Lukk Lukk
Kommunehelsetjenesten
Samfunnsmedisin og folkehelsearbeid
Kunnskapsbasert praksis
Kvalitetsforbedring
Kunnskapsstøtte til kommunene
Omsorgsbiblioteket
Logg inn
Vil du hjelpe oss å gjøre Helsebiblioteket bedre? Delta i brukerundersøkelsen vår og del dine erfaringer med oss.
Til brukerundersøkelsen (Microsoft Forms)
  • Søk i alle retningslinjer
  • Søk i alle kilder
    • Nasjonale faglige råd
    Helsedirektoratet

    Nasjonale faglige råd for kommunalt overdoseforebyggende arbeid

    Sist faglig oppdatert: 16. januar 2025

    Forebygging av overdoser

    Rutiner for å redusere risikoen for overdoser bør være del av kommunens planer

    Sist faglig oppdatert: 16.01.2025

    Rutiner for å redusere risikoen for overdoser bør utarbeides som del av kommunens systematiske folkehelsearbeid, og være basert på kunnskap om rusmiddelsituasjonen i kommunen og regionen: 

    • hvilke rusmidler brukes, hvordan og hvor? 
    • oppdatert kunnskap om variasjoner i rusmiddelkvaliteten og nye rusmidler i omløp 
    • statistikk over utdeling av brukerutstyr samt overdoseutrykninger der det er mulig

    Kommunens planer bør inkludere beskrivelse av samarbeidsrutiner og ansvarsfordeling mellom helse- og omsorgstjenesten samt lokale tjeneste- og aktivitetstilbud. Det bør framkomme hvilken del av tjenesten som har ansvar for å initiere samarbeidet.

    Rutiner og ansvar som bør beskrives: 

    • oppfølging av personer med rusmiddelproblemer (beskrives i tredje råd)
    • samarbeid ved sårbare overganger som tilbakeføring av brukere til kommunen etter utskriving fra kriminalomsorgen, avrusning eller behandlingsopphold
    • ivaretakelse av brukere med rusmiddelavhengighet ved livskriser som død i nære relasjoner, og ved tap av jobb, bolig, aktivitetstilbud o.l.
    • ivaretakelse av pårørende og andre nærstående til personer med rusmiddelproblemer
    • innhenting og formidling av kunnskap om aktuelle rusmidler og variasjoner i rusmiddelkvaliteten via overdosefare.no
    • informasjonsdeling om rusmiddelrelaterte hendelser mellom politi, ambulansetjeneste, legevakt og kommunens rustjenester, med ivaretakelse av personvern
    • utdeling av nalokson nesespray og brukerutstyr
    • lærings- og forbedringsarbeid innen overdoseforebygging

    Praktisk – slik kan rådet følges

    Rusmiddelkvaliteten i regionen bør være tema i jevnlige møter mellom kommunen, politi, ambulansetjeneste og brukerorganisasjoner. Status bør formidles til kommunale rustjenester, andre rusrelaterte tilbud, kommunens kriseteam og/eller tilsvarende tilbud. 

    Samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak om statistikk knyttet til overdoseutrykninger er hensiktsmessig.

    Kunnskapskilder for kartlegging av rusmiddelsituasjonen i kommunen:

    Etabler samarbeid om lokal kunnskapsinnhenting og  -formidling med bruker- og pårørendeorganisasjoner.

    Kilder for utvikling av planverk: 

    Se også forebygging.no for eksempler på planlegging av folkehelse- og rusarbeid i kommunene.

    Relevante samarbeidsaktører for inkludering av overdoseforebygging i kommunens planer:

    • kommunens helse- og omsorgstjeneste, inkludert hjemmetjenesten og psykisk helse- og rustjeneste
    • ACT/FACT-team eller tilsvarende oppsøkende tverrfaglige team
    • tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) og psykisk helsevern
    • ambulansetjeneste (AMK)
    • politi
    • bruker- og pårørendeorganisasjoner, frivillige, ideelle og andre relevante aktører, som for eksempel representanter for ulike minoritetsgrupper, se Nasjonale råd for bruker- og pårørendemedvirkning i rus- og psykisk helsefeltet

    Kriminalomsorgen er også en viktig samarbeidsaktør, og i tillegg en arena for å ta tak i rus- og overdoseproblematikk. Se Forebyggende tiltak mot overdosedødsfall - Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS).

    Relevante samarbeidsområder:

    • avtaler om samarbeidsmøter og ansvarsgrupper, og systematisering av dette i for eksempel Individuell Plan (IP) i henhold til samtykke fra bruker
    • fagutvikling på tvers av systemnivå gjennom eksempelvis nettverkssamlinger, fagdager og praktiske øvelser mellom flere tjenester
    • pårørendearbeid, se pårørendeveilederen
    • ivaretakelse av fysisk helse og psykososiale forhold 

    Kommunens lærings- og forbedringsarbeid for å redusere risiko for overdoser og overdosedødsfall inkluderer:

    • vedlikehold av ansattes og brukeres kunnskap om førstehjelp ved overdoser
    • vedlikehold av ansattes kunnskap om rus- og avhengighetsfeltet via kilder som KORUS og NRAPP
    • systematisk oppdatering av rusmiddelsituasjonen i kommunen 
    • gjennomgang av brukerens kontakt med helse- og omsorgstjenesten og hendelsesforløpet med mål om å avdekke hva som kunne vært gjort annerledes ved overdose eller overdosedødsfall

    Begrunnelse – dette er rådet basert på

    Sammendrag

    I henhold til folkehelseloven § 5 skal kommunen ha oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer i kommunen. Overdoseforebyggende arbeid er en naturlig del av kommunenes forebyggende arbeid.

    Alle kommuner skal ha en alkoholpolitisk handlingsplan, jf. alkoholloven § 1-7 d. Mange har også en rusmiddelpolitisk handlingsplan. Å koble rutiner om overdoseforebyggende arbeid til planverk som allerede er etablert, kan være ressursbesparende.

    Rutiner for samarbeid mellom aktuelle instanser kan bidra til å sikre gode overganger og avdekke overdoserisiko hos den enkelte brukeren.

    Utskriving fra fengsel, avrusning eller avslutning av ulike behandlingsopphold er eksempler på sårbare overganger som kan medføre økt risiko for overdose, blant annet fordi toleransen for rusmidler kan være redusert. Ved tre til åtte dager uten bruk, reduseres toleransen for opioider betraktelig (Bramness et al., 2015). Dødelighet pga. overdose er spesielt høy de første 14 dagene etter løslatelse fra fengsel (Bukten et al., 2017).

    Ansvarsgruppe rundt brukeren, kriseplan og Individuell plan (IP) kan bidra til ivaretagelse av brukeren forutsatt at brukeren har vært involvert i utviklingen og samtykket til innholdet (Øktedalen et al., 2024).

    Rutiner for tverrsektorielt samarbeid i kommunens planverk, kan bidra til å styrke helhetlig oppfølging av brukeren. Se effekt av tiltak for å redusere bostedsløshet (fhi.no).

    Type rusmidler som er i omløp, sammensetningen og styrken på dem (rusmiddelkvaliteten) er i stadig endring både nasjonalt og regionalt (Clausen et al., 2008). Ved at kommunen er orientert om endringer eller situasjoner som øker overdosefaren i regionen, kan informasjon videreformidles til brukermiljøene og overdoser forebygges.

    Kommunen skal dele ut brukerutstyr, jf. smittevernloven § 7-1 tredje ledd om forebygging av smittsomme sykdommer, dersom brukerne etter en faglig vurdering er i risiko for å bli smittet.

    Kommunen bør ha rutiner for å gjøre brukerutstyr tilgjengelig for rusmiddelbrukere, og tilby veiledning i skadereduserende bruk ved utlevering

    Sist faglig oppdatert: 16.01.2025

    Rutinene for tilgjengeliggjøring av brukerutstyr bør beskrive hvordan: 

    • brukerutstyr gjøres tilgjengelig for utdeling hos lokal helse- og omsorgstjeneste, og at brukere av rusmidler er kjent med dette
    • ambulerende kommunale tjenester deler ut brukerutstyr
    • tjenesteytere som står for utdeling av brukerutstyr, får opplæring i mindre skadelig bruk av rusmidler, herunder anbefalt bruk av utstyret
    • tilbudet gis på en måte som sikrer brukernes anonymitet

    Praktisk – slik kan rådet følges

    Relevant brukerutstyr kan være røykefolie, pumper, kanyler, askorbinsyre, kokekar, filter, alkotip, saltvann og kanyleboks for brukte kanyler.

    I tillegg bør brukere av opioider få utdelt nalokson nesespray til kameratredning. Det er viktig å formidle til brukerne at det ikke er fysisk mulig å gi nalokoson nesespray til seg selv etter en overdosering.

    Kontakt KORUS (korus.no) for veiledning om hvordan man bestiller og anvender brukerutstyr samt informasjon om mindre helseskadelig rusmiddelbruk.

    Utleveringen av brukerutstyr og veiledning i skadereduserende bruk kan for eksempel foregå ved kommunale rustjenester, apotek, legevakt, lavterskeltjenester, ambulante tjenester osv. For å sikre anonymitet, kan det være nødvendig å tilpasse tjenesten til utvalgte steder og tidspunkt. KORUS og brukerorganisasjoner kan bistå i veiledning rundt dette.

    Brukere kan også gjøres oppmerksom på at de kan bestille forsending av brukerutstyr fra brukerorganisasjoner og leverandører av medisinsk utstyr.

    Det er nyttig om kommunen tilrettelegger for retur av brukte kanyler samt kanylebokser.

    Begrunnelse – dette er rådet basert på

    Sammendrag

    Jf. smittevernloven § 7-1 tredje ledd om forebygging av smittsomme sykdommer, skal kommunen dele ut brukerutstyr dersom brukere etter en faglig vurdering er i risiko for å bli smittet.

    Rent brukerutstyr forebygger blodbårne sykdommer og andre kroppslige skader som kan oppstå om man deler brukerutstyr (Årstad et al.,2020).  Etter lov om vern mot smittsomme sykdommer §7-1 er kommunene pliktig til å forebygge smitte av blodbårne sykdommer. Klinisk erfaring og brukererfaring er at utdeling av brukerutstyr også kan bidra til å etablere tillit mellom personer med rusmiddelproblemer og tjenesten. Også kommuner som ikke er kjent med at de har rusmiddelbrukere i egen kommune, bør ha utstyr tilgjengelig for utdeling.

    Tall fra Brukerplan i 2022 (helse-stavanger.no) viser at enkeltbrukere i små kommuner samlet sett utgjør en relativt stor gruppe. I de over 100 kommunene som ikke deler ut utstyr eller svarer at de har behov for det, er det kartlagt at det til sammen er bosatt over 150 injiserende rusmiddelbrukere.

    Hva slags brukerutstyr som er mest aktuelt, kan endre seg ut fra endringer i rusmiljøene. Ved jevn kontakt med brukerorganisasjoner og KORUS, kan kommunen holde seg oppdatert på hva slags brukerutstyr som bør være tilgjengelig.

    Videre gir utdeling av brukerutstyr anledning til å etablere kontakt med både kjente og nye brukere. I tillegg til veiledning i mindre helseskadelig bruk, kan det tilbys henvisning til behandling og annen helsehjelp (Skretting & Amundsen, 2021).

    Personer som har rusmiddelproblemer, bør følges opp med skadereduserende og overdoseforebyggende tiltak

    Sist faglig oppdatert: 16.01.2025

    Skadereduserende og overdoseforebyggende tiltak innebærer at kommunal helse- og omsorgstjeneste:

    • kartlegger og følger opp helsestatus, livssituasjon og rusmiddelbruk inkludert alkohol i dialog med brukeren
    • etablerer en ansvarsgruppe rundt brukere som ønsker og har behov for det, inkludert utarbeidelse av kriseplan og Individuell plan (IP)
    • gir veiledning i skadereduserende bruk til alle som kan ha rusmiddelproblemer
    • abonnerer på overdosefare.no og informerer brukere av rusmidler om eventuelle endringer i rusmiddelkvaliteten som kan medføre risiko for overdose
    • tilbyr personer med rusmiddelproblemer bistand til å bli henvist til helsehjelp inkludert tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og eventuelt substitusjonsbehandling.

    Vær oppmerksom på at risikoen for overdose er økt ved:

    • bostedsløshet
    • livskriser og sårbare overganger
    • perioder med avhold som gir lavere toleranse
    • svekket fysisk og psykisk helsetilstand

    Praktisk – slik kan rådet følges

    Skadereduserende og overdoseforebyggende bruk av rusmidler innebærer:

    • rent brukerutstyr og mindre helseskadelige inntaksmåter, som å røyke heroin istedenfor å injisere
    • at man unngår å blande ulike rusmidler
    • at man ikke injiserer når man er alene
    • kontakt med helsepersonell for oppfølging av akutte eller kroniske helseproblemer samt ivaretakelse av fysisk og psykisk helse

    Se notatet «Bruk av rusmidler på ulike måter – ulik risiko» (uio.no) (PDF)

    Enkle og næringsrike oppskrifter som kan skrives ut:

    Samtalemetodikken overdoseforebyggende samtale (korus.no) kan være et godt verktøy for oppfølging av personer med rusmiddelproblemer. Legg vekt på:

    • mindre skadelig bruk av alle typer rusmidler 
    • tydelig formidling av mulige konsekvenser av en overdose, og at behandling og oppfølging skjer på brukernes premisser
    • informasjon om ulike selvhjelps- og lavterskeltilbud, omsorgs- og behandlingstilbud i regi av både kommuner, private/frivillige organisasjoner og spesialisthelsetjeneste

     

    Begrunnelse – dette er rådet basert på

    Sammendrag

    Røyking av rusmidler istedenfor injisering gjør det lettere å beregne dosen, og forebygger smitte av alvorlige infeksjoner som HIV, hepatitt B og hepatitt C m.m.

    Samtidig bruk av flere ulike rusmidler er risikabelt fordi man ikke kan beregne hvordan de ulike stoffene virker sammen. Det kan gi forhøyet risiko for overdose. I tillegg kan det være ekstra utfordrende å behandle slike overdoser (Bramness & ;adah-Amiri, 2017).

    Ivaretakelse av fysisk og psykisk helse gjennom ernæring, fysisk aktivitet og sosiale relasjoner virker overdoseforebyggende siden helsetilstanden har betydning for hvor godt man tåler rusmidler (Johansen & Redzovic, 2018).

    Pasienter og brukere har rett til nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a og rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b.

    Ved overdose og overdosedødsfall

    Ved overdoser skal det gis førstehjelp. Det bør også tilbys ivaretakelse de første timene etter overdosen, og gis tilbud om videre oppfølging

    Sist faglig oppdatert: 16.01.2025

    Førstehjelp ved overdose innebærer:

    1. ring 113
    2. gi nalokson nesespray (uio.no)
    3. igangsett hjerte- og lungeredning (helsenorge.no)

    Hjerte- og lungeredning opprettholdes ved behov fram til ambulansepersonell overtar.

    Ved eventuell manglende respons på første dose nalokson, bør det gis supplerende doser.

    Ivaretakelse etter overdose innebærer:

    • å overvåke at pasienten ikke kommer i ny overdose når effekten av nalokson blir borte
    • samtale, omsorg og veiledning om oppfølging på kort og lang sikt

    Dersom pasienten har god effekt av en dose nalokson, er det tilstrekkelig at pasienten er til observasjon og ivaretakelse i to timer. Dersom nalokson ikke har umiddelbar effekt, bør pasienten ivaretas i minst fire timer.

    Videre oppfølging av bruker innebærer:

    • om pasienten samtykker, bring informasjon om overdosen videre til fastlege og øvrig kommunal tjeneste
    • involvering av partner eller andre nærstående etter samtykke
    • tilbud om henvisning til akutt døgnbehandling i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB)
    • evaluering og eventuell justering av gjeldende behandlings- og/eller oppfølgingsplan
    • kartlegging av helsestatus og livssituasjon, og tilbud om videre helsehjelp og andre helse- og omsorgstjenester i kommunen
    • informere om LAR-behandling

    Vær oppmerksom på at én overdose kan være en indikator for senere overdoser.

    Videre oppfølging av pårørende innebærer:

    • kartlegging av hvem som er pårørende og deres behov for oppfølging, jf. pårørendeveilederen. Vær spesielt oppmerksom på barn.
    • informasjon og oversikt over aktuelle pårørendeorganisasjoner som kan kontaktes

    Praktisk – slik kan rådet følges

    Symptomer på overdose kan være lite eller ingen pust, blå lepper og fingertupper, og manglende reaksjon på kontakt eller smertestimuli. Observeres dette, bør førstehjelp igangsettes.

    Opplæring i hjerte- og redning til tjenesteytere og personer som kan komme i situasjoner med overdose finnes her: Hjerte- og lungeredning (HLR) - slik gir du livreddende førstehjelp (helsenorge.no).

    Nalokson nesespray fungerer kun på overdoser hvor opioider inngår. Se nalokson (uio.no) for mer informasjon og muligheter for bestilling og opplæring. Følgende grupper bør ha nalokson tilgjengelig:

    • personer som bruker opioider
    • pårørende til personer som bruker opioider
    • andre som kan komme i kontakt med personer som står i fare for å få opioidoverdose, som politi, vektere, utelivsansatte, bussjåfører, ansatte ved akuttovernattingstilbud og helsepersonell

    Del ut overdosekortet 113 i forbindelse med utdeling av nalokson nesespray og annet brukerutstyr.

    Tilbudet om ivaretakelse etter overdosen kan gis av spesialisthelsetjenesten ved ambulansetjenesten, rusakutt tilbud ved sykehus, helseteam i kommunen, kommunal legevakt, eller ansatte i kommunene som har kompetanse på overdose og håndtering av overdosesituasjoner. Kommunal tjeneste gir helsehjelp inntil spesialisthelsetjenesten ved ambulansetjenesten eller rusakutt tilbud ved sykehus eventuelt overtar.

    Erfaring tilsier at mange som har overdosert ikke ønsker å benytte seg av tilbudet om overvåking, ivaretakelse og videre helsehjelp. Mange blir fysisk dårlige, opplever abstinenssymptomer og har en sterk trang til å komme seg videre. I denne fasen er det viktig at det tilrettelegges for å redusere ubehag. Beroligende medikamenter, mat og omsorg vil øke sannsynligheten for at personen tar imot nødvendig hjelp.

    For samtaler med brukere i forbindelse med overdose, anbefales metodikken overdoseforebyggende samtale (korus.no).

    Se også retningslinjen Avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler.

    Begrunnelse – dette er rådet basert på

    Sammendrag

    Helsepersonell har plikt til å yte øyeblikkelig hjelp.

    Ved inntak av opioider påvirkes pustesenteret i hjernen, av og til i så sterk grad at brukeren får nedsatt bevissthet og redusert pustefrekvens. En situasjon der brukeren puster så sjelden som 8–10 innåndinger i minuttet, regnes som en overdose. Om dette vedvarer, kan det forårsake for lite oksygen til hjernen, som igjen kan forårsake skader og i verste fall medføre døden.

    Legemiddelet nalokson er standard motgift ved behandling av opioidoverdose, og er sammen med hjerte-lungeredning livreddende tiltak for å behandle opioidoverdose før ambulanse kommer. Nalokson fortrenger opioider fra å binde seg til opioidreseptorer, slik at åndedrett gjenopptas eller opprettholdes. Siden opioidoverdoser fører til mangel på oksygen til hjernen, er innblåsinger en viktig del av førstehjelpen.

    For mer informasjon, les Om opioider og deres virkninger (rop.no).

    En overdose er en akutt og livstruende hendelse, og bør behandles som en krisesituasjon i et menneskes liv. For å kunne bearbeide det som har skjedd, og for å forebygge risiko for en ny overdose, er det viktig at kommunen raskt igangsetter behandling og oppfølging (Alstadius, 2010).

    Se Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler.

    For informasjon om ivaretakelse av etterlatte etter overdoserelatert død, anbefales Etterlatte ved narkotikarelatert død (END-prosjektet) – Høgskulen på Vestlandet (hvl.no).

    Ved overdosedødsfall bør de etterlatte tilbys individuelt tilpasset oppfølging fra kommunens psykososiale kriseteam eller tilsvarende

    Sist faglig oppdatert: 16.01.2025

    Oppfølging av etterlatte innebærer at det etableres rutiner for:

    • at politi, legevakt, ambulansetjeneste og spesialisthelsetjenesten setter kriseteamet eller annet tilsvarende kommunalt oppfølgingstilbud i kontakt med etterlatte når det akuttmedisinske oppdraget er avsluttet
    • oppfølging av personer i brukerens nettverk, herunder av rusmiddelbrukere som selv kan ha en forhøyet risiko for overdose
    • informasjon om frivillige organisasjoner som driver med likepersonsarbeid for etterlatte

    Vær spesielt oppmerksom når barn og unge er etterlatt (helsenorge.no). 

    Praktisk – slik kan rådet følges

    Se pårørendeveilederen, og kartlegg de ulike etterlattes behov for psykososial støtte og oppfølging.

    For mer informasjon om organisering av psykososial oppfølging etter overdose, se Nasjonal veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer.

    Rutiner for å kartlegge nærmeste pårørende og øvrig nettverk når brukere er i kontakt med tjenesten, kan gjøre det lettere å ha oversikt over hvem som bør kontaktes ved et eventuelt overdosedødsfall.

    Vær oppmerksom på at mange kan takke nei til tilbud om oppfølging fra kriseteam eller tilsvarende rett etter dødsfallet. I slike tilfeller bør tilbudet gjentas.

    Begrunnelse – dette er rådet basert på

    Sammendrag

    Etterlatte etter overdosedødsfall er en gruppe som ofte blir glemt, og som kan stå i fare for å utvikle komplisert sorg, se forskning på etterlatte ved narkotikarelatert død, END-prosjektet (hvl.no)

    Rusmiddelbrukere kan ha forhøyet overdoserisiko siden sorg og andre emosjonelle belastninger ved tap av nære eller bekjente, kan medføre et forhøyet inntak av rusmidler (Boing et al., 2015).

    Kommunens kriseteam eller tilsvarende er spesielt sentrale der etterlatte ikke har andre støttepersoner. Etterlattes fastlege har en viktig funksjon der sorgreaksjonen strekker seg over tid.

    Kommunen skal tilby nødvendig psykososial oppfølging, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd og § 3-2 første ledd nr. 3 bokstav d. Et psykososialt kriseteam kan bidra til å oppfylle dette ansvaret i en krisesituasjon.

    Bakgrunn, definisjoner og prosess

    Sist faglig oppdatert: 16.01.2025

    Bakgrunn

    Nasjonale råd for kommunalt overdoseforebyggende arbeid (Kommunal overdoseforebyggende pakke) er laget på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, og erstatter de nasjonale rådene i Nasjonal overdosestrategi 2019–2022.

    Hensikt med rådene 

    Rådene er utarbeidet for å bidra til å gjøre det lettere for alle kommuner å utvikle overdoseforebyggende arbeid, slik at antallet overdoser av illegale rusmidler i Norge reduseres.

    Det er et mål at alle kommuner har kunnskap om overdoseforebyggende arbeid og at rutiner for å redusere risikoen for overdoser er del av kommunenes systematiske folkehelsearbeid og planverk, uavhengig av kommunens størrelse. 

    Til tross for at overdoser forekommer i alle fylker, er det regionale forskjeller i hvordan overdoser forebygges, og i hvordan overdosepasienter ivaretas. 

    Det er også et mål å bidra til bedre samhandling mellom relevante aktører på feltet, og å bidra til at rusmiddelavhengige får den hjelpen de har rett på. På grunn av manglende tillit til systemet, økonomiske utfordringer mm., er det mange personer med rusmiddelavhengighet som unngår å oppsøke helsetjenesten, eller å møte opp til avtaler.

    Rusmiddelavhengige med minoritetsbakgrunn og deres pårørende kan være ekstra utsatt på grunn av språkutfordringer, kulturforskjeller og systemforståelse. Det gjør det ekstra viktig å sikre bruker- og pårørendemedvirkning på både system-, tjeneste- og individnivå på feltet.

    Se etnisitet og behandling (forebygging.no) (PDF) og tolking i offentlig sektor (imdi.no).

    Målgruppe

    Norske kommuner.

    Omfang og avgrensning

    Rådene gjelder forebygging av overdoser og overdosedødsfall. Forebygging av rusmiddelavhengighet ivaretas i kommunenes brede folkehelsearbeid.

    Foreliggende råd gjelder overdoser forårsaket av illegale rusmidler, og favner både voksne og ungdom under 18 år.

    Overdoser forårsaket av forskrevne legemidler, ivaretas i nasjonal veileder om vanedannende legemidler.

    Rådene beskriver ikke symptomer på ulike overdoser ut fra hvilke rusmidler som er inntatt. For informasjon om dette, anbefales det å kontakte rusinfo (rusinfo.no).

    Definisjoner

    Overdose: Ved inntak av rusmidler og/eller legemidler kan pustesenteret i hjernen påvirkes, av og til i så sterk grad at brukeren får nedsatt bevissthet og redusert pustefrekvens. En situasjon der brukeren puster så sjelden som 8–10 innåndinger i minuttet regnes som en overdose.

    Overdosedødsfall: Den internasjonale definisjonen av overdosedødsfall fra EUDA, Det europeiske narkotikaovervåkningsorganet, er «et dødsfall som skjer umiddelbart eller kort tid etter at en person har inntatt ett eller flere rusmidler og/eller medikamenter og når dødsfallet har direkte sammenheng med dette inntaket».

    Opioid: Opioider er en gruppe stoffer som virker ved å binde seg til bestemte steder (opioidreseptorer) på celleoverflatene i kroppen. Både stoffer som er direkte utvunnet fra opiumsvalmuen og de som er kunstig framstilt er inkludert.

    Eksempler på opioider er heroin, morfin, kodein, tramadol, metadon, buprenorfin, oksykodon og fentanyl. Noen syntetiske opioider er illegalt produsert for rusformål. Disse klassifiseres også som «nye psykoaktive stoffer», les faktaartikkel om opioder (oslo-universitetssykehus.no). De opioidene som kroppen selv produserer, kalles endogene opioider.

    Se Seraf-rapporten Ikke-opioide overdoser og øvrige rusmiddelrelaterte dødsfall (uio.no).

    Grad av normering

    Slik brukes begrepene "skal", "bør" og "kan" til å angi grad av normering i teksten: 

    • "skal" brukes der innholdet er regulert i lov eller forskrift, eller når anbefalingen/rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å gjøre som anbefalt 
    • "bør" eller "anbefaler" er en sterk anbefaling/råd som vil gjelde de aller fleste 
    • "kan" eller "foreslår" er en svak anbefaling/råd der ulike valg kan være riktig 

    Rettslig betydning

    Helsedirektoratet skal utvikle, formidle og vedlikeholde normerende produkter, det vil si nasjonale faglige retningslinjer, nasjonale veiledere, nasjonal faglige råd og pasientforløp, som understøtter målene for helse- og omsorgstjenesten.

    Nasjonale anbefalinger og råd skal baseres på kunnskap om god praksis og skal bidra til kontinuerlig forbedring av virksomhet og tjenester, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 7-3, helse- og omsorgstjenesteloven § 12-5 og folkehelseloven § 24 (lovdata.no). Det er et ledelsesansvar å sørge for at anbefalinger og råd i nasjonale faglige retningslinjer, faglige råd og veiledere implementeres i virksomheten, jf. Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no). 

    Nasjonale faglige retningslinjer, råd og veiledere er med på å gi forsvarlighetskravet et innhold, uten at anbefalingene er direkte rettslig bindende. Anbefalinger/råd utgitt av Helsedirektoratet er faglig normerende for valg man anser fremmer kvalitet, god praksis og likhet i tjenesten på utgivelsestidspunktet. Dersom tjenestene velger en annen praksis enn anbefalt, bør dette være basert på en konkret og begrunnet vurdering som dokumenteres, jf. pasientjournalforskriften § 6, bokstav g (lovdata.no).

    Anbefalinger og råd i nasjonale faglige retningslinjer, faglige råd og veiledere må forstås i lys av grunnleggende helserettslige plikter og rettigheter. Sentrale plikter for helsepersonell er plikten til forsvarlig tjenesteyting, taushetsplikt, dokumentasjonsplikt og opplysningsplikt. I tillegg skal pasient- og brukerrettigheter ivaretas, blant annet rett til informasjon og medvirkning og reglene om samtykke til å motta helsetjenester. Kommunikasjon må være tilpasset mottakerens forutsetninger relatert til alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn m.m. 

    Aktuelt regelverk

    Tilstøtende normerende publikasjoner

    Nasjonal veileder for vanedannende legemidler inneholder anbefalinger om trygg og effektiv behandling med vanedannende legemidler

    Nasjonale pasientforløp psykisk helse og rus har som formål å gi pasientene et helhetlig og forutsigbart behandlingsforløp uten unødvendig ventetid.

    Sammen om mestring (arkivert)

    Helsedirektoratets roller, finansiering og høring

    Helsedirektoratet er et fag- og myndighetsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Utredningsinstruksjonen (lovdata.no) legger krav for utredninger i staten, inkludert utarbeidelse av normerende produkter. Veileder til utredningsinstruksen (dfo.no) gir en veiledning til og nærmere beskrivelse av statlige utredninger.

    Helsedirektoratets arbeid er i sin helhet finansiert over Statsbudsjettet.

    Utkast til Kommunal overdoseforebyggende pakke legges på høring i tre måneder, jf. Utredningsinstruksen. Høringen er åpen for alle via Helsedirektoratets nettside. Informasjon om høringen er i tillegg sendt til antatte interessenter. Alle høringssvarene vil bli gjennomgått i Helsedirektoratet før publisering. Det endelige produktet besluttes av helsedirektøren.

    Helsedirektoratet står ansvarlig for innholdet i de nasjonale faglige rådene.

    Kunnskapsbasert tilnærming

    Nasjonale anbefalinger og råd har en kunnskapsbasert tilnærming (Helsedirektoratet, 2012). Det innebærer at forskningslitteratur, klinisk erfaring og brukererfaring på en systematisk måte vurderes opp mot ønskede og uønskede konsekvenser av et tiltak. På områder der det er funnet mindre forskningsbasert kunnskap eller overføringsverdien fra internasjonal til norsk helsetjeneste er lav, blir klinisk kunnskap og brukerkunnskap tillagt større vekt.

    Den forskningsbaserte kunnskapen i dette arbeidet er hovedsakelig basert på rapporter fra SERAF og Folkehelseinstituttet. Rådene bygger også på erfaring basert på iverksatte tiltak i overdosestrategien 2014–2023 samt kunnskap innhentet via kommuner og kompetansesentre i arbeidsgruppen, inkludert brukererfaring.

    Arbeidsform og deltakere

    Helsedirektoratet har ledet arbeidet og fått innspill fra en bredt sammensatt arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen ble satt sammen ved at hvert KORUS ble invitert til å delta sammen med en kommunal representant fra sin region. I tillegg ble Brukerrop, Helsedirektoratets brukerråd på rus og psykisk helse-feltet, bedt om å foreslå to brukerrepresentanter.

    Prosjektgruppe:

    • Espen Freng, seniorrådgiver i avdeling psykisk helse og rus, prosjektleder
    • Sigrid Skattebo, seniorrådgiver i avdeling psykisk helse og rus

    Prosjektet har hatt juridisk støtte og støtte for metode, litteratursøk, kunnskapsoppsummeringer samt digital utforming:

    • Caroline Hodt-Billington, spesialrådgiver i avdeling for normering i Helsedirektoratet, har gitt metodestøtte
    • Kathrine Egeland, seniorrådgiver i avdeling helserett og bioteknologi i Helsedirektoratet, har gitt juridisk bistand
    • seksjon innhold og digitale kanaler i Helsedirektoratet har bidratt i digitalisering og publisering av produktet

    Arbeidsgruppe

    • Aud Strand, avdelingsleder Stasjonen, Stavanger kommune
    • Elisabeth Nordmo, seniorrådgiver ved Korus nord
    • Else Kristin Utne Berg, overdosekoordinator ved Korus Bergen
    • Eva Linn Lillehei, spesialrådgiver ved Korus sør
    • Hannah Jonsson Seigerud, fagkoordinator i Kongsvinger kommune
    • Ingunn L. Olsen, prosjektleder Sosialmedisinsk senter i Tromsø kommune
    • Joakim Bangsund, erfaringskonsulent for Marborg
    • Kristine Ovnan Thorsen, sykepleier i forebyggende avhengighet i Sandefjord kommune
    • Kjetil Karlsen, overdoseteamet i Trondheim kommune
    • Marte Helle, seniorrådgiver i Korus Stavanger
    • Nina Lily Richmond, seniorrådgiver ved Korus øst
    • Polina Zamfirova, sosionom og ruskonsulent i Oslo kommune
    • Saritha Hovland, avdelingsleder psykisk helse og rus i Øygarden kommune
    • Silje Finstad, overdosekoordinator ved Korus Oslo
    • Stein Arve Strand, seniorrådgiver ved Korus midt
    • Susanne Trønnes, rådgiver ved etat for psykisk helse og rus i Bergen kommune
    • Tonje Jevari, daglig leder for Foreningen human ruspolitikk

    Habilitet

    Arbeidsgruppemedlemmer har fylt ut Helsedirektoratets habilitetsskjema. Intellektuelle eller finansielle interesser som potensielt kan påvirke arbeidet er lagt frem for de andre deltakerne i arbeidsgruppen. Ingen interesser med konsekvenser for deltakelse i arbeidet er identifisert.

    Det er sjelden deltakere ekskluderes fra Helsedirektoratets retningslinjeutvikling på grunn av inhabilitet. Helsedirektoratet ønsker bidragsytere med ulike ståsted inn i arbeidet for diskusjoner som kan bidra til fagutvikling. Det etterstrebes faglig enighet, men det foretas ingen avstemninger i arbeidsgruppene. Eventuell dissens omtales i metode- og prosesskapittelet.

    Referanser

    Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer (IS-1870)