Innholdsfortegnelse

Fysikalsk medisin og rehabilitering - veileder

Hodeskader og hjerneslag

Bildediagnostikk ved ervervet hjerneskade

Sist faglig oppdatert: 20.10.2022

Kjell Arne Kvistad

Ved hodeskader er CT primærundersøkelsen, vanligvis som et volumopptak og uten intravenøs kontrast. Ved uavklarte tilstander eller høyenergitraumer blir også columna, thorax, mageregion og bekken undersøkt samtidig, det kalles en traume-CT. MR brukes stadig hyppigere for å få en detaljert oversikt over utbredelsen av hjerneskaden, men MR bør vente til pasienten er klinisk stabil. På CT-bildene ser man etter tegn til kontusjonsskader i hjernevevet; slike skader oppstår typisk der traumet har truffet skallen (coup) og på motsatt side av treffpunktet (contre-coup). Hvis hodetraumet gir skallebensbrudd, oppstår bruddet som regel under treffpunktet. Treffpunktet for traumet kan identifiseres ved å se etter bløtdelshevelse i hodebunnen. På CT vil kontusjonsskader som regel fremstå som en blanding av hyperdens (lys) blødning og hypodenst (mørkt) hjerneødem. Typisk lokalisasjon er i basale deler av frontallappene og i fremre deler av temporallappene. Kontusjonsskadene strekker seg fra hjerneoverflaten og innover i vevet, derfor er grå substans gjerne mer affisert enn den dypere beliggende hvitsubstansen. Kontusjoner blir ofte verre de første timene etter traumet på grunn av vedvarende utsiving av blod og økende ødem; derfor tas som regel CT-kontroll noen timer eller en dag etter skaden. 

Traumatisk aksonal skade (TAI)

TAI oppstår ved strekk og overriving av aksoner og små blodkar. Begrepet diffus aksonal skade benyttes også, men dette er noe misvisende siden skaden ikke er diffus, men oppstår i spesifikke lokalisasjoner.  TAI er vanligvis lokalisert i overgangen mellom grå og hvit substans i frontallappene. Ved mer alvorlige grader av TAI er det forandringer også i corpus callosum og i mesencephalon. På CT sees TAI som små blødninger, men CT er lite sensitiv ved denne problemstillingen. På MR er det lettere å oppdage mikroblødninger og ødem ved denne skadetypen, særlig når det benyttes MR-sekvenser som er spesielt følsomme for ødem og blodprodukter som FLAIR og susceptibilitetsvektede bilder (SWI). I frontallappene er blødningene som regel punktformede og orientert på rekke og rad i anteroposterior retning. Økt bruk av MR ved hodeskader har ført til at man har blitt oppmerksom på hvor hyppig TAI er. I en norsk studie fra St. Olavs hospital ble traumatisk aksonal skade påvist med MR hos mer enn 70 % av alle pasienter med moderat eller alvorlig hodeskade (Glasgow Coma Scale skår 13 eller lavere).

Traumatisk subaraknoidalblødning 

Traumatisk subaraknoidalblødning oppstår ved overriving av blodkar i subaraknoidalrommet. Mengden blod er som regel beskjeden og sees typisk i furene på hjerneoverflaten nær treffpunktet. CT er en god metode for å se disse i akuttfasen.

Akutt subduralt hematom

Akutt subduralt hematom oppstår ved overriving av brovener mellom dura og arachnoidea. Subduralblødning er hyperdens (lys) på CT, den følger hjerneoverflaten og er ofte halvmåneformet. Blødningen kan krysse suturlinjene, men ikke midtlinjen. Det normale overflaterelieffet utviskes under hematomet, og hvis blødningen er stor, oppstår forskyvning av midtlinjen mot motsatt side. I de mest alvorlige tilfellene kan storhjernen presses ned mot bakre skallegrop gjennom åpningen i tentoriet, altså en transtentorial herniering. Dette fører til kompresjon av oculomotoriusnervene som gir pupilledilatasjon. Over tid blir hematomet gradvis mindre hyperdenst på CT og etter 1–3 uker er attenuasjonen i blødningen likt med hjerneparenkymet; slike subakutte subdurale hematomer kan derfor lett overses på CT.

Kronisk subduralt hematom 

Kronisk subduralt hematom er en blødning som er minst 3 uker gammel. Den er hypodens i forhold til hjernevevet, men oftest ikke så mørk som CSF. Kronisk subduralt hematom ser vi særlig hos eldre hvor hjernens volum i forhold til skallevolumet er mindre og brovenene dermed står på strekk og kan rives over spontant eller ved små traumer. Kronisk subduralt hematom kan vokse gradvis ved at nye brovener rives over, man får da en blanding av kroniske og ferske blodkomponenter. CT-diagnostikken er vanligvis enkel, men bilaterale kroniske subdurale hematomer kan feiltolkes som hjerneatrofi.

Epiduralt hematom 

Epiduralhematom er blødning mellom skallebenet og dura, den er nesten alltid forårsaket av traume og er som regel kombinert med skallebeinfraktur. Som regel er dette arterielle blødninger, og ofte er det arteria meningea media som er revet over. Typisk lokalisasjon er temporalt, og formen på hematomet er linseformet, slik at kontaktflaten mot hjernen er konveks. Hematomet avgrenses av suturlinjene, men kan i motsetning til subduralhematomer krysse midtlinjen. CT er en god metode for å påvise epidurale hematomer. Ved arterielle epiduralblødninger, kan størrelsen endres raskt. Hvis pasienten ikke opereres akutt, er derfor CT-kontroll en viktig del av oppfølgingen.

Traumatisk karskade

Dette er en sjelden, men farlig tilstand. Posttraumatiske aneurismer og fistel mellom arteria carotis interna og sinus cavernosus kan sees ved skallebasisfrakturer. Ved frakturer som krysser arteriekanaler i skallebasis, særlig i kombinasjon med subaraknoidalblødning, vil ofte CT-angiografi være indisert. Skader mot nakken kan medføre hematom i karveggens innerste lag, dette kalles en arteriedisseksjon. Komplikasjoner til arteriedisseksjon er karokklusjon og embolier til hjernesirkulasjonen, som kan gi infarkter. Påvirkning av sympaticusfibre i arterieveggen kan gi Horners syndrom. Arteriedisseksjon påvises som en halvmåneformet oppfylling i karveggen ved CT-angiografi eller med MR.

Kjell Arne Kvistad er dr. med. og seksjonsoverlege ved Klinikk for bildediagnostikk, St Olavs hospital.