Sammendrag

Jeg modifiserer kapittelvisningen til LAR. Mulig ikke alt funker 100% mens jeg holder på. Thomas :).

Retningslinjen gir råd og anbefalinger om legemiddelassistert rehabilitering (LAR) med metadon og buprenorfin av personer som er avhengige av heroin eller andre opioider.

Hensikten med retningslinjen er

  • å normalisere og integrere LAR i helsetjenesten
  • å sørge for at pasienter i LAR får et helhetlig behandlingstilbud
  • å bidra til at behandlingstilbudet som gis i LAR er det samme i hele landet.

Retningslinjen er utarbeidet på bakgrunn av sammenfatninger av internasjonal forskning om legemiddelassistert behandling og på grunnlag av klinisk erfaring i Norge.

En egen LAR-forskrift regulerer formål, inntak, utskrivning og kontrolltiltak knyttet til LAR.

Målgruppe

Retningslinjen vil særlig være av interesse for

  • tjenesteutøvere som arbeider med pasienter i LAR
  • pasienter i LAR og andre rusmiddelavhengige
  • pårørende til rusmiddelavhengige

Den kan også være nyttig for andre som er engasjerte i behandling av rusmiddelavhengige.

Helhetlig rehabilitering

Behandling med opioidholdige legemidler (substitusjonsbehandling) av heroinavhengighet har vist seg å redusere pasientens forbruk av heroin, redusere dødeligheten og bedre livskvaliteten. I tillegg hjelper det pasienter til å bli lengre i behandling og reduserer risiko for smittsomme sykdommer. Dersom behandlingen kombineres med psykososial rehabilitering, øker effekten.

Formålet med behandlingen er å bidra til at mennesker med opioidavhengighet får økt livskvalitet og at den enkelte får bistand til å endre sin livssituasjon gjennom gradvis bedring av sitt optimale mestrings- og funksjonsnivå. Formålet er også å redusere skadene av opioidbruk og faren for overdosedødsfall.

LAR er tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) der substitusjonsbehandling inngår som et deltiltak i et helhetlig rehabiliteringsforløp. Behandlingen i LAR organiseres som et trepartsamarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, sosialtjenesten i kommunen og primærhelsetjenesten, med pasienten i midten.

Substitusjonsbehandling skal normalt ikke være førstevalget i behandling for opiatavhengighet, med mindre man etter en helhetsvurdering av pasienten finner at LAR vil være det mest egnede og forsvarlige behandlingsalternativet. Pasientens alder skal tillegges særskilt vekt ved vurdering av om LAR skal tilbys.

Beslutning om innskrivning i og utskrivning fra LAR er lagt til spesialisthelsetjenesten. Når pasienten er stabilisert, kan gjennomføringen av den medisinske delen av behandlingen overføres til allmennlege i helsetjenesten i kommunen. Spesialisthelsetjenesten har ansvar for en eventuell avvikling av behandlingstilbudet.

Indikasjon

Indikasjonen for LAR er opioidavhengighet, definert som i de internasjonale sykdomsklassifikasjonene. Indikasjonen skal dokumenteres ved hjelp av sykehistorie, klinisk undersøkelse og andre relevante undersøkelser. Dokumentasjonen vurderes av tverrfaglig spesialisert rushelsetjeneste etter henvisning fra kommunens sosial- og/eller helsetjeneste. Ved vurderingen tas det hensyn til varighet av avhengigheten, tidligere behandlingserfaring og alder. På bakgrunn av disse vurderingene skal spesialisthelsetjenesten anbefale det mest egnede behandlingstilbudet for pasienten. I vurderingen skal pasientens ønske vektlegges.

Både metadon og buprenorfin har vist seg å være effektive legemidler i substitusjonsbehandling. Pasienter som bruker metadon, har vist seg å bli værende i behandling i noe større grad enn de som bruker buprenorfin. I internasjonal sammenheng anses metadon å være det mest kostnadseffektive legemiddelet. Buprenorfin er, på grunn av sin virkningsprofil, ansett som et tryggere preparat med hensyn til risiko for overdoser. Kombinert med nalokson anses dette legemiddelet å gi mindre risiko for misbruk og derved mindre fare for pasientens og andres liv og helse. Retningslinjen anbefaler derfor buprenorfin med nalokson som førstevalg. Det skal likevel legges vekt på pasientens ønske ved valg av legemiddel.

Streng kontroll

Substitusjonslegemidler er sterkt avhengighetsskapende og har stor gateverdi. For å sikre at legemiddelet ikke blir omsatt eller gitt videre til uvedkommende, og derved setter andres liv og helse i fare, vil utlevering kunne underlegges streng kontroll.

LAR-forskriften gir hjemmel for kontroll med utlevering og overvåket inntak av legemiddelet, samt muligheter for å ta prøver av pasienten til kontrollformål. Slike prøver er også nyttige for å sikre at behandlingen er forsvarlig og for å hjelpe pasienten til å oppnå god rusmestring. Kontrolltiltakene skal tilpasses den enkeltes situasjon etter en samlet vurdering.

Opioidavhengighet er en sammensatt lidelse, med stort behov for behandling og oppfølging fra mange instanser. Pasienten skal få tilbud om behandling for andre sykdommer i spesialisthelsetjenesten. Det skal legges stor vekt på rehabilitering og omsorg i kommunen. Å sikre bolig med tilfredsstillende oppfølging er særlig viktig, samt bistand til utdanning, arbeid eller annen meningsfull aktivitet.

Pasientdeltakelse viktig

Individuell plan (IP) er pasientens eget redskap for å koordinere nødvendige tiltak i tilfriskningsprosessen og er frivillig. Alle deler av trepartsamarbeidet i LAR har ansvar for å tilby pasienten hjelp til å utarbeide en individuell plan. LAR-forskriften fastslår at spesialisthelsetjenesten har ansvar for å tilby dette, hvis individuell plan ikke foreligger ved oppstart i LAR.

LAR er for de fleste en langvarig behandling som vil kunne vare hele livet. Behandlingsinnsatsen må tilpasses den enkeltes ønsker og behov og vil variere, avhengig av dette. Pasientenes reelle medvirkning i sin egen behandling og tilfriskning vil være viktig.

Økt dødelighet ved utskrivning

Det er påvist økt dødelighet ved avslutning av behandling. Ufrivillig avslutning av LAR skal derfor bare foretas ut fra en streng medisinskfaglig vurdering, der risiko for tilbakefall til illegalt bruk skal vektlegges. Pasienter som selv ønsker å avslutte behandlingen, bør få tilbud om tett oppfølging. De som har avsluttet behandling, bør raskt få tilbud om fornyet substitusjonsbehandling dersom de får tilbakefall eller av andre grunner ønsker å gjenoppta behandlingen.

Substitusjonsbehandling skal normalt skje innenfor rammen av LAR. Hvis det er fare for liv og helse, kan imidlertid behandling startes opp som ledd i en nedtrappingsplan, i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Substitusjonsbehandling kan også gis i forbindelse med sykehusinnleggelser og som øyeblikkelig hjelp, for eksempel ved overdoser, etter en forsvarlighetsvurdering. Kontroll av behandlingen skal gjøres på samme måte som innenfor LAR. Dersom det vurderes at pasienter kan ha nytte av LAR, skal
pasienten henvises til vurdering i TSB.

Retningslinjen, sammen med LAR-forskriften (1), erstatter rammeverket som ble utformet da substitusjonsbehandling ble et landsdekkende tilbud i 1998.

Anbefalingene i retningslinjen vurderes årlig opp mot nyere forskning av Senter for klinisk rusmiddelforskning. En full revisjon vil skje i 2015.