Innholdsfortegnelse

Generell veileder i pediatri

1. Prosedyrer og undersøkelser

1.8 Nukleæremedisinske undersøkelser

Sist faglig oppdatert: 01.01.2010

Martin Biermann

Generelt

  • Scintigrafi fremstiller funksjon og (pato-)fysiologi, ikke anatomiske detaljer [1].
  • Stråledosen er lavere enn ved de fleste røntgenundersøkelser (unntak: enkle undersøkelser  som f.eks rtg. thorax).
  • Ved vanlige funksjonsundersøkelser (tyreoidea, nyre, galleveier, etc.) kan noe pasientbevegelse utenfor synsfeltet av kameraet tolereres. Ved onkologiske undersøkelser tas gjerne 3-dimensjonale bilder (SPECT eller SPECT-CT) som tilleggs¬serier, der pasienten må ligge i ro i ca. 20–30 min. Avhengig av undersøkelsens varighet må noen få barn sederes.

Aktuelle undersøkelser

Skjelettscintigrafi (Tc-99m-MDP)

Isotopen avleires i skjelettet, spesielt i områder med høy perfusjon og osteoblastaktivitet. Vanlige indikasjoner er spørsmål om osteomyelitt, artritt og skjelettmetastaser og primære skjelettsvulster som osteosarkom eller Ewing-sarkom. Ved osteomyelitt regnes i dag MR som en mer sensitiv undersøkelse, men scintigrafi er velegnet til påvisning av multifokalitet.

Isotoprenografi (Tc-99m-MAG3)

Sporstoffes tas opp og utskilles i urin av nyretubuli. Pasient må drikke rikelig vann, (bryst-) melk, saft eller appelsinjuice (250–500 ml) før undersøkelsen. Ved mistanke om obstruksjon gis i tillegg et hurtigvirkende diuretikum 20 min før undersøkelsen (furosemid 1 mg/kg, maks. 20 mg). Isotoprenografi måler funksjonsfordeling mellom høyre og venstre nyre og – dersom blodprøver tas gjennom en venoflon kontralateralt til injeksjonen av sporstoffet – total nyrefunksjon. Undersøkelsen gir samtidig opplysninger om de øvre urinveiers funksjon ved mistanke om obstruksjon eller vesikoureteral refluks.

Nyrescintigrafi (Tc-99m-DMSA)

Tillater fremstilling av nyreparenchymet og mål på funksjonsfordelingen. Brukes primært for å evaluere evt. parenkymskade/arr etter akutt pyelonefritt og vesikoureteral refluks (uansett tidligere pyelonefritt eller ikke), og er mer følsom enn ultralyd og urografi til dette formål.

Meckel-scintigrafi (Tc-99m-pertechnetat)

Isotopen konsentreres i ventrikkelslimhinne etter i.v. injeksjon. Dette muliggjør scintigrafisk lokalisasjon av ektopisk ventrikkelslimhinne i Meckels divertikkel, tarmduplikaturer og neurenteriske cyster. Brukes ved tarmblødninger som mistenkes for å ha ektopisk ventrikkelslimhinne som årsak. Forbehandling med cimetidin/ranitidin; IKKE blokker thyreoidea med perklorat eller Lugols løsning.

Galleveisscintigrafi (Tc-99m-Mebrofenin, tidligere kalt HIDA-scan)

Isotopen tas, etter i.v. injeksjon, raskt opp i hepatocytter, utskilles raskt og nesten fullstendig via gallen. Brukes ved mistanke om gallegangsatresi og mistanke om gallelekkasje etter levertransplantasjon. Pasienten må forbehandles med fenobarbital for å sikre at sporstoffes tas opp av hepatocyttene (ellers falsk positiv undersøkelse pga. manglende utskillelse).

Tyreoideascintigrafi (Tc-99m-perteknetat; sjeldent 123I-jodid)

Tc-99m-perteknetat og I-123-jodid tas opp i skjoldbruskkjertelen via natrium-jodid-symporter. Opptaket reflekterer hormonprodukjson i kjertelen. Undersøkelsen forutsetter en aktuell serum-TSH for å kunne tolke resultatene. Kombineres med ultralyd for morfologisk fremstilling av parenkymet. Brukes ved utredning av neonatal hypotyreose (tyroxinbehandling kan være påbegynt, men max. ha pågått 1 uke) og Graves sykdom. Ved kongenital hypotyreose kan scintigrafi avsløre manglende (atyreose) eller ektopisk thyreoideavev (tungegrunn etc.). Dersom teknetium-opptaket er normal eller forhøyet kan det foreligge en defekt i hormonproduksjon, og det gjennomføres scintigrafi med I-123 med perklorat-washout-test. For tumor i glandula tyreoidea hos en eutyreot pasient bidrar scintigrafi lite og pas. bør utredes med ultralyd og finnålspunksjon.

MIBG-scintigrafi (123I-MIBG)

Sporstoffet er en noradrenalin strukturanalog som tas opp i kromaffine celler, adrenergt nervevev, nevroblastomer og enkelte andre svulster av nevroendokrin natur. Brukes som ledd i stadieinndeling av nevroblastomer m.t.p. å påvise spredning spesielt til beinmarg/skjelett og for utredning for mulig terapi med I-131-MIBG ved avansert sykdom.

Somatostatinreseptorscintigrafi (In-111-octreotid, Tc-99m-depreotid; i fremtiden: Ga-68-DOTATOC eller DOTANOC-PET)

Sporstoffene er oligopeptider med affinitet på somatostatinreseptorer på celleoverflaten til nevroendokrine tumores [4]. Brukes som ledd i stadieinndeling av nevroendokrine tumores som f. eks. karsinoid og endokrin aktive pankreastumores og for utredning for mulig systemisk radionuklidterapi med Y-90 eller Lu-177-DOTATOC. Ved kongenital hyperinsulinisme brukes F18-FDOPA-PET.

Glukose-PET (F-18-FDG-PET)

Sporstoffet er radioaktivt merket glukose. Metoden brukes hovedsakelig for stadieinndeling av solide tumores som har forhøyet glukoseopptak, hos barn hovedsakelig lymfomer og sarkomer. Pasienten må være fastende for i minst 4 timer før undersøkelsen.

Øvrige undersøkelser

Prinsipielt kan alle nukleærmedisinske undersøkelsesmetoder utføres hos barn ved spesielle indikasjoner: hjerneperfusjonsscintigrafi (Tc-99m-ECD) ved epilepsi eller tromboembolisk sykdom (f. eks. sigdcelleanemi), myokardscintigrafi (Tc-99m-MIBI eller –tetrofosmin) ved koronaranomalier, lungeperfusjonsscintigrafi (Tc-99m-albuminaggregater) ved lungearteriestenoser eller lungeemboli eller høyre-venstre-shunt, ventrikkeltømmingsscintigrafi (Tc-99m-nanokoll-merket testmåltid).

Referanser

  1. Rootwelt K. Nukleærmedisin. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2005. ISBN 82-05-31118-8.
  2. Websiden til European Association for Nuclear Medicine under http://www.eanm.org. Retningslinjer finnes under ”Publications/Guidelines” med en egen seksjon ”Pediatrics”. Nyttig on-line dosekalkulator for barn under ”Publications/Dose calculator”.
  3. Norskspråkelige webforelesninger om de aller fleste nukleærmedisinke metoder under http://radioweb.uib.no/nuklear.
  4. Biermann M, Johnsen B, Sorbye H, Folling M, Sundin A, Bach-Gansmo T. Positronemisjonstomografi ved nevroendokrine svulster. Tidsskr Nor Laegeforen 2009; 129:1474-7.

Tidligere versjoner:

Publisert 2006: Kjell Rootwelt