Eksempler på andre behandlingsmetoder enn bruk av avhengighetsskapende legemidler er motiverende intervju, kognitiv adferdsterapi, psykoedukasjon, fysikalsk behandling, legemidler som ikke er avhengighetsskapende, lærings- og mestringsstrategier og frisklivstilbud eller andre kommunale tverrfaglige tilbud. For allmennleger er det nyttig å gjøre seg kjent med relevante behandlingstilbud i egen kommune.

Ved bruk av andre behandlingsmetoder er det viktig å sikre nødvendig oppfølging av pasienten, slik at forverring eller uteblitt bedring blir fanget opp og at man slik unngår økende behov/ønske hos pasienten for avhengighetsskapende legemidler. Noen pasienter kan ha vanskelig for å nyttiggjøre seg andre behandlingsmetoder. Slike vansker bør erkjennes, men er i seg selv ikke god grunn for fast bruk av avhengighetsskapende legemidler.

En biopsykososial tilnærming kan bidra til en helhetlig forståelse av pasientens situasjon. Den biopsykososiale modellen legger til grunn at biologiske, psykologiske og sosiale faktorer virker sammen og påvirker hvordan pasientens helsetilstand utvikler seg, oppleves og håndteres. Forståelsesmodellen kan slik danne utgangspunkt for vurdering av hvilke behandlings- og oppfølgingstiltak som er hensiktsmessige for den enkelte pasient (Sundhedsstyrelsen, 2023).

Ved en helhetlig tilnærming kan behandlingsmål, utover symptomlindring, være å fremme livskvalitet, mestring og muligheten til å leve et selvstendig og meningsfullt liv.

I de følgende avsnittene gis eksempler på andre behandlingsmetoder- og tilbud og relevante kunnskapskilder:

Generelle behandlingsmetoder og -tilbud

• psykoedukasjon
• motiverende intervju (MI) som samtalemetode for å motivere til atferdsendring
• veiledning fra Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (mestring.no)
• hjelp fra kommunale frisklivssentraler til å endre levevaner og mestre helseutfordringer
• fysisk aktivitet i forebygging og behandling

Søvnproblematikk

• kunnskap om forebygging, utredning og behandling av søvnproblemer, søvn og søvnsykdommer (helse-bergen.no) og øvrige ressurser fra Nasjonalt senter for søvnmedisin (helse-bergen.no)
• materiell til søvnkurset "Sov godt" ved kommunale frisklivssentraler

Angstproblematikk

• kunnskapsressurser om angst (helsebiblioteket.no)

Smerteproblematikk

Langvarige smerter er definert som vedvarende eller stadig tilbakevendende smerter med varighet på tre måneder eller mer (Treede et al., 2019). Det kan skilles mellom langvarig primær smerte, det vil si langvarig smerte som ikke skyldes sykdom eller skade, og langvarig sekundær smerte, som er smerte som følge av en underliggende sykdom eller skade (for eksempel ved sykdom eller skade i nervesystemet) (Treede et al., 2019).

Behandling av langvarige smerter som er tilstrekkelig utredet, uten funn av underliggende sykdom eller vevsskade som smertebehandling kan rettes mot, vil i hovedsak være annen behandling enn legemidler. Målet med behandlingen kan være best mulig smertelindring, men kan også være å oppnå god livskvalitet selv om smerter er til stede, forbedret funksjonsevne og økt deltakelse i dagliglivet. Pasienter med langvarige smerter kan ha nytte av et helhetlig, tverrfaglig tilbud der utredning og oppfølging tar utgangspunkt i en biopsykososial forståelse av langvarig smerte (Sundhedsstyrelsen, 2023). I utredningen er det blant annet relevant å kartlegge faktorer som kan forsterke og vedlikeholde smertene slik at spesifikk behandling kan rettes mot disse. Tiltak som retter seg mot både smertelindring, fysisk funksjon og psykologiske faktorer kan inngå i behandlingen. Det er god praksis at det i oppfølgingen legges til rette for at pasienten kan ta en aktiv rolle i egen behandling, settes i stand til å forstå sin egen tilstand og får støtte til å lære strategier for mestring av sin livssituasjon.

Individuelt tilpassede endrings-, mestrings- og aktivitetsfremmende behandlinger (ITEMA) egner seg som grunnleggende behandling for de aller fleste pasienter med langvarige og sammensatte smertetilstander. Når primærhelsetjenesten eller andre deler av spesialisthelsetjenesten ikke kan gi tilfredsstillende helsehjelp til pasienter med langvarige og sammensatte smertetilstander, er det aktuelt å henvise pasienten til tverrfaglig smerteklinikk eller -senter.

• Nasjonalt pasientforløp for smerte – langvarige og sammensatte smertetilstander skal bidra til økt fokus på livskvalitet og mestring for pasienter med langvarige og sammensatte smertetilstander. Pasientforløpet beskriver organisering av en tverrfaglig utredning i spesialisthelsetjenesten, i tillegg til samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og fastlege / oppfølgende instans.
• Nasjonalt smerteklinikk nettverk (smertenettverk.no) omfatter de 15 offentlige smerteklinikkene i Norge og har ressurssider for helsepersonell og pasient om langvarig smerte og smertebehandling.
• ITEMA-fremmende behandlinger (fra smertenettverk.no) er en paraplybetegnelse for forskjellige individuelt tilpassede endrings-, mestrings- og aktivitetsfremmende behandlinger som kan anvendes i primærhelsetjenesten mot langvarige smertetilstander når kausal behandling ikke er aktuelt.
• NOMED-behandling (fra smertenettverk.no) er et enklere behandlingskonsept som retter seg mot faktorer som forsterker og opprettholder langvarig smerte og gir behandleren støtte for mestringsorienterte samtaler.
• kommunalt fysioterapitilbud
• Norsk elektronisk legehåndbok har utarbeidet informasjon om behandling av langvarige smerter.
• Mindre Smerter (helse-bergen.no) er en pasientrettet ressurs om ikke-medikamentelle tiltak ved akutt og langvarig smerte.
• Helsenorge har en pasientrettet ressursside om mestring av langvarige smerter (helsenorge.no).

At en smertetilstand tidligere er vurdert som tilstrekkelig utredet, uten funn av underliggende sykdom eller skade, utelukker ikke at sykdom eller skade som er årsak til smerter kan oppstå på et senere tidspunkt. Ved nyoppståtte eller endrede symptomer, eller når oppdatert kunnskap tilsier det, vil en ny vurdering av pasienten være aktuelt.

Avhengighetsskapende legemidler brukes i behandlingen av pasienter med somatiske helseplager, psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer og avhengighet. Brukt på riktig indikasjon og anbefalt måte kan avhengighetsskapende legemidler være til stor nytte for pasientene. Annen bruk kan medføre uheldige konsekvenser som redusert effekt, skadelig bruk, avhengighetssyndrom eller bruk i rusøyemed, da ofte i kombinasjon med andre rusmidler. De medisinske vurderingene rundt iverksetting, videreføring og avslutning av avhengighetsskapende legemidler kan derfor være vanskelige og preget av dilemmaer.

Det finnes dokumenterte behandlingstiltak som bør vurderes og velges fremfor behandling med avhengighetsskapende legemidler, se Helsedirektoratet for nasjonale faglige retningslinjer eller Helsebiblioteket for andre kliniske oppslagsverk eller faglige retningslinjer.

For både langvarige primære og sekundære, ikke-kreftrelaterte smerter vil andre behandlingsmetoder enn avhengighetsskapende legemidler være den anbefalte tilnærmingen (Hauser et al., 2021). Kunnskapsoppsummeringer tyder ifølge FHI på liten og usikker effekt av behandling med opioider for langvarig smerte, mens bivirkningene til dels er alvorlige og inkluderer risiko for overdose og utvikling av avhengighet (Odsbu et al., 2026).

Benzodiazepiner og benzodiazepinlignende legemidler

Norsk legemiddelhåndbok gir informasjon om indikasjoner for disse legemiddelgruppene, se legemiddelkapitlene i Legemiddelhåndboka (legemiddelhandboka.no).

• Det er i de fleste tilfeller ikke nødvendig å rekvirere mer enn en liten pakning på resept.
• Tilvenning skjer etter to til fire uker.
• Benzodiazepiner og benzodiazepinlignende legemidler har samme virkningsmekanisme. Selv om de har ulik indikasjon, er det lite hensiktsmessig å bruke flere samtidig eller veksle imellom dem, selv ved ulike symptomer.
• Det utvikles toleranse mot sedativ påvirkning, men ikke fullstendig mot de kognitive og psykomotoriske effektene.

Opioider

• Tilvenning skjer etter to til fire uker, noen ganger raskere. Når bruken opphører reduseres toleransen for respirasjonshemming allerede etter noen dager.
• Sterke akutte smerter: Det er indikasjon for bruk av opioider for smertelindring, mobilisering og normalisering av funksjon, men kun i kortest mulig tid – vanligvis ikke mer enn to uker. Å avtale en konkret oppfølgingsplan tidlig er viktig for å skape trygghet og forebygge angst og søvnproblemer.
• Sterke postoperative smerter: Det er indikasjon for å gi opioider ved sterke smerter etter store operasjoner eller alvorlige skader for smertelindring, mobilisering og god søvn, men begrens mengden og varigheten. Selv etter store operasjoner og skader, vil inflammasjonen avta betydelig etter én til to uker og opioider kan avsluttes. Samtidig behandling med ikke-avhengighetsskapende smertestillende legemidler videreføres etter behov. Innen fire uker er det behov for å avklare om smerter som vedvarer etter akutte hendelser eller operasjoner skyldes forsinket vevstilheling, smertefulle komplikasjoner eller lignende.
• Smerter som skyldes aktiv og progredierende kreftsykdom: Det er ofte behov for en helhetlig og multimodal behandling. WHOs smertetrapp for legemiddelbehandling av smerter ved aktiv og progredierende kreftsykdom kan være en del av tilnærmingen og er beskrevet i Norsk legemiddelhåndbok: Verdens helseorganisasjons smertetrapp for kreftrelaterte smerter (legemiddelhandboka.no).
• Langvarig smerte som ikke skyldes aktiv kreftsykdom: Behandles med andre tilnærminger og metoder enn opioider. Behandlingsmål er i hovedsak funksjonsbedring og bedre livskvalitet. Opioider som hovedbehandling unngås. WHOs smertetrapp for kreftrelaterte smerter gjelder smerter som skyldes kreftsykdom og ikke andre smerter.
• Unntaksvis ved langvarig smerte: Det er kun relevant å vurdere forsøk med opioider i behandling av noen langvarige, sterke sekundære smertetilstander, som nevropatiske smerter eller artrosesmerter, når andre behandlinger er forsøkt, smerte gir betydelig funksjonstap, og nytte overstiger risiko.
• Individuell vurdering: Ved behandling med opioider brukes ett opioid av gangen. Pasienten informeres om realistiske mål – økt mestring, ikke nødvendigvis full smertefrihet.

Vurderinger ved oppstart med avhengighetsskapende legemidler

Ved pasientbehandling med avhengighetsskapende legemidler vil følgende vurderinger fra legen bidra til god ivaretakelse av pasienten:

• utforske pasientens oppfatninger og forståelse av egen tilstand
• kartlegge pasientens bruk av alkohol, andre rusmidler og andre avhengighetsskapende legemidler, for eksempel ved hjelp av validerte kartleggingsskjema (se Verktøy)
• informere om at samtidig bruk av alkohol, andre rusmidler og flere avhengighetsskapende legemidler øker risiko for overdose
• kartlegge pasientens risikofaktorer for å utvikle avhengighetssyndrom, som tidligere rusmiddelbruk, nåværende eller tidligere avhengighet til rusmidler eller andre avhengighetsskapende legemidler
• om rusmiddelanalyser i blod, urin eller spytt er nyttig som ledd i kartleggingen, vurderes individuelt
• tilby og eventuelt avtale ny time med pasienten én til to uker etter første timeavtale, ved sannsynlighet for at symptomer vil vedvare 
• ved tidsnød under konsultasjon, avtale en snarlig ny time 
• i samråd med pasienten vurdere om pårørende bør involveres

Rekvirering

Kjernejournal gir informasjon om legemiddelhistorikk lengre tilbake i tid sammenlignet med Reseptformidleren og anbefales derfor som beste kilde for oversikt over pasientens legemiddelbruk.

Multidose er ikke egnet til utdeling av legemidler til kortvarig bruk eller for legemidler med hyppige endringer i dosering. Unntaksvis kan bruk av multidose være velegnet for utdeling av avhengighetsskapende legemidler, enten som ledd i en kontrollert nedtrapping eller i langtidsbehandling med depotformulering av opioider som for eksempel morfin depottabletter.

For enkelte grupper avhengighetsskapende legemidler gir forskrift om rekvirering av forbudt narkotikum og bestemte legemidler til humanmedisinsk bruk (lovdata.no) særskilte krav for ordinering og rekvirering. Dette gjelder:

• sentralstimulerende legemidler (lovdata.no)
• cannabinoider (lovdata.no)
• substitusjonslegemidler (lovdata.no)

Oppstart med sentralstimulerende legemidler og med cannabinoider som ikke er godkjente eller har markedsføringstillatelse i Norge og inneholder mer enn 1 % tetrahydrocannabinol (THC), skjer i regi av spesialisthelsetjenesten. Ved overføring av behandlingsansvar til fastlegen lages det av legen i spesialisthelsetjenesten en behandlingsplan for videre oppfølging og informasjon om kontakt for råd og veiledning. Rekvirering av cannabinoider som inneholder mer enn 1 % THC og som ikke er godkjente eller har markedsføringstillatelse i Norge kan ikke overføres til fastlege.

Særskilt aktsomhet

Det er grunn til å utvise særskilt aktsomhet med rekvirering av avhengighetsskapende legemidler dersom pasienten har reservert seg mot innsyn i Kjernejournal eller Reseptformidleren. I slike tilfeller er det behov for å vurdere om rekvirering uten opplysninger om pasientens pågående legemiddelbehandling er faglig forsvarlig. Som hovedregel anbefales det å være tilbakeholden med rekvirering i disse tilfellene. Unntak gjelder dersom rekvirering er nødvendig for å sikre forsvarlig helsehjelp. Det er nyttig å etablere dialog med pasienten om hvorfor innsyn i opplysninger om legemiddelbehandling er nødvendig. I følgende situasjoner er det også grunn til å utvise særskilt aktsomhet for å unngå at legens ordinering og rekvirering bidrar til risikofylt bruk:

• pasienten ønsker ikke at helsepersonell utveksler informasjon
• pasienten vil ikke møte personlig til konsultasjon
• pasienten vil at en annen lege enn fastlegen rekvirerer avhengighetsskapende legemidler
• mistanke om eller kjennskap til at pasienten gir avhengighetsskapende legemidler videre til tredje person
• pasienten ønsker låst e-resept på avhengighetsskapende legemidler. Låst e-resept fungerer som en personvernmekanisme ved at reseptopplysningene er beskyttet av et passord og derfor bare er tilgjengelige for rekvirenten og pasienten, dette i henhold til forskrift om behandling av helseopplysninger i nasjonal database for elektroniske resepter (lovdata.no).

Dersom flere av disse situasjonene oppstår samtidig, er det grunn til økende grad av aktsomhet.

Personer under 18 år: Iverksetting og oppfølging av behandling med avhengighetsskapende legemidler til barn skjer som hovedregel i spesialisthelsetjenesten. Unntak for oppstart hos fastlege eller legevakt kan være ved akutte tilfeller, for eksempel benzodiazepiner ved krampeanfall og opioider ved akutte sterke smerter.

Personer over 65 år: Hos eldre personer er det grunner til å vurdere indikasjon for avhengighetsskapende legemidler ekstra nøye. Flere somatiske tilstander, samt legemiddelbivirkninger og større risiko for interaksjoner på grunn av polyfarmasi, kan være årsak til søvnløshet, uro og forvirring. Riktig diagnostikk er derfor viktig. Særlige hensyn ved økende alder:

• legemidler og rusmidler kan ha annen effekt enn de hadde tidligere i livet, gjelder både bivirkninger og risiko for avhengighet
• forskjellene mellom fysisk og kronologisk alder kan øke
• lavere dosering kan være nødvendig
• toleransen for alkohol kan være redusert
• samtidig bruk av avhengighetsskapende legemidler og rusmidler kan gi alvorligere konsekvenser enn hos yngre

Behandling med behovslegemidler: Bruk av behovslegemidler kan utvikle seg til regelmessig, langvarig behandling uten at indikasjon, nytte og risiko blir vurdert. Ved hyppig eller økende behov for bruk av avhengighetsskapende legemidler er det grunn til å revurdere behandlingen. Det tas stilling til om det er indikasjon for en tidsavgrenset fast behandling, eller om behandlingen bør trappes ned eller avsluttes. Ved videreføring utarbeides eller oppdateres behandlingsplan.

Postoperativ pasient: Langtidsbruk av opioider etter en operasjon er vanligere blant personer som har brukt reseptbelagte opioider det siste året før en operasjon enn blant personer som ikke har brukt reseptbelagte opioider før operasjonen (Vambheim et al., 2024). Pasienter som har brukt opioider før operasjonen kan derfor ha behov for tettere oppfølging postoperativt.

Oppfølging av behandling

Ved høyt symptomtrykk skaper avtaler om oppfølging i de kommende ukene eller månedene forutsigbarhet og trygghet for pasienten, noe som i seg selv kan dempe symptomene.

Ved behov for vikar eller øyeblikkelig hjelp hos en annen lege, er det viktig at nødvendig informasjon deles med legen som overtar behandlingen og eventuelt å sende epikrise videre.

Legen kan ivareta pasientens helhetlige behov for utredning, behandling og oppfølging gjennom en tverrfaglig tilnærming, for eksempel ved hjelp av et tverrfaglig oppfølgingsteam.

Lenker og verktøy

• veiledning om rutiner og gjennomføring av legemiddelsamstemming og legemiddelgjennomgang, nasjonale faglige råd for legemiddelsamstemming og legemiddelgjennomgang
  • sjekkliste for legemiddelsamstemming og legemiddelgjennomgang (dmp.no) utgitt av Direktoratet for medisinske produkter, Helsedirektoratet og Helsebiblioteket
  • kliniske emnekurs for leger fra Senter for kvalitet i legetjenester om bedre legemiddelbruk i sykehjem og i allmennpraksis, inkl. legemiddelgjennomgang: e-læringskurs (skilnet.no)
• råd om legemiddelbehandling i livets sluttfase, nasjonale faglige råd om lindrende behandling i livets sluttfase
• om legemidler ved søvnvansker hos personer med demens, nasjonal faglig retningslinje for demens
• generelt kapittel om legemiddelbruk hos eldre (legemiddelhandboka.no) i Norsk legemiddelhåndbok
• Håndbok i lindrende behandling (metodebok.no) fra Regional kompetansetjeneste i lindrende behandling ved Universitetssykehuset Nord-Norge for praktisk rettet informasjon om lindrende behandling
• for sentralstimulerende legemidler, regler for rekvireringsrett (lovdata.no) og nasjonal faglig retningslinje for ADHD
• for cannabinoider, regler for rekvireringsrett (lovdata.no) og veiledning fra Direktoratet for medisinske produkter og Helsedirektoratet (dmp.no)
• ved opioidavhengighet, nasjonal faglig retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ved opioidavhengighet
• opioider
  • >pasientinformasjon
  • >ekvipotens og omregning av opioiddoser
• benzodiazepiner og benzodiazepinlignende legemidler
  • >pasientinformasjon
  • >ekvipotens
• om riktig legemiddelbruk når multidose brukes, veiledning om multidose fra Helsedirektoratet
• pasientinformasjon om avhengighetsskapende legemidler – råd om bruk og nedtrapping (helsenorge.no)
• oversikt over kartleggingsverktøy for rus- og avhengighetsproblematikk (helsebiblioteket.no)
• informasjon om alkoholmarkører og annen rusmiddeltesting, Farmakologiportalen (farmakologiportalen.no)
• trappned.no, et digitalt hjelpemiddel ved nedtrapping av avhengighetsskapende legemidler, Senter for kvalitet i legetjenester
• eksempel på >pasientbrev om nedtrapping fra Helsedirektoratet
• test for kartlegging av kognitive funksjoner, norsk revidert mini-mental status evaluering (MMSE-NR3) (helsebiblioteket.no)
• e-læringskurs for helsepersonell om rusbehandling og kognisjon (kompetansebroen.no) fra Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling
• ressurssider for lærings- og mestringsarbeid fra Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (mestring.no)
• evidensbasert kunnskap om søvn, forebygging, utredning og behandling av søvnproblemer (helse-bergen.no) fra Nasjonalt senter for søvnmedisin
• prinsipper for behandling med psykofarmaka hos barn og unge, nasjonale faglige råd for psykofarmaka – bruk hos barn og unge
• om helsekrav ved bruk av legemidler som påvirker kjøreevnen, Helsedirektoratets førerkortveileder (§§ 35–37)

Ved ordinering av avhengighetsskapende legemidler vil lege kunne stå overfor kompliserte sykdomsbilder som stiller særlige krav til kompetanse og tid for blant annet å unngå:

• risiko for iatrogent avhengighetssyndrom
• å vegre seg for å gå inn i kompliserte pasientsaker

Tall fra Legemiddelregisteret viser at leger fortsatt ordinerer avhengighetsskapende legemidler på resept til pasienter på annen måte enn det som har vært anbefalingene fra helsemyndighetene. Det kan være samtidig bruk av flere legemidler med samme virkningsmekanisme som for eksempel benzodiazepiner og benzodiazepinlignende legemidler, flere avhengighetsskapende legemidler over tid eller langvarig, fast bruk (Odsbu et al., 2022). Samtidig bruk av flere avhengighetsskapende legemidler øker risiko for utvikling av avhengighetssyndrom (Mellbye et al., 2012; Nestvold et al., 2025).

For visse sekundære smertetilstander, kan det unntaksvis vurderes behandlingsforsøk med opioider (Hauser et al., 2021).

Ved bruk av slike legemidler utover det som er anbefalt skjerpes kravene til legens vurdering, oppfølging og dokumentasjon, jf. helsepersonelloven § 4 (lovdata.no) og § 39 (lovdata.no) og pasientjournalforskriften § 6 første ledd bokstav e (lovdata.no). Alle pasienter, uansett livssituasjon og utfordringer, har krav på nødvendig helsehjelp også om det innbefatter akutt behandling med avhengighetsskapende legemidler, jf. pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2 (lovdata.no).

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 (lovdata.no) gir bestemmelser om pasientens og brukerens rett til informasjon.

Forskrift om rekvirering av forbudt narkotikum og bestemte legemidler til humanmedisinsk bruk (lovdata.no) gir rekvireringsbestemmelser for sentralstimulerende legemidler, cannabisholdige legemidler til medisinsk bruk og substitusjonslegemidler.

Forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. (lovdata.no) gir bestemmelser om hvilke opplysninger om legemidler som skal angis på resept.

Ved videreføring av behandling med avhengighetsskapende legemidler utover det som er forventet behandlingstid for aktuelle tilstand er det særlig viktig at legen holder oversikt over forbruk, doseringer og behandlingsvarighet for å kunne vurdere fare for utvikling av problematisk bruk og avhengighetssyndrom.

Nedenfor er det vist til eksempler på innhold i en behandlingsplan

• indikasjon, begrunnelse for videreføring og behandlings-/funksjonsmål
• beskrivelse av undersøkelser
• navn på behandlingsansvarlig lege og andre med ansvar for oppfølging og behandling av pasienten
• planlagt dosering, rekvireringshyppighet og behandlingsvarighet
• eventuell psykososial oppfølging og behandling
• tidspunkter for vurderinger og evalueringspunkter
• tidspunkt for seponering og plan for nedtrapping
• når og i hvilke tilfeller vurderinger i spesialisthelsetjenesten er nødvendig
• tidspunkt for oppfølging og revisjon av planen
• tiltak dersom planen fravikes

Ved en enkeltstående, kortvarig videreføring i et ellers ukomplisert forløp kan planens omfang tilpasses det aktuelle oppfølgings- og koordineringsbehovet.

Ved mindre, enkeltstående avvik fra planen har pasienten behov for mer veiledning og nøyere oppfølging fra legen. Et tiltak kan for eksempel være å etablere en utleveringsordning med hyppigere utleveringer av mindre mengde legemiddel for å begrense mengden legemiddel en pasient med risiko for overforbruk disponerer.

Ved alvorlige avvik og vedvarende mulig skadelig bruk vurderer lege nedtrapping og avslutning av behandlingen, og pasienten involveres. Pasienten får tilbud om god tilrettelegging for gjennomføring av nedtrapping, der legen om nødvendig søker veiledning fra eller etablerer samarbeid med andre deler av helsetjenesten.

Ordinering og rekvirering av nalokson

Ordinering av nalokson vurderes spesielt for pasienter med forhøyet risiko for overdosedødsfall på grunn av opioider. Det gjelder:

• pasienter med langvarige smerter som bruker mer enn 300 mg OMEQ eller over 100 mg OMEQ når de kombinerer inntak med benzodiazepiner, benzodiazepinlignende legemidler og/eller gabapentinoider
• ved tap av toleranse under nedtrapping eller etter seponering
• ved mistanke om samtidig bruk av rusmidler eller ved avhengighetslidelser

Når leger ordinerer og rekvirerer nalokson på bakgrunn av forhøyet overdoserisiko med opioider, vil det samtidig være grunn til å:  

• vurdere om det er grunn til å redusere/tilpasse ordinering av det som i sum forårsaker øket/høy overdosefare
• informere pasienten om farene for og tegnene til overdose
• gi pasienten muntlig og skriftlig informasjon om og opplæring i bruk av nalokson, om mulig, og dersom pasienten samtykker til det, i en felles konsultasjon med pårørende og pasienten

Nalokson nesespray er forhåndsgodkjent for rekvirering på blåresept. Se refusjonssøk (legemiddelsok.no) hos Direktoratet for medisinske produkter. Nalokson nesespray kan kjøpes reseptfritt i apotek.

Refusjonsvilkår for behandling med opioider for smerter som ikke skyldes aktiv kreftsykdom eller sykdom i livets sluttfase

Ved fortsatt indikasjon for behandling med opioider utover den akutte tilstanden kan det søkes individuell refusjon via HELFO (-71). Vilkår for stønaden: Helsedirektoratets kommentarer til blåreseptforskriftens bestemmelser om stønad til legemidler.

Verktøy

Sentralstimulerende legemidler

• regler for rekvireringsrett (lovdata.no)
• nasjonal faglig retningslinje for ADHD

Cannabinoider

• regler for rekvireringsrett (lovdata.no)
• veiledning fra Direktoratet for medisinske produkter og Helsedirektoratet (dmp.no)

Behandlingsplan

De nasjonale prinsippene for utprøvende behandling tilsier at der det er utilstrekkelig dokumentasjon av en behandlingsmetodes nytte og risiko er behandlingsplan en måte for systematisk oppfølging, se nasjonal veileder for utprøvende behandling og helsepersonelloven § 4 (lovdata.no).

Ordinering og rekvirering av nalokson

Det er om lag 300 overdosedødsfall årlig i Norge. Det har vært en økning i antallet og andelen av overdosedødsfall som har reseptpliktige opioider som hovedårsak. Det er begrenset kunnskap om funnene i de rettstoksikologiske analysene skyldes opioider som er rekvirert til den døde, eller om det er skaffet illegalt. I en studie ble det funnet at en betydelig andel av overdosedødsfallene i Norge mellom 2005 og 2021 involverte opioider som også var rekvirert på resept, noe som kan tyde på at medisinsk rekvirering er en viktig kilde til opioidene (Edvardsen et al., 2025). De som dør i overdoser av reseptpliktige opioider, skiller seg fra de som dør av heroinoverdoser ved at de oftere er eldre kvinner med langvarige smerter og som henter ut opioider på resept (Skurtveit et al., 2022). Det er også et økende antall personer med vedvarende bruk av høye doser opioider, og det er høy forekomst av samtidig bruk av benzodiazepiner eller benzodiazepinlignende midler blant disse, noe som øker risikoen for overdosedødsfall (Pedersen et al., 2025). Det er derfor vurdert som hensiktsmessig at leger som rekvirerer opioider ved langvarige smerter til utsatte pasienter for overdoser foretar en vurdering om samtidig rekvirering av nalokson.

Nalokson nesespray kan kjøpes reseptfritt i apotek fra 1. juli 2025, og er gratis dersom det er rekvirert på blå resept av lege.

Sentralstimulerende legemidler, pregabalin, cannabinoider, klometiazol, gammahydroksybutyrat og barbiturater

Sentralstimulerende legemidler, cannabinoider og pregabalin kan ha langvarige indikasjoner (legemiddelsøk fra DMP (legemiddelsok.no), 2026). Det foreligger særskilte rekvireringsbestemmelser for sentralstimulerende legemidler og cannabinoider. Som for øvrige avhengighetsskapende legemidler gjelder begrunnelsen for ordinering av avhengighetsskapende legemidler jf. helsepersonelloven § 4 (lovdata.no).

Nedtrapping

Avhengighetsskapende legemidler er en heterogen gruppe legemidler som i varierende grad kan gi abstinensreaksjoner og/eller seponeringssymptomer. Gradvis og individuelt tilpasset nedtrapping av avhengighetsskapende legemidler er i de fleste tilfeller nødvendig for å unngå alvorlige abstinensreaksjoner eller forverring av smerter, søvnproblemer eller angstreaksjoner etter seponering eller for brå nedtrapping. For benzodiazepiner, benzodiazepinlignende legemidler og opioider gjelder dette bruk som har vart lenger enn to til fire uker.

Følgende punkter er en del av god oppfølging og pasient- og pårørendeinvolvering:

• bruke tilstrekkelig tid på å forsøke å etablere felles forståelse av problemet, eventuelt i samarbeid med pårørende
• bli enige om målsetning og delmål
• sammen arbeide med motivasjon
• sikre medvirkning, tett oppfølging og støtte under nedtrapping og tiden etter
• dokumentere årsakene hvis avslutning eller nedtrapping ikke lykkes, og legge plan for når nytt forsøk på nedtrapping vurderes
• informere pasienten om tap av toleranse ved nedtrapping og seponering
• informere pasienten og pårørende om pårørendetilbud

For pasienter som opplever økt symptomtrykk ved nedtrapping vurderes andre behandlingsformer og støtte parallelt med nedtrapping, for eksempel kognitiv terapi, avspenningsmetoder, fysisk aktivitet, støttesamtaler eller annen legemiddelbehandling.

Manglende effekt, doseøkning over tid, funksjonsfall eller kombinasjonsbruk av flere avhengighetsskapende legemidler er forhold som særlig utløser revurdering av behandlingen.

Informasjon om digitalt nedtrappingsverktøy finnes i avsnittet Verktøy.

Vurdering av avhengighetssyndrom

Avhengighetssyndrom er i henhold til ICD-10 (Verdens helseorganisasjon, [s.a.]) et spektrum av fysiologiske, atferdsmessige og kognitive fenomener der bruken av en substans eller en substansklasse får en mye høyere prioritet for en gitt person enn annen atferd som tidligere var av stor verdi. Diagnosen stilles vanligvis hvis tre eller flere av kriteriene nedenfor er oppfylt samtidig:

• sterk lyst eller følelse av tvang til å innta substansen
• problemer med å kontrollere substansinntaket
• fysiologisk abstinenstilstand når substansbruken har opphørt eller er redusert
• toleranseutvikling
• økende likegyldighet ovenfor andre gleder eller interesser, som følge av bruk av ett eller flere psykoaktive stoffer
• substansbruken opprettholdes til tross for åpenbare tegn på skadelige konsekvenser

Symptomer som opptatthet av legemiddelbruken til tross for uønskede konsekvenser og manglende effekt og redusert evne til å kontrollere bruken av legemidler, samt tegn på bruk av høyere doser enn anbefalt eller ensidig fokus på avhengighetsskapende legemidler i konsultasjonen, med mer, tyder på at pasienten kan være i ferd med å utvikle eller har utviklet avhengighetssyndrom.

De fleste pasienter som bruker avhengighetsskapende legemidler over tid vil oppleve tilvenning til legemidlene, med økt toleranse og abstinenssymptomer ved opphør eller reduksjon av legemiddeltilførselen. Fysiologiske symptomer som skyldes tilvenning, er ikke samme tilstand som avhengighetssyndrom.

Ved tegn på avhengighetssyndrom gjøres følgende:

• kartlegge og vurdere om det foreligger skadelig bruk (ICD-10 F1x.1) eller avhengighetssyndrom (ICD-10 F1x.2) (finnkode.helsedirektoratet.no)
• kartlegge risikofaktorer for å utvikle avhengighetssyndrom, for eksempel ved langvarig behandling med toleranseutvikling, historie med avhengighet eller abstinenssymptomer
• vurdere fortsatt indikasjon for behandling med avhengighetsskapende legemidler
• informere pasienten om symptomer på avhengighetssyndrom og utforske pasientens oppfatninger og forståelse av sin tilstand
• vurdere kartlegging av pasientens bruk av alkohol og andre rusmidler og avhengighetsskapende legemidler
• informere pasienten og, ved samtykke fra pasient, pårørende om pårørendes rettigheter
• dokumentere funn, årsak til funn, behandling og oppfølging i pasientens journal

Det er viktig at pasienten i slike situasjoner ikke opplever seg mistenkeliggjort og avvist, men blir møtt med forståelse for at problemer med legemiddelbruk kan dreie seg om avhengighetssyndrom som er utløst av langvarig bruk av de aktuelle avhengighetsskapende legemidlene.

Dersom det er holdepunkter for at pasienten har utviklet avhengighetssyndrom etter langvarig smertebehandling med opioider, og pasienten ikke følger behandlingsplanen, kan det være behov for å etablere samarbeid mellom fastlegen, tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), tverrfaglige smerteklinikker og pasienten. Ved en del sykehus et det etablert et systematisk samarbeid mellom smerteklinikker og TSB om tverrfaglig veiledningstjeneste for allmennleger om pasienter med langvarige smerter og avhengighetssyndrom.

Avslutte behandling med benzodiazepiner og benzodiazepinlignende legemidler

Viktige grunner til å trappe ned og avslutte langvarig bruk av benzodiazepiner og benzodiazepinlignende legemidler:

• manglende symptomlindring uavhengig av dose
• indikasjon krever en annen type behandling eller kan forverres av langvarig bruk av benzodiazepiner (for eksempel utmattelsessyndrom, depresjon eller søvnløshet)
• samtidig bruk av alkohol og/eller bruk av rusmidler
• samtidig bruk av andre avhengighetsskapende legemidler inkludert bruk av opioider for smerte eller abstinenslindring
• betydelige bivirkninger
• tegn på avhengighetssyndrom
• risikofaktorer for å utvikle avhengighetssyndrom (langvarig behandling med toleranseutvikling, historie med rusmiddelavhengighet, abstinenssymptomer)

For å unngå betydelige abstinenssymptomer anbefales langsom nedtrapping og støttesamtaler for de fleste pasienter som har brukt benzodiazepiner eller benzodiazepinlignende legemidler over lengre tid enn fire uker. Nedtrapping over tolv uker kan være et utgangspunkt når behandlingen har vart i over et år. Nedtrappingsplan tar hensyn til brukt dose, virkestoff og behandlingslengde, og tilpasses den enkelte pasienten for å sikre brukermedvirkning og optimalisere pasientens fungering i hverdagen til tross for opplevde abstinenssymptomer.

Pasienter som opplever plagsomme abstinenssymptomer ved bruk av et korttidsvirkende benzodiazepin eller benzodiazepinlignende legemiddel kan ha nytte av å bytte til et lengrevirkende benzodiazepin, som utgangspunkt for videre nedtrapping.

Pasienter som bruker benzodiazepiner til annet formål enn medisinsk bruk, flere avhengighetsskapende legemidler eller overdoserer legemidler kan vurderes for nedtrapping på institusjon. Alvorlige abstinenssymptomer er også indikasjon for nedtrapping på institusjon.

Enkelte pasienter kan ha betydelige problemer med å avslutte langvarig bruk av benzodiazepiner til tross for flere nedtrappingsforsøk. Vurdering av videre behandling gjøres i samråd med pasienten og spesialisthelsetjenesten.

Avslutte behandling med opioider

Nedtrapping og avslutning etter langvarig bruk av opioider kan være spesielt utfordrende når:

• det foreligger psykososiale problemer som sannsynligvis har kommet forut for eller uavhengig av smertetilstand
• pasienten har en sammensatt smertetilstand med uklar opprinnelse
• pasienten har generaliserte smerter kombinert med en rekke andre kroppslige symptomer
• andre behandlingsmetoder enn smertelindrende legemidler og rehabilitering er ikke prøvd ut
• pasienten har intense smerter og lavt funksjonsnivå til tross for høye doser opioider
• bruk til rusformål forekommer
• det er tegn på problematisk bruk, skadelig bruk eller avhengighetssyndrom

Ved avslutning av opioider som har vært brukt døgnkontinuerlig over fire uker utarbeides en nedtrappingsplan tilpasset den enkelte pasient, i samarbeid med pasienten, avhengig av hvor lenge pasienten har fått behandling med opioider. Etter noen få ukers opioidbehandling vil det først og fremst foreligge fysisk avhengighet, og nedtrapping kan som regel gjennomføres uten store utfordringer. I noen tilfeller kan det være nødvendig å bruke opp mot to til tre måneder på nedtrappingen.

Hvis opioidbehandlingen har pågått i flere måneder eller år, har mange pasienter utviklet iatrogent avhengighetssyndrom, og nedtrapping er vanskeligere. Da bør nedtrappingen skje som ledd i en strukturert behandling poliklinisk eller hos fastlegen, der en mulig tilnærming kan være å redusere dosen med 5-10 % annenhver uke (Bäckryd et al., 2025). Tilbud om oppfølging av smertetilstanden, inkludert vurdering av andre tiltak for smertelindring, er aktuelt mens nedtrappingen pågår.

Pasienter med langvarige smerter som står på høye doser opioider kan tilbys nedtrapping eller stabilisering etter en eventuell konvertering til egnede opioider. I enkelte tilfeller kan det være aktuelt å bruke substitusjonslegemidler som støtte for en klart definert og tverrfaglig nedtrappingsplan i TSB i inntil tolv måneder. Unntaksvis kan nedtrapping og stabilisering i spesialisthelsetjenesten til et dosenivå som ikke medfører overdosefare være et nødvendig (del)mål.

Under nedtrapping og etter seponering vil pasientens toleranse for opioider avta. Pasienten informeres om redusert toleranse og risiko for overdose ved bruk av doser som tidligere ble tolerert.

Avslutte behandling med sentralstimulerende legemidler, pregabalin, cannabinoider, klometiazol, gammahydroksybutyrat og barbiturater

Behandling med sentralstimulerende legemidler, pregabalin, cannabinoider, klometiazol, gammahydroksybutyrat og barbiturater avsluttes ved manglende nytte eller uhåndterbare bivirkninger, eventuelt justeres dosen. Avslutning vurderes også ved samtidig bruk av alkohol, andre rusmidler og/eller avhengighetsskapende legemidler, som kan øke overdosefaren. Videre er det grunn til å vurdere avslutning ved tegn på problematisk bruk, skadelig bruk eller avhengighetssyndrom.

Klometiazol nedtrappes på grunn av fare for alvorlige abstinensreaksjoner ved brå avslutning. Ved avslutning av sentralstimulerende legemidler og cannabinoider som inneholder mer enn 1 % THC er kortvarig, individualisert nedtrapping anbefalt for å redusere risiko for seponeringsreaksjon.

Råd for gjennomføring av nedtrapping med benzodiazepiner, benzodiazepinlignende legemidler og opioider i poliklinikk eller hos fastlege

Forberedelser:

• Etablere motivasjon og relasjon med pasienten, se motiverende intervju.
• Trappned.no kan være et nyttig verktøy for planlegging av nedtrappingen.
• Informere pasienten om forventede seponerings- og abstinensreaksjoner:
  • Intensitet og forekomst av symptomer varierer mellom pasienter og er avhengig av inntatt dose, varighet av bruken og hvor raskt nedtrappingen skjer.
  • Symptomer som kan oppstå ved seponering og nedtrapping av benzodiazepiner og benzodiazepinlignende legemidler: angst og -anfall, søvnvansker og -forstyrrelser, tremor, svetting, dårlig konsentrasjonsevne, kvalme, oppkast, vekttap, rask hjerterytme, hodepine, muskelsmerter og -stivhet, delir, epileptiske anfall (listen er ikke uttømmende).
  • Symptomer som kan oppstå ved seponering og nedtrapping av opioider: svetting, økt tåreflod, gjesping, vekslende varme- og kuldefølelse, nedsatt matlyst og magekramper, kribling i bena, kvalme og oppkast, diaré, skjelvinger, søvnløshet og rastløshet, muskel- og leddsmerter, rask hjerterytme, forhøyet blodtrykk, gåsehud, utvidete pupiller og økte tarmlyder (listen er ikke uttømmende).
  • Flere av symptomene over er legemiddelinduserte og kan forveksles med grunntilstand.

Nedtrapping poliklinisk eller hos fastlegen:

1. Opparbeide tillitsfull relasjon med felles forståelse av problemet og enighet om målet.
2. Kartlegge all bruk av avhengighetsskapende legemidler nøye, også om pasienten bruker alkohol, andre rusmidler og/eller avhengighetsskapende legemidler som er skaffet på annen måte enn hos lege.
3. Presisere at pasienten ikke lenger skal bruke legemidler ved behov, men etterstrebe å stå på en fiksert daglig dose, uavhengig av dagsform.
4. Stabilisere forbruket. Anbefale å ta legemidler til faste klokkeslett fordelt mest mulig likt gjennom døgnet. Vurdere å bytte til henholdsvis lengrevirkende benzodiazepin eller opioid for å unngå stor variasjon i serumnivået.
5. Gi færrest mulig typer avhengighetsskapende legemidler under nedtrapping.
6. Lage en realistisk plan for nedtrapping sammen med pasienten og justere denne ved behov. Lang nedtrappingsperiode kan være nødvendig.
7. Unngå å trappe opp dosen ved problemer, men heller bruke lengre tid på et visst dosenivå.
8. Vurdere blodprøver for å måle serumkonsentrasjoner av det aktuelle virkestoffet.
9. Gi tilbud om regelmessig konsultasjon minst hver dosereduksjon og eventuelt søke støtte fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten for samtaler og utdeling av legemidler i begrensede doser.
10. Anbefale lærings- og mestringstilbud til pasienten og/eller pasientens pårørende.
11. Avtale henteordninger med egnet intervall, fra én gang daglig til månedlig. Det legges til rette for ordninger som ikke medfører store utgifter for pasienten.

Manglende pasientsamarbeid

Hvis pasienten ikke vil samarbeide eller henvises til spesialisthelsetjeneste, kan fastlegen søke veiledning hos enheter for tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelproblemer (TSB).

Avtale med fast apotek for utlevering

Ved nedtrapping som krever faste utleveringsordninger kan rekvirenten bestemme at legemidler rekvirert på resept kun utleveres fra et bestemt apotek. Det er nødvendig med god forankring hos pasienten og dialog mellom rekvirent og farmasøyt for at slike utleveringsordninger skal fungere.

Verktøy

Avhengighetssyndrom

• oversikt over kartleggingsverktøy ved rus- og avhengighetsproblematikk (helsebiblioteket.no) (for eksempel DUDIT, AUDIT, BENDEP-SRQ, MINI 7.0.2, del J)
• råd og veiledning ved rusmiddeltesting, nasjonale prosedyrer for rusmiddeltesting
• veiledning om involvering av og støtte til pårørende i helse- og omsorgstjenestene, nasjonal pårørendeveileder
• om bruker- og pårørendemedvirkning innen rus og psykisk helse, nasjonale faglige råd for bruker- og pårørendemedvirkning i rus- og psykisk helsefeltet
• om tilbud ved tverrfaglige smerteklinikker- og sentre, nasjonal veileder for smerteklinikker og -sentre

Nedtrapping

• trappned.no er et digitalt verktøy og hjelpemiddel for leger ved nedtrapping av avhengighetsskapende legemidler
• pasientrettet informasjon og råd om nedtrapping av avhengighetsskapende legemidler (helsenorge.no)

Øvrige ressurser

• eksempel på >pasientbrev om nedtrapping fra Helsedirektoratet
• veileder fra Legeforeningen for bruk av CIWA-B (Clinical Institute Withdrawal Assessment Scale for Benzodiazepines) (legeforeningen.no) for kartlegging av abstinensplager ved nedtrapping av benzodiazepiner
• utdypende informasjon om avrusning gis i nasjonal retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler
• oversikt over analysetilbud for serumkonsentrasjonsmålinger, Farmakologiportalen (farmakologiportalen.no)

Ved langvarig bruk av avhengighetsskapende legemidler vil det være et krav at nedtrapping vurderes som del av oppfølgingen, jf. helsepersonelloven § 4 (lovdata.no). Spesialisthelsetjenesten har i så måte en veiledningsplikt, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-3 (lovdata.no).

Brå seponering eller for rask nedtrapping av langvarig bruk av avhengighetsskapende legemidler kan gi alvorlige abstinensreaksjoner. Gradvis nedtrapping gir bedre resultat og er mindre risikofylt enn å seponere brått ved langvarig, daglig bruk av avhengighetsskapende legemidler (fhi.no).

Nødvendigheten av å vurdere om en pasient har et avhengighetssyndrom og ved behov vurdere tverrfaglig samarbeid med spesialisthelsetjenesten er i tråd med faglige føringer om tidlig innsats og spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt jf. helsepersonelloven § 4 (lovdata.no) og spesialisthelsetjenesteloven § 6-3 (lovdata.no).

Som angitt i LAR-forskriften (lovdata.no) bør nedtrapping med substitusjonslegemidler for pasienter utenfor LAR ikke gå utover tolv måneder.

Ved behov for ordinering av avhengighetsskapende legemidler til eget bruk, egen familie eller personer med nær relasjon, håndteres dette som hovedregel av fastlegen til den det gjelder.

Leger kan være tilbakeholdne med å oppsøke helsehjelp på egne vegne. Det er derfor opprettet noen tilbud som leger kan benytte seg av:

• lege-for-lege-ordningen (legeforeningen.no) i Akershus, Oslo, Vest-Agder og Østfold, Legeforeningen
• hjelpetilbud for leger med rusproblemer (legeforeningen.no), Trasoppklinikken, Sykehjelps- og pensjonsordningen for leger (SOP) og Legeforeningen
• Legeforeningens støttekollegaordning (legeforeningen.no) er et samtaletilbud for alle leger og medisinstudenter i perioder med påkjenning

Private relasjoner til en pasient kan innebære fare for at legen ikke har den nødvendige objektiviteten til å foreta en forsvarlig og uavhengig faglig vurdering, jf. helsepersonelloven § 4 (lovdata.no). Dette gjelder også ordinering av avhengighetsskapende legemidler til seg selv. Helsepersonell har plikt til avholdenhet, og plikt til å melde fra til arbeidsgiver dersom slike legemidler inntas, jf. helsepersonelloven § 8 (lovdata.no).

Den som yter helsehjelp har dokumentasjonsplikt, jf. helsepersonelloven kapittel 8 (lovdata.no).

• Det er nødvendig å holde seg oppdatert om særskilte krav for ordinering og rekvirering, og om systemet for rekvirering av elektroniske resepter.
• En oppdatert oversikt over pasienter som får behandling med avhengighetsskapende legemidler fra flere leger og/eller behandlingssteder er et godt hjelpemiddel.
• Ved planlagt fravær er det nyttig å avtale med pasienten om reseptfornyelser på avhengighetsskapende legemidler i aktuell periode.
• Ved praksisfelleskap kan interne prosedyrer for ordinering og rekvirering av avhengighetsskapende legemidler ved fastlegens fravær understøtte fastlegens hovedansvar.
• Behandlingsplan kan etterspørres fra leger som har startet opp behandling av pasienten med avhengighetsskapende legemidler som krever oppfølging hos fastlegen.
• Også for pasienter utenfor fastlegeordningen, som for eksempel asylsøkere, er det viktig at rekvirering kommer frem av Reseptformidler og Kjernejournal når det er mulig.

Pasientens legemiddelliste (PLL) er en samlet og oppdatert oversikt over pasientens legemiddelbehandling, som er tilgjengelig på tvers av helse- og omsorgstjenesten, virksomhetenes journalløsninger, Reseptformidleren og nasjonal Kjernejournal. Mer informasjon og veiledning til PLL finnes på Helsedirektoratets nettsider.

Fastlegen skal koordinere legemiddelbehandlingen til innbyggerne på listen, jf. fastlegeforskriften § 31 (lovdata.no).

Når fastlegen endrer eller får informasjon om at legemiddelbehandlingen er endret, skal legemiddellisten oppdateres. Listeinnbyggere skal få oppdatert legemiddelliste etter hver konsultasjon hos fastlegen hvis legemiddelbruken er endret jf. fastlegeforskriften § 31 (lovdata.no).

Fastleger som driver selvstendig praksis, er virksomhetsledere. Virksomhetsledere har ansvar for legemiddelhåndtering herunder å ha forsvarlige systemer for organisering, samarbeid og informasjonsflyt, dette gjelder også mellom virksomheter, jf. forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp § 4 (lovdata.no).

• Kjennskap til fastlegens sentrale rolle i koordinering av behandling med avhengighetsskapende legemidler for sine listeinnbyggere utenfor institusjon er viktig.
• For å unngå at flere leger ordinerer og rekvirerer avhengighetsskapende legemidler til samme pasient samtidig er det behov for oversikt over pasientens legemiddelbruk.
• Kjernejournal og Reseptformidleren er kilder til oversikt over legemidler som er rekvirert til pasienten.
• Dialogmelding kan brukes for nødvendige avklaringer med pasientens fastlege, særlig når fastlegen skal følge opp og eventuelt videreføre legemiddelbehandlingen.
• Dersom oversendelse av epikrise er forsinket, er det viktig at pasientens fastlege likevel får nødvendig informasjon om indikasjon, varighet, oppfølging og nedtrapping, samt hvem fastlegen kan kontakte for råd og veiledning.
• Pasienten gjøres oppmerksom på at nødvendig kommunikasjon med fastlege vil finne sted.
• I henhold til helsepersonelloven § 25 (lovdata.no) kan taushetsbelagte opplysninger deles med annet helsepersonell når det er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp. Pasienten har rett til å motsette seg deling av opplysninger, jf. helsepersonelloven § 29 første ledd (lovdata.no) og pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 (lovdata.no). Hvis pasienten motsetter seg å dele informasjon med fastlegen eller annet relevant helsepersonell, er det grunn til å vurdere grundig om ordinering og rekvirering er i samsvar med krav om faglig forsvarlighet. Nødvendige opplysninger dokumenteres. I situasjoner der det anses å være fare for liv eller alvorlig helseskade vurderes det om informasjonen likevel skal deles, selv om pasienten motsetter seg dette, jf. helsepersonelloven § 29 tredje ledd (lovdata.no) og pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3 tredje ledd (lovdata.no). Se pasient- og brukerettighetsloven § 5-3 med kommentarer, helsepersonelloven § 25 med kommentarer og helsepersonelloven § 29 med kommentarer for veiledning.

Legevakten behandler i hovedsak akuttmedisinske problemstillinger og har ofte begrenset kunnskap og tilgang til helseopplysninger om pasienten, det er derfor spesielt viktig å utvise forsiktighet ved ordinering og rekvirering av avhengighetsskapende legemidler på resept. Legevaktslegen og andre leger bør vurdere om informasjon skal deles med fastlegen og eventuell annet helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 4 og § 25 (lovdata.no).

Fastleger rapporterer at informasjon fra, og samhandling med, leger i spesialisthelsetjenesten har betydning for god oppfølging av opioidbruk hos pasienter med ortopediske traumer (Finstad et al., 2025).

Avklaringsbehov kan blant annet oppstå ved holdepunkter for bruksmønstre som avviker fra ordinert dosering.

Utlevering av legemidler fra apotek er særlig regulert i apotekloven (lovdata.no), apotekforskriften (lovdata.no) og forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m (lovdata.no). Formålet med bestemmelsene er å sikre forsvarlig utlevering og riktig bruk av legemidler. Aktsomhetskrav ved utlevering av legemidler som kan misbrukes fremgår av forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m § 10-3 (lovdata.no).

Alle apotek skal ha internkontrollsystem som sikrer at apoteket har rutiner som ivaretar kundens/pasientens sikkerhet og sikrer at gjeldende standarder og regelverk overholdes, jf. apotekforskriften § 35 (lovdata.no) og § 36 (lovdata.no).

• Virksomhetslederen har ansvar for at tjenestene organiseres på en måte som sikrer at riktig pasient får riktig legemiddel, i riktig dose, til riktig tid og på riktig måte.
• Rundskriv til forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp veileder om hvem som har virksomhetslederansvar i offentlig og privat helse- og omsorgstjeneste.
• Gode rutiner inkluderer regelmessige revurderinger av behandling med avhengighetsskapende legemidler, håndtering av vikar- og fraværssituasjoner for rekvirenter, kontinuitet i flerlegepraksiser, samordning mellom behandlere og bruk av tilgjengelige verktøy for å identifisere risikofylt rekvirering. Dette omfatter også behovsordinasjoner.
• I helseinstitusjoner og hjemmebaserte helsetjenester beskriver gode rutiner hvordan helsepersonell melder fra til den behandlingsansvarlige legen ved tegn til økende bruk, manglende effekt, fall, forvirring, sedasjon eller andre tegn på uheldig bruk av avhengighetsskapende legemidler.
• Det er viktig at rutinene gjøres skriftlig kjent for alle som har arbeid som berører ordinering, rekvirering og håndtering av avhengighetsskapende legemidler i virksomheten.
• Et aktivt og systematisk kvalitetsforbedringsarbeid kan forebygge uheldig bruk av avhengighetsskapende legemidler. Det finnes kvalitetsforbedringspakker for kommuner og allmennleger, som legemiddelgjennomgang (skilnet.no) og SKIL-kurs om vanedannende legemidler (skilnet.no).

Kommuner har lovpålagte plikter for å ha nødvendige styringssystemer med hensyn til legemiddelhåndtering, jf. lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 4-1 (lovdata.no), forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 6 (lovdata.no), forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp § 4 (lovdata.no) og fastlegeforskriften § 7 (lovdata.no).

Rundskriv om legemiddelhåndtering definerer hvem som er virksomhetsleder med ansvar for legemiddelhåndtering i helsetjenesten.

Helse- og omsorgstjenestene skal tilrettelegge slik at den enkelte pasienten gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 (lovdata.no) og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 (lovdata.no).

Spesialisthelsetjenesten plikter å samarbeide og informere fastlegen når det er nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 4 første og annet ledd (lovdata.no) og spesialisthelsetjenesteloven §§ 2-2 (lovdata.no) og 6-3 (lovdata.no).