Affektfobi-terapi: Prinsipper for å nærme seg følelser gjennom gradvis eksponering i psykoterapi (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Hvordan kan psykoterapeuter arbeide systematisk med pasienter som unngår følelser gjennom prinsipper for gradvis eksponering?

Affektfobi er betegnelsen på det å være redd for sterke indre opplevelser eller følelser. Ill.foto: Fitzer, iStockphoto

Det er dokumentert viktige sammenhenger mellom psykisk helse og evnen til å oppleve og gi uttrykk for egne følelser (Diener & Hilsenroth, 2009; Shedler, 2010). Lav affektbevissthet, lav toleranse for affekter og vansker med følelsesregulering er vesentlige faktorer i psykiske lidelser. Blant annet involverer kriteriene til halvparten av symptomlidelsene og alle personlighetsforstyrrelsene i DSM-IV problematiske emosjonelle reaksjonsmønstre (American Psychiatric Association, 2000). Flere nyere psykoterapeutiske modeller vektlegger den adaptive betydningen av å kunne oppleve, regulere og uttrykke følelser (Della-Selva, 1996; Fonagy et al., 2002; Fosha, 2000; Greenberg, 2011, McCullough-Vaillant, 1997; Monsen et al., 1995).

Innenfor den psykodynamiske tradisjonen vektlegges emosjonelle konflikter som grunnlag for psykiske lidelser (Blatt, 2008; Fairbairn, 1952). En emosjonell konflikt består av en impuls eller følelse (f.eks. sinne, tristhet, nærhet) som genererer angst og forsvar. Den sentrale antakelsen i psykodynamisk psykoterapi er at emosjonelle konflikter ofte er ubevisste. Psykoterapi basert på dynamiske prinsipper har som mål å hjelpe pasienten å bevisstgjøre og bearbeide emosjonelle konflikter, og å forholde seg til følelser med mindre angst og defensivitet (Malan, 2001).

Psykodynamisk korttidsterapi

Freuds samtidige Alfred Adler (1929/1969), Sándor Ferenczi og Otto Rank (1925/1956) eksperimenterte tidlig med å etablere fokus og være mer aktiv som behandler i forsøk på å intensivere psykoanalytisk behandling (for en norsk oversikt, se Nielsen, 2012). Senere bidrag fra Alexander og French (1946) og gruppen omkring Balint og Malan (1963) i Oxford bidro også til utviklingen av fokusert emosjonsarbeid innenfor psykodynamisk korttidsterapi (KDP) (Nielsen, 2012).

Siden 1980 har det oppstått en tredje generasjon av mer relasjonsorienterte KDP -modeller, basert på objektrelasjonsteori, interpersonlig psykoanalyse og psykoanalytisk selvpsykologi (Messer & Warren, 1995). De nyere modellene har i økende grad integrert teori og intervensjoner fra andre terapeutiske tilnærminger, som tilknytningsteori, affektteori, atferdsterapi og kognitiv terapi (Fosha, 2000; Levenson, 2010; McCullough- Vaillant, 1997). Et viktig mål for flere av tredjegenerasjonsmodellene har vært å kunne inkludere personer med mer alvorlige lidelser, inkludert personlighetsforstyrrelser (Della-Selva, 1996; McCullough-Vaillant, 1997). Inspirert av Wachtels (1977) integrative tilnærming til psykodynamisk terapi har flere tredjegenerasjons KDP-terapeuter oversatt sentrale begreper og teoretiske antakelser til et ikke-psykodynamisk språk.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Artikkelen har tidligere vært publisert i nyhetsbloggen PsykNytt.

Les mer om psykisk helsearbeid og psykoterapi, eller gå til siste nummer av PsykNytt.

(/psykisk-helse/aktuelt/affektfobi-terapi-prinsipper-for-a-naerme-seg-folelser-gjennom-gradvis-eksponering-i-psykoterapi-tidsskrift-for-norsk-psykologforening)