Sykdomsskam (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Skam er et dårlig utgangspunkt for å leve godt med sykdom. Kanskje det aller dårligste. 

fortvilet mann med ansiktet i hendene

35 pasienter med ulike sykdommer ble intervjuet om det å leve med sykdom. Ill.foto: Mostphotos.

 

Av Elin Fjerstad, Torkil Berge og Bente Bull-Hansen

Sykdom er ikke noe å skamme seg over. Likevel gjør mange det. Skammen kan være forbundet med opplevelsen av ikke å strekke til og ikke mestre det man før fikk til. Den kan være knyttet til tanker om å være til bry eller om å være annerledes. Skammen kan komme innenfra og ha dype røtter, men den kan også komme fra samfunnets holdninger, som stemmer utenifra.

Ved Diakonhjemmet Sykehus intervjuet vi 35 pasienter med ulike sykdommer om det å leve med sykdom, og om hva som gir medvind og motvind for mestring. Enkelte av pasientene fortalte om skamfølelse. Hos noen lå skammen å lese mellom linjene.

Skam og sykdom

Skam er intens selvbevissthet der vi føler oss dumme, små og mindre verd. Er skamfølelsen sterk, får vi behov for å skjule oss og synke i jorden. Skam spiller likevel en viktig rolle i regulering av vår relasjon til andre. Den varsler om at vår anseelse, vårt gode navn og rykte, er i fare. Mennesket er et flokkdyr, og uten flokken overlever vi ikke. Skammen gjør oss oppmerksom på at andre kan danne seg en negativ oppfatning av oss, og at vi bør foreta oss noe for ikke å bli utstøtt av flokken. Evolusjonsmessig trenger vi derfor en slik følelse for å overleve (Aakvaag, 2018), men den kan også svekke vår tilpasningsevne og livskvalitet.

Les mer: Sykdomsskam (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

Artikkelen har tidligere vært publisert i nyhetsbloggen PsykNytt.

Les mer om kropp og sinn, eller gå til siste nummer av PsykNytt.

(/psykisk-helse/aktuelt/sykdomsskam-tidsskrift-for-norsk-psykologforening)