6.2 Indikasjon for LAR

Jeg modifiserer kapittelvisningen til LAR. Mulig ikke alt funker 100% mens jeg holder på. Thomas :).
Anbefalinger i dette kapitlet Grad
Grunnlaget for å iverksette LAR er opioidavhengighet etter kriterier gitt i ICD-10/DSM-IV. A
En bør ytterligere vurdere LAR
  • når avhengigheten forhindrer behandling av annen alvorlig sykdom
  • ved selvdestruktiv atferd (eksempelvis selvskading, hyppige overdoser og prostitusjon)
  • ved risiko for tilbakefall fra en stabilisert tilværelse til rusmiddelbruk med medfølgende tap vesentlige goder eller rettigheter
D

Behandling av opioidavhengighet har tradisjonelt tatt utgangspunkt i legemiddelfri tilnærming til rusmiddelproblemet der terapeutiske metoder er kombinert med psykososiale rehabiliteringstiltak. Det er dokumentert at slik behandlingen har effekt, men mange faller tilbake til rusmiddelbruk (33;63).

Behandling av opioidavhengighet med substitusjonslegemidler har vist bedre overlevelse, reduserte helseskader samt bedret livskvalitet enn psykososiale tiltak alene (46). Et intakt nettverk, mindre grad av annen sykelighet (komorbiditet) samt tidligere yrkeserfaring letter rehabiliteringsprosessen (47).

  Indikasjonen for igangsettelse av LAR er opioidavhengighet, normalt i følge ICD-10 eller DSM-IV (20;21). Opioidavhengigheten skal ha hatt et visst omfang og varighet før substitusjonsbehandling vurderes (64).

Helse- og omsorgsdepartementet har i forskrift bestemt at substitusjonsbehandling som hovedregel ikke skal være førstevalget ved opioidavhengighet med mindre det etter den faglige vurderingen anses som det mest egnede og forsvarlige behandlingsalternativet (1). Begrunnelsen for dette er at legemidlene som brukes i LAR er sterkt avhengighetsskapende og vil kunne utgjøre en livsvarig behandling for noen. Det pekes videre på at substitusjonsbehandling kan ha alvorlige langtidsbivirkninger som foreløpig ikke er kjente, for eksempel mulig skade på kognitive evner.  

  Et klinisk inntrykk er at tidligere behandlingserfaring uten substitusjon kan være nyttig for å oppnå et godt resultat. Likeså viser klinisk erfaring at yngre pasienter kan ha en livsstil som vanskelig forenes med kontroll og oppfølging i LAR og derfor kan ha dårligere retensjon i LAR enn eldre pasienter. Samtidig vil en slik livsstil kunne føre til økt risiko for overdosedødsfall. En samlet vurdering peker imidlertid i retning av at jo yngre pasienten er, og i jo mindre grad behandling uten substitusjonslegemidler er forsøkt, desto mer bør man søke andre løsninger enn substitusjonsbehandling. Bare unntaksvis gis derfor substitusjonsbehandling til personer under 18 år. Departementet har i forskrift ikke satt noen nedre aldersgrense for substitusjonsbehandling, men peker på at jo yngre pasienten er, desto mer skal man etterstrebe behandlingstilbud uten bruk av substitusjonslegemiddel (1).

Mange opioidavhengige lider av en rekke somatiske og psykiske lidelser. Et mulig prognosetap i forhold til behandling av disse lidelsene vil være en ekstra grunn til raskt å igangsette substitusjonsbehandling, likeså hvis pasienten er i fare for å tape vesentlige goder eller rettigheter ved tilbakefall til rusbruk.

Til tross for forskriftens bestemmelser om at substitusjonsbehandling ikke skal være førstevalg og at alder skal tillegges særskilt vekt, åpner den for skjønn i vurderingen. En vurdering av pasientens helhetlige situasjon og muligheten for prognosetap må derfor veie tungt.  

Roller
  • Allmennlege
  • Pasienter
  • NAV-sosialtjenesten
  • Spesialisthelsetjenesten