Delirium – forebygging, diagnostikk og behandling

Utgitt av:
Haraldsplass Diakonale Sykehus

Versjon:
1.0

Siste litteratursøk:

Helsepersonell prosedyren gjelder for:
Helsepersonell som er delaktig i behandling og pleie av delirpasienten

Pasienter prosedyren gjelder for:
Voksne innlagt i sykehus med delirium av ulike årsaker

Hensikt og omfang

Prosedyren beskriver tiltak for å forebygge, identifisere, diagnostisere og behandle delirium hos voksne pasienter innlagt i sykehus. Prosedyren omhandler ikke delirium tremens.

Kartlegging, utredning og tiltak skal utføres av helsepersonell med tilstrekkelig kompetanse og opplæring i håndtering av pasienter med delirium eller som er i risiko for utvikling av delirium (1).

Pasienter med delirium kan ha redusert innsikt i egen tilstand og kan motsette seg behandling og pleie. Det er viktig å sikre at all relevant tilrettelegging er iverksatt og at pasienten behandles med ro og respekt. Nødvendig behandling må dokumenteres grundig i journal.

Definisjoner

Delirium kalles også akutt forvirring og karakteriseres ved forstyrrelser i bevissthet, kognitiv funksjon eller persepsjon (2, 3). Det har en akutt debut og svingende forløp og utvikler seg vanligvis over 1- 2 dager, men kan også utvikle seg over noe lengre tid. Delirium er en vanlig og alvorlig tilstand som assosieres med risiko for skade, dårlig prognose og økt dødelighet, men kan forebygges og behandles med best resultat hvis det blir håndtert raskt (3, 4). Delirium kan være hyperaktivt, hypoaktivt eller veksle mellom disse to (3).

Hyperaktivt delirium: undergruppe av delirium karakterisert ved pasienter som har stor uro, er rastløse, opphissete eller aggressive og kan ha hallusinasjoner og vrangforestillinger (3, 5).

Hypoaktivt delirium: undergruppe av delirium karakterisert ved pasienter som er tilbaketrukken, stille og døsige (3).

Fremgangsmåte

Kartlegging

Følgende faktorer er assosiert med økt risiko for delirium og skal kartlegges ved innleggelse (3):

  • 65 år eller eldre
  • Kognitiv svikt eller kjent etablert demenssykdom
  • Hoftebrudd
  • Alvorlig sykdom, både akutt og underliggende
  • Delirium ved tidligere innleggelser

Dersom pasienten har en eller flere av risikofaktorene -  tenk på delirium:

Kartlegg risikopasienter ved innleggelse og deretter daglig for symptomer og tegn på delirium. Endringene kan komme brått (timer eller dager) og ha et svingende forløp (gjennom døgnet og fra dag til dag). Vær særlig oppmerksom på adferd som indikerer hypoaktivt delirium. Endringene kan rapporteres av pasienten selv, pårørende eller helsearbeidere. Disse endringene kan påvirke (3, 6):

  • Kognitiv funksjon: forverret konsentrasjon, lang latenstid, forvirring, desorientert for tid og sted, oppmerksomhetssvikt, redusert hukommelse
  • Persepsjon: syns- eller hørselshallusinasjoner
  • Fysisk funksjon: redusert mobilitet, redusert bevegelse, rastløshet, agitasjon, endret appetitt, søvnforstyrrelse
  • Sosial adferd: manglende samarbeidsevne, tilbaketrekking, endringer i kommunikasjon, endringer i humør og/eller holdning

Dersom noen av disse atferdsendringene er tilstede gjennomføres en strukturert kartlegging for å bekrefte diagnosen (3), se Diagnostisering.

Diagnostisering

Ved symptomer og tegn på delirium gjennomføres en strukturert kartlegging basert på DSM-V kriterier (2) eller kortversjon av Confusion Assesment Method (CAM) (3). Et alternativt kartleggingsverktøy kan være 4AT (7-9).

Det er viktig å innhente opplysninger fra pårørende/helsepersonell for å få frem endringer hos pasienten, samt symptomer på underliggende og utløsende årsaker (10).

  • Kartleggingsverktøy:
    Kortversjon av CAM (3, 5, 10-13).
    På intensiv og oppvåkningsavdeling etter kirurgi benyttes Confusion Assessment Method for the Intensive Care Unit (CAM-ICU) (3, 5, 10-12, 14).
    For bruk av kartleggingsverktøyene CAM og CAM-ICU må nødvendig opplæring være gitt (13).

    4AT er et alternativ kartleggingsverktøy (7-9).

  • Kartlegging og undersøkelser for å finne underliggende og utløsende årsaker (3, 5, 10, 14, 15), se Risiko- og utløsende faktorer under og tabell 1.

  • Differensial-diagnoser: alvorlig depresjon, psykotisk sykdom og demens (10). Ved demens vær spesielt oppmerksom på APSD (adferds og psykiatriske symptomer ved demens) som kan oppstå relativt akutt. Det er viktig å innhente komparentopplysninger om tidligere adferdsutfordringer.

    Dersom det er vanskelig å skille mellom delirium, demens eller delirium hos pasienter med demenssykdom, behandles delirium først (3). Demens er den viktigste predisponerende faktoren for delirium (3, 5, 10, 14, 15).

Risiko- og utløsende faktorer

Delirium har en multifaktoriell etiologi og jo flere risikofaktorer som er tilstede, dess større sannsynlighet er det for at pasienten vil utvikle delirium (16).

Følgende faktorer gir økt risiko for delirium:
Demens, kognitiv svikt, alder, infeksjon, hoftebrudd, høy alvorlighetsgrad av sykdom ved innleggelse, alvorlige tilstander som for eksempel akutt hjerte-/lungesykdom, hjernesykdom, systemisk organsvikt, hypertensjon, metabolske forstyrrelser, elektrolyttforstyrrelser, smerter, redusert blodgjennomstrømning/O2-metning, dehydrering, inkontinens, urinretensjon, mange medikamenter, miljøfaktorer, nedsatt mobilitet, sansesvekkelse, lav BMI (3, 5, 6, 10, 14, 17-19).

Seponering av alkohol, rusmidler samt legalt foreskrevne A- og B preparater kan også utløse delirium, men ofte med et noe annet klinisk bilde, blant annet defineres alkoholdelir som delirium tremens (20).

For intensivpasienter er i tillegg følgende faktorer aktuelle: koma, mekanisk ventilasjon, akutt sykdom, akutt kirurgi, organsvikt, (multi)traume, metabolsk acidose, delirium dagen før (17).

Hos palliative pasienter er i tillegg følgende faktorer aktuelle: opioidindusert nevrotoksisitet, hjernetumor/-metastaser, kreftbehandling (kjemoterapi, strålebehandling), paraneoplastiske syndrom (11, 21).

Tiltak for å forebygge delirium

  • Sammensatte tiltak forebygger delirium hos pasienter innlagt på medisinske og kirurgiske avdelinger (16, 19, 22, 23).
  • Pleie og behandling bør i varetas av helsepersonell som er kjent for pasienten. Unngå unødvendig flytting av risikopasienter (3, 6).
  • Eliminer eller minimer risikofaktorer hvis mulig (6, 18).
  • Tidlig geriatrisk konsultasjon til pasienter med hoftebrudd (18, 22).
  • Individuell tiltaksplan basert på resultat av kartlegging og pasientens individuelle behov bør tilbys av et tverrfaglig team (3), se tabell 1.
Tabell 1 Oversikt over kliniske faktorer og tiltak
Kliniske faktorer som kan bidra til delirium Tiltak for forebygging, behandling, pleie og omsorg
Kognitiv svikt og/eller desorientering (3, 6, 18)
  • Tilstrekkelig lys (3, 6)
  • Klokke og kalender bør være tilgjengelig (3, 6, 19)
  • Reorientering i forhold til tid, sted, person og hvilken rolle du har (3, 6, 19)
  • Kognitivt stimulerende aktiviteter (3, 6, 19)
  • Regelmessig besøk av familie og venner (3, 6, 19)
  • Ta med kjente ting fra hjemmet (6)
  • Kommuniser tydelig, forklar aktiviteter (6)
  • Enkel repetert og konsistent informasjon (3)
Sensorisk overstimulering eller understimulering (6, 18)
  • Hensiktsmessig sensorisk stimulering (6)
  • Ved overstimulering kan det være behov for skjerming som for eksempel stille rom, adekvat belysning, unngå flere aktiviteter på samme tid, redusere støy (6)
Dehydrering og/eller forstoppelse (3, 6, 18, 21)
  • Forebygg/korriger dehydrering (6, 18)
  • Oppmuntre til tilstrekkelig drikke. Vurder eventuelt behov for subkutan eller intravenøs væske (3)
  • Hensiktsmessig regulering av avføring (6, 18)
Urinretensjon (24)
  • Kartlegg vannlatning (15)
  • Sikre hensiktsmessig tømming av blære (6, 18)
  • Blæreskanne ved mistanke om urinretensjon. Ved behov for kateterisering vurder engangskateterisering fremfor permanent kateter (15)
Hypoksi/hypoperfusjon/hypoksemi  (3, 6, 24)
  • Sikre tilstrekkelig oksygenering (oksygentilførsel, blod, blodtrykk støtte ved behov) (6, 18)
Infeksjon (3, 6, 18
  • Utred og behandle eventuell infeksjon (3, 6, 19)
  • Unngå unødvendig kateterisering (3)

Immobilitet eller begrenset mobilitet (6

Fysisk begrensende utstyr (6, 18, 19)

  • Tilstreb maksimal mobilitet (6)
  • Tidlig mobilisering (3, 14, 18, 19, 25)
  • Ganghjelpemidler ved behov (3)
  • Motiver alle også de som ikke er i stand til å gå, til å utføre lette aktive øvelser for å vedlikeholde bevegelighet i ledd (3, 6)
  • Unngå fysiske begrensninger (for eksempel sengehester) og urinkateter (6, 18, 19)
Medikamenter (3, 6, 18, 19, 21)
  • Medikamentgjennomgang hos pasienter som tar flere medikamenter (antall og type medikamenter) (3, 6)
  • Seponer uhensiktsmessige medikamenter (18, 19, 25)
  • Vente med medikamenter som ikke har vital betydning
  • Reduser eventuelt dose
Smerter (3, 6, 18, 19, 24)
  • Kartlegg smerter. Se etter non-verbale tegn på smerter, særlig hos pasienter med kommunikasjonsproblemer (3)
  • Sikre adekvat smertebehandling hos pasienter med identifisert eller mistenkt smerte (3, 6, 18, 19, 25)
  • Bruk ikke-opioide medikamenter om mulig (19)
Dårlig ernæring (3, 18)
  • Sikre adekvat ernæring (6, 18)
  • Følg gjeldende ernæringsråd (3)
  • Kartlegg ernæringsmessig risiko (se lokale prosedyrer). Ved score 3 eller mer på ernæringsscreening, skal det utarbeides individuell ernæringsplan (se lokal prosedyre)
  • Dokumenter inntak av mat og drikke
  • Sikre at eventuelle proteser fungerer tilfredsstillende (3)
Sansesvekkelse (syn, hørsel) (3, 6, 19)
  • Løs reversible årsaker som for eksempel ørevoks (3)
  • Sikre at syns- og hørselshjelpemidler er tilgjengelig, i god stand og benyttes ved behov (3, 6, 19, 25)
Søvnforstyrrelse (3)
  • Tilstreb god søvnhygiene og søvnmønster (3, 6, 19, 25)
  • Unngå sykepleie- og behandlingstiltak på natt om mulig (3, 19)
  • Reduser støy til et minimum i søvnperioder (3, 19)
Elektrolytt- og metabolske forstyrrelser  (hypercalsemi, hyponatremi, hypokalemi, hypoglykemi, hypercarbia) (6, 18, 21, 24)
  • Kontroller blodprøver
  • Korriger elektrolytt- og metabolske forstyrrelser (6, 18)

Behandling

  • Det viktigste i behandlingen av delirium er å påvise og behandle underliggende årsaker eller kombinasjoner av årsaker (3, 18, 19, 24).
  • Bred gjennomgang av pasientens sykdomsbilde og funksjonsnivå.
  • For hospitaliserte eldre gjennomføres geriatrisk konsultasjon (6) hvis tilgjengelig kapasitet.
    Eventuelt kontakte alderspsykiatrisk avdeling ved differensialdiagnostiske spørsmål i forhold til psykisk sykdom.
  • Unngå faktorer som er kjent for å forårsake eller forverre delirium (18, 19), se tabell 1.
  • Iverksett multifaktorielle tiltak tilpasset pasientens individuelle behov (3, 19), se tabell 1.

Håndtering av stress og agitasjon

Hvis pasienten er stresset/plaget eller i fare for seg seg selv eller andre:

  • Ikke-medikamentelle tiltak utgjør alltid basis i håndtering av pasienten (19), se tabell 1.
  • Verbale og nonverbale teknikker for å roe ned situasjonen (3).
  • Unngå å flytte pasienter mellom avdelinger eller bytte rom, med mindre det er absolutt nødvendig (3).
  • Vurder behov for fastvakt, helst av noen som kjenner pasienten (19).
  • Vurder kortvarig medikamentell behandling bare hvis verbale og nonverbale teknikker ikke er effektive eller de er uhensiktsmessige (3, 19), se Medikamentell behandling av delirium.
  • Relativt ofte må man behandle pasienten uten informert samtykke, og i noen tilfeller er det nødvendig å begrense bevegelsesmuligheter, samt medisinere pasienten, på grunn av adferd som kan være til skade for pasienten og/eller omgivelsene. Ved behandling over en begrenset periode kan man vise til Helsepersonelloven §7 (1), samt at man dokumenterer nøye indikasjon for tiltak og behandling i pasientens journal. Ved mer langvarig delirium og behov for tiltak over tid, bør man sende vedtak etter Pasientrettighetsloven §4a (26) for godkjenning i helseavdelingen hos Fylkesmannen.

Dersom manglende bedring og vedvarende delirium

  • Revurder underliggende årsaker (3). Årsaker til delirium kan være komplekse og sammensatte. Ved en del delirium har man en eller flere underliggende årsaker som ikke lar seg korrigere fullt ut (for eksempel betydelig demenssykdom, alvorlig organsvikt og langtkommen kreftsykdom). Da vil miljøtiltak, egnet omsorgsnivå og kanskje i større grad medisinering være aktuelt. Ved persisterende delirium i en siste livsfase kan det være aktuelt å vurdere lindrende sedering etter gjeldende retningslinje (27, 28).

Medikamentell behandling av delirium

  • Ingen medikamenter har delirium som indikasjon, men kan likevel vurderes benyttet ved hyperaktivt delirium med krevende hyperaktiv adferd og hvor pasienten blir en fare for seg selv eller andre. Det kan også være en indikasjon hvor adferden hindrer nødvendig medisinsk behandling eller ved plagsomme psykotiske symptomer. Skal ikke brukes ved hypoaktivt delirium.
  • Nevroleptika: Vurder kortvarig behandling med antipsykotika til utvalgte pasienter med delirium (3, 16, 19, 29-31). Nevroleptika har ikke vist effekt som profylakse (32, 33). Vanlig brukte medikamenter er: haloperidol, risperidone, olanzapin og quetiapin (34), alle i lave til moderate doser.
    Førstevalg er ofte haloperidol, helst gitt per oralt, hvis nødvendig intramuskulært. Dosering i utgangspunktet 0,5-1 mg x 2. Vurder enda lavere dosering hos de skrøpeligste pasientene. Ved manglende effekt kan doseøkning vurderes, men da ytterligere viktig å vurdere bivirkninger, interaksjoner og arytmirisiko (se under). Et likeverdig alternativ er olanzapin, også her helst per oralt, eventuelt intramuskulært, med dosering i utgangspunktet 5-10 mg kveld. Hos pasienter som ikke kan ta medisiner per oralt, eller motsetter seg dette, kan man velge å gi injeksjon. Den skal da settes intramuskulært, og ikke intravenøst eller subkutant (med mindre pasientens vitalia kan kontinuerlig overåkes (monitor)). Det skyldes at det er økt fare for arytmi, med QT forlengelse og ventrikulære arytmier gitt intravenøst og subkutant. I utgangspunktet skal man unngå bruk av nevroleptika hos pasienter med parkinsonisme eller Lewy legeme demens. Hvis det likevel anses nødvendig er quetiapin førstevalg på grunn av mindre tendens til ekstrapyramidale bivirkninger, med en dagsdose på mellom 50-100 mg, kan kun gis per oralt (35). Det er viktig at man har en klar indikasjon for bruk av nevroleptika, at effekten evalueres fortløpende, og at behandlingen er kortest mulig. Medikamentene har potensielt alvorlige bivirkninger, og ukritisk bruk frarådes (36).
  • Det er ikke vist signifikant effekt på deliriumsymptomer av acetylkolinesterasehemmere (3, 16, 29, 37).
  • Det er ikke vist signifikant effekt på deliriumsymptomer av benzodiazepiner (19, 29, 32, 37, 38). Tvert om kan disse medvirke til delirium. Benzodiazipiner skal ikke bråseponeres ved allerede bruk, på grunn av stor abstinensfare.
  • Klometiazol (Heminevrin®) er et benzodiazepinderivat som brukes mye i Norge, ofte i kombinasjon med nevroleptika, for å indusere søvn ved delirium. Klinisk erfaring viser effekt hos utvalgte pasienter, men det er nærmest ingen studier på preparatets effekter på delirium. Bør kun brukes for å oppnå nattesøvn, og kun hos pasienter som er respiratorisk og sirkulatorisk stabile. Anbefalt dose 300-600 mg om kvelden.
  • Melatonin for å korrigere søvnrytmeforstyrrelser ved delirium: Enkelte lovende studier (39), men ikke nok til å anbefale som klinisk praksis.
  • Dexmedetomidin: Dexmedetomidin er allerede i bruk ved mange intensivavdelinger. Enkeltstudier har vist redusert forekomst og varighet av delirium sammenlignet med andre anestesimidler (40, 41). Nylig publiserte studier har også vist effekt over placebo på forebygging av delirium etter elektiv kirurgi (42, 43), men litteraturen er ikke entydig (44).  En placebo kontrollert studie viste gunstig effekt hos deliriøse pasienter på respirator (45).  Er et anestesimiddel som må administreres ved en intensivenhet. Ved aktuell behandling viktig med tett samarbeid med intensivmedisiner og/eller anestesilege.

Videre oppfølging ved mistanke om udiagnostisert kognitiv svikt og demens (3)

Den største enkeltstående risikofaktoren for å utvikle delirium er kognitiv svikt og demens. Hvis det er kjent fra før, tas det med i helhetsvurderingen og behandlingen av pasienter med delirium. Dersom pasienten ikke har en kjent demens, men dette mistenkes i forløpet, anbefales en kartlegging. Det bør da innhentes komparentopplysninger fra nærmeste pårørende, og det anbefales at man fyller ut Informant questionnaire on cognitive decline in the elderly (IQCODE) (46). Man skal ikke stille noen demensdiagnose i et akutt-forløp med delirium. Pasienten bør utredes videre etter gjeldende retningslinjer for demensutredning hvis pasienten hadde symptomer på kognitiv svikt før aktuelle delirium. Det tas ny vurdering etter 1-3 måneder enten hos fastlege eller ved en demenspoliklinikk (47).

Informasjon og støtte

Gi informasjon til pasienter som er i risiko for utvikling av eller som har delirium og deres pårørende og/eller omsorgspersoner (3, 6). Tilpass informasjonen til pasientens kulturelle, kognitive og språklige behov (3).

  • Informer om at delirium er vanlig og vanligvis kortvarig (3).
  • Beskriv pasienters erfaring med delirium (3).
  • Oppmuntre pasienter med risiko og deres pårørende/omsorgspersoner om å rapportere plutselige endringer eller svingninger i adferd til helsepersonell (3).
  • Oppmuntre pasienter som har hatt delirium til å dele sine erfaringer med helsepersonell når de er i bedring.
  • iDelirium er et nettsted som kan anbefales for å lese mer om delirium.

Referanser

  1. Helsepersonelloven. 1999. Lov om helsepersonell m.v. av 1999-07-02 nr 64.
  2. American Psychiatric Association. Diagnostic and statistical manual of mental disorders: DSM-5® (5th ed.). Washington DC: American Psychiatric Association; 2013. 991 s.
  3. National Institute for Health and Care Excellence (NICE). Delirium: prevention, diagnosis and management (CG103). 2010.
  4. Inouye SK, Westendorp RG, Saczynski JS. Delirium in elderly people. The Lancet. 2014;383(9920):911-22.
  5. Pisani M. Assessment of delirium. I: BMJ Best Practice. Sist oppdatetet Dec 11, 2015.
  6. Agency for Healthcare Research and Quality (AHRQ). Delirium. In: Evidence-based geriatric nursing protocols for best practice. Hartford Institute for Geriatric Nursing. NGC:009708 [Guideline Clearing Report]. 2012.
  7. Registered Nurses’ Association of Ontario (RNAO). Delirium, Dementia, and Depression in Older Adults: Assessment and Care (2 th ed). Toronto, ON: Registered Nurses’ Association of Ontario. 2016.
  8. MacLullich A. 4AT rapid assessment test for delirium. Hentet 18.mai 2017.
  9. Evensen S, Forr T, Al-Fattal A, de Groot C, Lönne G, Gjevjon ER, et al. Nytt verktøy for å oppdage delirium og kognitiv svikt. Tidsskrift for Den Norske Laegeforening. 2016;136(4):299-300.
  10. Francis J, Young BG. Diagnosis of delirium and confusional states. I: UpToDate. Hentet 27.november 2014.
  11. Chang VT. Approach to symptom assessment in palliative care. I: UpToDate. Hentet 27.november 2014.
  12. Gusmao-Flores D, Figueira Salluh JI, Chalhub RT, Quarantini LC. The confusion assessment method for the intensive care unit (CAM-ICU) and intensive care delirium screening checklist (ICDSC) for the diagnosis of delirium: a systematic review and meta-analysis of clinical studies. Critical Care. 2012;16(4):R115.
  13. De J, Wand AP. Delirium Screening: A Systematic Review of Delirium Screening Tools in Hospitalized Patients. The Gerontologist. 2015;55(6):1079-99.
  14. Agency for Healthcare Research and Quality (AHRQ). Clinical practice guidelines for the management of pain, agitation, and delirium in adult patients in the intensive care unit. Society of Critical Care Medicine. NGC:009692 [Guideline Clearing Report]. 2013.
  15. HF SI. Akutt delirium (forvirring) hos eldre Helsebiblioteket / Sykehuset Innlandet. Sist oppdatert:  14.12.2014.
  16. Siddiqi N, Harrison JK, Clegg A, Teale EA, Young J, Taylor J, et al. Interventions for preventing delirium in hospitalised non-ICU patients. Cochrane Database of Systematic Reviews. 2016(3): Cd00563.
  17. Zaal IJ, Devlin JW, Peelen LM, Slooter AJ. A systematic review of risk factors for delirium in the ICU. Critical care medicine. 2015;43(1):40-7.
  18. Sean MR, L SA. Medical consultation for patients with hip fracture. I: UpToDate. Hentet 27.11.2014.
  19. Francis J. Delirium and acute confusional states: Prevention, treatment, and prognosis. I: UpToDate. Hentet 27.11.2014.
  20. Schuckit MA. Recognition and management of withdrawal delirium (delirium tremens). The New England journal of medicine. 2014;371(22):2109-13.
  21. Bruera E, Dev R. Overview of managing common non-pain symptoms in palliative care. I: UpToDate. Hentet 27.11.2014.
  22. Moyce Z, Rodseth RN, Biccard BM. The efficacy of peri-operative interventions to decrease postoperative delirium in non-cardiac surgery: a systematic review and meta-analysis. Anaesthesia.  2014; 69(3):259-69.
  23. Thomas E, Smith JE, Forrester DA, Heider G, Jadotte YT, Holly C. The effectiveness of non‐pharmacological multicomponent interventions for the prevention of delirium in non‐intensive care unit older adult hospitalized patients: a systematic review. JBI Database of Systematic Reviews and Implementation Reports. 2014;12(4):180-232.
  24. Glick DB. Overview of complications occurring in the post-anesthesia care unit. I: UpToDate. Hentet 27.11.2014.
  25. Mattison M. Hospital management of older adults. I: UpToDate. Hentet 18.05.17.
  26. Pasient- og brukerrettighetsloven. 1999. Lov om pasient- og brukerrettigheter av 1999-07-02 nr 63.
  27. Den norske legeforening. Retningslinjer for lindrende sedering i livets sluttfase. [Internett]. Oslo: Den norske legeforening; 2014 [hentet 18.10.17].
  28. Førde R, Materstvedt LJ, Markestad T, Kongsgaard UE, von Hofacker S, Brelin S, et al. Lindrende sedering i livets sluttfase - reviderte retningslinjer. Tidsskrift for Den Norske Legeforening. 2015;135(3):220-1.
  29. Maldonado JR. Neuropathogenesis of delirium: review of current etiologic theories and common pathways. The American journal of geriatric psychiatry. 2013;21(12):1190-222.
  30. Schrijver EJ, de Graaf K, de Vries OJ, Maier AB, Nanayakkara PW. Efficacy and safety of haloperidol for in-hospital delirium prevention and treatment: A systematic review of current evidence. European journal of internal medicine. 2016;27:14-23.
  31. Neufeld KJ, Yue J, Robinson TN, Inouye SK, Needham DM. Antipsychotic Medication for Prevention and Treatment of Delirium in Hospitalized Adults: A Systematic Review and Meta-Analysis. Journal of the American Geriatrics Society. 2016;64(4):705-14.
  32. Postoperative delirium in older adults: best practice statement from the American Geriatrics Society. Journal of the American College of Surgeons. 2015;220(2):136-48.e1.
  33. Schrijver EJM, de Vries OJ, van de Ven PM, Bet PM, Kamper AM, Diepeveen SHA, et al. Haloperidol versus placebo for delirium prevention in acutely hospitalised older at risk patients: a multi-centre double-blind randomised controlled clinical trial. Age and ageing. 2017:1-8.
  34. Markowitz JD, Narasimhan M. Delirium and antipsychotics: a systematic review of epidemiology and somatic treatment options. Psychiatry. 2008;5(10):29-36.
  35. Pike E LK, Wisløff T, Ringerike T, Klemp M. Effekt og sikkerhet av første- og annengenerasjons antipsykotika ved schizofreni hos voksne. Oversikt over systematiske oversikter. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Folkehelseinstituttet; 2009.
  36. Agar MR, Lawlor PG, Quinn S, Draper B, Caplan GA, Rowett D, et al. Efficacy of Oral Risperidone, Haloperidol, or Placebo for Symptoms of Delirium Among Patients in Palliative Care: A Randomized Clinical Trial. JAMA internal medicine. 2017;177(1):34-42.
  37. Steiner LA. Postoperative delirium. Part 2: detection, prevention and treatment. European journal of anaesthesiology. 2011;28(10):723-32.
  38. Lonergan E, Luxenberg J, Areosa Sastre A. Benzodiazepines for delirium. The Cochrane database of systematic reviews. 2009(4):Cd006379.
  39. Walker CK, Gales MA. Melatonin Receptor Agonists for Delirium Prevention. The Annals of pharmacotherapy. 2016;51(1):72-78 .
  40. Li Y, Yu ZX, Ji MS, Yan J, Cai Y, Liu J, et al. A Pilot Study of the Use of Dexmedetomidine for the Control of Delirium by Reducing the Serum Concentrations of Brain-Derived Neurotrophic Factor, Neuron-Specific Enolase, and S100B in Polytrauma Patients. Journal of intensive care medicine. 2017:885066617710643.
  41. Maldonado JR, Wysong A, van der Starre PJ, Block T, Miller C, Reitz BA. Dexmedetomidine and the reduction of postoperative delirium after cardiac surgery. Psychosomatics. 2009;50(3):206-17.
  42. Liu Y, Ma L, Gao M, Guo W, Ma Y. Dexmedetomidine reduces postoperative delirium after joint replacement in elderly patients with mild cognitive impairment. Aging clinical and experimental research. 2016;28(4):729-36.
  43. Su X, Meng ZT, Wu XH, Cui F, Li HL, Wang DX, et al. Dexmedetomidine for prevention of delirium in elderly patients after non-cardiac surgery: a randomised, double-blind, placebo-controlled trial. Lancet. 2016;388(10054):1893-902.
  44. Deiner S, Luo X, Lin HM, Sessler DI, Saager L, Sieber FE, et al. Intraoperative Infusion of Dexmedetomidine for Prevention of Postoperative Delirium and Cognitive Dysfunction in Elderly Patients Undergoing Major Elective Noncardiac Surgery: A Randomized Clinical Trial. JAMA surgery. 2017;152(8):e171505. 
  45. Reade MC, Eastwood GM, Bellomo R, Bailey M, Bersten A, Cheung B, et al. Effect of Dexmedetomidine Added to Standard Care on Ventilator-Free Time in Patients With Agitated Delirium: A Randomized Clinical Trial. Jama. 2016;315(14):1460-8.
  46. IQCODE. Spørreskjema til pårørende. 2009.
  47. Jackson TA, MacLullich AM, Gladman JR, Lord JM, Sheehan B. Undiagnosed long-term cognitive impairment in acutely hospitalised older medical patients with delirium: a prospective cohort study. Age and ageing. 2016;45(4):493-9.

Utarbeidelse

Utgitt av:
Haraldsplass Diakonale Sykehus

Godkjent av:Petter Thornam, fagdirektør.

Forfatter(e):
Kristine Amble, sykepleier - Kjersti Henriksen, ergoterapispesialist i eldres helse - Trine Lin Leknessund, ergoterapeut - Trine Espeland, spesialsykepleier i geriatri/fagsykepleier - Kjersti Solvåg, kreftsykepleier - Paal Naalsund, seksjonsleder lege.

Vilkår for bruk

For at du som helsepersonell skal kunne bruke denne prosedyren, må den være godkjent i helseforetaket ditt. Dokumentene på Fagprosedyrer.no er utarbeidet av helsepersonell i helsetjenesten i Norge i deres arbeidstid. Vanlige regler for kildehenvisninger til dokumentene gjelder.

(https://www.helsebiblioteket.no/fagprosedyrer/ferdige/delirium-diagnostikk-og-behandling)