2.1 Historikk

Jeg modifiserer kapittelvisningen til LAR. Mulig ikke alt funker 100% mens jeg holder på. Thomas :).

Råopium, den størknede plantesaften fra opiumsvalmuen, har vært brukt som legemiddel mot ulike lidelser og som rusmiddel siden oldtiden. Stoffets avhengighetsskapende karakter har vært godt kjent (16).

Avhengighetspreget bruk av opium i Vesten er kjent siden 1600-tallet. Etter oppdagelsen av henholdsvis morfin (1823) og heroin (1874), økte avhengighetspreget bruk av disse stoffene raskt. Oppfinnelsen av injeksjonssprøyten midt på 1800-tallet bidro til omfattende samfunnsmessige problemer knyttet til stoffenes rusvirkning. Illegal produksjon og handel med opium og heroin rammes i dag av et omfattende internasjonalt avtaleverk (16).

Moderne heroinbruk, slik det utviklet seg i USA midt i forrige århundre, utgjør bakgrunnen for utviklingen av substitusjonsbehandling med metadon som forskerne legen Vincent P. Dole og psykiateren Marie Nyswander med medarbeidere utviklet på 1960-tallet i New York. Erfaringene ledet forskergruppa til å definere opioidavhengighet som “a metabolic disease” (”en stoffskiftesykdom”) (17). I 1997 beskrev et enstemmig ekspertpanel i National Institute of Health i USA “that addiction to opiate drugs such as heroin is a disease of the brain and a medical disorder that can be effectively treated” (”at avhengighet av opiater som heroin er en hjernesykdom og en medisinsk lidelse som effektivt kan bli behandlet”) (18).

Dole og medarbeidere prøvde ut selvadministrering av ulike opioider og erfarte at når pasientene brukte metadon, viste de mindre ruspreget atferd og begynte å etterspørre rehabiliterende tiltak. Disse erfaringene har ligget til grunn for all senere substitusjonsbehandling av opioidavhengighet (19).

Sykdomsdefinisjonen av opioidavhengighet er nå tatt inn i de internasjonale klassifikasjonssystemene av sykdommer ICD og DSM (20;21). (Se kapittel 6, bilag 1).

Substitusjonsbehandling med metadon, og seinere også buprenorfin, har gradvis vokst fram til å bli den dominerende behandlingsformen for opioidavhengighet på verdensbasis (22).  En drivende faktor i denne utviklingen har vært den omfattende overdosedødeligheten og oversykeligheten, særlig hiv-infeksjon, som er knyttet til illegal heroinbruk. Sprøytebruk, vanligvis av heroin, er i dag årsaken til en betydelig andel av nye hiv-infeksjoner, i Øst-Europa og sentral-Asia nær 70 % (23). Metadon ble innlemmet i WHO-listen over essensielle legemidler i 2005 og buprenorfin i 2007 (24).

Kritikere påpeker at den regelmessige tilførselen av opioider i substitusjonsbehandling opprettholder og kan skape tyngre avhengighet enn det den opprinnelige heroinavhengigheten representerte. De peker også på mangelfull kunnskap om langtidsvirkninger av behandlingsformen og konkluderer med at slik behandling derfor bare bør benyttes i liten utstrekning.

De senere årene har antallet overdosedødsfall der metadon inngår, økt i en rekke land. I Danmark fant man i 2005 eksempelvis metadon i blodet til rundt halvparten av de som dør av overdose (25). I Norge økte antallet overdosedødsfall med metadon i blodet fram til 2005, men antallet synes seinere å ha stagnert (26). For å møte denne utviklingen er økt bruk av buprenorfin i stedet for metadon og krav om økt kontroll foreslått som løsninger.

FNs organ for narkotikakontroll, UNOCD anslår at det globalt er rundt 16 millioner brukere av illegale opioider. 11 millioner, i hovedsak menn, bruker heroin, sammenlignet med 9,2 millioner på slutten av 1990-tallet (22). Det europeiske narkotikaorganet EONN anslår at det var om lag 1,5 millioner ”problembrukere av opioider” i EU og Norge i 2006. Av disse mottok 0,6 millioner substitusjonsbehandling (27). I USA mottar 240 000 av 900 000 mennesker med opioidavhengighet slik behandling (28).