Utelatelsen av religiøse og spirituelle faktorer i vurdering av selvmordsrisiko (Suicidologi)

Jeg vil i det følgende argumentere for at man i vurdering av selvmordsrisiko tar for lite hensyn til religiøse og spirituelle faktorer. Artikkelen tar ikke mål av seg til å være en utfyllende fremstilling av feltet, men er mer et vitenskapelig begrunnet debattinnlegg for hvorfor man i større grad bør inkorporere religiøse og spirituelle faktorer i vurdering av selvmordsrisiko.

Ill.foto: KateLeigh, iStockphoto

Religion kan virke som en beskyttelsesfaktor for selvmord både gjennom det den tilfører positivt og gjennom tabu mot selvmord og trussel om straff. Ill.foto: KateLeigh, iStockphoto

Mennesket kan ikke leve uten mening (Frankl, 1959). Vi har et universelt behov for å gi mening og orden til universet og kreftene i kosmos, så vel som til dagligdagse hendelser (Berger, 1967; Berger & Kellner, 1982). Hvilken mening vi gir et
fenomen vil være helt avgjørende for hvordan vi opplever det. Det er derfor Nietszches observasjon om at den som har et hvorfor (”Warum”) kan tåle nesten ethvert hvordan (”Wie”) oppleves som så treffende. Denne funksjonen som ”meningsprodusent” i menneskelivet har i størstedelen av menneskets historie blitt ivaretatt av religionen (Berger, 1967; Geertz, 1966; Jarvis & Northcott, 1987; Pargament, 1992; Spilka et. al., 1985). I menneskehetens historie har også meningstilskrivelsen til universet og kosmos (”der oppe”) gått i ett med meningstilskrivelsen til samfunnet (”her nede”). Denne koblingen kan lett skape et totaliserende meningssystem som legitimerer forskjeller i et hierarkisk organisert samfunn med lav frihet, men med høy trygghet (Berger, 1967). Middelalderen er vel det klareste eksempelet på dette.

I renessansen slår menneskets religiøse verdensbilde sprekker og blir i økende grad utfordret av vitenskapelige forklaringsmodeller og meningssystemer. Dette skaper et samfunn med større frihet og pluralisme, men bringer også med seg utrygghet og angst (Berger, 1980; Berger et. al., 1974; May, 1950). Menneskets behov for mening og orden blir i økende grad overtatt av vitenskapelige eller pseudovitenskapelige meningssystemer. Ernest Becker har i sin prisvinnende bok The denial of death (1973) gitt en analyse av hvordan han tenker seg at menneskelige handlinger kan forklares som forsøk på å transcendere døden (leve videre gjennom sine barn, bli en ”god samfunnsborger” og oppfylle historisk tilfeldige sosiokulturelle krav, forsøke å bidra til kunsten eller vitenskapen, eller til og med gjennom ødeleggelser og herostratisk destruktivitet).

En kan godt si at Becker gjør det samme for døden som Freud gjorde for seksualiteten; Becker benytter døden som en underliggende kausalfaktor som kan forklare et bredt spekter av menneskelige handlinger. Mens seksualitet har utviklet seg fra å være et tabu på Freuds tid til å bli overeksponert i vår tid, kan det argumenteres for at det i dag er døden som utgjør det ultimate tabu. Som Philippe Ariès har vist i sin monumentale mentalitetshistoriske studie The hour of our death (1983), har døden ikke i noen historisk epoke blitt opplevet som så truende som nå, samtidig som den er fjernet fra dagliglivet og flyttet inn i medisinske og profesjonelle institusjoner, usynlig og medikalisert.

Les mer her

Disclaimer: Bildene i PsykNytt er illustrasjonsfoto.

Artikkelen har tidligere vært publisert i nyhetsbloggen PsykNytt.

Les mer om selvmord og selvskade, eller gå til siste nummer av PsykNytt.

(/psykisk-helse/aktuelt/utelatelsen-av-religiose-og-spirituelle-faktorer-i-vurdering-av-selvmordsrisiko-suicidologi)