Forside  Behandling av lokalisert sykdom  
Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Revisjonsdato
Utgiver(e) Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av sarkom
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 3
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 2697
  • ISBN - 978-82-8081-518-7
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 10.04.2018
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato -
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør -
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
Anbefalinger
  • Alle barn med sarkom som skal ha strålebehandling bør
    vurderes med tanke på protonbestråling
  • Voksne med kordom og kondrosarkom i skallebasis eller cervikalcolumna vurderes også for protonbestråling, eventuelt også tyngre ioner. Likeså andre områder av axiale/sentrale skjelett og andre pasienter med svulster nært risikoorganer hvor sedvanlig fotonbestråling blir utfordrende.
 

Der foreligger ingen randomiserte studier som sammenligner fotonstrålebehandling med partikkelbestråling hos pasienter med sarkomer. Basert på tilgjengelig evidens konkluderte en ekspertgruppe tilknyttet American Society of Radiation Oncologi i 2012 at protonterapi er fordelaktig sammenlignet med fotonstråling ved chondrosakomer i aksiale skjelett/skallebasis og chordom, i tillegg til ved pediatriske svulster i sentralnervesystemet samt store øyemelanomer (162;163). Spesielt hos barn, der langtidstoksisitet er en betydelig utfordring, kan bruk av protoner teoretisk redusere risiko for seneffekter, inkludert stråleindusert sekundærkreft (164). Det fysiske og strålebiologiske grunnlaget for overlegen dosefordeling (dvs. sparing av normalvev) ved protoner vs. fotoner er et argument for at positive fase III studier ikke kan være en forutsetning for å implementere partikkelterapi (165). Sarkomsvulsters sjeldenhet underbygger dette argumentet. Det foreligger likevel klinisk dokumentasjon på nytte av partikkelterapi ved sarkom.

Protonterapi synes å være gunstig ved chordom, spesielt ved skallebasislokalisasjon, for å tillate eskalering av stråledosen og dermed øke sannsynlighet for lokal kontroll (166;167). God lokal kontroll med begrenset behandlingsrelatert toksisitet er vist i studier som har inkludert både chordom og chondrosarkom i skallebasis eller cervikalcolumna (163;168;169). Oppmuntrende resultater er publisert også ved ikke-resektable eller inkomplett resiserte bensvulster som Ewing’s sarkom og osteosarkom (170;171). Dose-distribusjonsstudier har vist at protoner gir bedre konformering og sparing av normalvev hos pediatriske pasienter med orbitalt rhabdomyosarkom og pelvine sarkom, samt ved intra-abdominale og paraspinale bløtvevssarkom (172–175). Partikkelterapi som involverer tyngre ioner er mer eksperimentelt, men eksempelvis er carbon-ioner rapportert som en effektiv behandling med moderat toksisitet ved både ben- og bløtvevssarkom i ulike lokalisasjoner (176;177).

Rasjonalet for å velge partikkelstråler (i praksis protoner) hos pasienter med sarkom bygger på et større potensiale for kurasjon etter definitiv strålebehandling til høye doser ved relativt stråleresistente, primære beinsvulster som har en beliggenhet som umuliggjøre kirurgisk reseksjon. Grunnet reduserte langtidseffekter er det internasjonal enighet om at sarkom hos barn generelt bør vurderes for partikkelstråling. Alle helseregionene i Norge har egne proton-grupper med utstrakt nasjonalt samarbeid, og kontaktes om aktuelle pasienter.