Anbefalingen er primært rettet mot tverrfaglig spesialisert behandling, men er også aktuell i den kommunale helse- og omsorgtjenesten.

For å opprettholde motivasjon og forhindre forverring, bør behandlingen forsøkes startet når vedkommende selv ber om det.

I en oppstart vil det i mange tilfeller være viktig med behandlingsforberedende tiltak der det arbeides med ambivalens og forberedelse av videre behandlingsforløp. Dette er en fase hvor tett samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste er sentralt og tverretatlig ambulerende tilnærming bør vurderes. For unge er dette spesielt viktig.

I spesialisthelsetjenesten skal behandlingen starte senest etter gitt frist, jf. prioriteringsveileder for tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

I tilfeller hvor barn og unge mottar helsehjelp kan det komme fram opplysninger eller gjøres vurderinger knyttet til den unges omsorgs- eller livssituasjon som gjør det nødvendig å bringe inn barneverntjenesten i kommunen. Se rundskriv: Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste.

Se også: Velg behandlingssted (helsenorge.no).

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

I startfasen av behandlingen bør hovedfokus være å etablere en behandlingsrelasjon og engasjere pasienten i sin egen endringsprosess.

Behandlingsutbytte er påvirket av en god behandlingsallianse og relasjon. En god relasjon mellom pasient og behandler er ofte en forutsetning for god kartlegging, utredning, behandling og oppfølging. De første samtalene har stor betydning for relasjonen der behandlernes empati, respekt, engasjement og trygghet er sentralt.

Det er i denne første fasen at det dannes grunnlag for utarbeidelse av videre behandlingsplan.

God kvalitet i den terapeutiske relasjonen reduserer risikoen for behandlingsbrudd.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Mangelfull behandlingsallianse er en risiko for behandlingsavbrudd.

For å få til et konstruktivt og nyttig samarbeid mellom pasient og behandler er det viktig at relasjonen mellom partene er god. Dersom dette ikke er tilfelle, og dårlig allianse vedvarer etter forsøk på forbedring, bør pasienten få anledning til å skifte behandler.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Innsats og igangsetting av tiltak skal tilpasses pasientens fungering og behov. Med dette som bakgrunn utarbeider pasient og behandler, gjerne sammen med andre involverte, en behandlingsplan.

En behandlingsplan bør inneholde beskrivelse av:

• behandlingsmål
• hvilke tilnærminger og tiltak som skal benyttes
• hvordan arbeidet skal organiseres
• hvem som er involvert

Behandlingsplan bør bygge på innledende kartlegging og utredning. Enkelte pasienter vil ha behov for at planen er så konkret som mulig og at den også kan fungere som et pedagogisk hjelpemiddel til å opprettholde behandlingsmotivasjon og gjennomføring.

Etter noe tid i døgnbehandling vil for eksempel ofte treningsturer/permisjoner øke i hyppighet og inngå som en naturlig del. Behandlingsplanen er et viktig redskap for behandlingen og det er like essensielt, som ved individuell plan (IP), at det er pasientens plan.

Dersom individuell plan foreligger eller er under utarbeidelse bør behandlingsplanen være en del av denne. Behandlingsplanen erstatter ikke individuell plan.

Behandlingsplanen bør evalueres og eventuelt justeres gjennom hele behandlingsforløpet og refereres i pasientens journal (lovdata.no)

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Den vesentligste premissleverandøren for behandlingsmålene er pasienten selv.

Behandlingsmålene vil variere betydelig mellom ulike pasienter, men behandlingsmål knyttet til selve rusmiddelbruken vil alltid være sentralt. Videre vil behandlingsmål eller delmål knyttet til bakenforliggende problematikk og livssituasjon forøvrig være viktig.

Behandlingsmålene utformes og konkretiseres i samarbeid mellom pasient og behandler. Eksempler på mål tilknyttet rusmiddelbruk kan være:

• totalavhold
• kontrollert bruk
• substitusjonsbehandling
• redusert bruk

I noen tilfeller vil det være behov for hjelp gjennom en krisesituasjon som er behandlingsmålet. Behandlingsmålene kan endres over tid og det er viktig å evaluere slik at nødvendige endringer kan gjøres når vilkårene for pasienten endrer seg. Behandlingsmålene skal konkretiseres i individuell plan og i behandlingsplanen.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Den samlede behandlingsvarigheten må tilpasses den enkeltes behov og vil kunne være flere år for personer med de mest omfattende avhengighetsproblemene. Det betyr ikke årelange opphold i døgnbehandlingsinstitusjoner, men tilpassede behandlingsformer.

For mange vil en veksling mellom bruk av poliklinikk, bruk av dag- og døgnbehandling samt oppfølging i kommunen være aktuelt.

Avtalte reinnleggelser eller brukerstyrte innleggelser kan være aktuelt ved behov for døgnbehandling.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Verktøy:

• Forslag til mal for kriseplan

En kriseplan for pasienten bør være en del av behandlingsplanen ved ethvert behandlingsforløp. Pasientens/brukerens egen medvirkning til utarbeidelse av kriseplanen er helt sentral for at den skal bli et effektivt redskap.

Kriseplanen bør settes i verk i situasjoner når risikoen for tiltagende bruk av rusmidler har økt eller når risikoen for ulike typer helseskader er stor.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Anbefalingen handler om:

1. Pasientens progresjon i behandling
2. Behandler og tiltak tilbyr individuelt tilpasset og treffsikker behandlingsinnsats

I tillegg til den evalueringen som er foretatt av pasienten selv, bør den enkelte pasients progresjon i behandling evalueres fortløpende av behandler.

I evalueringen skal det alltid fokuseres på behandlingens kvalitet og hvorvidt den er tilpasset pasientens ønsker og behov. Evalueringen skal se på:

• om pasienten oppnår endring i bruk av rusmidler
• mestring av risikosituasjoner uten bruk av rusmidler
• positive endringer i pasientens liv forøvrig

Konklusjonen etter evaluering skal gjenspeiles i opprettholdelse, justering eller avslutning av behandlingsplanen.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Den optimale behandlingsslutt er planlagt og i enighet mellom pasient/bruker, behandler og samarbeidspartnere og er nedfelt i behandlingsplan.

Behandlingen bør avsluttes fortrinnsvis etter pasientens/brukerens eget ønske med mindre vedkommende mottar behandling med bakgrunn i helse- og omsorgstjenesteloven §§10-2 og 10-3 (tilbakehold).

Hvis partene vurderer en forlengelse av behandlingstiden utover avtalt forløp bør dette tas opp under evaluering av behandlingsplan og i god tid før avtalt avslutning.

Ved avslutning av behandling uten pasientens/brukerens medvirkning eller enighet skal pasienten/brukeren informeres om mulighet for å klage og tilbys bistand til å påklage avgjørelsen. Det bør informeres om Pasient- og brukerombudet (helsenorge.no) i fylket og hva de kan bistå med når pasienten/brukeren ønsker å klage på utskrivningen. Pasienten/brukeren kan be om at avgjørelsen om utskrivning gis oppsettende virkning inntil klagesaken er avsluttet.

Det skal være etablert gode overføringsprosedyrer i tråd med pasient og brukerrettighetsloven (lovdata.no)

Behandlingen bør evalueres av pasienten/brukeren ved avslutning, uavhengig av om den er planlagt eller ikke. Utgangspunktet bør være behandlingsplanen og målene med behandlingen.

Opplysningsplikt til barneverntjenesten:

• For ungdom under 18 år må det ved ikke-planlagt avslutning vurderes om det foreligger opplysningsplikt til barneverntjenesten etter helsepersonelloven § 33 (lovdata.no). Dette er særlig relevant om pasienten/brukeren ikke er kjent for barneverntjenesten fra før.
• Opplysningsplikten må også vurderes for ungdom mellom 18-23 år som mottar barneverntjenester eller mottok dette i forkant av behandlingsstart.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Pasientene skal være trygge på at behandlingen er effektiv, individuelt tilpasset og ikke skadelig.

Det er avgjørende for et godt pasientforløp å ha et kontinuerlig fokus på hvordan tjenestene virker og betydningen de har for pasientens behov og muligheter. Det er derfor nødvendig at tjenestestedene kan dokumentere resultater og effekt av behandlingen de tilbyr. Dette bør være forankret i virksomhetenes systemer for internkontroll og øvrig oppfølging av tjenestetilbudet.

På systemnivå stiller forskrift av 17 januar 2013 om internkontroll (lovdata.no) i helse- og omsorgstjenestene krav om at virksomheten gjør bruk av erfaringer fra pasienter/tjenestemottakere og pårørende til forbedring av virksomheten.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Rusmiddelbrukens omfang kan kartlegges ved hjelp av for eksempel:

• AUDIT (snakkomrus.no)
• DUDIT (snakkomrus.no)
• EuropASI / EuroADAD – kontakt Nasjonalt kompetansesenter for rus- og avhengighetslidelser (NRAPP) for opplæring

Rusmiddelbrukens funksjoner kan kartlegges ved hjelp av samtaler og eventuelt standardiserte verktøy som:

• DUDIT-E (snakkomrus.no)
• Alcohol-E (snakkomrus.no)

Se også informasjon om rettslige sider ved bruk av verktøy.

Rusmiddelbrukens alvorlighetsgrad, omfang, oppstart og funksjon er avgjørende for utarbeidelse av behandlingsplan for den enkelte pasient. Denne kartleggingen legger grunnlag for arbeid med:

• motivasjon
• endring
• forebygging av dropout/tilbakefall

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Skadelig bruk av rusmidler og rusmiddelavhengighet medfører stor risiko for avbrudd i behandling, såkalt «drop out». Rusmiddelproblematikkens natur, grad av samtidig psykisk/somatisk lidelse og bakgrunnsvariabler som tilhørighet/lite rusmiddelfritt nettverk og ustabil sosial situasjon gjør pasientgruppen spesielt sårbar for å avbryte behandling.

Ung alder, kognitiv svikt, bruk av tyngre narkotiske stoff, varierende motivasjon for atferdsendring og svak behandlingsallianse er andre risikofaktorer for avbrudd.

Ved fare for brudd i behandlingsforløpet kan det være hensiktsmessig å endre behandlingsplanen. Mer egnede tiltak tilpasset situasjonen der og da iverksettes. Aktuelle tiltak bør være avtalt med pasienten på forhånd og tiltakene bør dokumenteres.

Ved midlertidig overføring til andre deler av spesialisthelsetjenesten, eller om pasienten blir fengslet, skal kontakten intensiveres dersom pasienten ønsker det.

Se anbefaling om manglende oppmøte og fare for behandlingsavbrudd.

Se også «Hindre drop-out fra rusbehandling» (oslo-universitetssykehus.no)

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

En helhetlig tilnærming baseres på kartlegging av ulike relevante områder som danner grunnlaget for videre utredning og behandlingsprosess. Kommunen har et selvstendig ansvar for å kartlegge i tråd med anbefalingene i ROP-retningslinjen kapittel. 8.3. Ansvaret fremgår også av samhandlingsreformen (regjeringen.no).Kartlegging i spesialisthelsetjenesten skal bygge på og utfylle kartleggingen i kommunen. Pasientens hjelpebehov og endringsmuligheter vurderes ut fra faktorer hos pasienten, i hjelpeapparat, arbeidsliv, skole, nærmiljø, familie og øvrige sosiale nettverk. Hos mange pasienter er det en betydningsfull sammenheng mellom deres rusmiddelproblematikk og andre lidelser og belastninger i livet. Derfor bør det sjekkes ut om pasienten har andre behandlingstrengende problemer og i så tilfelle om disse kan påvirke behandlingen av rusmiddelproblemene. Det bør, etter pasientens samtykke, etterstrebes samarbeid med pårørende og relevante samarbeidspartnere i denne prosessen (komparentopplysninger).

Psykisk helse

Kartlegging av psykisk helse er essensielt da psykiske problemer kan gi redusert effekt av rusbehandling eller medføre feilbehandling. Dette gjelder spesielt traumelidelser, psykoselidelser, personlighetsforstyrrelser og spiseforstyrrelser jf. anbefaling 17 i ROP-retningslinjen. For bruk av ulike verktøy for kartlegging og utredning av psykiske problemer vises til ROP-retningslinjen kapittel 6.13. I tilfeller hvor det foreligger samtidig alvorlig rusmiddelavhengighet og psykiske lidelser vil det være nødvendig med fokus på begge deler samtidig jf. ROP-retningslinjen kapittel 6. Der en person med problematisk rusmiddelbruk ikke har en kjent psykisk lidelse, bør likevel mulig sammenheng utforskes.

Kognisjon

Kognisjon er et annet sentralt kartleggingsområde som har stor betydning for behandlingstilnærmingen. Misforhold mellom pasientens kognitive funksjon og kravene i behandlingen kan gi økt risiko for behandlingsavbrudd. Svekket kognitiv funksjon kan enten være permanent eller oppstå midlertidig på grunn av emosjonelle påkjenninger, rusmiddelbruk eller akutte hendelser.

Somatisk helse

Skadelig bruk av rusmidler og rusmiddelavhengighet er forbundet med svekket somatisk helsetilstand, inkludert dårlig tannhelse og feil eller mangelfull ernæring. Somatiske plager kan hindre effektiv behandling for rusmiddelproblemene og må derfor diagnostiseres og behandles. Den somatiske helsetilstanden kan for noen forbedres som direkte følge av avhold eller redusert rusmiddelbruk, mens det for mange vil være behov for behandling. Fastlegene har her en viktig oppgave ved å sørge for nødvendig primærmedisinsk utredning. Det bør foretas generell helsesjekk som blant annet omfatter infeksjonssykdommer (hepatitt A, B, C, HIV) og hjerte/karsykdommer. Videre bør det kartlegges allergier, bruk av legemidler, tidligere blødninger i mage/tarmkanalen, graviditet, pågående infeksjoner og tidligere sykehusinnleggelser. Dersom pasienten har brukt eller bruker anabole androgene steroider bør hormonanalyser rekvireres.

Tannhelse er et annet viktig område å kartlegge. Infeksjoner i munnhulen påvirker generell helse. Dårlig tannhelse kan skyldes kombinasjon av dårlig ernæring og munnhygiene, dessuten kan skadelige virkninger av rusmidler innvirke se også anbefaling 22 i Rop-retningslinjen. Så tidlig som mulig bør derfor behovet for tannlegetjenester vurderes blant annet for å forebygge unødige smertetilstander og potensielt behandlingsavbrudd. Tannhelsetjenester er i dag for de fleste i målgruppen vederlagsfritt etter 3 måneder i behandling.

Kosthold og ernæringsstatus vil variere, men blir ofte sterkt påvirket av langvarig inntak av rusmidler. Dette avhenger igjen av hvilke rusmidler personen har brukt og om det er andre helseproblemer i tillegg. I kosthåndboken s.232 finnes praktiske råd og eksempel på spørsmål som kan inngå i en kartlegging, og forslag til tiltak for å bedre den ernæringsmessige status hos pasienter med rusmiddelproblemer.

Sosiale forhold

Sosiale forhold bør kartlegges og legge grunnlag for tydelige mål. Sosiale forhold omfatter blant annet familie, nettverk, bolig, arbeid/utdanning, økonomi og eventuelt kriminalitet. Det bør tas i bruk standardiserte verktøy, som for eksempel EuropASI (EuroADAD for ungdom) jf. ROP retningslinje anb.23. I tillegg bør det vurderes behov for kartlegging av ADL-ferdigheter (Aid to Daily Living). Det er lovpålagt å avklare om pasienten har barn og sørge for, med foreldrenes samtykke, at disse barna får informasjon om foreldrenes situasjon og nødvendig oppfølging. Se prosedyre Barn som pårørende.

Brukerperspektivet ved bruk av kartleggingsverktøy

Bruken av kartleggingsverktøy er omfattende både i skolevesen, barnevern og mange deler av helsetjenesten. Brukere kan ha blitt utsatt for ulike kartleggingsverktøy på en måte som har medført negative erfaringer både med verktøyet og måten resultatene er brukt på. Det er viktig at pasientene er kjent med innholdet i testene og at formålet for kartleggingen er i samsvar med pasientens ønsker og behov.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Et omfattende utredningsarbeid er i mange tilfeller både ressurs- og tidkrevende. For å sikre at arbeidet gjøres systematisk og forutsigbart er det hensiktsmessig å utarbeide en egen utredningsplan.

Utredningsplanen kan inngå som en del av en større individuell plan og omhandle:

• hva som skal inngå i utredningen
• tidspunkt
• tester
• observasjoner
• innhenting av opplysninger
• fremdrift
• involverte

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

En god differensialdiagnostisering krever at pasientens totale somatiske og psykiske helsetilstand er kartlagt. I de tilfeller pasienten fyller kriterier for flere diagnoser samtidig, skal aktuelle tilstander vurderes opp mot hverandre for å sjekke ut overlapping. Konklusjonen baseres aldri kun på innfrielse av diagnostiske kriterier, men på flere informasjonskilder deriblant komparentopplysninger.

En presis diagnose kan ha betydning for valg av behandlingstilbud. I tillegg ligger diagnoser til grunn for forskning, system- og fagutvikling og pasientens eventuelle trygderettigheter.

En diagnose kan både være stigmatiserende og forløsende for pasient og pårørende. Fordi en diagnose også kan virke negativt for pasienten, er det svært viktig at pasienten selv ønsker en differensialdiagnostisk vurdering, og er kjent med mulige konsekvenser av denne. Det er også viktig å være oppmerksom på at symptomer vil kunne endres over tid, og at pasienten ikke nødvendigvis får en diagnose som vil vare livet ut.

Det er viktig å være oppmerksom på at pasienten kan være preget av rusmiddelbruken, abstinenser og senvirkninger noe som tilsier at det er viktig å vurdere egnet tidspunkt for å stille diagnose med unntak av selve rusdiagnosen og en del somatiske tilstander.

Pasienter med stor grad av samsykelighet blir ofte gjengangere i tverrfaglig spesialisert behandling så vel som i andre behandlingssystemer, NAV, og tiltak rettet mot skole og jobb. I mange tilfeller har tilstandene deres blitt sett og forsøkt behandlet uavhengig av hverandre eller en av tilstandene har fått alt fokus slik at andre tilstander har blitt bagatellisert, eller i verste fall oversett. En årsak kan være manglende kunnskap om pasientens bakenforliggende eller sammenfallende lidelser, noe som kan ha medført at tiltakene har vært for lite individtilpasset. Det vises til ROP-retningslinjen for å imøtekomme disse pasientenes behandlingsbehov.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

I de fleste døgninstitusjoner ligger miljøterapeutiske prinsipper til grunn for den daglige oppfølgingen av pasientene.

Miljøterapi er et arbeid som utspiller seg i møter mellom mennesker, hvor både menneskenes styrke og muligheter, så vel som sårbarhet og avhengighet av hverandre, spiller seg ut. Miljøterapi tar utgangspunkt i pasientens ståsted og dennes ressurser, og miljøterapeuten benytter samspillet mellom bruker, seg selv, og de omkringliggende omgivelser på en rekke ulike arenaer både i og utenfor institusjonen. Å kunne fylle rollen som miljøterapeut forutsetter kunnskap om holdninger og verdier, og mulighetene for ulike tilnærminger er mange.

Miljøterapiens nære forbindelse med institusjonens og pasientgruppens dagligliv kan føre til at viktige læringspunkter ikke dokumenteres og at arbeidet ikke synliggjøres i tjenestestedets kvalitetsmålingssystemer. Faktorer som fremmer implementering av miljøterapi er:

• opplæring og påfølgende veiledning av personalet
• gradvis innføring
• god planlegging og organisering
• utarbeidelse av skjemaer
• pasientinformasjon
• tilpasning til pasientens behov

Det anbefales å forankre den valgte miljøterapiens arbeidsmåte og grunnlaget for denne i tjenestestedets planverk og prosedyrer.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

ROP kompetansetjenesten har utviklet et samtalehus hvor du kan lære mer om motiverende intervju (rop.no).

Se også gode tips om motiverende intervju i rusarbeid (oslo-universitetssykehus.no).

Motiverende intervju (MI) ble i utgangspunktet utviklet for å behandle personer med alkoholproblemer. I dag benyttes samtalemetoden generelt i behandling som gjelder livsrelaterte faktorer innen helsevesenet, kriminalomsorgen, sosialtjenesten med flere. MI er en målrettet og brukersentrert samtalemetode for å motivere til endring gjennom å utforske og løse ambivalens.

Bruk av MI øker pasientens mulighet til å starte, bli værende og fullføre behandling, samt følge opp egne målsetninger og redusere problematferd. Effekten av behandling blir mer stabil og langvarig når MI kombineres med annen aktiv behandling og andre behandlingsmetoder. Metoden kan brukes i alle deler av behandlingstilbudet. Se også egen anbefaling i ROP 7.5.1 nr. 49.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Kognitiv terapi ble opprinnelig utviklet for ulike psykiske lidelser som depresjon og angstlidelser, men anses nå også som en kunnskapsbasert behandlingstilnærming for rusrelaterte lidelser.

Kognitiv atferdsterapi (KAT-CBT) anvendes ofte for pasienter/brukere som har en kombinasjon av rusmiddelproblem og psykiske lidelser.

Kognitiv tilnærming har som utgangspunkt at det er en glidende overgang mellom psykiske lidelser og normal fungering. Det legges vekt på normalisering av symptomene pasienten opplever, med utgangspunkt i oppdatert psykologisk forskning på området (Norsk forening for kognitiv terapi).

Kognitiv terapi er en metode som kan benyttes i:

• individuell terapi
• gruppeterapi
• miljøterapi

Metoden er strukturert, psykoedukativ og tidsbegrenset.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Mentaliseringsbasert terapi (MBT) har vist gode resultater for personer med alvorlige psykiske lidelser, spesielt personlighetsforstyrrelser. Tilnærmingen benyttes i økende grad i rusfeltet med utgangspunkt i at mange pasienter har tilknytnings- og relasjonelle problemer.

Pasienten/brukeren får hjelp til å se på ulike fortolkninger og ulike forståelser av hendelser og situasjoner i personens liv. Både stabilisering av rusfrihet og bedre håndtering av personlige og relasjonelle vansker vil være sentrale fokus.

En mentaliseringsbasert tilnærming kan benyttes i:

• individuell terapi
• gruppeterapi
• parterapi
• familieterapi
• miljøterapi

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Fysisk aktivitet

Dersom fysisk aktivitet/treningsterapi ønskes som en del av behandlingen, bør behovet imøtekommes. Vitenskapelig dokumentasjon av fysisk aktivitet som treningsterapi og selvstendig behandlingsmetode rettet mot skadelig bruk og rusmiddelavhengighet er begrenset. Personer med skadelig bruk og rusmiddelavhengighet har høyere risiko for å få fysiske helseproblemer.

Helsedirektoratet har utgitt Aktivitetshåndboken – fysisk aktivitet i forebygging og behandling for å øke bruk av fysisk aktivitet i forebygging og behandling av ulike lidelser, der iblant rusmiddelavhengighet. Systematisk bruk av fysisk aktivitet og trening kan muligens redusere rusmiddelbruk og forebygge tilbakefall. Tilnærmingen er spesielt effektiv for lidelse som angst og depresjon.

Ved bruk av fysisk aktivitet som metodisk tilnærming bør metoden brukes jevnlig og over tid, og være en del av pasientens/brukerens behandlingsplan. Det bør benyttes aktiviteter som pasienten/brukeren trives med, og som det er mulig å følge opp i sitt lokalmiljø etter avsluttet behandling. Det skal foreligge medisinsk og psykologisk vurdering av kontraindikasjoner og risiko i forkant av systematisk bruk av fysisk aktivitet for å kunne tilrettelegge for tilpasset tilnærming.

Anbefalingen ble utarbeidet med utgangspunkt i den oppsummerte forskningen, klinisk erfaring og brukererfaring. DECIDE-skjemaet viser arbeidsgruppens vurdering bak anbefalingen (PDF)

Treningskontakt

Bruk av treningskontakt kan med fordel starte før avsluttet behandling i spesialisthelsetjenesten. Videre behov for treningskontakt etter behandling bør vurderes og legges inn som del av individuell plan.

Treningskontakt er et tilbud om oppfølging av fysisk aktivitet/trening for pasienter med behov for dette i hverdagen og tilbudet bør utføres av opplært personale (treningskontakt). Det kan også benyttes spesielt tilrettelagte treningstilbud som «aktiv på dagtid» og andre.

Se også Aktivitetshåndboken - Fysisk aktivitet i forebygging og behandling

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Musikkterapi gir muligheter for utvikling og endring gjennom et musikalsk og mellommenneskelig samarbeid mellom terapeut og pasient. Musikk kan skape gode muligheter for kommunikasjon og personlig uttrykk, og for å arbeide med sosial angst, motivasjon, selvforståelse, rusfrihet og annen personlig vekst. Mestringsopplevelser er sentrale i musikkterapien, og kvalitativ forskning viser at med god tilrettelegging og oppfølging kan mange brukere ta musikken med seg ut av terapirommet og inn som en mestringsressurs i hverdagslivet.

Musikkterapi kan foregå i både kommunen, spesialisthelsetjenesten og kriminalomsorgen. Den kan være en del av et individuelt forløp, og som tiltak i gruppeterapi eller i åpne grupper. Terapien må utføres av personer med godkjent utdanning innen musikkterapi.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

12-trinnsbehandling er en metode spesifikt innrettet mot endring av rusatferden, samtidig som den også ivaretar familieperspektivet gjennom et psykoedukativt familieprogram.

Døgnbehandling er vanligst og varer fra 4 – 8 uker, med påfølgende deltakelse i polikliniske ettervernsgrupper, vanligvis i ett år. Målsettingen for behandlingen er rusfrihet og forbedret livskvalitet for pasient/bruker og familie.

12-trinns behandling skiller seg noe fra annen behandling i det den drar brukererfaring inn i behandlingen ved å benytte seg av filosofien fra 12- trinnsgruppene som et tillegg til nevrobiologiske og psykososiale perspektiver på rusmiddelavhengighet. Pasienter/brukere med egen erfaring er med i det tverrfaglige teamet. Hovedvekt i behandlingen legges på gruppeterapien. Samtaler med etisk rådgiver er også vektlagt, likeså familieperspektivet.

Pasientene/brukerne kan anbefales og motiveres for å benytte selvhjelpsgrupper (Anonyme Alkoholikere (AA) og NA (nanorge.no) etter fullført behandling der en slik tilnærming passer pasienten/brukeren.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Mange pasienter/brukere har problemer med å være tilstede i det som skjer her og nå. Mindfulness-basert kognitiv terapi (MBCT) er en metode som er utviklet for å hjelpe mennesker som lider av gjentatte depresjoner og kronisk nedstemthet. Metoden kombinerer kognitiv terapi med meditasjon og annen oppmerksomhetstrening.

Mindfulnes-basert tilbakefallsforebygging (MBRP) (mindfulrp.com) er en videreutvikling av metoden til å gjelde arbeid med tilbakefall til rusmidler spesielt.
Programmet er utviklet for å øke bevisstheten omkring triggere, destruktive faste mønstre og automatiske reaksjoner som kan styre våre liv, og mer av livet til en som er avhengig av rusmidler.

Mindfullness skal hjelpe med tilstedeværelse og ro, ta pause, observere erfaring her og nå, og henlede oppmerksomheten mot de valg en person har.

MBCT og MBRP brukes oftest i tillegg til annen tilnærming og kan gis både individuelt og i gruppe.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Hovedtyngden av behandling med legemidler er i avrusningsfasen. Se Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler. Legemidler brukt i legemiddelassistert rehabilitering er behandlet iegen retningslinje (LAR-retningslinjen). Legemidler som skal benyttes opp mot komorbide tilstander beskrives ikke her. Utover dette er det en del pasienter som har behov og nytte av støttebehandling med legemidler gjennom sitt behandlingsforløp.Det vises til nasjonale faglige retningslinjer og spesielt nasjonal faglig veileder - vanedannende legemidler – rekvirering og forsvarlighet som beskriver god praksis tilknyttet ulike tilstander. Støttebehandling med legemidler må brukes med varsomhet, og bivirkninger, interaksjoner og effekt må vurderes nøye.

Brukererfaring og klinisk erfaring tilsier at ikke-medikamentelle behandlingstiltak fortsatt er basis i behandlingen av alkoholproblemer. Legemidlene kommer som et tillegg.

Behandling med akamprosat, naltrekson og nalmefen har i de vitenskapelige oppsummeringene vist seg å øke andelen alkoholfrie dager og minske antall dager med høyt konsum. Legemidlene reduserer det totale alkoholforbruket, noe som kan sees på både som ønskverdig og et steg på veien mot total alkoholfrihet. Enkelte studier antyder best resultat om legemidlet kombineres med utstrakte psykososiale tiltak, mens andre viser at kortvarige rådgivningssamtaler kan være like effektivt.

Andre legemidler, som antipsykotika, benzodiazepiner eller selektive serotoninreopptakshemmere ( SSRI-preparater) er vanligvis ikke egnet som tilbakefallsforebyggende legemidler ved alkoholavhengighet.

Engelske retningslinjer (NICE) gir følgende råd:
Medikamentell intervensjon for moderat og alvorlig alkoholavhengighet etter vellykket avvenning. Vurder å tilby pasienten:

• Akamprosat eller oral naltrekson kombinert med individuell psykologisk intervensjon (som rådgivning, kognitiv atferdsterapi, atferdsterapi o.l.) med fokus på alkoholavhengigheten.
• Akamprosat eller oral naltrekson kombinert med kognitiv parterapi for pasienter som har ektefelle eller samboer som er villig til å delta i behandlingen.
• Disulfiram i kombinasjon med psykologisk intervensjon for pasienter som har totalavhold som mål, og som ikke har hatt nytte av akamprosat eller oral naltrekson, eller foretrekker disulfiram og forstår risikoen ved å ta legemiddelet.

Se National Institute for Health and Care Excellence (NICE) (nice.org.uk)

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Nedtrapping og seponering av benzodiazepiner kan gi en rekke abstinenssymptomer. Bruk av høye doser og langvarig bruk gir risiko for alvorlige abstinenssymptomer som:

• angst
• skjelving (tremor)
• nattlige mareritt
• søvnforstyrrelser
• anoreksi
• kvalme og oppkast
• svimmelhet når man reiser seg raskt (ortostatisk hypotensjon)
• kramper
• delirium
• feber

Søvnløshet i abstinensfasen kan gi en alvorlig forvirringstilstand med syns- og hørselshallusinasjoner.

Abstinenser ved avhengighet av lave doser benzodiazepiner er mildere og det kan være vanskelig å vurdere om symptomene kommer på grunn av nedtrapping og seponering, eller om de skyldes en underliggende psykisk lidelse.

God tilgang på behandling i spesialisthelsetjenesten (psykisk helsevern og TSB) er viktig for å hjelpe pasienter med den vanskeligste problematikken enten poliklinisk eller ved innleggelse.

Hastighet og grad av dosereduksjon bør avtales i nært samarbeid med pasienten. Ofte anbefales nedtrapping av benzo med 10-25 % per uke og ikke utover seks måneder. Kliniske erfaringer viser imidlertid store individuelle forskjeller på hvor plagsomme abstinenser som oppstår, og pasienter som har stor medvirkning på sin egen nedtrapping opplever å kunne håndtere abstinensene bedre.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

I tillegg til å inngå i en generell helsesjekk som beskrevet under anbefaling om somatisk tilstand og kontroll med interaksjonseffekter mot andre legemidler kan resultatene fra slike prøver brukes terapeutisk.

Helsetilstanden vist gjennom objektive svar kan bevisstgjøre pasienten / brukeren, og åpne for gode samtaler rundt endring og bedring av livsområder. Det kan være svært motiverende i en behandlingssituasjon å måle progresjon vist ved bedring av objektive prøvesvar slik at pasienten/brukeren oppmuntres til videre mestring av ruskontroll/rusfrihet utfra objektive funn. Samtidig bør det også reflekteres over hvordan relasjonen til pasient/bruker blir påvirket av prøvesvarene. En terapeutisk ikke-dømmende innfallsvinkel er nødvendig ved bruk av biologiske prøvesvar slik at ikke pasienten/brukeren opplever tilnærmingen konfronterende og integritetskrenkende.

Rusmiddeltesting kan som utgangspunkt kun utføres dersom den som avgir prøven, har samtykket. I tillegg finnes det enkelte lovhjemler for å avkreve rusmiddeltesting uten samtykke. Regler knyttet til avleggelse av rusmiddeltester finnes for eksempel i straffegjennomføringsloven, barnevernloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven og helsepersonelloven. Prøvetaking skal skje med respekt for prøvegivers integritet så langt dette er mulig. Se prosedyre om krav knyttet til prosedyre ved rusmiddeltesting (PDF)

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Det er usikkerhet om hva som har best effekt av gruppebasert tilnærming og individuell tilnærming. Det foreslås derfor å la pasientens individuelle og varierende behov være styrende for tilbudet som gis.

Anbefalingen ble utarbeidet med utgangspunkt i den oppsummerte forskningen, klinisk erfaring og brukererfaring. DECIDE-skjemaet viser arbeidsgruppens vurdering bak anbefalingen (PDF)

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Det foreligger ingen studier som gir grunnlag for sikre anbefalinger for at parterapi er mer effektivt enn individuell behandling der begge har rusmiddelproblemer. En oversiktsartikkel konkluderer med moderat styrke for at atferdsorientert parterapi/familieterapi styrker tilpasningen til forholdet, og at det gir litt flere dager avholdende eller dager uten høyt forbruk.

Klinisk erfaring og brukererfaringer viser at noen par vil kunne ha nytte av parterapi samtidig som andre opplever det som mindre hensiktsmessig. Derfor bør det være en fortløpende vurdering av behovet for parterapi underveis i behandlingen. Det kan være nyttig å kombinere individuelle tilbud og parterapi.

Det kan være aktuelt å involvere andre virksomheter som for eksempel familievernkontorer, eventuelt andre kompetansemiljøer i behandlingen.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Det er høy risiko for tilbakefall, overdoser og andre kritiske utfall hvis en pasient ikke møter til eller har avbrudd i behandlingen. Unge personer er spesielt sårbare for disse risikofaktorene. En kunnskapsoppsummering viser at den viktigste forutsetningen for en vellykket behandling er hvorvidt behandlingen gjennomføres. En persons grunner for manglende oppmøte eller brudd bør derfor om mulig undersøkes, og det bør vurderes å tilpasse/endre behandlingsrammer og nivå hvis personen kan profitere bedre på en annen tilnærming. Uavhengig av nivå er etablering av en god behandlingsallianse hvor pasienten opplever seg ivaretatt, sett og forstått, viktig for å forebygge avbrudd i behandlingen. Det bør vies spesiell oppmerksom på ulike risikofaktorer og fare for tilbakefall ved permisjoner/hjemreiser under døgnbehandling.

Tiltak for å opprettholde behandlingen, bør være avtalt på forhånd (se anbefaling om kartlegging av risiko for avbrudd). Dersom det er tydelige tegn som indikerer fare for behandlingsavbrudd, bør dette utforskes sammen med pasienten før behandlingen avsluttes.

Brukerorganisasjoner og likemenn vil være sentrale samarbeidsaktører. Etablering av kriseplan og individuell plan (IP) er viktige arbeidsredskaper for å forebygge avbrudd.

Nasjonal kompetansetjeneste for TSB har utviklet hjelpemidler som kan hjelpe med å hindre avbrudd i behandling og oppfølging (ous.no).

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Innleggelse i institusjon vil være et riktig valg når andre tiltak vurderes til ikke å være tilstrekkelig. I slike tilfeller bør ventetiden til institusjonsbehandling være kortest mulig og tilbudet bør i størst mulig grad være i tråd med brukerens ønsker.

I noen tilfeller vil det være hensiktsmessig å vurdere innleggelse i institusjon før ett eller flere av de andre nivåene har vært prøvd. Dette vil i hovedsak gjelde for personer med alvorlig problematikk og stor grad av samsykelighet og der bruker selv ikke ønsker, eller har tro på nytteverdien av, de andre tjenestetilbudene.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Behov for dagbehandling

Mange vil i etterkant av et døgnopphold ha behov for en tettere oppfølging enn det som er vanlig gjennom polikliniske konsultasjoner. Dagbehandling i forlengelse av døgnopphold vurderes ofte hensiktsmessig. Dagbehandling kan også benyttes i forlengelse av poliklinisk behandling der dette ikke vurderes som tilstrekkelig, i forkant av, og for noen i stedet for, døgnbehandling. Dagbehandling kan også være et selvstendig tilbud uavhengig av de andre behandlingstilnærmingene. Et dagtilbud vil kunne tilby nødvendige rammer, og sikre pasienten et meningsfullt innhold på dagtid.

For å sikre kontinuitet i behandlingen og overførbarhet av innholdet i behandlingsplanen er det viktig at de ulike tiltakene bygger på hverandre. Et eksempel kan være at en person som har startet gruppebehandling i døgnbehandling, om mulig, kan fortsette i samme gruppe eller overføres tilsvarende gruppe i dagbehandling. En slik innretning krever et tett samarbeid mellom de ulike behandlingstjenestene, og/eller at samme personell er involvert på tvers av tjenestene.

Dagbehandling er også omtalt i kapittel om samarbeid.

Innhold i dagbehandling

Dagbehandlingstilbudene er ulikt innrettet og kan omfatte for eksempel:

• Arbeidstrening
• Skole
• Sosial trening
• Gruppebasert terapi
• Felles aktiviteter

Et dagbehandlingstilbud bør ha fokus på personens daglige liv og bistå med å:

• etablere kontakt med sentrale aktører på arbeid- og sysselsettingsfeltet.
• vedlikeholde /oppnå en tilfredsstillende boligsituasjon.

Egenmestring gjennom trening i ferdigheter, og etablering (reetablering) av et sosialt nettverk er andre sentrale områder som det foreslås å arbeide med.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

For noen brukere vil det være vanskelig og/eller lite tjenlig å motta stedfast behandling. Det er i slike tilfeller hensiktsmessig å tilby ambulerende tjenester i perioder av eller gjennom hele behandlingsforløpet.

Ved å møte pasienten/brukeren sammen med familie og/eller lokale hjelpere på hjemstedet er det i mange tilfeller mulig å mobilisere lokale ressurser, etablere relasjoner og finne fram til gode løsninger.

Se også kapittelet om ambulerende eller oppsøkende virksomhet

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Personer som har et rusmiddelproblem har ofte i tillegg somatiske og psykiske helseproblemer.

Somatiske avdelinger vil ofte være viktige arenaer for å identifisere og intervenere overfor pasienter som, i tillegg til et somatisk helseproblem, også har et rusmiddelproblem. I løpet av en tiårsperiode har det vært en relativt stor økning i sykehusinnleggelser av rusrelatert årsak og det antas at inntil hver tredje pasient i somatisk avdeling er innlagt på grunn av rusrelaterte problemer.

Det er i dag økt interesse for å utvikle og implementere effektive metoder for å identifisere og intervenere i somatiske sykehusavdelinger, og hos fastleger, overfor personer med høy risiko for eller allerede utviklede rusmiddelproblemer og/eller psykiske problemer. Det vil være formålstjenlig å utvikle gode samarbeidsavtaler mellom instanser og personer som har den nødvendige rusfaglige- og somatiske kompetansen – både på kommunalt nivå og i spesialisthelsetjenesten. Innenfor TSB vil leger med spesialisering innenfor rus- og avhengighetsmedisin være særlig aktuelle både med veiledning opp mot somatiske avdelinger, og i direkte samarbeid rundt felles pasienter.

Selv om det per i dag ikke er grunnlag for en nasjonal anbefaling knyttet til metoder for identifisering og intervensjon, er det viktig at det i somatiske tjenester er et kontinuerlig fokus på problemstillingen.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Det er en stor andel av straffedømte som har behov for behandling av sine rusmiddelproblemer. For noen vil dette behandlingsbehovet synliggjøres under soning i fengsel, mens det for andre handler om at de blir innkalt til soning under et behandlingsforløp. At pasienter i rusbehandling blir innkalt til soning underveis i behandlingsforløpet (lovdata.no) kan føre til et uheldig avbrekk. I særlige tilfeller kan straffen gjennomføres på institusjon, såkalt §12 -soning. Det gjelder spesielle vilkår for soning etter § 12.

Søknad om alternativ soning sendes til kriminalomsorgsregionen eller fengselet der man er innkalt til soning.

Hvis pasienter må inn til soning bør det tilstrebes at soningen gjennomføres på en rusmestringsenhet eller tilsvarende med jevnlig kontakt mellom den domfelte, kriminalomsorg og behandler/institusjon. Det vises forøvrig til veileder for helse- og omsorgstjenester for innsatte i fengsel.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Familie og nettverksinvolvering kan redusere pasientens/brukerens bruk av rusmidler, fremme endringsprosesser og bidra til å bedre familierelasjoner.

Involvering kan skje på ulike måter og nivåer, fra familieterapeutiske tilnærminger til samtaler med informasjon om behandlingstilbudet. Involvering av pårørende og øvrig nettverk i behandlingen kan kun skje i samarbeid med pasienten/brukeren. Oppsøkende kontakt på pasientens/brukerens egne arenaer og bruk av telefon og IT kan med fordel benyttes.

Samarbeid med pårørende, nettverk, arbeidsplasser, selvhjelpsgrupper, frivillige- og brukerorganisasjoner er viktig ut fra kunnskap om den betydning dette har for behandlingsutfallet.

Det kan være viktig for pasienten/brukeren at familiemiljøet eller nettverket får støtte til endringer i tråd med både egne og pasientens/brukerens utvikling og behov. For noen pasienter/brukere vil nettverksinvolvering innebære å etablere eller reetablere et nettverk.

Pårørende er ofte familiemedlemmer, men kan også være andre i personens nære nettverk jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 pkt. b (lovdata.no). Pasienten/brukeren oppgir selv hvem som skal være nærmeste pårørende og pårørende forøvrig. Nærmeste pårørende har rett til informasjon om pasientens/brukerens helsetilstand og om behandlingen dersom pasienten/brukeren samtykker til dette, eller dersom pasienten/brukeren ikke har samtykkekompetanse jf. pasient og brukerrettighetsloven §3-1.

Konkret informasjon om pasientens/brukerens helsetilstand og den helsehjelp som gis, vil som hovedregel være underlagt taushetsplikt og pasienten/brukeren må samtykke til at slik informasjon gis til de pårørende. Dersom pasienten/brukeren ikke samtykker til dette, har helsetjenesten likevel en alminnelig veiledningsplikt, som innebærer at pårørende som tar kontakt skal gis generell informasjon, for eksempel om institusjonens tjenestetilbud.

Å erfare at et nært familiemedlem eller pårørende har problematisk bruk av rusmidler, kan oppleves svært belastende. Som del av det å være pårørende til en med rus- og avhengighetsproblemer kan også pårørende ha egne behov for behandling eller støtte. Som generell regel skal pårørende henvises til behandling for sine spesifikke lidelser eller behov.

Det skal kartlegges om pasienter/brukere har mindreårige barn, hvordan deres omsorgssituasjon er og hvilke behov de har for informasjon og oppfølging. Barn som pårørende har egne rettigheter og helsepersonell skal bidra til å dekke deres behov for informasjon og nødvendig oppfølging. Barna skal sikres at de blir fanget opp tidlig og at nødvendige prosesser blir igangsatt. Plikten til å ivareta barns som pårørende er nedfelt i helsepersonelloven §10a og spesialisthelsetjenesteloven §3-7

For mer informasjon, se Pårørendeveilederen.

Bestemmelsene gjelder både for helsepersonell i spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og private helsetjenester.

Anbefalingen ble utarbeidet med utgangspunkt i den oppsummerte forskningen, klinisk erfaring og brukererfaring. DECIDE-skjemaet viser arbeidsgruppens vurdering bak anbefalingen (PDF)

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

For å lykkes i behandling er det flere forutsetninger som må være tilstede. Bolig og godt nettverk er av de mest sentrale. Et tilfredsstillende sted å bo er for de fleste en forutsetning for helse, utdanning, arbeid og samfunnsdeltagelse.

Manglende egnet bolig kan forsinke eller forhindre konstruktiv behandlings- og rehabiliteringsprosess. Kommunene skal medvirke til å skaffe egnet bolig til de som ikke makter dette på egen hånd jf.helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 (lovdata.no). Spesialisthelsetjenesten bør bistå ved behov og systematisk fokusere på boligsituasjonen i behandlingen. Boligsituasjonen må ha en vesentlig plass i all behandling og rehabilitering av personer med skadelig bruk og avhengighet av rusmidler.

En del pasienter har av ulike grunner store problemer med å skaffe bolig, etablere et stabilt og varig boforhold, og mange har lite kunnskap og erfaring med å gjøre den til et hjem. Pasienter som er i en behandlings- og rehabiliteringsprosess bør ha botilbud i ordinære bomiljø.

Ikke alle vil være i en posisjon hvor egen bolig er det beste alternativ. Det kan for eksempel gjelde ungdom hvor et samarbeid med barneverntjenesten for etablering av støttetiltak i bosituasjonen bør vurderes.

Se også:

• Retningslinje for ROP-lidelser: Kommunens ansvar for oppfølging i bolig kap.8.3.6
• Veileder Sammen om mestring kap.3.5

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Mange pasienter trenger bistand til å få oversikt over egen økonomisk situasjon, hvordan håndtere økonomiske forpliktelser og hvordan disponere egen økonomi. Noen vil trenge gjeldsordning og/eller gjeldssanering. Vedvarende økonomisk uføre vil virke svært forstyrrende på den enkeltes behandlings- og rehabiliteringsprosess. Derfor er det viktig at både kommunen og spesialisthelsetjenesten bistår pasienten med å utarbeide en plan og etablere kontakt med rette instanser. Primært bør dette arbeidet være påbegynt i kommunen før henvisning til spesialisthelsetjenesten, og dersom dette ikke er igangsatt, bør spesialisthelsetjenesten følge opp og bidra til at området blir ivaretatt. For noen er det aktuelt med økonomisk verge (vergemålsloven), frivillig eller tvungen forvaltning (økonomisk rådgivning og forvaltning av inntekt).

I tillegg til å ordne opp i økonomiske problemer bør pasienten få bistand til å sikres riktig ytelse. For noen kan det også være hensiktsmessig å undersøke juridiske rettigheter (erstatningskrav med mer).

Se også:

• Retningslinje for ROP-lidelser: 6.9.4 Økonomi og 8.3.4 Kommunens ansvar for økonomisk hjelp og oppfølging.
• Sammen om mestring kap.3.4.4.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Personer som debuterer tidlig med rusmidler har oftere lavere utdanning enn andre på samme alder. Aktivt rusmiddelbruk er vanskelig å kombinere med skolegang og det kan for mange være utfordrende å komme tilbake til eller starte en utdanning.

For noen vil det være aktuelt å få støtte og hjelp, ofte via NAV, til en tilpasset utdanning. Fortsettelse eller oppstart av en utdannelse kan være aktuelt samtidig som en mottar behandling for skadelig bruk eller rusmiddelavhengighet.

Det kan i noen tilfeller være ønskelig at behandlere inngår i samarbeid med aktuell skole/studieplass. Ved samtidig behandling og utdanning kan det være hensiktsmessig at fokus på utdanningen integreres i behandlingen.

Det å være uten arbeid eller annen sysselsetning kan være en ekstra livsbelastning. En sentral del av innholdet i behandlingen bør være hvordan skaffe, mestre og beholde en jobb.

Pasienten bør få bistand til anbefalingens områder gjennom at dette fokuseres på i behandlingen og er nedfelt i behandlingsplan eller individuell plan. Pasienten bør få bistand til søknadsskriving, etablering av aktiviteter som sysselsetting/arbeid og hjelp til å vedlikeholde eller etablere sosialt nettverk.

Se også:

• Retningslinje for ROP-lidelser: 6.9.3 Utdanning/arbeidserfaring og 8.3.4 Kommunens ansvar for økonomisk hjelp og oppfølging
• Veileder Sammen om mestring kap.3.4.3.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Langvarig rusmiddelproblematikk kan medføre sosial isolasjon. Rusmiddelbruken kan ha medført brudd/konflikter med familie og nettverk. Ensomhet kan være en opprettholdende faktor og er en stor risiko for tilbakefall. For mange har rusmiddelbruken gitt identitet og tilhørighet, og bidratt til et sosialt fellesskap og håndtering av ensomhet.

Deltakelse i fritidsaktiviteter kan være til hjelp for å bryte ut av sosial isolasjon, redusere ensomhetsfølelsen og etablere nytt nettverk.

Det er viktig at pasienten/brukeren får bistand både fra kommune og spesialisthelsetjeneste til å etablere varige og stabile nettverk. I en overgangsfase kan pasienten/brukeren ha hjelp av å benytte likemannsordning, brukerorganisasjoner og ulike støttetiltak fra kommunen

Arbeid med etablering av nettverk og fritid bør konkretiseres i individuell plan/behandlingsplan.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Ungdomsspesifikke behandlingstilnærminger er særlig viktig da det vil være lettere å behandle tidlig i et behandlingsforløp. Om skadeomfang er utviklet over tid, vil ofte mer omfattende og langvarig behandling være nødvendig. Problemene vil kunne være knyttet til psykiske vansker og/eller familiesituasjonen. I tillegg bør den somatiske helsen vies oppmerksomhet.

Ung alder (16-25 år) innebærer at individet fortsatt er i en nevrologisk utvikling og modning(nih.gov). Særlig gjelder dette frontallappen med dens nevrologiske funksjoner som blant annet innvirker på evne til impulskontroll, konsekvenstenkning og redusert evne til planlegging, beslutning og gjennomføring. Videre har ungdomstiden utfordringer med hensyn til identitet, tilhørighet og autonomi.

Kombinasjonen av ung alder og rusmiddelinntak kan medvirke til forhøyet sårbarhet og utvikling av skadelig bruk og avhengighetsproblematikk. Det anses som viktig at denne pasientgruppen får den tiden og fleksibiliteten de har behov for gjennom en sammenhengende behandlingskjede i døgn- og poliklinisk behandling/ambulerende tjenester inkludert aktører som barneverntjeneste og BUP.

Alder har betydning for:

• valg av kartlegging- og utredningsverktøy
• grad av alvorlighet/bekymring knyttet til rusmiddelbruken
• problemomfang og utvikling

I tillegg vil alder være avgjørende for hvilket behandlingstilbud/tilnærming som velges og hvor raskt det iverksettes.

Innen samme alderskategori vil det være store individuelle variasjoner avhengig av nevrologisk utvikling, psykologisk modenhet/fungering og ikke minst kjønn. Amerikanske helsemyndigheter har utviklet en rekke prinsipper for behandling av unge med rusmiddelproblemer (drugabuse.gov). Prinsipper for behandling av ruslidelser hos unge (ous.no, PDF) er oversatt til norsk av Nasjonal kompetansetjeneste TSB.

Brukerperspektivet for de yngste pasientene

Ungdomstiden kan ofte være en svært sårbar fase hvor den unge er i ferd med å løsrive seg fra andres omsorg. En opplevelse av at andre overprøver eller prøver å forhindre selvstendiggjøring, ofte med bakgrunn i bekymring, kan være til tilstede. Ambivalens knyttet til å avslutte /fortsette rusmiddelbruken kan ofte være stor i denne gruppen. Brukermedvirkning er således helt sentralt blant annet for å forhindre avbrudd i behandlingen.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Ambulerende tilnærming kan være et godt tiltak særlig med tanke på å forhindre manglende oppmøte til behandling, etablere en behandlingsrelasjon og for å forebygge frafall i behandling.

I etablering av relasjon kan det være sentralt å møte ungdommen der han/hun føler seg mest komfortabel. Unge med rusmiddelproblemer er sårbare og kan ha høy terskel for å møte på en poliklinikk særlig hvis det er første gang, eller er i starten av et forløp.

En ambulerende tilnærming hvor begge tjenestenivåer kan være representert vil kunne trygge den unge, og gi rom for en fleksibel tilnærming hvor ungdommens behov lettere vil kunne adresseres.

For å nå de yngste vil samarbeid med skole, helsesøster og fritidsmiljøer være særlig aktuelt.

Anbefalingen ble utarbeidet med utgangspunkt i den oppsummerte forskningen, klinisk erfaring og brukererfaring. DECIDE-skjemaet viser arbeidsgruppens vurdering bak anbefalingen (PDF)

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Enkelte kartleggingsverktøy er spesielt utviklet for å kartlegge ungdom.

Eksempelvis kartlegger EuroADAD rusmiddelerfaring og problemomfang (rusprofil) i tillegg til å kunne avdekke psykososial profil hos ungdom i institusjonsbehandling. Verktøyet er en ungdomsversjon av EuropASI (Addiction Severity Indeks) og krever sertifisering. En nylig oppsummering av dette verktøyets måleegenskaper finnes hos psyktestbarn.no. Det konkluderes med varsomhet i bruken av instrumentet. 

Kartlegging vil kunne gi verdifull kunnskap med tanke på utredning og behandlingsutforming.

Den svenske søster-retningslinjen anbefaler også bruk av ADAD for unge (socialstyrelsen.se)

Se også informasjon om rettslige sider ved bruk av verktøy.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Ungdomsspesifikke behandlingstilnærminger (springer.com) er særlig viktige da det vil være lettere å behandle tidlig i en sykdomsutvikling. Om skadeomfang er utviklet over tid, vil ofte mer omfattende og langvarig behandling være nødvendig. Problemene vil også kunne være knyttet til psykiske vansker og/eller familiesituasjonen. I tillegg bør den somatiske helsen vies oppmerksomhet.

Den forskningen som holdt nødvendig kvalitet etter foretatt kunnskapssøk omhandlet svært unge pasienter, dvs. opp til 19 år. Det er særlig de yngste pasientene som vi har grunnlag for å anbefale familieterapi overfor. I vår kultur flytter mange ut av foreldrehjemmet etter 19 år og foreldre utøver ikke samme foreldremyndighet som når barnet bor hjemme og er umyndig.

Forskningen det er relatert til er 4 manualbaserte metoder:

• Brief Strategic Family Therapy (BSFT) (drugabuse.gov)
• Functional Family Therapy (FFT) (atferdssenteret.no)
• Multi Dimentional Family Therapy (MDFT)
• Multisystemic Therapy (MST) (drugabuse.gov)

Functional Family Therapy (FFT) og Multisystemic Therapy (MST) benyttes mye i barnevernet i Norge. Disse metodene krever erfarne terapeuter som får spesifikk opplæring i metoden/programmet. Metoden skal overvåkes slik at intervensjonen kvalitetssikres. Metodene vil dermed passe best i avdelinger tilpasset barn/unge hvor barnet/ungdommen fortsatt bor i foreldrehjemmet.

Multi Dimentional Family Therapy (Liddle) brukes i USA og i flere EU-land (INCANT-studien (ec.europa.eu)), men er lite brukt i Norge. Effekten er god ved kompleks rusmiddelproblematikk hos de aller yngste (<19) og signifikant bedre enn individuell terapi.

Foruten tett samarbeid med familie, er annet nettverk viktig i arbeidet med de unge. Det kan være gjennom samarbeid med skole, helsesøster, fritidsmiljøer o.a.

Anbefalingen ble utarbeidet med utgangspunkt i den oppsummerte forskningen, klinisk erfaring og brukererfaring. DECIDE-skjemaet viser arbeidsgruppens vurdering bak anbefalingen (PDF)

Brukerperspektivet for de yngste pasientene

Ungdomstiden kan ofte være en svært sårbar fase hvor den unge er i ferd med å løsrive seg fra andres omsorg. En opplevelse av at andre overprøver eller prøver å forhindre selvstendiggjøring, ofte med bakgrunn i bekymring, kan være til tilstede. Ambivalens knyttet til å avslutte/fortsette rusmiddelbruken kan ofte være stor i denne gruppen. Brukermedvirkning er således helt sentralt blant annet for å forhindre avbrudd i behandlingen.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

I flere studier er Audit C (Alcohol Use Disorder Identification Test) (korus.no) fremholdt som et velegnet screeningsinstrument for å avdekke risikofylt alkoholbruk hos eldre. Instrumentet valideres nå for eldrepopulasjonen.

Se også informasjon om rettslige sider ved bruk av verktøy.

Det er viktig å skille mellom eldre som har vært avhengig av rusmidler i lang tid og de som har utviklet rusmiddelproblemer først når de har blitt eldre. Eldre som har utviklet skadelig bruk eller avhengighet søker i mindre grad hjelp, oppdages sjeldnere og henvises videre i for liten grad.

Erfaringer fra praksisfeltet viser at hjelpeapparatet kan være unnvikende når det gjelder å spørre eldre om deres alkoholvaner og legemiddelbruk. De mer synlige helseplagene blir gjerne fulgt opp, uten at rusmiddelproblemene og andre underliggende årsaker adresseres.

Eldre som har vært avhengig av rusmidler i lang tid vil i tillegg kunne ha betydelige omsorgsbehov tidligere enn den øvrige befolkningen. Forsterkede tiltak som spesielt tilrettelagte omsorgsboliger og sykehjemsplasser kan være egnet for denne gruppen.

Det må sikres at eldres helhetlige behandlingsbehov blir ivaretatt. Tilbud rettet mot eldre med rusmiddelproblemer bør ha fagpersonell med både rusfaglig og geriatrisk kompetanse.

Kombinasjon av alkohol og legemiddelbruk er en spesielt viktig problemstilling. Sårbarheten for sykdom og skader medfører at den potensielle helsegevinsten for eldre er minst like stor som for yngre ved riktig behandling av rusmiddelproblemet.

Kommunale helsetjenester, spesielt fastlegen har en sentral rolle i å diagnostisere og initiere behandling av rusmiddelproblemer hos eldre.

Anbefalingen ble utarbeidet med utgangspunkt i den oppsummerte forskningen, klinisk erfaring og brukererfaring. DECIDE-skjemaet viser arbeidsgruppens vurdering bak anbefalingen (PDF)

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Gravide rusmiddelbrukere har prioritet til et behandlingstilbud uavhengig av nivå. Behandler skal bidra til koordinert oppfølging med og rundt pasienten sammen med andre samarbeidspartnere. Det er viktig at kvinnens partner, barnets far og øvrige nettverk som vil være rundt barnet inkluderes i oppfølgingen.

Hvis den gravide kvinnen bruker rusmidler når graviditeten oppdages bør anbefalinger om avrusning av gravide og akutt rusbehandling / øyeblikkelig hjelp i Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler følges.

Det vurderes hensiktsmessig å jobbe ut fra følgende 6 hovedprinsipper overfor gravide:

1. Omsorgen for barnet bør starte før barnet er født for å forebygge skader som følge av mors rusmiddelbruk
2. Tilbudet til den gravide bør inneholde en plan for behandling og oppfølging etter fødsel
3. Mor skal gis hjelp for sitt rusmiddelproblem, sine psykiske og somatiske plager samtidig som hun får forberede morsrollen.
4. Mor og barn bør få et tilbud som ivaretar begges behov, uavhengig av om det på sikt blir en omsorgsovertakelse
5. Hjelpeapparatet bør samarbeide rundt mor, far og barn slik at familien ikke overbelastes og at tilbudet fremstår godt koordinert og enhetlig.
6. Hvis det foreligger et vedtak om tilbakehold i henhold til helse og omsorgstjenestelovens §10-3 (lovdata.no) er hjelpeapparatet forpliktet til å stille opp med frivillige tiltak etter fødsel uavhengig av om mor skal beholde barnet eller ei.

Individuell plan (helsenorge.no) er et standardisert verktøy for å avklare ansvarsforhold og oppgavefordeling. Se også nasjonal faglig retningslinje for gravide i LAR og oppfølging av familiene inntil barna når skolealder for anbefalinger om oppfølging av den gravide, barnet og familien.

Brukerperspektivet ved graviditet

Gravide pasienter er i en spesielt sårbar situasjon, samtidig som graviditeten kan bringe nytt håp og motivasjon for et liv uten problematisk bruk av rusmidler.

Kvinnens egen vurdering av graviditetens verdi er sentralt og hun bør tilbys flere valgmuligheter tilknyttet frivillige tiltak. Hun bør etter eget ønske få bistand til å foreta valg om egen og barns fremtid. Uavhengig av om den gravide velger å fullføre svangerskapet, vil ha omsorgen for sitt barn eller ikke, spiller hennes egne ønsker en sentral rolle i hvordan disse temaene fokuseres.

Kvinnen må gis reell påvirkningsmulighet vedrørende etiske dilemmaer som kan oppstå tilknyttet ivaretakelse av mors behov versus fosterets/barnets behov.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Det kan vedtas at en gravid rusmiddelavhengig uten eget samtykke skal tas inn på institusjon utpekt av regionalt helseforetak, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2–1a (lovdata.no), og holdes tilbake der i hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig jf. helse og omsorgstjenestelovens §10-3.

En gravid kvinne med omfattende rusrelatert problematikk er i en svært sårbar fase
og kommunens helse- og omsorgstjeneste bør ha en tett dialog, og vurdere løpende behovet for tilbakehold gjennom hele svangerskapet dersom kvinnen benytter rusmidler.

Mor/far og barn bør få tilbud om fortsatt innleggelse i institusjon etter fødsel. Dette vil kunne hindre at den gravide avslutter innleggelse i institusjon for tidlig, med den risiko det innebærer. Institusjon vil erfaringsvis være en god ramme for samtidig rusbehandling og familiebehandling for mange familier.

Ved en eventuell omsorgsovertakelse vil kvinnen, men også barnets far, være i en krise og ha en sorgreaksjon. Tap av omsorg anses som en spesielt stor risikosituasjon for destruktive rusmiddelinntak og utgjør således både fare for behandlingsbrudd og overdose. Det bør derfor gis særlig omsorg og støtte ved tap av relasjoner og bearbeiding av sorg knyttet til dette både på individ/par/foreldre- og gruppenivå.

Deler av innholdet i retningslinjen for gravide i LAR er relevant for ivaretakelse av gravide med rusmiddelproblematikk.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Behandling og oppfølging av personer som er rusmiddelavhengige bør ta opp dødelighets- og overdosefaren på en slik måte at pasienten gis bistand til å endre risikoatferd. De fleste overdosedødsfall er knyttet til bruk av opioider, men det er viktig å være klar over faren også hos de som ikke har et opioiddominert misbruk.

Seraf (senter for rus- og avhengighetsforskning) og NFH (Nasjonalt folkehelseinstitutt) gjorde i 2015 på oppdrag av Helsedirektoratet en oppsummering av kunnskap om overdosedødsfall som kan tilskrives andre rusmidler enn opioider. Rapporten kan leses her (med.uio.no).

Mange overdosedødsfall skjer i forbindelse med løslatelse, behandlingsavbrudd eller utskrivelse fra institusjon:

• Det er viktig å være klar over at pasientens toleranse for rusmidler er redusert etter opphold i institusjon.
• Risikoen for dødsfall er størst for opioidavhengige.
• Bruk av benzodiazepiner og/eller alkohol sammen med opioider øker faren ytterligere.
• I tillegg øker risikoen dersom pasienten for eksempel er uten egen bolig, har alvorlig psykisk eller somatisk sykdom eller er suicidal.

Behandling, oppfølging og forebyggende tiltak bør følge Det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammets råd for å forebygge overdoser.

Se også Nasjonal overdosestrategi 2019–2022 og oppfølging etter opioidoverdoser i Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Kjønnsidentitet har både fysiske, psykiske og sosiale perspektiver som er viktig å ha bevissthet om i organisering og tilrettelegging av behandlingstilbudet.

Det foreligger lite systematisk forskning på området. Ut fra oversiktsstudier kan det se ut til at kjønnsdelt rusmiddelbehandling fører til et noe bedre behandlingsresultat for enkelte grupper av rusmiddelavhengige kvinner, spesielt gravide og småbarnsmødre. De tiltakene innen tverrfaglig spesialisert behandling som tilbyr kjønnsdelt behandling melder om positiv effekt både for menn og kvinner.

Kjønnsdelt tilnærming kan gjenspeiles både i rammene rundt behandlingen og i det faglige innholdet blant annet ved kjønnsdelte avdelinger eller kjønnsdelte gruppetilbud/aktiviteter.

Pasienten bør informeres om de ulike organisatoriske innretningene som foreligger i tverrfaglig spesialisert behandling når det gjelder kjønnsdelte tilbud. Det bør gis mulighet til å reflektere over hva som vil være beste tilnærming for den enkelte. Det bør foreligge reelle tilbud som ivaretar den enkeltes behov for kjønnsspesifikk behandling. Ideelt sett bør det innenfor hvert regionale helseforetak (RHF) finnes behandlingstiltak som tilbyr kjønnsdelt behandling.

Anbefalingen ble utarbeidet med utgangspunkt i den oppsummerte forskningen, klinisk erfaring og brukererfaring. DECIDE-skjemaet viser arbeidsgruppens vurdering bak anbefalingen (PDF)

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Det er kun et fåtall institusjoner/tiltak som har et tilbud om avdelinger kun for kvinner eller menn.

Institusjoner med kjønnsblandede avdelinger og grupper bør utforme tilbudet slik at aktiviteter for kun kvinner eller menn kan tilbys både gjennom tilpasning av lokaliteter og etablering av egne grupper/aktivitetstilbud.

Eksempler på kjønnsdelte aktiviteter kan være for eksempel grupper og aktiviteter der fars-/morsrolle, vold, forholdet til partner, relasjoner og andre livstema blir tatt opp. Kvinner og menn kan videre ha ulike preferanser, som det bør tas hensyn til i etablering av ulike tilbud.

Anbefalingen ble utarbeidet med utgangspunkt i den oppsummerte forskningen, klinisk erfaring og brukererfaring. DECIDE-skjemaet viser arbeidsgruppens vurdering bak anbefalingen (PDF)

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Kulturformuleringsintervjuet (Cultural Formulation Interview – CFI) (sykehuset-innlandet.no) er et intervjuverktøy for tverrkulturell kommunikasjon. Intervjuet er på 16 spørsmål og har i tillegg supplerende moduler. Intervjuet kan øke den kliniske forståelsen av ulike plager og bedre informasjonsgrunnlaget for planlegging av behandlingsplan/forløp.

Se også artikkelen Nytt verktøy for tverrkulturell kommunikasjon (rop.no)

Rettigheter

Nasjonal kompetansetjeneste ROP har sammen med Nasjonal kompetansetjeneste for minoritetshelse (NAKMI) rettighetene til norsk versjon av verktøyet, innhentet fra APA. Den norske utgaven kan reproduseres (i papirversjon) av forskere og klinikere, uten å be om tillatelse fra APA, ROP eller NAKMI.

Se også informasjon om rettslige sider ved bruk av verktøy

Helsepersonells faglige tilnærming bør avspeile kulturforståelse og mangfoldsforståelse. Dette er viktig for å kunne yte god og likeverdig helsehjelp i møte med pasienter med ulik språklig og kulturell bakgrunn.

Bruk eller avhengighet av rusmidler er ofte tabubelagt og kan ha medført/medfører store konsekvenser for pasienten/brukeren. Diagnostiske intervju bør tilpasses slik at de tar høyde for eventuelle kulturelle forskjeller.

Det skal tilrettelegges slik at språklige og kulturelle forskjeller ikke er til hinder for god kommunikasjon og forståelse. Pasienten/brukeren har rett til informasjon som er tilpasset deres individuelle forutsetninger, herunder alder, modenhet, erfaring, kultur- og språkbakgrunn, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 (lovdata.no). I noen tilfeller vil det være aktuelt å bestille kvalifisert tolk for å sikre god kommunikasjon (veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene). Det er helsepersonellets ansvar å vurdere behovet for og bestille kvalifisert tolk i møte med pasienter med begrensede norskkunnskaper. Behandler bør avsette tid til forberedende samtale med tolken slik at tolken er best mulig forberedt.

Kultursensitivitet- og forståelse hos behandler er viktig for relasjons- og alliansebyggingen til pasienten. Helsepersonell trenger mer kunnskap om innvandreres sykdomsmønster og helse- og sykdomsforståelser. Ulike forståelser av symptomer, tilstander, sykdommer og hva som regnes som god eller virkningsfull behandling mellom pasient og behandler, kan bidra til at det tar lengre tid å etablere en god og tillitsfull relasjon. Behandler kan påregne å bruke tid på å utforske og forstå den enkelte pasientens livshistorie og livssituasjon. Det kan for eksempel være viktig å spørre om migrasjonshistorien (veileder om helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente).

Samiske pasienter/personer med samisk tilknytning

Personer som har samisk som morsmål har krav på tilrettelagt informasjon og kommunikasjon og helsepersonell må vurdere behovet for å bestille kvalifisert tolk.

Den samiske pasienten/brukeren må møtes med anerkjennelse og forståelse for sin kulturelle kontekst. Det kan for eksempel være viktig å utforske betydningen av familie og slekt, og hvordan enkeltindividets identitet, rettigheter og plikter er knyttet til slektskap.

Brukerperspektivet

Med bakgrunn i mangelfullt forsknings- og erfaringsgrunnlag får brukermedvirkning en særlig sentral rolle i innretningen av tilbudet til pasienter/brukere med minoritetsbakgrunn. Det må kontinuerlig vurderes på hvilken måte minoritetstilhørigheten har betydning i behandling og oppfølging. Tilnærmingen må sikre at han/hun får nødvendig hjelp og opplever seg forstått og respektert.

Kompetansesenteret rus-Oslo ga i 2015 ut rapporten Vi lever i rus, alt jeg er nå er det som skjedde meg i hjemlandet (korusoslo.no). Rapporten bygger på spørreskjema og dybdeintervju med ansatte og brukere og berører sentrale og avgjørende elementer i møtet mellom et etablert helsevesen og brukere med asylsøkerbakgrunn og/eller minoritetsbakgrunn.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

I behandlingssituasjoner generelt vil antatt heteroseksuell orientering hos pasienten ofte bli tatt som en selvfølge. Mange vil derfor ofte unnlate å være åpne om sin seksuelle orientering. Det foreslås at behandleren tematiserer pasientens seksuelle orientering.

Undersøkelser og klinisk erfaring fra behandling av homofile og lesbiske med rusmiddelproblemer tyder på at behandleren bør invitere pasienten til å tematisere sin seksuelle orientering. Tematisering av seksuell identitet og seksuell praksis muliggjør fokus på sammenhenger mellom rusmiddelproblemer, somatiske og psykiske problemer og tilhørighet. Dette har vist seg å ha god terapeutisk effekt.

Anerkjennelse av pasientens seksuelle legning vil ofte bidra til en trygg terapeutisk relasjon. Behandleren må kunne være en kvalifisert samtalepart dersom pasientens vansker kan knyttes til seksuell orientering.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Omfanget av spilleavhengighet anslås til å være under en prosent. Spilleavhengighet har store personlige konsekvenser i form av dårlig mental helse, økonomiske problemer, familiekonflikter og arbeidsledighet. Spilleavhengige har krav på et adekvat tilbud innenfor tverrfaglig spesialisert behandling.

Den mest effektive metoden når det gjelder behandling for spilleavhengighet, har så langt vist seg å være kognitiv atferdsterapi. Psykofarmakologisk behandling har hatt en viss effekt når det gjelder komorbide tilstander. En norsk studie viste at depressive plager og økt selvmordsrisiko er utbredt blant spilleavhengige. Kognitiv terapi kan ha positiv effekt på behandling av angst, depresjon, frekvens av spill og på økonomisk tap relatert til pengespill.

I tillegg til den kliniske forskningen foreligger det også verdifulle kliniske erfaringer gjennom de senere årene med bruk av kognitiv atferdsterapi som i stor grad er manualbasert. Erfaringen med denne behandlingsmetoden er god. Det store flertallet av pasienter som blir henvist for hjelp, og som fullfører behandlingen, synes å ha godt utbytte av behandlingen i form av:

• fravær av eller redusert spilling
• bedre kontroll på økonomien
• lavere stressnivå
• redusert suicidalfare
• bedre familiefungering
• høyere livskvalitet

Tidlig identifisering og god behandling for problematisk spilleatferd er et hovedmål i handlingsplan mot spillproblemer (regjeringen.no).

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser

Personer med problematisk bruk av alkohol eller andre rusmidler har oftere enn andre også brukt eller bruker dopingmidler som anabole androgene steroider. Bruk av anabole androgene steroider i tilknytning til rusmiddelbruk kan ha ulike funksjoner, blant annet som en alternativ måte å oppnå ruseffekt på, styrket selvtillit, endring av kroppen etter langvarig rusmiddelbruk, eller mot og krefter til å begå lovbrudd.

Ved behandling for problematisk bruk av anabole androgene steroider eller andre dopingmidler, bør både medisinske, psykologiske og sosiale perspektiver tas i betraktning.

Bruk av dopingmidler før eller under behandling bør derfor kartlegges. Ofte vil fastlegen møte personer med dopingproblematikk som vil kunne kreve behandling i spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten har et ansvar for å tilby pasienter med problematisk bruk av anabole androgene steroider utredning og behandling. Behandlingen bør være tverrfaglig da misbruk av anabole androgene steroider kan ha både medisinske, psykologiske og sosiale konsekvenser.

Nasjonal kompetansetjeneste for TSB har et prosjekt som blant annet oppsummerer tilgjengelig forskning og beskriver aktuelle utrednings- og behandlingsmetoder av pasienter som bruker anabole androgene steroider (oslo-universitetssykehus.no)

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser