Bakgrunn

• Normal descens av testiklene skjer vanligvis innen fødselen, men kan også fullføres i løpet av de første 6 måneder etter fødsel.
• Testikkelretensjon ses ved fødsel hos omtrent 3 % (1–5 %) av fullbårne og hos opp til 30 % av premature gutter.
  • Testikkelretensjon skyldes at testikkelen har stoppet opp langs sin descensbane fra bukhulen til pungen.
  • En differensialdiagnose ved manglende testikkel kan være testikkelatrofi.
• Ved bilateral testikkelretensjon kombinert med hypospadi eller mikropenis må man være oppmerksom på at det kan foreligge en tilstand med feil i somatisk kjønnsutvikling.
• Testikkelretensjon er forbundet med redusert spermatogenese.
• Testikkelretensjon er assosiert med økt risiko for utvikling av testikkelkreft.

Symptomer og funn

Ved testikkelretensjon er testikkelen enten palpabel eller ikke-palpabel.

Hvis en testikkel er palpabel i lysken, men ikke kan føres ned i pungen ved manipulasjon, regnes den som retinert. Hvis den kan bringes ned i pungen ved undersøkelse og blir liggende der i noen sekunder, betegnes den som retraktil (”jo-jo-testis”).

Hvis en testikkel ikke er palpabel, kan den enten befinne seg intraabdominalt eller den kan mangle. NB. En testikkel som ligger i lyskekanalen, kan være vanskelig å palpere, spesielt hos overvektige gutter.

Ascenderende testikkel er en testikkel som har descendert til pungen, men som senere har vandret oppover og blitt liggende i retinert, suprascrotalt leie. Retraktile testikler og testikler som var retinert ved fødselen, men som er kommet ned i pungen i løpet av de første levemåneder, regnes som utsatt for sekundær vandring oppover.

Ektopisk leie innebærer at testikkelen befinner seg utenfor den normale descensbanen, f.eks. i lysken, perineum eller på låret. Dette er sjelden.

Diagnostikk og utredning

Anamnese og klinisk undersøkelse i form av inspeksjon og palpasjon er viktigste ledd i utredningen og vanligvis tilstrekkelig til å stille diagnosen. 

Klinisk undersøkelse og teknikk

• Viktig at barnet er rolig og trygg på undersøkeren. Det skal være god temperatur i rommet, legen må ha varme hender og barnet bør ha på seg klær på overkroppen så det ikke fryser. Litt større barn kan med fordel sitte på fanget til foresatte.
• Man starter med å inspisere pungen. Hvis den er mindre utviklet på den ene siden, kan det tyde på at testikkelen ikke har vært nede i pungen på den siden.
• Deretter palperer man ved å stryke med fingrene langs lyskekanalen ovenfra og nedover (start aldri å kjenne fra bunnen av pungen, da kan testikkelen forsvinne oppover i lyskekanalen). Hvis man klarer å stryke testikkelen ned i pungen, kan den kjennes mellom fingrene med undersøker sin andre hånd.

I primærhelsetjenesten har billeddiagnostikk ingen plass før henvisning, henvisning baseres på palpasjonsfunn.

• Ultralydundersøkelse kan ev. benyttes til å lete etter en testikkel beliggende i lyskekanalen, men en ultralydundersøkelse er ikke bedre (og kan være dårligere) enn en klinisk undersøkelse til å fastslå om testikkelen er kommet ned i pungen. Ultralyd frarådes derfor som en rutineundersøkelse ved denne problemstilling. Ultralyd er heller ikke sensitivt nok til å påvise intraabdominalt beliggende testikler.
• MR og CT er ikke anbefalt brukt for å finne intraabdominalt beliggende testikler.

Laparoskopi er den beste undersøkelsen for å finne intraabdominalt beliggende testikler eller om den/de eventuelt mangler. Laparoskopi er en operasjon og utføres av kirurg som behersker Fowler-Stephens operasjon, slik at første seanse gjøres i samme narkose hvis man finner en intraabdominal testikkel.

Diagnostikk og henvisning fra helsestasjon/primærhelsetjenesten

Hvis man ikke finner testikkel i pungen ved helsestasjonskontroller ved 6 uker og 3 måneders alder, skal dette bemerkes og følges opp. Hvis en eller begge testikler ikke påvises i pungen ved 6 måneders alder, etter en god klinisk undersøkelse og helst verifisert av lege med erfaring, skal barnet henvises til spesialisthelsetjenesten for vurdering.
Det er noe ulik praksis i Norge om barnet henvises til barnelege først eller direkte til barnekirurg/urolog; følg lokal praksis.

Behandling og oppfølging

• Etter 6 måneders alder er det sjelden at testikler spontant descenderer.
• Ved mistanke om testikkelretensjon ved 6 måneders alder, skal barnet henvises spesialisthelsetjenesten.
• Hvis man bekrefter testikkelretensjon, skal barnet henvises til kirurgi.
• Hormonbehandling anbefales ikke.
• Ved retraktile testikler er det vanligvis ikke operasjonsindikasjon.

Kirurgisk behandling bør være fullført innen 12–18 måneders alder. Hovedindikasjon for behandlingen er å bedre spermatogenesen.

Ved testikkel som er descendert i løpet av de første levemåneder, og ved retraktile testikler, anbefales årlig kontroll med tanke på eventuell ascenderende testis.

Operasjonen utføres av kompetent kirurg (oftest barnekirurg eller urolog).

• Erfaring med laparoskopi er nødvendig ved ikke-palpabel testikkel.
• Operasjon før 1 års alder krever barneanestesiologisk kompetanse.

Andre momenter

• Hvis den retinerte testikkelen kan palperes i lysken, gjøres orkiopeksi via lysken eller skrotum (avhenger av hvor langt oppe testikkelen ligger og kirurgens preferanse).
• Hvis den retinerte testikkelen ikke kan palperes i lysken ved preoperativ undersøkelse skal det gjøres palpasjon i narkose.
• Hvis testikkelen ikke er palpabel i narkose, skal det gjøres laparoskopi med tanke på intraabdominal testikkel.
• Ved intraabdominal testikkel gjøres det Fowler-Stephens prosedyre. 

Referanser

1. Ritzén EM, et al. Nordic consensus on treatment of undescended testes.  Acta Pædiatrica 2007; 96: 638-43.
2. https://uroweb.org/guidelines/paediatric-urology/chapter/the-guideline. 3.2. Management of undescended testes
3. Batra NV, et al. A narrative review of the history and evidence-base for the timing of orchidopexy for cryptorchidism. J Pediatr Urol. 2021; 17:239-45.

Tidligere versjoner

Versjon 2006: Karl Olav Viddal

Revidert versjon 2009: Stein Erik Haugen, Karl Olav Viddal, Robert Bjerknes