Innholdsfortegnelse

Akuttveileder i pediatri

2. Endokrinologi, metabolisme og elektrolyttforstyrrelser

2.7 Natrium- og osmolalitetsforstyrrelsar

Sist faglig oppdatert: 08.02.2022

Hallvard Reigstad, Inger Marie Drage, Ingrid B. Nissen og Claus Klingenberg

Bakgrunn

  • Normalområde for osmolalitet er 275–295 mosm/kg.
  • Ved hypoosmolære tilstandar finn ein som regel hyponatremi (S-Na < 130 mmol/l)
  • Ved hyperosmolære tilstandar hypernatremi (S-Na > 150 mmol/l), ev. betydelig hyperglykemi.
  • Ved dei fleste alvorlege osmolalitets-forstyrrelsar finn vi også overhydrering eller dehydrering.

Hypernatremi og hyperosmolalitet

Årsaker

Primær vannmangel (vanlegast)Primært saltoverskot (sjeldan)
  • Gastroenteritt
  • Stort insensibelt vanntap (feber, hyperventilasjon, brannsår)
  • Renalt tap av vatn ved diabetes ketoacidose/nonketotisk koma, diabetes insipidus (sentral og nefrogen), osmotisk diurese (mannitol o.a.)
  • Postobstruktiv diurese
  • Feilaktig blanda morsmjølkerstatning og oral rehydreringsvæske
  • Hypernatremiske klyster
  • Inntak av sjøvatn
  • Hyperaldosteronisme
  • Cushing syndrom
  • Parenteralt/enteralt tilført hypertont saltvatn


Diagnostikk og utgreiing

Blodprøver: Elektrolyttar, osmolalitet, syre/base, hb, kreatinin, karbamid (avhengig av problemstilling også infeksjonsparametre, kalsium, fosfat, urat). Måling eller utrekning av S-osmolalitet høyrer med ved alle alvorlege væske- /elektrolyttforstyrrelsar.
S-osmolalitet = S-Na x 2 + glukose + karbamid. Verdien vil vere nøyaktig dersom ein ikkje har framande osmolar som t.d. mannitol eller etanol.

Urinprøver: Osmolalitet, Na, K, stiks, diurese i ml/kg/t eller døgndiurese

 

hypernatremi

 

Behandling og oppfølging

Alvorleg hyperosmolaritet inneber betydeleg risiko for cerebrale blødningar, trombosar og subdurale effusjonar. For rask korreksjon forverrar denne risikoen, og kan også føre til hjerneødem.

Både ved hyperosmolalitet pga. primær vannmangel (oftast) og primært saltoverskot (sjeldan) er hovudprinsippet for behandlinga at all korreksjon må skje langsomt (ev. unntak for akutt saltforgiftning), og under nøye kontroll av S elektrolyttar og S-osmolalitet.

Ein kan sjå hypokalsemi og hyperglykemi, og S-Ca og glukose må kontrollerast.

Alvorleg dehydrering med påvirka hemodynamikk skal initialt rehydrerast med ein balansert krystalloid løsning (Plasmalyte eller Ringer-acetat), 10 ml/kg kroppsvekt over 1/2–1 time. Bolusar gjentas ev. til hypovolemien er korrigert etter vanlege retningsliner, uavhengig av hyper-, iso- eller hypo-osmolalitet. Sjå også kapittel om Sjokk og alvorleg dehydrering og kapittel om Akutt gastroenteritt og dehydrering.

Så snart laboratoriestatus bekreftar hyperton dehydrering, skal ein deretter bruke eit regime med langsom korreksjon av hyperosmolariteten med saltsvake glukoseløysingar, vanligvis over minst 48 timar. Sjå kapittel om Sjokk og alvorleg dehydrering.

Hyponatremi og hypoosmolalitet

Hyponatremi defineres som:

  • Lett: S-Na 130–136 mmol/l
  • Moderat: S-Na 125–129 mmol/l
  • Alvorlig: S-Na < 125 mmol/l

Alvorlighetsgraden også avhengig av hvor raskt det er oppstått

Årsaker

Hyponatremi pga saltmangelHyponatremi pga vannoverskot

Tap i nyrene
Prematuritet.
Akutt tubulær nekrose, remisjonsfase
Diuretikabruk
Mineralkortikoidmangel/hypoaldosteronisme
Osmotisk diurese
Renal tubulær acidose
Uropati med transient pseudohypoaldosteronisme
Cerebralt salttap syndrom (egen omtale)

Tap utanom nyrene
Oppkast og diare
Tap til tarmlumen, ascites, pleuravæske
Brannskadar
Aspirat frå gastrointestinaltraktus
Eksessiv sveitte, cystisk fibrose

Mangel i kosten:
Tilførsel av store mengdar væske med svært lite salt til små born.

Endokrin årsak
Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion (egen omtale)
Glukokortikoidmangel
Hypotyreose

 

Medikament
Overvæsking med parenterale væsker
Psykogen polydipsi
Klyster med reint vatn

Overskot av natrium og vatn:
Nefrotisk syndrom
Akutt og kronisk nyresvikt
Hjertesvikt
Cirrhose

Symptomer og funn

Lett og kronisk hyponatremi gir ofte ingen åpenbare symptomer. Ved økende alvorlighetsgrad eller akutt hyponatremi observeres diffuse symptomer som slapphet, uvelhet, kvalme/oppkast, hodepine, svimmelhet, ustøhet, redusert konsentrasjonsevne, hukommelsestap og forvirring. Alvorlige symptomer i form av respirasjonssvikt, kramper og koma gir sterk mistanke om hjerneødem.

Diagnostikk og utgreiing

Blodprøver: CRP, Hb, hvite, Na, K, Cl, kreatinin, karbamid, glukose, osmolalitet, ev. ACTH, kortisol (aldosteron, renin), TSH, fT4
Urinprøver: Urin natrium og urin osmolalitet

 

hyponatremi

Behandling og oppfølging

  • Ved hypoosmolalitet og dehydrering skal initial behandling bestå i rehydrering med ein balansert krystalloid løsning (Plasmalyte eller Ringer-acetat), 10 ml/kg kroppsvekt over 1/2–1 time, ev. raskare ved betydeleg påvirka hemodynamikk. Intravaskulært væskeunderskot kan vere betydeleg, og det kan difor vere nødvendig å gjenta denne dosen, sjå ellers også Sjokk og alvorleg dehydrering og kapittel om Akutt gastroenteritt og dehydrering.
  • Na-mangel (ved normohydrering) kan reknast ut slik: (140 – S-Na) x (0,6 x kg) = mmol Na. Na-mangel kan vanligvis korrigerast over 24–48 timar. Ved rask korreksjon av alvorlig hyponatremi (S-Na < 110) er det beskreve hjerneskader, bl.a. i pons, såkalt «osmotisk demyeliniserings syndrom». Gradvis og langsom korreksjon, maksimalt 10–12 mmol/l auke av S-Na per 24 timer blir anbefalt.
  • Symptomatisk hyponatremi (f.eks kramper, koma og respirasjonssvikt) bør behandles meir aggressivt enn asymptomatisk hyponatremi, men ein må fortsatt unngå for rask auke av S-Na. Ein kan i slike tilfelle gi ein hyperton NaCl infusjon (like delar NaCl 1 mmol/ml og sterilt vatn gir 0,5 mmol/ml = 29 mg/ml). Gi 3–5 ml/kg over 30–60 minutt, og ev. gjenta dosen etter ny S-Na bestemmelse. Ved alvorlege cerebrale symptom kan S-Na aukast med ca 5 mmol/l dei første 3 timar (til pasienten vaknar). Tilstreb også her maksimalt 10–12 mmol/l auke av S-Na per 24 timer.
  • Kronisk hyponatremi: Hyponatremi som har vart i meir enn 48 timar. Ved langsomt fall i s-Na vil det ofte være lite symptom, også ved s-Na < 120. Kronisk hyponatremi skal korrigerast over fleire dagar. Ved s-Natrium < 120 kan selv en isoton NaCl løsning (9 mg/ml = 154 mmol/L) gi for rask korreksjon, slik at det bør gis ein balansert krystalloid løsning (Plasmalyte eller Ringer-acetat) med lavere Na-konsentrasjon initialt. Tilstreb inntil 8 mmol/l auke av S-Na første døgn, og inntil 18 mmol/l auke av S-Na dei første to døgn.

Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion (SIADH)

Ved SIADH finn ein hyponatremi pga. retensjon av vatn på grunn av ADH-stimulert reabsorbsjon av vatn i nyretubuli. Hudturgor og BT er oftast normalt. Det er gjerne lav diurese og konsentrert urin med urin-Na over 30 mmol/l, urinosmolalitet > 100 mOsm/kg (og vanligvis > plasmaverdi), s- osmolalitet < 280 mOsm/kg og s-natrium < 135 mmol/l.

Ved tydelege ødem må andre tilstandar vurderast, – f.eks. iatrogen overhydrering, nyresvikt, binyrebarksvikt og hypotyreose.

Risikotilstandar med eksempel

CNS-sjukdomarAsfyksi, infeksjonar, tumores, blødningar og traume.
LungesjukdomarPneumoni, astma, bronkiolitt, cystisk fibrose, respiratorbehandling.
Alvorlege infeksjonarSepsis, tuberkulose.
Maligne sjukdomarADH-analoge peptid. Cytostatika (vinblastin, vincristin).
Traumatisk: Akutt sjukdom, skade, etter kirurgiStressindusert ADH sekresjon (som ein del av den neurohumorale stressresponsen)
Hjertesvikt og nefrose:Sentral hypovolemi stimulerer til auka ADH-sekresjon.


Overhydrering med hjerneødem eller lungeødem kan utviklast, og det er derfor viktig å forebygge SIADH ved redusert væsketilførsel ved risikotilstander. S-Na må følgjast ved parenteral væsketilførsel til risikopasientar. Lav S Na, høg U-Na er typisk. Første kliniske funn er vektauke og lette generelle ødem. Seint i forløpet inntrer symptom på vann-intoksikasjon.

Behandlinga er væskerestriksjon, vanlegvis til 50 % av vanleg vedlikehald, med nok natrium til å erstatte tap i urin (oftast vanleg vedlikehald). Ev. furosemid som diuretikum. Ved kliniske symptom på vannintoksikasjon (kvalme, oppkast, irritabilitet, forvirring) er behandlinga som ved symptomatisk hyponatremi.

Cerebralt salttap syndrom

Denne tilstanden har enkelte likhetspunkt med SIADH, bl.a. hyponatremi og at dei same CNS-tilstandar (hodetraume, nevrokirurgiske inngrep, tumores og meningitt) kan vere årsak. Men i motsetning til SIADH finn ein stor diurese med salttap og hypovolemi. Tilstanden kan bl.a. skuldast «inappropriate» stor sekresjon av atrialt natriuretisk hormon (ANP) eller brain natriuretic peptide (BNP).

Behandlinga er erstatning for auka urinvolum og natrium-tap, – i det akutte stadiet infusjon med isotont eller hypertont saltvatn. Tilleggsbehandling med hydrokortison (SoluCortef® eller Fludrokortison (Florinef®) kan være aktuelt.

Cerebralt salttap syndrom vil vanlegvis gå tilbake spontant i løpet av dager til veker.

Referanser

  1. Sterns RH, et al. General principles of disorders of water balance (hyponatremia and hypernatremia) and sodium balance (hypovolemia and edema). UpToDate 2022
  2. Somers MJ, et al: Hyponatremia in children: Evaluation and management. UpToDate 2022
    Hyponatremia in children: Evaluation and management - UpToDate
  3. Somers MJ, et al. Hypernatremia in children. UpToDate 2020. Tilgjengelig fra: UpToDate.com
  4. Sterns RH, et al. Pathophysiology and etiology of the syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion (SIADH) UpToDate 2021. Tilgjengelig fra: Pathophysiology and etiology of the syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion (SIADH) - UpToDate
  5. Greenbaum LA, et al. Sodium, 21st ed. Nelson Textbook of Pediatrics. Elsevier. Philadelphia. 2020. 392-8.
  6. Greenbaum LA, et al. Deficit Therapy. 21st ed. Nelson Textbook of Pediatrics. Elsevier. Philadelphia. 2020 429-32.
  7. Sterns RH. Disorders of plasma sodium: causes, consequences, and correction. N Engl J Med. 2015 372:55-65
  8. Ingvaldsen B. Væske, elektrolytter, blodgasser og infusjonsterapi 2019
  9. Elektrolyttveilederen på Helsebiblioteket.no
  10. Fluids and electrolytes, BNF for Children
  11. Norsk Legemiddelhåndbok. T23.3.1 Hyponatremi. Tilgjengelig fra: https://www.legemiddelhandboka.no/T23.3.1/Hyponatremi

 

Publisert 1998: Hallvard Reigstad, Ole Georg Vinorum og Arnt Winsnes

Revidert 2006: Hallvard Reigstad

Revidert 2013: Hallvard Reigstad