Se nasjonal faglig retningslinje for diabetes:
Levevaner ved diabetes og behandling av overvekt og fedme

Hjerte- og karsykdommer oppstår i blodårene i hjertet, hjernen eller andre organer og er fortsatt en betydelig dødsårsak i Norge (fhi.no). En viktig risikofaktor for utvikling av hjertesykdom er mengden kolesterol i blodet. Blodkolesterolet påvirkes av maten vi spiser, og et kosthold med gunstig fettsyresammensetning kan senke det ugunstige LDL-kolesterolet med 5-30 %. Høyt blodtrykk er også en viktig risikofaktor som påvirkes av saltmengden i kostholdet.

Ernæringsbehandling

Utgangspunktet for ernæringsbehandlingen er nøkkelrådskosten. Denne bør tilpasses slik at fettkvaliteten i kostholdet blir best mulig. Det mest hensiktsmessige er å bytte ut / redusere inntaket av matvarer med mye mettet fett til fordel for matvarer med flerumettet fett.

Mettet fett bør ikke erstattes med sukker eller stivelsesholdige matvarer. De største kildene til mettet fett i kostholdet er kjøtt- og meieriprodukter. Gode kilder til umettet fett er myke plantemargariner, nøtter, avokado, raps- eller olivenolje, majonesprodukter, frø, tran, fet fisk og pålegg med økt innehold av sunne oljer. Inntaket av mettet fett i kosten bør være under 10 % av det totale energiinntaket. Dersom dette ikke gir ønsket reduksjon av LDL-kolesterol bør mettet fett senkes til under 7 % av energiinntaket.

Et høyt inntak av plantekost som frukt, grønnsaker, bær, belgvekster og fullkornsprodukter er bra for hjertet. Man bør derfor spise «5 om dagen» eller mer. Omega 3-fettsyrer fra fet fisk er gunstig og bør spises flere ganger i uken.

Ved hypertriglyseridemi bør inntaket av alkohol, sukker og sukkerholdig mat og drikke vurderes, siden disse i stor grad påvirker konsentrasjonen av slike fettstoffer i blodet.  

Utfordringer

For mange vil det være utfordrende å redusere inntaket av mettet fett. Samtale og veiledning bør fokusere på praktiske endringer som passer den enkelte.

Osteoporose er det samme som benskjørhet. Osteoporose er vanlig i Norge og det er estimert at om lag halvparten av hoftebruddene kan forklares ut i fra levevaner og ernæringssituasjon. Et høyt alkoholinntak og røyking øker risikoen for osteoporose. Underernæring og svingninger i vekt økte også risikoen for osteoporotiske brudd.

Målsetning

Målet er å forebygge underernæring samt sikre tilstrekkelig inntak kalsium og vitamin D.

Ernæringsbehandling

For personer i ernæringsmessig risiko anbefales energi og næringstett kost. Personer som er i god ernæringsstatus anbefales nøkkelrådskost. For begge gruppene er det viktig med tilstrekkelig inntak av vitamin D og kalsium.

Vitamin D øker opptak av kalsium i tarmen og er nødvendig for mineraliseringen av skjelettet. Eldre over 75 år anbefales 20 µg (mikrogram) vitamin D per dag, hvilket er dobbelt så høyt som anbefalingen til den yngre befolkningen. Derfor er tilskudd ofte nødvendig i denne aldersgruppen. En teskje tran eller 100 gram laks gir henholdsvis 10 µg vitamin D.

Kalsium er en viktig bestanddel i skjelettet. Anbefalt inntak for voksne er 800 mg per dag. Melk og meieriprodukter bidrar med ca 70 prosent av det totale kalsiuminntaket. For postmenopausale kvinner er det holdepunkter for at tilskudd med 500–1000 mg kalsium kan redusere tap i benmasse.

Utfordringer

Osteoporoserisiko kan påvirkes av medisinsk behandling, som for eksempel langvarig bruk av kortisonpreparater. Lege bør følge opp dette og vurdere behov for tilskudd eller medisiner.

Personer med kreft har svært ulike ernæringsutfordringer avhengig av lokalisasjon av kreft, type behandling og fase i behandlingsløpet. Noen kreftformer gir stor risiko for underernæring. Å opprettholde ernæringsstatus gjennom behandlingsforløpet blir derfor en viktig målsetning.

Ernæringsbehandling

For pasienter som ikke er i ernæringsmessig risiko eller opplever vektøkning anbefales nøkkelrådskost. Pasienter som er i ernæringsmessig risiko bør ha energi- og næringstett kost.

Energibehovet hos personer med kreft kan være både økt, redusert eller uendret. Derfor bør vekten følges for å vurdere behovet. Målsetting er å forebygge og behandle underernæring, forbedre allmenntilstanden, øke toleranse for kreftbehandlingen, redusere bivirkninger, styrke immunforsvaret og bedre livskvalitet.

Vekttap og underernæring er vanlig og kan skyldes symptomer av kreftsykdommen, psykososiale faktorer, økt tap av næringsstoffer, økt behov for næringsstoffer eller kakeksi. Kakeksi er en tilstand der kreftsykdommen påvirker omsetningen av næringsstoffer eller matlysten. Kakeksi gir større muskeltap enn ved tilsvarende vekttap hos friske. Nok og næringsrik mat er derfor viktig for å bremse vekttapet så mye som mulig. Slanking under kreftbehandling er ikke anbefalt.

Utfordringer

Mange kreftpasienter sliter med dårlig appetitt. Årsaken til denne bør utredes for å gi pasienten tilpassede kostråd og forebygge underernæring.

Det finnes mye alternativ og erfaringsbasert informasjon om kosthold ved kreft. Vi anbefaler at man følger Helsedirektoratets anbefalinger i Kosthåndboken og råd fra Kreftforeningen (kreftforeningen.no). Det er ikke dokumentert at man må unngå spesielle matvarer under kreftbehandling. Bruk av høye doser enkeltvitaminer eller mineraler  frarådes.

Enkelte kreftformer og behandlinger gir spesielt store ernæringsutfordringer. For eksempel ved strålebehandling mot hode, hals, spiserør, magesekk, bekken eller ved forsnevringer/passasjehinder i fordøyelseskanalen kan det i perioder være aktuelt med ernæring via sonde eller intravenøst.

Overvekt og fedme er et stadig økende problem blant både barn og voksne, og er et av de største helseproblemene i verden. Overvekt og fedme skyldes ubalanse mellom energiinntak og energiforbruk over tid. Genetiske faktorer og biologisk ubalanse i appetittreguleringen kan være avgjørende for at noen er mer utsatt for å utvikle overvekt og fedme enn andre. Medikamenter, ulike sykdommer, psykiske og sosiale forhold kan også være medvirkende faktorer.

Behandling av overvekt og fedme krever grundig utredning av årsakene til vektproblemene hos den enkelte, slik at behandlingen blir individualisert og målrettet. Det er viktig å ha realistiske mål for behandlingen. Oppfølging over lang tid er ofte nødvendig.

Ernæringsbehandling

Målet er at den enkelte kommer fram til et kosthold og aktivitetsnivå som gir varig vektreduksjon. Vekten bør ikke være det eneste målet; mestring, bedret selvfølelse, livskvalitet og redusert risiko for utvikling av tilstander som diabetes type 2 og hjerte- og karsykdommer er også viktige mål. For å oppnå vektreduksjon må man være i negativ energibalanse. Dette kan skje ved hjelp av en reduksjon i energiinntak og/eller økt energiforbruk ved fysisk aktivitet.

En vektreduksjon på 5–10 % kan gi betydelig helsegevinst og bør anses som vellykket, til tross for at den optimale vekten ikke er nådd. Personer med KMI > 40 eller KMI > 35 med tilleggssykdommer kan ha behov for en større vektreduksjon for å oppnå ønsket helseeffekt.

Utfordringer

Fedme øker risikoen for blant annet høyt blodtrykk, hjerteinfarkt, hjerneslag, flere kreftformer, diabetes type 2, gallestein, muskel- og leddplager og psykososiale plager. Overvekt og fedme er lettere å forebygge enn å behandle. Omgivelsene og omsorgspersoner bør tilrettelegge for et sunt kosthold og gode aktivitetsvaner fra ung alder.

Ved laktoseintoleranse passerer laktose (melkesukker) ufordøyd gjennom tynntarmen og videre til tykktarmen som følge av lav aktivitet av laktase (enzym som skal bryte ned laktose).  I tykktarmen blir laktose nedbrutt av bakterier og denne prosessen kan gi luftsmerter og endret avføring.  

Laktoseintoleranse er vanlig i deler av verden som Afrika, Sør-Amerika og Asia. Laktoseintoleranse kan også forekomme midlertidig som følge av andre sykdommer eller skader i tarmen. Toleransen for laktose kan også bli gradvis dårligere med årene, og mange eldre opplever å tåle laktose i mindre mengder enn før. Laktose skader ikke tarmen på noe vis, det medfører bare et forbigående ubehag.

Ernæringsbehandling

Målet er å finne ut hvilken grad av laktosereduksjon som er nødvendig for at symptomene opphører.

Laktose finnes bare i melkeprodukter og produkter der melk er en viktig ingrediens. Det er sjelden nødvendig å unngå laktose fullstendig ved intoleranse. De fleste tåler små mengder vanlig melk i kaffen eller rømme til middagen Hver enkelt bør prøve seg frem for å finne ut hvor mye de tåler av ulike meieriprodukter. Utvalget av laktosereduserte og laktosefrie melkeprodukter på markedet blir også stadig større.

Personer med laktoseintoleranse bør innta tilstrekkelige mengder meieriprodukter med lavt laktoseinnhold, som faste hvite oster, laktosefrie- og/eller laktosereduserte produkter.

Utfordringer

Det er viktig å skille mellom laktoseintoleranse og melkeproteinallergi. En person med laktoseintoleranse tåler melkeprotein og mange kan også tåle små mengder laktose. Dette gir fleksibilitet og rom for variasjon i kostholdet. Å dekke kalsiumbehovet uten å innta meieriprodukter kan være vanskelig. Man bør da bruke kalsiumberikede plantemelkprodukter. Det kan være behov for tilskudd av andre vitaminer og mineraler, f.eks B12 og jod.

Ulike reaksjoner på mat krever ulike kostholdstilpasninger.  Man skiller på allergiske og ikke-allergiske overfølsomhetsreaksjoner på mat. En matallergi krever stort sett at man må unngå allergenet totalt. De vanligste matvarene å være allergisk mot er melkeprotein, egg, fisk, skalldyr, trenøtter, peanøtter, hvete, gluten (cøliaki) og soya.  Ved ikke-allergisk overfølsomhet vil ikke immunsystemet påvirkes, og som oftest kan man tåle litt. Eksempler på slik overfølsomhet er laktoseintoleranse som er omtalt lenger opp på denne siden.

Ernæringsbehandling

Målet med ernæringsbehandlingen er at pasienten skal finne fram til et kosthold uten de matvarene eller næringsstoffer de reagerer på samtidig som kostholdet ikke blir unødvendig begrenset.

Behandling av matvareallergi innebærer ofte streng eliminasjon av proteiner fra aktuelle matvarer. Personer med matvareallergi bør får kostveiledning av ernæringskyndig helsepersonell. Det er viktig at personen med allergi selv har kunnskap om hva man ikke tåler og at de som tilbereder maten har oppdatert kunnskap om matens innhold.

Matvarer skal merkes om de inneholder allergener. Allergener skal være uthevet i innholdsfortegnelsen slik at det er lett å se om matvaren kan spises. Mange produkter er merket med «kan inneholde spor av». De fleste allergikere tåler mat merket med spor av, men svært sensitive bør konferere med lege/helsepersonell.

Utfordringer

Når basismatvarer, som for eksempel melk, korn eller fisk fjernes fra kostholdet, fjerner man samtidig viktige kilder til næringsstoffer. Dette medfører økt risiko for ernæringsmangler.  Barn er spesielt utsatt. Feilernæring i ung alder kan få større konsekvenser enn hos voksne. De fleste barn vokser av seg allergi mot egg, melk og hvete. Derfor er det viktig med regelmessig utredning for å revurdere diagnosen.

Dysfagi, eller spise-, tygge- og svelgevansker, er en felles betegnelse for nedsatt munn-, tunge- og svelgemuskulatur eller nedsatt nerveforsyning til disse musklene, som påvirker mat- og drikkeinntaket.

Dysfagi kan oppstå som følge av en rekke sykdommer, tilstander eller skader. Eksempler er hjerneslag, hjernesvulst, kreft, strålebehandling, kirurgi, betennelser eller infeksjoner i munn, svelg eller spiserør, nevrologiske sykdommer eller skader som multippel sklerose, amyotrofisk lateralsklerose (ALS), Parkinsons sykdom, cerebral parese eller demens.

Dysfagi kan også forekomme hos eldre eller syke med svekket almenntilstand, hos personer med spiserørsbetennelser, forsnevringer i spiserøret, eller ved munntørrhet.

Et tverrfaglig team bør utrede tygge- og svelgefunksjonen hos pasienten.

Ernæringsbehandling

En normal tygge- og svelgefunksjon kjennetegnes av at en kan håndtere alle mat- og drikkekonsistenser uten vansker.

Dysfagi kan variere fra lett ubehag til alvorlig manglende kontroll i spise-, tygge- og svelgeprosessen. Når svelgevansker oppstår som følge av akutt sykdom eller skade, blir funksjonen oftest gradvis bedre. Svelgevansker som følger fremskridende sykdom, vil ofte gradvis forverres.

Målet med ernæringsbehandlingen er å sikre pasientens ernæringsmessige behov samt at maten og måltidene oppleves behagelige og trygge for pasienten. Det er ofte behov for å endre konsistens både på mat og drikke. Valg av konsistensnivå bør skje med bakgrunn i kartlegging av tygge- og svelgefunksjonen.

Kartlegging

Kartlegging av tygge- og svelgfunksjon kan gjøres gjennom anamnese (samtale), svelgetesting eller måltidsobservasjon. Vurdering og behandling av spise- og svelgfunksjon og tilpasning ved bevegelsesvansker er ofte et tverrfaglig samarbeid, med blant annet lege, helsefagarbeider, sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut, klinisk ernæringsfysiolog og logoped. Logopeder er eksperter på utredning av kompliserte svelgeproblemer.

Logopeder fokuserer på selve funksjonen i munn og svelg og kan anbefale øvelser eller konsistenstilpasninger. Ved mange sykehus er det mulig å få gjennomført instrumentell svelgefunksjonsvurdering (videofluoroskopisk svelgefunksjonsvurdering) eller fleksibel endoskopisk evaluering av svelgefunksjon (FEES).

Oppfølging

Oppfølging av vekt og ernæringsstatus er viktig hos pasienter med dysfagi for å hindre underernæring. Hvis spising gjennom munnen blir for krevende og ikke dekker pasientens ernæringsmessige behov bør sondemat/gastrostomi vurderes.

Dersom pasientens funksjonsnivå endrer seg over tid, positivt eller negativt, er det viktig å ta ny svelgefunksjonsvurdering slik at tiltak og anbefalinger kan justeres.

Mulige tegn på tygge- og svelgevansker

• brekninger, gulping, hoste eller tung pust under eller like etter inntak av mat eller drikke, eller hypping kremting etter svelging
• at måltidene tar lang tid (mer enn 30 minutter)
• at det er matrester i munnen etter måltidet
• uklar eller grøtete stemme under eller rett etter inntak av mat eller drikke
• sikling eller søling fra munnen ved inntak av mat eller drikke
• små måltider eller dårlig væskeinntak og/eller ensidig matvarevalg
• vekttap, underernæring eller dehydrering, eller manglende vektøkning hos barn
• ubehag ved svelging, eller klumpfølelse i halsen

Konsistenstilpasset mat og produkter på blå resept

Konsistenstilpasset kosthold er mat og drikke som er tilpasset tygge- og svelgefunksjonen. Mat som er konsistenstilpasset blir ofte mer utspedd i energi- og næringsinnhold. I tillegg til at mange må velge energirike råvarer og bruke energiberikning, kan det være behov for kosttilskudd og spesialprodukter for at maten skal ha tilstrekkelig energi- og næringsinnhold.

Det finnes ulike energi- og næringstette drikker, supper og puddinger/desserter på apoteket. Det finnes også flere forskjellige typer fortykningsmidler beregnet for fortykning av mat og drikke. Målet med å bruke disse er å oppnå riktig konsistens tilpasset brukeren. De forskjellige fortykningsmidlene brukes i forskjellig mengde for å oppnå rett konsistens, så det er viktig å lese instruksjoner på middelet man bruker.

Ved dysfagi kan flere slike produkter fås på blå resept, som skrives ut av behandlingsansvarlig lege. Det kan søkes etter Lov om folketrygd (folketrygdloven) § 5-14, jf. blåreseptforskriften § 6. Ved alvorlige spisevansker kan det være nødvendig med ernæring gjennom nesesonde eller gastrostomi. Sondeernæring fås på blå resept.

Konsistenstilpasset kost

Helsedirektoratet anbefaler å følge The International Dysphagia Diet Standardisation Initiative (IDDSI) sin inndeling av mat og drikke i konsistensnivåer fra Nivå 0 – Tynn drikke til Nivå 7 – Normal kost (se tabell).

For hvert nivå er det beskrevet hvordan maten skal være med hensyn til konsistens, partikkelstørrelse og så videre for å passe i en gitt kategori. IDDSI spesifiserer også enkle, praktiske metoder for å teste hvilket konsistensnivå en mat- eller drikkeprøve ligger på.

Tabellen under gir en rask oversikt over konsistensnivåene. For mer informasjon, testmetoder og eksempler vises til IDDSIs veiledere, se iddsi.org/translations for å hente ned siste norske versjon av disse.

* Der det finnes en eksisterende kostkonsistens som betegnes som «finmost» eller «findelt», sjekk om denne passer med spesifikasjonene til Nivå 5 – Farse, eller om den behøver justering. Der det finnes en eksisterende kostkonsistens som betegnes som «glatt» eller «geléringskost», sjekk om denne passer med spesifikasjonene av Nivå 4 – Puré.

Valg av konsistensnivå tilpasses den enkeltes behov. En del pasienter kan ha behov for både tilpasset mat og drikke. Betegnelsene over kan med fordel brukes som et spekter – eksempelvis kan en si at pasienten kan spise «Nivå 2 – Litt tykk drikke til Nivå 5 – Farsekost». Dermed inkluderer man alle konsistensene mellom (Nivå 3 og 4), som pasienten også kan spise. Eller «Nivå 0 – Tynn til Nivå 4 – Puré» for å vise at pasienten trenger tilpasset kost, men kan drikke alle drikkekonsistenser.

Irritabel tarm (forkortet IBS fra Irritable Bowel Syndrome) kjennetegnes av vekslende avføringsplager som luftsmerter, flatulens, diaré, forstoppelse og en følelse av ufullstendig tømming. Medisinsk utredning for alvorlige tilstander som cøliaki og Crohns sykdom bør gjennomføres før diagnosen IBS settes.

Ernæringsbehandling

Målsetningen med ernæringsbehandlingen er å sammen med pasienten finne fram til et kosthold som kan redusere eller fjerne kostrelaterte symptomer. For personer med IBS er det svært individuelt hvilke endringer man bør gjøre i kostholdet. Veiledningen bør ta utgangspunkt i det vanlige kostholdet og vurdere hvilke tiltak som er aktuelle ut ifra det.

Mange personer opplever symptomlindring gjennom endringer i spisevaner. De senere år er såkalt FODMAP-redusert diett blitt vanlig å forsøke for å redusere fordøyelsesplager. FODMAP er en forkortelse for Fermenterbare Oligo- Di- Mono- og Polysakkarider. Dette er karbohydrater som fruktose, laktose, fruktaner, galaktaner og polyoler som finnes i ulike mengder i matvarer. Disse karbohydratene kan gi økt ubehag og symptomer hos personer med IBS. De finnes i stor grad naturlig i sunne matvarer som frukt, grønnsaker, belgvekster og kornprodukter. Derfor anbefales ikke diett med lavt innhold av FODMAP til friske mennesker og bør kun utprøves ved IBS. Eksempler på matvarer med høyt og lavt innhold av FODMAP er vist i tabellen under. Det anbefales å prøve ut dietten under veiledning av ernæringskyndig helsepersonell for å sikre et fullverdig kosthold og hindre unødvendige, langvarige restriksjoner i kosten.

Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle mage-tarmsykdommer i Helse Bergen har mye informasjon om FODMAP-redusert kost (helse-bergen.no).

Oversikt over matvarer med henholdsvis lite og mye innhold av FODMAP

Mange kan også reagere på kaffe, alkohol og kullsyre.

Utfordringer

Det kan være vanskelig å vite hvilke matvarer som gir symptomer eller ikke. Det er viktig at ikke pasienten utelukker for mange matvarer fra kostholdet, slik at kosten blir ensidig. Langtidseffekter av lav-FODMAP-diett er ikke kjent. Merker man ikke effekt av dietten etter en tid bør den avsluttes.

Underernæring er underdiagnostisert og underbehandlet i helseinstitusjoner. . Dette er alvorlig fordi underernæring øker risiko for komplikasjoner ved medisinsk behandling, øker infeksjonsrisiko, forverrer fysisk og mental funksjon, forsinker rekonvalesensen og gir økt dødelighet. En målrettet identifisering og behandling av pasienter i ernæringsmessig risiko gir helsemessige gevinster for den enkelte og er kostnadseffektivt .Dokumentasjon og oppfølging av ernæringsstatus er en nødvendig del av et klinisk undersøkelses- og behandlingstilbud. God ernæringspraksis omtales på en egen side.

Ernæringsbehandling

Pasienter i ernæringsmessig risiko skal få tilpasset ernæringsbehandling. Dette vil ofte innebære energi- og næringstett kost eller ekstra næringstett kost. Hvilke tiltak som må til for å bedre matinntaket til pasienten vil variere. Underliggende faktorer  som påvirker matinntaket bør behandles først, som for eksempel forstoppelse, smerter eller kvalme, se ernæringstrappen.

Ernæringstiltak som skal igangsettes bør vurderes i prioritert rekkefølge. Det kan i noen tilfeller være riktig å begynne på et høyere trinn i trappen, eller hoppe over noen trinn. Poenget er at man kan oppnå mye ved å ta hensyn til tiltak som ligger på et lavere kostnadsnivå.

Energi- og næringstett kost, berikning, ekstra mellommåltider og næringsdrikker er aktuelle tiltak. Berikning kan være ekstra fløte, kesam, margarin, olje eller industrifremstilt berikningspulver. Hyppige mellommåltider bør tilbys underernærte. Mellommåltider kan for eksempel være hjemmelagde eller industrifremstilte næringsdrikker som ikke metter like mye som fast føde og derfor kan bidra til økt energiinntak. Energirik drikke anbefales også til måltidene.

Sondeernæring bør vurderes framfor intravenøs ernæring til pasienter som ikke kan spise selv. Sondeernæring kan også brukes som tillegg hvis pasienten klarer å spise noe, men ikke nok gjennom munnen. Intravenøs ernæring bør kun brukes der inntak av mat gjennom munnen ikke er mulig eller av medisinske årsaker er kontraindisert.

Svært underernærte pasienter kan ha behov for tett oppfølging i startfasen for å hindre reernæringssyndrom. Dette innebærer forsiktig oppstart med ernæring, tiamintilskudd og monitorering av elektrolytter (K, P, Mg).

Utfordringer

Underernæring får ofte utvikle seg fordi problemet ikke blir identifisert. Derfor er kartlegging av ernæringsstatus/ernæringsmessig risiko hos alle pasienter viktig for å fange opp pasienter i risiko tidlig i forløpet.

Revmatologiske sykdommer defineres som «smertefulle tilstander i bevegelsesapparatet og bindevevet». Revmatiske sykdommer kjennetegnes av kronisk betennelse, hovedsakelig i leddhinnen, som medvirker til ødeleggelse av brusk og ben over tid. Kosthold kan bidra til å lindre symptomer, bedre funksjon, opprettholde god ernæringsstatus og redusere risikoen for følgesykdommer.

Målsettingen er å oppnå et kosthold som kan gi overskudd i hverdagen og forebygge livsstilssykdommer på sikt.

Revmatoid artritt – ernæringsbehandling

Ved revmatiske sykdommer anbefales det å ta utgangspunkt i nøkkelrådskosten. Det kan være gunstig med rikelig med frukt, bær og grønnsaker, kornvarer, olivenolje, nøtter og belgvekster, samt fisk oftere på bekostning av kjøtt. Ved behov for energiberikning bør det benyttes matvarer med enumettet fett som raps-, olivenolje, avokado eller nøtter.

Det eneste næringsstoffet som er vist å ha direkte påvirkning på sykdomsaktivitet er omega 3-fettsyrer. Fet fisk er en god kilde til disse fettsyrene, men de fleste trenger et fiskeoljetilskudd i tillegg for å innta stor nok mengde. Inntak over 4–5 gram per dag anbefales ikke, så mengden tilskudd bør tilpasses inntaket av omega 3-fettsyrer fra kostholdet. Konsulter med lege eller klinisk ernæringsfysiolog før eventuelt tilskudd startes opp.

Mange opplever at smertene forbundet med revmatisk sykdom kan forverres av enkelte matvarer. Disse pasientene bør veiledes i forbindelse med eliminering av matvarene de mistenker å reagere på. Hvis de opplever symptomlindring bør de så gjeninnføre én og én matvare og registrere om symptomene forverres. Det kan være behov for tilskudd hvis mange næringsrike matvarer utelates.

Urinsyregikt – ernæringsbehandling

Urinsyregikt er en form for metabolsk revmatisme. Det felles ut salter fra urinsyre i leddene som gir betennelse og smerte. Det første symptomet er ofte betennelse i stortåleddet, såkalt podagra.

Overvekt og et høyt inntak av alkohol og purinrik mat øker risiko for urinsyregikt. Etter sykdomsutbrudd kan også faste øke risiko for smerteanfall.

Kostholdsveiledning bør fokusere på matvarer som kan utsette og/eller forhindre nye anfall. Å oppnå normalvekt samt et kosthold som kan forebygge andre livsstilsykdommer er viktig.

Utfordringer

Revmatiske sykdommer kan gi redusert allmenntilstand. Mange blir mindre aktive og får redusert energibehov. Kortison er et vanlig medikament ved revmatiske sykdommer og kan gi økt appetitt som kan føre til overvekt. Mange pasienter kan eliminere unødvendig mange matvarer på grunn av smerter, og det kan være krevende å oppnå et fullverdig og sunt kosthold. Disse pasientene bør få individuelt tilpasset veiledning.