Virksomhetsleder i helse- og omsorgstjenesten skal sørge for at legemiddelhåndtering utføres forsvarlig og i tråd med forskrift om legemiddelhåndtering (lovdata.no) og tilhørende rundskriv. Når virksomhetslederen ikke er lege eller provisorfarmasøyt, skal rutinebeskrivelser utarbeides i samarbeid med utpekt faglig rådgiver med slik utdanning.

Legemiddelhåndtering defineres som enhver legemiddelrelatert oppgave som utføres fra legemiddelet er ordinert eller rekvirert til det er utdelt eller eventuelt kassert, jf. legemiddelforskriften § 3 bokstav e (lovdata.no).

Rutine for legemiddelhåndtering inkluderer blant annet følgende deloppgaver:

1. ordinering og rekvirering av legemiddelbehandling fra lege eller tannlege ut fra den innsattes kliniske status og behov, etter dialog med innsatte
2. tilberedning eller annen klargjøring av legemiddel for utdeling til innsatte skjer i tråd med legens eller tannlegens ordinering og rekvirering
3. utdeling av legemidler til den innsatte
4. observasjon av effekt og bivirkninger samt nødvendig oppfølging av helsepersonell, og rapportering til ansvarlig lege

Oppgavene a, b og d anses i alle tilfeller som helsehjelp og skal utføres av helsepersonell.

Kriminalomsorgen kan kun bistå med å tilgjengeliggjøre legemidler (oppgave c), dersom legen vurderer at det ikke er behov for at helsepersonell utdeler legemiddelet og det er sikkerhetsmessige årsaker til at den innsatte ikke kan administrere legemiddelet selv. Kommunelegen skal godkjenne ordningen med utdeling av legemidler. Ansatte i kriminalomsorgen som gir slik hjelp til administrering av legemiddeler skal ha mottatt nødvendig opplæring fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-17 (lovdata.no).

Det legges til grunn at ansatte i kriminalomsorgen ikke kjenner til hvilke legemidler den innsatte får og kriminalomsorgen har derfor ikke ansvar for å følge med på effekt og bivirkninger, utover å melde ifra til helsetjenesten hvis det vurderes at den innsatte har behov for helsehjelp.

Samarbeidsrutinen mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten og kriminalomsorgen, som skal godkjennes av kommunelegen, bør:

• beskrive samarbeidet om håndtering av legemidler og tydeliggjøre den kommunale helse- og omsorgstjenesten og kriminalomsorgens ansvarsområder 
• beskrive gjennomføring av tilgjengeliggjøring av legemidler, inkludert rutine ved avvik
• beskrive opplæring av kriminalomsorgens ansatte med ansvar for tilgjengeliggjøring av legemidler som praktisk bistand
• være skriftlig og implementert i den aktuelle kommunale helse- og omsorgstjenesten og i kriminalomsorgen

Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd (lovdata.no). Dette inngår i kommunens sørge for-ansvar.

Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, herunder domfelte og varetektsinnsatte (heretter kalt innsatte) med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 annet ledd (lovdata.no).

I kommuner der det ligger fengsel inkluderer kommunens ansvar også tilbud om helse- og omsorgstjenester til de innsatte i fengslene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 (lovdata.no). Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 er i utgangspunktet en videreføring av den tidligere kommunehelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav e). Bestemmelsens ordlyd går imidlertid lengre enn det som følger av den tidligere bestemmelsen da helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 også omfatter "omsorgstjenester".

De kommunale helse- og omsorgstjenestene til innsatte i fengsel skal være en integrert del av det helhetlige helse- og omsorgstjenestetilbudet i kommunen. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal organisere helse- og omsorgstilbudet til innsatte slik at det til enhver tid ytes forsvarlige helse- og omsorgstjenester og at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd (lovdata.no).

Kommunens ansvar oppfylles ved at de kommunale helse- og omsorgstjenestene importeres inn i fengselet ved at nødvendige helse- og omsorgstjenester tilbys til de innsatte. Helse- og omsorgstilbudet som tilbys er faglig uavhengig. Dette innebærer at ledelsen i fengselet ikke kan instruere helse- og omsorgstjenesten, herunder helsepersonell, i deres kliniske vurderinger.

Kommunens helse- og omsorgstjeneste bør samarbeide med fengselet for å sikre at helse- og omsorgstjenestene kan ytes i hensiktsmessige lokaler og på til faste tidspunkter.

Ofte er det den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten som kartlegger og melder tilbake til kommunen ved eventuelle behov for kommunale helse- og omsorgstjenester. Enkelte tjenester som er ment å vare i mer enn to uker, krever vedtak, jf. pbrl. § 2-7 andre ledd, se veileder for saksbehandling, herunder kommunens veiledningsplikt.  

Når kommunen blir kjent med at innsatte har et behov for kommunale helse- og omsorgstjenester, må kommunen på vanlig måte gjøre en vurdering av den innsattes behov for slike tjenester. Det faktum at de innsatte befinner seg i fengsel vil kunne få betydning for behovsvurderingen kommunen skal foreta etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 annet ledd. Dette gjelder særlig for omsorgstjenestene. I vurderingen av den innsattes behov kan kommunen legge vekt på de særegne forholdene i fengsel i vurderingen av den innsattes behov for "aktiv og meningsfull tilværelse" og "bistand til dagliglivets gjøremål". Det følger derfor etter vurderingstemaene for omsorgstjenestene at innsatte i begrenset grad vil ha rett til slike tjenester i fengsel, og at eventuelle omsorgstjenester må utformes i samråd med kriminalomsorgen. Videre vil kommunen måtte legge til rette for at den innsatte kan motta nødvendige helse- og omsorgstjenester f.eks. under permisjoner og soningsavbrudd, og der forholdene under soning tilsier at vedkommende har rett til slike tjenester på lik linje med andre som oppholder seg i kommunen.

Når ansatte i kriminalomsorgen yter praktisk bistand på vegne av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, bør den kommunale helse- og omsorgstjenesten gi opplæring etter behov.

Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 andre ledd (lovdata.no) skal kommunen ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog. Denne listen er ikke uttømmende, men er en oversikt over kjernekompetansen kommunen skal ha. Hver profesjon trenger ikke å være en del av den stedlige tjenesten i fengselet til enhver tid. Ledelsen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er ansvarlig for at medarbeiderne har nødvendig kunnskap om og kompetanse tilpasset innsattes helseutfordringer og innsatte som pasientgruppe, jf. forskrift om ledelse- og kvalitetsforbedring § 7 bokstav b (lovdata.no).

Innsattes ønske om foretrukket kjønn på behandlende helsepersonell bør tas med i vurderingen av gjennomføringen av behandlingen, f.eks. ved å benytte annet helsepersonell eller at innsatte henvises til tilsvarende tjeneste utenfor fengselet.

Mandelareglene nr. 24 og nr. 25 og de europeiske fengselsreglene 40.1- 41.5 har anbefalinger om helsetjenestens stedlige tilstedeværelse, sammensetning av personell og tjenester som skal ytes.

Innsatte kan ha behov for hjelp og bistand på flere livsområder. Når den innsatte har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skal kommunen tilby individuell plan, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1 (lovdata.no). Tilsvarende bestemmelser for spesialisthelsetjenesten, følger av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 og psykisk helsevernloven § 4-1.

Kommunen skal på eget initiativ vurdere om det kan foreligge rett til individuell plan, og skal tilby individuell plan uten krav til søknad (lovdata.no). Kommunen skal gi innsatte nødvendig informasjon og bør motivere innsatte til å samtykke til individuell plan.

Det er kommunen der fengselet ligger som har ansvaret for å utarbeide eller videreføre individuell plan og som dermed skal sørge for at arbeidet med individuell plan blir satt i gang eller videreført. Helsepersonell skal snarest mulig gi melding om innsattes behov for individuell plan til koordinerende enhet, jf. helsepersonelloven § 38 a (lovdata.no). Ansvaret for individuell plan er også regulert i forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester i §§ 7 og 8 (lovdata.no). Se også Helsedirektoratets Nasjonale veileder for samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Individuell plan bør ses i sammenheng med andre planer og inngå i et felles, helhetlig planverk. Dette gjelder for eksempel behandlingsplan, kriseplan, og kriminalomsorgens plan for oppfølging og progresjon (POP). Samlet sett kan planverket sikre forsvarlig og helhetlig oppfølging på tvers av sektorer og ved sårbare situasjoner og overganger, eksempelvis ved permisjoner og løslatelse. En plan for oppfølging og progresjon utarbeidet av kriminalomsorgen under straffegjennomføring kan ikke erstatte en individuell plan for helse- og omsorgstjenester, men aktuelle punkter i plan for oppfølging og progresjon kan være relevante å ta inn i den individuelle planen.

Bostedskommunen bør inviteres til et samarbeidsmøte dersom det er behov for videreføring av individuell plan ved innsettelse eller ved løslatelse fra fengsel. Overføring av ansvaret for individuell plan bør planlegges i god tid før løslatelse. På den måten kan innsatte lettere nyttiggjøre seg tiltak som er igangsatt under straffegjennomføringen, og sikres nødvendig oppfølging etter løslatelse.

Tverrfaglig oppfølgingsteam kan være en hensiktsmessig arbeidsform ved oppfølging av innsattes individuelle plan, se Helsedirektoratets nasjonale veileder for personer med store og sammensatte behov kapittel 7 om tverrfaglig team.

Innsatte med behov for langvarige og koordinerte tjenester skal tilbys koordinator, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 (lovdata.no). Koordinerende enhet i kommunen mottar melding om behov for koordinator og oppnevner en koordinator når vilkårene for dette er oppfylt. En koordinator skal sørge for nødvendig oppfølging av innsatte som er pasient eller bruker, sikre samordning av tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidet med individuell plan.

For barn under 18 år må kommunen vurdere om det foreligger rett til barnekoordinator, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a (lovdata.no). Se også anbefaling om unge innsatte.

Fylkeskommunen der fengselet har sin beliggenhet, skal sørge for nødvendig tannhelsehjelp til innsatte, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav f og § 2-1 (lovdata.no), og bør tilby en tannhelseundersøkelse ved begynnelsen av fengselsoppholdet.

Innsattes rett til nødvendig tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven er nærmere beskrevet her.

Fylkeskommunens kan organisere tannhelsetilbudet til innsatte slik de selv finner det hensiktsmessig. Innsatte kan derfor motta tannhelsehjelp i eller utenfor fengselet, ut ifra fylkeskommunens organisering. Fylkeskommunen er ansvarlig for tannhelsehjelpen til innsatte, uavhengig av om behandlingen tilbys av fylkeskommunens ansatte eller av privatpraktiserende tannleger som har avtale med fylkeskommunen. Utgifter ved den offentlige tannhelsetjenesten, skal dekkes av fylkeskommunen, jf. tannhelsetjenesteloven § 5-1. Fylkeskommunen skal også dekke reiseutgifter, i samsvar med egne regler.

Det er tannhelsepersonellet ved behandlingsstedet som vurderer hva som er nødvendig tannhelsehjelp for den enkelte. Den innsatte har rett til medvirkning og tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med ham eller henne, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 (lovdata.no). Retten til medvirkning er nærmere beskrevet i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven, under omtalen av § 3-1.

I Helsedirektoratets veileder God klinisk praksis i tannhelsetjenesten beskrives nødvendig tannhelsehjelp blant annet som den informasjon og behandling som skal til for at den enkelte kan oppnå og selv bidra til å opprettholde akseptabel oral helse. Akseptabel oral helse innebærer at den enkelte ikke har smerter, ubehag eller alvorlige lidelser i munnhulen, og at vedkommende har tilfredsstillende tyggefunksjon, kan kommunisere og ha sosial omgang uten problemer som skyldes tennene. På bakgrunn av dette regnes det som god klinisk praksis å planlegge tannhelsebehandlingen i tråd med følgende prioriteringer: 

• Akutt behandling etter foreløpig undersøkelse og diagnose 
• Undersøkelse, diagnose og diskusjon om behandlingsalternativer 
• Informasjon og råd om forebygging av skader i tenner og munnhule 
• Begrensning av skadeutvikling og opplæring i egenomsorg 
• Behandling av patologiske tilstander i tenner, kjeve og munnhule 
• Erstatning av skadet tannsubstans 
• Tannkjøttbehandling 
• Rotbehandling 
• Erstatning av tapte tenner

Hva som er nødvendig tannhelsehjelp, må vurderes konkret i enhver situasjon. Uttrykket nødvendig tannhelsehjelp skal forstås som nødvendig hjelp av forsvarlig standard, basert på en individuell tannhelsefaglig vurdering av den enkeltes behov. Nødvendig tannhelsehjelp tilsvarer uttrykket nødvendig helsehjelp, som gjelder i helse- og omsorgstjenesten. Hva slags tannhelsehjelp fylkeskommunen skal tilby, vil derfor variere fra person til person.

Den offentlige tannhelsetjenesten skal sørge for nødvendig tannhelsehjelp til innsatte, uavhengig av den innsattes oppholdsstatus.

Ansvarlig helseforetak

Det regionale helseforetaket der fengselet har sin beliggenhet, skal jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a (lovdata.no) sørge for at innsatte tilbys nødvendige spesialisthelsetjenester i og utenfor institusjon, uavhengig av innsattes folkeregistrerte adresse.

Dersom den innsatte er under utredning eller behandling i spesialisthelsetjenesten i egen bostedsregion i tiden før innsettelse i fengsel, skal den innsatte henvises for overføring til helseforetak i fengselets helseregion. Nytt helseforetak skal ikke vurdere den innsattes rett til nødvendig helsehjelp på nytt, men skal gjøre en selvstendig vurdering av forsvarlig oppfølging jf. spesialisthelsetjenesteloven §2-2 (lovdata.no).  

Utredning og behandling utenfor fengselet

Hvis nødvendige helsetjenester ikke kan tilbys i fengselet, skal innsatte motta helsehjelp utenfor fengselet. Kostnader til nødvendig ledsager i forbindelse med transport til og fra behandlingssted dekkes av Pasientreiser HF, jf. pasientreiseforskriften §§ 17 og 18a. Se mer informasjon om rett til dekning av utgifter for særskilt kvalifisert ledsager, herunder politi og kriminalomsorgen, på pasientreiser.no. Se også avsnitt om Vakthold ved transport, undersøkelse og behandling nederst i kapitlet om finansiering.

Varsling ved utskrivning av innsatte fra døgnopphold i spesialisthelsetjenesten

Hvis innsatte har behov for videre oppfølging fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal spesialisthelsetjenesten varsle kommunen., jf. § 8 i forskrift om kommunal betaling for utskrivingsklare pasienter (lovdata.no).

Spesielt om psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Helsedirektoratet støtter de regionale helseforetakene sine anbefalinger i plan for styrking av helsetjenester i fengsel innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (områdefunksjon) (helse-sorost.no, pdf) helse-sorost.no, helse-midt.no, helse-nord.no, helse-vest.no).

Det vises særlig til følgende anbefalinger om at tjenestene:  

• Er tilgjengelig til faste tider i fengsel.
• Er fysisk til stede i tilstrekkelig grad til å yte nødvendig helsehjelp til innsatte.
• Har et godt samarbeid med andre etater.
• Har fast behandlende personell i fengselet, dette for å sikre at behandlende personell har nødvendig kompetanse om særlige forhold som soning medfører for den innsatte (isolasjon m.m.)

Når det er nødvendig for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester til innsatte, har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk. Helsetjenestens og helsepersonells plikt til å bruke tolk følger av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 og § 10 jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. Videre følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5, at pasienten har rett til informasjon som er tilpasset sine individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. 

Dette gjelder uavhengig av om tjenestene tilbys av offentlige eller private virksomheter. 

Når det er nødvendig for å ivareta pasientsikkerheten og for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk. Tolkeloven § 7 om plikt til å bruke kvalifisert tolk, gjelder også når plikten til å bruke tolk er regulert i annen lov, slik som helselovene. Ved tvil om kommunikasjonen blir forsvarlig uten tolk, bør det bestilles tolk. Tolkeloven har også bestemmelser som gjelder for tolker. Tolkeloven og de viktigste bestemmelsene | IMDi

Behovet for tolk kan være relatert til at den innsatte har begrensede norskkunnskaper, er samiskspråklig, hørselshemmet, døv eller døvblind.

Helse- og omsorgstjenesten skal informere innsatte om mulighet for bruk av tolk og forklare hvorfor det kan være nødvendig å bruke tolk, se brosjyre som er tilgjengelig på flere språk: Tolk for deg som er pasient i helsetjenesten – Rett til informasjon på ditt språk.

Dersom innsatte likevel ikke ønsker å bruke tolk, må helsepersonellet foreta en faglig vurdering ut ifra innsattes helsesituasjon og mulige konsekvenser ved å la være og bruke tolk. Helsepersonellet kan i utgangspunktet ikke påtvinge pasienten en tolk. I noen tilfeller kan bruk av tolk være avgjørende for å gi helsehjelp på forsvarlig måte. Nødrett kan da legitimere bruk av tolk uten innsattes samtykke.

Nasjonalt tolkeregister er et register over kvalifiserte tolkersom holder en faglig forsvarlig standard, se tolkeloven § 17 (lovdata.no) og Krav til tolker i lov og forskrift (imdi.no) Det er forbud mot å bruke barn som tolk, men det er gitt noen unntak i tolkeloven § 4 (lovdata). Pårørende, andre personer eller innsatte, bør heller ikke benyttes.

Etter tolkeloven § 7 annet ledd (lovdata) kan kravet om å bruke kvalifisert tolk fravikes når:

• det ikke er forsvarlig å vente til en kvalifisert tolk er tilgjengelig
• det er nødvendig i nødssituasjoner
• andre sterke grunner

Helse- og omsorgstjenesten kan velge mellom fremmøtetolking eller fjerntolking. Ved bruk av fjerntolking skal Helse- og omsorgstjenesten sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet, jf. tolkeloven § 8 (lovdata).

Helsedirektoratet anbefaler at helse- og omsorgstjenesten legger til rette for at innsattes ønske om tolk basert på kjønn kan imøtekommes, forutsatt at det finnes en kvalifisert tolk tilgjengelig. Dersom innsattes ønske ikke kan imøtekommes, kan fjerntolking være et alternativ til fremmøtetolking.

Etter tolkeloven § 15 annet ledd (lovdata) er tolken underlagt samme taushetsplikt som helsepersonell. Helse- og omsorgstjenesten skal sørge for at tolken gjøres kjent med sin taushetsplikt, og kan kreve at tolken skriftlig bekrefter at innholdet i reglene om taushetsplikt er kjent.

Fram til 31. desember 2026 er det dispensasjon fra kravet om å bruke kvalifisert tolk, jf. tolkeloven § 7 femte ledd (lovdata). Det vil si at offentlige organer ikke er pliktige til å bruke kvalifisert tolk før etter denne datoen.

Ved jevnlig bruk av tolk, ca. én gang i uken, skal det foreligge retningslinjer for bruk og bestilling av tolk, jf. tolkeloven § 9 første ledd (lovdata) og tolkeforskriften § 2 (lovdata). Se Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) veiledning for hvordan lage egne retningslinjer for bruk av tolk i din virksomhet (imdi.no).

Helse- og omsorgstjenestene har varslingsplikt til tilsynsmyndigheten

Ifølge helsetilsynsloven § 6 (lovdata.no) skal helse- og omsorgstjenestene straks varsle Statens helsetilsyn og Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenester omdødsfall eller svært alvorlig skade på en innsatt som er pasient eller bruker, når hendelsen har skjedd som følge av ytelse av helse- og omsorgstjeneste eller at den innsatte, som er pasient eller bruker, skader en annen.

Varslingsplikten inntrer når hendelsen skjer uventet utfra en påregnelig risiko. 

Varslingsplikten inntreffer straks, og det betyr at varselet må sendes snarest, og senest påfølgende dag. Varselet skal sendes via melde.no (NHN).

Legens varslingsplikt ved unaturlig dødsfall

Dødsfall i fengsel regnes som unaturlige dødsfall. Legen som erklærer den innsatte død skal både skrive en erklæring om dødsfallet og snarest mulig underrette politiet, jf. helsepersonelloven § 36 (lovdata.no). Underrettingen kan skje muntlig, men skal følges opp med en skriftlig melding, jf. forskrift om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall § 1 (lovdata.no).

Helsepersonellets opplysningsplikt til tilsynsmyndighetene

Helsepersonell har en selvstendig plikt til å opplyse tilsynsmyndighetene om forhold som kan føre til fare for liv og helse for innsatte som er pasienter eller brukere, jf. helsepersonelloven § 17 (lovdata.no). Regelen omfatter forhold ved organiseringen av  helse- og omsorgstjenestene. Disse forholdene kan meldes internt via tjenestevei, men det er ikke et krav for at tilsynsmyndigheten skal kunne følge opp saken.

Opplysningsplikten gjelder opplysninger som ikke er taushetsbelagte. Om helsepersonellet også kan gi taushetsbelagte opplysninger, må baseres på samtykke eller etter en konkret vurdering av om det foreligger unntak fra lovbestemt taushetsplikt etter helsepersonelloven § 23 nr. 4.

Helsepersonellets opplysningsplikt til kriminalomsorgen

Straffegjennomføringsloven § 7 a annet ledd punkt c (lovdata.no)

gir kriminalomsorgen rett til å innhente opplysninger fra helsepersonellhvis opplysningene  er"strengt nødvendige for å avverge fare for liv og helse for den innsatte selv, andre innsatte og tilsatte". Det er helsepersonellet som må vurdere om det er nødvendig å dele opplysningene, for å avverge nevnte situasjoner. Dette gjelder for eksempel medisinske opplysninger som kan være nødvendige for å bidra til å forhindre overdosedødsfall, selvmord og smittespredning, men kan også gjelde psykiske lidelser eller andre forhold.

Bestemmelsen i § 7 a annet ledd punkt c innebærer ikke at helsepersonell er forpliktet til å gi kriminalomsorgen det som kriminalomsorgen ønsker av opplysninger. Vilkåret om at opplysningene må være “strengt nødvendig for å avverge fare for liv og helse” må være oppfylt. Utover de lovbestemte unntakssituasjonene vil taushetsplikten også gjelde overfor kriminalomsorgen.

Tilsynsrådet for kriminalomsorgen

Fra 1. januar 2025 ble det etablert et nytt nasjonalt tilsynsråd (sivilrett.no) som blant annet skal føre tilsyn med innsattes velferd, jf. straffegjennomføringsloven kap. 2A (lovdata.no). Tilsynsrådet kan uten hinder av taushetsplikten dele opplysninger med Helsetilsynet og statsforvalterne når dette er nødvendig for at tilsynsrådet skal kunne utøve tilsyn etter sitt mandat, eller for at mottakerorganet skal kunne utføre sin tilsynsfunksjon for velferdstjenester som kan gis under varetekt og straffegjennomføring, og delingen ikke vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder, jf. § 11 i forskrift om tilsynsrådet for kriminalomsorgen reguleres.

Varsling om helseskadelige soningsforhold til leder i fengselet

Helsedirektoratet anbefaler at helse- og omsorgstjenesten bør melde til fengselets leder når:

• det foreligger helseskadelige soningsforhold, som for eksempel kan være:
  • omstendigheter i forbindelse med isolasjon eller ved bruk av andre tvangsmidler
  • manglende nødvendig tilrettelegging av kost eller diett ved sykdom eller lidelse
  • manglende tilrettelegging for innsatte med særlige helsebehov
  • at innsatte ikke får utlevert rekvirerte legemidler til rett tid
• innsatte fratas muligheten til å motta nødvendige helse- og omsorgstjenester, eksempelvis
  • ved at innsatte ikke følges til nødvendig helsehjelp utenfor fengselet
  • ved at det ikke legges til rette for nødvendig helsefremmende aktivitet som helse- og omsorgstjenesten har anbefalt
  • ved at det ikke legges til rette for at nødvendig helsepersonell kan komme inn i fengselet, også på kort varsel
• kriminalomsorgen ikke legger til rette for at helse- og omsorgstjenesten får utført sine lovpålagte plikter, eksempelvis at
  • helsetjenesten mangler nødvendige lokaler og inventar til å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester

Helse- og omsorgstjenesten bør også vurdere om innsattes helsetilstand er av en slik alvorlig karakter at kriminalomsorgen bør gjøres kjent med denne. For å utlevere opplysninger må det foreligge samtykke fra innsatte eller være fare for liv og helse, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4 (lovdata.no). Dette kan for eksempel være aktuelt for søknad om straffavbrudd etter straffegjennomføringsloven § 35 (lovdata.no) eller overføring til gjennomføring av straff i institusjon eller sykehus, jf. straffegjennomføringsloven § § 12 og 13 (lovdata.no)

Innkomstsamtalen

Innkomstsamtalene bør ta utgangspunkt i den innsattes tilstand og livssituasjon. Uavhengig av funn i innkomstsamtalene bør det gjøres nye kartlegginger ved endring i tilstand, den innsattes situasjon og/eller andre forhold i fengselsoppholdet.

Innkomstsamtalen bør inkludere:

• kartlegging av akutte helse- og omsorgsbehov  herunder spørsmål om:
  • nødvendige legemidler, blant annet: insulin, antiepileptika, legemidler mot psykiske lidelser, antibiotika, antivirale legemidler, antitrombotiske legemidler (blodfortynnende) og LAR-legemidler
  • innsatte har selvmordstanker eller -planer og om den innsatte tidligere har forsøkt å ta sitt eget liv eller skadet seg selv
  • tannhelsebehov
• kartlegging og dokumentasjon av eventuelle skader påført i forbindelse med pågripelse
• kartlegging av påbegynt behandling og videreføring av denne, samt kartlegging av innsattes ønsker og behov under opphold i fengsel
• informasjon om innsattes rettigheter og klageadgang relatert til helse- og omsorgstjenester.

Dersom det i innkomstsamtalen blir gjort kjent at innsatte har psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet, alvorlig somatisk sykdom eller skade og er forelder eller søsken til et mindreårig barn, skal helsepersonell avklare hvilket informasjons- og oppfølgingsbehov mindreårige pårørende har, jf. helsepersonelloven § 10 a (lovdata.no).

Innkomstsamtalen bør gjennomføres av ansatte i den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten. Når innkomstsamtalen faller til helger eller høytider kan legevakt eller annet helsepersonell fra kommunen gjennomføre innkomstsamtalen dersom den stedlige helse- og omsorgstjenesten ikke er tilgjengelig.

Varetektsinnsatte har i utgangspunktet rett til å bli behandlet av sin egen lege, men ordinering av legemidler skal skje i samråd med den kommunale helse- og omsorgstjenesten i fengselet, jf. straffegjennomføringsloven § 51 (lovdata). Dersom varetektsinnsatte ønsker å benytte egen lege, skal den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten ta kontakt med den aktuelle legen og avklare hvem som gjennomfører eventuell helseoppfølging, rekvirering og ordinering av legemidler og daglig tilsyn hvis den varetektsinnsatte er underlagt isolasjon.

Innkomstsamtalen skal dokumenteres i elektronisk pasientjournal, jf. helsepersonelloven §§ 39 og 40 (lovdata.no). Hvis innsatte ikke ønsker innkomstsamtale, skal det dokumenteres i elektronisk pasientjournal at det er gitt et tilbud om en slik samtale.

Helsedirektoratets anbefaling er i tråd med de europeiske fengselsreglene nr. 42.1 (kriminalomsorgen.no) og Mandelareglene nr. 30 (sivilombudet.no).

Oppfølgingssamtale

Så snart den innsatte er klar for samtale og senest innen 14 dager etter innsettelse, bør den kommunale helse- og omsorgstjenesten tilby en oppfølgingssamtale, som bygger videre på observasjoner og opplysninger fra innkomstsamtalen. Spørsmål om hvordan den innsatte opplever fengselshverdagen kan inngå i samtalen.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør spørre om den innsatte har en individuell plan eller har tilretteleggingsbehov som den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten bør kjenne til. Videre kan samtale omkring seksuell og reproduktiv helse, graviditetstest, henvisning til gynekolog eller lignende være aktuelle temaer, se eMetodebok for seksuell helse (emetodebok.no). Dersom helsepersonellet får kunnskap om at innsatte har vanskeligheter med å innrette seg etter hverdagen i fengsel eller viser annen bekymringsfull atferd, bør helsepersonellet tilby en samtale, se anbefaling om innsatte som har vanskelig for å innrette seg.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør være oppmerksom på at innsatte i varetekt kan løslates på kort varsel, og bør legge til rette for at oppstartede tjenester videreføres i samarbeid med bostedskommunen.

Utveksling og innhenting av opplysninger fra andre tjenesteytere krever samtykke fra innsatte, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd. Se Helsedirektoratets veileder til lov og forskrift om helsepersonells taushetsplikt og opplysningsplikt.

Samtalen bør ta utgangspunkt i innsattes hjelpebehov under oppholdet i fengsel, og bør inkludere: 

• spørsmål til innsatte om de har selvmordstanker eller -planer, se Nasjonale faglige råd om forebygging av selvskading og selvmord
  • vær spesielt oppmerksom på innsatte som løslates fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå
• vurdering av rushistorikk og ved behov gjennomføre en overdoseforebyggende samtale (korus.no), samt sette innsatte i kontakt med bostedskommunens rustilbud, se Nasjonale faglige råd om overdose – lokalt forebyggende arbeid
• avklaring av behov for å videreføre helse- og omsorgstjenester og kontakt med aktuelle tjenesteytere i bostedskommunen
• informasjon om:
  • aktuelle helse- og omsorgstjenestetilbud
  • nettverk, herunder pårørende og frivillige organisasjoner
  • digitale selvhjelpsverktøy 
• spørsmål til innsatte om de har bekymringer de ønsker å snakke om

Ved løslatelse bør den kommunale helse- og omsorgstjenesten med utgangspunkt i innsattes behov for helse- og omsorgstjenester samarbeide med andre tjenester. Samarbeidet bør inkludere: 

• dialog med bostedskommunen og fylkeskommunen hvor tjenestene skal videreføres eller påbegynnes
• videreføring eller henvisning til spesialisthelsetjenesten
• bistå innsatte med å avtale møte med nye behandlere, koordinator i bostedskommunen eller andre aktuelle aktører så raskt som mulig etter løslatelse 
• involvere pårørende dersom innsatte og pårørende ønsker det

Oppfølging av innsatte i alder 15-24 år, uavhengig type soning og soningsenhet

Innsattes behov for individuelt tilpassede helse- og omsorgstjenester kartlegges i innkomstsamtalen.

Innholdet i tjenestene fra helsestasjon og skolehelsetjenesten skal være tilgjengelige for innsatte (i alder 15-20 år), slik det fremgår av forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 (lovdata.no) og § 6 (lovdata.no). Tjenestens innhold er nærmere beskrevet i Nasjonal faglig retningslinje om helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Kommunen står fritt i å bestemme hvordan innholdet i tjenesten tilgjengeliggjøres til innsatte i fengsel.

Den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten kan proaktivt oppsøke unge innsatte (i alder 15-24 år) i avdeling eller på celle for å tilby tjenester. Oppsøkende virksomhet kan være nødvendig, særlig i ordinære fengsel, for å ivareta unge innsatte som kan ha vanskelig for å uttrykke sine bekymringer eller be om helse- og omsorgstjenester.

Dersom den kommunale helse- og omsorgstjenesten oppdager behov som kan tilsi at det er nødvendig med ytterligere tilrettelegging av straffegjennomføring, bør dette videreformidles til kriminalomsorgen. Taushetsbelagte opplysninger krever samtykke fra innsatte.

Den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten skal involvere innsatte og bør samarbeide med familie, nettverk og andre etater dersom innsatte ønsker det, for å sikre tilpasset tjenestetilbud, forhindre behandlingsavbrudd og etablere gode overganger mellom fengsler eller ved løslatelse. Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4, regulerer deling av informasjon når pasienten eller brukeren er under 18 år.

Unge innsatte med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan og få oppnevnt barnekoordinator eller koordinator av kommunen, se Nasjonal veileder om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier, som også omtaler plikten om samarbeid og samordning av tjenestetilbudet til unge innsatte etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 (lovdata.no).

Ungdomsenheter skal ha etablert tverretatlig team, som kriminalomsorgen har ansvar for, jf. straffegjennomføringsloven § 10 a (kriminalomsorgen.no). Helsepersonell kan inngå i teamet. Når ungdom og unge voksne soner i andre fengsler enn ungdomsenheter, kan de tverretatlige teamene og ungdomsenhetene gi veiledning og bistand til fengslene i konkrete saker, der de innsatte har behov for tilrettelegging av straffegjennomføring.

Samtalen med den innsatte har som formål å avdekke om årsaken til innsattes atferd er helserelatert.

Vanskeligheter med å innrette seg eller bekymringsfull atferd kan være at den innsatte:

• ikke følger fengselets timeplan, for eksempel ikke møter opp på arbeid eller skole
• ikke deltar på sosiale aktiviteter eller arrangementer
• har utfordringer i mellommenneskelig situasjoner
• isolerer seg etter eget ønske
• har plutselig atferdsendring eller atferdsendring som skjer over tid
• viser utagerende eller annen bekymringsfull atferd
• virker nedstemt

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan gjøres kjent med atferden ved at: 

• kriminalomsorgen melder av eget tiltak dersom noe tyder på at den innsatte er syk, jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-16 (lovdata.no), eller de melder etter samtykke fra innsatte
• innsatte henvender seg til den kommunale helse- og omsorgstjenesten, enten selv eller ved at kriminalomsorgen formidler kontakt
• pårørende henvender seg til den kommunale helse- og omsorgstjenesten
• den kommunale helse- og omsorgstjenesten tar initiativ til dialog med kriminalomsorgen for å ha oversikt over innsatte som kan ha vanskelig for å innrette seg

Grunnet ivaretakelse av sikkerhet, kan kriminalomsorgen legge føringer for hvor og hvordan samtalen gjennomføres, jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-16.

Under samtalen bør helsepersonell være oppmerksomme på om bakgrunnen for atferden kan relateres til:

• kognitivt funksjonsnivå
• aldersrelaterte sykdommer
• nedsatt hørsel eller syn
• andre somatiske sykdommer
• kjønnsrelaterte utfordringer, inkludert overgrep, utnytting, press med mer.
• psykiske helse- og rusproblemer
• selvmordstanker eller -planer

Involver innsatte og forklar hva samtalen innebærer, hva innsatte kan forvente av samtalen og at det kan være mulighet for videre utredning og oppfølging, dersom samtalen synliggjør behov for det.

Dersom det i samtalen avdekkes behov for videre helsehjelp, skal innsatte følge ordinær utredning eller ordinært behandlingsløp. Ved behov for tjenester utover hva den stedlige kommunale helse- og omsorgstjenesten kan yte, skal tjenester fra den øvrige kommunale helse- og omsorgstjenesten innhentes. Hvis nødvendig skal innsatte henvises til spesialisthelsetjenesten, jf. helsepersonelloven § 4 annet ledd (lovdata). Se også Nasjonal veileder for henvisninger til spesialisthelsetjenesten og anbefaling om individuell plan og koordinator. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten varsles om alle isolerte, herunder varetektsinnsatte, innsatte som er besluttet utelukket fra fellesskap og innsatte som er selvisolert, og holde oversikt over disse.

Når den kommunale helse- og omsorgstjenesten får varsel, skal legen eller annet helsepersonell fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten uavhengig av innsattes initiativ eller kriminalomsorgens vurdering, oppsøke den isolerte så raskt som mulig for å kartlegge innsattes behov for helsehjelp. Hastegraden vurderes konkret ut fra den innsattes ønsker og behov, helsepersonellets kjennskap til vedkommende og opplysninger fra fengselet om vedkommendes helsetilstand.

Tilsyn og oppfølging relatert til omfanget av isolasjon

Innsatte som isoleres i 22 timer eller mer per døgn skal tilses av helsepersonell 

• minst én gang i døgnet, også i helger og på helligdager 
• hyppigere enn én gang i døgnet dersom en lege vurderer at innsattes fysiske og psykiske helsetilstand, behov for helsehjelp, grad og form for isolasjon tilsier det

Innsatte som isoleres store deler av døgnet (men mindre enn 22 timer) skal også følges opp av helsepersonell 

• lege bør etter en faglig vurdering lage en plan for hyppigheten av videre oppfølging av helsepersonell. 
• hyppigheten avpasses etter den innsattes helsetilstand, alder, ønsker og grad av isolasjon. 

Etter en individuell vurdering kan også andre innsatte som er utelukket i mindre grad enn dette, ha behov for oppfølgning fra helsepersonell, se anbefaling om innsatt som har vanskelig for å innrette seg etter hverdagen i fengselet eller som viser annen bekymringsfull atferd.

Hvis mulig, etterkommer den kommunale helse- og omsorgstjenesten innsattes ønske om undersøkelse eller besøk fra et bestemt helsepersonell, som vedkommende har god relasjon til. 

Dersom innsatte ikke ønsker å snakke med helsepersonellet, gjøres en vurdering av videre oppfølging eller behov for utredning basert på observasjon og dialog med ansatte fra kriminalomsorgen. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør gi innsatte i isolasjon informasjon om hvordan innsatte kan kontakte helse- og omsorgstjenesten utover planlagt tilsyn eller oppfølging, dersom det skulle være behov for det.

Helse- og omsorgstjenesten har ikke noen rolle i beslutningen om bruk av isolasjon, men skal utelukkende vurdere behov for helsehjelp og gi beskjed om eventuelle helsemessige bekymringer for den innsatte til fengselslederen, se anbefaling om varsel om helseskadelige soningsforhold, hvor helsepersonellets plikt til å varsle tilsynsmyndigheten omtales.

Samarbeid om innsatte i isolasjon

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør ta initiativ til å utarbeide felles rutiner med kriminalomsorgen som beskriver hvordan innsatte i isolasjon kan komme i kontakt med helse- og omsorgstjenesten utover fastsatte møtepunkter. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten og kriminalomsorgen bør ha felles rutiner som beskriver ansvar, roller og samarbeid for oppfølging under isolasjon.

Oppfølging fra andre etater, for eksempel kriminalomsorgen, vil ikke erstatte tilsyn, oppfølging og behandling fra helsepersonell. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør delta når kriminalomsorgen planlegger og utarbeider sine tilbud til isolerte, både på system- og individnivå. Dette for å bidra til forebygging av isolasjonsskader. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør melde til fengselslederen hvis innsatte som er isolerte tar skade av isolasjon, i tråd med anbefaling om varsling om helseskadelige soningsforhold.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten har ingen rolle i kriminalomsorgens beslutning om bruk av tvangsmidler, men skal utelukkende vurdere behov for helsehjelp og tydelig formidle eventuelle helsemessige anbefalinger. Når kriminalomsorgen vurderer behov for bruk av tvangsmidler, skal de, så vidt mulig innhente uttalelse fra en lege som skal tas med i vurderingen.

Dersom uttalelse fra lege ikke er innhentet før sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng tas i bruk, skal kriminalomsorgen snarest varsle en lege som kan gi råd til kriminalomsorgen om videre oppfølging av den innsatte, jf. straffegjennomføringsloven § 38 tredje ledd (lovdata.no) med tilhørende retningslinjer.

Helsepersonell bør oppsøke den innsatte så snart som mulig for å vurdere den innsattes behov for helsehjelp. Kravet til faglig forsvarlighet vil etter en konkret vurdering av den innsattes helsetilstand kunne føre til tettere oppfølging fra helsepersonell enn tilsyn én gang per dag. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal holde oversikt over alle innsatte som er underlagt sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal vurdere om det er behov for utredning, oppfølging og behandling i spesialisthelsetjenesten, og eventuelt henvise dit i tråd med Nasjonal veileder for henvisninger til spesialisthelsetjenesten. 

Ved opphør av tvangsmiddelbruk bør den kommunale helse- og omsorgstjenesten være oppmerksom på senskader.

Samarbeid om innsatte ved bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør være oppmerksom på at innsatte i sikkerhetscelle og sikkerhetsseng har begrensede muligheter til å melde fra om behov for helsehjelp. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør derfor ta initiativ til å utarbeide felles rutiner med kriminalomsorgen som beskriver hvordan innsatte i sikkerhetscelle og sikkerhetsseng kan komme i kontakt med helse- og omsorgstjenesten utover faste møtepunkter. 

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten og kriminalomsorgen bør ha felles rutine som beskriver ansvar, roller og samarbeid for oppfølging før, under og etter bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. 

I fengsel lever innsatte ofte tett med andre innsatte, noe som medfører risiko for å bli smittet eller å smitte andre. Kommunen hvor fengselet har sin beliggenhet skal sørge for at innsatte sikres nødvendige smitteforebyggende tiltak, undersøkelsesmuligheter, behandling og pleie, jf. smittevernloven § 7-1 (lovdata.no). Smittevernhåndboka (fhi.no) er et oppslagsverk for ansatte i kommunale helse- og omsorgstjenester, om forebygging, behandling og kontroll av smittsomme sykdommer.

Alle har rett på smittevernhjelp. Smittevernhjelp anses som en del av retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. smittevernloven § 6-1 (lovdata.no) Dersom det oppstår mistanke om allmennfarlige smittsomme sykdommer jf. forskrift om allmennfarlig smittsomme sykdommer (lovdata.no) skal innsatte tilbys informasjon, medisinsk vurdering og utredning (diagnostikk), forebygging ved for eksempel vaksinasjon, behandling, pleie og annen nødvendig smittevernhjelp.

Helse- og omsorgstjenestens mistanke om smitte hos innsatte kan oppstå på ulike måter. Det kan for eksempel være informasjon fra den den innsatte selv, kriminalomsorgen, pårørende eller andre.

Innsatte som ikke samtykker til undersøkelse

Hvis en innsatt ikke samtykker til å la seg undersøke ved mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom, jf. forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer § 1 (lovdata.no), kan lege iverksette tiltak jf. smittevernloven kapittel 5 (lovdata.no).

Varsling ved mistanke eller påvist smittsomme sykdommer

Enhver lege som oppdager eller får mistanke om smittsomme sykdommer i gruppe A, definert i MSIS forskriften vedlegg 1 (lovdata.no), skal melde dette i meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS) ved Folkehelseinstituttet (fhi.no). Skriftlig melding skal også sendes til kommunelegen i den kommunen fengselet har sin beliggenhet.

Enkelte av de meldingspliktige sykdommene er også varslingspliktig til kommunelegen. Leger, sykepleiere, jordmødre og tannleger som mistenker eller påviser et tilfelle av en varslingspliktig sykdom skal jf. MSIS-forskriften § 3-2 (lovdata.no) umiddelbart varsle kommunelegen.

Se liste over varslingspliktige sykdommer i merknaden til MSIS-forskriften § 3-1 (lovdata.no) (helt nederst i forskriften).

Når en innsatt har fått påvist eller antas å har en allmennfarlig smittsom sykdom, skal behandlende lege:

• varsle fengselets ledelse, og veilede kriminalomsorgen i oppfølgende tiltak innenfor rammene av samtykke fra den (antatt) smittede, eventuelt innenfor rammene av unntak fra taushetsplikten, se smittevernloven § 2-2 (lovdata.no). Se også kriminalomsorgens Retningslinjer for hygiene og smittevern i kriminalomsorgen (kriminalomsorgen.no).
• snarest mulig gi individuell smittevernveiledning til innsatte jf. smittevernloven § 2-1 (lovdata.no). 
• iverksette nødvendige undersøkelser, behandling og smitteoppsporing der det er aktuelt, se smittevernloven § 3-6 (lovdata.no).
• tilrettelegge for at innsatte som blir oppgitt som smittekontakter, får adekvat og forsvarlig oppfølging uten forsinkelser.

Fengselets størrelse, antall innsatte, innsattes nærhet til hverandre og fengselsbyggets fysiske rammer bør hensyntas i vurderingen av eventuelle smitteverntiltak og hvor raskt disse bør igangsettes.

Vaksinasjon

Uvaksinerte innsatte bør tilbys vaksinasjon i tråd med Folkehelseinstituttet sine anbefalinger (fhi.no)

De viktigste vaksinene å tilby innsatte er: 

• Hepatitt A og B vaksine
• vaksinering mot difteri, tetanus og kikhoste i henhold til nasjonal anbefaling for hele befolkningen (hvert 10. år for boosterdose, eller grunnvaksinasjon der innsatte mangler dette)
• meslingvaksine i henhold til nasjonal anbefaling (alle som ikke er vaksinert eller har hatt meslinger)

Innsatte i risikogrupper bør i tillegg tilbys:

• influensavaksine 
• vaksine mot covid-19 

Se også Folkehelseinstituttets vaksinasjonshåndbok (fhi.no) og rundskriv I-2/2011 «Endrede retningslinjer for immunisering mot hepatitt A og B som refunderes av Folketrygden (regjeringen.no).

Tuberkulose

Innsatte som kommer fra land med høy og særlig høy forekomst av tuberkulose (fhi.no) har i tråd med forskrift om tuberkulosekontroll § 3-1 plikt til å la seg undersøke dersom de skal oppholde seg mer enn 3 måneder i landet. Det er Helsedirektoratet som fastsetter hvilke land som inngår i listen over land med høy forekomst av tuberkulose. Se tuberkuloseveilederen (fhi.no) for forebygging, utredning og behandling av tuberkulose. 

Plikten til å la seg undersøke gjelder også når det er mistanke om at innsatte er eller har vært utsatt for risiko for å bli smittet med tuberkulose. Undersøkelsen skal jf. forskrift om tuberkulosekontroll § 3-2 (fhi.no) gjennomføres så snart som mulig.

Forebyggende tiltak mot blodsmitte

Hvis helse- og omsorgstjenesten gjøres kjent med at innsatte har injisert rusmidler, har infeksjoner grunnet stikkuhell eller har vært disponert for blodsmitte, bør dette følges opp i tråd med smittevernhåndboken: Stikkuhell på sprøyter og andre blodeksponeringer (fhi.no).

Utenlandske innsatte skal få informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen på en individuelt tilpasset måte, se anbefaling om innsattes rettigheter. Tolk må benyttes når det er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, se anbefaling om bruk av tolk.

Alle personer som oppholder seg i Norge har rett til vurdering fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a andre ledd første og andre punktum (lovdata.no). Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har pasienten rett til raskere vurdering. Videre har alle rett til øyeblikkelig hjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 første ledd og § 2-2 første ledd, jf. forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket §§ 1 og 3.

Utenlandske innsatte med lovlig opphold 

Utenlandske innsatte med lovlig opphold i Norge og som fyller ett av vilkårene i § 2 i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, har rett til helse- og omsorgstjenester som befolkningen for øvrig. 

Utenlandske innsatte uten lovlig opphold i landet 

Utenlandske innsatte uten lovlig opphold i Norge har tilnærmet lik rett til helsehjelp som andre innsatte, jf. forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket § 5  (lovdata.no).

Retten omfatter både somatisk og psykisk helsehjelp.

Utenlandske innsatte uten lovlig opphold, har rett til helsehjelp som ikke bør vente til frihetsberøvelsen er opphørt jf. forskriftens § 5 bokstav f. Hva som bør eller ikke bør vente må baseres på individuell medisinskfaglig vurdering. Hva som ikke bør vente er en mildere vurdering enn hva som ikke kan vente, som er regulert i forskriftens § 5 bokstav a første ledd. For eksempel vil som hovedregel også forebyggende og rehabiliterende helsehjelp omfattes, jf. departementets rundskriv I 5/2011 punkt 2.5.

Finansiering av helsehjelp til utenlandske innsatte

Utenlandske innsatte med lovlig opphold i Norge og som er medlem i folketrygden, har rett til  å få dekket utgifter til helsetjenester som befolkningen for øvrig.

Utgangspunktet er at personer uten lovlig oppholdet i Norge, ikke er medlemmer av folketrygden. Disse må selv dekke utgiftene for helsehjelpen. For utenlandske innsatte uten lovlig opphold dekkes likevel utgiftene til helsetjenester "som om vedkommende var medlem i trygden, forutsatt at utgiftene ikke dekkes av andre eller av vedkommendes egne midler", jf. folketrygdloven § 2-17 fjerde ledd.

Ved vurderingen av om innsatte har egne midler skal dagpenger under frihetsberøvelsen ikke regnes som egne midler, jf. forskrift om medlemskap i trygden under fengselsopphold § 9 annet ledd.

Plikten fremgår av straffegjennomføringsloven § 4 (lovdata.no). Dette gjør kriminalomsorgen ved å:

• melde fra til den kommunale helse- og omsorgstjenesten og tannhelsetjenesten om faktorer som har betydning for innsattes helse
• melde fra til den kommunale helse- og omsorgstjenesten om innsatte som er isolert eller som har vanskelig for å innrette seg etter hverdagen i fengsel eller som viser annen bekymringsfull atferd
• legge til rette for at innsatte kommer til behandling hos helse- og omsorgstjenesten og tannhelsetjenesten i fengselet
• legge til rette for at innsatte kan benytte digitale løsninger for helseinformasjon og helsetjenester.  
• legge til rette for at varetektsinnsatte har mulighet til å motta besøk av og la seg behandle av sin egen lege eller tannlege
• fremstille innsatte til nødvendig helsehjelp utenfor fengselet (det er politiets ansvar ved varetekt)
• ha rutiner på hvordan legevakt, kommunal helse- og omsorgstjeneste (som for eksempel hjemmesykepleie), fastlege (for varetektsfengslede) kan komme inn i fengselet ved behov. Ved kortvarig tjeneste eller besøk vurderer kriminalomsorgen dette etter straffegjennomføringsloven § 27 (lovdata.no). Ved lengre tjenestegjøring er det behov for vandelsklarering etter straffegjennomføringsloven § 8 (lovdata.no)
• legge til rette for at helsepersonell har tilfredsstillende og praktiske arbeidsforhold til å utføre helse- og omsorgstjenester, herunder tannhelsetjenester
• koordinere tilbakeføringsarbeidet, og så tidlig som mulig starte planlegging av løslatelse og overføring til straffegjennomføring i samfunn

Dersom egne skjemaer eller lapper brukes av innsatte for å kontakte den kommunale helse- og omsorgstjenesten i fengselet, bør selvklebende konvolutter eller lignende være tilgjengelig for å ivareta fortrolig kommunikasjon .

Ved behov kan kriminalomsorgen vurdere å overføre innsatte til et annet fengsel, jf. straffegjennomføringsloven § 14 (lovdata.no). Overføring bør gjøres i samarbeid med helse- og omsorgstjenesten for blant annet å forebygge behandlingsbrudd. Kriminalomsorgen kan også beslutte å overføre innsatte til gjennomføring av straff i sykehus eller i institusjon i det psykiske helsevernet dersom lege finner det nødvendig, og behandlingen ikke kan gis i fengselet, jf. straffegjennomføringsloven § 13 (lovdata.no) og forskrift om straffegjennomføring § 3-6 (lovdata.no). Kriminalomsorgen kan også beslutte å innvilge straffavbrudd av helsemessige årsaker, jf. straffegjennomføringsloven § 35 (lovdata.no).

Kriminalomsorgen bør også samarbeide med den kommunale helse- og omsorgstjenesten for å sikre tilgjengeliggjøring av forskrevne legemidler, se anbefaling om legemidler.

Hvis innsatte antas å fylle vilkårene for tvunget psykisk helsevern og ikke selv ønsker behandling, kan kriminalomsorgen begjære tvungen legeundersøkelse etter psykisk helsevernloven § 3-1 (lovdata.no).

Kriminalomsorgen bør legge til rette for at innsatte kan følge helsefaglige råd og veiledning fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten for å ivareta sin helse. Det kan være råd om:

• kosthold/ernæring
• søvn
• fysisk aktivitet eller trening
• psykisk helse og rusproblemer (selvmord/selvskading)
• tobakk, røyk og snus

Kommunen får tilskudd fra staten for å sørge for at innsatte får tilbud om nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Tilskuddet er ment som en kompensasjon av merutgifter, og er ikke en fullfinansiering av tjenestene kommunen yter til de innsatte. Ut over tilskuddsmidlene må kommunen bevilge nødvendige midler for å gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester til de innsatte. Dette er omtalt i regelverk for tilskudd.

Behandling hos lege

Lege som yter helsehjelp til innsatte i fengsel kan ikke benytte takst eller kreve refusjon, jf. forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege (lovdata.no)

Forskriften sier at det kan gis stønad ved behandling av innsatte i kriminalomsorgens anstalter dersom legehjelpen gis av annet personell enn de som er tilknyttet den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Det gis normalt ikke refusjon fra folketrygden dersom innsatte behandles av egen lege utenfor fengsel. Unntak er møter i forbindelse med innsettelse eller løslatelse fra fengsel.

Dersom fastlegen blir innkalt til møte for overføring av behandlingsansvar og nødvendig informasjon i forbindelse med innsettelse, kan takst 14 i forskriften benyttes under forutsetning av at vilkårene for å bruke taksten for øvrig er oppfylt. Fastlegen kan også bruke takst 14 om besøket gjelder oppfølgning av innsatte med individuell plan eller oppfølgning i forbindelse med legemiddelassistert rehabilitering. Også her må vilkårene for å ta taksten for øvrig, være oppfylt.

Kommunal legevakt

Legevaktsleger kan bruke honorartakst når innsatte må ha øyeblikkelig hjelp ved legevakt eller når sykebesøk i fengsel ellers er nødvendig for å sikre den innsatte forsvarlig helsehjelp, jf. § 3 nr. 3 i forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege.

Spesialisthelsetjenester

Finansiering av spesialisthelsetjenester følger av ISF-regelverk 2025, og i punkt 4.18 er tjenester til innsatte i fengsel regulert, hvor det blant annet uttales følgende:

"Polikliniske kontakter med innsatte i fengsel kan oppfylle kravene til poengtillegg for ambulante konsultasjoner. Det må da dreie seg om ambulante konsultasjoner der spesialisthelsetjenesten drar ut, begrunnet i pasientens behov, som for eksempel i tilfeller der pasienten ikke kan forlate fengselet. I tilfeller der konsultasjonen utføres ved en satelittavdeling i fengsel (med spesialisthelsetjenestens ansatte) skal dette rapporteres med Sted for aktivitet = 2 "Hos ekstern instans innenfor spesialisthelsetjenesten". Dette anses ikke som ambulant virksomhet. Se punkt 4.12 Ambulante konsultasjoner for øvrige vilkår."

Poliklinisk behandling 

Innsatte i fengsel skal ikke betale egenandel ved polikliniske behandling dersom helsehjelpen er gitt av helsepersonell som ikke er tilknyttet helsetjenestene i fengselet jf. § 5 bokstav c i forskrift om betaling frå pasientar for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetenesta Dette gjelder egenandeler som er godkjent etter forskriftens § 4. Det forutsettes at det foreligger en henvisning for den aktuelle sykdommen/tilstanden. Mer informasjon om egenandeler og pasientbetaling finnes på Egenandeler og pasientbetaling ved poliklinisk helsehjelp

Folketrygdfinansierte legemidler, næringsmidler og medisinsk forbruksmateriell - blåreseptordningen, bidragsordningen og yrkesskadeordningen

Innsatte i fengsel har rett til ytelser etter folketrygden jf. folketrygdloven § 2-17. De kan derfor få dekket nødvendige utgifter til produkter etter blåreseptordningen § 5-14, bidragsordning § 5-22 og yrkesskadeordningen § 5-25. Helsetjenesten i fengselet skal dekke egenandeler for legemidler mv.  og medisinsk forbruksmateriell foreskrevet på blåresept.

Helseforetaksfinansierte legemidler og behandlingshjelpemidler - H-resept, behandlingshjelpemidler og LAR

Det regionale helseforetaket (RHF) hvor fengselet ligger har ansvar for å tilby innsatte spesialisthelsetjenester. Dette innebærer at de skal dekke utgifter til legemidler og behandlingshjelpemidler som de har finansieringsansvaret for når behandlingen tilbys av helseforetaket. De regionale helseforetakene har finansieringsansvaret for et utvalg reseptlegemidler til bruk utenfor sykehus (H-reseptlegemidler). Oversikt over hvilke legemidler dette gjelder fremkommer i vedlegg til blåreseptforskriften (lovdata.no).

De regionale helseforetakene har også finansieringsansvaret for LAR-legemidler til innsatte. Helsetjenestens og kriminalomsorgens ansvar og oppgaver ved utdeling og overvåking av LAR-medisinering er nærmere beskrevet i Helsedirektoratets brev av 10.03.2021.

Innsatte i varetekt

Varetektsinnsatte som benytter fastlege eller en spesialist uten avtale med helseforetak, og ikke helsetjenestene i fengselet, må dekkes utgiftene selv. Ved behandling hos spesialist, er det uten betydning at den varetektsfengslede har bestilt timen selv eller er henvist fra fastlegen. Tilsvarende gjelder ved bruk av jordmor, fysioterapeut, psykologtjeneste eller annen behandler som ikke er ansatt i kommunen eller har driftsavtale.

Vakthold ved transport, undersøkelse og behandling

Kriminalomsorgen eller politiet har ansvar for å vurdere sikkerhet og eventuelt vakthold i forbindelse med transport, undersøkelse og behandling. Når politiet eller ansatte i kriminalomsorgen følger innsatte til helsehjelp er de kvalifiserte ledsagere som kan få dekket utgiftene fra Pasientreiser.

Dette er omtalt i anbefalingen om spesialisthelsetjenesten. Ved ambulansetransport dekkes ikke utgiftene av Pasientreiser.

Bakgrunn

Resultater fra flere undersøkelser viser at sykeligheten blant innsatte er høy sammenlignet med befolkningen som helhet. Blant annet er det rapportert at 92 % av domfelte i fengsel hadde en psykisk lidelse og/eller personlighetsforstyrrelse (Cramer, 2014) og at 50-60 % av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelsen (Statistisk sentralbyrå, 2015 og Bukten et al., 2016).

Nasjonal veileder om helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel erstatter Nasjonal veileder for helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel fra 2016, første gang publisert i 2013. Veilederen erstatter også Rundskriv IK-28/89: Rundskriv om tannhelsetjenesten for innsatte i fengsler. Revisjonsarbeidet ble initiert av Helsedirektoratet, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet i 2020.

Formål

Formålet med veilederen er å hjelpe helse- og omsorgstjenestene i arbeidet med å ivareta behovet for helse og omsorgstjenester for innsatte i norske fengsler. 

Målgrupper

Veilederen retter seg mot: 

• den kommunale helse- og omsorgstjenesten
• kommunens administrative og politiske ledelse
• den fylkeskommunale tannhelsetjenesten
• helseforetakene. 

Veilederen vil også være nyttig for:

• innsatte i fengsel
• pårørende til innsatte
• kriminalomsorgen
• andre som yter tjenester til innsatte

Omfang og avgrensning

Innholdet i veilederen er knyttet opp mot bestemmelsene i lov og forskrift om helse- og omsorgstjenestene. Det gis veiledning om hvordan regelverket skal forstås og enkelte anbefalinger for hvordan kravene i lov og forskrift kan eller bør følges opp. Det henvises til annet regelverk og andre myndigheter der det er relevant.

Veiledningen inneholder ikke behandlingsanbefalinger. For dette henvises det til andre faglige retningslinjer og veiledere.

Veilederen omhandler ikke helse- og omsorgstjenester til domfelte som soner i overgangsbolig.

Veilederen beskriver kriminalomsorgens ansvar for tilrettelegging slik at helse- og omsorgstjenestene kan gjennomføre sine lovpålagte oppgaver og helsefremmende tiltak. Der det er aktuelt vises det til Kriminalomsorgens retningslinjer.

Begreper som brukes i veilederen

Innsatte i fengsel; omfavner i denne veilederen domfelte og varetekstinnsatte i fengsler med både høyt og lavt sikkerhetsnivå.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten erstatter det tidligere brukte begrepet "fengselshelsetjenesten".

Lege erstatter det tidligere brukte begrepet "fengselslege".

Grad av normering

Grad av normering angis av begrepene "skal", "bør" og "kan":

• Når Helsedirektoratet skriver «skal» er enten innholdet regulert i lov eller forskrift eller anbefalingen/rådet så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å gjøre som anbefalt.
• Når det står bør» eller «anbefaler» er det en sterk anbefaling/råd som vil gjelde de aller fleste.
• Når det står «kan» eller «foreslår» er det en svak anbefaling/råd der ulike valg kan være riktig.

Rettslig betydning

Helsedirektoratet skal utvikle, formidle og vedlikeholde normerende produkter, det vil si nasjonale faglige retningslinjer, nasjonale veiledere, nasjonal faglige råd og pasientforløp, som understøtter målene som er satt for helse- og omsorgstjenesten.

Nasjonale anbefalinger og råd skal baseres på kunnskap om god praksis og skal bidra til kontinuerlig forbedring av virksomhet og tjenester, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 7-3 (lovdata.no), helse- og omsorgstjenesteloven § 12-5 (lovdata.no) og folkehelseloven § 24 (lovdata.no). Det er et ledelsesansvar å sørge for at anbefalinger og råd i nasjonale faglige retningslinjer, faglige råd og veiledere implementeres i virksomheten, jf. Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no).

Nasjonale faglige retningslinjer, råd og veiledere er med på å gi forsvarlighetskravet et innhold, uten at anbefalingene er direkte rettslig bindende. Anbefalinger/råd utgitt av Helsedirektoratet er faglig normerende for valg man anser fremmer kvalitet, god praksis og likhet i tjenesten på utgivelsestidspunktet. Dersom tjenestene velger en annen praksis enn anbefalt, bør dette være basert på en konkret og begrunnet vurdering som dokumenteres, jf. pasientjournalforskriften § 6, bokstav g (lovdata.no).

Anbefalinger og råd i nasjonale faglige retningslinjer, faglige råd og veiledere må forstås i lys av grunnleggende helserettslige plikter og rettigheter. Sentrale plikter for helsepersonell er plikten til forsvarlig tjenesteyting, taushetsplikt, dokumentasjonsplikt og opplysningsplikt. I tillegg skal pasient- og brukerrettigheter ivaretas, blant annet rett til informasjon og medvirkning og reglene om samtykke til å motta helsetjenester. Kommunikasjon må være tilpasset mottakerens forutsetninger relatert til alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn m.m.

Tilstøtende normerende publikasjoner

Den nasjonale veilederen må ses i sammenheng med andre faglige produkter som har betydning for helse- og omsorgstjenesten. Listen er ikke uttømmende:

• Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne
• Nasjonal veileder for henvisninger til spesialisthelsetjenesten
• Nasjonal veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten
• Nasjonal faglig retningslinje om behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet
• Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse – ROP-lidelser
• Tannbehandling til innsatte i fengsler i kriminalomsorgen (temaside)
• Nasjonal veileder. Selvskading og selvmord – veiledende materiell for kommunene om forebygging

Helsedirektoratets roller, finansiering og høring

Helsedirektoratet er et fag- og myndighetsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Se mer på Dette gjør Helsedirektoratet. Utredningsinstruksjonen (lovdata.no) legger krav for utredninger i staten, inkludert utarbeidelse av normerende produkter. Veileder til utredningsinstruksen (dfo.no) gir en veiledning til og nærmere beskrivelse av statlige utredninger. Helsedirektoratet står ansvarlig for innholdet i den nasjonale veilederen.

Utkast til Nasjonal veileder var på høring våren 2023. I etterkant av høringen er utkastet bearbeidet vesentlig, og veilederen ble derfor sendt på ny høring høsten 2024.

Arbeidsprosess, -form og deltakere

Helsedirektoratet har ledet arbeidet. I innledende faser og underveis i arbeidet har Helsedirektoratet besøkt innsatte, helse- og omsorgstjenestene og Kriminalomsorgen tilknyttet 13 fengsler. Formålet med besøkene har vært å kartlegge behovet for innhold i veilederen.

Fengsler som er besøkt:

• Agder fengsel avdeling Evje – Evje kommune
• Agder fengsel avdeling Froland – Froland kommune
• Bergen fengsel – Bergen kommune 
• Bjørgvin fengsel – Bergen kommune 
• Bredtveit fengsel – Oslo kommune bydel Bjerke
• Kragerø fengsel – Kragerø kommune 
• Oslo fengsel – Oslo kommune bydel Sagene 
• Romerike fengsel avdeling ungdomsenhet Øst – Eidsvoll kommune 
• Romerike fengsel avdeling Ullersmo – Ullensaker kommune 
• Skien fengsel – Skien kommune
• Stavanger fengsel – Stavanger kommune 
• Tromsø fengsel – Tromsø kommune 
• Ungdomsenhet vest Bjørgvin – Bergen kommune 

I tillegg deltok helse- og omsorgstjenestene i Oslo kommune, bydel Sagene og Ullensaker kommune i et arbeidsmøte i 2022.

Kriminalomsorgsdirektoratet har underveis i hele arbeidet spilt inn på områder som berører deres etat.

Prosjektgruppe i Helsedirektoratet

Avdeling psykisk helse og rus
Avdeling helserett  

I tillegg har:

Avdeling normering gitt metodestøtte og vdeling for IT, seksjon for innholdsutvikling bidratt i publisering av produktet.

Habilitet

Kartlegging av habilitet har ikke vært ansett som nødvendig i dette arbeidet, da det ikke har vært oppnevnt en arbeidsgruppe med faste deltakere. Innspill er hentet under besøk i fengsler, der Helsedirektoratet har gjennomført samtaler med innsatte, helse- og omsorgstjenestene og Kriminalomsorgen.

Referanser

Helsedirektoratet (2016) Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel (IS-1971. ISBN-nr. 978-82-8081-297-7). Oslo: Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet (1989). Rundskriv om tannhelsetjenesten for innsatte i fengsler. Sosial- og helsedirektoratet (Rundskriv IK-28/89).

Cramer, V. (2014). Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte i norske fengsler. Oslo: Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsel- og rettspsykiatri Helseregion Sør-Øst, Oslo Universitetssykehus. Hentet fra: https://sifer.no/wp-content/uploads/2019/08/Forekomst_av_psykiske_lidelser_hos_domfelte_i_norske_fengsler.pdf

Statistisk sentralbyrå, 2015. Innsattes levekår 2014. Før, under og etter soning (SSB rapporter 2015/47): Oslo-Kongsvinger. Hentet fra: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/innsattes-levekar-2014

Bukten A., Stavseth, MR., Skurtveit, S., Kunøe, N., Lobmaier, P., Lund, IO., Clausen, T. Rusmiddelbruk og helsesituasjon blant innsatte i norske fengsel. (Rapport 2/2016). Senter for rus- og avhengighetsmedisin (SERAF). Universitetet i Oslo. Hentet fra: seraf-rapport-nr-2-2016-rusmiddelbruk-og-helsesituasjon-blant-innsatte.pdf (uio.no)