9.5.1 Bruk av urinprøver i LAR

Jeg modifiserer kapittelvisningen til LAR. Mulig ikke alt funker 100% mens jeg holder på. Thomas :).

Bruk av urinprøver til oppfølging av rusbehandling er vanlig. Urinprøver anses som den sikreste og beste måten å kontrollere inntak av rusmidler på. I USA er det åpnet for at også spyttprøver kan benyttes til samme formål i substitusjonsbehandling (64). Spyttprøver har fra høsten 2008 vært under utprøving i Norge, men det er usikkert når slike prøver regelmessig kan tas i bruk i LAR. Foreløpig er urinprøver vanligst og brukes rutinemessig.

Urinprøver kan brukes som

  • objektivt mål på rusmiddelbruk
  • objektivt mål på at forskrevne legemidler tas som avtalt
  • bekreftelse på selvrapportert rusbruk fra pasienten
  • et verktøy for pasienten for å se utvikling av rusmestring over tid
  • et mål på framgang i rehabiliteringen
  • et verktøy for behandleren som ledd i en kognitiv behandling av pasientens rusmestring som kan legges til grunn i vurderingen av endring i planarbeidet
  • dokumentasjon for pasienten ved søknad om førerkort

Urinkontroll skal også gjennomføres av hensyn til pasientens sikkerhet. Bruk av flere rusmidler, både illegale og forskrevne, kan endre omsettingen av metadon i kroppen, effekten av metadon og/eller faren for bivirkninger.

Urinprøver kan avlegges når som helst på døgnet, eventuelle funn i prøvene vil være de samme (132). Screening kan gjøres ved immunologisk metodikk eller såkalte hurtigtester. Hurtigtester er usikre (133).

LAR-forskriften gir hjemmel for at lege i spesialisthelsetjenesten kan beslutte at

pasienten skal avlegge urinprøve, blodprøve og prøver av annet biologisk materiale. Formålet med prøvene skal være å få oversikt over pasientens legemiddelinntak og rusmiddelbruk mens pasienten er i LAR. Hyppigheten av prøvetakingen skal begrenses til det som er nødvendig for å sikre faglig forsvarlig oppfølging av pasienten. Det kan besluttes at prøvene skal avlegges under påsyn.

Beslutninger som nevnt i første ledd kan overlates til allmennlege i primærhelsetjenesten (1). Dette innebærer at samtykke fra pasienten ikke er nødvendig.