Bakgrunn

Barnedemens er ikke en medisinsk diagnose, men en samlebetegnelse for en rekke sjeldne sykdommer som medfører at barnet/ungdommen har et pågående tap av ervervede ferdigheter, både intellektuelle og utviklingsmessige. Tapet må oppstå før 18-års alder og skyldes en pågående prosess i hjernen. Det er betydelig overlapp av sykdommer som fører til barnedemens og de sykdommene som er beskrevet som nevrodegenerative sykdommer, progressiv encephalopati hos barn eller progressiv intellektuell og nevrologisk svekkelse (PIND).

Epidemiologi

Insidensen av barnedemens er beregnet til 34,5/100 000 fødsler, noe som vil tilsvare i underkant av 20 barn i Norge hvert år. Prevalensen er 5,3/100 000 som tilsvarer i underkant av 300 personer i Norge.

Årsaker

De fleste sykdommene som fører til barnedemens er monogene. Autosomal recessiv arv er hyppigst. X-bundet arv, nyoppståtte dominante former, dominante former med variabel ekspressivitet eller varianter med feil i mitokondrielt DNA (via maternell arv) forekommer også.

Mange av disse sykdommene inngår i gruppen nevrometabolske sykdommer. Sykdommene klassifiseres etter hvilke subcellulære organeller som er affisert. Lysosomale avleiringssykdommer utgjør en stor gruppe (inkluderer mukopolysakkaridoser, sfingolipidoser og nevronal ceroid lipofusinoser). Andre store grupper er mitokondriesykdommer og peroksisomale sykdommer. Også andre arvelige metabolske sykdommer og leukodystrofier kan føre til barnedemens, samt jernavleiringssykdommer. I tillegg vil noen immunmedierte tilstander som NMDA-receptorencefalitt kunne forårsake barnedemens. I land med lav dekning av meslingevaksine vil subakutt skleroserende panencefalitt være en av de vanligste årsakene.

Symptomer og funn

Barnedemens kjennetegnes ved tap av ferdigheter, svekkede kognitive evner og dårligere funksjon. De kan utvikle vansker med oppmerksomhet og konsentrasjon, hukommelsessvikt og desorientering. Det kognitive tapet ledsages ofte av atferdsmessige endringer som samarbeidsvansker, følelsesmessige forstyrrelser (frykt, angst), endret personlighet og noen ganger psykoser. Barnet/ungdommen vil tape sosiale ferdigheter, få redusert språk og søvnvansker. Nevrologiske symptomer som (epileptiske) kramper, tap av syn og hørsel og svekket motorikk samt bevegelsesforstyrrelser er vanlig.

Barnedemens skilles fra aldersdemens ved at sykdommen oppstår i en hjerne som fortsatt gjennomgår vekst og utvikling. Dermed vil symptomene og omfanget av disse avhenge av hvor barnet er i sin utvikling når regresjonen starter. Symptomene på sykdommer som fører til barnedemens viser seg ofte tidlig, og det er nyttig å støtte utviklingen av ferdigheter før den kognitive svikten gjør det umulig. Praktisk erfaring viser at etablerte (og ofte kompliserte) ferdigheter er mer robuste når de blir etablert tidlig. Senere må man sikre at ferdighetene får nok støtte til å holdes optimalt ved like.

Diagnostikk og utredning

Nødvendig med bred utredning da symptomene ved barnedemens ofte er uspesifikke i starten.

Mange av sykdommene som fører til barnedemens er arvelige, og det er viktig å kartlegge familiehistorien. Klinisk undersøkelse inkludert nevrologisk undersøkelse er sentralt. Vekst inkludert hodeomkrets og eventuelle spesielle utseendetrekk (dysmorfe trekk) må vurderes.

En bør ha lav terskel for MR av nevroaksen, selv om undersøkelsen må foretas i narkose. Øyelegeundersøkelse kan være nyttig å få gjort i samme ev. narkose.

Blodprøver (hematologi, syre/base, blodsukker, ammoniakk, elektrolytter, kreatinin, laktat, triglyserider, CK, transaminaser og leverfunksjonsprøver, ultralange fettsyrer, acylkarnitiner). Videre bør det gjøres metabolsk screening (urin, plasma og ev. CSF) og tas EDTA blod til DNA undersøkelse (se under).

Spinalpunksjon og analyse av CSF er først og fremst for å utelukke inflammasjon eller infeksjon, men hører med i utredningen. Ved mistanke om nevrotransmittorsykdom bør CFS undersøkes mtp. dette.

EEG eller andre nevrofysiologiske undersøkelser er sjelden spesifikke i forhold til bestemte diagnoser, men kan gi diagnostiske og differensialdiagnostiske ledetråder. Ledningshastighetene i perifere nerver er betydelig nedsatt ved demyeliniserende polynevropati slik en kan se ved MLD. EMG kan vise myopati som ledd i en mitokondriesykdom.

Det er god strategi å sikre seg fibroblaster fra pasienter man ikke har noen sikker etiologisk diagnose på. Fibroblastene kan senere brukes til å gjøre målrettede analyser. Fibroblaster er også kilde til å ekstrahere DNA, noe som kan vise seg å være svært nyttig for mutasjonsanalyse hvis pasienten dør. EDTA blod brukes også til genetiske analyser.

I noen tilfeller kan vevsbiopsi være nyttig.

Genetiske analyser avklarer i dag i økende grad diagnose. På nettsiden genetikkportalen.no finnes det oversikter over forskjellige genpaneler som kan være aktuelle. En god strategi kan være å bruke et større genpanel for utviklingsforstyrrelse, som helst gjøres i trio (DNA-prøve også fra foreldre) for å få med mange gener. For å inkludere mitokondriegenomet bør undersøkelsen være «genombasert». Ved mistanke om bestemt diagnose er det viktig å oppgi dette. Ta ev. kontakt med laboratoriet for å diskutere.

Alle nyfødte i Norge får tilbud om å bli undersøkt for en rekke sjeldne sykdommer der flere av dem medfører barnedemens dersom ikke behandling starter så raskt som mulig (Nyfødtscreening).

Behandling og oppfølging

Årsaksrettet behandling finnes kun unntaksvis. Et unntak er atidarsagene autotemcel (Libmeldy) som brukes ved MLD. For noen sykdommer finnes det behandling som forsinker utvikling av symptomer, f.eks. miglustat som er godkjent for bruk ved Niemann-Pick type C og type-1 Gaucher.  For de fleste sykdommene finnes bare symptomatisk behandling. Miglustat brukes i dag også ved CLN3 sykdom off-label.

I gruppen lysososmale avleiringssykdommer finnes det riktignok flere enzyme replacement therapies (ERT), men få av disse krysser blod-hjerne barrieren dersom de gis iv. og er derfor ikke effektive mtp. barnedemens. Cerliponase alfa er en ERT som gis intraventrikulært hver 14. dag og som er godkjent av FDA og EMA til bruk ved CLN2. Nye Metoder har imidlertid ikke godkjent denne til bruk i Norge.

Det pågår forskning både mtp. genterapier, ERT og en rekke andre sykdomsmodifiserende behandlinger og foreløpig er vi bare i startfasen av en økende utvikling av behandlingstilbud som kommer til å bli tilgjengelig for en rekke sykdommer som fører til barnedemens.

Prognose

Dette er alvorlige sykdommer, og 70 % dør før 18-års alder. Median levealder er i dag bare 9 år.

Foreldreinformasjon

• Hva er barnedemens? (Nasjonalforeningen for folkehelsen)
• Når barn får demens (Nasjonalt senter for aldring og helse)
• Barnedemens (Frambu)
• Opptak fra møte om barnedemens (Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser)

Referanser

• Elvidge KL, et al. Pediatr Neurol 2025; 164.
• Elvidge KL, et al. Brain 2023; 146:4446-55.
• Djafar A, et al. Pediatr Neurol 2023; 130:76-85.
• Østergaard JR. Ugeskr Læger 2022; 184.

Tidligere versjoner:

Publisert 2006 og 2009: Peter Strømme.

Ved tilbakemeldinger eller spørsmål, send en mail til veiledere@barnelegeforeningen.no.