Forside   Oppfølging  
Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Engelsk tittel Versjon Status
IS-nr
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Redaktør Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av blære- og urotelkreft
  • Engelsk tittel - Bladder cancer
  • Versjon - 4
  • Status - Under utarbeidelse
  • IS-nr - 2548
  • ISBN -
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 08.04.2020
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 08.04.2013
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør - Erik Skaaheim Haug, Urolog, Sykehuset i Vestfold HF, HSØ
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
Vedlegg
 

Seneffekter etter kreftbehandling er enten kroniske bivirkninger som vedvarer minst et år etter at behandlingen ble gitt, eller symptomer eller sykdommer som oppstår lang tid, opptil flere tiår, etter gjennomgått behandling (297)

Seneffekter etter neoadjuvant kjemoterapi

Randomiserte studier utført på pasienter Seneffekter behandlet med neoadjuvant kjemo­terapi beskriver kun den akutte toksisiteten og det finnes knapt studier som beskriver sen-effekter etter neoadjuvant kjemoterapi. For enkelte av de stoffene som inngår i M-VAC er seneffekter beskrevet for andre pasientgrupper behandlet med andre medikamentkombina­sjoner, og er dermed ikke direkte overførbare til blærekreft-overlevere. I mangel på dokumen­tasjon for denne pasientgruppen nevnes kort det som er kjent for noen av stoffene. Cisplatin-basert kjemoterapi er assosiert med økt risiko for nedsatt hørsel, tinnitus, perifere nevropatier, nyresvikt, hypogonadisme, og en moderat økt risiko for kardiovaskulær sykdom og sekundær cancer (298;299). Kardiotoksisiteten ved doxorubicin er doseavhengig og den kumulative dosen ved 3 neoadjuvante MVAC kurer er langt under anbefalt grense på 450 mg/m2 (189)

Seneffekter etter stråleterapi alene

Den største gruppen blærekreft-overlevere som er studert hittil, er en retrospektiv analyse av 487 pasienter strålebehandlet i perioden 1975–1995 med median dose til blære på 66.5 Gy og median oppfølging 76 måneder (300). Studien rapporterte en 5 års prevalensrate på minimum grad 2 blæretoksisitet (moderat hyppighet, intermitterende hematuri) og grad 2 tarmtoksisitet (flere enn fem tømninger per dag, intermitterende blødning) på henholdsvis 35 % og 7 %. Andelen med minimum grad 3 toksisitet (blære: uttalt hyppighet/nocturi, hyppig hematuri, redusert blærevolum; tarm: obstruksjon eller blødning som krever kirurgi) var på 12 % og 3 % for blære- og tarmtoksisitet. Både blære- og tarmtoksisitet etter 5 år var assosiert med grad av akutt toksisitet.

En nylig publisert dansk studie har evaluert seneffekter etter konformal stråleterapi (KRT, n=66) versus intensitets-modulert stråleterapi (IMRT, n=50) hos pasienter behandlet 2007–2010 (301). De fleste fikk stråleterapi både mot blære og elektivt bekkenfelt. De rapporterte overraskende høye prevalensrater for minimum grad 2 blæretoksisitet etter KRT og IMRT på henholdsvis 63 % og 48 % (p=0.4), og minimum grad 2 tarmtoksisitet på henholdsvis 17 % og 40 % (p=0.1). Tallene var imidlertid for små til å konkludere, og studien hadde betydelig kortere follow-up tid på median 14–16 måneder enn studien til Majewski et al. Frykten for seneffekter fra blære er dosebegrensende ved stråleterapi. En engelsk studie har vist signi­fikant lavere prevalens av grad 3–4 sen toksisitet for pasienter behandlet med boost mot tumor og lavere totaldose mot hele blæren versus konvensjonell hel-blære stråleterapi, uten at overlevelsen ble redusert (302)

Seneffekter etter trimodal behandling

Flere studier har rapportert seneffekter etter trimodal blæresparende behandling (182;303-305). Andelen pasienter med grad 1–2 blæretoksisitet etter inntil fem års oppfølging varierte fra 10 til 27 %, og andelen med grad 1–2 tarmtoksisitet var 5–6 %, mens grad 3 blæretoksisitet varierte fra 3 til 8 %. Flere studier har rapportert at ingen av pasientene trengte palliativ cystektomi på grunn av behandlingsrelatert toksisitet (303;304;306). To prospektive serier har bekreftet en god blærefunksjon etter trimodal behandling (307;308). Det må presiseres at studiene som er utført er basert på stor grad av pasientseleksjon, og det foreligger så langt ingen studier med oppfølging lenger enn fem år.

For å oppsummere, så viser disse studiene at kurativ stråleterapi ved blærekreft er assosiert med en nokså høy forekomst av minimum grad 2 blæretoksisitet, mens en liten andel av kreftoverleverne har minimum grad 2 tarm toksisitet. De hyppigste lavgradige seneffektene var hyppig vannlatning, nochturi, dysuri, diare og proktitt.