Når det fattes vedtak om tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, skal kontrollkommisjonen underrettes med kopi av vedtakene og underlagsdokumentene. Med underlagsdokumenter siktes det til henvisning til og eventuell begjæring om tvungen observasjon eller tvungent vern, jf. psykisk helsevernloven § 3-8 første ledd og forskriften § 57, og journalnotater med begrunnelsen for vedtaket, dersom begrunnelsen ikke fremgår av selve vedtaket.

Den enkelte kontrollkommisjon kan inngå avtaler med institusjonen om de nærmere rutiner for overleveringen av dokumentene. For eksempel kan det, dersom kommisjonen holder jevnlige og hyppige møter ved institusjonen, være mest hensiktsmessig at dokumentene mottas i denne forbindelse istedenfor at de sendes pr. post. Det kan også gjøres ved at kommisjonen gis tilgang til dokumentene i elektronisk pasientjournal ved institusjonen, se Tilgang til og innhenting av opplysninger. 

På bakgrunn av dokumentene skal kontrollkommisjonen så snart som mulig kontrollere at lovens krav til fremgangsmåte ved etablering av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern er fulgt, og at de grunnleggende vilkårene for etablering er vurdert.

I tilfeller der det først etableres tvungen observasjon og deretter tvungent psykisk helsevern for en pasient, skal kontrollkommisjonen foreta dokumentkontroll for begge vedtak.

Kommisjonen skal derimot ikke kontrollere

• vedtak om ikke å etablere tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern
• vedtak om opphør av tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-7

Kommisjonen må kontrollere om det foreligger uttalelse fra uavhengig lege, jf. psykisk helsevernloven § 3-1 og eventuelt begjæring om tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-6. Det må videre kontrolleres om det er foretatt ny legeundersøkelse på institusjonen, og om pasienten og eventuelt andre er gitt anledning til å uttale seg, jf. psykisk helsevernloven § 3-9.

Kommisjonen skal også forvisse seg om at den faglig ansvarlige legen har foretatt en vurdering av om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt, dvs. om frivillig behandling er forsøkt eller vurdert formålsløst, om grunnvilkår og tilleggsvilkår er oppfylt, om samtykkekompetanse er vurdert, at det er gjort en helhetsvurdering mv. Det er ikke tilstrekkelig at det er krysset av i et vedtaksskjema for at vilkårene er oppfylt - det må også foreligge en begrunnelse som viser hvilken vurdering som er gjort.

Sivilombudets torturforebyggingsenhet har i flere av sine besøksrapporter til psykiatriske avdelinger kritisert mangelfulle etableringsrutiner og begrunnelser for vedtak om tvungent vern. Særlig har ombudsmannen påpekt manglende informasjon til pasient og pårørende om at det er fattet vedtak og manglende informasjon om begrunnelsen. Ombudsmannen har også hatt bemerkninger til vurdering av etableringsvilkårene, herunder gjentatte vedtak om tvungent vern på grunnlag en midlertidig diagnose, samt manglende redegjørelse for om og hvordan forsøk med frivillig behandling er gjort.

Dersom det foreligger mangler (innholdsmangler eller tilblivelsesmangler) ved et etableringsvedtak, kan det kjennes ugyldig. Dette fremgår også av psykisk helsevernforskriften § 57, der det heter at vedtaket kan kjennes ugyldig dersom det inneholder alvorlige formelle eller materielle feil.

Innholdsmangler kan for eksempel være at vedtaket bygger på uriktig faktum eller utenforliggende hensyn. Slike feil vil ofte medføre ugyldighet.

Eksempler på mangler som kan føre til ugyldighet, er at vedtak om tvungent psykisk helsevern er truffet i strid med konverteringsforbudet, jf. psykisk helsevernloven § 3-4 eller at det foreligger betydelige mangler ved undersøkelsen gjort av uavhengig lege, jf. psykisk helsevernloven § 3-1. 

Tilblivelsesmangler knytter seg til saksbehandlingen. Ikke enhver tilblivelsesmangel vil medføre ugyldighet. Det vises til forvaltningsloven § 41 som sier at vedtak «likevel er gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold.» Mindre formelle feil som manglende underskrift eller uriktig paragrafhenvisning er eksempel på slike feil, som bør tas opp med faglig ansvarlig og rettes opp i dialog med denne. Ved mangelfull begrunnelse bør kommisjonen avklare med faglig ansvarlig om det er nedtegnelsen som er mangelfull eller om det er vurderingen av vilkårene i seg selv som er mangelfull.

Dersom kontrollkommisjonen kommer til at vedtaket må kjennes ugyldig, blir konsekvensen  at det tvungne vernet opphører. Mal for vedtak finnes HER. Etter kontrollkommisjonens vedtak om opphør pga. ugyldighet, må  tvungent vern må  eventuelt etableres på nytt av institusjonen. 

Det fremgår av ordlyden i § 57 annet ledd at dokumentkontrollen foretas på bakgrunn av de fremlagte dokumenter, og at det ikke er forventet at kommisjonen selv skal ta kontakt med pasienten. Kommisjonen bør imidlertid ta kontakt med pasienten og gi vedkommende anledning til å uttale seg før et vedtak kjennes ugyldig, med mindre dette er åpenbart unødvendig.

Opphørsvedtak skal være skriftlig og begrunnet. Pasienten og faglig ansvarlig, samt den som eventuelt handler på pasientens vegne, skal så snart som mulig ha kopi av vedtaket.

Det er ikke krav om at dokumentkontrollen foretas av fulltallig kommisjon i møte. Leder beslutter hvem som foretar kontrollen og om det skjer i eller utenfor møte. Tvilssaker må drøftes. Vedtak om å kjenne etableringsvedtak ugyldig treffes av leder, som beslutter om flere medlemmer skal involveres.

Mal for kontrollkommisjonens vedtak om tre måneders kontroll .

Dersom et vedtak om etablering av tvungent vern ikke påklages, skal kontrollkommisjonen av eget tiltak vurdere om det fremdeles er behov for tvungent vern etter tre måneder, samt kontrollere at det foreligger individuell plan, jf. psykisk helsevernloven § 3-8 annet ledd og forskriften §58, jf. psykisk helsevernloven §4-1. Vurderingen skal bare foretas én gang, dvs. at kommisjonen ikke skal foreta tilsvarende vurderinger når tvungent vern har vart i seks og ni måneder osv.  Faglig ansvarlig skal derimot foreta kontroller hver tredje måned så lenge det tvungne vernet varer, jf. psykisk helsevernloven § 4-9, og kommisjonen skal ha tilsendt kopi av disse kontrollene, jf. psykisk helsevernforskriften § 13. Kopiene vil i første rekke fungere som en løpende orientering til kommisjonen om hvilke pasienter som er under tvungent vern ved institusjonen og at faglig ansvarlig gjør regelmessige vurderinger av om vilkårene for fortsatt tvungent vern er oppfylt. Dersom kommisjonen blir oppmerksom på at seks  og ni måneders kontroll osv. har feil og mangler, gjøres institusjonen oppmerksom på dette. Der kommisjonen blir oppmerksom på gjentakende feil og mangler, må den vurdere om statsforvalteren skal varsles. Hvis institusjonen har pasienter under tvungent vern uten døgnopphold, bør kommisjonen undersøke om institusjonen har rutiner for gjennomføring av faglig ansvarliges kontrollundersøkelser.

Tre måneders kontrollen er mer omfattende enn dokumentkontrollen etter psykisk helsevernloven § 3-8 første ledd, se Dokumentkontroll. Ved tre måneders kontrollen skal kommisjonen selv vurdere om vilkårene for fortsatt tvungent vern er oppfylt, og ikke bare kontrollere at institusjonen har vurdert vilkårene, jf. forskriften § 58 annet ledd.

Kontrollkommisjonen kan prøve alle sider av saken. Kommisjonen skal særlig vurdere hensiktsmessigheten av vernet, dvs. om vernet etter en helhetsvurdering fremtrer som den klart beste løsningen for pasienten, med mindre vedkommende utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Det skal særlig legges vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet er for pasienten, og om institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende behandling og omsorg. Det bør også vurderes om frivillighet kan være et alternativ. For pasienter under tvungent vern uten døgnopphold i institusjon, bør kommisjonen vurdere pasientens totale situasjon, herunder hvordan samarbeidet med den kommunale helse- og omsorgstjenesten fungerer. 

Kontrollkommisjonen skal bare prøve hvorvidt det tvungne vernet skal opprettholdes. Det nærmere innholdet i det tvungne vernet kan ikke overprøves, for eksempel hvilken form for tvungent vern en pasient skal være underlagt eller om det skal gis behandling uten eget samtykke. Dersom kommisjonen kommer til at vilkårene for tvungent vern er oppfylt, men mener at en annen institusjon eller avdeling vil være bedre egnet for pasienten, eller at det er andre forhold rundt pasienten som bør endres, bør dette likevel tas opp med institusjonen. Institusjonen er ikke forpliktet til å følge kommisjonens råd.

Grunnlaget for prøvingen vil blant annet være den faglig ansvarliges vurdering i forbindelse med kontrollundersøkelsen, jf. psykisk helsevernloven § 4-9 og øvrige dokumenter i saken, herunder pasientjournalen. Innimellom kan sakens opplysning eller begrunnelse fremstå mangelfull. Faglig ansvarlig mener for eksempel at pasienten utgjør en fare for andres liv eller helse, uten at voldsepisoder kan dokumenteres. Eller det påstås at pasienten raskt vil bli vesentlig forverret uten antipsykotisk legemiddel, uten at det er dokumentert at dette har skjedd før. Kommisjonen bør i slike tilfeller vurdere om det er nødvendig å be institusjonen å begrunne vedtaket bedre eller fremskaffe ytterligere dokumentasjon, eventuelt selv fremskaffe slik dokumentasjon, herunder fra andre enn institusjonen, se Tilgang til og innhenting av opplysninger. 

Videre har pasienten rett til å uttale seg, jf. forskriften § 58 tredje ledd, jf. psykisk helsevernloven § 3-9 og forvaltningsloven § 16. Underretning om uttalerett seg bør som hovedregel gis skriftlig. Underretningen skal inneholde frist for uttalelsen og en redegjørelse for hva saken dreier seg om. Om mulig bør institusjonens første tre måneders undersøkelse være vedlagt underretningen, slik at pasienten får anledning til å kommentere den. I tilfeller der en er usikker på om posten kommer fram eller havner på avveie, bør det vurderes konkret hvorvidt kopi av den faglig ansvarliges tre måneders undersøkelse bør følge med underretningen eller ikke. I slike tilfeller kan kommisjonen underrette pasienten om at dokumentene kan fås ved henvendelse til kommisjonen eller faglig ansvarlig.   Dersom pasienten er under tvungent vern med døgnopphold bør kommisjonen overrekke underretningen personlig. underretningen kan gis muntlig dersom det foreligger særlige grunner, for eksempel ved usikkerhet om pasientens postadresse eller der en har erfaring for at pasienten ikke åpner post.

Underretning har særskilt betydning ved tre måneders kontroll, da kontrollen ikke er initiert av pasienten selv og pasienten ikke har rett til advokat eller til å være til stede ved behandling, i motsetning til ved behandling av klager over tvungen observasjon, etablering, opprettholdelse og opphør av tvungent vern, og overføring, jf. psykisk helsevernloven § 6-4.

Pasienten må kunne gi sin eventuelle uttalelse muntlig/pr. telefon.

Dersom pasienten uttaler seg på en måte som etter forholdene må vurderes som en begjæring om opphør, jf. psykisk helsevernloven § 3-7 tredje og fjerde ledd, skal kontrollkommisjonen behandle tre måneders kontrollen som en klagesak, jf. psykisk helsevernloven § 6-4 og forskriften kapittel 7 del II. 

Kontrollkommisjonen skal påse at det foreligger en individuell plan for pasienten. Den nærmere vurderingen av planens kvalitative innhold hører imidlertid inn under tilsynsmyndighetenes ansvarsområde, se Forholdet mellom kontrollkommisjonen og tilsynsmyndigheten. Plikt og rett til individuell plan gjelder for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud, jf. psykisk helsevernloven § 4-1. Plan skal bare utarbeides med samtykke fra pasienten eller den som kan samtykke på vegne av vedkommende, jf. forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 17. Den faglig ansvarlige skal i sin første kontrollundersøkelse, redegjøre for pasientens individuelle plan og eventuelt hvorfor slik plan ikke foreligger, jf. forskriften § 13.

Vedtak om etterprøving etter tre måneder skal treffes av en fulltallig kommisjon. Det betyr at alle kommisjonens medlemmer skal involveres i vurderingen. Dette bør gjøres i et møte med alle medlemmene samlet - det kan for eksempel ikke gjøres ved at leder ringer rundt til øvrige medlemmer for å innhente samtykke. Vedtaket skal underskrives av alle medlemmene eller av leder ved fullmakt. Pasienten eller vedkommendes fullmektig/advokat har ikke rett til å være tilstede når tre måneders kontrollen behandles, men kontrollkommisjonen kan tillate det dersom den finner det hensiktsmessig.

Vedtaket skal være skriftlig og begrunnet. Av effektivitetshensyn kan leder påbegynne nedtegnelsen av vedtaket før kontrollkommisjonen drøfter saken. Kopi av vedtaket skal så snart som mulig sendes pasienten og den faglig ansvarlige, samt den som eventuelt handler på pasientens vegne.

Forsinket tre måneders kontroll har ikke betydning for etableringsvedtakets gyldighet.

Mal for kontrollkommisjonens vedtak om ett års forlengelse. 

Tvungent psykisk helsevern opphører etter ett år dersom kontrollkommisjonen ikke samtykker til at vernet forlenges, jf. psykisk helsevernloven § 3-8 tredje ledd og forskriften § 59.

Det er den ansvarlige institusjon som må ta initiativet til forlengelsen. I forskriften § 14 fremgår at begjæring om forlengelse må være kommisjonen i hende senest fire uker før det tvungne vernet utløper. Kommisjonen bør også behandle begjæringer som kommer inn på et senere tidspunkt, dersom man tross forsinkelsen kan gi saken en forsvarlig saksbehandling, herunder gi pasienten tilstrekkelig tid til å uttale seg.

Kontrollkommisjonen skal vurdere om vilkårene for tvungent vern fremdeles er oppfylt - på tilsvarende måte som ved tremånederskontrollen, jf. forskriften § 59, se Tremånederskontroll. Kommisjonen kan prøve alle sider av saken. Det er imidlertid bare anledning til å prøve hvorvidt det tvungne vernet skal opprettholdes, ikke det nærmere innholdet. Det skal foretas en vurdering av om lovens materielle vilkår er oppfylt.

Grunnlaget for forlengelsen vil blant annet være den faglig ansvarliges vurdering i søknad om ett års forlengelse, jf. forskriften § 14, og øvrige dokumenter i saken, herunder pasientjournalen. Innimellom kan begrunnelse eller dokumentasjon fremstå mangelfull. Faglig ansvarlig mener for eksempel at pasienten utgjør en fare for andres liv eller helse, uten at voldsepisoder kan dokumenteres. Eller det påstås at pasienten raskt vil bli vesentlig forverret uten antipsykotisk legemiddel, uten at det kan dokumenteres at dette har skjedd før. Kontrollkommisjonen bør i slike tilfeller vurdere om det er nødvendig å be institusjonen å begrunne vedtaket bedre eller fremskaffe ytterligere dokumentasjon, eventuelt vurderer å fremskaffe slik dokumentasjon selv, herunder fra andre enn institusjonen, se Tilgang til og innhenting av opplysninger.

Pasienten har rett til å uttale seg, jf. forskriften § 59, jf.§ 58 tredje ledd, jf. psykisk helsevernloven § 3-9 og fvl. § 16. Kontrollkommisjonen skal gjøre pasienten oppmerksom på dette. Underretning om rett til å uttale seg, bør som hovedregel gis skriftlig. Underretningen skal inneholde frist for uttalelse og redegjørelse for hva saken dreier seg om. Institusjonens søknad om ett års forlengelse bør være vedlagt underretningen, slik at pasienten får anledning til å kommentere denne.  I tilfeller der en er usikker på om posten kommer fram eller havner på avveie, bør det vurderes konkret hvorvidt kopi av den faglig ansvarliges søknad om forlengelse av det tvungne vernet bør følge med underretningen eller ikke. I slike tilfeller kan kontrollkommisjonen i underretningen orientere pasienten om at dokumentene kan fås ved henvendelse til kontrollkommisjonen eller faglig ansvarlig.  Dersom pasienten er under tvungent vern med døgnopphold, bør kommisjonen overrekke underretningen personlig. Underretningen kan gis muntlig dersom det foreligger særlige grunner, for eksempel ved usikkerhet om pasientens postadresse eller der en har erfaring for at pasienten ikke åpner post.

Underretning har særskilt betydning ved ett års forlengelse, da denne ikke er initiert av pasienten selv og pasienten ikke har rett til advokat eller til å være til stede ved kontrollkommisjonens behandling, i motsetning til ved behandling av klager over tvungen observasjon, etablering, opprettholdelse og opphør av tvungent vern og overføring, jf. psykisk helsevernloven § 6-4.

Pasienten må kunne gi sin eventuelle uttalelse muntlig/pr. telefon.

Dersom pasienten uttaler seg på en måte som etter forholdene må vurderes som en begjæring om opphør av tvungent vern, skal kontrollkommisjonen behandle saken som en klage etter reglene i psykisk helsevernloven § 6-4 og forskriften kapittel 7 del II. Dersom pasienten ikke gis medhold i klagen, er vedtaket samtidig å anse som et vedtak om inntil ett års forlengelse. Det må fremgå klart av vedtaket at det både er et klagevedtak og et vedtak om forlengelse. Hvis pasienten i løpet av de siste seks månedene har fått en klage over tvungent psykisk helsevern behandlet i kontrollkommisjonen eller fått vernet prøvet for retten, kan kontrollkommisjonen likevel unnlate å behandle søknaden som en klagesak,  jf. psykisk helsevernloven § 6-4 åttende ledd.

Samtykke til forlengelse gis av en fulltallig kommisjon, jf. forskriften § 59 annet ledd jf. 58 tredje ledd. Dette bør gjøres i et møte med alle medlemmene samlet - det kan for eksempel ikke gjøres ved at kontrollkommisjonslederen ringer rundt til øvrige medlemmer for å innhente samtykke. Vedtaket skal underskrives av alle medlemmene eller av leder ved fullmakt. Pasienten eller vedkommendes fullmektig/advokat har ikke rett til å være til stede ved behandlingen av søknad om forlengelse, men kontrollkommisjonen kan tillate dette dersom den finner det hensiktsmessig.

Vedtaket skal være skriftlig og begrunnet. Av effektivitetshensyn kan leder påbegynne nedtegnelsen av vedtaket før kontrollkommisjonen drøfter saken. Kopi av vedtaket skal så snart som mulig sendes pasienten og den faglig ansvarlige, samt den som eventuelt handler på pasientens vegne. 

Det tvungne vernet kan forlenges med inntil ett år av gangen. Kontrollkommisjonen kan også forlenge vernet for en kortere periode enn et år. Fristberegningen skjer fra tidspunktet for etablering av tvungent psykisk helsevern, ikke fra eventuell etablering av forutgående observasjon eller fra det forrige samtykket fra kontrollkommisjonen. Dette betyr at et vedtak om tvungent vern som er fattet 23. januar 2015, varer til og med 22. januar 2016 og deretter kan forlenges fra 23. januar 2016 til og med 22. januar 2017 osv.

Dersom kommisjonens vedtak går ut på ikke å gi samtykke til forlengelse, opphører det tvungne vernet straks vedtaket er fattet, selv om kontrollkommisjonen vedtak fattes noen dager eller uker før årsdagen for etablering av det tvungne vernet.

Helsedirektoratet legger til grunn at fristen for å samtykke til forlengelse innen ett års dagen for etableringen er absolutt. Konsekvensen av eventuell forsinkelse er at vedtaket opphører. Dersom det fortsatt er behov for tvungent vern, må dette da etableres på nytt etter reglene i psykisk helsevernloven § 3-3. 

Kontrollkommisjonen kan - utenom klagesak - omgjøre eget vedtak om forlenging av tvungent vern dersom kommisjonen får opplysninger som gjør at den vurderer at vilkårene for tvungent vern ikke lenger er oppfylt, og den faglige ansvarlige ikke vil oppheve vernet selv, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c.

Kontrollkommisjonen skal behandle søknad om ett års forlengelse uavhengig av om det har skjedd en rettslig overprøving i klagesak i den foregående ett års-perioden.

Tvungen observasjon kan som hovedregel ikke vare mer enn 10 dager fra undersøkelsens begynnelse uten at pasienten samtykker til det, jf. psykisk helsevernloven § 3-2 tredje ledd første punktum. I annet punktum er det imidlertid gitt hjemmel for å forlenge fristen med inntil 10 dager dersom kontrollkommisjonens leder samtykker til det.

Unntaksadgangen er ment å være snever og er begrenset til de tilfeller der pasientens tilstand tilsier at utvidet observasjonstid er strengt nødvendig. Unntaket vil særlig være aktuelt hvor pasienten har både rusrelaterte og psykiske lidelser, og hvor det er uklarhet rundt årsakssammenhengen.

Kompetansen til å samtykke til forlengelse er lagt til kontrollkommisjonens leder (eller dennes vara) alene, og kan ikke delegeres. Avgjørelsen kan ikke påklages.

Samtykke til forlenget observasjonstid kan gis muntlig, men direktoratet anbefaler at begrunnelsen for et slikt samtykke nedtegnes og oppbevares på tilsvarende måte som kontrollkommisjonens øvrige avgjørelser.

Institusjonen må fremsette eventuelle forespørsler om forlenget observasjonstid i god tid før den opprinnelige observasjonstiden utløper, og om å ta kontakt med kontrollkommisjonens leder innenfor normal arbeidstid. Henvendelsen bør helst gjøres skriftlig. Ved tidsnød kan en skriftlig forespørsel eventuelt ettersendes. Hvis slik forespørsel likevel fremsettes sent, må det foretas en konkret vurdering av om det er mulig å foreta en tilstrekkelig vurdering av saken i løpet av den tid som er til rådighet. I denne sammenheng bør det tas hensyn til om utskrivelse vurderes å ha uheldige konsekvenser for pasienten.

Når barn og unge mellom 12 og 16 år underlegges psykisk helsevern med døgnopphold på grunnlag av foreldresamtykke, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4, og ikke selv er enig i tiltaket, skal spørsmålet om etablering av psykisk helsevern bringes inn for kontrollkommisjonen, jf. psykisk helsevernloven § 2-1 annet ledd. Se kommentaren til psykisk helsevernloven § 2-1 annet ledd der det fremgår at kommisjonen bør vurdere overprøving for barn før fylte 12 år.

Arenafleksibel behandling anses i denne sammenheng som døgnopphold, se Kontrollkommisjonens ansvarsområde og Helsedirektoratets brev 22. desember 2015, jnr. 14/6253. Barnet kan også senere be om at vernet skal opphøre, jf. forskriften § 60 annet ledd.

Kontrollkommisjonen skal automatisk foreta en prøving der barnet ikke er enig i behandlingen. Prøvingen er altså ikke avhengig av en skriftlig eller tydelig artikulert klage, det kan være nok at barnet muntlig eller fysisk uttrykker motstand mot innleggelsen. Dette innebærer at institusjonen og kontrollkommisjonen må etablere rutiner som sikrer at barnets eventuelle uenighet i innleggelse i psykisk helsevern hurtigst mulig blir kjent for kontrollkommisjonen. 

Kontrollkommisjonens vedtak er i disse tilfellene en gyldighetsbetingelse for opprettholdelse av psykisk helsevern, men vernet kan etableres før kontrollkommisjonen har behandlet saken. Kontrollkommisjonen bør derfor behandle sakene raskt.

Kontrollkommisjonen skal la barnet uttale seg. Det bør også innhentes uttalelse fra barnets foreldre og institusjonen. Barnet har rett på fri advokathjelp, jf. psykisk helsevernloven § 1-7 tredje ledd.

Kontrollkommisjonen skal foreta en helhetsvurdering av hva som anses å være til det beste for barnet. Det bør i slike saker tas stilling til om den mindreåriges nektelse bør respekteres ut fra en helhetsvurdering av tilstand og alder, de fremsatte grunnene for å nekte, samt behandlingens planlagte varighet og intensitet. I vurderingen vil det videre være naturlig å se hen til vilkårene for etablering av tvungent psykisk helsevern.

Reglene om karenstid i phvl. § 6-4 åttende ledd knytter seg til de avgjørelsene som omtales i phvl. § 6-4 første ledd, dvs. saker om tvungen observasjon, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern. Avgjørelser etter phvl. § 2-1 annet ledd omfattes altså etter ordlyden ikke av reglene i phvl. § 6-4.  Likheten i sakstype taler imidlertid for å tolke inn tilsvarende karenstid også for slike klagesaker. Det vil likevel innebære at der det er kommet til nye omstendigheter, vil barnet kunne be om og kontrollkommisjonen foreta en ny prøving av samtykket, før det har gått seks måneder. 

Den faglig ansvarlige for vedtak kan overfor en person som søker psykisk helsevern, stille som vilkår at vedkommende samtykker til å være underlagt reglene om tvungent psykisk helsevern i inntil tre uker, jf. psykisk helsevernloven § 2-2 første ledd og forskriften § 60.

Det må utvises tilbakeholdenhet med å kreve et slikt samtykke, men av og til vil for eksempel varierende behandlingsmotivasjon på grunn av avhengighet av rusmidler gjøre et slikt krav berettiget. Muligheten må imidlertid ikke brukes i utide for å forhindre vedkommendes rett til å begjære seg utskrevet fra psykisk helsevern.

Tidsgrensen på tre uker tilsier at det bør gå noe tid mellom hver gang en begjæring fremsettes. Et slikt samtykke kan gis i forkant eller underveis i et frivillig behandlingsforløp. Se Helsedirektoratets brev 22. februar 2013, jnr. 12/9988

Beslutningen om å stille slikt vilkår kan bringes inn for kontrollkommisjonen, jf. psykisk helsevernloven § 2-2 fjerde ledd. Kontrollkommisjonen skal snarest mulig ta saken til behandling.

Ved kontrollkommisjonens vurdering bør det ses hen til om slik avtale av behandlingsmessige grunner klart er til det beste for pasienten. Det er ikke tilstrekkelig at det fremstår som den mest hensiktsmessige løsning for helsetjenesten. Pasientens fordel av psykisk helsevern i denne formen må stå i rimelig forhold til institusjonens behov for forutsigbarhet.

Klagefrister

Pasienten kan påklage vedtak om tvungent psykisk helsevern når som helst mens det tvungne vernet pågår og i inntil tre måneder etter at vernet opphørte, jf. psykisk helsevernloven §§ 3-3 tredje ledd og 3-7 fjerde ledd. Det samme gjelder vedtak om tvungen observasjon, jf. psykisk helsevernloven § 3-2, jf. § 3-7 fjerde ledd. Med mindre pasienten trekker klagen, skal klagen behandles selv om det tvungne vernet opphører i tidsrommet fra klagen inngis til kontrollkommisjonen får iverksatt klagebehandlingen. Det kan være hensiktsmessig med rutiner for å spørre pasienten om han/hun vil trekke klagen dersom det fattes vedtak om opphør før klagen er behandlet i kontrollkommisjonen. Se eksempel på mal her.

For vedtak om overføring er klagefristen én uke, jf. psykisk helsevernloven § 4-10 annet ledd. Klagefristen for vedtak om overføringer av personer som er dømt til psykisk helsevern er tre uker, jf. psykisk helsevernloven § 5-4.

For øvrige vedtak er klagefristen tre uker fra det tidspunkt den klageberettigede får beskjed om at et vedtak er truffet, jf. forvaltningsloven § 29, jf. psykisk helsevernloven § 1-6.

Dersom klagefristen er oversittet kan klagen likevel tas under behandling hvis klager ikke kan lastes for å ha oversittet fristen, eller det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvet, jf. forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav a og b.

Formkrav

Formkravene til en klage over vedtak etter psykisk helsevernloven fremgår av forskriften § 28 og forvaltningsloven § 32. Klage kan fremsettes muntlig eller skriftlig til den faglige ansvarlige for vedtaket eller til kontrollkommisjonen direkte.

Dersom en pasient uttrykker misnøye med et vedtak etter psykisk helsevernloven, bør det klargjøres om pasienten ønsker å klage.

Muntlig klage skrives ned av den som mottar den. Dersom det etter forholdene er grunn til det, kan den som tar imot en muntlig klage be om at pasienten skriftlig gir uttrykk for at vedkommende vil klage. Dette kan unntaksvis være aktuelt, for eksempel dersom det ut fra tidligere erfaring er grunn til å tro at pasienten ikke har et reelt ønske om å klage, men gir uttrykk for en generell frustrasjon.

Den som mottar klagen skal sørge for at den straks sendes til kontrollkommisjonen, jf. forskriften § 28 og forvaltningsloven § 11 om forvaltningens alminnelige veiledningsplikt.

Informasjon til pasienten

Kontrollkommisjonen må gi pasienten eller vedkommende som handler på dennes vegne en underretning om at klage er mottatt, jf. forskriften § 56.

I underretningen må kontrollkommisjonen informere om tidspunktet for behandlingen av klagen og at pasienten og den som handler på pasientens vegne har rett til å være tilstede i møte hvor det skal opptas forklaringer eller gis redegjørelser, jf. forskriften § 56, jf. § 53 bokstav b).

Det må videre opplyses om hvilke medlemmer av kontrollkommisjonen som skal delta i behandlingen, og om at eventuell habilitetsinnsigelse må fremsettes så snart som mulig, jf. forskriften § 53 bokstav a, jf. bokstav d, samt om at pasienten har rett til å uttale seg før kontrollkommisjonen avgjør saken.

Opplysning av saken

Kontrollkommisjonens leder skal påse at saken blir så godt opplyst som mulig før klagebehandlingen, jf. forskriften § 54 og forvaltningsloven § 17.

Kontrollkommisjonen kan be den faglig ansvarlige for vedtaket om en skriftlig redegjørelse forut for klagebehandlingen, jf. første punktum. Det anbefales å innhente slik redegjørelse.

I klager over tvungen observasjon, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent vern, samt i saker om overføring, skal den faglig ansvarlige på eget initiativ gi en skriftlig redegjørelse, jf. forskriften § 52 første ledd annet punktum og se Supplerende regler om sakens opplysning.

Den faglig ansvarliges skriftlige redegjørelse skal inneholde opplysninger om den påklagede avgjørelsen og hvordan den faglig ansvarlige har vurdert lovens vilkår. Det skal også gis en oversikt over de opplysninger den faglig ansvarlige har bygget sin avgjørelse på, jf. forskriften § 52.

Innimellom kan redegjørelsen fremstå mangelfull. Faglig ansvarlig mener for eksempel at pasienten utgjør en fare for andres liv eller helse, uten at voldsepisoder kan dokumenteres. Eller det påstås at pasientens tilstand raskt vil bli vesentlig forverret uten antipsykotisk legemiddel, uten at det konkret kan vises til at dette har skjedd før. Kontrollkommisjonen bør i slike tilfeller vurdere om det er nødvendig å be institusjonen om å utdype redegjørelsen eller fremskaffe ytterligere dokumentasjon, eventuelt selv innhente dokumentasjon fra andre instanser. Kravet til sakens opplysning er formelt sett det samme i alle klagesaker, men i praksis må det stilles strengere krav i saker om tvungen observasjon og saker om etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent vern, enn i andre klagesaker. Det innebærer at det bør være en lavere terskel for å kontakte for eksempel pårørende eller politi i førstnevnte saker. Se Tilgang til og innhenting av opplysninger. 

Redegjørelsen skal så snart som mulig gjøres kjent for pasienten og den som eventuelt handler på pasientens vegne, jf. forskriften § 52 tredje ledd.

Den faglig ansvarliges redegjørelse kan gjengis i eller vedlegges vedtaket. 

Vedtakets utforming og innhold

Maler for kontrollkommisjonens vedtak i klagesaker.

Kontrollkommisjonens vedtak skal treffes av fulltallig kommisjon, og kommisjonen skal holde rådslagning og stemmegivning før vedtaket treffes. Når stemmene står likt, gjør lederens stemme utslaget, jf. forskriften § 55 annet ledd. Av effektivitetshensyn kan leder påbegynne og nedtegne vedtaket så langt mulig før kontrollkommisjonen drøfter saken.

Kontrollkommisjonens avgjørelse skal være skriftlig og begrunnet, jf. forvaltningsloven §§ 23 og 25 og forskriften § 55. Det stilles konkrete krav til vedtakets innhold, jf. forskriften § 55 tredje ledd:

• Opplysninger om kontrollkommisjonens sammensetning, samt tid og sted for det avsluttende møtet
• En kort fremstilling av hva saken gjelder
• De faktiske forhold som har vært avgjørende for vedtaket
• Hensyn som er tillagt vekt ved avgjørelsen
• Vedtakets begrunnelse
• Resultatet
• Eventuell dissens med grunner

Faktiske forhold beskrevet i faglig ansvarliges vedtak eller redegjørelse til kontrollkommisjonen, kan kopieres inn i klagevedtaket. Alternativt kan klagevedtaket henvise til denne beskrivelsen såfremt vedtaket/redegjørelsen vedlegges klagevedtaket.

Kontrollkommisjonens lovforståelse og lovanvendelse i den aktuelle saken skal fremgå av vedtaket.

Kontrollkommisjonene må begrunne konkret hvorfor de ulike vilkårene som oppstilles for det aktuelle vedtaket er oppfylt. Det er ikke tilstrekkelig å skrive for eksempel at «kontrollkommisjonen ikke finner grunn til å betvile sykehusets vurdering». Psykisk helsevernloven hjemler noen av statens mest inngripende tiltak. Kravet til presentasjon og sannsynligjøring av fakta, og til begrunnelsen av tiltaket, blir da skjerpet både for faglig ansvarlig og kontrollkommisjon.

Eksempler på hva som bør dokumenteres og vurderes i vedtakene:

• Frivillighet: Har vedkommende tidligere vært under frivillig behandling? Når og hvor lange perioder? Hvorfor er ikke dette et alternativ nå – hva er annerledes? Hvis vedkommende samtykker til noe oppfølging, hvorfor er ikke dette tilstrekkelig?
• Behandlingsvilkårets positive side: Har pasienten tidligere respondert positivt på et bestemt legemiddel. Hvilket? Når?
• Behandlingsvilkårets forverringsalternativ: Her er pasientens historikk viktig. Har forverring tidligere gjennomgående inntrådt innen tidskravet? Hvis ikke, må det begrunnes særlig godt hvorfor man vurderer at så vil skje denne gangen.

Psykisk helsevernloven åpner innimellom for betydelig skjønn, hvor det menneskerettslige prinsippet om forholdsmessighet gir føringer. Et eksempel på dette er den helhetsvurderingen som skal foretas ved vedtak om tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-2 første ledd nr. 6. Dette prinsippet kommer også til uttrykk i psykisk helsevernloven § 4-2 første ledd der det fremkommer at restriksjoner og tvang skal innskrenkes til det strengt nødvendige, og at det så langt det er mulig skal tas hensyn til pasientens syn. Det kan bare benyttes tiltak som gir en så gunstig virkning at den klart oppveier ulempene ved tiltaket.

Dersom et tiltak fremstår uforholdsmessig, vil det også kunne være i strid med forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling i EMK artikkel 3. Eksempler på hva kommisjonene må være oppmerksom på:

• Hvorvidt tvangsbehandlingens positive virkning klart oppveier eventuelle bivirkninger og/eller opplevd krenkelse.
• Hvorvidt inngrep i livsutfoldelse har tilstrekkelig hjemmel og fremstår forholdsmessig, for eksempel i forhold til besøk, mat, bekledning, røyk, tilgang til pasientrom og mulighet for å være utendørs eller trene.

Vedtaket skal undertegnes av alle kommisjonens medlemmer eller av kontrollkommisjonens leder etter fullmakt, jf. forskriften 55 femte ledd.

Saksbehandlingstid

På grunn av tvangsvedtakenes inngripende karakter er det viktig at kontrollkommisjonen faktisk sikrer en rask og effektiv behandling av klager - det vises til kravet i EMK artikkel 5 nr. 4. om rask overprøving av frihetsberøvelse. Kontrollkommisjonens vedtak skal i den grad det er mulig treffes innen to uker etter at saken ble brakt inn for den. Hvis fristen ikke kan overholdes, skal grunnen til dette opplyses i vedtaket, jf. forskriften § 55 fjerde ledd. To uker er ment som en maksimumsfrist, og kommisjonene bør bestrebe seg på å behandle tidligere om mulig.

Ferdig skriftlig og begrunnet vedtak bør foreligge snarest mulig etter avholdt møte, og helst innen tre dager.

I enkelte tilfeller går det lang tid fra vedtaket blir truffet til pasienten og advokat mottar det, fordi utsendelse avventes i påvente av underskrifter fra kontrollkommisjonens medlemmer. Det anbefales at det utarbeides rutiner som sikrer snarlig oversendelse, for eksempel ved at kontrollkommisjonens leder gis fullmakt til å undertegne vedtaket på vegne av kontrollkommisjonen, jf. forskriften § 55 femte ledd. Det må i så fall fremgå av vedtaket at leder er gitt fullmakt, for eksempel ved at det står «for kontrollkommisjonen, leders navn, etter fullmakt».

Direktoratet er også kjent med at vedtaksbegrunnelsen noen ganger ettersendes flere uker etter at avgjørelsen er formidlet. Dette er et brudd på kravet om samtidig begrunnelse av vedtak, jf. forvaltningsloven § 24 første ledd, og ovennevnte saksbehandlingsfrister anses ikke overholdt i slike tilfeller. Begrunnelsen er sentral for at pasient og pårørende skal ha tilstrekkelig grunnlag for å vurdere eventuell rettslig prøving av vedtaket.

Underretning til pasient mv.

Pasienten har rett til underretning om vedtaket og begrunnelsen, jf. forvaltningsloven § 27, jf. § 24 og vedtaket skal snarest mulig sendes pasienten, den som eventuelt handler på pasientens vegne og den faglig ansvarlige. Hvis klageren er en annen enn pasienten, skal også denne orienteres om vedtaket, jf. forskriften 55 sjette ledd.

Informasjon om vedtaket kan gis muntlig dersom det haster.  Skriftlig vedtak ettersendes. Det vil typisk være aktuelt der kontrollkommisjonen fatter vedtak om opphør av et tvangsvedtak. I slike tilfeller bør informasjon om vedtaket gis samme dag.

Kommisjonen kan unntaksvis unnlate å gi en part innsyn i begrunnelsen eller deler av den. Det vises da særlig til forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d) som bestemmer at en part ikke har krav på innsyn i opplysninger i et dokument «som det av hensyn til hans helse eller hans forhold til personer som står ham nær». I slike tilfeller skal opplysningene på anmodning gjøres kjent for representant for parten, dersom ikke særlige grunner taler imot det.

Dersom en klage over tvungent psykisk helsevern er avslått av kontrollkommisjonen, kan som utgangspunkt ikke ny klage over det samme vedtaket fremsettes før etter seks måneder, jf. psykisk helsevernloven § 6-4 åttende ledd. Det samme gjelder dersom kontrollkommisjonens klagevedtak vært prøvd for retten etter reglene i tvisteloven kapittel 36, jf. psykisk helsevernloven § 7-1; da kan det ikke fremsettes ny klage for kontrollkommisjonen over samme vedtak før seks måneder etter rettskraftig dom. Kontrollkommisjonen kan avvise klage fremsatt før dette tidspunkt.

Bestemmelsen er likevel ikke til hinder for at kommisjonen behandler en ny klage over samme vedtak før det er gått seks måneder, dersom endrede forhold etter en konkret vurdering tilsier det. For eksempel dersom behandlingen viser seg å være mindre virksom enn antatt, eller pasientens tilstand eller innstilling til behandlingen er vesentlig endret, slik at frivillighet er mulig.

Ved klage over vedtak om overføring, jf. psykisk helsevernloven §§ 4-10 eller 5-4, skal kommisjonen kun prøve selve overføringsvedtaket og ikke hvorvidt vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt. Dersom vilkårene for tvang likevel er prøvet - selv om pasienten kun har påklaget selve overføringsvedtaket, bør denne klagebehandlingen ikke utløse seks månedersfristen for å få prøvet selve det tvungne vernet.

Vitner og sakkyndige

I klagesaker om tvungen observasjon, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt om overføring, har kontrollkommisjonen forsterket mulighet til å sikre sakens opplysning. Det vises til psykisk helsevernloven § 6-4 annet ledd, som fastsetter møteplikt for vitner og sakkyndige, og til tredje ledd som fastsetter adgang til å begjære bevisopptak for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 28.

På samme måte som ved domstolsprøving av tvungent psykisk helsevern, kan det ved kommisjonsbehandlingen være aktuelt å oppnevne sakkyndig, for eksempel i saker hvor det er tvil om hovedvilkåret. Denne muligheten benyttes i liten grad av kontrollkommisjonene i dag. Kommisjonen må også vurdere å oppnevne vitner der dette er nødvendig for å få belyst saken tilstrekkelig. Dette vil for eksempel kunne være fastlege, ansatte fra psykisk helsetjeneste i kommunen eller politiet. Disse kan gi informasjon om pasientens tilstand og fungering i perioder pasienten ikke var i kontakt med psykisk helsevern. I saker om overføring mellom institusjoner, jf. psykisk helsevernloven §§ 4-10 og 5-4, kan det også være aktuelt å innkalle faglig ansvarlig ved mottakende institusjon for å få en redegjørelse for hvilket tilbud pasienten vil få der.

Kontrollkommisjonens leder har ansvar for innkallelse av eventuelle vitner eller sakkyndige som skal forklare seg for kommisjonen, jf. forskriften § 54 annet ledd.

Begjæring fra pasienten eller vedkommendes fullmektig om å få innhentet opplysninger eller avhørt vitner, kan avvises av kontrollkommisjonen dersom opplysningene synes å være uten betydning for saken, jf. forskriften § 54 annet ledd annet punktum.

Uttalelse fra pasienten mv.

Pasienten eller den som eventuelt handler på pasientens vegne skal gis anledning til å uttale seg før kontrollkommisjonen treffer vedtak i saken, jf. psykisk helsevernloven § 6-4 første ledd og forvaltningsloven § 16. Disse har også rett til å uttale seg i tilfeller der kontrollkommisjonen behandler en sak på bakgrunn av klage fremsatt av offentlig myndighet, jf. for eksempel psykisk helsevernloven § 3-3. Kontrollkommisjonen skal gjøre pasienten oppmerksom på retten til å uttale seg og til å være tilstede i møtet. Underretningen skal som utgangspunkt gis skriftlig, jf. forvaltningsloven § 16 første ledd.

Dersom klageren er en annen enn pasienten selv, dvs. enten nærmeste pårørende eller den offentlige myndighet som har begjært innleggelse, jf. psykisk helsevernloven § 3-6, jf. psykisk helsevernloven § 1-3, skal klageren gis adgang til å uttale seg.

Nærmeste pårørende er ikke gitt særskilt uttalerett i sak som er anlagt av pasienten selv, men det kan i noen tilfeller være grunn til å innhente uttalelse fra pårørende for å sikre sakens opplysning. Dette kan for eksempel være tilfelle når det er gått lang tid siden det tvungne vernet ble etablert. Dersom kommisjonen ser at institusjonen ikke har gitt nærmeste pårørende eller begjærende offentlig myndighet informasjon og mulighet til å uttale seg ved etablering av det tvungen vernet, jf. psykisk helsevernloven § 3-9, bør kommisjonen be institusjonen gjøre dette, slik at kommisjonen har en slik uttalelse tilgjengelig ved klagebehandlingen.

Rett til å gjøre seg kjent med opplysninger

Pasientens advokat har rett til å gjøre seg kjent med alle opplysninger i saken, jf. psykisk helsevernloven § 6-4 fjerde ledd. Pasienten og eventuell annen fullmektig har rett til dette i den utstrekning kontrollkommisjonen finner det tilrådelig. Bestemmelsen må tolkes i lys av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 tredje som gjør unntak for pasientens rett til informasjon dersom det er «påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv» eller dersom det er «klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær» å gi slik informasjon. Det skal altså mye til før kontrollkommisjonen kan finne det utilrådelig å gi pasienten innsyn i opplysningene i saken. Særskilt må dette gjelde opplysninger som ligger til grunn for det aktuelle tvangsvedtaket som skal prøves. Hensynet til pasientens behov for å kunne imøtegå opplysninger av betydning i saker om inngripende tvangstiltak må veie tungt. Annen klager skal ha informasjon i samsvar med gjeldende regler om taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 flg.

Møtekrav og hyppighet

Ved behandling av klager over tvungen observasjon, etablering, opprettholdelse, opphør av tvungent psykisk helsevern, samt overføring, skal det alltid avholdes møte, jf. psykisk helsevernloven § 6-4 sjuende ledd.

Kommisjonen må være fulltallig under møtet, jf. psykisk helsevernloven § 6-4 sjuende ledd.

Det bør som utgangspunkt avsettes tid til klagesaksmøter hver 14. dag, da klager bør avgjøres innen to uker etter at de er fremsatt, jf. forskriften § 55 fjerde ledd.

Hvem som kan være tilstede under møtet

Møtet holdes for lukkede dører, jf. forskriften § 45.

Pasienten og den som handler på vegne av pasienten har som utgangspunkt rett til å være tilstede under parts- og vitneforklaringer, jf. psykisk helsevernloven § 6-4 fjerde ledd og forskriften § 56.

Pasienten selv og eventuell annen representant enn advokat kan være tilstede så langt kontrollkommisjonen vurderer det som tilrådelig, jf. psykisk helsevernloven § 6-4 fjerde ledd og forskriften 56. Det kan være aktuelt å be pasient og/eller representant om å forlate møtet dersom et vitne ikke vil uttale seg mens disse er tilstede, eller dersom de opplysninger som kommer fram i møtet vurderes å kunne være til alvorlig fare for pasienten eller nærstående.

I tilfeller der pasienten eller eventuell fullmektig blir bedt om å forlate møtet, skal vedkommende som hovedregel orienteres om det som er blitt opplyst under deres fravær. Det kan gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom det vurderes som påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv eller det er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær, jf. forskriften § 56, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 tredje ledd.

Pasienten har ikke plikt til å møte eller til å forklare seg. Hensynet til sakens opplysning tilsier imidlertid at pasienten deltar, og både institusjon, kontrollkommisjon og advokat må legge til rette for dette. Pasientens personlige forklaring i klagesaksmøtet er en sentral del av kommisjonens beslutningsgrunnlag. I de tilfeller pasienten ikke ønsker å møte, må kontrollkommisjonen forsikre seg om at pasienten har fått nødvendig informasjon og rådgivning av sin advokat, herunder at det generelt ikke er til pasientens fordel å utebli fra klagesaksmøtet.

Kun helt unntaksvis og dersom pasienten ønsker det, kan advokaten bistå pasienten ved å delta i klagemøtet pr. telefon.

Hvis klageren er pasientens nærmeste pårørende eller offentlig myndighet, har vedkommende bare rett til å være tilstede under sin egen partsforklaring, med mindre pasienten samtykker til at vedkommende kan være til stede under øvrige parts- og vitneforklaringer.

Faglig ansvarlig for vedtaket bør møte for å avgi forklaring og være til stede fram til parts- og vitneforklaringer er avsluttet. Det kan ofte være nyttig for faglig ansvarlig å høre pasientens forklaring, da dette kan få betydning for vedkommendes vurderinger. Dersom det er en annen psykolog eller lege enn faglig ansvarlig som foretar den daglige oppfølgingen av pasienten, kan vedkommende være til stede dersom pasienten samtykker til dette. Det samme gjelder for miljøpersonale. Se for øvrig Ivaretakelse av kontrollkommisjonens sikkerhet. 

Andre kan bare delta dersom særlige grunner tilsier det. Det må foretas en skjønnsmessig vurdering i den enkelte sak. Relevante momenter vil for eksempel være om pasienten samtykker, om det foreligger faglige grunner og om opplysningene som vil fremkomme i møtet allerede er kjent for vedkommende som ønsker å være tilstede. Det kan være aktuelt å tillate adgang for helsepersonell i opplæringsøyemed, for eksempel en lege i spesialisering eller nye kontrollkommisjonsmedlemmer under opplæring.

Eventuelle vitner deltar bare i møtet under sin egen forklaring.

Gjennomføringen av møtet

Kontrollkommisjonen bør ha faste rutiner for hvordan møter gjennomføres. Innledningsvis bør pasienten informeres om hvem som er tilstede under møtet og hvilken rolle de enkelte tilstedeværende har i saken, samt avklare eventuelle habilitetsinnsigelser.

Pasienten og advokaten, eller eventuelt andre som opptrer på vegne av pasienten, skal gis mulighet til å uttale seg. Innholdet i en eventuell redegjørelse fra pasienten selv bør refereres i kontrollkommisjonens vedtak, slik at det tydelig fremgår at det er blitt tatt hensyn til pasientens syn på saken.

Kontrollkommisjonen avgjør hvem som skal uttale seg først i saken. Det bør tas hensyn til eventuelle ønsker fra pasienten og til pasientens tilstand. Dersom pasienten uttaler seg først, bør vedkommende også gis anledning til å kommentere institusjonens etterfølgende redegjørelse hvis vedkommende ønsker det og det må anses som rimelig.

Vitner forklarer seg etter partene.

Før partene forlater møtet, bør pasientens advokat gis anledning til å fremføre pasientens syn på sakens rettslige side og om vilkårene for vedtaket er oppfylt.

Lydopptak i møtet

Kontrollkommisjonen har i noen tilfeller erfart at pasient i møter med kommisjonen har gjort opptak med mobiltelefon uten samtykke. Det er i utgangspunktet ikke forbudt å gjøre opptak uten samtykke når en selv er med i samtalen. Opptak vil imidlertid kunne hindre en åpen og god dialog, og medfører risiko for spredning av personopplysninger.

Kontrollkommisjonen kan for eksempel be pasienten om å slå av mobiltelfonen eller legge den igjen utenfor møterommet før møtet med kommisjonen. Kommisjonen har ikke hjemmel til å beslaglegge telefonen.

Dersom opptak fra kommisjonsmøtet blir spredt, for eksempel i sosiale medier, og kontrollkommisjonen får kjennskap til dette, bør den vurdere om det kan være grunnlag for å anmelde pasienten for krenkelse av privatlivets fred, jf. straffeloven § 267. Kommisjonen bør også vurdere om det er grunn til å varsle eventuelle personer som er omtalt i opptaket, typisk pårørende.

Digitalt klagesaksmøte

Når kontrollkommisjonen behandler klagesaker etter psykisk helsevernloven § 6-4 skal det i henhold til psykisk helsevernforskriften § 54 "holdes møter". Med "møte" har man opprinnelig ment fysisk møte, men etter direktoratets syn kan digitalt møte unntaksvis tilfredsstille kravet. Det er i denne sammenheng relevant å se hen til domstolens adgang til digitale rettsmøter. Etter pandemien ble det åpnet opp for at flere rettssaker kan avholdes digitalt, se Prop 97.L (2021-2022).

Utgangspunktet er som tidligere at rettsmøter gjennomføres fysisk, men lovendringene åpner i større grad enn tidligere for at rettsmøtene kan gjennomføres digitalt.

Rettsmøte kan avholdes digitalt når "det er hensiktsmessig og forsvarlig", jf. tvisteloven § 13-1 nr. 3 bokstav b. Det fremgår videre av denne bestemmelsen at partene skal høres om spørsmålet før avgjørelse tas.

I klagesaker etter phvl. § 6-4 gjør sterke rettssikkerhetsmessige hensyn seg gjeldende, og det er viktig at pasient og advokat kan ha fortrolige samtaler.

Dette må stå sentralt i kommisjonenes vurdering av om det er "hensiktsmessig og forsvarlig" at saken går digitalt, og det bør legges til rette for at pasient og advokat sitter sammen.

Helsedirektoratet har gitt føringer for når det er tilstrekkelig at statsforvalteren har digitalt møte med pasienten ved klage på § 4-4 vedtak, se Praktisk gjennomføring av klagebehandlingen - Helsedirektoratet, kap. 5. De samme forhold være relevante for kontrollkommisjonens vurdering om digital rettssak er forsvarlig:

"Statsforvalteren må foreta en individuell vurdering av om det skal foretas et fysisk møte eller om videokonferanse/telefonsamtale er tilstrekkelig for å opplyse saken. Momenter i denne vurderingen kan være

• pasientens ønske om møteform, herunder syn på digitalt verktøy
• pasientens kognitive funksjon og eventuelle språkvansker
• statsforvalterens kjennskap til pasienten og symptombildet fra nylig klagebehandling
• teknisk kvalitet på digitalt verktøy
• hvorvidt pasienten bor langt unna statsforvalteren og det vil forsinke saksbehandlingen i stor grad om det skal gjennomføres et fysisk møte (aktuelt for eksempel i Finnmark)"

Etter møtet skal saken vurderes av kontrollkommisjonen i enerom.

Kontrollkommisjonen plikter i disse sakene å prøve alle sider av saken, jf. psykisk helsevernloven § 6-4 femte ledd. Dette innebærer at den faglig ansvarliges vurdering kan og skal prøves fullt ut, og at kontrollkommisjonen også skal prøve relevante forhold som ikke er påberopt av klageren. Kontrollkommisjonen skal videre ta stilling til anførsler om brudd på menneskerettighetene og også ellers vurdere dette dersom forholdene tilsier det.

Det er bare anledning til å overprøve spørsmålet om tvungen observasjon, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt overføring. Det nærmere innholdet i det tvungne vernet skal ikke prøves, for eksempel hvilken form for tvungent vern en pasient skal være underlagt eller om det skal gis behandling uten eget samtykke. Dette er likevel forhold som kan få betydning under helhetsvurderingen. Det er heller ikke adgang til å sette vilkår for eksempel om at pasienten skal underkaste seg behandling eller restriktive tiltak som ellers krever at særskilt vedtak er fattet, for eksempel behandling med antipsykotika uten eget samtykke, avlegging av urinprøve eller romundersøkelser.

Dersom kommisjonen kommer til at vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt, men har synspunkter på behandlingen - for eksempel mener at en annen institusjon eller avdeling vil være bedre egnet for pasienten, eller at det er andre forhold vedrørende pasienten som bør endres - bør dette likevel tas opp i vedtaket, slik at institusjonen gjøres oppmerksom på det. Institusjonen er ikke forpliktet til å følge kommisjonens råd.

I og med at det skal vurderes om vilkårene er oppfylt på det tidspunkt kontrollkommisjonen treffer sitt vedtak, må også relevante opplysninger fra tiden etter institusjonens vedtak tas med i vurderingen. Dette vil være forhold som fremkommer gjennom institusjonens skriftlige redegjørelse og faglig ansvarliges vitneforklaring.

Vedtak fattes av en fulltallig kommisjon og ved stemmelikhet er det lederens stemme som avgjør utfallet av saken, jf. psykisk helsevernloven § 6-4 sjuende ledd.

Hvis et vedtak om opphør av tvungen observasjon eller tvungent vern blir påklaget, kan kontrollkommisjonens leder beslutte utsatt iverksetting av opphørsvedtaket inntil klagesaken er avgjort, jf. psykisk helsevernloven § 3-7 fjerde ledd.

Hvorvidt det skal besluttes utsatt iverksettelse, må avgjøres på bakgrunn av en konkret vurdering i den enkelte sak. Det knytter seg rettssikkerhetsmessige betenkeligheter til en slik avgjørelse. En klage bør derfor bare gis oppsettende virkning når særlige hensyn tilsier det, for eksempel dersom det er grunn til å tro at det ligger en ressursmessig begrunnelse bak opphørsvedtaket eller kontrollkommisjonens leder vurderer at pasienten er til fare.

I tilfeller der utsatt iverksettelse besluttes bør kontrollkommisjonen tilstrebe en raskest mulig behandling av klagesaken.

Det bemerkes for øvrig at vedtak om ikke å etablere tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, kan påklages, jf. psykisk helsevernloven §§ 3-2 tredje ledd og 3-3 tredje ledd, men at slike klager etter Helsedirektoratets syn ikke kan gis oppsettende virkning. Se Helsedirektoratets brev av 8. oktober 2013, jnr. 09/3425 og Helsedirektoratets brev av 9. desember 2015, jnr. 15/9681

Fri rettshjelp

I saker som behandles etter psykisk helsevernloven § 6-4 har pasienten krav på fri rettshjelp i kontrollkommisjonen, jf. rettshjelploven § 17, og kontrollkommisjonen skal av eget tiltak oppnevne advokat for pasienten, jf. rettshjelploven § 21. Ved oppnevningen skal pasientens ønske være avgjørende.

Fri rettshjelp i slike saker omfatter utgifter til advokatens salær, samt sideutgifter som for eksempel tolk, jf. rettshjelploven § 22 første ledd og rundskriv om fri rettshjelp SRF- 1/2017.

Nærmeste pårørende som klager til kontrollkommisjonen, har ikke krav på fri rettshjelp. Dekning av advokatutgifter kan eventuelt behovsprøves etter de generelle reglene i rettshjelploven.

Informasjon om adgangen til rettslig prøving

Dersom pasienten ikke får medhold i kontrollkommisjonen, skal pasienten i avslagsvedtaket informeres om adgangen til å få vedtaket overprøvd av domstolene, jf. psykisk helsevernloven § 7-1. Dersom pasienten ikke er representert av advokat, må kontrollkommisjonen forsikre seg om at pasienten blir informert om adgangen til rettslig overprøving og om sin rett til fri rettshjelp i den forbindelse.

En del av klagene over tvungent psykisk helsevern bortfaller under møtet i kontrollkommisjonen. Dette skyldes vanligvis at pasienten trekker sin klage, men det hender også at institusjonen opphever vedtaket og overfører pasienten til frivillig vern.

Kontrollkommisjonsmøtet kan bidra til at pasienter blir bedre informert om institusjonens vurderinger og behandlingsplan, og derved lettere kan akseptere innleggelsen. Samtidig får også institusjonen bedre kunnskap om pasientens ønsker og situasjon, og kan oppnå en allianse og dialog om fortsatt behandling på frivillig grunnlag.

Kontrollkommisjonen skal føre den kontroll den finner nødvendig for pasientens velferd, jf. psykisk helsevernloven § 6-1 annet ledd. Velferdskontrollen er nærmere regulert i forskriften kapittel 7 del IV.

Hvor kontrollkommisjonen skal gjennomføre besøk

Det skal føres velferdskontroll både for pasienter underlagt døgnbehandling og pasienter underlagt tvang uten døgnopphold. Velferdskontroll har størst betydning ved døgninstitusjoner, da det er her de fleste restriktive tiltak benyttes. Det er også her risikoen for uforholdsmessige inngrep og integritetskrenkelser er størst. Kontrollkommisjonen bør særlig ha et fokus på langtidsavdelinger.

Kontrollkommisjonen skal ikke drive besøksvirksomhet hjemme hos pasienter som er under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon. Dette gjelder også pasienter under tvungent vern uten døgnopphold som bor i kommunale institusjoner og boliger. Psykisk helsevernloven gjelder bare for spesialisthelsetjenesten, og velferdskontroll med kommunale institusjoner og boliger faller derfor utenfor kontrollkommisjonens ansvarsområde. Se Helsedirektoratets brev av 24. august 2016, jnr.16/8961.

Kommisjonen må imidlertid ha oppmerksomhet rettet også mot disse pasientene ved besøk i den institusjonen som har ansvaret for det tvungne vernet overfor pasienten. Dersom ikke eventuell tvungen behandling med legemidler eller tre måneders kontrollene fysisk gjennomføres i den institusjonen som har ansvar for tvangen, vil kommisjonen ikke ha noen jevnlig møtearena med disse pasientene. Kontrollkommisjonens skriftlige varsel til pasienten i forbindelse med tre måneders kontroll og ett års forlengelse, jf. psykisk helsevernloven § 3-9, jf. forskriften § 58 tredje ledd og forvaltningsloven § 16, gir imidlertid kommisjonen en regelmessig anledning til å tilby pasienten et møte med kommisjonen dersom pasienten ønsker dette. Det kan også henges opp oppslag med kontrollkommisjonens kontaktopplysninger i den kommunale institusjonen.

En pasient under tvungent vern uten døgnopphold kan unntaksvis være frihetsberøvet etter annet regelverk, for eksempel i fengsel. Kontrollkommisjonen bør da tilby seg å avlegge vedkommende et besøk i institusjonen.

Besøkshyppighet

Forskriften § 62 regulerer kontrollkommisjonens besøksvirksomhet, og oppstiller minimumskrav til antall besøk.

Institusjoner og avdelinger som er godkjent for pasienter under tvungent psykisk helsevern med døgnopphold, skal besøkes minst én gang pr. måned. Andre institusjoner, for eksempel døgnposter med kun frivillig innlagte eller poliklinikker med ansvar for pasienter på tvungent vern uten døgnopphold (TUD), skal besøkes minst fire ganger i året.

Hyppigheten må avpasses etter formåle med besøkene: De skal gi kommisjonene tilstrekkelig oversikt til å kunne utføre kommisjonens primære oppgaver i form av etterkontroll og klagebehandling på en forsvarlig måte. Hyppigheten må også tilpasses antall pasienter. Dersom et distriktspsykiatrisk senter for eksempel har ansvar for mange pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, kan dette tilsi besøk oftere enn fire ganger årlig. Andre forhold som kan tilsi flere besøk enn det pålagte minimum, er at institusjon har mange nyansatte, stort arbeidspress, ombygging av lokaler eller organisatoriske endringer.

Dersom en kommisjon finner at minimumsantallet møter er uhensiktsmessig hyppig i forhold til antall pasienter, kan Helsedirektoratet gi dispensasjon fra kravet, jf. forskriften § 62 andre ledd.

Det kan ofte være hensiktsmessig å legge besøkene i sammenheng med kontrollkommisjonsmøter som avholdes i institusjonen.

Noen av besøkene bør skje uanmeldt.

Besøk kan foretas av ett eller flere av kommisjonsmedlemmene, men det anbefales at man som hovedregel minst er to medlemmer, da dette bidrar til en mer ønsket formell tone og flere om å huske hva som faktisk ble sagt og erfart under besøket.

Varsling av besøk

Kontrollkommisjonen må sikre at pasienten får vite om kommisjonens planlagte besøk, for eksempel ved oppslag på de ulike avdelingene, og at kommisjonen kan kontaktes enten direkte eller via helsepersonellet.

Det kan - i tillegg til tilbud om individuelle samtaler - også gjerne avtales fellesmøter med pasienter ved planlagte besøk.

Forskriften § 63 gir retningslinjer for hva kontrollkommisjonens kontroll med pasientens opphold i institusjon skal bestå i. Bestemmelsen er ikke uttømmende:

• Føre kontroll med bruken av restriktive tiltak, herunder gjennomgang av tvangsprotokollene. 
• Undersøke om det er husordensreglement ved institusjonen, og påse at dette er i overensstemmelse med gjeldende lovgivning
• Gi pasientene anledning til å fremsette klager over vedtak etter loven, og ellers ta opp forhold av betydning for pasientens opphold ved institusjonen
• Gi nyinnlagte pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern tilbud om samtale med kontrollkommisjonen
• Varsle statsforvalteren om alvorlige forhold ved institusjonen. Ellers kan kontrollkommisjonen ta forholdet opp med institusjonens ledelse eller den faglig ansvarlige for vedtak
• Føre kontroll med institusjonens beslutning om å iverksette ECT på nødrettsgrunnlag. Se nærmere i kommentarene til psykisk helsevernloven § 4-4 annet ledd.
  • Kontrollkommisjonen skal ikke føre systematisk kontroll av samtykkekompetansen når pasient mottar ECT etter eget samtykke. Kommisjonen bør imidlertid være oppmerksom på institusjonens rutiner og praksis for kompetansevurderinger når ECT gis etter samtykke til pasient under tvungent vern, fordi det da er større risiko for at samtykkekompetansen mangler.

Kontrollkommisjonen skal så vidt mulig bistå pasientene med råd og hjelp utover dette.

Kontrollkommisjonen bør ved sine besøk som hovedregel oppsøke avdelingenes fellesarealer for pasienter, for på denne måten å gjøre seg lett tilgjengelige for samtale og for å kunne observere forholdene ved avdelingen. 

Kontroll med restriktive tiltak 

Kontrollkommisjonen skal føre kontroll med restriktive tiltak som iverksettes i institusjonen, jf. forskriften § 63 første ledd.

For å kunne føre en reell kontroll med restriktive tiltak, må kommisjonen be seg forelagt og gjennomgå alle vedtak som institusjonen har fattet i medhold av psykisk helsevernloven kapittel 4, herunder vedtak om skjerming, bruk av tvangsmidler, tvungen behandling, urinprøvetaking, restriksjoner på kontakt med omverden mv. Kontrollen med restriktive tiltak omfatter ikke vedtak om overføring uten eget samtykke, jf. § 4-10. Ved gjennomgangen av vedtakene skal kommisjonen kontrollere at alle vilkår er vurdert og at vedtaket fremstår som tilstrekkelig begrunnet.

I bestemmelsen står det at kommisjonen skal gjennomgå kapittel 4-vedtakene "under sine besøk" på institusjonen. Dette er ikke til hinder for at kommisjonen får seg forelagt vedtakene elektronisk utenfor institusjonen.

Kontrollkommisjonen må kontrollere at alle vilkårene i den aktuelle bestemmelsen er omtalt og gitt en individuell og konkret vurdering i vedtaket. Vedtaket må vise hvordan sakens faktum er vurdert opp mot vilkårene i bestemmelsen.  En ren gjengivelse av lovens ordlyd, fulgt av en påstand om at vilkårene er oppfylt, er ikke å anse som en vurdering og tilstrekkelig begrunnelse. Det vises for øvrig til § 4-4a annet ledd og forvaltningsloven § 25.

Dersom det foreligger mangler (innholdsmangler eller tilblivelsesmangler) ved et vedtak, kan det kjennes ugyldig av kommisjonen.

Innholdsmangler kan for eksempel være at vedtaket bygger på uriktig faktum eller utenforliggende hensyn. Slike mangler vil ofte medføre ugyldighet.

Tilblivelsesmangler knytter seg til saksbehandlingen. Ikke enhver tilblivelsesmangel vil medføre ugyldighet. Det vises til forvaltningsloven § 41 som sier at vedtak "likevel er gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold."  Formelle feil som manglende underskrift eller uriktig paragrafhenvisning er eksempel på slike feil, som bør tas opp med faglig ansvarlig og rettes opp i dialog med denne. Ved mangelfull begrunnelse bør kommisjonen avklare med faglig ansvarlig om det er nedtegnelsen som er mangelfull eller om det er vurderingen av vilkårene i seg selv som er mangelfull.

Dersom kommisjonen vurderer at det restriktive vedtaket er ugyldig, må den fatte vedtak om ugyldighet. Mal for vedtak finnes her

Som utgangspunkt bør kontrollkommisjonen ta kontakt med pasienten og gi vedkommende anledning til å uttale seg før et vedtak kjennes ugyldig, med mindre dette er åpenbart unødvendig. 

Det er ikke krav om at kontroll med vedtak om restriktive tiltak foretas av fulltallig kommisjon eller i møte. Leder beslutter hvem som foretar kontrollen og om det skjer i eller utenfor møte. Tvilssaker bør drøftes. Vedtak om å kjenne restriktive tiltak ugyldige treffes av leder, som beslutter om flere medlemmer skal involveres.

Kontrollkommisjonens vedtak om ugyldighet skal være skriftlig og begrunnet. Kopi av vedtaket skal så snart som mulig sendes pasienten og den faglig ansvarlige, samt den som eventuelt handler på pasientens vegne.

Det forventes ikke at kontrollkommisjonen systematisk skal be om tilbakemeldinger fra institusjonen om hvordan enhver merknad til vedtak om restriktive tiltak blir håndtert, men merknader om alvorlige forhold bør følges opp.

Dersom gjennomgang av restriktive vedtak viser alvorlige eller gjentatte mangler, eller det fremkommer andre opplysninger om tvangsbruken som er alvorlige, skal dette meldes til statsforvalteren.

Kommisjonen må bidra til aktivt å sikre at saker som skal forelegges kommisjonen faktisk blir det. Dersom en pasient over lengre tid har vært underlagt skjerming eller tvangsmidler skal institusjonen uoppfordret melde fra om dette til kontrollkommisjonen, jf. psykisk helsevernforskriften § 30. Kommisjonen bør også på eget initiativ forhøre seg om hvorvidt vedtak som tidligere er kontrollert fortsatt vedvarer. Det gjelder særlig vedtak om skjerming og tvangsmidler, jf. forskriften § 30. Kommisjonene må vurdere om det er grunn til å se nærmere på om vilkårene for tiltaket da fremdeles er oppfylt.  Dersom det fremgår av vedtak, meldinger og protokoller at en pasient utsettes for omfattende skjerming, tvangsmiddelbruk eller andre restriktive tiltak uten at kommisjonen mottar klager fra vedkommende, kan kommisjonen også vurdere å oppfordre pasienten til å klage, slik at kontrollkommisjonen (og statsforvalteren hva gjelder behandling uten eget samtykke) kan foreta en reell overprøving.

Kommisjonen bør også ha oppmerksomhet rettet mot muligheten for at tvangsbruk ikke er gjort til gjenstand for vedtak eller ført i tvangsprotokollene, dette kan for eksempel gjelde bruk av kortvarig fastholding, jf. psykisk helsevernloven § 4-8 annet ledd bokstav d. Sivilombudets torturforebyggingsenhet har påpekt slike mangler i sine rapporter fra ved besøk med institusjoner i det psykiske helsevernet. Kommisjonen bør særlig være oppmerksomme på uregistrert tvang når de vurderer tre måneders kontroller, behandler søknader om ett års forlengelser og ved andre henvendelser fra pasienter og pårørende, og kan spørre institusjonene og pasientene aktivt om dette i møter og besøk i institusjonen.

Noen ganger fatter institusjonen ved en feil ikke vedtak, selv om det er hjemmel for det og vilkårene er oppfylt i det konkrete tilfellet; i slike tilfeller må kontrollkommisjonen gjøre institusjonen oppmerksom på riktig hjemmel. Se blant annet Helsedirektoratets brev 20. april 2016, jnr. 16/5966 (adgang til eget rom).

Kontrollkommisjonen skal ikke føre systematisk kontroll av samtykkekompetansen hos pasienter som innlegges eller mottar behandling etter eget samtykke (frivillig) eller med foreldresamtykke (under 16 år). Kommisjonen bør imidlertid være oppmerksom på institusjonens rutiner og praksis for kompetansevurderinger når behandling gis etter samtykke til pasient under tvungent vern, fordi det da er større risiko for at samtykkekompetansen mangler.

Kontroll med restriktive tiltak vil videre være å påse at vedtak etter psykisk helsevernloven kapittel 4 er fattet på grunnlag av lovens vilkår, for eksempel begrunnet mistanke, og ikke kun basert på rutine eller «avtale» med (samtykke fra) pasientene. Det kan gjelde for eksempel inndragelse av mobiltelefon, urinprøve, romundersøkelse eller personaletilstedeværelse ved besøk og telefonsamtaler. Se også  Helsedirektoratets brev av 24. april 2019 jnr. 18/39340.

Særskilt om kontroll av tvangsbehandlingsvedtak (§ 4-4) og bruk av korttidsvirkende legemidler (§ 4-8)

Det forventes at kontrollkommisjonen er kjent med relevante nasjonale faglige retningslinjer og er i stand til å konstatere om behandlingen er i tråd med anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis. Dersom den vedtatte behandlingen ikke fremstår slik, må kontrollkommisjonen undersøke om det foreligger en begrunnelse for dette, eventuelt etterspørre en begrunnelse.  Det må også kontrolleres at vedtaket har en individuell og konkret begrunnelse for "stor sannsynlighet" for vesentlig effekt. Ved tidligere psykose og behandling med antipsykotika, bør vedtaket omtale historikk som underbygger sannsynligheten. Der det dreier seg om førstegangspsykose må vedtaket vise til retningslinjer, forskning, konkret klinisk erfaring ol. At vedtaket fremstår som tilstrekkelig begrunnet, innebærer også at alle punktene i § 4-4a andre ledd er redegjort for i vedtaket.

Legemedlemmet bør delta i kontroll av vedtak om tvungen behandling og vedtak om bruk av tvangsmiddelet korttidsvirkende legemidler. 

Kontrollkommisjonen behøver ikke kontrollere vedtak etter § 4-4 som allerede er påklaget til statsforvalteren når kommisjonen blir kjent med vedtaket. Dersom klagen til statsforvalteren blir trukket, skal kontrollkommisjonen likevel kontrollere vedtaket.

I en del tilfeller overlater institusjonen den løpende gjennomføring av tvangsbehandlingsvedtak til den kommunale helse- og omsorgstjenesten; det vil regelmessig være aktuelt for pasient under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold som har vedtak om behandling med antipsykotiske medikamenter uten eget samtykke, jf. psykisk helsevernloven § 4-4. Den kommunale helse og omsorgstjenesten må da føre pasientjournal hvor informasjon om den løpende gjennomføringen av vedtaket fremgår, men skal ikke føre tvangsprotokoll. Den ansvarlige institusjonen i spesialisthelsetjenesten må sikre regelmessige rapporter om gjennomføringen (minimum i forbindelse med tre måneders kontroller) og legge disse inn i sitt pasientjournalsystem. Kontrollkommisjonen kan da gjennom pasientjournalen i den ansvarlige institusjonen få innsyn i gjennomføring av slike tvangsvedtak. Se Helsedirektoratets brev av 24. august 2016, jnr. 16/8961.

Tvangsprotokoller

Det fremgår av psykisk helsevernforskriften § 63 annet ledd at kontrollkommisjonen skal gjennomgå institusjonens tvangsprotokoller. Tvangsprotokollene gir oversikt over vedtak om skjerming, tvungen behandling og tvangsmidler, herunder når tiltakene er avsluttet. Kontrollkommisjonenes praksis for gjennomgang av protokollene varierer noe. Spesielt vil det ikke være praktisk mulig eller effektiv tidsbruk å gå igjennom hvert tilfelle av tablettutdeling og depotsetting, men regelmessige stikkprøver forventes. Kontrollkommisjonen bør ha spesielt for øye at det ikke foregår behandling med legemidler uten eget samtykke etter at vedtak har utløpt og påse at det gis legemiddel og dose iht. vedtak

Tvangsprotokollene i form av papirprotokoller er under avvikling, og institusjoner benytter nå dette.  Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse har i stedet utarbeidet en standard for registrering av alle typer vedtak etter psykisk helsevernloven i elektronisk pasientjournal (EPJ). Registrering i EPJ skal kunne legge til rette for elektronisk uttrekk av tvangsvedtak som kontrollkommisjonen kan gjennomgå. Bruk av EPJ-systemer som følger standarden, innebærer at kravet om føring av papirbaserte tvangsprotokoller vil bortfalle.

Husordensreglement og velferd

Kontrollkommisjonen skal undersøke om det er husordensreglement ved institusjonen, og påse at det er i overensstemmelse med gjeldende lovgivning. Kontrollkommisjonen må sikre at de blir forelagt endringer i husordensreglementet.

Når kommisjonen skal gå gjennom husordensreglementet, er legalitetsprinsippet sentralt, jf. EMK artikkel 8 og Grunnloven §§ 102 og 113 som krever at inngrep i borgernes rettssfære har hjemmel i lov. Kommisjonen må derfor vurdere om tiltak i reglementet gjør inngrep i pasientenes livsutfoldelse i en slik grad at det forutsetter lovhjemmel og vedtak. Videre må tiltak i husordensreglementet vurderes opp mot forholdsmessighetsprinsippet. Det kan blant annet være snakk om begrensninger i film- og fjernsynstitting, dataspilling, internettbruk, røyking, tilgang til pasientrom og egne eiendeler. Se blant annet Helsedirektoratets brev av 25. mars 2020 (regulering av pasienters adgang til å besøke hverandre på rommet) og av 2. februar 2015, jnr. 14/8499 (restriksjoner på tv-spill og filmer). Se for øvrig rundskriv om Bilder, film- og lydopptak i helse- og omsorgstjenesten.

Det er viktig at kommisjonen vurderer inngripende tiltak, også dersom de ikke inngår i et «husordensreglement», men kalles for eksempel «sikkerhetstiltak», inntas i en «behandlingsplan», eller bare formuleres muntlig som «sånn gjør vi det her».

Velferdskontrollen kan også omfatte kontroll av institusjonens tilrettelegging for daglige aktiviteter, personlige gjøremål, besøk, personlig integritet, hvordan lokalene fungerer og pasientens omgivelser. Det kan være sanitære forhold, problematikk knyttet til midlertidige situasjoner som flytting og byggearbeider. Dette aspektet av velferdskontrollen vil i hovedsak være aktuelt i døgninstitusjoner. I poliklinikker bør kontrollkommisjonen vurdere venteværelsesforhold, herunder hvordan disse ivaretar pasientens integritet og krav på vern mot spredning av konfidensielle opplysninger. 

Enkelte institusjoner har kun midlertidig godkjenning fra Helsedirektoratet for bruk av tvungent psykisk helsevern fordi de ikke oppfyller materielle krav, jf. forskriften §§ 3 - 5. Kopi av godkjenningsvedtak sendes til den aktuelle kontrollkommisjon, som her kan se direktoratets minstekrav til materiell utforming og bemanning i institusjonen.

Institusjonen har ansvaret for at pasienten får nødvendig hjelp til økonomisk og administrativ forvaltning av personlige gjøremål. Dersom kommisjonen vurderer at pasienten kan ha behov for en verge, og dette ikke allerede er oppnevnt, kan kommisjonen ta dette opp med institusjonen.

Informasjon om kontrollkommisjonen, klageadgang mv.

Pasientene skal ha informasjon om klageadgang til kontrollkommisjonen og nyinnlagte pasienter under tvungent psykisk helsevern skal ha tilbud om samtale med kontrollkommisjonen. Som omtalt tidligere, må kontrollkommisjonen sikre at pasienten får vite om kommisjonens planlagte besøk, og at kommisjonen kan kontaktes enten direkte eller via helsepersonellet. Det bør også finnes et oppslag på alle avdelinger med kontaktinformasjon til kontrollkommisjonen.

Kommisjonen bør påse at personalet er informert om pasientenes rett til besøk fra kontrollkommisjonen og om klagerettigheter, forventningene til de ansatte når pasienten klager, saksgangen generelt og kommisjonens arbeid. Dette for å sikre ivaretakelsen av pasientens rettigheter og for å lette samarbeidet mellom institusjonen og kontrollkommisjonen.

Kontrollkommisjonen kan veilede institusjonens ansatte om regelverket generelt i forbindelse med konkrete kontrollkommisjonsvedtak, men kommisjonen bør ikke i opptre som rådgivere for institusjonen i konkrete saker der institusjonen selv skal fatte vedtak. Dette kan inhabilisere kommisjonen i senere klagesaker over institusjonens vedtak. Kontrollkommisjonen bør i slike tilfeller henvise institusjonens ansatte til det aktuelle helseforetakets egne jurister.

Kontrollkommisjonen bør påse at institusjonen sørger for at alle pasientene får brosjyren  Rettssikkerhet ved tvang – kontrollkommisjonene i det psykiske helsevern. Brosjyren skal være merket med navn og kontaktinformasjon til aktuelle kontrollkommisjon. Den finnes på flere språk.

I tillegg bør kommisjonen påse at institusjonen har følgende brosjyrer tilgjengelig for relevante pasientgrupper og pårørende:

• Rettigheter i psykisk helsevern for deg under 16 år
• Rettigheter i psykisk helsevern for deg mellom 16-18 år
• Informasjon til deg som er dømt til tvungent psykisk helsevern
• Pårørendes rettigheter. Informasjon til pårørende av pasienter med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer

Brosjyrene er gratis og kan bestilles fra Helsedirektoratet eller lastes ned her.

Råd og hjelp

Kontrollkommisjonen skal så vidt mulig bistå pasientene med råd og hjelp. Det minnes om at kontrollkommisjonene har en alminnelig veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11, som skal gi parter og andre interessenter mulighet til å ivareta sine interesser på best mulig måte. Det innebærer å gi pasienten råd og bistand innenfor kontrollkommisjonens kjerneoppgaver, men også å gi veiledning om andre instanser som kan bistå pasienten på områder som ligger utenfor kontrollkommisjonens mandat, for eksempel statsforvalteren eller pasient- og brukerombudet. Dersom kontrollkommisjonen mottar en henvendelse til seg som «urette myndighet» plikter den å henvise vedkommende til rett organ.

Varsling til institusjonen og statsforvalteren

Dersom kontrollkommisjonen kommer over uheldige forhold av mindre alvorlig karakter, kan den ta forholdet opp med institusjonens ledelse eller den faglig ansvarlige for vedtak, jf. forskriften § 63. Det må være opp til den enkelte kommisjon å finne egnede samarbeidsformer med institusjonens ledelse. Samarbeidsformene må ikke undergrave kommisjonens uavhengige stilling. For å ivareta sin uavhengige stilling bør kommisjonen avgi rapporter om uheldig/ulovlig praksis til institusjonens ledelse, slik regelverket legger opp til, og ikke bare ta dette opp muntlig med enkeltstående helsepersonell.

Ved funn av alvorlige forhold ved institusjonen, skal kontrollkommisjonen varsle statsforvalteren, jf. forskriften § 63 tredje ledd.

Vurdering av om et forhold skal varsles til statsforvalteren må bero på en helhetsvurdering, hvor det kan legges vekt på følgende:

• forholdets alvorlighetsgrad
• om det er en enkelthendelse eller gjentatte forhold
• det er flere forhold som totalt sett medfører grunnlag for alvorlig bekymring
• om institusjonen har endret praksis etter at kontrollkommisjonen tidligere har varslet

Konkrete eksempler på forhold som det kan være aktuelt å varsle statsforvalteren om, er:

• Langvarig eller utstrakt bruk av skjerming eller tvangsmidler. Institusjonen skal uoppfordret melde fra om bruk av slike tiltak over lengre tid - både vedvarende og gjentatt bruk - til kontrollkommisjonen, jf. forskriften § 30 tredje ledd. Gjentatt eller vedvarende bruk av tvangsmidler kan si noe om institusjonens evne til å håndtere pasienten, og at dette er et forhold som tilsynsmyndigheten bør få kunnskap om. Statsforvalteren kan be om å få forelagt tvangsprotokollene, jf. forskriften § 30, men kontrollkommisjonen bør likevel på eget initiativ vurdere å varsle statsforvalteren.
• Bruk av uhjemlet tvang eller tvang uten at det fattes vedtak.
• Utstrakt bruk av tvang basert på nødrett, for eksempel ved ECT-behandling
• Gjennomgående stort overbelegg, manglende døgnkapasitet eller for tidlige utskrivelser, som medfører at pasienter ikke får forsvarlig behandling.
• Anmodning om samtykke til forlenget tvungen observasjon, jf. psykisk helsevernloven § 3-2 tredje ledd som skyldes sendrektighet eller ressurshensyn

Ettersom kontrollkommisjonen ikke har ansvar for velferdskontroll ved kommunale institusjoner og boliger hvor det bor pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern og ikke har plikt til å besøke pasientene her, har kommisjonen begrensede muligheter for aktivt å avdekke og gripe inn ved eventuelle kritikkverdige forhold i den kommunale institusjonen/boligen. Dersom kommisjonen likevel erfarer at det forekommer kritikkverdige forhold, for eksempel gjennom henvendelser fra pasient eller pårørende, gjennom klage på det tvungne vernet eller i forbindelse med ett års forlengelse, må kommisjonen vurdere om det er grunn til å melde fra om forholdene til statsforvalteren. Dette kan dreie som om samme type forhold som gir kommisjonen grunnlag for å melde fra til statsforvalteren om alvorlige forhold i institusjon i psykisk helsevern, se ovenfor. Se også Helsedirektoratets brev av 24. august 2016, jnr. 16/8961.

I den årlige rapporten om kontrollkommisjonenes aktivitet, Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern, omtales forhold som kontrollkommisjonene har varslet til statsforvalteren det seneste året.

Helsedirektoratet har erfart at grensegangen mellom kontrollkommisjonens velferdskontroll og tilsynsmyndighetenes oppgaver tidvis kan fremstå som noe uklar:

Tilsynsmyndighetene er Statens helsetilsyn og statsforvalteren. Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsynet med helse- og omsorgstjenesten. Statsforvalteren fører tilsyn med helse- og omsorgstjenesten i sitt fylke, og er da direkte underlagt Statens helsetilsyn, jf. helsetilsynsloven § 1. Tilsynsansvaret omfatter tilsyn med utførelsen av helse- og omsorgstjenester og hvordan helsepersonell utøver sin virksomhet. Når tilsynsmyndigheten mottar informasjon, for eksempel fra kontrollkommisjonen, som om alvorlige hendelser, skal tilsynsmyndigheten undersøke forholdene, og påse at eventuelle feil blir rettet opp, jf. Ot.prp. nr. 105 (2001-2002) kapittel. 3.2.

Det er tilsynsmyndighetene, ikke kontrollkommisjonen, som kan gi bindende pålegg om retting av forholdene når en virksomhet innen psykisk helsevern drives på en måte som kan ha skadelige følger for pasienter eller andre eller på annen måte er uforsvarlig, jf. helsetilsynsloven § 5.

Kontrollkommisjonen er, i den utstrekning det er mulig, tillagt et ansvar for å føre kontroll med pasientenes velferd på et mer generelt plan, jf. psykisk helsevernloven § 6-1 annet ledd. I lovforarbeidene heter det at kontrollkommisjonens velferdskontroll er en sekundær oppgave, for å hindre en sammenblanding med tilsynsmyndighetenes oppgaver. Ønsket om å unngå overlappende myndighetsområder er også bakgrunnen for at kontrollkommisjonen ikke har myndighet til å treffe bindende vedtak eller gi pålegg i saker vedrørende pasientens generelle velferd, jf. Ot.prp. nr. 11 (1998-99) s. 128 og 133. Avgrensningen i kontrollkommisjonens kompetanse kommer til uttrykk i forskriften § 63 tredje og fjerde ledd, hvor det står at kontrollkommisjonen bare skal «ta opp» forhold av betydning ved pasientens generelle velferd, og at kommisjonen har plikt til å varsle statsforvalteren «ved alvorlige forhold ved institusjonen».

Kontrollkommisjonen har heller ikke et ansvar for å følge opp om pasient- og brukerrettigheter generelt blir fulgt. Dersom kommisjonen blir kjent med slike brudd under klagesaksbehandling, velferdskontroll mv., vil det likevel være naturlig at kommisjonen melder fra om brudd til institusjonen, eventuelt til statsforvalteren i alvorlige tilfeller, eller gjør pasienten oppmerksom på sine klagemuligheter til statsforvalteren. Det er da tilsynsmyndighetene som må følge opp videre, dersom det er grunn til å tro at det drives uforsvarlige helsetjenester eller tjenesten ikke oppfyller lovpålagte krav.

I forbindelse med melding fra institusjon til Statens helsetilsyn ved selvmord eller selvmordsforsøk begått av pasient i det psykiske helsevernet, jf. spesialisthelsetjenestelovens § 3-3a, kan Statens helsetilsyn anmode kontrollkommisjonen om eventuell relevant informasjon som kan belyse saksforholdet bedre.