14.2 Utenlandsreiser

Jeg modifiserer kapittelvisningen til LAR. Mulig ikke alt funker 100% mens jeg holder på. Thomas :).
Anbefalinger i dette kapitlet Grad
Utførsel av substitusjonslegemiddel bør vurderes i et forsvarlighetsperspektiv. D
Ved tvil om forsvarlighet ved reiser bør oppholdene planlegges nøye, slik at det kan inngås avtale om utlevering av legemidler på apotek på det stedet pasienten skal oppholde seg, eller inngås avtale med lokalt behandlingssted som kan bistå i behandlingen. D
Ansvarlig behandler bør bistå pasienten med planlegging av behandling ved utenlandsopphold. D
Pasienter som vurderes for LAR, bør informeres om regelverket rundt utenlandsreiser. D

LAR vil som hovedregel være en behandling som strekker seg over år. De fleste pasientene vil ha ønske om å reise utenlands, enten på ferie eller i arbeidssammenheng.

Utførsel av legemidler til personlig bruk er strengt regulert i lovverket jf. Narkotikalisten (182) og legemiddelloven (11) kapittel VIII.

Det er utarbeidet internasjonale regler for medbringing av legemidler til og fra utlandet. Gjeldende regler setter begrensninger for lengre opphold med tydeligere grenser for utførsel til Schengen-området enn til andre land.

Norge er med i Schengen-samarbeidet, som består av de fleste land i Vest-Europa (ikke Irland og Storbritannia). Til disse landene er det mulig å bringe med seg legemidler i gruppe A (bl.a. opioider) og B (bl.a. benzodiazepiner) for 1 måneds forbruk. Det finnes egne attester for dette, som apotekene bistår med utfylling av.

Til land utenfor Schengen-området er det anledning til å ta med seg legemidler i gruppe A og B for maksimalt 1 uke. Statens legemiddelverk (SLV) kan imidlertid gi dispensasjon fra regelen etter søknad. Det er ikke formelle krav til slik dispensasjon ut over at søknad fremmes av pasient, forskrivende lege eller andre relevante instanser. Det kreves opplysninger om medikamentnavn, dosering, reisemål og reisens varighet. SLV vurderer ikke forsvarligheten av legens forskrivning. Tidsbegrensning for dispensasjon er ikke anført, og dispensasjon gis opp til 3 måneder.

Uten tilstrekkelig vurdering vil utførselen av avhengighetsskapende medikamenter kunne bli uforsvarlig. På den andre siden ligger det i et normaliseringsperspektiv at også LAR-pasienter skal kunne foreta arbeids- og feriereiser til utlandet, også over lengre tid.

Avveining av hensyn til forsvarlighet og normalisering tilsier at reisen planlegges i god tid før den skal finne sted, og at man søker å opprette samarbeid med apotek og/eller behandlingstiltak der pasienten reiser. I særlig grad gjelder dette reiser til land der det forutsettes dispensasjon fra SLV. Regelverket for slike avtaler varierer fra land til land og må avtales.