Tvangslidelse (OCD)


BMJ-logo

Tvangslidelse kjennetegnes av gjentagende tvangstanker og tvangshandlinger. For noen tar sykdommen overhånd, og det kan bli vanskelig å gjennomføre dagligdagse gjøremål. Det er viktig å erkjenne diagnosen for å få best mulig behandling.

Hva er en tvangslidelse?

Tvangslidelse er en psykisk lidelse som kjennetegnes ved stadige tilbakevendende tanker du ikke klarer å stoppe og/eller tvangshandlinger. Det er vanlig å strever med begge deler.

De fleste bekymrer seg unødig fra tid til annen, men har du en tvangslidelse kan sykdommen kontrollere livet ditt. Mange opplever det også som svært stressende å prøve kontrollere tvangslidelsen.

Tvangslidelse oppstår vanligvis i barne- og tenårene eller som ung voksen. Årsaksforholdene er sannsynligvis sammensatte, hvor både arvelige, biologiske og psykologiske faktorer bidrar til utvikling av sykdommen. En tvangslidelse kan for eksempel utløses av store påkjenninger i livet eller ved rusmisbruk.

Symptomer

Tvangstanker kan bestå av bilder eller en bestemt trang til noe, som vedvarende fyller oppmerksomheten.

Eksempler på tvangstanker kan være:

  • Intens frykt for skitt og bakterier
  • At du vil ha ting ordnet symmetrisk
  • Tanker om å utføre bestemte seksuelle handlinger

Tvangshandlinger er ofte handlinger en person føler seg tvunget til å gjøre for å stanse tvangstankene, men det trenger ikke alltid å være en sammenheng.

Eksempler på vanlige tvangshandlinger kan være:

  • Gjentagende vasking og rengjøring
  • Gjenta ord eller tall i et bestemt mønster
  • Å trykke på eller telle ting, ofte i en bestemt rekkefølge

Dersom symptomene ikke forstyrrer livet ditt for mye, har du en mild tvangslidelse, men er symptomene svært plagsomme og påvirker livet ditt i stor grad, har du en alvorlig tvangslidelse.

Mennesker med tvangslidelse kan samtidig slite med tics. Det betyr plutselige ufrivillige bevegelser, lyder eller ord.

Noen personer med en tvangslidelse kan også rammes av depresjon.

Behandling

Behandling av tvangslidelse består ofte av samtalebehandling og/eller legemidler.

Det finnes ikke god nok forskning som kan si med sikkerhet at legemidler og samtaleterapi fungerer bedre i kombinasjon, sammenlignet med kun én av de to behandlingsformene. De to alternativene blir ofte kombinert når tvangslidelsen er alvorlig, eller for personer som ikke merker bedring av bare én behandlingsform.

Samtalebehandling

Kognitiv atferdsterapi (CBT) er en form for samtalebehandling. Du jobber sammen med en terapeut og ser på hvordan du praktisk og konkret kan mestre tvangslidelsen. Det finnes god dokumentasjon på at kognitiv atferdsterapi hjelper ved tvangslidelse.

I terapien utforskes tankemønstre og antagelser om verden. Terapeuten kan be deg om å vurdere om frykten er realistisk. Det er vanlig å bli bedt om å utsette seg for det som gjør deg engstelig (eksponeringsterapi), som for eksempel å berøre noe du opplever er skittent. Terapeuten vil deretter hjelpe deg med å avvenne deg med tvangshandlinger, som for eksempel trangen til å vaske hendene etterpå. Eksponering skal alltid skje i trygge rammer i samarbeid med pasienten.

Du vil sannsynligvis bli bedt om å utføre praktiske øvelser utenfor terapirommet (hjemmelekser). Dette kan være å sette deg selv i situasjoner som gjør deg engstelig og bruke teknikkene du har lært for å mestre slike situasjoner.

Selv om forskning viser at kognitiv adferdsterapi har effekt mot tvangslidelse, kan behandlingen også føre til engstelse hos noen. Flere velger derfor å slutte med terapi på grunn av dette. Derfor er det viktig å fortelle dette til terapeuten.

Legemidler

Mye god forskning har vist at antidepressive legemidler (selektive serotoninreopptakshemmere, SSRI) kan hjelpe mot tvangslidelse. Eksempler på SSRI er fluoksetin og paroksetin.

Et annen antidepressivt legemiddel som kalles klomipramin kan også hjelpe, men har flere bivirkninger.

Alle antidepressiva kan gi bivirkninger, blant annet tretthet, munntørrhet, skjelving, forstoppelse og magebesvær. Den alvorligste bivirkningen er selvmordstanker hos noen, spesielt i oppstartsfasen. Dette gjelder i større grad unge under 25 år.Dersom du tar antidepressiva og får tanker eller følelser som bekymrer deg, er det viktig at du kontakter lege.

Har du ikke effekt av antidepressiva, kan antipsykotika sammen med et antidepressivt legemiddel, hjelpe. Antipsykotika blir vanligvis brukt i behandling av psykoser. Antipsykotika som kan ha effekt på tvangslidelse er haloperidol, risperidon og quetiapin. Vanlige bivirkninger er tretthet, vektoppgang, skjelvinger, kvalme og svimmelhet.

Alle legemidlene er reseptbelagte og må forskrives av lege.

Prognose

Tvangslidelser (OCD) rammer mennesker på ulike måter. Noen opplever at symptomene deres kommer og går, andre har symptomer hele tiden. Har du en veldig alvorlig tvangslidelse, kan det være vanskelig å leve et normalt liv. Det viktigste du kan gjøre er derfor å søke hjelpe. Mange har stor nytte av kognitiv adferdsterapi og legemidler.

Originalbrosjyren er utgitt av BMJ Publishing Group som en del av oppslagsverket BMJ Best Practice. Teksten er oversatt og noe tilpasset norske forhold av Helsebiblioteket.no. Brosjyren må ikke erstatte kontakt med, undersøkelse hos eller behandling av kvalifisert helsepersonell.

For å lage denne informasjonen har BMJ samlet den beste og mest oppdaterte forskningen om hva slags behandling som virker. Du kan bruke den når du snakker med helsepersonell og apotek. Legemidler er oppgitt med navn på innholdsstoffet i preparatet, og ikke med salgsnavn. Salgsnavn kan variere, snakk derfor med apotekansatte eller legen din dersom du har spørsmål om navn på legemidler.

(https://www.helsebiblioteket.no/pasientinformasjon/psykisk-helse/tvangslidelse)