, praksis eller til eget bruk, men gir ikke rettigheter ut over dette.

Første ledd

Fastslår at helsepersonell midlertidig eller for alltid kan tape retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B. Vilkåret for å kunne tilbakekalle rekvireringsretten er at den misbrukes på en måte som må ansees uforsvarlig. Om misbruket skjer i uvitenhet, i egen eller andres interesse, ved uaktsomhet eller forsett er uten betydning. Det avgjørende er om rekvireringen har vært uforsvarlig, slik at pasienters sikkerhet har vært utsatt for risiko. Retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B kan også tilbakekalles på grunn av uforsvarlig rekvirering til seg selv. Siden dette indikerer rusmisbruk, vil Statens helsetilsyn i slike saker som regel tilbakekalle autorisasjonen etter § 57.

Tilbakekallet gjelder legemidler i gruppe A og B, øvrige legemidler kan fortsatt rekvireres. For nærmere omtale av tap av rekvireringsrett, vises til Statens helsetilsyns rundskriv IK-1/2017.

Andre ledd

Gir Statens helsetilsyn adgang til også å tilbakekalle en rekvireringsrett for A- og B-preparater dersom rett til å rekvirere skjer på grunnlag av godkjenning i et annet land, og denne godkjenningen ikke lenger er gyldig.

Tredje ledd

Sier at helsepersonellet selv kan gi avkall på rekvireringsretten gjennom en skriftlig erklæring. Et avkall er bindende, slik at man ikke kan få retten tilbake før utløpet av den perioden det gjelder. Frivillig avkall på rekvireringsrett kan være tidsbegrenset, noe frivillig avkall på autorisasjon ikke er. Praktiske eksempler på bruk av frivillig avkall kan være at legen har listepasienter som utøver stort press om rekvirering, at de føler de ikke håndterer rekvireringsretten godt nok, ønske om å redusere eller rydde listen og problemer knyttet til egenrekvirering. En lege som vet at tilsynsmyndighetene stiller spørsmål ved hans eller hennes rekvireringspraksis, vil ofte frasi seg rekvireringsretten for å unngå en tilsynssak og vedtak om tilbakekall.

Fjerde ledd

Gir Statens helsetilsyn adgang til å fatte nytt vedtak om tilbakekall dersom vilkårene for tilbakekall fortsatt foreligger ved utløpet av et tidsbegrenset tilbakekall.

Femte ledd

Gir kommunelege, fylkestannlege eller avdelingsoverlege ansvar for å rekvirere legemidler som er nødvendige for virksomheten til legen eller tannlegen som har mistet retten til å rekvirere. Denne oppgaven kan delegeres til andre som står nærmere helsepersonellet. Forutsetningen er at det etableres betryggende rutiner for tilsyn og kontroll.

Sjette ledd

Fastslår at vedtak om tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

Regulerer adgangen til suspensjon av rekvireringsretten i tilfeller der det er opprettet en tilsynssak eller det er gjennomført et tilsyn, men før vedtak om tilbakekall av rekvireringsrett foreligger.

Første ledd

Gir Statens helsetilsyn adgang til å fatte vedtak om suspensjon av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B. Forutsetningen for å kunne fatte slikt vedtak er at vilkårene for tilbakekall av rekvireringsrett i § 63 anses å foreligge og at helsepersonellet ved å beholde rekvireringsretten anses å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten.

Statens helsetilsyn må foreta en konkret vurdering av om forholdene for suspensjon foreligger, og om helsepersonellets rekvireringspraksis i perioden fram til vedtak om tilbakekall av rekvireringsrett kan ansees å være til fare for sikkerheten. Farekriteriet kan for eksempel være at Statens helsetilsyn antar at legen bruker legemidlene selv, hvis enkeltpasienter får store doser som medfører fare for pasientens liv eller helse, eller ved mistanke om utstrakt salg eller videresalg.

Suspensjonen av rekvireringsrett kan gjøres gjeldende inntil saken er avgjort, men ikke mer enn seks måneder. Dette er begrunnet i hensynet til helsepersonellet og behovet for at tilbakekallsvedtak skal fattes uten unødig opphold. Dersom helsepersonellet selv forhaler saken, for eksempel ved å unnlate å oversende journalopplysninger, kan Statens helsetilsyn forlenge suspensjonen én gang, men ikke utover tolv måneder totalt.

Andre ledd

Gir Statens Helsetilsyn hjemmel til å fatte vedtak om suspensjon av rekvireringsrett og er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Ved vedtak om suspensjon vil den tilsynssaken gjelder få kortere uttalefrist og det er mindre strenge krav til å få saken opplyst enn det som er tilfelle ved endelig vedtak. Dette fordi lovens ordlyd ved suspensjon er grunn til å tro at vilkårene foreligger og at vedtak om suspensjon må fattes raskt av hensyn til pasient og brukers sikkerhet.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

Paragraf 65 regulerer muligheten til å søke om å få tilbake rekvireringsretten for helsepersonell som har tapt retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B. 

Første ledd

Gir Statens helsetilsyn myndighet til å gi ny rett til å rekvirere legemidler gruppe A og B. Vilkåret er at dette anses som forsvarlig. Bestemmelsen synliggjør at i slike situasjoner er det helsepersonellet, ikke tilsynsmyndigheten, som har bevisbyrden for å vise at dette er forsvarlig. For nærmere omtale av saksbehandling og vurderinger vises til Statens helsetilsyns rundskriv IK-1/2017 Krav til søknad om å få tilbake rekvireringsretten.

Andre ledd

Bestemmer at avslag på søknad om ny rett til å rekvirere legemidler i gruppe A og B er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

Bestemmelsen gir hjemmel for at helsepersonellovens reaksjoner også kan ilegges midlertidige tjenesteytere, og er en konsekvens av gjennomføringen av yrkeskvalifikasjonsdirektivet i norsk rett når det gjelder helsepersonell, jf. forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits kapittel 4.

Midlertidig tjenesteyting vil si at helsepersonell som er lovlig etablert i et EU/EØS-land, fritt kan reise til et annet medlemsland og utøve yrket der midlertidig uten autorisasjon e.l. Hva som regnes som midlertidig tjenesteyting til forskjell for etablering, skal avgjøres konkret fra sak til sak ut i fra en vurdering av tjenesteytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet.

Første ledd

Første ledd gir tilsynsmyndighetene anledning til å ilegge pålegg og kalle tilbake, suspendere eller begrense retten til midlertidig tjenesteutøvelse dersom vilkårene for tilsvarende reaksjoner etter helsepersonelloven §§ 56, 57, 58, 58 a og 59 er oppfylt. Statens helsetilsyn kan videre helt eller delvis kalle tilbake eller suspendere retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B forutsatt at vilkårene for tilsvarende reaksjoner overfor helsepersonell med autorisasjon, lisens eller spesialist-godkjenning etter §§ 63 og 64 er oppfylt.

Bestemmelsen angir at «tilsynsmyndighetene» kan ilegge reaksjoner etter bestemmelsen fordi reaksjonen faglig pålegg etter § 65 a bokstav a også kan ilegges av statsforvalteren, se Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 56.

Andre ledd

Andre ledd presiserer at reaksjonene etter § 65 a ilegges på samme vilkår som tilsvarende reaksjoner i §§ 56, § 57, § 58, § 59 og § 59 a og § 63 og § 64. Dette innebærer at vilkårene for å ilegge disse reaksjonene dersom helsepersonellet hadde hatt autorisasjon, lisens eller spesialistgod-kjenning, må være oppfylt. Videre gjelder også de øvrige reglene om ileggelse av de tilsvarende reaksjonene etter § 57, § 58, § 59 og 59 a og § 63 og § 64 så langt de passer også for reaksjoner etter § 65 a. Det samme gjelder reglene i § 60, § 61 og § 62 og § 65, § 66 og § 67.

Bestemmelsen pålegger tilsynsmyndighetene plikt til å varsle arbeidsgiver, offentlig myndighet og andre land om helsepersonell som er ilagt reaksjoner etter helsepersonelloven.

Første ledd

Første ledd innebærer en opplysningsplikt til arbeidsgiver ved faglig pålegg, tilbakekall, frivillig avkall, suspensjon eller begrensning av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning, rekvireringsrett eller der det er gitt forbud mot å yte helsehjelp jf. helsepersonelloven §§ 56, 57, 58, 58 a, 59, 61, 63 og 64. Bestemmelsen begrunnes i arbeidsgivers behov for informasjon for å kunne organisere og drive virksomheten forsvarlig.

Andre ledd

Etter andre ledd skal offentlig myndighet få forhåndsvarsel hvis det er overveiende sannsynlig at helsepersonell som har driftsavtale med offentlig myndighet, vil få sin autorisasjon, forskrivningsrett mv. tilbakekalt eller begrenset. Bestemmelsen begrunnes i arbeidsgivers behov for informasjon for å kunne organisere og drive virksomheten forsvarlig. Dette kan for eksempel gjelde personell i vakttjeneste hvor arbeidsgiver må få anledning til å planlegge driften. Varsling er også viktig der fastleger i kommunen fratas rekvireringsrett, slik at det kan iverksettes tiltak for å sikre at pasientene får nødvendige legemidler. Forhåndsvarsel bør sendes senest et par uker før det endelige vedtaket går ut.

Offentlig myndighet i denne sammenheng er kommuner og fylkeskommuner og regionale helseforetak.

Tredje ledd

Tredje ledd pålegger Statens helsetilsyn uten hinder av taushetsplikten å informere andre lands myndigheter om tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett, ved begrensning av autorisasjon, ved gitt faglig pålegg til helsepersonell og der helsepersonell er gitt forbud mot å yte helsehjelp. Informasjon skal gis de land Norge har folkerettslige forpliktelser overfor, dvs. landene i EØS, Sveits og de nordiske landene. Plikten til å gi informasjon til andre EØS-land og å besvare henvendelser fra disse, er også regulert av forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits § 28. EUs nye varslingsmekanismer i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56 a pålegger en medlemsstat innen tre dager å varsle øvrige stater om helsepersonell som varig eller midlertidig har mistet eller fått begrenset sin godkjenning etter beslutning i nasjonale myndigheter eller domstol. Bestemmelsen gjennomføres i Norge ved endring i  forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits. Videre har de nordiske landene en gjensidig underretningsplikt om forhold av denne art etter Nordisk overenskomst om felles arbeidsmarked for helsepersonell, og det er en egen avtale om utveksling av informasjon om advarsel med Sverige og Danmark.

Bestemmelsen en generell straffehjemmel som kommer i tillegg til de administrative reaksjonene i helsepersonelloven. 

I utgangspunktet er straff og administrative reaksjoner to uavhengige systemer, med ulikt formål, skyldkrav og bevisregler (Rt. 2004 s. 1343).

Bestemmelsen retter seg ikke bare mot helsepersonell, jf. definisjonen i § 3 første ledd, men til enhver som overtrer bestemmelser i eller i medhold av loven eller som medvirker til dette. Det mest praktiske er imidlertid at helsepersonell rammes. 

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. 

I rettspraksis er det lagt til grunn at det med grov uaktsomhet menes en «kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet». Se for eksempel Borgarting lagmannsretts dom 3. februar 2004 med videre henvisning til Høyesterettspraksis. Kravet til grov uaktsomhet i straffeloven § 23 er definert slik: «Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og der det er grunnlag for sterk bebreidelse.»

Forsettkravet er i straffeloven § 22 definert slik:

"Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud

a. med hensikt,
b. med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller
c. holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 26."

Bestemmelsen ble opphevet 1. juli 2022. 

Statens Helsepersonellnemnd (HPN) er en uavhengig klagenemnd som behandler helse-personells klager på vedtak fattet av Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet. Som klageinstans sikrer nemnda at det er to forvaltningsmessige instanser ved enkeltvedtak rettet til helsepersonell. Dette bidrar til bedre rettssikkerhet for helsepersonell, og er egnet til å skape allmenn tillit til systemet.

Første ledd

Fastslår at det opprettes en Statens helsepersonellnemnd og at denne i saker etter apotekloven kaller seg Apotekklagenemnda.

Andre ledd

Omhandler nemndas kompetanseområde. Nemnda har kompetanse til å fatte vedtak i klagesaker fra helsepersonell etter de opplistede bestemmelsene.

Nemnda er klageinstans for vedtak fattet av Statens helsetilsyn om advarsel (§ 56), tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning (§ 57 og § 58), begrensning av autorisasjon (§ 59 og § 59 a), avslag på søknad om ny autorisasjon eller lisens (§ 62), tap og suspensjon av rekvireringsrett for legemidler i gruppe A og B (§ 63 og § 64), avslag på søknad om ny rekvireringsrett (§ 65), samt reaksjoner overfor midlertidige yrkesutøvere (§ 65 a).

Av henvisningen til § 53 følger at nemnda er klageinstans for vedtak fattet av Helsedirektoratet om tildeling av autorisasjon (§ 48 a) og lisens (§ 49 og § 50) og vedtak fattet om spesialistgodkjenning (§ 51) (Fra 1. oktober 2011 har Helsedirektoratet ansvaret for å gi spesialistgodkjenning etter at tidligere adgang til å delegere myndighet til å gi spesialistgodkjenning til private yrkesorganisasjoner etter § 53 første ledd er falt bort). Klage på Helsedirektoratets vedtak om turnustjeneste for fysioterapeut behandles imidlertid av Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage).

Som apotekklagenemnd behandler nemnda klager over vedtak etter apotekloven § 9-1 første ledd. Dette er vedtak om konsesjon til drift av apotek, om apotekets personale, om grunnkrav til apotekvirksomhet, om salg og markedsføring fra apotek, om tilvirkning av legemidler i apotek og om tilsyn med apotek, når vedtak er fattet av underordnet organ i kraft av loven eller etter delegasjon fra departementet.

Paragraf 69 regulerer nemndas organisatoriske forhold, oppnevning av medlemmer og organisering.

Første ledd

Fastslår nemndas uavhengighet. For å ivareta helsepersonells rettssikkerhet best mulig er det viktig at nemnda er uavhengig av både Statens helsetilsyn, Helsedirektoratet og departementet. Nemndas sammensetning skal sikre en best mulig helsefaglig og juridisk kompetanse.

Nemndas medlemmer og personlige varamedlemmer oppnevnes av departementet. De har som utgangspunkt en funksjonstid på tre år, men kan gjenoppnevnes for én ny periode, slik at de enkelte medlemmer sammenhengende kan være medlem av nemnda i seks år. 

Andre ledd

Bestemmer nemndas sammensetning. Nemnda skal bestå av sju faste medlemmer; tre skal være jurister, tre skal ha helsefaglig bakgrunn og en er legrepresentant. Det fremgår av forskriften at leder av nemnda bør ha dommererfaring. De helsefaglige medlemmene som oppnevnes til apotekklagenemnda, skal ha farmasøytisk kompetanse på universitetsnivå (provisorfarmasøyt) og erfaring fra apotekvirksomhet. Disse erstatter to av medlemmene med helsefaglig bakgrunn når nemnda behandler saker etter apotekloven.

Varamedlemmene skal ha samme bakgrunn som den de trer inn for.

Tredje ledd

Gir Statens helsepersonellnemnd adgang til å bestemme at sekretariatet kan treffe avgjørelser på vegne av nemnda. Adgangen vil gjelde avgjørelser av prosessuell karakter, men også avgjørelser som avslutter en klagesak, som en realitetsavgjørelse eller avvisning. Delegeringsadgangen gjelder i prinsippet både Helsepersonellnemnda og Apotekklagenemnda, men vil i første rekke være aktuell i saker for Helsepersonellnemnda. I andre saker enn prosessuelle avgjørelser vil delegering til sekretariatet i hovedsak være aktuelt i saker som gjelder klage over Helsedirektoratets avslag på autorisasjon mv., og sjelden eller aldri i saker fra Helsetilsynet om administrativ reaksjon mv. Delegering kan særlig være aktuelt når Helsepersonellnemnda har fattet en prinsippavgjørelse om tilsvarende forhold. Men delegeringsadgangen vil også kunne brukes i andre situasjoner. Noen avgjørelser kan være enkle, trivielle eller rutinemessige. Lederen må nøye vurdere hvilke saker som skal delegeres.

Fjerde ledd

Bestemmer at nemnda kan oppnevne to sakkyndige for bistand i den enkelte sak. Med sakkyndig forstås en person som har spesiell innsikt i fagfeltet saken gjelder.

Femte ledd

Gir hjemmel for i forskrift å gi nærmere regler om organisering av nemnda. Slike regler er gitt i kapittel 1 i forskrift om Statens helsepersonellnemnd.

Paragraf 70 er hjemmel for at det kan gis forskrift om nærmere saksbehandlingsregler i Statens helsepersonellnemnd. Departementet har gitt utfyllende regler i kapittel 2 i forskrift om Statens helsepersonellnemnd.

Det følger av forskriften at forvaltningslovens regler gjelder for nemndas behandling av klagesaker. Forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring inneholder hovedreglene om klage til overordnet forvaltningsorgan. I samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige regler om klageinstansens kompetanse, jf. forvaltningsloven § 34, står nemnda fritt til å prøve alle sider av førsteinstansens vedtak og kan omgjøre et vedtak til skade for klager. Den som har klagerett og benytter den innen fristen, har krav på ny realitetsavgjørelse i saken. Klagen sendes det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket. Førsteinstansen har da mulighet til å gjennomgå saken på nytt og har anledning til selv å omgjøre vedtaket. Finner førsteinstansen at klagen skal fremmes, oversendes klagen med sakens dokumenter til nemnda.

Nemndas sekretariat forbereder sakene som skal behandles. Avgjørelser som avslutter en klagesak skal treffes av den samlede nemnd i møte eller fjernmøte, eventuelt ved at skriftlig utkast til avgjørelse sendes på sirkulasjon til nemndas medlemmer. I særlige tilfeller kan nemnda fatte vedtak selv om ett juridisk og ett helsefaglig medlem ikke er til stede. De øvrige fem medlemmene, derunder leder, må delta. I saker av prosessuell karakter kan nemndas leder alene treffe vedtak eller delegere til nemndas sekretariat å fatte vedtak.

Som ledd i at saken skal være best mulig opplyst før vedtak treffes kan nemnda etter helsepersonelloven § 69 oppnevne inntil to sakkyndige i hver sak. Disse kan bistå enten ved å gi skriftlig uttalelse eller delta ved behandling av saken før vedtak treffes. Klageren skal få uttale seg i forbindelse med valg av sakkyndig, men klagers uttalelser er ikke bindende for nemnda. Klager har også anledning til å møte i nemnda for å legge fram sin sak, enten selv og/eller ved representant. Verken klager eller sakkyndig er til stede når nemnda diskuterer saken og fatter sitt vedtak. Vedtaket skal være skriftlig og begrunnet. Klager kan bringe nemndas vedtak inn for retten etter helsepersonelloven § 71.

Selv om nemndas vedtak bare får direkte betydning for den aktuelle saken, vil et vedtak også kunne få betydning for underinstansens saksbehandling av tilsvarende saker. Dette kan f.eks. være i fortolkning av regelverket, hva som ligger i lovens rettslige standarder, 
så som «utdanning jevngod med» (§ 48 a) som vilkår for autorisasjon eller "atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen" som vilkår for tilbakekall av autorisasjon (§ 57), krav til begrunnelse av vedtak osv. Et utvalg av nemndas vedtak ligger på http://helseklage.no/helsepersonell/statens-helsepersonellnemnd/.

Paragraf 71 omhandler domstolsprøving av vedtak i Statens helsepersonellnemd.

Første ledd

Gir domstolen en generell adgang til å prøve nemndas avgjørelser i saker etter § 53 (tildeling av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning) §§ 56, 57, 58, 58 a og 59 (advarsel og tilbakekall, suspensjon og begrensning av autorisasjon mv.) og §§ 62, 62 a, 63, 64, 65 og 65 a (ny autorisasjon eller lisens, tap, suspensjon mv. av rekvireringsrett og reaksjoner overfor midlertidige yrkesutøvere). Domstolen har anledning til å prøve alle sider av saken, også det forvaltningsmessige skjønnet.

Etter tvisteloven § 1-5 skal søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak reises mot den myndigheten som har truffet avgjørelsen i siste instans. Rett saksøkt ved søksmål om vedtak truffet av Statens helsepersonellnemnd er Staten v/Statens helsepersonellnemnd. Nemndas sekretariat vil i samråd med Regjeringsadvokaten ivareta statens interesser.

Departementet kan i enkeltsaker overta utøvelsen av statens partsstilling når Statens helsepersonellnemnd sine vedtak er brakt inn for domstolene. Dette gjelder i særlige tilfeller, typisk der saken reiser prinsipielle spørsmål om lovtolkning eller Norges internasjonale forpliktelser, eller der avgjørelse kan få store praktiske eller økonomiske konsekvenser for godkjenningsordningen eller helse- og omsorgstjenesten dersom den blir stående. 

Andre ledd

Fastslår en frist på seks måneder for å bringe vedtak fra Statens helsepersonellnemnd inn til domstolene. Fristen skal regnes fra det tidspunktet vedtaket har kommet frem til den som har klagd til nemnda. Søksmål kan likevel i alle tilfeller reises når det har gått seks måneder fra klagen første gang ble satt frem, og klageren ikke kan klandres for at nemnda ikke har fattet vedtak.

Tredje ledd

Fastslår at retten ved kjennelse kan beslutte at vedtaket etter bestemmelsene i første ledd ikke skal ha virkning før det er truffet endelig vedtak i saken eller før endelig dom foreligger.

Fjerde ledd

Presiserer at dersom fristen etter andre ledd er utløpt uten at det er reist søksmål, har vedtaket samme virkning som en rettskraftig dom. Det vil si at Statens helsepersonellnemnds vedtak er endelig og ikke kan bringes inn for retten.

Femte ledd

Bestemmer at nemndas vedtak kan bringes inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudet). Sivilombudet skal ikke behandle en sak før den er endelig avgjort i forvaltningen. Klage må settes fram innen ett år etter at nemnda har fattet endelig vedtak. Mulighet for domstolsprøving er ikke til hinder for at saken kan bringes inn for Sivilombudet.

Bestemmelsen er tatt med i loven av pedagogiske årsaker for å synliggjøre de rettigheter helsepersonell har etter alminnelige erstatningsrettslige regler i forbindelse med et ugyldig tilbakekall. Det foreligger en rettskraftig dom av 11. oktober 2010 i Oslo tingrett, der staten ble dømt til å betale erstatning på objektivt grunnlag. Staten har ikke anket denne avgjørelsen.

Paragraf 74 fastslår at tittelbeskyttelse er en rettsvirkning av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, regulerer bruk av tittel for midlertidig tjenesteyter i henhold til yrkes-kvalifikasjonsdirektivet og gir forbud mot uriktig bruk av tittel. Lov om alternativ behandling av sykdom mv § 8 har tilsvarende bestemmelser. Overtredelse kan medføre straff, jf. helsepersonelloven § 67 og lov om alternativ behandling av sykdom mv § 9.

Første ledd

Slår fast at autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning utløser en tittelbeskyttelse. Bare helsepersonell som har norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning har rett til å bruke de yrkesbetegnelsene som kjennetegner de ulike gruppene helsepersonell som er omfattet av helsepersonellovens godkjenningsordning. Hvilke titler dette er, følger av opplistingen i helsepersonelloven § 48 første ledd bokstav a til å når det gjelder autorisasjon og lisens.

Andre ledd

Er en konsekvens av yrkeskvalifikasjonsdirektivet og gjør unntak fra hovedregelen om bruk av beskyttet tittel etter første ledd. Utenlandsk helsepersonell skal etter yrkeskvalifikajonsdirektivets regler om midlertidig tjenesteyting artiklene 5 til 9 kunne tilby tjenester midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Hovedregelen er at disse skal benytte den tittel som brukes i deres etableringsland, dersom det der finnes en lovregulert tittel for den aktuelle yrkesutøvelsen. Tittelen skal brukes på en slik måte at tittelen fra etableringslandet ikke forveksles med beskyttet tittel i Norge. Som hovedregel kan de da ikke angi sin tittel på norsk, men må bruke et offisielt språk fra det land de er etablert. Som et unntak fra denne hovedregelen kan midlertidig tjenesteytere fra sektoryrkene (lege, tannlege, sykepleier, jordmor og provisorfarmasøyt) bruke vertslandets yrkestitler, jf. andre ledd siste punktum.

Tredje ledd

Angir at også midlertidig tjenesteytere fra andre helsepersonellgrupper enn sektoryrkene, kan bruke vertslandets yrkestittel dersom de har fått sine yrkeskvalifikasjoner forhåndskontrollert av norsk autorisasjons- eller godkjenningsmyndighet.

Fjerde ledd

Slår fast at det ikke er tillatt for helsepersonell, utøvere av alternativ behandling og alle andre å bruke titler eller markedsføre eller annonsere sin virksomhet på en slik måte at det kan gi et uriktig inntrykk av at vedkommende har norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. For eksempel vil titler kombinert med ordet lege (for eksempel naturlege) ikke kunne brukes av andre enn personell som har autorisasjon som lege. Tilsvarende vil annonsering som inneholder virksomhetsbeskrivelse som kan knyttes til bestemte faglige kvalifikasjoner være forbudt for andre enn den som har en bestemt autorisasjon.

Femte ledd

Gir departementet en hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om hvilke titler eller andre yrkesbetegnelser som er dekket av denne paragrafen. Forskrifter er ikke gitt.

Med unntak av § 38 er alle bestemmelsene i helsepersonelloven i kraft pr. 1. juli 2012.