Et nevrokognitivt perspektiv på utvikling og behandling av unipolare depresjoner (Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Virkningen av medikamentell behandling og psykoterapi ved depresjon er ofte overvurdert. Forståelsen av hvorfor depresjoner utvikles og for individuelle forskjeller i behandlingsrespons, kan utdypes av en psykobiologisk modell der nevrotransmittoren seretonin, nevrokognitive dysfunksjoner og avvikende informasjonsbearbeiding av emosjonelle stimuli er sentrale.

Psykologiske funksjoner og mentale lidelser er et resultat av et komplekst samspill mellom mange gener og miljøfaktorer. Ill.foto: Fitzer, iStockphoto

Depresjon blir ofte kalt «the common cold among the mental disorders» og antas av verdens helseorganisasjon å bli den hyppigste årsak til alvorlige helseproblemer på verdensbasis innen 2020. Livstidsrisikoen for en alvorlig depressiv episode (major depressive disorder; MDD) er mellom 10 og 25 % for kvinner og mellom 5 og 12 % for menn (Kessler et al., 2005). Kjernen i det depressive tilstandsbildet er endring i emosjonell tone (senket stemningsleie), og ett av de diagnostiske kriteriene for unipolar alvorlig depressiv tilstand er forstyrrelser i kognitive funksjoner (American Psychiatric Association, 2000).

I denne artikkelen presenterer og diskuterer vi først et nevrovitenskapelig perspektiv på utvikling av depresjoner. Deretter vil vi vise hvordan kunnskap om den enkelte pasientens nevrokognitive funksjonsprofil kan være relevant og nyttig for planlegging og gjennomføring av behandlingsopplegg.

Generelle henvisninger til stress og krav i det moderne samfunn anføres ofte, også av fagfolk, som årsaker til lette til moderate depresjoner. Hovedproblemet med denne type påstander er at de ikke gir noe grunnlag for å forstå hvorfor noen individer er sårbare for å utvikle depresjoner, mens andre er motstandsdyktige. Andre påstander som ofte fremføres, er at både biologiske, psykologiske og sosiale faktorer samvirker, og at alle må tas i betraktning for å forstå hvorfor depresjoner oppstår, opprettholdes og i mange tilfeller gjenoppstår etter symptomfrie faser. Det er neppe noen som vil være uenige i slike generelle formuleringer, men de er lite opplysende. Ikke minst gir de lite som grunnlag for å utlede behandlingsprinsipper. Sårbarhet eller diatese-stress-modellen (se Monroe & Simins, 1991) er nyttig som en overordnet tankemodell for utvikling av psykopatologi, inkludert depresjon, men må også konkretiseres og fylles med innhold. Kunnskap om nevrokognitive funksjoner kan bidra til en slik konkretisering.

Les mer her

Artikkelen har tidligere vært publisert i nyhetsbloggen PsykNytt.
Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Les mer om depresjon og mani og psykisk helsearbeid, eller gå til siste nummer av PsykNytt.

(/psykisk-helse/aktuelt/et-nevrokognitivt-perspektiv-pa-utvikling-og-behandling-av-unipolare-depresjoner-tidsskrift-for-norsk-psykologforening)