Betydningen av terapeutens egenterapi (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Er terapeuter som går i egenterapi mer effektive enn kollegaer som ikke har gått i egenterapi? I denne artikkelen gjennomgår forfatterne forskning om bruken av egenterapi og begrunnelsene psykologer oppgir for å gå i terapi selv.

– De fleste terapeuter velger å gå i egenterapi. Ill.foto: killerb10, iStockphoto

Artikkelen er en omarbeidet og oppdatert versjon av den forskningsgjennomgangen som dannet utgangspunkt for studien Psykologistudenter i obligatorisk egenterapi – erfaringer og mulige innvirkninger på terapeutrollen (Paulsen & Peel, 2006).

«Psykologutdanningen er lite egnet til å skape effektive behandlere» (Leitemo, 2013). På denne måten innledet professor i samfunnsøkonomi og student ved profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo, Kai Leitemo, til debatt i Morgenbladet. I sitt debattinnlegg argumenterte han for at manglende krav til egenterapi og utvikling blant studentene er et alvorlig svakhetstegn ved profesjonsutdanningen. I debatten som fulgte, ble tre ulike holdninger til problemstillingen utkrystallisert:

(1) De som inntok en mer kritisk holdning til egenterapi i utdanningen (Johnson, Halvorsen, Sinkerud, Hesselberg & Hagen, 2013), (2) de som på ulikt vis støttet opp om Leitemo sine argumenter (Island & Lyngstad, 2013), og (3) instituttleder Kjetil Sundet, som presenterte en form for diplomatisk posisjon uten å gå direkte inn i diskusjonen om egenterapi eller ikke egenterapi (Sundet, 2013).

Spørsmålet om egenterapi eller ikke egenterapi henger sammen med den bredere problemstillingen om hvilke metoder som er egnet til å utvikle terapeuter slik at de på en best mulig måte kan hjelpe klientene sine. Terapeutiske utdanninger varierer i innhold, struktur og omfang. Til tross for ulikhetene har det vist seg vanskelig å dokumentere forskjeller i effekt av ulike terapeutiske fremgangsmåter. Det eksisterer også usikkerhet omkring hva som er de mest virksomme faktorene ved det terapeutiske forholdet. I de senere årene har det imidlertid blitt publisert flere studier som gir støtte til at en stor del av variasjonen i behandlingsresultatet varierer med terapeutens egenskaper (Nissen-Lie, Monsen & Rønnestad, 2010; Nissen-Lie, Monsen, Ulleberg & Rønnestad, 2013; Wampold & Brown, 2005).

Vi ønsker i artikkelen å gjennomgå et representativt utvalg av den forskningen som i dag finnes om egenterapi. Vi stiller spørsmålet: Er det slik at man blir en mer effektiv terapeut av selv å ha gått i terapi? Som en innledning til den sentrale problemstillingen setter vi egenterapi inn i en historisk kontekst av terapeutiske tradisjoner, presentasjon av forskning som dokumenterer en omfattende praksis – samt terapeuters egen opplevelse av denne praksisen.

Les mer her: Betydningen av terapeutens egenterapi

Artikkelen har tidligere vært publisert i nyhetsbloggen PsykNytt.
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Les mer om psykisk helsearbeid og psykoterapi, eller gå til siste nummer av PsykNytt.

(/psykisk-helse/aktuelt/betydningen-av-terapeutens-egenterapi-tidsskrift-for-norsk-psykologforening)