958 personer ble rammet av kreft i nyre (utenom nyrebekken) i Norge i 2023 (Larsen, 2024). Dette omfatter alle infiltrerende tilfeller.

Forekomsten av nyrekreft har steget jevnt både for menn og kvinner fram til de siste 10 år. De to siste femårsperiodene (2012–16 og 2017–21) har det vært høyere forekomst av nyrekreft (C64) i Norge for både menn og kvinner enn i alle femårs­perioder før det (se også figur 2.1).

Det er lavest forekomst blant menn i Oslo og Innlandet og flest i Møre og Romsdal og Nord­land. Blant kvinner er det færrest i Oslo og flest i Nordland (aldersjusterte data fra 2017–21).

De fleste (62 %) blir diagnostisert med lokal sykdom, 13 % med regional og 12 % med fjern­metastaser.

Kjønn og alder

I Norge ble 654 menn diagnostisert med nyrekreft i 2024 noe som gjør det til den 8. vanligste kreft­formen i Norge blant menn. Kvinner blir rammet langt sjeldnere enn menn (M:F ratio 1.2 basert på tall fra 2020–24). 299 kvinner fikk diagnosen i 2024. Dette gjør sykdommen til den 13. vanligste kreftformen hos kvinner. Nyrekreft utgjør 3.3 % av alle krefttilfel­ler hos menn og 1.6 % hos kvinner.

Median alder ved diagnose var 67 år for pasienter diagnostisert med nyrekreft i 2020–24. De fleste tilfeller oppsto i aldersgruppen 70–74 år.

Mortalitet

I 2024 døde 249 pasienter av nyrekreft (C64) i Norge, noe som utgjør 1.8 % av alle dødsfall forårsaket av kreft i Norge. Mortalitetsratene for nyrekreft har vært avtagende de siste 20 årene for både menn og kvinner.

Overlevelse

Per 31.12.2024 var det 9 956 personer i live med diagnosen nyrekreft. En tredjedel hadde fått diagnosen for mer enn 10 år siden. Siden mange nyrekreftpasienter blir diagnostisert med regional sykdom med god prognose, betyr det at det er mange kreftoverlevere. Det har vært en jevn økning i overlevelsen av nyrekreft i Norge de siste 50 årene. 5-års relativ overlevelse er henholdsvis 80 % og 83 % for menn og kvinner diagnostisert i 2019–23 og 93 % mot 95 % ved lokal sykdom.

 

Årsaken til nyrekreft er oftest ikke kjent, men en liten andel er forårsaket av familiære gene­tiske forandringer (se kapittel 4, Arvelig nyrekreft). Røyking, hypertensjon, overvekt og fedme er de best dokumentere risikofaktorene og mest effektive preventive tiltak er å unngå tobakk og redusere overvekt (Capitanio et al., 2019; Tahbaz et al., 2018). Andre mulige risikofaktorer som diett og yrkeseksponering for carcinogener er diskutert, men litteraturen er ikke konklusiv (Tahbaz et al., 2018).

Se mer om fastlegens rolle ved kreft.

Se avsnitt 5.1 og 5.2 for symptomer og utredning og avsnitt 10.2 og 10.3 for oppfølging av pasienter som er henholdsvis kurativt behandlet og har metastatisk nyrecellekreft.

Pakkeforløp for kreft skal gi forutsigbarhet og trygghet for pasient og pårørende, og er et stan­dard pasientforløp som beskriver organisering av utredning og behandling, kommunika­sjon/​dia­log med pasient og pårørende samt ansvarsplassering og konkrete forløpstider. Pakke­forlø­pet starter når et helseforetak eller privat ideelt sykehus mottar en henvisning med begrun­net mis­tan­ke om kreft, eller når helseforetaket selv starter utredning med begrunnet mistanke om kreft.

Les mer om pakkeforløp for nyrekreft

Det er egne diagnoseveiledere for inngang til pakkeforløp for kreft.  

Pakkeforløp hjem for pasienter med kreft skal bidra til å sikre god struktur og logistikk i helsetjenesten, samt sikre trygghet og forutsigbarhet for personer som lever med kreft eller etter endt kreftbehandling.

Les mer om pakkeforløp hjem for pasienter med kreft

Pakkeforløp for kreft skal gi forutsigbarhet og trygghet for pasient og pårørende, og er et stan­dard pasientforløp som beskriver organisering av utredning og behandling, kommunika­sjon/​dia­log med pasient og pårørende samt ansvarsplassering og konkrete forløpstider. Pakke­forlø­pet starter når et helseforetak eller privat ideelt sykehus mottar en henvisning med begrun­net mis­tan­ke om kreft, eller når helseforetaket selv starter utredning med begrunnet mistanke om kreft.

Les mer om pakkeforløp for nyrekreft

Det er egne diagnoseveiledere for inngang til pakkeforløp for kreft.  

Pakkeforløp hjem for pasienter med kreft skal bidra til å sikre god struktur og logistikk i helsetjenesten, samt sikre trygghet og forutsigbarhet for personer som lever med kreft eller etter endt kreftbehandling.

Les mer om pakkeforløp hjem for pasienter med kreft

Som ved andre arvelige krefttilstander, vil pasienter med genetisk betinget nyrekreft vanligvis diagnostiseres i yngre alder enn det som er vanlig i resten av befolkningen (Shuch et al., 2014), og de har oftere bilaterale eller multifokale svulster (Gudbjartsson et al., 2002; Nguyen et al., 2017). I tillegg finnes noe evidens for at pasienter med arvelig årsak har mer avanserte svuls­ter, særlig hvis histologien er uvanlig og ikke-klarcellet (Carlo et al., 2018). Mange av de gene­tiske diagnosene som gir økt risiko for nyrekreft vil også gi manifestasjoner i andre organ­system, som skissert i tabell 4.1. I mange tilfeller vil en grundig familieanamnese også kunne gi mistanke om arvelighet, selv om en del pasienter vil ha nyoppståtte – dvs. ikke nedarvede – genfeil.

Følgende bør gi mistanke om genetisk betinget nyrekreft:

• Nyrekreft diagnostisert ved eller før 46 års alder.
• Nyrekreft hos en person som har minst én førstegradsslektning med nyrekreft.
• Bilateral eller multifokal nyrekreft.
• Uvanlig histologi og eller blandingshistologi.
• Nyrekreft hos en person som selv har tilleggstrekk som beskrevet i tabell 4.1, evt. har slektninger med slike trekk.

Pasienter med ett eller flere av trekkene nevnt over bør henvises til utredning ved Avd. for medisinsk genetikk ved Oslo universitetssykehus, Haukeland universitetssykehus, St. Olavs Hospital eller Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Tilpasset fra Lui et al. (2019). Copyright 2019 Elsevier. Gjengitt med tillatelse, 2024.  

Se avsnitt 10.5 for oppfølging av pasienter med arvelig betinget økt risiko for nyrekreft.

Som ved andre arvelige krefttilstander, vil pasienter med genetisk betinget nyrekreft vanligvis diagnostiseres i yngre alder enn det som er vanlig i resten av befolkningen (Shuch et al., 2014), og de har oftere bilaterale eller multifokale svulster (Gudbjartsson et al., 2002; Nguyen et al., 2017). I tillegg finnes noe evidens for at pasienter med arvelig årsak har mer avanserte svuls­ter, særlig hvis histologien er uvanlig og ikke-klarcellet (Carlo et al., 2018). Mange av de gene­tiske diagnosene som gir økt risiko for nyrekreft vil også gi manifestasjoner i andre organ­system, som skissert i tabell 4.1. I mange tilfeller vil en grundig familieanamnese også kunne gi mistanke om arvelighet, selv om en del pasienter vil ha nyoppståtte – dvs. ikke nedarvede – genfeil.

Følgende bør gi mistanke om genetisk betinget nyrekreft:

• Nyrekreft diagnostisert ved eller før 46 års alder.
• Nyrekreft hos en person som har minst én førstegradsslektning med nyrekreft.
• Bilateral eller multifokal nyrekreft.
• Uvanlig histologi og eller blandingshistologi.
• Nyrekreft hos en person som selv har tilleggstrekk som beskrevet i tabell 4.1, evt. har slektninger med slike trekk.

Pasienter med ett eller flere av trekkene nevnt over bør henvises til utredning ved Avd. for medisinsk genetikk ved Oslo universitetssykehus, Haukeland universitetssykehus, St. Olavs Hospital eller Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Tilpasset fra Lui et al. (2019). Copyright 2019 Elsevier. Gjengitt med tillatelse, 2024.  

Se avsnitt 10.5 for oppfølging av pasienter med arvelig betinget økt risiko for nyrekreft.

Med mindre sykdommen er langtkommet, er de fleste nyresvulster asymptomatiske. Det betyr at de aller fleste tilfellene blir oppdaget tilfeldig, vanligvis på en kontrastforsterket CT i venøs fase.

Den klassiske triaden med flankesmerter, hematuri og palpabel svulst sees kun hos omtrent 5 % av pasien­tene og er assosiert med aggressiv sykdom. Symptomer ved nyrekreft skyldes oftest lokal vekst, blødninger eller fjernmetastaser (hoste/skjelettsmerter). Omtrent 30 % av pasientene med symptomatisk nyrecellekreft har paraneoplastiske syndromer i form av anemi, forhøyet senknings­reaksjon (SR), hypertensjon, vekttap, polycytemi eller hyperkalsemi.

De vanligste lokalisa­sjoner for fjernmetastaser er lunger, lymfeknuter, skjelett, lever, binyre, hud og hjerne. Metas­tatisk sykdom foreligger sjelden ved små nyretumorer (< 4 cm).

Opp mot 70 % av nyrekrefttilfellene oppdages tilfeldig i forbindelse med billeddiagnostikk av annen årsak (Vasudev et al., 2020).

Det er nødvendig med grundig anamnese og generell klinisk undersøkelse. Funksjonsstatus og komorbiditet må også kartlegges, da det har betydning for utredning, behandling og prognose. Objektive verktøy er anbefalt, for eksempel ECOG/​Karnofsky (Oken et al., 1982; The Calculator, 2016), Charlson Comorbidity Index (Charlson et al., 1994) , Mini-Cog og Frailty (tilgjengelige tester; se også Norsk Forening for geriatri sine nettsider. De fleste svulster er ikke palpable og klinisk undersøkelse gir ofte lite funn. Et hurtig utviklet varicocele kan i noen tilfeller være forårsaket av en retroperitoneal svulst med endret venøs drenasje. Ved mistanke om metastatisk sykdom, tas egnede radiologiske undersøkelser.

Se også her for fastlegens rolle ved kreft.

Ved funn av metastatisk sykdom anbefales risikoskåring i henhold til IMDC (International Metastatic RCC Database Consortium) Risk Score for RCC (Heng-kriterier) (Heng et al., [s.a.]; Heng et al., 2014) (Se avsnitt 7.2.)

Laboratorieundersøkelser

Det finnes ingen spesifikke tumormarkører. Laboratorieprøver tas for å kartlegge nyrefunksjon, hematologiske verdier, samt prøver som kan indikere metastatisk sykdom (SR, CRP, kalsium, ALP). Laboratorieundersøkelser er også nødvendig for risikoklassifisering ved metastatisk sykdom. Analyse av urin, eventuelt med cytologisk vurdering, kan være aktuelt ved mistanke om urotelial etiologi.

Radiologisk er det viktig å avklare om det dreier seg om en solid tumor (kontrastladene) eller cyste. Solide tumorer som er større enn 4 cm er oftest maligne, mens omtrent 30% av tumorene som er mindre enn 4 cm er benigne (Johnson et al., 2015)

Computertomografi (CT)

Kontrastforsterket CT er førstevalget for deteksjon og karakterisering av nyretumor. Nylig har en prospektiv studie vist at nefrografisk fase CT er like god som fire-fase CT for deteksjon av nyrecancer hos pasienter med synlig hematuri (Galtung et al., 2024).

Dersom eksisterende bilder viser en solid nyretumor, er det ikke lenger anbefalt med supplerende flerfase CT for nærmere karakterisering. Hvis det er usikkert om det dreier seg om en solid tumor, må behovet for supplerende CT bilder eller andre modaliteter vurderes individuelt.  Flerfase CT kan ikke skille mellom godartede og ondartede svulster, og heller ikke differensiere mellom ulike undergrupper av ondartede svulster (Choudhary et al., 2009; Kang et al., 2014; Millet et al., 2011).

Hvis tumor er påvist med ultralyd eller MR, anbefales i de fleste tilfeller supplerende CT abdomen for å få bedre oversikt over tumor, anatomiske forhold og eventuelle metastaser.

Magnetresonanstomografi (MR)

MR inngår ikke som rutine ved utredning av nyrekreft, men kan være et supplement i visse situasjoner. Kontrastforsterket MR er bedre enn CT for å detektere svakt kontrastladende tumores og MR kan være nyttig for å påvise fett i tumor, noe som vanligvis indikerer benignt angiomyolipom (Dilauro et al., 2016; Egbert et al., 2013; Wang et al., 2018).

MR foretrekkes ved symptomgivende fjernmetastaser i hjerne eller skjelett.

Egenprodusert

Ultralyd (UL)

Ultralyd og kontrastforsterket ultralyd (CEUS) inngår ikke som rutine ved utredning av nyrekreft. På grunn av CEUS’ høyere sensitivitet for deteksjon av hypovaskulære lesjoner sammenliknet med CT, kan det være et nyttig supplement i visse situasjoner, spesielt når det er usikkert om en lesjon er solid (Barr et al., 2014; Bertolotto et al., 2015).

Utredning av nyrekreft ved nyresvikt

Kontrastforsterket CT er førstevalg, men ved nyresvikt kan man vurdere MR uten kontrast, eventuelt ultralyd eller kontrastforsterket ultralyd.

Det er ingen absolutt nedre GFR- grense for kontrastundersøkelse av urinveier, men forsiktighet bør utvises ved redusert nyrefunksjon. Europeiske retningslinjer er utarbeidet og revidert i 2018 av ESUR (European Society of Urogenital Radiologi) (van der Molen et al., 2018a, 2018b). Hovedregelen er at man kan gi intravenøs jodholdig kontrast til pasienter som normalt ved e-GFR 30 ml/min eller høyere. Ved e-GFR under 30 ml/min, skal pasienten normalt hydreres på forhånd. Dette skal skje med intravenøs infusjon av ringer eller nacl, og skal starte noen timer før undersøkelsen, eventuelt også pågå i etterkant. Det må vurderes redusert kontrast eller alternative metoder på individuell basis.

Dersom pasienten bruker metformin eller analoge medikamenter, skal disse seponeres etter anbefalte retningslinjer før intravenøs jodholdig kontrast, dersom e-GFR er 30 ml/t eller lavere. Metforminbruk må ikke gjenopptas før e-GFR er målt etter 48timer og nivå er vurdert som akseptabelt av ansvarlig lege.

Om indikasjonen for CT er sterk nok, og adekvate alternativer ikke finnes, kan man gi kontrast etter forbehandling med væske; helst da i samråd med nefrolog.

For detaljer, se esur.org.

Nukleærmedisinske undersøkelser

Ved nedsatt nyrefunksjon eller funn av multiple/bilaterale tumorer, kan funksjonsfordeling måles preoperativt både ved hjelp av isotoprenografi (99mTc‑MAG3) og nyrescintigrafi (99mTc-DMSA). Nyrescintigrafi med DMSA gir mer presis funksjonsfordeling enn renografi, spesielt ved redusert nyrefunksjon, dehydrering eller asymmetrisk funksjonsfordeling (Loft et al., 2011).

PET CT: Nukleærmedisinske undersøkelser (PET/ SPECT) anbefales ikke i rutineutredning av nyrekreft eller ved kontroll etter behandling. Likevel kan FDG PET CT i enkelte tilfeller brukes ved spørsmål om residiv (Ljungberg et al., 2022a; NCCN, 2013). Klarcellet nyrekreft kan også ha økt opptak av prostata spesifikt membran antigen (PSMA), og PSMA PET CT kan derfor vurderes i situasjoner der man lurer på om det dreier seg om residiv av klarcellet nyreceancer, og om det har tilkommet annen malignitet (Muselaers et al., 2022) .

SPECT/CT: Tc-99m sestamibi SPECT/CT har potensiale til å kunne skille indolente onkocytære tumorer fra aggressive nyrecellekarsinomer (Basile et al., 2024; Gorin et al., 2016). Sestamibiscintigrafi er under utvikling og ytterligere studier er nødvendig før innføring i klinisk praksis.

Skjelettscintigrafi: Anbefales ikke da metastasene oftest er osteolytiske og undersøkelsen dermed blir for lite sensitiv.

Nyrebiopsier bør kun vurderes i tilfeller det forventes en klinisk konsekvens. Dette er spesielt relevant ved små nyresvulster (< 4 cm) hvor andelen benign histologi er forholdsvis høy. Tumor bør også være > 15mm fordi differensiering mellom papillært adenom og papillært nyrecellekarsinom baseres på størrelse (Moch et al., 2016).

Biopsi utføres oftest UL- eller CT- veiledet (med eller uten fusjon) med 16-18G sylinderbiopsinål under lokalanestesi. Det anbefales minimum to biopsier med god kvalitet. Prosedyren anses som trygg med svært liten risiko for postbiopsi blødning og metastasering/ seeding i stikkanalen (Marconi et al., 2016). Det foreligger godt samsvar mellom biopsi og kirurgisk preparat (Marconi et al., 2016; Richard et al., 2015). Det kan likevel forekomme underscoring av WHO tumorgrad, samt vansker i differensieringen mellom onkocytomer og kromofobe nyrecellekarsinomer (Marconi et al., 2016).

Biopsi kan være indisert:

• Ved aktiv overvåking initialt eller ved tumorvekst
• Metastatisk nyrecellekarsinom før medikamentell behandling
• Bildediagnostisk tvil om tumor etiologi (nyrecellekarsinom, urotelialt karsinom, lymfom, metastase, inflammatorisk eller infeksiøs prosess
• Tumor i singel nyre
• Ved multiple og/eller bilaterale tumorer
• Eldre og komorbide pasienter der inngrepet i seg selv kan være en større risiko
  enn å leve med svulsten
• Pasienter som risikerer behandlingskrevende nyresvikt etter kirurgi
• Før ablasjonsbehandling av nyretumorer, i egen separat intervensjon
• Vurderes ved Bosniak IV med større solide komponenter

Biopsi er ikke indisert hos:

• Komorbide og skrøpelige pasienter som skal behandles konservativt uansett biopsisvar
• Utvetydig malign tumor som uansett skal opereres
• Atypiske cyster uten solide elementer

CT thorax og abdomen er rutine ved TNM staging. Behov for supplerende CT angiografi for bedre fremstilling av karanatomi før kirurgi vurderes individuelt.

Sannsynligheten for lungemetastaser er liten hos asymptomatiske pasienter med cT1aN0. I en retrospektiv pasientpopulasjon (1987-2015) hadde kun 1% av disse pasientene uten systemiske symptomer, lav blodprosent eller forhøyede trombocytter, lungemetastaser (konferer nomogram i artikkelen) (Larcher et al., 2017). Preoperativ CT thorax er av mange likevel foretrukket siden det også brukes i oppfølging (Larcher et al., 2017).  

Øvrig metas­tase­utredning utføres bare ved symptomatologi eller parakliniske funn suspekt på spredning. Ved mistanke om hjernemetastaser er MR førstevalg.

MR kan også supplere CT ved lokalavansert og metastatisk utbredelse dersom denne er utilstrekkelig fremstilt på CT. MR kan blant annet anvendes til å påvise innvekst i lever, bakre bukvegg, diafragma og avbilde en tumortrombes utstrekning i sentrale venestrukturer (Wu et al., 2019).

Nyresvulster klassifiseres ved histopatologisk undersøkelse av tumorvev fra kirurgiske operasjonspreparat eller nålebiopsier. Klassifiseringen gjøres etter WHOs anbefalinger (WHO Classification of Tumours Editorial Board, 2022).

I diagnostikk av nyresvulster brukes vevssnitt farget med hematoxylin og eosin, samt immunhistokjemiske undersøkelser og molekylære analyser når dette er nødvendig.

Histopatologisk undersøkelse av kirurgiske preparat gir grunnlag for å fastslå patologisk tumorstadium etter TNM-klassifikasjonen (Brierley et al., 2017), og vil i tillegg kunne gi informasjon om andre prognostiske faktorer og bestemme inngrepets radikalitet.

Remissen bør inneholde opplysninger om preparattype, hvilken nyre tumorvevet er hentet fra og klinisk stadium. Beholdere skal alle merkes med pasientdata og kobles til remissens opplysninger og fraksjoner.

Ved biobanking sendes ferskt preparat til patologiavdelingen fortrinnsvis på is og tidspunkt for iskemi angis.

Der biobanking ikke er aktuelt, skal preparatet legges på formalin (4% formaldehyd).

Reseksjonsranden ved nyrevenen bør markeres.

Det anbefales bruk av fastsatte maler ved makroskopisk undersøkelse av nyreresektat og nefrektomipreparat. Alle forhold av betydning for TNM-klassifikasjonen må spesifiseres (Amin et al., 2017). Det vises også til Handling and staging of Renal Cell Carcinoma – The International Society of Urological Pathology Consensus (ISUP) conference recommendations (Trpkov et al., 2013).

Nyreresektat

Preparat beskrives og reseksjonsflater tusjes. Tumors snittflate og tumors relasjon til nyrekapsel, perirenalt fettvev og reseksjonsflater beskrives. Største tumordiameter angis i cm.

Antall snitt til mikroskopisk undersøkelse vil avhenge av tumors størrelse og makroskopisk utseende. Et snitt per cm av tumor med et minimum på tre snitt anbefales. Snitt fra reseksjonsflate og områder som belyser tumors relasjon til kapsel og perirenalt vev, samt snitt fra makroskopisk upåfallende nyrevev må inkluderes.

Nefrektomi

Det anbefales å legge et initialt snitt langs preparatets lengdeakse. Preparatet beskrives og reseksjonsflater tusjes, enten ved selektiv tusjing av reseksjonsflater nær tumor eller hele den ytre overflaten.

Tumors lokalisasjon og snittflate, samt tumors relasjon til nyrekapsel, perirenalt fettvev, gerotas fascie, sinusfett, nyrebekken, binyre, nyrevenen og reseksjonsflater beskrives. Største tumordiameter angis i cm.

Antall snitt til mikroskopisk under­søkelse vil avhenge av tumors størrelse og makroskopisk utseende. Et snitt per cm av tumor med et minimum på tre snitt anbefales. Snitt for vurdering av innvekst i perirenalt fettvev, sinusfett, nyrebekken, binyre, nyrevenen og reseksjonsflater, samt snitt fra makroskopisk upåfallende nyrevev må inkluderes.

Ved usikkerhet om innvekst i nyresinus makroskopisk, og/eller ved tumorstørrelse 5 cm eller mer, bør det støpes inn minst 3 blokker herfra. Ved multiple tumorer tas snitt fra de fem største.

Ved funn av tumortrombe i randen i nyrevenen ved makroskpisk undersøkelse, vil kirurgens vurdering av denne marginen peroperativt være av avgjørende betydning. Det bemerkes at ISUP konsensus anser marginen som positiv kun dersom det foreligger veggfast trombe i snitt fra reseksjonskant ved mikroskopisk undersøkelse (Trpkov et al., 2013).

Nålebiopsi gir en sikrere vurdering av typen nyresvulst sammenliknet med finnålsaspirasjon, og har høy spesifisitet (98–100 %) og sensitivitet (86–100 %) for diagnostisering av malignitet (Marconi et al., 2016).

Vurdering av ISUP grad er utfordrende og anbefales ikke angitt i diagnosen, men kan gjengis i en vurdering. Se eget avsnitt om WHO/ISUP gradering.

Frysesnittdiagnostikk bør begrenses til kasus hvor resultatet har stor betydning for behandling. Bedømmelse av frysesnitt kan være svært problematisk, og det er rapportert høy forekomst av falske negative og falske positive resultater (Algaba et al., 2005).

De tre hyppigst forekommende formene for nyrekreft er klarcellet nyrecellekarsinom (60–75 %), papillært nyrecellekarsinom (13–20 %), som ikke lenger deles inn i type 1 og 2, og kromo­fobt nyrecellekarsinom (5-7 %).

Histologisk er klarcellet nyrecellekarsinom kjennetegnet av tumorceller med i hovedsak klart, iblant eosinofilt, cytoplasma ledsaget av et tett nettverk av blodkar. Papillært nyrecellekarsinom er karakterisert av papillær og tubulopapillær arkitektur. Kromofobt nyrecellekarsinom er bygget opp av store, bleke og/eller mindre eosinofile tumorceller med skrumpne kjerner og perinukleære haloer.

Av de mer uvanlige subtypene for nyrecellekarsinom finner vi translokasjonskarsinom og andre molekylært definerte nyrecellekarsinom, arvelige subtyper, cystiske subtyper og ikke klassifiserbare nyrecellekarsinom.

Samlerørskarsinom (collecting duct carcinoma) utgjør en meget liten gruppe av de uvanlige subtypene for nyrecellekarsinom, < 0,5 %, men er svært aggressive svulster assosiert med dårlig prognose.

Det tidligere Fuhrman graderingssystemet er erstattet av det såkalte WHO/ISUP graderings­systemet. WHO/ ISUP graderingssystemet er validert for klarcellet og papillært nyrecellekarsinom, og brukes ikke ved de øvrige subtypene (Moch et al., 2016).

Figur gjengitt fra Delahunt et al. (2013). Copyright 2013 Wolters Kluwer. Gjengitt med tillatelse 2025. 

1. Grad 1: Nukleoli er lite iøynefallende eller fraværende ved 400x forstørrelse.
2. Grad 2: Nukleoli er lett synlige ved 400x forstørrelse, men ikke prominente.
3. Grad 3: Nukleoli er prominente og lett synlige ved 100x  forstørrelse.
4. Grad 4: Tilstedeværelse av «Tumor giant cells» og/eller markert kjernepleomorfi.
5. Grad 4: Sarkomatoid karsinom.
6. Grad 4: Karsinom med rhabdoid differensiering

Flere ulike benigne nyresvulster er også inkludert i WHO-klassifikasjonen. En av de mest hyppig forekommende benigne nyresvulstene er papillært adenom. Papillære adenom oppstår vanligvis kortikalt. De viser papillær, tubulær eller tubulopapillær morfologi, og skiller seg fra papillære nyrecellekarsinom ved at de mangler bindevevskapsel og at størrelsen er under eller lik 15 mm (Moch et al., 2016).

Onkocytom er en annen hyppig forekommende benign nyresvulst. Histologisk kan det være vanskelig å skille mellom onkocytom og kromofobt nyrecellekarsinom, spesielt på nålebiopsier. Det er vist at diagnosen onkocytom stilt på nålebiopsi opprettholdes kun i 64,6 % av tilfellene etter kirurgi (Patel et al., 2017). I praksis er det derfor anbefalt å angi onkocytær tumor som diagnose på nålebiopsier, og så legge til en kommentar om at bildet er forenlig med onkocytom gitt at materialet er representativt for hele lesjonen (EAU sine retningslinjer avsnitt 5.3).

Anatomiske, histologiske, kliniske, og molekylære faktorer gir oss prognostisk informasjon.

Anatomiske forhold gjenspeiles i TNM klassifiseringen og omfatter tumorstørrelse, infiltrasjon i perirenalt fettvev, sinusfett, binyre eller nyrevene, spredning til regionale lymfeknuter og fjernmetastasering.

Histopatologiske prognostiske parametere inkluderer subtyping av nyrecellekarsinom, og for klarcellet og papillært nyrecellekarsinom gir gradering av tumor i henhold til WHO/ISUP graderingssystemet viktig prognostisk informasjon (Delahunt et al., 2013; Moch et al., 2016), Sarkomatoid transformasjon har vist seg å være en negativ prognostisk indikator også for andre subtyper av nyrecellekarsinom som ikke graderes etter dette systemet, herunder kromofobt nyrecellekarsinom (Adeniran et al., 2024). Videre er tumornekrose en negativ prognostisk faktor for klarcellet og kromofobt nyrecellekarsinom (Avulova et al., 2021; Samaratunga et al., 2020). Lymfovaskulær infiltrasjon er en annen parameter som ser ut til å ha negativ effekt på overlevelse for pasienter som har gjennomgått kirurgisk behandling for nyrekreft (Rakic et al., 2023).

Flere molekylære markører som involverer mutasjonsanalyser, metyleringsstatus og gen­ekspre­sjonsprofilering har blitt undersøkt med tanke på prognose og behand­lingsvalg ved metastatisk nyrecellekarsinom. Disse er ikke endelig validerte.

Oversatt fra Brierley et al. (2017). Copyright 2017 Wiley. Gjengitt med tillatelse, 2025.

Risikofaktorer

• Tid fra diagnose til start < 1 år
• Karnofsky < 80 %
• Anemi (< nedre normalområde)
• Hyperkalsemi (> øvre normalområde)
• Neutrofile (> øvre normalområde)
• Trombocytter (> øvre normalområde)

Egenprodusert, basert på Heng et al. (2009).

Gjengitt fra Oken et al. (1982). Copyright 1982 Wolters Kluwer. Gjengitt med tillatelse, 2025.

Det er dokumentert nytte av tverrfaglige møter (MDT) (Pillay et al., 2016). Sykehus som utreder og behandler nyrecellekarsinom bør ha formelle tverrfaglige møter, eventuelt mulighet for videooppkobling til kompetente møter ved andre sykehus.

MDT gir behandlingsanbefaling og endelig beslutning tas sammen med pasienten. Urolog, onkolog og radiolog bør være til stede i møtene. Patolog og forløpskoordinator kan være med når det er behov for dette.

Tall fra det svenske nyrekreft registeret (2017) viser at 80 % av nyoppdagede svulster er små (≤ 4 cm), og de aller fleste er tilfeldig oppdaget (Regionalt cancercentrum, 2022a, 2022b).

Mange av de små svulstene er benigne (30 %). Av de maligne er få aggressive og/eller lokal­avanserte (Finelli et al., 2020; Volpe et al., 2004). Risikoen for metastaser er dessuten liten også etter fem års overvåking (Pierorazio et al., 2015; Smaldone et al., 2012; Whelan et al., 2019). Dette gjør at man må ta stilling til om en tilfeldig oppdaget svulst skal fjernes, følges med aktiv overvåking eller kun tilbys symptom­basert behandling. Å fjerne alle små svulster ansees som overbehandling.

Mange pasienter er eldre og komorbide, og valg av optimal behandling er utfordrende. Hos alle pasienter, og særlig hos eldre, er det viktig å vurdere om annen sykdom hos pasienten utgjør en større helse- eller mortalitetsrisiko enn nyre­svulsten. Det er ikke vist bedret total eller kreftspesifikk overlevelse (CSS) ved kirurgi på små nyresvulster i aldersgruppen > 75 år (Kunkle et al., 2008; Lane et al., 2010; Patel et al., 2012). En slik totalvurdering gjør at mange pasienter ikke trenger aktiv behandling.

Forhold som taler for aktiv overvåking av små svulster er høy alder (>75 år), redusert funk­sjons­­klasse (ECOG), høy ASA score, multiple og bilaterale tumorer, singel nyre og alvorlig komorbiditet. Charlson comorbidity index kan brukes for som hjelp til å vurdere levetids­utsikter (Charlson et al., 1994). AS er også aktuelt for pasienter < 75 år.

Strukturert oppfølging ved AS inkluderer billedkontroll 6–12 måneder etter diagnose, der­etter årlig eller hvert andre år. Dette kan endres til utsatt intervensjon ved progresjon. Ved kontroll av pasienter i AS avklarer legen om strategien videre er fortsatt AS (ingen eller lav vekst), radikal behandling (høy vekst, pasientønske) eller endres til symptomstyrt behandling (pga. høy alder, forverret eller tilkommet komorbiditet) som gjør at pasienten ikke lenger er kandidat for kurativ behandling.

En systematisk gjennomgang av flere studier (de fleste retrospektive) påpeker at vurdering av sårbarhet («frailty») og sarkopeni kan være nyttig når det er tvil om pasienten er kandidat for kirurgi eller ei (for eksempel Comprehensive Geriatric Assessment). Det er registrert svakere perioperativt- og onkologisk utfall ved økt sårbarhet og sarkopeni (Campi et al., 2022).

Utsatt behandling/intervensjon er aktuelt dersom tumor vokser til 3–4 cm, har høy vekst­hastighet, kort doblingstid eller invasivt vekstmønster. Lav tilvekst regnes som ≤ 0,3 cm/år og høy som > 0,3–0,5 cm/år (Finelli et al., 2020). Vekstrate som kan variere, bør helst beregnes med samme bildemodalitet (Uzosike et al., 2018). I en canadisk prospektiv multisenterstudie for nyresvulster ≤ 4 cm, var det ingen eller lav vekst hos ca. 60 % av pasientene (Mason et al., 2011). Både benigne og maligne nyresvulster vokser.

De fleste pasienter vil etter god informasjon akseptere å bli fulgt i et strukturert kontroll­prog­ram (Pierorazio et al., 2013). I noen tilfeller kan imidlertid pasientens livskvalitet forringes på grunn av alvorlig bekymring og frykt for sykdomsutvikling. Dersom det foreligger et sterkt ønske om aktiv behandling bør det tilbys kirurgi eller om mulig ablasjon (samvalg) (Pierorazio et al., 2015).

Symptomstyrt behandling bør benyttes for pasienter med kort forventet levetid og mye komorbi­ditet, der risikoen ved kirurgi eller anestesi utgjør en større helserisiko enn nyre­svulsten alene (også for svulster > 4 cm). Pasienter kan rehenvises ved symptomer som hematuri og smerter.

Biopsi av tumor hos pasienter som inngår i AS kan være nyttig for diagnostikk og risikovur­dering (Sebastià et al., 2020). Biopsi kan gjøres primært eller om tumor vokser, men kun gjennomføres om det har behandlingsmessig konsekvens. Det er overflødig hos komorbide og skrøpelige pasien­ter hvor symptomstyrt behandling er mest fornuftig (se også avsnitt 5.4).

Termal ablasjon (TA) er en ikke-kirurgisk nefronsparende teknikk som destruerer tumorvev lokalt ved bruk av enten varme, f.eks. radiofrekvensablasjon (RFA) og mikrobølgeablasjon (MWA), eller kulde i form av kryoablasjon (CA). TA utføres overveiende perkutant CT-veiledet, men kan også utføres intraoperativt.

Før ablasjon bør histologi foreligge, da histologi og ISUP grad har betydning for videre oppfølgning.

Pasienter som tilbys TA må informeres om mulig noe høyere residivfrekvens enn ved kirurgi (Andrews et al., 2019; Campbell et al., 2021a; Campbell et al., 2021b). Ved påvist residiv gjøres som regel reablasjon eller kirurgisk behandling.

TA er et behandlingsvalg for selekterte pasienter med nyretumor <3cm (Campbell et al., 2021a; Campbell et al., 2021b). TA kan også brukes på noe større tumores (Campbell et al., 2021b; Richard et al., 2022). TA bør spesielt vurderes ved høy alder, komorbiditet, redusert nyrefunksjon, singel nyre, bilaterale tumorer, hereditært nyrecellekarsinom og pasientønske.

Det mangler gode studier som sammenligner TA og partiell nefrektomi. Enkelte studier har vist noe høyere risiko for lokalt residiv etter TA, andre studier har ikke bekreftet det (Chan et al., 2022; Pierorazio et al., 2016; Xing et al., 2018; Yanagisawa et al., 2022; Zhou et al., 2018). Ved påvist residiv gjøres som regel reablasjon eller kirurgisk behandling.

Sterotaktisk strålebehandling ved små svulster

Stereotaktisk strålebehandling kan være et alternativ til kirurgi, spesielt ved små svulster, men det trengs mer data fra randomiserte studier (Correa et al., 2019; Hannan et al., 2023; Siva et al., 2024). Ved svulster over 4cm bør man gi fraksjonert behandling.

Kirurgisk behandling av T1a/T1b svulster (≤ 7 cm)

Ved svulster ≤ 4 cm anbefales nyrereseksjon dersom det er teknisk mulig og samtidig etterlater en funksjonell nyrerest. Nyrereseksjon er onkologisk likeverdig med radikal nefrektomi for T1a svulster. Metoden bør også vurderes ved større svulster (T1b) dersom den anatomiske beliggen­heten gjør kirurgi mulig. Dette gjelder særlig hos pasienter med singel nyre, bilaterale svulster eller nyresvikt (MacLennan et al., 2012; Van Poppel et al., 2011). Det er vist at 26 % av de som diagnostiseres med nyrekreft allerede har GFR < 60 mL/ min selv med normal serum kreatinin (Huang et al., 2006).

Nyresparende kirurgi gir bedre totaloverlevelse (OS) enn radikal nefrektomi som følge av lavere forekomst av kronisk nyresvikt og sekundær kardiovaskulær morbiditet (Huang et al., 2020; Huang et al., 2009).

Nyrereseksjon kan gjennomføres laparoskopisk (konvensjonell eller robotassistert), åpent transabdominalt og retroperitonealt se avsnitt "Kirurgiske teknikker ved nyrereseksjon". Åpen nyrereseksjon skal primært prioriteres fremfor laparoskopisk nefrektomi.

Radikal nefrektomi ved T1-tumorer anbefales kun når nefronsparende kirurgi ikke er hensikts­messig eller trygt. Det kan være ved sentral tumor eller avansert tumorvekst, samt hos pasien­ter med antatt dårlig toleranse for komplikasjoner ved reseksjon.

Nyresparende kirurgi er forbundet med økte perioperative komplikasjoner sammenlignet med radikal nefrektomi (Van Poppel et al., 2007). Dette gjør at man hos eldre med normal pre­opera­­tiv nyrefunksjon og frisk kontralateral nyre, bør overveie radikal nefrektomi.

Kirurgisk behandling av T2-T3a svulster

Gullstandard ved T2-T3a nyrecellekarsinom er radikal nefrektomi. Denne kan gjennomføres laparoskopisk (konvensjonelt eller robotassistert) eller åpent da overlevelsesresultatene anses likeverdige. Faktorer som kan påvirke valg av metode er blant annet tumorstørrelse, vekst­mønster, utbredelse av lymfeknuter og behov for glandeltoalett, nyrevenetrombe, pasient­relaterte forhold (for eksempel tidligere bukkirurgi eller stomi), kirurgens kompetanse og erfaring samt tilgjengelig utstyr.

Nyere data indikerer at nyrereseksjon også kan overveies hos nøye selekterte pasienter med T2 tumorer (Mir et al., 2017). En nylig publisert metaanalyse indikerer at nyrereseksjon ved T3a-sykdom kan være aktuelt i spesielt utvalgte tilfeller (Liu et al., 2021). Spesielt gjelder dette for pasienter med singel nyre, bilaterale tumorer og kronisk nyresykdom dersom gjenværende parenkym vurderes å kunne gi tilstrekkelig postoperativ nyrefunksjon.

Kirurgisk behandling av T3b, T3c og cT4 svulster

Ved nyrekreft med tumortrombe i vena cava holder 90 % av trombene seg nedenfor diafragma. Av de 10 % som strekker seg over diafragma, går 2/3 inn i høgre atrium.

Pasienter som ikke har metastaser lokalt eller generelt, kan behandles radikalt og har dermed god prognose (Bissada et al., 2003; Lardas et al., 2016; Zisman et al., 2003). Gitt god funksjons­klasse, er anbefalt behandling radikal nefrektomi med trombektomi.

Ved planlegging av kirurgi bør man involvere andre spesialiteter. Pasienter med høye tromber må opereres ved avdelinger med nødvendig kompetanse og erfaring med slike inngrep (Blute et al., 2004; Shirodkar et al., 2009). I tilfeller der tumortromben infiltrerer cavaveggen, kan cavareseksjon med evt. graft bli nødvendig. Endret venøs sirkulasjon kan gi en blandet trombe med påleiring av venøs trombe på tumortromben (Blute et al., 2007; Liu et al., 2020).

Behandling av cT4 svulster

Ved lokale invasive svulster strekker tumorveksten seg gjennom gerotas fascie eller inn i naboorgan. Over halvparten av pasientene har lymfe- og fjernmetastaser (Margulis et al., 2007).

Det kreves individuell og tverrfaglig vurdering i hvert enkelt tilfelle før behandling tilbys. Invasivitet kan være vanskelig å bedømme peroperativt, men gjennomgått kirurgi med ufri reseksjonsrand gir dårlig prognose (Borregales et al., 2016). Pasienter med makroskopisk resttumor bør diskuteres med onkolog.

Hvis radikal kirurgi ikke kan utføres, skal medikamentell behandling vurderes (Karellas et al., 2009; Margulis et al., 2007). Ved god behandlingsrespons, bør pasienten vurderes i tverrfaglig møte (MDT)  med tanke på sekundær nefrektomi.

For både T3b-c- og T4-svulster er forekomsten av komplikasjoner og mortalitet ved kirurgi høyere enn ved lokaliserte nyresvulster. Det er derfor ekstra viktig med god og grundig pasient informasjon.

Kirurgiske teknikker ved nyrereseksjon

Det er ikke funnet forskjell i kreftspesifikk overlevelse mellom åpen, laparoskopisk eller robot­assistert laparoskopisk nyrereseksjon (Ljungberg et al., 2022b).

Ved laparoskopisk kirurgi er liggetiden kortere og peroperativ blødning mindre enn ved åpen kirurgi. Imidlertid er gjennomsnittlig opera­sjons­tid lengre enn ved åpen kirurgi (Gratzke et al., 2009).

Robotassistert laparoskopi gir kortere iskemitid enn konvensjonell laparoskopi og bør fore­trekkes (Choi et al., 2015). Bruk av intraoperativ ultralyd anbefales, og er obligatorisk ved intrarenale svulster.

Nyrebevarende kirurgi bør utføres ved sentre med høyt volum av aktuell operativ teknikk (Hjelle et al., 2017). Trifekta skal tilstrebes; et inngrep uten komplikasjoner, iskemi tid <25 minutter og negative marginer (Peyronnet et al., 2018).

Et døgnkontinuerlig intervensjons­radiologisk tilbud bør eksistere ved sentre som utfører nyrereseksjon. Embolisering vil ofte være førstevalget for håndtering av akutte postoperative blødningskomplikasjoner samt for arteriovenøse malformasjoner og pseudo­aneu­rismer.

I preoperativ planlegging av nyrekirurgi anbefales anatomisk klassifisering av tumor. Scorings­systemer som f. eks «RENAL nephrometry score» og «PADUA score» kan være nyttige for å beregne vanskelighetsgrad og kompleksitet ved nyrereseksjon, og risiko for postoperative komplikasjoner. Ved høy kompleksitet og score bør nefrektomi vurderes (Ficarra et al., 2009; Kutikov et al., 2009).

Kirurgiske teknikker ved radikal nefrektomi

Retrospektive studier som sammenlikner åpen og laparoskopisk radikal nefrektomi viser sammen­­lignbare onkologiske resultater. Laparoskopisk tilnærming ved T1-T2 svulster er i dag anbefalt kirurgisk teknikk. Laparoskopisk teknikk kan vurderes ved T3 a/b, men slike svulster opereres oftest åpent.

Laparoskopisk kirurgi har mindre blødning, mindre smerter og kortere rekonvalesens og liggetid enn ved åpen kirurgi (Beisland et al., 2015b; Hemal et al., 2007; Laird et al., 2015; Steinberg et al., 2004). Det er likeverdige kirurgiske resultater for robotassistert laparoskopisk og laparoskopisk nefrektomi, med unntak av lengre operasjonstid og høyere kostnader ved førstnevnte (Jeong et al., 2017).

Adrenalektomi

Ipsilateral adrenalektomi er ikke rutinemessig indisert. Det skal vurderes ved mistanke om direkte innvekst, metastase i binyre eller andre intraoperative forhold.

Tumor lokalisert til øvre pol er i seg selv ikke indikasjon for fjerning av samme sides binyre (Lane et al., 2009).

Lymfeknutedisseksjon (LND)

Lymfeknutestatus baseres på preoperativ CT/MR eller ved intraoperativ palpasjon.

Ved preoperativ T1-T2-sykdom og klinisk N0 viser studier at kun 4 % av pasientene har positive lymfeknuter. I tillegg er mindre enn 20 % av klinisk mistenkte positive glandler histologisk maligne. Det er derfor ikke støtte i litteraturen for rutinemessig LND ved klinisk N0-sykdom (Gershman et al., 2018).

Klinisk patologiske lymfeknuter skal fjernes da dette gir sikrere staging, prognostisk vurdering og kan bidra til bedre oppfølging. Det er derimot ikke vist bedret total overlevelse (Blom et al., 2009; Gershman et al., 2018). Utvidet glandeltoalett er fortsatt kontroversielt.

Embolisering

Preoperativ embolisering av nyrearterien kan benyttes for å redusere peroperativ blødning før radikal nefrektomi ved avanserte svulster med betydelig peritumoral vaskularisering eller kollateralsirkulasjon. Selektiv embolisering kan brukes alene som palliativ prosedyre ved blødning fra tumor hos ikke operabel pasient eller ved blødning etter nyrereseksjon.

Kirurgiske komplikasjoner

De vanligste intraoperative komplikasjonene ved nyrekirurgi er blødninger fra hiluskar og milt. Tarmskade kan også forekomme. Ved nyrereseksjoner er blødning fra reseksjonsområdet den mest alvorlige komplikasjonen. Det bør derfor være påkrevd at sentre som utfører nyrereseksjon har tilgang til selektiv coiling.

Ved mangelfull lukking av samlesystemet kan urinom utvikles mellom samlesystemet og reseksjonsflaten. Slike tilfeller kan ofte behandles med intern eller ekstern drenasje (Breda et al., 2009; Sun et al., 2012).

Postoperativt må bruken av tromboseprofylakse balansers mellom risikoen for alvorlig blød­ning og forekomsten av dyp venetrombose (DVT).

Tinninen et al  stratifiserer pasienter i lav (ingen risikofaktorer), medium (> 75 år, BMI>35 eller DVT i familien) og høyrisiko (kombina­sjon av risikofaktorer eller tidligere DVT) (Tikkinen et al., 2014). Kompresjonsstrømper anbefales hos alle. Medika­men­tell behandling anbefales hos alle som opereres åpent samt hos de som gjennomgår laparosko­pisk (inkludert robotassistert) nyre­kirurgi og er i høyeste risikogruppe. Andre fakto­rers innvirk­ning på risiko for DVT må også tas hensyn til (f.eks. operasjonslengde, blodsykdommer, P piller eller immobilitet) (Tikkinen et al., 2022).

Når det gjelder mortalitet etter nyrekreftkirurgi, er norske tall på linje med internasjonale tall; 30 dagers mortalitet 0,89 %, for lokalisert nyrekreft 0,73 % og 2,6 % høyere ved kirurgi ved metas­tatisk nyrekreft (Hjelle et al., 2017).

Neoadjuvant medikamentell behandling for en operabel svulst anbefales ikke.

Det er ikke evidens for at adjuvant strålebehandling øker overlevelse (Rodríguez-Fernández et al., 2019).

Adjuvant behandling med tyrosinkinasehemmer (TKI) har i studier vist sprikende resultater vedrørende sykdomsfri overlevelse; det er ikke vist bedring i total overlevelse (OS) og anbefales ikke (Haas et al., 2016; Motzer et al., 2017; Ravaud et al., 2016; Sun et al., 2018). mTOR hemmer adjuvant har ikke vist overlevelsesgevinst (Lara et al., 2024).

Effekt av adjuvant immunterapi har vært undersøkt i tre fase III studier (Choueiri et al., 2021b; Choueiri et al., 2024c; Motzer et al., 2023; Pal et al., 2022). Studiene inkluderte kun pasienter med klarcellet histologi. Keynote 564 inkluderte pasienter i intermediær/ høy og høy risikogruppe. Pasientene fikk 1 år med pembrolizumab hver 3.uke eller placebo. Studien viste både økt sykdomsfri- og total overlevelse (Choueiri et al., 2021b; Choueiri et al., 2024c). Absolutt forskjell i total overlevelse var 5% ved 48 måneders oppfølging (86.0 versus 91.2%). En femdel av pasientene (20.7% versus 11.5% med placebo) opplevde alvorlige bivirkninger av behandlingen (CTCAE grad 3 eller 4). Det ble ikke rapportert om dødsfall. De to andre studiene er negative og har ikke vist økt sykdomsfri- eller total overlevelse. Det har vært diskutert om valg av medikament (PD1 versus PDL1), inklusjonskriterier og behandlingslengde kan forklare forskjellene man ser i endepunktene. Vi mangler prediktive markører for hvem som har best nytte av adjuvant immunterapi.

Pasienter som tilfredsstiller inklusjonskriteriene i Keynote564 (pT2 grad 4 eller sarkomatoide trekk, pT3 og pT4 alle grader, pN+ alle grader, M1 NED uten påvist sykdom), bør vurderes for adjuvant behandling med pembrolizumab (se beslutning i nye metoder). Fordeler og ulemper med adjuvant behandling må vurderes nøye og på individuelt grunnlag i samråd med pasienten. Mulig gevinst må veies mot risiko for bivirkninger, inkludert sannsynlighet for livstruende og livsvarige bivirkninger. Indikasjonen for adjuvant behandling bør fortrinnsvis diskuteres i regionale MDT. Eventuell behandling skal starte innen 12 uker fra kirurgi. Det er ikke indikasjon for adjuvant behandling hos pasienter med ikke-klarcellet histologi.

Cytoreduktiv nefrektomi samt kirurgi av residiv eller metastaser er aktuelt hos utvalgte pasienter. Dette gjelder også for konvensjonell- og stereotaktisk strålebehandling samt stråleknivbehandling.

Cytoreduktiv nefrektomi

Cytoreduktiv nefrektomi (CN) ved metastatisk sykdom kan i sjeldne tilfeller gi tilbakegang av metastaser. For majoriteten av pasienter vil imidlertid CN være et palliativt inngrep der medikamentell behandling vil bli nødvendig.

Det skilles mellom primær CN som utføres før systembehandling, og sekundær CN som vurderes hos pasienter med respons på medikamentell behandling. Palliativ nefrektomi kan vurderes for pasienter med hematuri, smerter og paraneoplasi. Et mer skånsomt alternativ kan være nyrekarembolisering.

Tidligere ble primær CN anbefalt for pasienter i god funksjonsklasse på bakgrunn av en rando­misert studie (2004) som viste bedre overlevelse når primær CN ble kombinert med interferon vs. inter­feron alene (Flanigan et al., 2004). Senere har de to randomiserte studiene Carmena (2018) og Surtime (2019) sett på effekten av CN etter innføring av målrettet medikamentell behandling (Bex et al., 2019; Méjean et al., 2018). Carmenastudien viste at primær CN ikke lenger bør være standardbehandling for pasienter i intermediær og dårlig prognosegruppe. Studien viste at det ikke var dårligere å gi medikamentell behandling med sunitinib fra start sammenlignet med å gjøre nefrektomi først og deretter gå videre til medikamentell behandling med sunitinib. Surtime antydet bedret overlevelse ved sekundær CN sammenlignet med primær CN. Resultatet må tolkes med forsiktighet på grunn av dårlig rekruttering og prematur avslutning av studien. Flere i gruppen med sekundær CN kunne motta medikamentell behandling.

Pasienter i god prognosegruppe (i henhold til IMDC) samt de i intermediær prognosegruppe med lavt metastase­volum og kun en risikofaktor, skal vurderes for primær CN. Pasientene må være i god allmenn­tilstand. Primær CN har ingen nytte hos pasienter i dårlig funksjonsklasse, dårlig prognose­gruppe, med høyt metastasevolum og liten primærsvulst (Bhindi et al., 2019; Ljungberg et al., 2020).

Dersom både primærsvulst og metastase kan fjernes radikalt, kan noen pasienter være sykdomsfrie en periode og medikamentell tilleggsbehandling utsettes.

Sekundær CN er et alternativ hos pasienter med lokale symptomer eller svært god respons på medikamentell behandling. Data tyder også på at det gir bedret OS for siste gruppe i motset­ning til pasienter uten respons på medikamentell behandling (Bex et al., 2019). Tidspunktet for når sekundær CN skal gjennomføres må vurderes i hvert enkelt tilfelle, men pasientene bør diskuteres i MDT 6–9 måneder etter oppstart av medikamentell behandling.

For ikke-klarcellet etiologi er det dårligere kunnskapsgrunnlag, men retrospektive data kan tyde på bedre overlevelse av cytoreduktiv kirurgi enn uten (Graham et al., 2019). Medikamentell behandling bør imidlertid prioriteres på samme måte som ved klarcellet nyrecellekarsinom, da det er metastasene som i størst grad truer pasientene.

Kirurgi ved lokalt tumorresidiv

Lokalt residiv kan oppstå både etter nefrektomi og nyresparende kirurgi. Pasientens prognose er bedre ved sene residiv sammenlignet med de som får residiv det første året etter nefrek­tomi. Residivets størrelse, utbredelse og pasientens komorbiditet vil påvirke behandlingsvalg. Hos noen vil overvåking være riktig, mens andre kan tilbys ny nyrereseksjon, nefrektomi, lump­ektomi eller ablativ behandling. Dersom residivet ikke kan fjernes bør pasienten vurderes av onkolog.

Metastasekirurgi

Kunnskap om lokal metastasebehandling finnes kun som retrospektive, sammenlignende og ikke-randomiserte studier. Studiene er heterogene både for pasientsammensetning, sykdoms­utbredelse og tillegg av systembehandling, og må tolkes forsiktig.

En systematisk gjennomgang viser fordeler av komplett kirurgisk metastasefjerning fremfor annen lokal eller ingen behandling både for total- og kreftfri overlevelse (Dabestani et al., 2014).

Metastasene forekommer hyppigst i lunger, ben, lymfeknuter, lever, binyre eller hjerne. Utvalgte pasienter i god funksjonsklasse med gunstige tumor- og metastaseegenskaper, kan være kandidater for metastasekirurgi, strålebehandling eller ablasjon (Dabestani et al., 2016). Lokal metastasebehandling kan utsette behov for medikamentell behandling (Appleman et al., 2019; Procopio et al., 2019).

Tumorreseksjon av lungemetastaser kan gjøres om de er solitære eller samlet i en lunge­lapp. Alternativ til kirurgi kan være stereotaktisk strålebehandling.

Skjelettmetastaser opptrer typisk i humerus, femur, vertebra eller hofteledd, steder som alle kan gi smerter og dysfunksjon om de ikke behandles. Ved oligometastatisk sykdom kan radikal eksisjon med tumorprotese være aktuelt. Ved utbredt sykdom kan fiksasjon gjøres for å fore­byg­ge eller behandle brudd. Pasientene bør vurderes med tanke på postoperativ strålebehand­ling (Townsend et al., 1995).

Pasienter som ikke er kandidater for kirurgi, kan tilbys strålebehandling eventuelt i kombina­sjon med medikamentell behandling.

Kirurgisk fjerning av metastaser til lymfeknuter, binyrer og pankreas bør overveies om komplett metastasektomi kan gjennomføres. Levermetastaser kan også vurderes fjernet. Nye svulster i kontralateral nyre bør behandles med nyrereseksjon/ablasjon i stedet for nefrektomi.

Strålebehandling

Strålebehandling ved nyrecellekreft kan gi god symptomlindring og lokal kontroll avhengig av dosen som gis (Khoo et al., 2007; Lee et al., 2005; Reichel et al., 2007). Strålebehandling med høye doser pr fraksjon, har en økende rolle både ved synkrone metastaser, oligoprogresjon og blandet respons ved immunterapi eller målrettet behandling. Publiserte pasientserier viser at stereotaktisk behandling både mot primærsvulst, lokalt tilbakefall og oligometastaser kan gi langvarig kontroll (Beitler et al., 2004; Stenman et al., 2018; Svedman et al., 2006; Wersäll et al., 2005). Studier tyder på bedring i totaloverlevelse, og det er ikke vist økning av medika­ment­relaterte bivirkninger (Ingrosso et al., 2021). Det er stor variasjon i valg av fraksjonerings­regime og et standardregime er ikke etablert. Stereotaktisk strålebehandling kan være et alternativ til kirurgisk fjerning av metastaser eller ny primærtumor i gjenstående nyre (Svedman et al., 2008).

Skjelettmetastaser og medullakompresjon

For symptomlindrende strålebehandling av skjelettmetastaser uten bløtvevskomponent, fraktur­fare eller nervekompresjon, anbefales engangsfraksjon 8 Gy x 1 (Chow et al., 2012; Rich et al., 2018). Ved større bløtdels­komponenter kan fraksjonert behandling overveies. Det er ikke vist forskjell i smertekontroll mellom stereotaktisk behandling og konvensjonell stråle­behandling (Hunter et al., 2012).

Ved truende medullakompresjon, eller mistanke om dette, må høydose steroider startes umiddelbart og pasienter i god allmenntilstand bør vurderes med tanke på kirurgi. Kirurgi og postoperativ strålebehandling har vist bedre overlevelse og nevrologisk resultat sammenlignet med strålebehandling alene (Patchell et al., 2005). Dersom kirurgi ikke er aktuelt, bør stråle­behandling startes raskest mulig. Det bør vanligvis gis fraksjonert behandling. Engangsbehand­ling 8 Gy x 1 kan vurderes hos pasienter med kortere forventet levetid (<6 måneder) (Hoskin et al., 2019; Rades et al., 2018).

Hjernemetastaser

Anbefaling om strålebehandling av hjernemetastaser baserer seg på internasjonale retnings­linjer, selv om studiene inkluderer alle tumorgrupper (Olson et al., 2019; Soffietti et al., 2017). For pasienter i god allmenntilstand (ECOG 0–2) og singel hjernemetastase, anbefales kirurgi eller stereotaktisk strålebehandling/​stråle­kniv. Det er ikke vist overlevelsesgevinst av stereo­taksi/kirurgi ved flere metastaser (2–4), men det bør vurderes på grunn av økte bivirkninger av total hjernebestråling. Det er ikke anbefalt å rutine­messig gi total hjernebestråling etter stereo­taksi eller kirurgi, men det kan vurderes i utvalgte tilfeller (Aoyama et al., 2015; Churilla et al., 2017; Soffietti et al., 2013). Total hjernebestråling med hippocampussparing bør vurderes hos pasienter med multiple metastaser og gunstige prognostiske faktorer. Ved dårlig prognose og redusert funksjonsnivå (ECOG 3–4), anbefales beste symptomlindrende behand­ling (BSC) (Mulvenna et al., 2016).

Behandling av pasienter med metastatisk nyrecellekarsinom baseres på en helhet­lig vurdering av pasienten. Sykdomsutbredelse (tumorvolum samt lokalisasjon), symp­tomer, alder, komorbiditet, pasientens ønske og behandlingsmål bør sammen med risikogruppe danne grunnlag for behandlingsstrategi og medikamentvalg. Pasienter bør vurderes for inklusjon i kliniske studier der det er mulig.

Behandling etter tidligere adjuvant behandling

For pasienter som får påvist metastaser etter adjuvant behandling, så finnes det per i dag ikke studier for hvordan disse best skal behandles. Tid fra gitt behandling til tilbakefall vil være avgjørende for behandlingsvalg. Det er ikke evidens for at senere immunterapibehandling ved sikker progresjon under pågående immunterapi, har effekt (Choueiri et al., 2024a; Pal et al., 2023). For nærmere vurdering se EAU retningslinjer avsnitt 7.3.5.

Prognostiske risikofaktorer

Behandling av pasienter med metastatisk nyrecellekarsinom baserer seg på inndeling av pasientene i prognostiske risikogrupper.

IMDC-modellen er den mest brukte. IMDC kriteriene bruker 6 ulike kliniske og biokjemiske faktorer som deler pasientene inn i god, intermediær og dårlig risikogruppe. Inndelingen ble utviklet i TKI-æraen, men i fravær av immunterapi-spesifikke kriterier er samme inndeling brukt i kliniske studier med immunterapikombinasjoner. De har derfor blitt veiledende for behandlingsvalg.

Risikofaktorer

• Tid fra diagnose til start av behandling < 1 år 
• Karnofsky < 80 % 
• Anemi (< nedre normalområde) 
• Hyperkalsemi (> øvre normalområde) 
• Neutrofile (> øvre normalområde) 
• Trombocytter (> øvre normalområde) 

Egenprodusert, basert på Heng et al. (2009).

Tallene for median OS er basert på behandling med TKI; disse er forbedret etter innføring av nyere behandling (Escudier et al., 2019; Heng et al., 2009; Ko et al., 2015).

Aktiv overvåking

Aktiv overvåking kan være et alternativ for pasienter i god prognosegruppe uten symptomer og med begrenset sykdomsbyrde. Pasientene bør følges tett klinisk, biokjemisk og radiologisk (CT for eksempel hver 3. måned). Beslutning om å starte behandling baseres på veksthastighet og/eller tilkomst av nye lesjoner, metastaselokalisasjon (nærhet til vitale organer, lever- eller skjelettmetastaser) og utvikling av symptomer.

Medikamenter

Medikamentell behandling ved metastatisk klarcellet nyrecellekarsinom inkluderer medika­men­ter fra flere legemid­del­grupper. Medikamentene kan brukes i monoterapi eller i kombina­sjon avhengig av syk­doms­utbredelse, risikogruppe og behandlingslinje.

Immunterapi

Immunterapi aktiverer immunforsvaret ved å hemme ulike sjekkpunkt på T-cellene.

Immunterapi med antistoff rettet mot PD-1/PD-L1 og CTLA-4 har revolusjonert behandlingen av metastatisk nyrecellekarsinom.

Immunterapi spiller en viktig rolle i behandlingen av metastatisk nyrecellekarsinom, både i kombinasjon med TKI i første linje og som monoterapi i senere linjer.

EAU retningslinjer, avsnitt 7.4.3.2.

Tyrosinkinasehemmere

Tyrosinkinaser er viktige signalmolekyler i cellene, og er sentrale i reguleringen av mellom annet celledeling, differensiering og apoptose (Olsen, 2019). I kreftceller kan tyrosinkinasene være overaktive fordi reguleringsmekanismene ikke fungerer. Begrepet tyrosinkinasehemmer (TKI) brukes vanligvis om små molekyler som binder seg direkte til tyrosinkinasen og slik hemmer vekstsignalene i kreftcellen. De fleste tyrosinkinasehemmere er multikinasehemmere. De viktigste målmolekylene for disse medikamentene er vaskulært endotel vekstfaktor-reseptor VEGFR 1,2 og 3. Andre viktige målmolekyler er platederivert vekstfaktor-reseptor PDGF-R, c-KIT og c-MET.

De ulike TKI varierer med tanke på bivirkninger og farmakokinetiske egenskaper og dette kan ha betydning ved behandlingsvalg.

TKI kan brukes i alle linjer.

EAU retningslinjer, avsnitt 7.4.2.1.

Belzutifan

Belzutifan er en hemmer av HIF2α transkripsjonsfaktor. Medikamentet er godkjent av FDA for pasienter med metastatisk nyrecellecarcinom, etter behandling med immunterapi og tyrosinkinasehemmer (Albiges et al., 2023). Belzutifan er under utprøving i flere studier både i kombinasjon med tyrosinkinasehemmere og immunterapi. Litespark 005- studien viste effekt på progresjonsfri overlevelse, men ikke total overlevelse (Choueiri et al., 2024b).

EAU retningslinjer, avsnitt 7.4.2.4.1.

mTOR hemmere

mTOR er en proteinkinase som er essensiell for cellesyklusregulering. I tillegg til hemming av mTOR proteinkinasen, blokkerer mTOR hemmerne VEGF.

mTOR hemmere kan brukes i monoterapi og i kombinasjonsbehandling.

Andre

Kjemoterapi

Kjemoterapi har generelt ingen plass i behandlingen av nyrecancer. Men det kan vurderes for utvalgte pasienter, m.a. for pasienter med medullære nyrecellecarcinomer og samle­rørs­karsinomer.

Bevacizumab

Bevacizumab er et monoklonalt antistoff mot VEGF. Bevacizumab monoterapi eller kombinasjonsbehandling med interferon alfa anbefales ikke i Norge da det finnes bedre behandlings­alternativer.

Immunterapibasert kombinasjonsbehandling

For detaljert gjennomgang av de aktuelle studiene, vises til avsnitt 7.4.3 i EAU retningslinjer; alle kombinasjonene er aktuelle for førstelinjebehandling. Se detaljer vedrørende risikogruppe.

Dobbel immunterapi

Dokumentasjonen er basert på CheckMate 214-studien hvor tidligere ubehandlede pasienter med avansert/metastatisk klarcellet nyrecellekarsinom i intermediær og dårlig IMDC risiko­gruppe ble randomisert til kombinasjonsbehandling med ipilimumab/nivolumab eller sunitinib monoterapi (Motzer et al., 2018; Motzer et al., 2021b). Primære endepunkt var PFS, OS og ORR.

Andelen grad 3–4 bivirkninger var lavere for ipilimumab/nivolumab sammenlignet med sunitinib, men det ble registrert flere dødsfall i kombinasjonsarmen (8 (1.5 %) mot 4). Livskvalitetsdata var i favør av kombinasjonen (se avsnitt "Bivirkninger av immunterapi".)

Kombinert immunterapi og tyrosinkinasehemmer

Tre ulike kombinasjoner av immunterapi og TKI har vist overlevelsesgevinst ved førstelinje­behand­ling av metastatisk nyrecellekreft:

Pembrolizumab pluss aksitinib

Dokumentasjonen er basert på KeyNote-426-studien der tidligere ubehandlede pasien­ter med klarcellet nyrecellekarsinom ble randomisert til behandling med pembrolizumab i kombinasjon med aksitinib eller sunitinib (Rini et al., 2019). Primære endepunkt var PFS og OS i ITT-popula­sjonen.

68 % av pasientene i kombinasjonsarmen og 63 % i sunitinibarmen hadde grad 3–4 bivirkninger. (Se avsnitt "Bivirkninger av medikamentell behandling".)

Nivolumab pluss kabozantinib

I CheckMate 9ER-studien ble pasientene randomisert til behandling med nivolumab i kombina­sjon med kabozantinib eller sunitinib. Primært ende­punkt var PFS i ITT-populasjonen (Choueiri et al., 2021a).

Grad 3–4 bivirkninger var høyere for nivolumab/kabozantinib sammenlignet med sunitinib (61 mot 51 %). (Se avsnitt "Bivirkninger av medikamentell behandling".)

Pembrolizumab pluss lenvatinib

CLEAR/KEYNOTE 581-studien var en tre-armet studie hvor pasientene ble randomisert til behand­ling med pembrolizumab i kombinasjon med lenvatinib eller lenvatinib i kombinasjon med everolimus eller sunitinib alene (Motzer et al., 2021a). Primære endepunkt var PFS i ITT-populasjonen. Studien var ikke designet til å vise forskjellen mellom lenvatinib/​pembrolizumab og lenvatinib/everolimus.

Grad ≥3 bivirkninger var høyere for pembrolizumab/lenvatinib sammenlignet med sunitinib (82.4 mot 71.8 %). (Se avsnitt "Bivirkninger av medikamentell behandling".)

Tabellarisk oversikt over alle studiene inkludert detaljerte effektdata fins i EAU retningslinjer avsnitt 7.5.3.2, tabell 7.4.

Trippelbehandling

Trippelbehandling med ipilimumab/ nivolumab og kabosantibib eller placebo (COSMIC-313), viste forlenget progresjonsfri overlevelse (PFS) og redusert risiko for progresjon (Choueiri et al., 2023). OS-data var negative (Albiges et al., 2025). Trippelbehandling anbefales derfor ikke.

Behandlingsvalg

Behandlingsvalg første linje

Kombinasjonsbehandling er førstevalg for de fleste pasienter. De alternative kombinasjonsregimene er aldri direkte sammenlignet i studier. Selv om alle studiene har kontrollarm med sunitinib, bør direkte sammenligning av effektparametre gjøres med forsiktighet.

For pasienter i intermediær og dårlig prognosegruppe har kombinasjonsbehandling med TKI og immunterapi eller dobbel immunterapi vist bedre overlevelse enn sunitinib monoterapi. For pasienter i god prognosegruppe er det ikke vist bedre overlevelse for kombinasjonsbehandling. TKI monoterapi kan derfor være et behandlingsalternativ for denne gruppen i tillegg til kombinasjonsbehandling. Kombinasjonsbehandling har vist bedre responsrate enn sunitinib monoterapi i alle studier.

Høyest responsrate er vist i studier som kombinerer TKI og immunterapi, og bør tas med i vurdering hos pasienter med aggressiv og symptomgivende sykdom.

For dobbel immunterapi foreligger det dokumentasjon på at pasienter med komplett respons/​nær komplett respons, har vedvarende respons etter seponering av behandling. Det er uavklart om dette også gjelder for immunterapi/TKI-kombinasjonen, men i studiene ble PD-1 hemmer stoppet etter 2 år.

Hos pasienter med kontraindikasjoner mot immunterapi, er TKI monoterapi med sunitinib og pazopanib fortsatt et alter­nativ uavhengig av prognosegruppe. Tivozanib har også godkjenning i førstelinjebehandling for pasienter som ikke egner seg for sunitinib eller pazopanib (Rini et al., 2020). Kombinasjonen lenvatinib/everolimus har vist bedre PFS sammenlignet med sunitinib monoterapi ved førstelinje behandling, men OS-data var ikke signifikante (Motzer et al., 2021a). Også for kabozan­tinib er det vist PFS gevinst for intermediær og dårlig risikogruppe, men ingen OS gevinst (Choueiri et al., 2018). Behandling med kabozantinib er per 2022 ikke godkjent i Beslutningsforum for nye metoder, og er av den grunn ikke inkludert i anbefalingene under.

Med mindre det fins særlige medisinske grunner, vil gjeldende Lis anbud være førende for behandlingsvalg.

Behandlingsvalg senere linjer

Behandling i senere linjer er avhengig av det som ble benyttet i første linje.

Behandling etter kombinasjonsbehandling

To fase III studier har vist manglende effekt av immunterapi etter tidligere progresjon på immunterapi (Choueiri et al., 2024a; Pal et al., 2023). Utenom det, er dokumentasjonen på andre- og senere linjes behandling i hovedsak fra ikke-randomiserte studier som inkluderte få pasienter. I lys av rask utvikling av førstelinjebehandling godtas likevel dette datagrunnlaget for anbefaling, og pasientene bør vurderes for behandling.

Tydelig evidens for å anbefale bruk av et bestemt legemiddel eller kombinasjon framfor andre finnes ikke.

Monoterapi

Monoterapi med TKI har klinisk effekt og kan anbefales etter progresjon på kombinasjons­behandling.

Kabozantinib har vist tydelig PFS og OS gevinst sammenlignet med everolimus hos pasienter som har progrediert på tyrosinkinasehemmer. Denne effekten var også sett hos få pasienter som var inkludert i samme studie og hadde progrediert både på TKI og nivolumab (Choueiri et al., 2015).

Aksitinib og tivozanib forlenger PFS etter progresjon på tyrosinkinasehemmere og kan gi klinisk effekt etter progresjon på immunterapi (Auvray et al., 2019; Choueiri et al., 2024a; Ornstein et al., 2019; Rini et al., 2020).

Kryssresistens er ikke vanlig og ved progresjon anbefales det å bytte til TKI som ikke har vært brukt tidligere.

Nyere generasjons TKI med aksitinib, kabozantinib og tivozanib er å foretrekke. Sunitinib, pazopanib og sorafenib kan også brukes i senere linjer, men det finnes begrenset dokumenta­sjon for bruk etter immunterapibasert behandling.

Flere studier har vist bedre effekt av TKI sammenlignet med everolimus. Everolimus kan likevel være et behandlingsvalg i enkelte tilfeller.

Monoterapi med immunsjekkpunkthemmer anbefales ikke.

Kombinasjonsbehandling senere linjer

Lenvatinib pluss everolimus er godkjent fra EMA og FDA og anbefales fra ESMO sine retningslinjer basert på en prospektiv fase II-studie; det er vist betydelig lengre PFS ved kombinasjonsbehandling sammenlignet med monoterapi med everolimus (Motzer et al., 2015b). Foreløpig må det søkes til fagdirektør for denne kombinasjonen.

Lenvatinib pluss pembrolizumab har vist klinisk effekt i en prospektiv fase Ib/II-studie der pasientene tidligere var behandlet med nivolumab pluss ipilimumab, tyrosinkinasehemmere og immunterapi enten i kombinasjon eller sekvensielt. Responsraten (ORR) var på ca. 50 % som er betydelig i andre eller tredje behandlingslinje. Det mangler imidlertid data på sykdomsfri og total overlevelse (Lee et al., 2021).

To  fase 3 studier med kombinasjonsbehandling etter progresjon på immunterapi, CONTACT-03 (kabozantinib pluss atezolizumab) og TiNivo (tivozanib pluss nivolumab) har verken vist bedre sykdomsfri eller total overlevelse sammenlignet med monoterapi med kabozantinib/ tivozanib (Choueiri et al., 2024a; Pal et al., 2023).

På bakgrunn av disse studiene anbefales ikke immunterapi etter tidligere progresjon på immunsjekkpunkthemmer.

Behandling etter tyrosinkinasehemmer

To randomiserte fase 3-studier med kabozantinib og nivolumab har vist OS gevinst sammen­lignet med everolimus etter tidligere progresjon på monoterapi med sunitinib (Choueiri et al., 2015; Motzer et al., 2020; Motzer et al., 2015a).

Kabozantinib brukes sjelden som monoterapi i første linje. Det finnes ikke dokumentasjon for behandlingsvalg etter progresjon, og man kan følge samme anbefalinger som ved bruk av sunitinib.

Kombinasjonsbehandling med sjekkpunkthemmer pluss TKI eller dobbel immunterapi er ikke undersøkt i kliniske studier og kan derfor ikke anbefales på generelt grunnlag.

Ved senere linjer anbefales det å bytte til en TKI som ikke har vært brukt tidligere.

Ikke-klarcellet histologi

Omtrent 15 % av pasienter som behandles for metastatisk sykdom har ikke-klarcellet histologi; av disse er papillær og kromofob histologi vanligst. Flere fase 2-studier har vist effekt av både TKI og immunterapi hos disse pasientene. Både kombi­nasjonsbehandling og TKI monoterapi brukes i daglig klinisk praksis og erfaring tilsier at de har klinisk effekt. Det er økende evidens for at kombinasjonsbehandling med immunterapi og TKI gir bedre responsrate. Forventet responsrate er på 10-70% avhengig av histologi og behandlingstype. Ytter­ligere 25–50 % av pasientene kan oppleve stabil sykdom og dermed ha klinisk nytte av behandlingen. For enkelte pasienter kan kjemoterapi også være et alternativ.

Papillære svulster

To fase II studier med kombinasjon av TKI og immunterapi (lenvatinib pluss pembrolizumab og kabozantinib pluss nivolumab) har vist responsrater på opp mot 50%. I tillegg har en randomisert fase II studie med dobbel immunterapi vist bedre effekt enn TKI monoterapi (Bergmann et al., 2025).  Sunitinib og kabozantinib har også vist effekt, men noe lavere responsrater. Det samme gjelder monoterapi med pembrolizumab som har vist klinisk effekt med ORR på 29 % hos pasienter med papillær histologi. (McDermott et al., 2021).

Disse studiene understøtter bruk av kombinasjonsbehandlin i første linje behandling hos disse pasientene. TKI monoterapi er et godt alternativ særlig i senere linjer. Everolimus kan være et behandlingsvalg i enkelte tilfeller (Cancel et al., 2021; Escudier et al., 2016).

Kromofobe svulster

Det er få studier og lavt evidensnivå for behandling av kromofobe svulster.

Tilgjengelige studier og klinisk erfaring tilsier at monoterapi med TKI (sunitinib, pazopanib), mTOR hemmer (everolimus), lenvatinib pluss everolimus og immunterapi i kombinasjon (lenvatinib pluss pembrolizumab) har effekt (Albiges et al., 2022; Armstrong et al., 2016; Hutson et al., 2021; Knox et al., 2017; Lee et al., 2022; McDermott et al., 2021; Tannir et al., 2016). Dobbel immunterapi har vært undersøkt, men på grunn av få pasienter er det vanskelig å konkludere angående effekt (Bergmann et al., 2025).

Se avsnitt om persontilpasset medisin.

Sarkomatoid histologi

Post-hoc analyse av Checkmate-215-studien viste bedre effekt av kombinasjonsbehandling med nivolumab og ipilimumab sammenlignet med sunitinib hos pasienter med sarkomatoid histologi (Tannir et al., 2021). Hos pasienter med overveiende sarkomatoid differensiering anbefales det kombinasjons­behandling med nivolumab og ipilimumab.

For pasienter med klarcellet histologi med delvis sarkomatoid differensiering følges retnings­linjer for klarcellet histologi.

Ikke klassifiserbare, translokasjon og andre sjeldne histologier

Kunnskapsgrunnlaget for behandling av denne gruppen er lite. Ofte har man valgt å følge anbefalinger som gjelder for papillære svulster. 

Samlerørs og medullære nyrecellekarsinomer

Dette er sjeldne og aggressive svulster som oppstår i ung alder. Disse svulstene er refraktære til behandling med TKI, og mTOR hemmere. Heller ikke sjekkpunkthemmer pembrolizumab har vist effekt. Derfor anbefales kjemoterapi med karboplatin/paclitaxel, gemcitabine/platinum eller gemcitabine/​platinum/taksan (+/– bevacizumab) som førstevalg hos disse pasientene (Beckermann et al., 2017; Shah et al., 2017).

Persontilpasset behandling

Omtrent 5–10 % av pasienter med nyrecellekarsinom har arvelig nyrekreft forårsaket av en eller flere genetiske forandringer i kimbaneceller; se kapittel 4 for detaljer.

En oversikt over somatiske genforandringer hos pasienter med sporadisk nyrecelle­karsi­nom er vist i tabell 9.2 (Bui et al., 2022; Riazalhosseini et al., 2016; Testa et al., 2020).

De fleste genetiske forandringer er i VHL-HIF signalveien og deretter forandringer i PI3K-AKT-mTOR, samt gener som har en rolle i regulering av epigenetiske prosesser og kromatin remode­­lering. Overaktiverte signalveier gir grunnlag for bruk av TKI og mTOR hemmere, og det er utviklet cMET hemmer for behandling av cMET muterte papillære svulster. HiF2alpha inhibi­to­rer og PARP-hemmere basert på de hyppigste genetiske forandringene er under utvikling.

For pasienter med klarcellet histologi er det få tilgjengelige målrettede behandlingsmuligheter utenom allerede godkjente medikamenter. Omfattende genomisk sekvensering anbefales derfor ikke per i dag, kun for utvalgte pasienter som skiller seg ut fra gruppen ved f.eks sykdom i ung alder, uvanlig presentasjon eller uvanlig respons på behandling. Hos pasienter med ikke-klarcellet histologi kan genomisk sekvensering avdekke arvelige krefttilstander som er hyppigere i denne pasientgruppen. Det kan også gi nyttig informasjon for behandlingsvalg og øker sannsynligheten for inklusjon i kliniske studier. Det anbefales derfor at disse pasientene henvises til genomisk sekvensering.

Bivirkninger av medikamentell behandling

Alle pasienter som får medikamentell behandling for metastatisk nyrecellekarsinom må følges med tanke på bivirkninger.

Pasientene bør informeres muntlig og skriftlig før oppstart behandling. Pasientinformasjon om bivirkninger finnes ma. hos kreftforeningen. Det anbefales å gradere bivirkninger som oppstår i henhold til Common Terminology Criteria for Adverse Events (CTCAE) | Protocol Development | CTEP (cancer.gov).

Bivirkninger av immunterapi

Pasienter som behandles med immunterapi må følges tett med tanke på bivirkninger. Bivirk­ningene kan ramme alle organsystemer, men hud, gastrointesinaltraktus, lever og endokrin toksisitet er vanligst. Generelt er bivirkningene håndterbare, men kan i enkelte til­feller være fatale. Alle pasienter som skal ha behandling med immunterapi må få nøye muntlig og skriftlig pasientinformasjon. Pasienter med CTCAE grad 3 eller 4 bivirkning bør innlegges på sykehusavdeling med kompetanse på bivirkningshåndtering av immunterapi.

Det finnes flere gode retningslinjer for håndtering av bivirkninger fra immunterapi.

https://ehandboken.ous-hf.no/document/135421

https://www.esmo.org/guidelines/esmo-clinical-practice-guideline-management-of-toxicities-from-immunotherapy

Bivirkninger av tyrosinkinasehemmere

Vanlige bivirkninger er utslett, fatigue, diare, mukositt og hånd-fotsyndrom. Pasientene må overvåkes jevnlig med tanke på utvikling av hypertensjon, levertoksisitet og hypotyreose.

For å håndtere bivirkninger kan det være nødvendig med dosejustering eller avbrudd i behand­lingen. Behandlingen kan vanligvis gjenopptas når bivirkningene går tilbake, men permanent dosereduksjon kan være nødvendig.

Tyrosinkinasehemmere kan gi redusert sårtilheling og ved større kirurgiske inngrep anbefales opphold i behandlingen.

Bivirkninger av mTOR hemmere

Vanlige bivirkninger ved behandling med mTOR hemmere er diare, hudutslett, fatigue, infek­sjon og pneumonitt. Pasientene bør overvåkes med tanke på hematologiske bivirkninger, hyperglykemi og hyperkolesterolemi.

Benresepsjonshemmere ved skjelettmetastaser

Hos pasienter med utbredte skjelettmetastaser, har behandling med bisfosfonater i form av zoledronsyre vist å øke tid til første skjelettrelaterte hendelse og redusere antall hendelser (Rosen et al., 2004). Denosumab er et monoklonalt antistoff mot RANK-L og er i en randomi­sert studie vist å være noninferior til zoledronsyre (Henry et al., 2011).

Behandling med enten zoledronsyre eller denosumab kan vurderes hos pasienter med metas­tatisk nyrecellekreft og utbredte skjelettmetastaser. Daglig tilskudd av kalk og vitamin D er også anbefalt.

På grunn av risiko for osteonekrose i kjeven, skal pasientene tilses av tannlege før oppstart behand­ling. Optimal behandlingslengde er ikke kjent, men fordi risiko for kjeveosteonekrose øker over tid har man ofte anbefalt å pause behandlingen etter 2 år.

Zoledronsyre har de siste årene vært førstevalg i Norge etter Lis-anbud, men denosumab kan gis til pasienter med kontraindikasjoner mot zoledronsyre (for eksempel nyresvikt).

Metastatisk nyrecellekarsinom hos eldre

Behandling av nyrecellekarsinom hos eldre bør baseres på individuell helsetilstand og ikke på krono­logisk alder.

Alle pasienter med funksjonsnivå minst ECOG 2 bør vurderes for tumorrettet behandling uavhengig av kronologisk alder. Få pasienter over 65 år inkluderes i kliniske studier, men alder synes ikke å ha betydning for effekt av behandling. Det er mangelfulle data for toksisitet av medikamentell behandling hos eldre (Osterman et al., 2020; Quivy et al., 2013).

I henhold til «The International Society of Geriatric Oncology» anbefaler vi geriatrisk vurdering av alle over 70 år. Validerte screeningverktøy (som for eksempel G8) bør brukes for å identifi­sere skrøpelige pasienter som trenger mer omfattende geriatrisk utredning (Kanesvaran et al., 2018)

Risiko for tilbakefall av sykdom avhenger av flere faktorer, og kontrollopplegg bør individua­liseres og differensieres i henhold til slik risikostratifisering. Det er vist bedret overlevelse hos pasienter som følges strukturert etter nyrekreftbehandling, men det eksisterer ingen konsensus med tanke på intervaller mellom kontroller, eller varighet av oppfølging. Stratifisering av pasienter i risikogrupper (lav, intermediær og høy) med en differensiert oppfølging er anbefalt (Bex et al., 2025; Dabestani et al., 2019b).

Den mest innarbeide risikostratifiseringen i Norge, og den vi anbefaler brukt er Leibovich 2003 (UISS/Leibovich score) primært utarbeidet for klarcellet nyrecellekarsinom. Den er enkel, basert kun på histologi og validert (Beisland et al., 2015a; Leibovich et al., 2003; Leibovich et al., 2018). Den kan også benyttes på papillære og kromofobe svulster. Siden sistnevnte svulster ikke graderes, kompliserer det stratifiseringen og man må kun forholde seg til stadium, størrelse, sarkomatoide elementer og lymfeknuter. EAU 2025 anbefaler UISS (UISS/Leibovich score) for ikke-klarcellet nyrecellekarsinom. Andre stratifiseringsverktøy finnes også, som Leibovich 2018 (flere parametre også kliniske), VENUSS og GRANT (Rosiello et al., 2022).

Egenprodusert, basert på Klatte et al. (2018)

Gjengitt fra Bex et al. (2025). Copyright European Association of Urology 2025. Gjengitt med tillatelse i 2025.

Hos pasienter med lavrisiko cancer T1a asymptomatisk uten trombocytopeni eller anemi kan man vurdere å kutte ut CT thorax i oppfølging (EAU kapittel 5.2.4)

I tillegg anbefales årlig blodprøver (Hb, kreatinin inkl. eGFR, CRP, SR, ALP). Ved mistanke om eller påviste metastaser bør LD, kalsium, nøytrofile samt trombocytter tas. Vurder hyppigere kontroller ved nyresvikt.

Ved mye komorbiditet eller hos eldre pasienter anbefales kontrollene avsluttet etter 3 år ved lavrisiko og 5 år i medium risikogruppe. Ved positive marginer eller reseksjon av tumorer > 7 cm anbefales oppfølging tilsvarende en risikogruppe høyere.

Kontroll ved aktiv overvåking

Første kontroll etter 6–12 mnd. Deretter kontroller årlig eller hvert annet år. Kontrollene fortsetter til pasienten ikke lenger anses operabel eller har kort forventet levetid.

Se også avsnitt 8.2.

Kontroll etter ablativ behandling

Første kontroll etter 6 måneder og deretter årlige kontroller, vanligvis følges de i inntil 5 år. Ved residiv kan reablasjon eller kirurgi vurderes.

Kontroll av Bosniak cyster

Vanligvis kan kontroller avsluttes etter 5 år, men kontrollforløp for cystiske nyrelesjoner vurderes individuelt avhengig av alder og tilleggssykdommer:

Endring i morfologi over tid har trolig den største prediktive verdien. Økende septa- eller vegg­tykkelse eller tilkommet nodularitet tolkes som progresjon (Schoots et al., 2017). Cystens størrelse i seg selv er ikke en prognostisk faktor for malignitet. Hvis man ønsker å kontrollere videre med MR, er det fordelaktig å utføre en baseline MR umiddelbart etter den diagnostiske flerfase CT.

Pasienter som får medikamentell behandling for metastatisk nyrecellekarsinom, følges av onkolog og eventuelt kreftsykepleier i samarbeid med pasientens fastlege. Oppfølgingen er individualisert (se fastlegens rolle ved kreft).

Den medikamentelle behandlingen kan gi et stort spekter av bivirkninger fra mange organ­system og krever regelmessige kliniske kontroller og blodprøvekontroller. Oppfølging og behandling av bivirkninger bør skje i samarbeid mellom onkolog, fastlege og eventuelt sykepleier i poliklinikk. Se Bivirkninger av medikamentell behandling.

Pasienter som er under aktiv tumorrettet behandling evalueres vanligvis hver 3.-4. måned. Evalueringen bør inkludere vurdering av klinisk respons, bivirkninger samt radiologiske undersøkelser.

Etter avslutning av tumorrettet behandling anbefales ikke rutinemessige bildeundersøkelser, men dette vurderes individuelt på bakgrunn av symptomer. Disse pasientene følges ofte av fastlege i samarbeid med palliativ team og/eller lokalsykehus og henvises til urolog eller onkolog ved behov.

Les mer om på seneffekter ved behandling av kreft.

Oppfølging av pasienter og familier med økt risiko for nyrekreft bør vurderes av genetiker i forbindelse med utredning og diagnostikk. Genetisk veiledning er også lovpålagt før prediktiv/​presymptomatisk gentest av friske familiemedlemmer (jamfør Bioteknologiloven). Innholdet i oppfølgingen vil avhenge av diagnose, alder, sykehistorie og familiehistorie.

Rutinekontroller skal avsluttes når det ikke lenger har behandlingsmessige konsekvenser.

I familier der den genetiske forandring/diagnosen er kjent

For en del genetiske tilstander finnes standardiserte kontrollopplegg utarbeidet av inter­nasjonale faggrupper – f.eks. Birt-Hogg-Dubé syndrom (Menko et al., 2009; PDQ Cancer Genetics Editorial Board, 2002) og tuberøs sklerose (Northrup et al., 2021). Andre tilstander er så sjeldne at det ikke finnes faglig konsensus, og et spesialtilpasset kontroll­opplegg må utarbeides gjennom nasjonale og tverrfaglige samarbeid.

I familier uten kjent genetisk diagnose

I enkelte familier vil man se en opphopning av nyrekreft uten at man klarer å påvise en gene­tisk forklaring, til tross for adekvat utredning. I slike tilfeller stilles gjerne diagnosen «familiær nyrekreft», og radiologisk oppfølging av førstegradsslektninger av de syke i familien kan være indisert. Oppfølging bør tilpasses i den enkelte familie, men tentativt kan MR-undersøkelse av nyrene hvert 3.–4. år være et fornuftig utgangspunkt.

Primærundersøkelse er fortrinnsvis MR med kontrast. Påfølgende kont­roller kan utføres uten kontrast inntil det oppstår lesjon(er); dette fordi man ikke kjenner konsekvensene av kumulativ akkumulasjon av gadolinium i kroppen. Klarcellet nyrekreft kan fremstå cystisk. En må derfor være oppmerksomme på nytilkomne lesjoner med cystisk utseende på MR uten kontrast.