Bakgrunn

Definisjon

Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder (ADHD) er en nevroutviklingstilstand kjennetegnet av vedvarende og gjennomgående mønstre av symptomer på uoppmerksomhet/ konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. I teksten her brukes ADHD som fellesbetegnelse for hyperkinetiske forstyrrelser/ADHD(ICD-10/DSM-5/ICD-11). Eksekutive vansker og følelsesmessige reguleringsvansker er også del av det kliniske bildet ved ADHD, men er ikke diagnostiske kriterier. Symptomene på ADHD kan arte seg forskjellig avhengig av alder og kjønn og kan også variere i henhold til struktur og krav i omgivelsene. Vanskene skal være klart mer uttalt enn det barnets eller ungdommens alder og nivå av intellektuell utvikling tilsier og med en funksjonssvikt på flere arenaer (hjem, barnehage/skole, fritid). Symptomene skal ikke bedre kunne forklares av en annen psykiatrisk eller somatisk diagnose, traumer eller omsorgssvikt, og skal heller ikke skyldes påvirkning av rusmidler eller legemidler (American Psychiatric Association, 2013; World Health Organization, 1992). 

Atferdstrekk som beskrives som ADHD-symptomer er normalfordelt i befolkningen, se figur 1 der tre ulike norske studiepopulasjoner viser fordeling av ADHD symptomer hos dem som har ADHD og dem som ikke har ADHD. Dette innebærer at mange kan kjenne igjen enkelte slike trekk hos seg selv eller barnet sitt uten at det foreligger en diagnose. ADHD-diagnose kan vurderes når symptomene er uttalte og vedvarende, tilsvarende den øvre enden av normalfordelingen, og når de samtidig medfører en tydelig og klinisk signifikant funksjonsnedsettelse i hverdagen (Franke et al., 2018; Larsson, Anckarsater, Rastam, Chang, & Lichtenstein, 2012; Berit S. Solberg et al., 2025). Funksjonssvikt fra disse symptomene er avgjørende for om ADHD-diagnosen skal settes. Variasjonen i symptomer sammen med variasjonen i krav og kontekst gjennom livet gjør at både behovet for en diagnose og om en oppfyller kriteriene for ADHD diagnose kan variere gjennom livet. Økte krav til struktur og selvstendighet i voksenlivet kan gjøre at ADHD symptomer under terskelnivå i barnealder gir store funksjonsvansker først seinere i livsløpet.

Figur 1. Fordelingen av ADHD symptomer (målt ved ASRS – ADHD Symptoms Rating Scale) hos 102,000 unge voksne/voksne med og uten ADHD i tre ulike kohorter; ~90,000 mødre og fedre fra Mor, far, barn studien (MoBa) , ~10,000 unge voksne fra Ung@hordaland studien (y@h) og ~1,600 voksne fra ADHD studien (ANA) ved Universitetet i Bergen. Rød stiplet linje er kvinner, blå stiplet linje er menn. Rød vertikal linje er gjennomsnittlig ADHD skåre for kvinner og blå vertikal linje er gjennomsnittlig skåre for menn, for detaljer om studien, se referanse (Berit S. Solberg et al., 2025).

Hyperaktivitet og impulsivitet er symptomer som i større grad enn oppmerksomhetsvansker reduseres ved økende alder (Faraone, Biederman, & Mick, 2006). ADHD-symptomer vedvarer inn i voksen alder hos omtrent to tredjedeler. Det er også vist at lav grad av ADHD-symptomer er assosiert med færre internaliserende eller eksternaliserende atferdsproblemer, bedre kognitive testresultater, mer positiv atferd og positivt hjemmemiljø (Greven et al., 2016).

ADHD er en tilstand med store konsekvenser for individet. ADHD gir økt risiko for lavere utdanning, arbeidsuførhet og negative helseutfall som igjen gir økt risiko for somatiske og psykiatriske lidelser, kriminalitet samt for tidlig død (Dalsgaard et al., 2014; Dalsgaard, Ostergaard, Leckman, Mortensen, & Pedersen, 2015; Halmoy, Fasmer, Gillberg, & Haavik, 2009; Instanes et al., 2017; Instanes, Haavik, & Halmoy, 2016; Mannuzza, Klein & Moulton, 2008; B. S. Solberg et al., 2018; Yoshimasu et al., 2012). ADHD påvirker derfor individets produktivitet, forventet levealder og livskvalitet gjennom hele livsløpet.

Forekomst

I Norge er forekomst av ADHD diagnose: ~1–2 % i skolealder for hyperkinetisk forstyrrelser (ICD-10), men ~5 -7 % ved ADHD-kriterier etter DSM-5/ICD-11 (Suren et al., 2012).

Forskjeller i prevalenstall må ses i sammenheng med hvilke diagnosekriterier som er lagt til grunn. ICD-10 opererer med strengere kriterier, hvor diagnosen forutsetter kombinerte symptomer på både oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet/impulsivitet. I DSM-5/ICD-11 er kriteriene utvidet og differensiert i ulike presentasjoner, herunder overveiende uoppmerksom presentasjon, noe som bidrar til høyere prevalenstall (American Psychiatric Association, 2013; World Health Organization, 1992).

Den globale forekomsten av ADHD er også anslått til ~5–7 % for barn/ungdom (Polanczyk, de Lima, Horta, Biederman, & Rohde, 2007; Thomas, Sanders, Doust, Beller, & Glasziou, 2015). For voksne er global forekomst anslått til ~2.5 % (Fayyad et al., 2017; Song et al., 2021; Suren et al., 2012).

ADHD symptomer har holdt seg stabilt i befolkningen, mens ADHD diagnoser har økt vesentlig de siste årene. En svensk studie indikerer at foreldre i økende grad rapporterer funksjonsnedsettelse knyttet til ADHD-symptomer sammenlignet med tidligere undersøkelser, noe som kan bidra til å forklare økt diagnostisering av ADHD (Garcia-Argibay et al., 2024). Forfatterne peker på at ADHD-symptomer kan oppleves som mer belastende i dagens samfunn, blant annet på grunn av økt bruk av digitale enheter, høyere akademiske krav og endrede foreldrestiler mot mer ettergivende oppdragerstil som stiller færre krav til barn, fører til mindre struktur og rutine i barnas liv, noe som potensielt kan forsterke ADHD-symptomer som impulsivitet og vansker med organisering. Samtidig kan økt bevissthet, medieoppmerksomhet og bedre tilgang til diagnostiske tjenester ha senket terskelen for å identifisere og rapportere funksjonsnedsettelse. Studien understreker behovet for at klinikere balanserer foreldrerapporter med mer objektive vurderinger, for å sikre at diagnostikk og tiltak samsvarer med barnets faktiske behov.

Det har vært en stor økning i antall henvisninger og diagnostisering av ADHD de siste ti årene. Økningen blant barn og unge viser en kontinuerlig trend, som også kjennetegnes av at forekomst av ADHD-diagnoser nå er høyere blant tenåringsjenter enn blant gutter (Del 4: Tidstrender i forekomst av ADHD-diagnoser - FHI). Det samme sees i andre skandinaviske land som Danmark (Grøntved et al., 2025). Norge har omtrent lik forskriving av ADHD-medisin som Danmark, med Sverige, Finland og Island med litt høyere på hhv 6, 7 og 13%(Ollerup et al., 2025; Zoltek & Ågren, 2025).

PricewaterhouseCoopers (PwC) har på oppdrag fra Helsedirektoratet sett på hvilke forhold som driver den observerte økningen i ADHD-diagnoser blant barn og unge, og hvilke konsekvenser dette har. De konkluderer med at utvidede og endrede diagnosekriterier har en sikker dokumentert effekt på økningen i ADHD-diagnoser, der flere som tidligere ikke kvalifiserte for diagnosen, nå kvalifiserer for den. Videre at flere opplever symptomer nå enn tidligere, og/eller at de som får symptomer får sterkere eller flere symptomer. Flere faktorer som nevnes er at samfunnet nå er bedre på å gjenkjenne symptomer enn tidligere, at det har vært en innsnevring i forståelsen av hva som er normal adferd, at noen av de beskyttende faktorene i samfunnet har blitt redusert, og at det i flere sammenhenger blir sett på som attraktivt å få en ADHD-diagnose. Sammenlagt bidrar dette både til økt symptomtrykk og til at flere blir diagnostisert (PricewaterhouseCoopers, 2026).

For detaljer om forekomst av ADHD og andre tilstander i BUP poliklinikk i Norge, se Helseatlas

Årsaksforhold

ADHD er en multifaktoriell tilstand der både miljøfaktorer og arvelige faktorer har betydning. Arvelige faktorer kan forklare mye av risiko for å utvikle ADHD symptomer eller å få en ADHD-diagnose. Dette er basert på familie-, tvilling- og adopsjonsstudier samt ved genom-assosiasjonsstudier (GWAS) (Bergen, Gardner, & Kendler, 2007; Polderman et al., 2015). ADHD har en sterk genetisk komponent og er en polygen tilstand, noe som betyr at mange vanlige genetiske varianter bidrar til risikoen for ADHD symptomer, hver med svært små effekter (Larsson, Chang, D'Onofrio, & Lichtenstein, 2014). Det har imidlertid vært vanskelig å fastslå de eksakte genetiske mekanismene som forklarer ADHD. Gjentakelsesrisiko for ADHD hos et barn er høyest for gutter og når begge foreldre har ADHD (B. S. Solberg et al., 2021). Denne økte risikoen er forklart av både genetiske og miljømessige faktorer (Haavik, 2025). Det er betydelig genetisk overlapp med andre nevroutviklingstilstander og andre psykiatriske tilstander (The Brainstorm Consortium, 2018).

En beskriver ofte to hovedhypoteser ved ADHD; top-down og bottom-up. Top-down hypotesen beskriver utfordringer med kognitiv kontroll og bottom-up med motivasjon og aktivering. Delay aversion er en annen sentral hypotese i ADHD nevropsykologisk teori, altså at barnet med ADHD vil gjøre alt for å unngå å vente, eller omvendt, få umiddelbar belønning.

Nevrovitenskapelig forskning viser at ADHD er assosiert med både strukturelle hjerneforandringer og endret funksjon i sentrale nevrotransmittersystemer. Hos personer med ADHD er det på gruppenivå beskrevet redusert totalt hjernevolum samt endringer i prefrontal cortex, basalganglier og belønningssystemet (ventrale striatum). I tillegg er det påvist avvik i frontostriatale nettverk, som er viktige for oppmerksomhet og eksekutive funksjoner (Swanson et al., 2007; Tripp & Wickens, 2009). Disse strukturene inngår i de cortico-striato-thalamo-corticale (CSTC) nettverkene, som har en sentral rolle i regulering av kognitiv funksjon, motivasjon, emosjonsregulering, impulskontroll, igangsetting og regulering av bevegelser, oppmerksomhet, forsinkelsesaversjon (delay aversion) og vanedannelse. Cerebellum har også forbindelser til disse nettverkene og bidrar til regulering av timing, koordinasjon og kognitiv kontroll (Durston, van Belle, & de Zeeuw, 2011). Ved ADHD er aktiviteten i frontostriatale og CSTC-relaterte nettverk ofte redusert eller umodent regulert, noe som kan føre til vansker med å opprettholde oppmerksomhet og hemme impulsive responser.

Regulering av nevrotransmitterne dopamin og noradrenalin, som er avgjørende for signaloverføring i disse nettverkene, er en sentral hypotese i forståelsen av ADHD symptomer. Dopamin er særlig knyttet til belønning, motivasjon og læring, mens noradrenalin bidrar til oppmerksomhet og signalstyrke i prefrontal cortex. Ubalanse i disse systemene kan svekke prefrontal funksjon og dermed eksekutiv kontroll (Arnsten, 2009).

Funksjonell hjerneavbildning (fMRI) støtter dette bildet ved å vise redusert aktivitet i prefrontale cortex og striatale områder hos personer med ADHD (Cortese et al., 2012; Faraone et al., 2015). Samlet peker funnene på at ADHD er en kompleks nevrobiologisk tilstand der strukturelle og funksjonelle hjerneendringer, i samspill med nevrokjemisk dysregulering, påvirker oppmerksomhet, impulsivitet og atferdsregulering. Overlapp i CSTC-nettverkene kan også bidra til å forklare komorbiditet med andre nevroutviklingstilstander som Tourettes syndrom og psykiske symptomdiagnoser som OCD.

Miljøfaktorer kan også bidra til risiko for å utvikle ADHD-symptomer.  Pre-, post- og perinatale faktorer som prematuritet, lav fødselsvekt og prenatal eksponering av toksiner (Donzelli et al., 2019; Moore et al., 2022), perinatale komplikasjoner (Halmoy, Klungsoyr, Skjaerven, & Haavik, 2012), kostholdsfaktorer (B. S. Solberg et al., 2024) øker risiko for ADHD, men hver enkelt faktor bidrar lite. Rapporterte assosiasjoner mellom ulike miljøfaktorer bør tolkes med varsomhet, og bør forstås mer som korrelasjoner enn direkte årsaksfaktorer (da Silva et al., 2023; Gustavson et al., 2017; Halmoy et al., 2012; Pettersson, Larsson, D'Onofrio, Almqvist, & Lichtenstein, 2019; Skoglund, Chen, D'Onofrio, Lichtenstein, & Larsson, 2014).

I tillegg kan samfunnsmessige miljøfaktorer som økt skjermbruk, dagens skolestruktur, samt alvorlige livshendelser bidra til utvikling og forsterkning av ADHD symptomer. Uro, impulsivitet og oppmerksomhetsvansker kan forårsakes av mange ulike faktorer og diagnostisering er derfor krevende og i flere tilfeller må det utøves skjønn.

Sosioøkonomiske faktorer er dokumentert å påvirke en rekke tilstander og helseaspekter. De kan også bidra til den høye forekomsten av psykiatriske komorbide lidelser hos personer med ADHD. Personer med ADHD har lavere utdanning og høyere grad av arbeidsuførhet sammenlignet med personer uten denne tilstanden (Halmoy et al., 2009). Som ved alle funn som gjøres ved forskning på ADHD, er det funn på gruppenivå og ikke nødvendigvis representativt for alle individer med ADHD.

Psykiatrisk komorbiditet

Komorbiditet refererer til enhver tilleggslidelse som eksisterer samtidig hos en person med en definert hoveddiagnose.

Både nevroutviklingsdiagnoser og psykiske symptomtilstander kan opptre samtidig, og defineres da som psykiske komorbide tilstander. Nyere genetiske assosiasjonsstudier har vist at det er felles genetiske faktorer for nevroutviklingsdiagnoser og psykiske symptomtilstander (Cross-Disorder Group of the Psychiatric Genomics Consortium. Electronic address & Cross-Disorder Group of the Psychiatric Genomics, 2019; The Brainstorm Consortium, 2018).

Det er høy grad av komorbiditet ved ADHD. Det er både høyere risiko for andre nevroutviklingsdiagnoser og for å utvikle andre psykiske tilstander som hhv autisme, Tourettes syndrom, angsttilstander, depresjon og andre affektive tilstander, OCD, PTSD, spiseforstyrrelse, psykose, ruslidelser og personlighetsforstyrrelser. Det er også økt risiko for somatiske tilstander som overvekt, type 2 diabetes, hjerte-karlidelser samt tidlig død (Chen et al., 2018; Dalsgaard et al., 2015; Li et al., 2023) .

Kjønnsforskjeller

ADHD regnes som samme tilstand i barndom og voksen alder, hos både kvinner og menn, selv om symptomuttrykket kan variere mellom kjønn (Biederman et al., 2002; Rucklidge, 2008; Williamson & Johnston, 2015). Historisk ble ADHD først identifisert hos gutter, noe som bidro til høye gutter-jenter-forhold i barndommen (9:1–3:1). I voksen alder nærmer kjønnsforholdet seg 1.7:1 i kliniske utvalg, mens befolkningsstudier viser mer jevn fordeling (Biederman, Faraone, Monuteaux, Bober, & Cadogen, 2004; Murray et al., 2022). Gutter oppdages ofte tidligere fordi de i større grad viser utagerende atferd, mens jenter oftere henvises senere med internaliserende vansker. Jenter får derfor oftere andre diagnoser før ADHD og ADHD diagnosen stilles seinere (Skoglund et al., 2024).

Jenter og kvinner har oftere ADHD med overveiende uoppmerksom presentasjon, rapporterer høyere grad av funksjonsnedsettelse ved samme symptomnivå som menn og har hyppigere komorbide symptomer på angst og depresjon (Williamson & Johnston, 2015). Gutter/menn har oftere kombinert presentasjon og mer eksternaliserende vansker som f.eks. rusmiddelproblematikk. En mulig «kvinnelig beskyttelseseffekt» er foreslått, som innebærer at jenter kan ha behov for større samlet genetisk og miljømessig belastning for å utvikle klinisk tydelige ADHD-symptomer (Jacquemont et al., 2014).

Jenter og kvinner bruker ofte betydelig energi på å skjule vansker og tilpasse seg sosialt, dette kalles sosial justering eller maskering. Dette kan bidra til sen identifisering og diagnostisering. Studier indikerer at jenter med ADHD og autismespekterforstyrrelser opplever større sosialt tilpasningspress enn jevnaldrende (McKinney et al., 2024).

Forskjeller i helsesøkende atferd mellom menn og kvinner kan også påvirke de observerte kjønnsforskjellene i forekomst av ADHD (Harris et al., 2016). Generelt oppsøker relativt flere kvinner helsetjenester som voksne sammenlignet med menn, og på denne måten kan de “ta igjen” mennene når det gjelder ADHD-diagnose, noe som forklarer det likere kjønnsforholdet i voksen alder. Kontakt med helsetjenesten i ung voksen/voksen alder er mer avhengig av selvhenvisning på bakgrunn av egne opplevde symptomer enn i barndommen, hvor henvisning er mer avhengig av andres observasjoner og tolkninger, for eksempel fra foreldre og lærere.

Aktuelle diagnoser etter ICD-10

F90 Hyperkinetiske forstyrrelser

F90.0 forstyrrelser av aktivitet og oppmerksomhet

F90.1 Hyperkinetisk atferdsforstyrrelser

F90.8 Annen spesifiserte hyperkinetisk forstyrrelse

F90.9 uspesifisert hyperkinetisk forstyrrelse

Klinisk tilstandsbilde

Diagnosekriterier

I henhold til nasjonale faglige retningslinjer for ADHD bør kriteriene fra «Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders version 5» (DSM-5) brukes i diagnostisering av ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD). Begrunnelsen for dette er utførlig beskrevet i nasjonal faglig retningslinje. Bruk av samme diagnostiske kriterier hindrer uønsket variasjon i diagnostiseringspraksis i de ulike fylkene og har til hensikt å sikre riktig diagnose og oppfølging.

 

ICD-10

F90-98 Atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser som vanligvis oppstår i barne- og ungdomsalder

I ICD-10 brukes begrepet Hyperkinetisk forstyrrelse, der kravet er at både oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet er til stede i flere situasjoner og gir en funksjonssvikt. De fremtredende symptomene er nedsatt oppmerksomhet og hyperaktivitet, som begge må være til stede for å kunne sette en diagnose. Symptomene skal være til stede før 7-års alder og ha vart over tid.  Det differensieres fra atferdsforstyrrelse. Når kriteriene for en hyperkinetisk forstyrrelse er oppfylt, har denne prioritet foran atferdsforstyrrelse. Når kriteriene både for hyperaktivitet og atferdsforstyrrelser er oppfylt og hyperaktiviteten er gjennomgripende og alvorlig, skal hyperkinetisk atferdsforstyrrelser F90.1 settes.

Kjernesymptomer

ADHD kjennetegnes ved vedvarende vansker med oppmerksomhet, konsentrasjon, impulskontroll og aktivitetsregulering som gir betydelig funksjonsnedsettelse i hverdagen. Mange barn og unge kan ha slike symptomer i varierende grad, men diagnosen stilles først når symptomene er så uttalte at de faktisk påvirker daglig fungering i stor grad. Symptomene blir tydeligere når kravene overstiger barnets kapasitet, og varierer med alder, utviklingsnivå og kontekst. Vanskene er ikke et uttrykk for trass eller manglende forståelse, og kan ledsages av andre utfordringer som påvirker daglig fungering.

Ledsagende symptomer/komorbide tilstander

ADHD opptrer i de fleste tilfeller sammen med andre tilstander. Derfor må samtidige vansker kartlegges og beskrives, også om de er under terskel for diagnose. Noen av vanskene må utredes av andre faggrupper, enten ved henvisning eller ved tverrfaglig utredning.

Søvnvansker

Det er en overhyppighet av ulike søvnvansker som insomni og døgnrytmeforstyrrelser hos barn og unge med symptomer på nevroutviklingsforstyrrelser. Det er viktig at søvnvansker kartlegges og identifiseres tidlig i forløpet av en utredning, da symptomer på søvnvansker og ADHD er til dels overlappende, og riktig behandling av søvnvanskene er viktig for differensialdiagnostisk vurdering. Bedring av søvnlengde og søvnkvalitet kan redusere symptomer som kan forveksles med ADHD.

BUP Veileder - Søvnlidelser

Skolefaglige vansker

Barn med symptomer som konsentrasjonsvansker, oppmerksomhetsvansker, impulsivitet og utfordringer med eksekutive funksjoner, kan ha vansker med skolefaglig fungering.  Disse vanskene viser seg gjerne ved store utfordringer med å opprettholde fokus, følge instruksjoner og gjennomføre oppgaver. Disse vanskene må kartlegges, også om de ikke oppfyller kriteriene for en spesifikk språk- eller lærevanske.  Barna har behov for tilpasset opplæring slik at barnet opplever skolefaglig og sosial mestring.
 

Emosjonell dysregulering, generelle reguleringsvansker og atferdsvansker

Symptomer på ADHD som impulsivitet, uro, lav terskel for irritabilitet og emosjonelle reguleringsvansker kan blant annet føre til sinneutbrudd, trass og motstand, som ligner atferdsvansker. Samtidig er det en overhyppighet av atferdsvansker, særlig opposisjonell   atferdsforstyrrelse (ODD), hos barn med ADHD. Det er viktig å kartlegge dette nøye i utredningen, da behandlingen må rette seg mot begge områdene. (lenke til generelt kapittel)

Nedsatt psykomotorisk tempo

En del barn med ADHD og andre nevroutviklingsforstyrrelser fremstår med langsomt tempo, og omtales i engelskspråklig litteratur som å ha «sluggish cognitive tempo» (SCT). Disse barna strever ofte med driv, motivasjon, aktivering og konsentrasjon. Vanskene deres blir lett misforstått eller oversett fordi hyperaktiviteten ikke er fremtredende, noe som gjør at man ikke alltid mistenker ADHD. Barna har likevel de samme underliggende utfordringene med eksekutive funksjoner, og utredning og behandling skal gjøres etter nasjonale faglige retningslinjer for ADHD. (lenke til generelt kapittel)

Spesifikke språkvansker

Språkforstyrrelser er sannsynligvis underdiagnostisert i BUP. Når barn henvises for skolevegring, sosial angst, atferdsvansker, emosjonelle vansker eller mistanke om ADHD, er det en risiko for at underliggende språkforståelsesvansker ikke oppdages. Spesifikke språkvansker (SSV) forekommer oftere hos barn med nevroutviklingsforstyrrelser. Samtidig vet vi at spesifikke språkvansker kan gi lignende symptombilde som ADHD. Det er derfor viktig med gode differensialdiagnostiske vurderinger.  Barn med spesifikke språkvansker kan streve med å forstå nyanser, instrukser og sosiale språkkoder. De kan også oppleve utfordringer med å uttrykke seg, ha problemer med å forklare, argumentere og strukturere fortellinger. Dette kan også gi vansker med å delta i lek og aktiviteter med andre, noe som kan gjøre barnet mer passivt og usikkert. I DSM-5 og i ICD-11 vil definisjonene være noe annerledes enn i ICD-10. Da vil begrepet developmental language disorder (DLD), på norsk utviklingsmessig språkforstyrrelse, bli anvendt. (lenke til kapittel om spesifikke lærevansker)

Spesifikke lærevansker

I et nevroutviklingsperspektiv er det viktig å kjenne til at spesifikke lærevansker ofte forekommer sammen med andre nevroutviklingsforstyrrelser. Vanskene opptrer sjelden isolert, og barnets fungering vil ofte være påvirket både av selve lærevansken og av samtidige vansker med oppmerksomhet, eksekutive funksjoner, språk, motorikk eller emosjonell regulering. Dette gjør bred kartlegging viktig, både for differensialdiagnostisk avklaring og for valg av tiltak. I nyere diagnosemanualer blir disse vanskene samlet under en kategori for spesifikke lærevansker.  Dette gjør det tydelig at det dreier seg om nært beslektede nevroutviklingsvansker med overlappende mekanismer og hyppig komorbiditet. (lenke til kapittel om spesifikke lærevansker)

I ICD-11 vil beskrivelsen av Spesifikk leseforstyrrelse (F81.0) og Spesifikk forstyrrelse i regneferdighet (F81.2) være overlappende med nåværende diagnosemanual.  I ICD-10 derimot, finnes ikke dysgrafi som egen diagnose. Den nærmeste kategorien er F81.1 spesifikk stavevanske, men denne dekker først og fremst rettskriving. I ICD-11 forstås skrivevansker bredere som Developmental learning disorder with impairment in written expression. Dette omfatter vansker med staving, grammatikk, tegnsetting, setningsbygging og organisering av tekst. Det er fortsatt viktig å skille dette fra grafomotoriske vansker, som håndskrift, skrivetempo og motorisk presisjon. Slike vansker kan heller høre inn under motoriske vansker/F82.

Motoriske vansker

Barn med ADHD-symptomer kan ha motoriske vansker som ledsagende symptom grunnet uro i kroppen og mild forsinkelse av fin- og grovmotoriske ferdigheter. Dette kan gi utslag i vansker med skriving, balanse og koordinasjon. De motoriske vanskene vises ofte som uro i kroppen, for eksempel tromming med fingrene eller rastløshet. Noen barn kan f.eks. velge en tilsynelatende uhensiktsmessig sittestilling for å skjule denne uroen. Noen kan oppfattes som mer klossete. Noen kan ha nytte av fysikalsk behandling, motorisk trening og tilretteleggingstiltak. 

Noen barn har vedvarende vansker med fin- og grovmotorikk i den grad at det oppfyller kriteriene til diagnosen Spesifikk utviklingsforstyrrelse i motoriske ferdigheter F82 (ICD-10) / Developmental Coordination Disorder (DSM 5) / 6A04 Developmental motor coordination disorder (ICD-11).  Vanskene med tilegnelse og utførelse av koordinerte motoriske ferdigheter, skal være klart under forventet nivå for alder og utviklingsnivå. Vanskene må påvirke funksjon i dagligliv og skole, og ikke bedre kunne forklares av intellektuell funksjonsnedsettelse, synsvansker, nevrologisk sykdom, muskelsykdom eller annen medisinsk tilstand. Det anbefales standardisert motorisk kartlegging, eksempelvis NUBU 4-16, M-ABC-2 eller BOT-2, supplert med funksjonsopplysninger fra hjem/skole og klinisk vurdering. (lenke til kapittel om spesifikke lærevansker)

Psykiske lidelser

Psykiske lidelser som angst, depresjon, traumetilstander, tvangslidelser, bipolar lidelse, spiseforstyrrelse (både anoreksi og overspisingslidelse), tilknytningsforstyrrelse og særlig andre nevroutviklingstilstander, som f.eks. autismespekterforstyrrelse og Tourettes syndrom, er hyppig forekommende samtidig som ADHD. Det er viktig at dette kartlegges bredt og grundig i utredningen, for riktig differensialdiagnostisk vurdering, men også for at riktig tiltak kan settes inn.

Udiagnostisert eller ubehandlet ADHD er en risikofaktor for mange andre psykiske lidelser, særlig angstlidelse og depresjon. 

Utredning og diagnostikk

ADHD er en klinisk diagnose og det finnes ingen medisinske objektive tester eller undersøkelser som kan påvise diagnosen. Symptomene er ikke diagnosespesifikke og kan opptre ved en rekke andre barne- og ungdomspsykiatriske tilstander. Som tidligere beskrevet er det høy komorbiditet og økt forekomst av sosiale sårbarhetsfaktorer ved ADHD, noe som gjør at det ofte forekommer psykososiale belastninger og andre tilstander samtidig med ADHD. ADHD kan også forekomme samtidig med ervervede eller medfødte tilstander, f.eks. epilepsi og andre nevroutviklingsforstyrrelser.

Helsedirektoratet har utarbeidet en nasjonal faglig retningslinje og et nasjonalt pasientforløp for psykisk helse hos barn og unge.  Retningslinjer er retningsgivende og normerende. Den beskriver anbefalte handlingsvalg. Dersom utredning eller behandling avviker fra retningslinjene, bør dette dokumenteres i journal.

Les mer om Nasjonal faglig retningslinje for ADHD
Les mer om Nasjonalt pasientforløp for psykiske lidelser- barn og unge

ADHD og andre nevroutviklingsforstyrrelser utredes i tverrfaglige team. Det er anbefalt å kartlegge, og ved behov også utrede for samtidige vansker. Det er anbefalt å beskrive samtidige utviklingsmessige, somatiske, atferdsmessige, psykososiale og psykiatriske vansker, også om de ikke tilfredsstiller kriteriene til en diagnose. Psykologspesialist og barne- og ungdomspsykiater har ansvar for de formelle diagnostiske vurderingene, mens andre faggrupper (leger, psykiatere, psykologer, sosionomer, pedagoger, fysioterapeut, logoped, sykepleiere og miljøterapeuter med flere) er med i utredningsprosessen. En slik helhetsvurdering, der barnets aktuelle symptomer er vurdert opp mot funksjon og differensialdiagnostikk, gir en bred forståelse av barnets utfordringer og bidrar til en god beskrivelse av mulige tiltak. 

I utredningen av ADHD er det vesentlig å få tak i informasjon som kan bekrefte eller avkrefte om kriteriene for ADHD-diagnosen er oppfylt. Det er viktig å skape en god allianse med familien, som legger et godt grunnlag for å ta tak i den aktuelle problemstillingen. Vår oppgave er å gi familien muligheten til å forstå og være delaktig i prosessen og de utredningstiltakene som iverksettes. Det er viktig å få frem foreldrenes beskrivelse av opplevde vansker og barnets forståelse av sin egen situasjon, sine vansker og ressurser. Det må tidlig kartlegges i forhold til alvorlig psykopatologi og alvorlig risiko for barnet (suicidalitet, psykosesymptomer, alvorlig depresjon, rus, vold og traumer).

En grundig anamnese og utviklingshistorie er sentralt i utredningen, og når det gjelder utredning av en eventuell ADHD er det særlig viktig å kartlegge:

• Hereditet (utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser i nær familie)
• Svangerskap (prematuritet, lav fødselsvekt, rus- og legemiddelbruk i svangerskap), forhold rundt fødsel
• Psykomotoriske milepæler (grov og finmotorikk, koordinasjon, balanse), språkutvikling, kognitiv utvikling, utvikling av sosiale ferdigheter. Symptomutvikling og varighet bør sees i et utviklingsperspektiv, tilpasset alder og evnenivå.
• Naturlige funksjoner (kosthold, søvn)
• Rus- og legemiddelbruk
• Kartlegging av traumer, relasjonelle vansker og psykososiale belastninger.
• Psykiatrisk sykehistorie, symptomer på nevroutviklingsforstyrrelser
• Somatisk sykehistorie (diagnose på akse 4)

Det vil være nødvendig å innhente informasjon om symptomer, fungering på andre arenaer, tidligere utredning og hjelpetiltak fra andre samarbeidspartnere som skolen, PPT, barnevernet, helsestasjon og somatisk journal.

Det er viktig å skape en trygg arena, også for barnet og ungdommen. I en egen samtale kan barnet, ut ifra eget utviklingsnivå og modenhet, selv få mulighet til å uttrykke hvordan barnet opplever sin hverdag, fritidsinteresser, mulige nære venner og forholdet til foreldre og søsken og mulige traumer. Det bør i samtale med ungdom også kartlegges i forhold til selvmordstanker og bruk av alkohol og illegale rusmidler og annen avhengighet.
Barnet bør om mulig observeres i en naturlig kontekst, f.eks. på lekerom, i barnehage, skole, eller i hjemmemiljøet.  Se etter høyt aktivitetsnivå, engstelighet, usikkerhet, tics, hyppig skifte av aktivitet, evne til å holde fokus, evne til å planlegge, fullføre, følge flerleddete instruksjoner, samspill med observatør, lærer og/eller foresatte, relasjon til andre jevnaldrende, fungering i ustrukturerte rammer, forventning fra lærer sin side, klassemiljø og holdninger rundt eleven.

Evnekartlegging skal som regel gjennomføres, dersom ikke valid test foreligger, f.eks. fra PPT.  Kartleggingen kan bidra til å synliggjøre styrker og utfordringer på de forskjellige områdene og er relevante for differensialdiagnostikk og senere tilrettelegging.

For å kunne gjøre en god differensialdiagnostisk kartlegging, må det innhentes informasjon i forhold til samtidig psykiatriske symptomer. Dette kan for eksempel gjøres som et semi-strukturert intervju med både foresatte og med barnet, ved hjelp av kartleggingsverktøy (se under).

En barne- og ungdomspsykiater eller lege i spesialisering i BUP skal vurdere om det er behov for barne- og ungdomspsykiatrisk legeundersøkelse og møte pasienten. En barne- og ungdomspsykiatrisk legeundersøkelse inneholder en nevrologisk undersøkelse inkludert soft-signs. Ved mistanke om motoriske vansker, må det vurderes om det skal gjøres en utvidet motorisk undersøkelse med f.eks. Movement Assessment Battery for Children (ABC-movement) eller NUBU-16.  Barne- og ungdomspsykiater må vurdere om det er indikasjon for MR caput, EEG, genetisk undersøkelse, metabolsk screening, utvidet hørsel- og synsundersøkelse.

En kartlegging av eksekutiv funksjon eller nevropsykologisk fungering er nyttig. En slik kartlegging, sammen med evnekartlegging, vil kunne gi diagnostisk beslutningsstøtte for å avklare om vanskene skyldes andre hjerneorganiske vansker som nedsatt kognitiv kapasitet, lærevansker, språkvansker eller lignende. Denne informasjonen vil også være viktig for å kunne gi råd om tiltak hjemme, på skolen og tilrettelegging. Indikasjon for nevropsykologisk utredning kan for eksempel være biologiske risikofaktorer i anamnese, hjerneorganiske avvik og epilepsier, store sprik i evneprofil eller vansker med læring, motorikk/øye-hånd koordinering, tempo eller hukommelse. Selv uten nedsatt kognitiv kapasitet har mange barn med ADHD en ujevn evneprofil som kan gi stor funksjonssvikt i hverdagen. Et høyt evnenivå kan maskere ADHD-symptomer. Symptomer kan også være mindre synlige hos jenter og hos rolige gutter, noe som kan føre til at vanskene i stedet viser seg som økte internaliserende psykiske symptomer. I noen tilfeller må det også settes inn tiltak og startes behandling parallelt med at vi utreder barnet/ungdommen.

Standardiserte utredningsinstrumenter

Helsedirektoratet anbefaler systematisk bruk av standardiserte instrumenter i utredningen, men informasjonen må tolkes ved bruk av klinisk skjønn. Instrumentene veileder klinikeren til å innhente informasjon om et bredt spekter av symptomer og kan bidra til vurderinger av alvorlighetsgrad ved hjelp av forskningsbaserte grenseverdier og normer. Instrumentene kan også brukes under behandlingsforløpet for å evaluere effekten av behandlingen.
Skjema bør velges etter konkret vurdering av behov for kartleggingsområde.

Skjemaer og tester skal alltid tolkes i sammenheng med klinisk intervju og differensialdiagnostiske vurderinger – ikke alene avgjøre diagnosen.

Differensialdiagnostikk

I utredningen må det gjøres en vurdering med tanke på differensialdiagnoser og eventuelle samtidige tilstander. Det er vist at ADHD ofte opptrer sammen med andre tilstander. Samtidig så er det viktig at andre tilstander som kan forklare ADHD-symptomene bedre, ikke blir oversett, slik at barnet blir forstått og riktig behandling og tiltak kan settes i gang. Dette er særlig utfordrende hos barn som har opplevd traumatiske oppvekstvilkår og fremviser store emosjonelle vansker. Utfordringen er at tilstandene både kan være samtidige tilstander og differensialdiagnoser. Listen under er ikke uttømmende.

Somatiske differensialdiagnoser:

• Syn- og hørselsvansker
• Søvnvansker, inkl. insomni, døgnrytmeforstyrrelser og f.eks. søvnrelaterte bevegelsesforstyrrelser f.eks. restless legs- syndom (RLS).
• Mangeltilstander (jernmangel, vitamin B12-mangel, vitamin D-mangel)
• Thyroideasykdom
• Epilepsi
• Cøliaki
• Diabetes
• Traumatisk hodeskade
• Intrakraniell patologi
• Medfødte/genetiske tilstander:
  • 22q11.2 delesjonssyndrom
  • Fragilt X-syndrom
  • Turners syndrom
  • Klinefelters syndrom
  • Tuberøs sklerose
  • Nevrofibromatose type 1
  • Noonan syndrom
  • Prader-Willis syndrom
  • Smith-Magenis syndrom
  • Sotos syndrom

Psykiatriske differensialdiagnoser:

• Andre nevroutviklingsforstyrrelser:
  • autismespekterforstyrrelser
  • utviklingshemming / intellektuell funksjonsnedsettelse
  • lærevansker
  • språkvansker
  • motoriske vansker
  • tics/Tourettes syndrom
• Depresjon- og angstlidelser
• Traumelidelser
• Psykososiale belastninger
• Tilknytningsforstyrrelser

Om det dreier seg om samtidige eller differensialdiagnostiske vansker, må vurderes, basert på en bred og grundig utredning, slik at man kan avklare om symptomene er stabile over tid og kanskje har oppstått før andre symptomer, som ved ADHD. Er symptomene mer nyoppstått eller opptrer kun i forbindelse med andre tilstander som f.eks. psykose eller i maniske faser ved bipolar lidelse, så vil kanskje en differensialdiagnose forklare tilstanden bedre.

Diagnostisk vurdering

Diagnoser settes av psykologspesialist og/eller psykiater, på grunnlag av en tverrfaglig drøfting. Utredningen dokumenteres med et diagnostisk vurderingsnotat hvor det tas stilling til diagnoser på alle akser, og hvor aktuelle differensialdiagnoser og samtidige vansker drøftes. En barne- og ungdomspsykiatrisk vurdering tilstreber å se barnet helhetlig i et utviklingspsykologisk perspektiv (biopsykososial modell) og vurdere atferd og symptomer i lys av kognisjon, kontekst og komorbide tilstander. I tillegg må det avklares om det foreligger somatisk sykdom, som ikke må fortolkes som psykisk sykdom. 

Revurdering av diagnose

Noen pasienter henvises til BUP med ønske om behandling, der ADHD-diagnosen enten er stilt av andre instanser, en annen BUP eller det er lenge siden diagnosen ble stilt. Dette forplikter ikke BUP til å gi ADHD-behandling. Det er alltid behandleren i BUP som må vurdere om diagnosen kan legges til grunn. Hvorvidt det skal foretas en helt eller delvis ny utredning, avhenger av kvaliteten på den tidligere vurderingen, om det er lenge siden utredningen ble gjort og hvordan symptomene arter seg nå.
Noen vil oppleve å ikke lenger oppfylle kriteriene for diagnosen når de blir eldre. Dette er som forventet ut ifra tilstandens natur. Dersom ADHD-diagnosen ikke lenger er riktig, så bør den fjernes. ADHD er en diagnose som har konsekvenser for godkjenninger av helseattest til blant annet ulike yrker/utdanninger samt forsikringer.  Det er forventet at etterspørsel av revurdering av diagnose vil øke som resultat av den økende forekomst av ADHD-diagnostisering.

Behandling og oppfølging

Behandling av ADHD må være individualisert og bidra til en felles forståelse av barnet eller ungdommen. All behandling av ADHD kan beskrives innenfor rammen av regulering av hjernen. Regulering av hjernen skjer i økende grad fra ytre til indre regulering etter som barnet vokser. Yngre barn har normalt sett mer vansker med regulering av seg selv og atferd/følelser enn eldre barn og voksne. Barn med ADHD har større vansker med regulering enn jevnaldrende. Regulering av hjernen kan være gjentakelse av rutiner som søvn, måltider, og respons på atferd fra barnet er født. Hjernen trenger mønster og gjentakelser, da alt som automatiseres gjør det enklere for hjernen å ha fokus på andre, nye og viktigere gjøremål/handlinger/læring. Barnets hjerne reguleres også gjennom respons fra omsorgsgivere/foresatte, også verbalt og emosjonelt. Mestring er også regulerende for hjernen og bidrar til utvikling av autonomi, opplevelse av å være agent i eget liv og positiv selvfølelse. Dette bidrar til god emosjonell regulering som igjen bidrar til god psykisk helse. Derfor er også å mestre hverdagen godt nok skolefaglig og relasjonelt en viktig del av behandlingen.

Medikamentell behandling av ADHD er det som har best evidens, med stor effekt på kjernesymptomer som oppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet og moderat effekt på livskvalitet (Bellato et al., 2025). Flere ikke-medikamentelle intervensjoner har også vist effekt, men har mer moderate effektstørrelser. En systematisk gjennomgang identifiserte at medikamentell behandling gir størst effekt, men at atferdsterapi, fysisk trening og tilskudd (som flerumettede fettsyrer) hadde lavere (lav til moderat) effekt (Peterson et al., 2024). 

Tiltak som foreldreveiledning og pedagogisk tilrettelegging har stor klinisk betydning, selv om de er basert på lavere evidensnivå som konsensus og etablert klinisk praksis. Det er lett å undervurdere effekten av disse tiltakene. Disse tiltakene kjennetegnes av at de er sammensatte og komplekse samt ofte tilpasset den enkelte familie og dermed vanskelig å systematisk evaluere. En del av tiltakene som anbefales her er derfor inkludert selv om de er basert på lavere evidensnivå som konsensus og etablert klinisk praksis.

Behandlingstiltak

Ved behandling av ADHD, så skal ikke-medikamentelle tiltak som foreldreveiledning, psykoedukasjon og tilrettelegging av undervisning på skolen prøves først. Dersom dette har vært gjennomført systematisk, over en periode på minimum tre måneder, uten å ha hatt tilstrekkelig effekt, kan det være riktig å vurdere legemiddelbehandling. Ikke slutt med de ikke-medikamentelle tiltakene selv om legemiddelbehandling startes. Ved alvorlig funksjonssvikt kan legemiddelbehandling startes uten opphold, men også da bør dette ledsages av ikke-medikamentelle tiltak. Det er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, psykiatri eller pediatri, eventuelt lege i spesialisering under veiledning av spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, som er ansvarlig for å vurdere om det er indikasjon for legemiddelbehandling.

Medikamentell behandling er utførlig beskrevet i kapitlet ADHD i psykofarmakaveilederen (sette inn lenke).

Psykoedukasjon

Psykoedukasjon er grunnmuren i all ADHD-behandling. Da ADHD i hovedsak er en arvelig tilstand vil flere i familien kunne streve med de samme utfordringene, inklusive foreldrene. Kunnskap og forståelse om regulering og reguleringsferdigheter vil derfor være hensiktsmessig og nyttig for hele familien. Det er viktig at barnet selv og søsken, også involveres i psykoedukasjon så langt det lar seg gjøre.

Psykoedukasjon bør inneholde informasjon om kjernesymptomene, de eksekutive vanskene og deres konsekvenser, samt om enkle hjelpemidler som struktur, bruk av visuell støtte, visuelle oversikter som dagsplaner og planleggingsverktøy, enkle og direkte belønningssystemer. Når familien har god forståelse for hva ADHD er og hvordan det påvirker dem og deres barn, vil de ofte selv kunne finne frem til tiltak som hjelper dem i sin egen kontekst. 

Atferdsterapi, foreldretrening og tilrettelegging

Atferdsterapi i forskjellige former er det som har best evidens blant ikke-medikamentelle tiltak, herunder kognitiv atferdsterapi og foreldretrening. Operant forsterkning er den mest universelle komponenten i atferdsterapeutiske tiltak, altså å jobbe med belønning (forsterkning) knyttet opp mot ønsket atferd (Sibley et al., 2023).

Tilrettelegging ved ADHD etterstreber å minke kravene til kognitiv kontroll og eksekutive funksjoner (f.eks. inhibisjon, planlegging og impulskontroll) samt å stimulere og motivere. De samme funksjonene kommer normalt med økende modning i hjernen under barnets utvikling og blir lett forstyrret ved alle typer hjernelidelser. Derfor er pedagogiske tiltak mot ADHD ofte nyttig for flere enn de med ADHD. I tråd med dette er det studier og rapporter som indikerer at en del av økningen av ADHD kommer av økende krav til eksekutive funksjoner i skolen med ansvar for egen læring på et tidspunkt der de fleste barn mangler den kognitive modningen som da kreves.

Eksempel på tilretteleggingstiltak

Eksempel på enkle pedagogiske tiltak som kan bidra til en bedre hverdag hjemme og på skole

• Struktur, tydelighet, oversikt og forutsigbarhet er grunnpilarene i god ADHD-pedagogikk og tilrettelegging og er ofte avgjørende for god fungering.
• Oppdeling av oppgaver i komponenter – avlaster den indre planleggingen og gjør det også lettere å selv se at en får fremgang, og at en oppnår delmål som fremmer motivasjon, at en kan «sjekke av på listen».
• Hyppige påminnelser (back on track) – hjelper barnet å komme tilbake til oppgaven når det blir distrahert eller mister fokus.
• Status-sjekk/monitorering – hjelper barnet å kontrollere at hen er på rett spor og kan også fungere som påminnelse.
• Stimulusforsterkning – f.eks. stor skrift, mer påfallende stimulans gir mer aktivering og gjør det lettere å oppfatte det relevante stimulus. Bruk av white noise eller heavy metal musikk bruker samme prinsipp og har også vist nytte ved ADHD.
• Belønning – hyppig og direkte, helst koblet til oppgaven. Det er viktig å belønne innsatsen, ikke resultatene. F.eks. «high five» gir direkte positiv tilbakemelding og blir også avbrekk, i dataspill er det hyppige utdeling av poeng og ulike positive tilbakemeldinger.
• Minimere distraksjoner – rolige omgivelser, reduksjon av unødvendig stimulans.
• Visuell støtte – verbal informasjon er oftere vanskeligere å tolke og prosessere, visuell støtte gir forsterket budskap samt rask oversikt og tydelighet.
• Visuell oversikt – dagsplaner og handlingskjeder er hensiktsmessige i alle aldre og ved alle evnenivå, men blir ofte faset ut når barn blir eldre, fordi en tenker at barnet nå er gammelt nok til selv å huske og ha oversikt mentalt.
• Hyperaktivitetsutløp – barn og ungdom med ADHD kan profitere på noe som gir hyperaktiviteten utløp, f.eks. fikleleker (spinners), doodling, nynning, hekling. Eksempelvis kan løperunder eller 5 minutter på trampolinen gi både utløp, avbrekk, belønning og fysisk regulerende aktivitet.

Flere tips finnes her:

Statped: Tiltak og tilrettelegging ved ADHD

ADHD Norge: Lærerguiden

Fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet virker beroligende, gir bedre søvn, er nervevekstfremmende og gir bedring av humør, konsentrasjon og oppmerksomhet. Det er også studier som indikerer at fysisk aktivitet kan brukes som intervensjon ved ADHD. Mange barn med ADHD har også sosiale vansker, motoriske vansker og lærevansker som vanskeliggjør idrettsdeltakelse og systematisk fysisk aktivitet både på skolen og på fritiden. Mange ender opp med å droppe ut av fysisk aktivitet tidlig og får en stillesittende livsstil som forverrer ADHD problematikken og de sekundære konsekvensene av ADHD. Fra behandlingsperspektivet er det viktig å bevisstgjøre foreldre og skole på behovet for tilrettelegging også i fysisk aktivitet og å ha en lav terskel for å involvere fysioterapeut og ergoterapeut.

Kampsporter som karate og jiu-jitsu har vist bedring av eksekutive funksjoner og tradisjonell kampsport har også en høy grad av struktur som er gunstig ved ADHD. Det er også vist effekt av bordtennis på ADHD. Individuelle sporter som klatring, vektløfting, svømming og fri-idrett m.fl. kan være å anbefale ved sosiale utfordringer.

Søvntiltak

Det er en overhyppighet av ulike søvnvansker, både insomni og døgnrytmeforstyrrelser, hos barn og unge med ADHD. Det er viktig at dette utredes og identifiseres tidlig, da en bedring av søvnlengde og søvnkvalitet kan redusere symptomene ved ADHD.

(Lenke psykofarmakanettverkets søvnveileder)

Mindfulness

Det er noe begrenset evidens for mindfulness, med blandede resultater og forskjellige studieoppsett, men det er en overvekt av studier som viste forbedring av ADHD symptomer i en oversiktsartikkel fra 2025 (Sultan, Saunders, & Veenstra-VanderWeele, 2025).

Samarbeid og overganger

Etter at saken er avsluttet ved BUP så er det individuelle behov hos barnet/ungdommen som avgjør hvilke instanser som videre samarbeider i saken, fra kun fastlege/foresatte/skole-samarbeid til mer utvidet samarbeid med ansvarsgruppe og individuell plan, inkludert kommunale instanser/tjenester.

Prognosen er god dersom barnet/ungdommen opplever god nok mestring, trygghet, forutsigbarhet og tilpasset reguleringsstøtte som opprettholder normal utvikling og som kan bidra til å hindre utvikling av psykiske symptomtilstander (som atferdsvansker, ulike angsttilstander, depresjon, OCD, spiseforstyrrelser, ruslidelser, personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse og psykose).

Overføring av medikamentell behandling til fastlege

ADHD medisinoppfølging kan overføres til fastlege når optimal dose er oppnådd. Det vil si at det er en stabil og tilfredsstillende effekt på skole og fritid og akseptable bivirkninger. BUP sender eget informasjonsskriv eller sluttrapport til fastlegen med informasjon om hvilken oppfølging som skal gjøres. Det anbefales kontroller hver tredje eller sjette måned (kan være spesifisert nærmere avhengig av legemiddelet som brukes) eller hyppigere på indikasjon der blodtrykk, puls, vekt, høyde, dosejustering og vurdering av andre psykiske tilleggslidelser skal gjøres. Fastlegen kan justere dose på de medikamentene som barnet/ungdommen har forsøkt. Fastlegen må få tilsendt skriftlig informasjon om legemiddelbehandlingen og videre oppfølging, inkludert råd om evt. endring av dosering og behandlingsvarighet. Foresatte bestiller selv time til anbefalte kontroller.

Rettigheter og stønader

Rettigheter og tilgang til stønader endrer seg regelmessig, og med den store endringen i diagnostisk praksis er det også vanskelig å forutsi hvordan tilgangen til rettigheter vil utvikle seg. Dette vil mest sannsynlig også variere avhengig av alvorlighetsgraden ved ADHD. Ved uttalt ADHD er det grunnlag for å søke om omfattende tilrettelegging både i skole og arbeidsplass, samt stønader.

Les mer på NAV:

Hjelpestønad

Grunnstønad

Pleiepenger

Spesielle hensyn

Hormonelle endringer

Det har vært økende oppmerksomhet knyttet til effekt på ADHD symptomer hos jenter/kvinner med ADHD pga hormonelle endringer knyttet til pubertet og menstruasjonsyklus og justering av medikamentell behandling knyttet til dette. Det er foreløpig lite forskning gjort på dette, og de få studiene som er gjort viser at noen kvinner med ADHD opplever forverring av ADHD symptomer og mer depressive symptomer i premenstruell fase og mindre effekt av sentralstimulerende medisin(de Jong, Wynchank, van Andel, Beekman, & Kooij, 2023). Det er ikke nok kunnskapsgrunnlag på det nåværende tidspunkt for å tilpasse doser sentralstimulerende knyttet til menstruasjonssyklus i utstrakt grad.

Forsvaret

Man kan kalles inn til militærtjeneste dersom man har diagnosen ADHD og har attest fra psykolog eller psykiater som bekrefter god funksjon, og at man ikke er avhengig av legemidler. Man må kunne dokumentere at man har vært uten medikamentell behandling i minimum 6 måneder uten at det har påvirket funksjonen. Dette gjelder både daglig medisinering, men også sporadisk som for eksempel bruk kun på skoledager eller i forbindelse med prøver.

Forsvaret- førstegangstjenesten

Politi

Hyperkinetiske forstyrrelser (ADHD og ADD) er diskvalifiserende for opptak, med mindre spesialisterklæring dokumenterer at diagnosen ikke lenger foreligger. Gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (som Aspergers syndrom) og Tourettes syndrom er diskvalifiserende for opptak, med mindre spesialisterklæring gir grunnlag for annen vurdering. Sykehistorie med annen psykisk lidelse, som f.eks. angstlidelse, depressiv lidelse, traumelidelse eller spiseforstyrrelse er diskvalifiserende for opptak dersom det vurderes å foreligge en betydningsfull forhøyet sårbarhet, og/eller at utdanningen ikke kan gjennomføres på en fullverdig måte.

Opptak politihøgskolen

Offshore   

Petroleum-/offshore-regelverk styrer når personer med ADHD-diagnose som skal jobbe på plattform må søke dispensasjon. Det er Statsforvalteren i Rogaland som behandler dispensasjonssøknaden etter helseundersøkelse hos offshorelege.

Helsekrav offshore

Idrett på nasjonalt/internasjonalt nivå, WADA (World Anti Doping Agency)

ADHD medisin er definert som narkotiske stoffer/sentralstimulerende og er på dopinglisten. For å få innvilget et medisinsk fritak må følgende kriterier oppfylles og kunne dokumenteres, se lenke.

Antidoping- regler

Nyttige lenker

adhdautismetourettes.no – ulike kasuistikker

ADHD | Tiltakshåndboka

ADHD - Helsedirektoratet

Helseatlas – kjønns- og aldersfordeling ved poliklinisk behandling av ADHD

Helsenorge  https://www.helsenorge.no/sykdom/utviklingsforstyrrelser/adhd#hva-er-adhd

ADHD - Helsebiblioteket

https://www.adhdnorge.no/om-adhd
adhdplakaten

 

REFERANSER

American Psychiatric Association. (2013). Fifth Edition of Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders , DSM-5.

Arnsten, A. F. (2009). The Emerging Neurobiology of Attention Deficit Hyperactivity Disorder: The Key Role of the Prefrontal Association Cortex. J Pediatr, 154(5), I-s43. doi:10.1016/j.jpeds.2009.01.018

Bellato, A., Perrott, N. J., Marzulli, L., Parlatini, V., Coghill, D., & Cortese, S. (2025). Systematic Review and Meta-Analysis: Effects of Pharmacological Treatment for Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder on Quality of Life. J Am Acad Child Adolesc Psychiatry, 64(3), 346-361. doi:10.1016/j.jaac.2024.05.023

Bergen, S. E., Gardner, C. O., & Kendler, K. S. (2007). Age-Related Changes in Heritability of Behavioral Phenotypes Over Adolescence and Young Adulthood: A Meta-Analysis. Twin Research and Human Genetics, 10(3), 423-433. doi:10.1375/twin.10.3.423

Biederman, J., Faraone, S. V., Monuteaux, M. C., Bober, M., & Cadogen, E. (2004). Gender effects on attention-deficit/hyperactivity disorder in adults, revisited. Biol Psychiatry, 55(7), 692-700. doi:10.1016/j.biopsych.2003.12.003

Biederman, J., Mick, E., Faraone, S. V., Braaten, E., Doyle, A., Spencer, T., . . . Johnson, M. A. (2002). Influence of gender on attention deficit hyperactivity disorder in children referred to a psychiatric clinic. Am J Psychiatry, 159(1), 36-42. doi:10.1176/appi.ajp.159.1.36

Chen, M. H., Pan, T. L., Hsu, J. W., Huang, K. L., Su, T. P., Li, C. T., . . . Bai, Y. M. (2018). Risk of Type 2 Diabetes in Adolescents and Young Adults With Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder: A Nationwide Longitudinal Study. J Clin Psychiatry, 79(3). doi:10.4088/JCP.17m11607

Cortese, S., Kelly, C., Chabernaud, C., Proal, E., Di Martino, A., Milham, M. P., & Castellanos, F. X. (2012). Toward systems neuroscience of ADHD: a meta-analysis of 55 fMRI studies. Am J Psychiatry, 169(10), 1038-1055. doi:10.1176/appi.ajp.2012.11101521

Cross-Disorder Group of the Psychiatric Genomics Consortium. Electronic address, p. m. h. e., & Cross-Disorder Group of the Psychiatric Genomics, C. (2019). Genomic Relationships, Novel Loci, and Pleiotropic Mechanisms across Eight Psychiatric Disorders. Cell, 179(7), 1469-1482 e1411. doi:10.1016/j.cell.2019.11.020

da Silva, B. S., Grevet, E. H., Silva, L. C. F., Ramos, J. K. N., Rovaris, D. L., & Bau, C. H. D. (2023). An overview on neurobiology and therapeutics of attention-deficit/hyperactivity disorder. Discover Mental Health, 3(1), 2. doi:10.1007/s44192-022-00030-1

Dalsgaard, S., Mortensen, P. B., Frydenberg, M., Maibing, C. M., Nordentoft, M., & Thomsen, P. H. (2014). Association between Attention-Deficit Hyperactivity Disorder in childhood and schizophrenia later in adulthood. Eur Psychiatry, 29(4), 259-263. doi:10.1016/j.eurpsy.2013.06.004

Dalsgaard, S., Ostergaard, S. D., Leckman, J. F., Mortensen, P. B., & Pedersen, M. G. (2015). Mortality in children, adolescents, and adults with attention deficit hyperactivity disorder: a nationwide cohort study. Lancet, 385(9983), 2190-2196. doi:10.1016/S0140-6736(14)61684-6

de Jong, M., Wynchank, D., van Andel, E., Beekman, A. T. F., & Kooij, J. J. S. (2023). Female-specific pharmacotherapy in ADHD: premenstrual adjustment of psychostimulant dosage. Front Psychiatry, 14, 1306194. doi:10.3389/fpsyt.2023.1306194

Donzelli, G., Carducci, A., Llopis-Gonzalez, A., Verani, M., Llopis-Morales, A., Cioni, L., & Morales-Suárez-Varela, M. (2019). The Association between Lead and Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder: A Systematic Review. Int J Environ Res Public Health, 16(3). doi:10.3390/ijerph16030382

Durston, S., van Belle, J., & de Zeeuw, P. (2011). Differentiating frontostriatal and fronto-cerebellar circuits in attention-deficit/hyperactivity disorder. Biol Psychiatry, 69(12), 1178-1184. doi:10.1016/j.biopsych.2010.07.037

Faraone, S. V., Asherson, P., Banaschewski, T., Biederman, J., Buitelaar, J. K., Ramos-Quiroga, J. A., . . . Franke, B. (2015). Attention-deficit/hyperactivity disorder. Nat Rev Dis Primers, 1, 15020. doi:10.1038/nrdp.2015.20

Faraone, S. V., Biederman, J., & Mick, E. (2006). The age-dependent decline of attention deficit hyperactivity disorder: a meta-analysis of follow-up studies. Psychol Med, 36(2), 159-165. doi:10.1017/S003329170500471X

Fayyad, J., Sampson, N. A., Hwang, I., Adamowski, T., Aguilar-Gaxiola, S., Al-Hamzawi, A., . . . Collaborators, W. H. O. W. M. H. S. (2017). The descriptive epidemiology of DSM-IV Adult ADHD in the World Health Organization World Mental Health Surveys. Atten Defic Hyperact Disord, 9(1), 47-65. doi:10.1007/s12402-016-0208-3

Franke, B., Michelini, G., Asherson, P., Banaschewski, T., Bilbow, A., Buitelaar, J. K., . . . Reif, A. (2018). Live fast, die young? A review on the developmental trajectories of ADHD across the lifespan. Eur Neuropsychopharmacol, 28(10), 1059-1088. doi:10.1016/j.euroneuro.2018.08.001

Garcia-Argibay, M., Kuja-Halkola, R., Lundström, S., Lichtenstein, P., Cortese, S., & Larsson, H. (2024). Changes in parental attitudes toward attention-deficit/hyperactivity disorder impairment over time. JCPP Advances, 4(3), e12238. doi:https://doi.org/10.1002/jcv2.12238

Greven, C. U., Merwood, A., van der Meer, J. M. J., Haworth, C. M. A., Rommelse, N., & Buitelaar, J. K. (2016). The opposite end of the attention deficit hyperactivity disorder continuum: genetic and environmental aetiologies of extremely low ADHD traits. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 57(4), 523-531. doi:10.1111/jcpp.12475

Grøntved, S., Hald, K., Mohr-Jensen, C., Johnsen, S. P., Mainz, J., & Valentin, J. B. (2025). Prevalence and Incidence of Attention Deficit/Hyperactivity Disorder in Denmark. A National Register-Based Open Cohort Study. Acta Psychiatr Scand, 152(1), 27-38. doi:10.1111/acps.13804

Gustavson, K., Ystrom, E., Stoltenberg, C., Susser, E., Suren, P., Magnus, P., . . . Reichborn-Kjennerud, T. (2017). Smoking in Pregnancy and Child ADHD. Pediatrics, 139(2). doi:10.1542/peds.2016-2509

Halmoy, A., Fasmer, O. B., Gillberg, C., & Haavik, J. (2009). Occupational outcome in adult ADHD: impact of symptom profile, comorbid psychiatric problems, and treatment: a cross-sectional study of 414 clinically diagnosed adult ADHD patients. J Atten Disord, 13(2), 175-187. doi:10.1177/1087054708329777

Halmoy, A., Klungsoyr, K., Skjaerven, R., & Haavik, J. (2012). Pre- and perinatal risk factors in adults with attention-deficit/hyperactivity disorder. Biol Psychiatry, 71(5), 474-481. doi:10.1016/j.biopsych.2011.11.013

Harris, M. G., Baxter, A. J., Reavley, N., Diminic, S., Pirkis, J., & Whiteford, H. A. (2016). Gender-related patterns and determinants of recent help-seeking for past-year affective, anxiety and substance use disorders: findings from a national epidemiological survey. Epidemiology and Psychiatric Sciences, 25(6), 548-561. doi:10.1017/S2045796015000876

Haavik, J. (2025). Genomics of Attention Deficit Hyperactivity Disorder: What the Clinician Needs to Know. Psychiatric Clinics of North America, 48(2), 361-376. doi:https://doi.org/10.1016/j.psc.2025.01.011

Instanes, J. T., Halmoy, A., Engeland, A., Haavik, J., Furu, K., & Klungsoyr, K. (2017). Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder in Offspring of Mothers With Inflammatory and Immune System Diseases. Biol Psychiatry, 81(5), 452-459. doi:10.1016/j.biopsych.2015.11.024

Instanes, J. T., Haavik, J., & Halmoy, A. (2016). Personality Traits and Comorbidity in Adults With ADHD. J Atten Disord, 20(10), 845-854. doi:10.1177/1087054713511986

Jacquemont, S., Coe, B. P., Hersch, M., Duyzend, M. H., Krumm, N., Bergmann, S., . . . Eichler, E. E. (2014). A higher mutational burden in females supports a "female protective model" in neurodevelopmental disorders. Am J Hum Genet, 94(3), 415-425. doi:10.1016/j.ajhg.2014.02.001

Larsson, H., Anckarsater, H., Rastam, M., Chang, Z., & Lichtenstein, P. (2012). Childhood attention-deficit hyperactivity disorder as an extreme of a continuous trait: a quantitative genetic study of 8,500 twin pairs. J Child Psychol Psychiatry, 53(1), 73-80. doi:10.1111/j.1469-7610.2011.02467.x

Larsson, H., Chang, Z., D'Onofrio, B. M., & Lichtenstein, P. (2014). The heritability of clinically diagnosed attention deficit hyperactivity disorder across the lifespan. Psychol Med, 44(10), 2223-2229. doi:10.1017/S0033291713002493

Li, L., Yao, H., Zhang, L., Garcia-Argibay, M., Du Rietz, E., Brikell, I., . . . Larsson, H. (2023). Attention-deficit/hyperactivity disorder is associated with increased risk of cardiovascular diseases: A systematic review and meta-analysis. JCPP Adv, 3(3), e12158. doi:10.1002/jcv2.12158

Mannuzza, S., Klein, R. G., & Moulton, J. L., 3rd. (2008). Lifetime criminality among boys with attention deficit hyperactivity disorder: a prospective follow-up study into adulthood using official arrest records. Psychiatry Res, 160(3), 237-246. doi:10.1016/j.psychres.2007.11.003

McKinney, A., O'Brien, S., Maybin, J. A., Chan, S. W. Y., Richer, S., & Rhodes, S. (2024). Camouflaging in neurodivergent and neurotypical girls at the transition to adolescence and its relationship to mental health: A participatory methods research study. JCPP Adv, 4(4), e12294. doi:10.1002/jcv2.12294

Moore, S., Paalanen, L., Melymuk, L., Katsonouri, A., Kolossa-Gehring, M., & Tolonen, H. (2022). The Association between ADHD and Environmental Chemicals-A Scoping Review. Int J Environ Res Public Health, 19(5). doi:10.3390/ijerph19052849

Murray, A. L., Ushakova, A., Speyer, L., Brown, R., Auyeung, B., & Zhu, X. (2022). Sex/gender differences in individual and joint trajectories of common mental health symptoms in early to middle adolescence. JCPP Adv, 2(1), e12057. doi:10.1002/jcv2.12057

Ollerup, D. R., Rasmussen, L., Elkrog, S. L., Stoltz-Andersen, M. H., Stubmark, H., & Wesselhoeft, R. (2025). Psychotropic drug use among children and adolescents in the Nordic countries: a systematic review. Eur Child Adolesc Psychiatry, 34(3), 903-919. doi:10.1007/s00787-024-02545-0

Peterson, B. S., Trampush, J., Maglione, M., Bolshakova, M., Rozelle, M., Miles, J., . . . Hempel, S. (2024). Treatments for ADHD in Children and Adolescents: A Systematic Review. Pediatrics, 153(4). doi:10.1542/peds.2024-065787

Pettersson, E., Larsson, H., D'Onofrio, B., Almqvist, C., & Lichtenstein, P. (2019). Association of Fetal Growth With General and Specific Mental Health Conditions. JAMA Psychiatry, 76(5), 536-543. doi:10.1001/jamapsychiatry.2018.4342

Polanczyk, G., de Lima, M. S., Horta, B. L., Biederman, J., & Rohde, L. A. (2007). The worldwide prevalence of ADHD: a systematic review and metaregression analysis. Am J Psychiatry, 164(6), 942-948. doi:10.1176/ajp.2007.164.6.942

Polderman, T. J. C., Benyamin, B., de Leeuw, C. A., Sullivan, P. F., van Bochoven, A., Visscher, P. M., & Posthuma, D. (2015). Meta-analysis of the heritability of human traits based on fifty years of twin studies. Nature Genetics, 47(7), 702-709. doi:10.1038/ng.3285

PricewaterhouseCoopers. (2026). Økning i ADHD blant barn og unge

Rucklidge, J. J. (2008). Gender differences in ADHD: implications for psychosocial treatments. Expert Rev Neurother, 8(4), 643-655. doi:10.1586/14737175.8.4.643

Sibley, M. H., Bruton, A. M., Zhao, X., Johnstone, J. M., Mitchell, J., Hatsu, I., . . . Torres, G. (2023). Non-pharmacological interventions for attention-deficit hyperactivity disorder in children and adolescents. Lancet Child Adolesc Health, 7(6), 415-428. doi:10.1016/s2352-4642(22)00381-9

Skoglund, C., Chen, Q., D'Onofrio, B. M., Lichtenstein, P., & Larsson, H. (2014). Familial confounding of the association between maternal smoking during pregnancy and ADHD in offspring. J Child Psychol Psychiatry, 55(1), 61-68. doi:10.1111/jcpp.12124

Skoglund, C., Sundström Poromaa, I., Leksell, D., Ekholm Selling, K., Cars, T., Giacobini, M., . . . Kopp Kallner, H. (2024). Time after time: failure to identify and support females with ADHD - a Swedish population register study. J Child Psychol Psychiatry, 65(6), 832-844. doi:10.1111/jcpp.13920

Solberg, B. S., Halmoy, A., Engeland, A., Igland, J., Haavik, J., & Klungsoyr, K. (2018). Gender differences in psychiatric comorbidity: a population-based study of 40 000 adults with attention deficit hyperactivity disorder. Acta Psychiatr Scand, 137(3), 176-186. doi:10.1111/acps.12845

Solberg, B. S., Hegvik, T. A., Halmoy, A., Skjaerven, R., Engeland, A., Haavik, J., & Klungsoyr, K. (2021). Sex differences in parent-offspring recurrence of attention-deficit/hyperactivity disorder. J Child Psychol Psychiatry, 62(8), 1010-1018. doi:10.1111/jcpp.13368

Solberg, B. S., Kvalvik, L. G., Instanes, J. T., Hartman, C. A., Klungsoyr, K., Li, L., . . . Zayats, T. (2024). Maternal Fiber Intake During Pregnancy and Development of Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder Symptoms Across Childhood: The Norwegian Mother, Father, and Child Cohort Study. Biol Psychiatry, 95(9), 839-848. doi:10.1016/j.biopsych.2023.12.017

Solberg, B. S., Posserud, M.-B., Høberg, A., Instanes, J. T., Kvalvik, L. G., Austgulen, A., . . . Haavik, J. (2025). Sex differences in self-reported attention-deficit/hyperactivity disorder symptoms in clinical and population-based cohorts. JCPP Advances, n/a(n/a), e70012. doi:https://doi.org/10.1002/jcv2.70012

Song, P., Zha, M., Yang, Q., Zhang, Y., Li, X., & Rudan, I. (2021). The prevalence of adult attention-deficit hyperactivity disorder: A global systematic review and meta-analysis. J Glob Health, 11, 04009. doi:10.7189/jogh.11.04009

Sultan, R. S., Saunders, D. C., & Veenstra-VanderWeele, J. (2025). Protective Effects of ADHD Medication on Real-World Outcomes. JAMA Psychiatry. doi:10.1001/jamapsychiatry.2025.0918

Suren, P., Bakken, I. J., Aase, H., Chin, R., Gunnes, N., Lie, K. K., . . . Stoltenberg, C. (2012). Autism spectrum disorder, ADHD, epilepsy, and cerebral palsy in Norwegian children. Pediatrics, 130(1), e152-158. doi:10.1542/peds.2011-3217

Swanson, J. M., Kinsbourne, M., Nigg, J., Lanphear, B., Stefanatos, G. A., Volkow, N., . . . Wadhwa, P. D. (2007). Etiologic subtypes of attention-deficit/hyperactivity disorder: brain imaging, molecular genetic and environmental factors and the dopamine hypothesis. Neuropsychol Rev, 17(1), 39-59. doi:10.1007/s11065-007-9019-9

The Brainstorm Consortium. (2018). Analysis of shared heritability in common disorders of the brain. Science, 360(eaap8757). doi:eaap8757

10.1126/science.aap8757

Thomas, R., Sanders, S., Doust, J., Beller, E., & Glasziou, P. (2015). Prevalence of attention-deficit/hyperactivity disorder: a systematic review and meta-analysis. Pediatrics, 135(4), e994-1001. doi:10.1542/peds.2014-3482

Tripp, G., & Wickens, J. R. (2009). Neurobiology of ADHD. Neuropharmacology, 57(7-8), 579-589. doi:10.1016/j.neuropharm.2009.07.026

Williamson, D., & Johnston, C. (2015). Gender differences in adults with attention-deficit/hyperactivity disorder: A narrative review. Clin Psychol Rev, 40, 15-27. doi:10.1016/j.cpr.2015.05.005

World Health Organization. (1992). The ICD-10 Classification of mental and behavioural disorders: diagnostic criteria for research. Geneva:World Health Organization. Retrieved from http://www.who.int/iris/handle/10665/37108

Yoshimasu, K., Barbaresi, W. J., Colligan, R. C., Voigt, R. G., Killian, J. M., Weaver, A. L., & Katusic, S. K. (2012). Childhood ADHD is strongly associated with a broad range of psychiatric disorders during adolescence: a population-based birth cohort study. J Child Psychol Psychiatry, 53(10), 1036-1043. doi:10.1111/j.1469-7610.2012.02567.x

Zoltek, M., & Ågren, R. (2025). Attention-deficit hyperactivity disorder drug search trends: a Scandinavian perspective. Acta Neuropsychiatr, 37, e65. doi:10.1017/neu.2025.20