Diagnostiske definisjoner

Jeg modifiserer kapittelvisningen til LAR. Mulig ikke alt funker 100% mens jeg holder på. Thomas :).

De to allment godtatte definisjonene på opioidavhengighet finnes i diagnosesystemene ICD-10 fra Verdens helseorganisasjon (20) og DSM-IV, utviklet av den amerikanske psykiaterforeningen (21).

ICD-10 er den offisielle klassifikasjonen som brukes i Norge. DSM-IV brukes ofte i forskningsøyemed og kan være et supplement til ICD-10.

ICD-10

Under følger teksten fra den norske nettutgaven av ICD-10 der den generelle diagnosen for rusmiddelavhengighet er tatt med, men ikke den spesifikke diagnosen for opioidavhengighet som står i den engelske originalversjonen.

Skadelig bruk

Bruk av psykoaktive stoffer i et mønster som gir helseskade. Skaden kan være  somatisk (som i tilfeller av hepatitt som følge av egenadministrerte injeksjoner av psykoaktive stoffer), eller psykisk (f eks episoder med depressiv lidelse etter betydelig alkoholkonsum).

Avhengighetssyndrom

Spektrum av fysiologiske, atferdsmessige og kognitive fenomener, der bruken av en substans eller substansklasse får en mye høyere prioritet for en gitt person enn annen atferd som tidligere var av stor verdi. Et typisk beskrivende kjennetegn ved avhengighetssyndromet er behovet (ofte sterkt eller uimotståelig) for psykoaktive stoffer som kan være medisinsk forskrevet eller ikke. Det kan synes som om gjenopptak av substansbruken etter en avholdsperiode fører til raskere utvikling av andre symptomer ved syndromet enn tilfellet er for ikke-avhengige personer.

Diagnostiske retningslinjer

En endelig avhengighetsdiagnose skal vanligvis bare stilles hvis tre eller flere av følgende kriterier har inntruffet samtidig i løpet av det foregående året:

(a) sterk lyst eller følelse av tvang til å innta substansen

(b) problemer med å kontrollere substansinntaket med hensyn til innledning, avslutning og mengde

(c) fysiologisk abstinenstilstand (se F1x.3 og F1x.4) når substansbruken har opphørt eller er redusert, som viser seg ved det karakteristiske abstinenssyndromet for stoffet, eller bruk av samme (eller et nær beslektet) stoff, for å lindre eller unngå abstinenssymptomer

(d) toleranseutvikling, slik at økte substansdoser er nødvendig for å oppnå den samme effekten som lavere doser tidligere ga. Klare eksempler på dette finner vi hos alkohol- eller opiatavhengige personer som daglig kan innta doser som er store nok til å slå ut eller ta livet av brukere uten toleranseutvikling,

(e) økende likegyldighet overfor andre gleder eller interesser, som følge av bruk av ett eller flere psykoaktive stoffer. Mer og mer tid brukes på å skaffe eller innta stoffer eller til å komme seg etter bruken

(f) substansbruken opprettholdes til tross for åpenbare tegn på skadelige konsekvenser, som leverskader etter betydelig alkoholkonsum, depressive perioder rett etter perioder med høyt inntak av psykoaktive stoffer eller substansrelatert reduksjon av kognitivt funksjonsnivå. Det må fastslås om brukeren var, eller kunne forventes å være, klar over skadens natur og omfang.

Stadig mindre variasjon i personlig mønster for inntak av psykoaktive stoffer har også vært angitt som et karakteristisk trekk ved avhengighet (f. eks. tendens til å innta alkohol på tilsvarende måte til hverdags som i helger, uten hensyn til sosiale konvensjoner for passende drikkevaner).

Et av to viktig kjennetegn ved avhengighetssyndromet må foreligge; enten inntak av psykoaktive stoffer eller sterk trang til å innta en spesifikk substans. Den subjektive bevisstheten om trangen til å innta psykoaktive substanser kommer tydeligst frem ved forsøk på å stoppe eller kontrollere bruken. Dette diagnostiske kravet utelukker blant annet kirurgiske pasienter som får opiater for å lindre smerter, og som kan vise tegn til opioid abstinenstilstand når medikamentene ikke lenger gis, men som ikke har noe ønske om å fortsette å ta medikamenter.

Avhengighetssyndromet kan forekomme for et spesifikt stoff (f. eks. tobakk eller diazepam), for en substansklasse (som opioide substanser) eller for en lang rekke ulike substanser (som for personer som tvangspreget inntar ethvert tilgjengelig stoff, og som viser ubehag, agitasjon og/eller fysiske tegn på abstinenstilstand når inntaket avsluttes).

DSM-IV

Under følger teksten fra den norske oversettelsen av DSM-IV (66).

Substansavhengighet

Et mistilpasset mønster av substansbruk, som fører til klinisk betydningsfullt ubehag eller funksjonssvikt, noe som viser seg ved tre (eller flere) av følgende kriterier, som har forekommet i løpet av samme tolv måneders periode:  

1.    toleranse, definert ved

a)    et behov for stadig økende mengde av substansen for å oppnå rus eller annen ønsket virkning

eller

b)    klart nedsatt virkning ved fortsatt bruk av samme mengde substans

2.    abstinens, som viser seg ved

a)    abstinenssymptomer som er typiske for substansen

eller

b)    samme, eller en lignende, substans tas for å lindre eller unngå abstinensen

3.    substansen tas ofte i større mengder eller over lengre periode enn det som var meningen

4.    det er et vedvarende ønske om, eller mislykkede forsøk på, å begrense eller kontrollere substansbruken

5.    mye tid brukes på nødvendige aktiviteter for å skaffe substansen (f. eks. besøke mange leger eller reise langt for å få resept), bruke substansen (f. eks kjederøyke) eller komme seg etter virkningene

6.    viktige sosiale, arbeids- eller fritidsaktiviteter gis opp eller blir redusert på grunn av substansbruk

7.    substansbruker fortsetter, til tross for viten om å ha et vedvarende eller tilbakevendende fysisk eller psykisk problem, som sannsynligvis er forårsaket av eller forverret av substansen (for eksempel fortsatt bruk av kokain tross viten om kokainbetinget depresjon, eller fortsatt drikking tross viten om at et magesår forverres av alkoholinntak)

Spesifiser om fysiologisk avhengighet foreligger.

Fysiologisk avhengighet: Tegn på toleranse eller abstinens (dvs. enten kriterium 1 eller 2 foreligger)

Ikke fysiologisk avhengighet: Ingen tegn på toleranse eller abstinens (dvs. verken kriterium 1 eller 2 foreligger)

 

Substansmisbruk

A.   Et maladaptivt mønster av substansbruk som fører til klinisk betydningsfullt ubehag eller funksjonssvikt, og som viser seg ved én (eller flere) av følgende hendelser i løpet av en tolv måneders periode:

1.    gjentatt substansbruk som fører til at personen ikke oppfyller viktige rolleforpliktelser på arbeid, i utdanning eller i hjemmet (for eksempel gjentatt fravær eller dårlig arbeidsinnsats knyttet til substansbruk, substansbetinget skoft, utelukkelse, utvisning fra utdanning, forsømmelse av barn eller hjem på grunn av substansbruk)

2.    gjentatt substansbruk i situasjoner, der det er fysisk risikabelt (for eksempel bilkjøring eller betjening av maskiner under påvirkning av substans)

3.    gjentatte substansrelaterte problemer med rettsvesenet (for eksempel arrestasjoner for støtende atferd under substanspåvirkning)

4.    fortsatt substansbruk til tross for vedvarende eller tilbakevendende sosiale eller interpersonelle problemer forårsaket eller forverret av virkningene av substansen (for eksempel krangel med partner om følgende av intoksikasjon, slagsmål)

B.   Symptomene har aldri oppfylt kriteriene for substansavhengighet for denne substansgruppen

Substans i dette tilfellet = opioid.

 

Nyttige nettressurser

ICD-10: www.who.int/classifications/apps/icd/icd10online/

ICD-10, norsk utgave: finnkode.kith.no/

DSM-IV: www.psychiatryonline.com/